Muslimske ledere vil bidra med våpen, penger og krigere i ny jihad mot Israel

Den fremstående Hamas lederen, Mohammad Nazzal (bildet), som er stasjonert i Damaskus ber nå de arabiske landene om å åpne opp for islamske krigere som kan gå til angrep på Israel.

200 muslimske ledere, forskere og geistlige var samlet i Istanbul i Tyrkia i helgen. Stedet for sammenkomsten var ikke tilfeldig. Arabiske muslimer ønsker å viske ut historiske skillelinjer mellom dem og tyrkiske trosfeller.

Til BBC sier den saudiarabiske forskeren Moshen al-Awajy:

"Gaza gir oss makt, det fjerner forskjellene mellom oss. Nå er vi alle i en samlet front mot sionismen."

Under konferansen kom det frem at flere av delegatene ønsket at det ble opprettet en tredje såkalt jihadistisk front mot Israel. De to andre er Afghanistan og Irak.

Mohammed Nazzal høstet stor applaus da han ba deltagerlandene om å åpne grensene for jihad-krigere. På konferansen var det deltagere fra hele Midtøsten, Somalia, Sudan, Pakistan og Indonesia. Disse lovet å stille med våpen, penger og krigere.

En annen taler sa, til latter fra salen, at dobbelt så mange barn ble født i løpet av Gaza-krigen som det døde. Ifølge palestina-arabiske sykehuskilder mistet rundt 300 barn livet i løpet av de 23 dagene krigen varte

Mennesket er en skapning som ber

Jeg eier en Siddur som jeg er blitt veldig glad i. En Siddur er en jødisk bønnebok, og i min finnes det en definsjon på mennesket som jeg aldri har sett før. Men definisjonen er i grunnen så bibelsk som det er mulig å bli.

I Mishnah, et av hovedverkene i den rabbinske jødedommen, som er en del av den muntlige tradisjonen, og som også går under benevnelsen Den muntlige Torah (Loven) finnes det et ord på hebraisk: mav'eh. Dette er et synonym som brukes om mennesket. Innenfor den talmudiske tradisjonen så sier man at dette ordet kommer fra et rotord som betyr å be. Talmud, som er en samling med rabbinske diskusjoner om forståelsen av Loven, så definerer man mennesket slik:

Det er en skapning som ber.

Talmud sier videre om dette at den livgivende sjel er synonymt med bønn.

Dette synes jeg er veldig interessant. Det harmonerer veldig med Ole Hallesby som kaller bønnen for sjelens åndedrett.

I Salme 109 omtaler kong David seg selv på følgende måte:

"... men jeg er bare bønn." (v.4. Norsk Bibel 1988)

Bønn er med andre ord noe mye mer enn det å formulere ord. Ens eget liv kan omformes til bønn. Våre sukk, våre kroppslige uttrykk - f.eks den fortvilelse vi kjenner, de opprakte hender, dansen - alt dette er også bønn.

Og mennesket - ja det er skapt for bønn. Denne stadige kommunikasjonen med Gud, som også består av den aktive lyttingen etter å høre Guds stemme.

Barne- og likestillingsdepartementet opptrer som meningspoliti

Det er ganske selsomt å lese hva Barne- og likestillingsdepartementet kan få seg til, når det stiller Frelsesarmeen nærgående spørsmål om samliv og sex. Det er blitt mer og mer tydelig at det ligger mer bak det faktum at Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid mister statsstøtten på 1,2 millioner kroner. Nå skjer det som jeg har sagt hele tiden: Den rødgrønne regjeringen skal ha kontroll over de kristne menighetene og organisasjonene. Nå opptrer de som meningspoliti. Hør bare:

I en epost til Frelsesarmeen spør en av rådgiverne til Barne- og likestillingsdepartementet:

Har Frelsesarmé-soldater sex før de gifter seg? Kan en soldat ha kjæreste?

Og dette er bare noen av de detaljerte spørsmålene Frelsesarmeen må svare på.

Jeg er helt enig med KrF leder, Dagfinn Høybråten (bildet) som til Dagen/Magazinet sier dette:

"Det virker som vi har fått et statlig meningspoliti. Staten skal straffe organisasjoner som mener noe annet enn det regjeringen synes er politisk korrekt. Disse spørsmålene er jo helt på siden av det saken gjelder, og må oppleves som ganske trakasserende."

Barne- og likestillingsdepartementet har ingenting med å stille Frelsesarmeen eller noen annen organisasjon eller menighet slike spørsmål. Dette er saken fullstendig uvedkomne. Men spørsmålene er avslørende for den rødgrønne antikristelige regjeringen. Den viser med dette at den vil ha kontroll, og den viser at er du ikke politisk korrekt, så straffes du for det. Utvikingen er intet mindre enn skremmende.

http://www.dagbladet.no/2009/02/18/nyheter/innenriks/politikk/frelsesarmeen/4910367/

Den billige nåden og den dyrebare nåden

Til glede for noen, og kanskje skuffelse for andre - hva vet jeg, må jeg nok innrømme at jeg er mer luthersk i min tilnærming til enkelte teologiske spørsmål enn det jeg nesten hadde trodd! En som har hjulpet meg til en slik innsikt er den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer. Jeg har skrevet om ham en rekke ganger på bloggen. Nå er noe av det han har skrevet om etterfølgelsen og disippelskapet blitt aktualisert, i forbindelse med den debatt jeg har deltatt i på et svensk nettsted. Der diskuteres det om kristne skal følge loven. Bakgrunnen er Åge Åleskjærs bok "Fullstendig frihet." Nå skal jeg ikke dra med meg den svenske debatten hit til denne bloggen. Jeg vil bare nok en gang minne om Bonhoeffers radikale ord om det han kaller den billige og den dyrebare nåden.

Jeg tror vi trenger å høre hva han har å si, inn i denne situasjonen i dag. Nåden er blitt billig, sier Bonhoeffer, fordi den er blitt løsrevet fra Bibelens tale om etterfølgelse og disippelskap. Billig nåde er rettferdiggjørelse av synden, ikke synderen. Fordi alt er av nåde alene, kan alt bli ved det gamle. Det er den billige nåden.

Billig nåde er at man ikke omvender seg fra sine synder. Det er å forkynne tilgivelse, uten blodet. Det er nattverd, uten syndsbekjennelse. Det er nåde uten etterfølgelse, uten kors.

Den dyrebare nåden er evangeliet, som stadig på ny må søkes, gaven vi må be om, døren som det må bankes på hos. Dyr er den, fordi den kaller til etterfølgelse, dyr er den fordi den fordømmer synden, dyr er den fremfor alt, fordi den har kostet Guds Sønn livet.

Jerusalem, utvalgt av Gud - fremtidens by, del 1

Torsdag i neste uke setter min kone seg på flyet til Israel. Hun har vunnet en reise dit. Jeg skal holde fortet her hjemme, med Poirot og sønnen vår. Reisen unner jeg henne veldig, men jeg er litt misunnelig også! Jeg skulle gjerne ha vært i Jerusalem igjen, kanskje den vakreste, ja det er den vakreste byen i verden. Dette er jo Den store Kongens by. Dit skal Jesus en dag komme tilbake, da Han setter sine føtter på Oljeberget. Det kommer en dag når Jes 2,2-3 går i oppfyllelse:

"Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord til Jerusalem."

Jerusalem er stedet der himmel og jord møtes.

Så er det da også slik at det er Gud selv som har utvalgt byen:

"Men jeg utvalgte Jerusalem ... for at mitt navn skal bo der til evig tid... i Jerusalem som jeg har utvalgt ...vil jeg la mitt navn bo til evig tid." (Jes 6,6; 7,16 og 33,7)

Og det er kanskje dette som gjør byen så spesiell, at den har slik en dragningskraft. Den er utvalgt av Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, som har valgt å bo her med sitt nærvær.

Dette nærværet ble grunnlagt av Gud gjennom kong David. I 1.Kong 11,36 kan vi lese:

"Men hans sønn (altså Salomo) vil jeg gi en stamme, for at min tjener David alltid må ha en lampe brennende for for mitt åsyn i Jerusalem, den byen jeg har utvalgt meg for å la mitt navn bo der."

Kong David skriver selv om det guddommelige nærværet i blant annet disse salmene:

"Stor er Herren! Høyt er han lovprist i vår Guds stad... Fagert reiser det seg, en glede for all jorden er Sions berg ... Gud gjør den fast til evig tid. Sela. Gå omkring Sion, vandre rundt om det, tell alle tårnene! Gi akt på festningsvollene og vandre gjennom dets borger, så dere kan fortelle om det til den kommende slekt. For denne Gud er vår Gud for evig og alltid." (Salme 48,2 og v.3, 9 og 13-15)

I Salme 132,13 leser vi dette:

"For Herren har utkåret Sion, han ville ha det til bolig."

Byen har alltid vært, og kommer for all framtid til å være den evige, udelte hovedstaden i Israel.

(fortsettes)

Et liv i Ånden innebærer også flo og fjære, del 2

Her fortsetter andre delen av Graham Cooke (bildet) sin artikkel om de åndelige årstidene. Jeg vil tro flere enn meg har glede av den djupe innsikt han her øser av:

"Kristne trenger å omfavne det konstante i Guds årstider. Hvis Han ikke taler til å begynne med, gjør Han det alltid etter hvert. Inntil det Ordet kommer, må vi lære oss å hvile i Ham. Det er absolutt umulig å være etablert, og utforske på samme tidspunkt. Gud har ikke gitt oss den kapasiteten at vi kan balansere et slikt paradoks. I stedet svinger vi mellom disse ut ytterpunktene, avhengig av det Gud gjør i nettopp denne årstiden. Til tider vil vi være absolutt etablert og forankret i Guds ord. Til andre tider vil vi ha lagt ut på en djup reise, i det vi utforsker Åndens mysterier. Hvis vi bare blir stående i en konstant strøm fra Ordet så reduseres Gud til en intelektuell tanke - vi vil bare elske Ham med vårt sinn. Men når vi utforsker, så begynner vi å elske Ham med all vår styrke, vi blir avhengig av Ham. Våre liv må gjennomgå både vidunderlige vintersessonger med Ordet, og Åndens susende sommersessonger.

Tenk deg en menighet som forstår Åndens flo og fjære. Når Ånden beveget seg, ville mennesker bli forløst til å utforske og tilbe og bruke de høyeste former for lovprisning. Nettene ville bli brukt til bare det å tilbe Gud. Å bli ikledd kraft ville være en daglig foreteelse.

Og den samme menigheten ville ha modenhet til forstå når Gud kalte dem tilbake til Ordet. En slik menighet ville bli et dynamisk sted for undervisning og sannhet. Den ville stole på at Guds Ord, plassert i Hans barns hjerter, ville følge dem i deres djupe utforsking av Ånden. Medlemmene ville flokke seg rundt sine lærere og pastorer, vel vitenede om at de ble forberedt for den neste store bevegelsen av Ånden.

Ånden og Ordet har et forunderlig fellesskap. De er aldri i konflikt. De vet nøyaktig når de skal underordne hverandre. De vet når det er høyvann og når det er lavvann.

Bildet er hentet fra den hellige øya Lindisfarne, og viser lavvannet.

Drepte barna i mors liv fordi det var feil kjønn

En svensk kvinne har begått fosterdrap ved to anledninger fordi hun ventet jentebarn! Den gravide kvinnen hadde flere jenter fra før. Det var ingenting galt med fostrene, men det var feil kjønn. Dermed ba hun om å få fostrene fjernet. Så kynisk og avstumpet kan man altså bli. At svenske leger og sykehuspersonale forøvrig har gått med på å utføre dette fosterdrapet er uforståelig, men sier også sitt om menneskesynet de representerer. Eller skal vi heller si, mangelen på vern om livet.

Her i Norge diskuterer Fremskrittspartiets ungdom å heve abortgrensen til 18. uke. Ikke uventet får de støtte fra Sosialistisk Ungdom, SV's ungdomsorganisasjon. For dem er det selvbestemmelsen som er det avgjørende. Men det er like fullt drap av menneskeliv!

Jeg vet ikke om det som har skjedd i Sverige har skjedd her hjemme i Norge, at fullstendig friske barn er blitt drept i mors liv, fordi kjønnet er feil. Men det ville ikke forundre meg det minste. Hvilket samfunn vi lever i når slikt kan skje. Barn er en gave, ikke en vare.

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=558736

Profetier og den profetiske tjenesten, del 1

Agabus er en nytestamentlig profet. Vi møter ham ved to anledninger i Apostlenes gjerninger. I Apgj 11 fortelles det at "det kom noen profeter ned til Antiokia fra Jerusalem." (v.27) Det er rimelig å anta at disse profetene tilhørte forsamlingen i Jerusalem. Det var altså flere av dem som ikke bare talte profetisk, men som også var profeter. Bibelen skiller nemlig mellom dette. Det står "noen profeter" i dette verset, og i det neste, skriver Lukas: "En av dem hette Agabus." Han profeterer om en stor hungersnød som skal komme, og profetien hans gikk da også i oppfyllelse. Neste gang vi møter denne Agabus, er i Apgj 21,10. Da profeterer han over Paulus. I denne sammenhengen opererer han alene, og denne gangen oppsøkte han Cæsarea.

I Apgj 13 får vi et innblikk i forsamlingslivet til menigheten i Antiokia. Om den leser vi blant annet: "I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere..."

I Efeserbrevet skriver apostelen Paulus om de femfoldige tjenestegavene som skal finnes i den nytestamentlige forsamlingen, og i den forbindelse skriver han:

"Han er den som gav noen til .... profeter." (Ef 4,11)

Gjennom mange år nå har jeg vært interessert i den profetiske gaven og den profetiske tjenesten. Jeg tror nemlig at denne gaven og denne tjenesten ikke bare var forbeholdt den første kristne tiden, men at gaven og tjenesten hører dagens menighet til. Kanskje vi trenger den mer enn noensinne!

Profeti er en gave fra Helligånden. Den tilhører ingen. Den Hellige Ånd gir gaver slik Han selv vil. Alle kan bli brukt når det gjelder å profetere, vel og merke om de er født på ny og døpt i Den Hellige Ånd. Men dette gjør dem ikke til profeter.

Det finnes nemlig ulike slag og ulike nivåer av den profetiske salvelsen. Men når vi snakker om den profetiske tjenesten, så snakker vi om et nivå av innsikt, modenhet, øvelse og salvelse som det tar mange år å utvikle.

Graham Cooke mener det tar omtrent 20 år å komme inn i en profetisk tjeneste, og det er avhengig av trening, disiplin og mentoring. Jeg tror han har mye rett i det.

Kjell Sjöberg skriver i sin bok "Den profetiske församlingen" at "Åndens tid kommer til å være profetisk, fordi så mange av Bibelens profetier kommer til å gå i oppfyllelse. Forsamlingen trenger å være profetisk for å kunne orientere seg i en tid av kaos. I oppbrudds- og pilegrimsstadiet blir profetrøstene spesielt viktige."

Jeg synes det derfor er spennende å se hvordan Gud legger sin hånd på mennesker i dag, fører dem ut i ødemarken, for å trene dem til å bli forløpere, slik døperen Johannes var. De blir etter hvert røster i tidens mørke, som oppholder seg i Guds råd, og som kan tale om det som ligger Gud på hjertet og som er Hans plan.

(fortsettes)

Messianske pionerer, del 5: Rabbi Daniel Tzion

Historien om rabbi Daniel Tzion (1883-1979) er spennende. Han ble nemlig valgt til å være Bulgarias sjefsrabbi. Senere ble han influert av en bulgarsk kristen, og fikk møte Yeshua som Messias.

Rabbi Daniel Tzion pleide å begynne dagen med å be mens han ventet på soloppgangen. Det var i forbindelse med en slik tidlig morgenvakt at Yeshua åpenbarte seg for ham i et syn. Han gikk til en ortodoks prest for å spørre om råd. Denne ba ham om å glemme kristendommen, men konsentrere seg om Yeshua selv, hvilket rabbi Daniel Tzion gjorde.

Når nazistene okkuperte Bulgaria så skjedde det uten at det ble løsnet et eneste skudd. I et syn hadde rabbi Daniel Tzion sett at Bulgarias jøder ikke skulle bli ført ut av landet, skrev han et brev til Bulgarias konge, Boris, med følgende ord:

"I Yeshuas navn - ikke gi tillatelse til at jødene skal føres ut av Bulgaria!"

Kongen mottok dette brevet dagen før han skulle i audiens hos Hitler. Kongen sto fast ved at jødene ikke kunne utleveres til Polen eller Tyskland.

Rabbi Tzion forble sjefsrabbi i Bulgaria helt frem til han gjorde aliyah til Israel i 1949. Han ble da sjefrabbi for de bulgarske jødene i Israel. Etter å ha fullført undervisningen i den tradisjonelle synagogegudstjenesten hver sabbat, underviste han i all hemmelighet i Det nye testamente for de som var interessert.

At rabbi Tzion trodde at Yeshua var Messias, ble avslørt i Sofia og han mistet da sin plass i Rabbinerrådet i Jerusalem. Han forble likevel sjefsrabbi for de bulgarske jødene frem til 1973. Han skrev hundrevis av sanger og bøker om Yeshua, om sabbaten og om vegetarisk mat. Yeshua var hans Frelser og følgesvenn livet ut. Han døde 96 år gammel og ble begravd med full militær honnør som sjefsrabbi for de bulgarske jødene og som bulgareren som reddet mange jødiske liv fra nazistenes hender.

Bildet viser rabbi Tzion's velbrukte Siddur eller bønnebok. Han var en bønnens mann, som hele livet sto opp før soloppgang for å be til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, Han som er Jesu Kristi Far.

Et liv i Ånden innebærer også flo og fjære, del 1

I en annen artikkel skrevet tidligere i dag, har jeg presentert Graham Cooke (bildet) for bloggens lesere. I denne artikkelen har jeg oversatt noe han har skrevet i sitt nyhetsbrev som jeg finner både nyttig, og svært interessant. Her skriver han om noe som har opptatt meg lenge, nemlig at vi også åndelig lever i ulike årstider. Få skriftsteder har hatt slik betydning for meg de siste årene som Forkynneren 3,1:

"Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen."

La oss lytte til Graham:

"Dette er et av paradoksene i Guds natur: Han er konstant, og enda arbeider Han sesongbetinget. Som mennesker har vi problemer med å forholde oss til et slikt begrep. Alt det Gud gjør handler om ulike årstider. I det naturlige skapte han fire årstider for å føre mennesker gjennom tider av å så, høste, arbeide og hvile. Men den samme sannheten er også gjeldende åndelig. Av en eller annen årsak strever menigheter desperat etter å finne en perfekt balanse. De ønsker å være konsekvente og balanserte: undervisning og tilbedelse, Ordet og Ånden.

Gud derimot, avviser denne ideen om balanse. Hans Ånd virker som flo og fjære i våre liv. Det er tider da vi flyter med Guds Ord, og tider da vi flyter med Ånden. Vår oppgave er å se hva Gud gjør, og gi vår respons til Ham på det. Hvis Han åpenbarer Skriftens mysterier, trenger vi å fokusere sterkt på Bibelen. Hvis Han åpenbarer ting gjennom gavene og virksomheten til Den Hellige Ånd trenger vi å forholde oss til det.

Vi kan ikke leve i en konstant strøm av Ånden. Det er unaturlig. For hver flo, må det også være fjære. For hver høye bølge, må det være en liten. Når vi lever slik med Åndens tidevann, fører Gud oss til Ordets urokkelighet. Dette Ordet legger under seg vår neste sesong i Ånden - Gud bruker dette at vannet trekker seg tilbake til å undervise oss om vårt neste gjennombrudd. Hva vi gjør når det er lavvann er av absolutt stor betydning når Gud sender høyvann inn over våre liv. Han ser både flo og fjære som som veier Han leder oss på.

(fortsettes)

Islamsk Råd vil ikke ta avstand fra grove antisemittiske uttalelser

Det burde få noen og enhver til å tenke når Islamsk Råd i Norge ikke vil ta avstand fra de ekstreme og forkastelige uttalelsene fra Yusuf al-Qaradawi. Denne mannen er nemlig ingen hvemsomhelst. Han er selveste lederen for Europas fatwaråd.

De siste ukene har Yusuf al-Qaradawi kommet med sine hatske antisemittiske uttalelser, der han har hyllet Adolf Hitler for å ha straffet jødene. På Al Jazeera nylig sa Qaradawi følgende om jødeutryddelsene og Adolf Hitler:

"Gjennom historien har Allah sendt folk til jødene for å straffe dem for deres korrupsjon. Den siste straffen ble iverksatt av Hitler. Gjennom alt det han gjorde mot dem, selv om de (jødene) har overdrevet denne saken, klarte han å sette dem på plass. Dette var himmelsk straff for dem. Ved Allahs vilje; neste gang vil det skje gjennom de troendes (muslimenes) hender."

Nå er vel ikke disse uttalelsene oppsiktsvekkende i seg selv. Vi vet jo at muslimske ledere huser slike synspunkter. Det som er oppsiktsvekkende i saken er at Islamsk Råd i Norge ikke vil ta avstand fra dem. Skal en da anta at Islamsk Råd i Norge står for det samme? Mest sannsynlig.

Verken generalsekretæren eller lederen for Islamsk Råd i Norge vil kommentere saken. Men forstanderen for Islamske forbundet i Norge sier til VG Nett, at han anser Yusuf al-Quaradawi for å være en respektert leder de gjerne lytter til.

At Islamsk Råd i Norge ikke tar avstand fra disse hatske antisemittiske uttalelsene i en tid hvor Israels ambassade i Norge utsettes for angrep i form av giftbrev, unge muslimske gutter går i regelrette gatekamper i Oslo, og det ropes: Drep jødene, burde som sagt få noen og enhver til å tenke fra Islam representerer.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=558567

Det er et poeng at Islamsk Råd med sine 60.000 medlemmer Norge mottar betydelig statsstøtte. De er heller ikke imot dødsstraff for homofile. Men regjeringen tar ikke fra dem statsstøtten av den grunn. Det gjør de derimot mest sansynlig med Frelsesarmeen som ikke vil ansette homofile ledere.

Det sier i grunnen også ganske mye.

Gud kan bruke våre motstandere til å forme oss til å bli mer lik Jesus!

For noen år siden ble jeg kjent med Graham Cooke (bildet). Det var mens han ennå bodde i Southampton i England, og hadde skrevet boken: "Developing your prophetic gifting". Oversatt til norsk skulle det bli noe slikt som "utvikle din profetiske gave." Vi fant ut at vi hadde felles kjente i ekteparet John og Christine Noble. Senere skulle vi møte Christine Larkin på Shetland, hvor vi begge var talere på en stor transatlantisk bønnekonferanse. Det skulle vise seg at Christine Larkin og hennes mann, John, hadde tatt over ledelsen for Graham Cooke's arbeid i Europa, etter at Graham hadde flyttet til USA. Morsomt var det å oppdage at Christine og John Larkin også hadde samarbeidet med John og Christine Larkin, som var våre åndelige foreldre i de 10 årene vi var del av det nærbofellesskapet vi den gangen var en del av her på Gjøvik. Verden er ikke så stor.

I går så jeg et innslag på dvd, hvor Graham Cooke forteller en historie som grep meg sterkt. Bare for å gi deg bittelitt bakgrunn, så har Graham Cooke vært involvert i en profetisk tjeneste siden 1974. Siden 1984 har han drevet noe han kaller for en skole for profeter, som har hatt flere tusen deltagere i mange deler av verden. Det tjener til Grahams integritet og seriøsitet at han på nettsiden sin skriver at hans tjeneste ikke er en tjeneste som du kan kontakte for å "bestille" et profetisk ord, slik du kan med enkelte slike tjenester i visse sammenhenger.

I forbindelse med innslaget på denne dvd'en forteller Graham om noen av de utfordringene han har møtt i forbindelse med den profetiske skolen. En tid ble han oppsøkt av - jeg tror det var tre menn - som forsøkte å miskreditere ham. De lette etter noe de kunne ta ham for, enten noe han sa eller gjorde. Ofte dro de til steder som hadde annonsert at Graham skulle komme, og satte ut rykter om ham. De personene ble etter hvert en pest og en plage, og Graham innrømmer at han ba mange ganger om at Gud måtte fjerne dem.

En natt hadde Graham en drøm. I drømmen ble han tatt med til Guds tronssal. Der fikk han se en svær marmorstein, som Gud viste ham. I drømmen spurte Gud Graham om hva han synes om steinen, og Graham svarte at han synes den var svært vakker. Så spurte Gud: Vil du se hva jeg kan gjøre med den? Graham svarte at det ville Han gjerne. Da får han se Jesus stå foran marmorsteinen, og så ser han hvordan gir beskjed til noen som former den til en vakker mann. Graham ble svært betatt av det han så, og Gud spør ham så: Hva synes du? Graham svarer at han synes figuren er usedvanlig vakker. Da sier Herren til ham: Det er deg!

Graham blir målløs. Han forstår at dette er noe Gud vil med hans liv. Det skal formes til Guds ære. Jeg kjenner gleden og fryden komme. Så spør Gud: Vil du se hvem det er som laget marmorsteinen til denne vakre figuren? Graham er veldig interessert i det. Mens de har arbeidet med den, har de stått med ryggen til Graham. Nå snur de seg, og til sin store overraskelse får Graham se at det er de tre mennene som har forvoldt ham så stor smerte og så mange problemer!

Da forstår Graham at Gud har sendt disse mennene i hans vei, de er en del av Guds plan med å forme Graham! Etter dette begynner han å takke for dem, når han ser dem.

Når jeg leste dette kom jeg til å tenke på ordene fra Ord 27,17:

"Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre."

Gud bruker våre omstendigheter, han bruker de menneskene vi møter, de vanskelighetene som oppstår, til å forme og danne oss til å bli mer lik Jesus. Motstandere og mennesker som hater oss, kan være redskaper som drives oss på kne og til å omfavne korset, så selvlivet vårt dør, og vi lever det korsfestede livet med Kristus.

Endetidsmenigheten forbereder seg på omstillinger

I går leste jeg på ny innledningen til Johannes Åpenbaring. Mine øyne falt på versene 12-13 i det første kapitlet, hvor vi kan lese følgende:

"Jeg vendte meg om for å få se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull. Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn..."

Nå skal jeg ikke skrive om disse lysestakenes symbolikk i denne bloggartikkelen, bare nevne at de innledende kapitlene i Åpenbaringen handler om noen brev som sendes til syv menigheter i Lille-Asia. De står også som symbolske representanter for epoker i menighetens historie, og representerer på mange måter endetidsmenigheten. Og det er i den konteksten jeg skriver denne bloggartikkelen. Jeg spør: Hva karakteriserer denne menigheten? Hva er dens kjennetegn?

Nå er det også mange ting som kunne skrives om dette, men det får bli en annen artikkel senere. Jeg vil bare minne om dette:

"Endetidsmenigheten er en profetisk forsamling som forbereder seg for forsamlingens spesielle rolle og oppgave i den siste tiden."

Jeg har hentet den definisjonen fra Kjell Sjöberg, en mann jeg hadde gleden av å møte ved ulike anledninger, og som på mange måter kan kalles "Nordens bønneapostel".

Nå konkretiserer Sjöberg hva han legger i denne definisjonen med å si:

"Dette kan innebære at man svært raskt kan stille økonomiske ressurser til disposisjon for en stor misjonsinnsats, da et stort antall misjonsarbeidere skal gå med den siste innbydelsen, innen vredens tid bryter løs. Det kan gjelde forsamlingens spesielle rolle når det gjelder Israels omvendelse. Det kan være å leve i den spesielle våkenhet, som blir nødvendig når vi står overfor den antikristelige regjerings begynnelse, da han kommer til å begjære Guds folks lojalitet."

Jeg tror dette er en omstillingens tid, en tid hvor vi må være villig til både å endre oss selv, våre prioriteringer, våge å være mer fleksible og våge å følge Helligåndens ledelse. Jeg tror Gud forbereder oss for en annen tid - den antikristelige tiden - og det skjer ved at Han lar oss gjennomgå ulike prøvelser, slik at vi kan lære oss å holde ut, at vi ser vår synd og kan bekjenne den og at vi forstår hvilke områder av våre liv som må endres.

I denne tiden vi nå lever i gjelder ordene: Våk og be mer enn noensinne! Vi må være blant de som seirer. Da må vi først overgi oss til Herren uten forbehold.

Messianske pionerer, del 4: Gustav Dalman

Gustav Dalman (1855-1941) var en messiansk jøde fra Leipzig i Tyskland. Han bodde i nærheten av Herrnhut, hjemstedet til Grev Zinzendorf og Moravianerne.

Dalman besøkte daværende Palestina i 1900 støttet av engelske og skotske misjonærer, som ønsket at jøder skulle besøke misjonsstasjoner og institusjoner i landet. To år senere returnerer Gustav Dalman til Palestina for å leve permanent der. Han ble direktør for Det tysk evangeliske instituttet for klassisk oldtid i Jerusalem fra 1902-1917, og var professor i språk, kultur og livsstil på Jesu tid. På dette området var han en pioner.

Gustav Dalman startet det første kristne magasinet på hebraisk med mottoet: "En behøver ikke å opphøre med å være jøde når man blir en kristen." På hver eneste side ble det understreket at en messiansk jøde ble en enda sannere israelitt. Han skrev også en banebrytende bok "Work and Traditions in Palestine." I denne boken understreker Dalman at jødene har et spesielt forhold til landet, deres fedres land, men Dalman trodde at bare når de aksepterte Jesus ville Israel bli et sant hjemland for jødene.

G7 landene tar til orde for "en ny økonomisk verdensorden"

Finansministrene i GT - som består av Canada, Frankrike, Italia, Japan, Storbritannia, Tyskland og USA - og som har møtt hverandre i Roma denne helgen, tar til orde for "en ny økonomisk verdensorden." I en felles uttalelse heter det at GT landene tar til orde for "umiddelbare reformer".

Det er Italias finansminister - Giulio Tremonti - som denne gangen brukte begrepet, i det han sa:

"Det høres kanskje en smule retorisk ut med en ny økonomisk verdensorden, men i realiteten er dette et mål vi bør jobbe mot, og nå har vi startet på en reise som er svært viktig, både teknisk sett og etisk sett."

Utsagnene er jo spesielt interessante på bakgrunn av de artiklene vi har publisert på denne bloggen de siste dagene, hvor vi har forsøkt å se den økonomiske verdenskrisen i lys av det profetiske ord.

Når Italias finansminister nå roper på en ny økonomisk verdensorden, så er jo det forsåvidt ikke noe nytt. Det har lenge vært tale om dette, men nå settes det i sammenheng med den krisen verden nå opplever. Jeg tror dette er de innledende skrittene for å legge til rette for ham som Bibelen kaller Antikrist.

Har du ikke lest artiklene jeg henviser til: "Vil den globale økonomiske krisen fremskynde Jesu annet komme?" sto de på trykk: 09.februar, 10.februar og 12.februar.

Bildet: President for Den europeiske sentralbanken (ECB) Jean-Claude Trichet vil ha umiddelbare reformer i det globale finanssystemet. Foto: Reuters

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=558432

Om å være firkantet

Å være firkantet er nok i de flestes øyne noe negativt. Da er man gjerne ikke særlig motakelig for andre synspunkter. Men nå behøver nødvendigvis det å være firkantet å være noe negativt.

I forkant av åpningen av det etter hvert så berømte Angelus Temple i Los Angeles, holdt den amerikanske vekkelsesevangelisten Aimee Semple McPherson en serie vekkelsesmøter. I et av disse møtene, i juli 1922, talte hun med utgangspunkt i "Esekiels visjon". Ut fra denne visjonen ser McPherson for seg det hun kaller "det firfoldige evangeliet".

Budskapet hennes den gangen inneholdt fire punkter:

1. Jesus FRELSEREN

"Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred." (Jes 53,5;Tit 2,4;Jes 55,7;Hebr 7,25 og Jes 1,18)

2. Jesus HELBREDEREN

"Han tok på seg våre plager og bar våre sykdommer." (Matt 8,17;Mark 16,17-18;Matt 9,5-6;Apgj 4,29-30)

3. Jesus DØPEREN I DEN HELLIGE ÅND

"For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ... dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og hele Judea og Samaria og like til jordens ende." (Apgj 1,5 og 1,8;Joh 14,16-17;Apgj 2,4;Apgj 8,17;Apgj 10,44-46;1.Kor 3,16)

4. Jesus KONGEN SOM KOMMER SNART IGJEN

"For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal de som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren." (1.Tess 4,16-17;Tit 2,12-13;Matt 24,36-44;Hebr 9,28;Luk 19,13;Luk 12,36-27)

Dette budskapet er like enkelt, som det er genialt, og det er 100 prosent bibelsk! Om vi hadde forkynt disse fire bibelske sannhetene, og trodd på dem, ville vi sett undere skje i blant oss. Mennesker ville bli frelst, helbredet, døpt i Ånden og gjøre seg rede til å møte Jesus.

I dag skal det meste enten kompliseres eller banaliseres. Derfor må vi vende tilbake til den enkle forkynnelsen av Bibelens sannheter som Gud gav til sin første menighet.

På bildet sees Jack Hayford som er den øverste lederen for Foursquare Church på verdensplan. Flagget er kirkesamfunnets eget flagg, og viser i det ene hjørnet firkanten som inneholder de fire bibelske sannhetene.

Kan vi drikke kalken Herren rekker oss?

I Getsemane ber Jesus en bønn som har opptatt meg mye i den siste tiden. Ordene faller slik:

"Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil." (Matt 26,39)

Jesus vet hva denne kalken innebærer. Den er lidelsens kalk. Den inneholder all den gru som kampen i Getsemane innebærer. Når Han har bedt denne bønnen, finner Han disiplene som har falt i søvn. Og når Han har irettesatt dem, så går Han bort til stedet hvor Han er alene for å kjempe i bønn, og så ber Han atter:

"Min Far! Kan ikke denne kalk gå meg forbi uten at jeg må drikke den, da skje din vilje!" (v.42)

Kalken Jesus taler om er personlig. Ingen annen kan drikke den.

Det finnes en hendelse som evangelisten Matteus beskriver litt tidligere i sitt evangelium. Vi finner den i Matt 20,17-19. Der leser vi om Jesus som forsøker å forberede sine disipler på det som er i ferd med å skje. Han forbereder dem på sin lidelse og død. Han advarer dem og sier at det vil komme en tid da Han vil bli hånet, mishandlet og korsfestet. Midt oppe i alt dette dukker mor til Jakob og Johannes opp med en hendelse til Jesus som handler om hennes og familiens ambisjoner!

"Si at disse mine to sønner skal sitte hos deg i ditt rike, en ved din høyre side og en ved din venstre!" (v 21)

Mor til Jakob og Johannes er opptatt av posisjon, at hennes sønner kan avansere, av ambisjon. Hun ser frem til kronen, Jesus taler om korset.

Dette har talt så mye til meg i den siste tiden.

Ambisjoner på egne vegne er en fiende av alt åndelig liv.

Jesus spør denne moren: "Dere vet ikke hva dere ber om. Kan dere drikke den kalk jeg må drikke?" (v.22)

Forunderlig nok svarer de: "Det kan vi."

De hadde ikke peiling på hva de sa. De forsto ikke, slik mange kristne i dag heller ikke forstår, betydningen av korset. Korset er stedet hvor Jesus gav sitt liv og døde for våre synder. Ja, det er helt riktig. Men det er også selvlivets død! Det er det stedet der ambisjonene på egne vegne må dø. For, døperen hadde helt rett: "Han skal vokse, jeg skal avta." Erik Gunnes oversetter det med: "Jeg skal SVINNE BORT."

Det gis også oss en kalk å drikke. Vi er nemlig kalt inn i Kristi lidelsessamfunn!

"så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død." (Fil 3,10)

Jeg aner ikke hva den kalken inneholder for deg, men jeg aner noe om hva den inneholder for mitt vedkommende. Og det er når vi begynner å se det, at vi også vandrer inn i vårt Getsemane, og begynner å kjempe i bønn. For overgivelsen til lidelsen er ikke alltid like enkel. Getsemane betyr forøvrig: oljepressen.

Kalenderen fra Helgeland

For en tid tilbake fikk jeg en stor konvolutt i posten, som blant annet inneholdt en vakker årskalender med motiver fra Helgeland. Kalenderen har fått sin hedersplass over kjøkkenbordet, slik at vi ser den hver eneste dag. Det har fått meg til å begynne å be for Helgeland, et område som for meg som kommer sørfra er helt ukjent land! Dessverre ble konvolutten med adressen til den som gav meg kalenderen borte, så jeg har ingen mulighet til å få takket vedkommende. Men som jeg forsto på brevet som fulgte med, var giveren leser av bloggen. Bloggen har gitt oss mange nye venner og kontakter, som vi er glade for. Av og til dukker det opp brev. En diktsamling fra en kvinne i Kristiansand har betydd mye for meg i sykdomsperioden jeg er inne i. En dyptfølt takk også til henne.

Men denne kalenderen er "merkelig". Den inneholder vakre landskapsbilder fra Helgeland, en fellesbetegnelse på 18 kommuner i Nordland fylke, med 77.200 innbyggere. Her finnes byene Sandnessjøen, Mo i Rana, Mosjøen og Brønnøysund. Det er omtrent det eneste jeg vet. Men bildene har vært som en magnet, som har skapt en trang etter å be. Jeg kjenner ingen i dette området fra før av - så vidt jeg vet - men av og til er det slik at Herren leder oss til å be for bestemte geografiske områder. Nå er den tiden der for å be for Helgeland. Derfor vil jeg sette meg ned for å skaffe meg mer bakgrunnsinformasjon, slik at jeg kan be mer målrettet. Om det finnes lesere av denne bloggen fra Helgeland, send meg gjerne bønneemner, og gjerne mer bakgrunnsinformasjon. Det vil være til stor hjelp for oss.

Dere kan bruke epost: bolahans@online.no

Kanskje det er flere som vil være med på å be sammen med oss for Helgeland? Siden Herren minner oss om å be for akkurat dette området, ville det ikke forundre meg om Han har spesielle planer med stedet!

Kan du identifisere en bibelsk menighet? Del 3

En bibelsk menighet underviser hva Bibelen sier. Det høres jo ganske så selvsagt ut, men er slett ikke det i vår tid. I en del av de "moderne" menighetene leses det sjelden eller aldri fra Bibelen, og langt mindre undervises det i den. En moderne trend er også at gudstjenestene skal være korte, og en preken bør ikke overstige 20 minutter. Men det er interessant å legge merke til at en del av de som klager over for lange gudstjenester og prekener, har ingen problemer med å sitte to-tre timer foran TV skjermen hver kveld!

Når Jesus gir befaling om å gjøre alle folkeslag til disipler, sier Han også: "og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere..." (Matt 18,20)

På grunn av denne befalingen vil en sann menighet lære, dele og gi videre sannhetens ord. En sann menighet holder fram, ikke fragmenterte og isolerte deler av sannheten, ikke bare det som er populært for øyeblikket, men hele sannheten, uten å forfalske den.

Til sin unge medarbeider Timoteus skriver apostelen Paulus: "Legg vinn på å kunne fremstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som på rett måte utdeler sannhetens ord." (2.Tim 2,15) Litt senere i det samme brevet skriver Paulus: "Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide, Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære." (2.Tim 4,2)

Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver apostelen Paulus:

"Vi har sagt oss løs fra alle skammelige snikveier og farer ikke fram med list. Heller ikke forfalsker vi Guds ord, men ved å legge sannheten åpent fram ...." (2.Kor 4,2)

En del "moderne" forkynnere burde tenke nøye igjennom disse ordene. Det er de som forfalsker Guds ord i dag, også ved det at de unnlater å forkynne de upopulære tingene.

En bibelsk menighet, vil holde frem sannhetens ord, uansett motstand, sjikanering, latterliggjøring, ja selv døden.

Bildet er hentet fra en arabisk baptistmenighet i USA, og er hentet fra deres nattverdfeiring.

VIKITIG OPPDATERING AV MARTYRKIRKENS VENNER. Baptistpastor Hamid Shabanov kjent skyldig.

www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Det skjer noe i Sverige!

I vårt naboland opplever man for tiden en nyvakt interesse for kommunitetsliv. David og Emily Åhlèn (bildet) holder på å bygge opp det de kaller et "nærbofellesskap" utenfor Stockholm. Forrige helg møttes 80 personer i Skarpnäckskyrkan for å drøfte spørsmål rundt kommunitets- og forsamlingsliv. Hadde det ikke vært for at jeg for tiden er syk og må holde meg innendørs, skulle jeg så gjerne ha vært i Stockholm denne helgen. Det morsomme er at David Åhlèn's foreldre var engasjert i et Jesus-hus i Eskiltuna mens Emmy bodde sammen med sine foreldre i et kristent bofellesskap de første leveårene sine. Jesusvekkelsen på 1970-tallet resulterte i flere kommuniteter i Sverige, kanskje flere enn i Norge.

Det er andre året denne sammenkomsten arrangeres. I år deltok blant annet Jonas Melin, som jeg har presentert på bloggen tidligere. Han er lærer ved Mariannelund Folkehøgskole, og driver Barnabasbloggen. Du finner den i oversikten over linker på denne bloggen, men for enkelhets skyld legger jeg også linken her: www.barnabasbloggen.blogspot.com På denne bloggen finner du forøvrig et godt referat fra samlingen i Skarpnäckskyrkan, og andre linker til mer utfyllende stoff.

Jeg synes det var spesielt gledelig og interessant at Harry Månsus detok på denne samlingen. Månsus er på mange måter en pioner innenfor ulike områder, og er en av de som har god erfaring også fra Jesusvekkelsens radikale etterfølgelsesliv. Jeg kommer tilbake med en nærmere presentasjon av ham senere, etter ønske fra en av bloggens lesere!

Men tilbake til Sverige. Flere kommuniteter vokser nå frem der, og det er en økende interesse hos flere for denne formen for hverdagslig Kristusliv. Et annet gledelig trekk er at det også ser ut til å kunne realiseres et eget anabaptistisk nettverk i vårt naboland. Dette betyr at det vil bli nye lettere å kunne holde kontakt med hverandre, og jeg håper at vi som kommer fra Norge også kan få være med!

Å lese svenske Dagens reportasje fra samlingen i Skarpnäckkyrkan kaller minnene frem hos en som var en del av Jesusvekkelsen på 70-tallet, og selv del av et nærbofellesskap i 10 år! Jeg må smile i skjegget når journalisten forteller om møteledere ikledd solide raggsokker og en avslappet stil som vedkommende nok ikke er så vant med!

Svenskene er nok foran oss i løypa med dette (som de ofte er!), men er det noen der ute som kunne tenke seg en lignende samling her i Norge, så er det bare å ta kontakt med oss.

Salme 46, en av Sions sanger, til trøst. Del 3

"Gud er vår tilflukt, og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor."

Slik begynner Korahs barn Salme 46, inspirerte som de er av Den Hellige Ånd. Ordet for "tilflukt" kommer fra et verb som betyr "å flykte" eller "rømme". Betydningen er det ikke vanskelig å få øye på: Når vi står ansikt til ansikt med svære vansker, styrter vi til Elohim, til Gud. Andre oversettelser bruker ordet "festning" i stedet for "tilflukt", men konteksten er den samme: Gud er for oss et sted hvor vi kan gjemme oss, hvor vi blir beskyttet.

Dette kan for de som ikke opplever så mange prøvelser i livet bli veldig teoretisk. Men for den som opplever trengsler, f.eks alvorlig sykdom, er dette verset mer enn ord. Det er noe veldig konkret. Men skal vi oppleve Gud slik, må vi bli kjent med Ham, gjøre oss erfaringer med Ham, slik at vi kan slippe tak i vår egen trang til å mestre og ha oversikten over alt.

For meg har Gud vært en slik tilflukt, særlig de siste årene, da sykdom både hos meg selv og i vår lille familie, har satt oss på virkelige prøvelser. Da har Gud vært god å søke tilflukt hos. Av og til har vi bare behov for å gjemme oss. Det betyr ikke at vi flykter fra problemene, men vi trenger en pustepause, og noen som kan se etter oss. Slik er Gud. Et tilfluktsted.

For jøder som flyktet for nazistene under krigen, ble et lite urmakerverksted i Haarlem utenfor Amsterdam et slikt Skjulested. Ja, bokstavelig et skjulested. Familien ten Boom som i mer enn 100 år daglig hadde bedt om "fred for Jerusalem", sto plutselig i den situasjonen at de måtte skaffe rom for jøder som måtte gjemmes unna nazistene.

Det fortelles om den tidligere russiske dissidenten, Natan Sharanskij, som tilbrakte ni år i fangeleire i Sibir, at troen på Gud holdt ham i live og gav ham håp. Selv nevner han spesielt at Salmenes Bok fikk stor betydning for ham. "Det var den eneste jødiske boken jeg var i stand til å beholde gjennom hele det lange fangenskapet," forteller Sharanskij som gikk flere ganger til sultestreik for å beholde sin sefer Tehillim (Salmenes Bok). I dag er Natan Sharanskij en fremgangsrik forfatter, advokat og politiker i Israel. "Helt siden jeg ble løslatt fra fengslet, har jeg alltid hatt med meg min Tehillim i lommen," har han fortalt.

I Hebr 13,5 leser vi dette løftet: "Jeg skal ikke slippe deg, og ikke forlate deg." Legg merke til at det står i en sammenheng hvor det er snakk om penger. Godt å ta med seg i disse vanskelige tidene vi nå står foran. I Joh 14,18 sier Jesus selv: "Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere."

(fortsettes)

Messianske pionerer, del 3: Ben-Zion Friedman

Ben-Zion Friedman (1852-1916) ble født i Russland og utdannet innen den strengeste av de ortodokse judaistiske skolene. Han emigrerte til daværende Palestina rundt 1870 og studerte Talmud. Det var mens han gjorde det at han fant Yeshua som sin Frelser.

Etter å ha delt sin nyvunne tro med sine venner, ble han forfulgt og reiste til Canada en tid, men returnerte til Palestina i 1882. Det samme året som Joseph Rabinowich, som jeg skrev om i går, mottok Yeshua som sin Frelser da han oppholdt seg på Oljeberget.

Ben-Zion Friedman så det som sin oppgave å hjelpe russiske jøder til å gjøre Aliyah til Israel. I Christ Church ved Jaffaporten i Jerusalem gav han daglig undervisningstimer i hebraisk med 70 russiske elever. Hver eneste måned reiste han også til Hebron hvor han drev et evangeliseringsarbeid. Også i byen Safed drev Ben-Zion Friedman sitt arbeid, fra midten av 1880-årene og inn i 1900-tallet. I 1887 slo han seg ned for godt i Safed og drev et misjonshus her. Dette arbeidet pågikk i 30 år under hans ledelse. Også i Jerusalem hadde han sin virksomhet.

Bare evigheten vil vise hva denne stillferdige og snille mannens virksomhet betydde. Han var en banebrytende misjonær, en pioner for å nå sitt eget folk med evangeliet.

Han døde i 1916.

Vil den globale økonomiske krisen fremskynde Jesu gjenkomst? Del 3

I to artikler har vi sett hvordan den økonomiske krisen verden nå opplever, kan være med på å bane veien for Antikrist. For øyeblikket fremstår de europeiske nasjonene som alt mer sekulære. Men det er bare forbigående. Antikrists regime vil innebære langt mer enn sosio-politiskiske aspekter. Det vil også støttes oppe av et enormt religiøst engasjement. New Age er en del av dette, men også inter-religiøse sammenhenger, og Kirkenes Verdensråd.

Johannes skriver, inspirert av Den Hellige Ånd, om "et annet dyr, stige opp av jorden." (Åp 13,11) Det er "liksom et lam, men talte som en drage." Dette dyret kjennetegnes av følgende:

"Det gjør store tegn. Til og med får det ild til å falle ned fra himmelen på jorden for menneskenes øyne. Det forfører dem som bor på jorden, på grunn av de tegn som ble gitt det å gjøre for dyrets øyne." (Åp 13,13-14) Disse versene beskriver en stor religiøs forfører, som også er referert til som "dn falske profet". (Åp 19,20) De miraklene denne personen utfører vil bringe den sekulære æra til en ende. Mennesker i hopetall vil bli bedratt. Hans innflytelse vil bli enorm. Det ser vi når vi leser videre i Åpenbaringsboken:

"Det utvirker at det blir gitt alle, små og store, rike og fattige, frie og treller, et merke i sin høyre hånd eller på sin panne, og at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket, dyrets navn eller tallet for dets navn." (Åp 13,16-17)

Legg også merke til det som står i vers 12:

"... og det gjør slik at jorden og de som bor på den, tilber det første dyr..."

Denne falske profeten vil spille en ledende rolle i å overtale menneskene på jorden til å akseptere og gi sin støtte til den kommende forvandlingen av verdens økonomiske og politiske strukturer. Dette vil føre menneskeheten inn i et kolossalt slaveri, med en diktator til å bestemme over seg.

Den nye verdensorden vil få store likheter med det babylonske. Et av kjennetegnene vil bli verdenshandelen:

"... skipslaster av gull og sølv og edelsteiner og perler, av fint lin og purpur og silke og skarlagen, all slags velluktende tre og all slags kar av elfenben og all slags kar av kostelig tre og av kobber og jern og marmor, og kanel og salveolje og røkelse og myrra og virak, og vin og olje, fint mel og hvete, storfe og sauer, hester og vogner, treller og menneskesjeler..." (Åp 18,12-13)

Forskerne og politikerne sier at vi bare er ved begynnelsen av en verdensomspennende krise. Det antikristelige systemet vil løse den, men den vil også føre til at mennesker blir slaver av den nye verdensorden.

Og de som ikke vil underordne seg, og tilbe dyrets bilde, de skal drepes, jfr Åp 13,15.

Men også det antikristelige regimet har sin ende!

"Deretter hørte jeg likesom en mektig lyd av en stor skare i himmelen, som sa: Halleluja! Frelserog æren og makten tilhører vår Gud! For sanne og rettferdige er hans dommer. For han har dømt den store skjøge, hun som ødela jorden med sitt horeliv, og han har krevd sine tjeneres blod av hennes hånd." (Åp 19,1-2)

Den som holder ut inntil enden, skal bli frelst.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=558432

Håp om at Gilad Shalit kan settes fri

Et håp er tent om å få den kidnappede israelske soldaten Gilad Shalit (22) hjem til Israel. Ehud Olmert vil bruke den siste tiden han har igjen som statsminister til å få Shalit løslatt. Ifølge den israelske avisen Haaretz skal Barak være klar til å bytte gisselet mot Hamas-fanger dømt for terror og drap på israelske statsborgere. Gilad Shalit ble tatt til fange i juni 2006 da Hamas-soldater slo til mot en israelsk militærbase like utenfor Gaza-stripen og kidnappet 22 åringen. Gilad Shalit skal ha vært flyttet fra sted til sted, og det er ikke vanskelig å tenke seg den tortur den unge soldaten er blitt utsatt for av Hamas. La oss be om at det skal lykkes å sette den unge mannen fri, og at han skal kunne forenes med sin familie raskt.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=547043

Salme 46, en av Sions sanger, til trøst. Del 2

Salme 46 er skrevet av Korahs barn, leser vi i innledningen av salmen. Korah var sønn av en som het Jishars (2.Mos 6,21) Hans bakgrunn kan spores tilbake til Levi, i det Jishars var sønn av en som het Kahat. Ættetavlen finner du ved å lese 2.Mos 6,16-21, om du skulle være interessert i å finne ut mer om slektsrøttene. Med Levi går vi jo også tilbake til Aron, Moses og Miriam. Om Kahat kan vi lese i 4.Mos 3,16-31. Vi finner da at Kahats barn hørte til Levis stamme, og som levitter hadde de ansvaret for tempeltjenesten.

Nå kommer vi til noe svært interessant. Disse ætlingene er altså blitt bevart til tross for at Korah og hans familie ble slukt levende da disse gjorde opprør mot Moses. Du kan lese om den hendelsen i 4.Mos 16. Hvordan kan det ha seg at det kunne finnes barn av Korah når vi leser i 4.Mos 16,31-33: "Med det samme han hadde talt disse ord, revnet jordet under dem. Jorden åpnet sitt gap og slukte dem og deres boliger og akt det folk som tilhørte Korah, og alt det de eide. De for levende ned i dødsriket med alle sine. Jorden skjulte dem, og de omkom og ble utryddet av menigheten."?

Om det er slik at Korah og 250 med ham døde, hvordan kan vi da lese i 4.Mos 26,11: "Men Korahs barn omkom ikke."? Det er jo altså barn av denne Korah som skriver Salme 46. Hvordan kan Korahs barn bli fremtredende levittiske sangere og poeter og bli inkludert i Salmenes Bok? Vi leser jo i 2.Mos 34,7: "Han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn, på dem i tredje og fjerde ledd."

Da må vi ikke glemme første del av dette verset hvor det heter: "Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd." (2.Mos 34,7a)

Svaret på våre spørsmål må ligge i det faktum at Korahs barn omvendte seg!

Går vi til et annet kildemateriale som Midrash Tanchuma, i det som kalles Den levende Toraen kan vi lese om det som jødene kaller t'shuvah, omvendelse. Der konkluderes det med at Korahs barn må ha omvendt seg, og ikke fulgt sin far i hans opprør.

Dette gjør jo at vers 3-4 i Salme 46 får en helt spesiell mening:

"Derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte. om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot."

Fordi de omvendte seg, ble de spart for dommen. De skriver ut fra dyrkjøpt erfaring av Guds vrede. Og nåde.

De skriver om Guds forunderlige nåde. Gjennom den er de blitt bevart.

Det er 11 salmer som er skrevet av Korahs sønner: 42, 44 til 49, 84:1-12;85,1-13;87,1-7 og 88,1-18. Kong David valgte ut 120 av korahittene for å bringe arken til Jerusalem (1.Krøn 15,5) og Korahittene ledet også folk i bønn og lovprisning (2.Krøn 20,19) Det var også Korahs barn som bakte skuebrødet og som satte fram skuebrødsbordet i Templet.

Fundamentet vi bygger på, del 3

Dette er tredje artikkel om den klargjøringen som Mennonite General Conference kjente behovet for å gjøre med hensyn til den utfordringen liberaliseringen innen Kristi forsamling sto overfor i 1921. Om behovet var stort den gang, er det vel enda større i dag.

Om menigheten: Vi tror at menigheten er Kristi kropp, og består av de som består av de som gjennom omvendelse til Gud og tro på Herren Jesus, er blitt født på ny og er blitt døpt i en Ånd til ett legeme, og at det er dennes guddommelige oppgave å forkynne evangeliet til enhver skapning, og å lære lydighet mot Hans bud. (Matt 16,18;Ef 1,23;Kol 1,18:Apgj 20,21;Luk 24,47;Apgj 17,30;Apgj 16,31;Gal 3,26;1.Kor 12,13;Matt 28,19-20;Mark 16,15 og Apgj 1,8)

Om adskillelse: Vi tror at vi er kalt med et hellig kall til å leve et liv adskilt fra verden og dens dårskap, syndige praksis og metoder. Videre at det er menighetens plikt å holde seg borte fra alle bevegelser som søker å reformere samfunnet uavhengig av Kristi døds fortjeneste og erfaringen av den nye fødsel. (1.Pet 2,9;Tit 2,11-14;2.Kor 6,14-18;Rom 12,1-2;Ef 5,11;1.Joh 2,15-17;2.Tess 2,6;Apgj 4,12;Joh 3,3 og v.6-7)

Om disiplin: Vi tror at Herren har gitt menigheten autoritet i følge Skriften til å: 1) Velge tjenestemenn, 2) Regulere forordningene. 3) Utøve sunn disiplin. 4) Organisere og utføre arbeidet som svarer til det høye kall den har fått og gjøre dette effektivt. (Apgj 6,1-6;Apgj 13,1-3;2.Tim 2,2;Tit 1,5-9;Tit 2,15;Matt 28,19-20;Matt 18,15-18;Ef 4,11-16;Hebr 13,17;Apgj 14,21-23;Apgj 2,15)

(fortsetter)

Messianske pionerer, del 2: Joseph Rabinowich

Joseph Rabinowich (1837-1899) er blitt kalt Den messiansk jødiske bevegelsens far. Han kalles også den jødiske kristendommens Theodore Hertzel.

På samme måte som Theodore Hertzel klarte å sette sionismen på den internasjonale agendaen, hadde Rabinowich suksess med å få den jødiske identiteten til de hebraiske kristne på agendaen.

Joseph Rabinowich (bildet) besøkte det daværende Palestina i 1882 i den hensikt å se på mulighetene for å grunnlegge en jødisk bosetning der. Mens han oppholdt seg på Oljeberget i Jerusalem åpenbarte Jesus seg for ham. Han gav ham skriftstedet: "Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri." (Joh 8,36)

Fra det tidspunktet, ble sannheten om at Jesus er Konge og Messias og den som alene kan frelse Israel altoppslukende for ham. Etterat Jesus hadde åpenbart seg for ham, skaffet han seg et Nytestamente og ble så grepet av å lese i evangeliene: "For uten meg kan dere intet gjøre." (Joh 15,5)

Man kunne høre Rabinowitch gjenta og gjenta: "På Oljeberget fant jeg Jeshua!"

Møtet med Jesus forandret Joseph Rabinowich fullstenig. Han reiste tilbake til Kishiev i Moldova, hvor han grunnla en messiansk jødisk forsamling og hjalp til med å få publisert Det nye testamente på Jiddish. Det er blitt sagt at ingen siden Paulus kunne preke til jødene som Joseph Rabinowich.

Han var imot at jødene skulle emigrere til USA, for ideen om en jødisk stat i daværende Palestina var noe som fenget hans interesse. I 1888 sa han: "Jeg har to emner som oppsluker meg helt: Det ene er Herren Jesus, og det andre er Israel." Han føyde til: "Nøkkelen til Det hellige landet ligger i hendene til vår bror Jesus fra Nasaret. Jeshua er en jøde som vil frelse sitt folk. Jeshua er Israels og jødenes bror."

Rabinowich døde i 1899, rett etter at Theodore Hertzel kalte sammen den første Sionistkongressen i Basel hvor han proklamerte at en jødisk stat ville bli en realitet innen fem til 50 år.

Udøpte spedbarn ble lagt i massegraver fordi de likevel ikke kom til himmelen

Helt fram til 1980-tallet ble udøpte spedbarn lagt i massegraver i Nord-Irland. Siden udøpte spedbarn, i følge Romerkirken, likevel ikke kom til himmelen, ble de heller ikke begravd på en verdig måte, som foreksempel i en familiegrav.

Dette har nylig blitt avdekket etter at arkeologer har begynt å søke etter hundretalls udøpte spedbarn, som er blitt plassert i massegraver i utkanten av en katolsk kirkegård i Belfast. Som kjent lærer Romerkirken at dåpen er nødvendig for evig liv, og derfor bør barn døpes så raskt som mulig etter fødselen. De som av ulike årsaker ikke ble døpt fikk derfor ikke sine egne graver, eller ble lagt i familiegraver, men i massegraver. Det er etter påtrykk fra disse barnas foreldrene at arkeologer nå har begynt å lete etter deres levninger. Håpet er at de skal bli begravd på en verdig måte.

Det er ikke så mange år siden norske statskirkeprester sørget for at det ble satt en gul pinne ved graven til en baptist. Siden vi ikke bruker jordpåkastelse, mente mange statskirkeprester at vår begravelse ikke har gjort ordentlig. De sørget da for at det ble foretatt en jordpåkastelse etter at de sørgende var gått fra stedet. Jordpåkastelsen er en gammel hedensk skikk, som tidligere ble kalt jordfestelse. Man mente at uten denne skikken fikk ikke den døde fred, og kunne gå igjen etter seg!

Bildet er fra arbeidet som gjøres i Belfast for å finne levningene etter de udøpte barna.

Pilegrimskommuniteten vil bygge på anabaptismen

Her kommer en liten oppdatering når det gjelder Pilegrimskommuniteten. Gjennom nye samtaler med ulike personer vi har kontakt med, har vi gått bort fra de opprinnelige tankene om at Pilegrimskommuniteten skal være økumenisk. I en utydelig tid som vår, er det behov for å være tydelig i spørsmål med hensyn til hvilket læregrunnlag vi bygger på. Pilegrimskommuniteten vil derfor bygge på den anabaptistiske arven. Vi kjenner at dette er en naturlig utvikling for oss, også fordi vi etter hvert har fått en del kontakter som tenker i samme retning som oss. Det arbeides også med å etablere et nettverk, men dette må vi få komme tilbake til om ikke så lenge. Skulle du ønske å komme i kontakt med oss kan du ta kontakt via: bolahans@online.no

Brorskap med medlemmer preget av jødehat

Nye opplysninger viser at den kontroversielle biskop Richard Williamson slett ikke står alene med sitt jødehat i utbryterbevegelsen SSPX. På sine nettsider skriver den norske katolske pateren, Oddvar Moi, at SSPX nå rydder opp i egne rekker. Det har ført til at pater Floriano Abrahamowicz er blitt utestengt fra dette broderskapet på grunn av hans synspunkter på Holocaust. SSPX har også begynt å rydde opp i nettsider som inneholder synspunkter på blant annet Holocaust som ikke kan aksepteres.

Spørsmålene som melder seg er om hva slags luguber gruppering dette er, som huser så mange antisemitter. Og: ville gruppen ha avsatt personer og ryddet opp på nettsider om det ikke hadde vært for at biskop Williamson ble tatt med buksa nede på svensk TV?

Nå kan svensk TV som viste det skandaløse intervjuet med biskop Richard Williamson fortelle at Williamson har forsøkt å få stanset intervjuet som ligger ute på TV-kanalens web-side. Han har begjært en tysk domstol til å få fjernet intervjuet med seg. Mannen må ha en frekkhetens nådegave som bruker en tysk domstol til dette! I Tyskland er det en kriminell handling å fornekte Holocaust som denne biskopen har gjort. Nå skal han bruke det samme landets domstoler til å få en svensk TV kanal til å slette det famøse intervjuet. Biskop Williamson er vel ikke dummere enn han vet at intervjuet er så skadelig for ham selv, at han må få det fjernet. Men det vil selvsagt ikke skje.

Intervjuet er gitt. Biskopen har beklaget at det han har sagt har skapt problemer for paven. MEN han har ikke beklaget at han mener at Holocaust er en løgn og at jødene ikke ble gasset ihjel. Han har altså fortsatt sine kvalmende og skandaløse synspunkter på dette.

Og det har altså flere i dette broderskapet.

De skal altså ønskes velkommen inn i varmen i Romerkirken igjen. Uten at de tar avstand fra dem? Denne saken er en meget pinlig sak, ikke bare for paven, men for hele Romerkirken. Det viser at den fortsatt huser sterke antisemtittiske strømninger, og at deler av den er preget av jødehat. Så har den da også på dette området en meget mørk historie.

Salme 46, en av Sions sanger, til trøst. Del 1

I går satt jeg med min Bibel og studerte Salme 46, en av mine favorittsalmer. Ved nærmere granskning av både ordene og bakgrunnen for salmen, gjorde jeg noen nye oppdagelser som jeg gjerne deler med bloggens lesere. Kjenner vi denne salmens bakgrunn, får vi også større utbytte av dens innhold.

Salme 46 kalles "En sang om Sion". Det gjør også salmene 48, 76, 84, 87 og 122. Disse Sions sanger er lyriske hymner som uttrykker lengselen til de jødiske folk etter å se Sions høydedrag og Jerusalem skinne på nytt i all sin tidligere glans. Disse salmene kan dateres tilbake til tiden umiddelbart etter ødeleggelsen av Salomos tempel. Siden denne perioden har Israels poeter og sangere brukt sitt talent til male portretter av Sions tidligere herlighet i de klareste farger.

Det er denne lidenskapelige visjonen som er grunnlaget for den bibelske sionismen. Poeter, musikere, sangforfattere og historiefortellere fortsetter å produsere sanger om Sion den dag i dag. Her i Salme 46 beskrives Jerusalem som:

"Guds stad, Den Høyestes hellige bolig." (v.5)

Men når er salmene mer enn lyrikk. De er gitt for å styrke Israel gjennom vanskelige prøvelser. Salme 46 er blitt kalt "Trøstens salme", og det med rette. Jeg vender selv stadig tilbake til den, ikke minst på grunn av det innledende verset:

"Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor." (v.2)

Dette var et av favorittversene til den legendariske norske Kina-misjonæren Marie Monsen. Hun tok det frem i tider med svære prøvelser ute på misjonsfeltet i Hunan provinsen, ikke minst i tider da røvere gikk til angrep.

Nå henter jeg denne salmen frem igjen i min egen sykdomsperiode, og finner trøst og oppmuntring fra den.

I innledningen til denne salmen heter det:

"Til sangmesteren. Av Korahs barn. Etter Alamot. En sang."

Alamot på hebraisk betyr "unge piker". Bibelforskere mener å vite at denne salmen var ment å bli sunget av kvinner. Og sammenhengen kan tyde på at den ble sunget av sopraner. Den er adressert til "sangmesteren", som er en av Korahs barn.

Denne lille opplysningen er det lett å hoppe over som uvesentlig, men det er ingen ting i Guds or som er uvesentlig. Kjenner vi litt til historien om Korah får denne salmen et enda sterkere innhold. Men mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Messianske pionerer, del 1: Michael Solomon Aleksander

Dette er første artikkel i en serie med miniportretter av pionerene i den messianske bevegelsen i Israel. Senere kommer en serie med lignende portretter av pionerene blant de arabiske menighetene i Midt-Østen. Utgangspunktet for serien er den forunderlige profetien hos Jesaja 19,23-24:

"På den tid skal det være en ryddet vei fra Egypt til Assyria. Assyrerne skal komme til Egypt, og egypterne til Assyria. Og egypterne skal tjene Herren sammen med assyrerne. På den tid skal Israel være være den tredje med Egypt og med Assyria, en velsignelse midt på jorden, fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypt, og mine henders verk Assyria og min arv Israel."

Først ute i denne presentasjonen er Michael Solomon Aleksander (bildet). Han blir født i 1799, blir utdannet til rabbi og det er mens han studerer i ortodoks judaisme at han mottar Yeshua som sin Messias! Da hans jødiske forsamling i Paris oppdager at han er "en troende", mister han øyeblikkelig sin stilling som rabbi.

18. november 1841 velges han til biskop i Den anglikanske kirke med tjenestested i Christ Church i Jerusalem. For de av dere som har vært i Jerusalem så er Christ Church den nydelige steinkirken som ligger like innenfor Jaffa porten. Den er absolutt verd et besøk. Derek Prince hadde dette som sin menighet de siste leveårene sine.

Michael Solomon Aleksander ble den første jødiske biskopen i Jerusalem på 1700 år som både preket og ba på hebraisk. Han er dermed selve førstefrukten av det som kalles den messiansk-jødiske gjenopprettelsen.

Aleksander tilbrakte fire fruktbringende år i Jerusalem. Han feiret daglige gudstjenester på Sionfjellet og sabbatgudstjenester lørdag morgen. I hans tjenestetid ble det også innsatt en jødisk biskop, prest og diakon.

Uventet, på vei til Egypt, blir han syk og dør bare 47 år gammel. I forbindelse med dødsfallet mottar hans familie kondolansebrev fra 39 jødiske troende i Jerusalem. Alle tilhørende den forsamling han var pastor for.

Dette var den spede begynnelsen på den messianske bevegelsen i Israel. Men Skriften sier at vi ikke skal forakte den ringe begynnelsens dag, jfr Sak 4,10.

Fundamentet vi bygger på, del 2

Jeg fortsetter her oversettelsen jeg har gjort av det som Mennonite General Conference har kalt for Fundamentet:

Om Jesus Kristus: Vi tror at Jesus Kristus er den evige Guds Sønn, at Han ble unnfanget av Den Hellige Ånd og født av en jomfru - den fullkomne Gud-menneske, uten synd, den guddommelige utvalgte stedfortreder og representant for det syndige menneske, i det Han betalte straffen for menneskets synd ved sin død på korset, og utgjorde det eneste gydlige sonoffer for synd ved å utøse sitt blod, og på denne måte forsone Gud og mennesket, at Han ble oppreist fra de døde, for opp til himmelens herlighet, og lever for å gå i forbønn for oss. (Joh 1,1 og v.14 og 18;Hebr 1,8;Hebr 13,8;1.Mos 3,15;Jes 7,14;Luk 1,35;Matt 1,20-25;Jes 53,5-6;2.Kor 5,14 og v.21;Gal 3,13;1.Pet 2,22 og v.24;1.Pet 3,18;Rom 5,8-10;Matt 28,6;Apgj 3,24;Apgj 10,39-41;Apgj 17,31;1.Kor 15,20;Apgj 1,11;Ef 1,19-20;Åp 1,18;Kol 3,1;Hebr 6,20;1.Joh 2,1-2;Hebr 7,25

Om frelse: Vi tror mennesket blir frelst ene og alene ved gjennom tro på Kristi fullbrakte verk, at vi blir rettferdiggjort fra alle ting på grunn av Hans utøste blod, og at vi gjennom den nye fødsel blir et barn av Gud, deltager i evig liv og velsignet med all åndelig velsignelse i Kristus. (Ef 2,8;Rom 3,20-26;Apgj 13,38-39;Joh 1,12-13;Joh 3,4 og v.8 og v.16;Joh 5,24;Ef 1,3

Om Den Hellige Ånd: Vi tror på Åndens guddom og personlighet, at Han overbeviser verden om synd, om rettferdighet og om dom. At Han bor i og trøster den troende, veileder ham til hele sannheten, gir ham kraft til tjeneste, og gjør det mulig for ham å leve et liv i rettferdighet. (Apgj 5,3-4;2.Kor 3,3 og v.17;Joh 16,7-8 og v.13;1.Kor 3,16;Gal 4,6;Apgj 1,8;Rom 8,1-4)

Om visshet: Vi tror at det er den troendes privilegium å vite at de har gått fra døden til livet, at Gud er i stand til å bevare dem fra fall, men at troens lydighet er avgjørende for å kunne bevare ens frelse og vokse i nåde. (1.Joh 3,14;1.Joh 5,13;Rom 8,16;2.Kor 12,9;Jud 24-25;Rom 16,25 og v.20;Rom 1,5;Gal 3,11;Joh 8,31-32;2.Pet 1,5-11)

(fortsettes)

Vil den globale økonomiske krisen fremskynde Jesu gjenkomst? Del 2

I økonomiske krisetider av den dimensjon som vi nå opplever, viser historien oss at mennesker ofte responderer med å rope på den sterke mannen som kan føre dem ut av uføret. Folk krever raske handling på drastiske problemer, ikke prinsipperklæringer og flotte ord. Det er hva som skjedde i årene mellom 1929 og 1945 i Sentral-Europa. Adolf Hitler var den gangens sterke mann.

De profetiske skriftene i Bibelen forutsier at et lignende scenario vil utfolde seg foran våre øyne i tiden før Jesu gjenkomst. Den forteller oss at 10 "konger" - overhoder for land - vil gi fra seg sin makt og autoritet og stille seg bak en superleder som Bibelen sammenligner med et dyr. Så går han da også under betegnelsen "Dyret". Det har nok sammenheng med at han vil opptre slik et rovdyr gjør. Dominerende, beslutsomt, kraftig. Den politiske maktfaktor som Dyret vil utøve vil kontrollere alt som kan kjøpes og selges, og det er kanskje dette som gjør vedkommende så spiselig i utgangspunktet. En verden som opplever et økonomisk sammenbrudd, og som finner en sterk leder som kan hjelpe dem til å få økonomien på fote igjen, vil være det de griper etter i nødens stund. Dagens økonomiske krise har alle komponentene i seg til å utvikle seg til å bli en verdensomfattende krise som menneskehetens historie ikke har sett maken til. Den vil kunne berøre alle land, og folkene vil bli grepet av angst når alt rundt dem opprøres og griper slik inn i deres hverdager. Særlig de landene som i moderne tid har levd i luksus og ikke vet hva fattigdom er.

Antikrist, eller Dyret, vil skape en ny økonomisk orden og et politisk system som vil fungere for en tid. Og folkene vil være begeistret.

Apostelen Johannes avslører for oss, inspirert som han er av Guds hellige Ånd, dette onde systemets åndelige røtter. I følge Guds ord er det en usynlig værelse, en fallen engel, kalt Satan, djevelen, som regjerer bak sceneteppet. Denne åndsfyrstens sinne øker i intensitet etter hvert som han forstår at Jesu gjenkomst står for døren. Johannes omtaler han slik:

".. den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som FORFØRER HELE VERDEN.." (Åp 12,9)

I sitt første brev, skriver den samme Johannes, at "hele verden ligger i det onde." (1.Joh 5,19)

Bibelen taler om jorden, som Herren har skapt, verden er det systemet som djevelen står bak. En av de sterkeste åndelige fyrstene i dette verdenssystemet, er avguden Mammon. Det er derfor Jesus sier at vi ikke kan tjene to herrer, det står mellom Gud og Mammon.

Johannes ser i sine syner det som skal skje i den siste tid:

"Og jeg så et dyr stige opp av havet. Det hadde ti horn og sju hoder. På sine horn hadde han ti kroner. Og på sine hoder hadde de spottenavn. Dyret som jeg så, lignet en leopard, og det hadde føtter som en bjørn, og munnen var som munnen på en løve. Og dragen gav det sin kraft, og sin trone og stor makt." (Åp 13,1-2)

Leser du Daniels bok i Det gamle testamente vil du finne parallellene til det Johannes så i sine syner om dette avskyelige Dyret. Dyrene som beskrives representerte i Daniels bok de gamle kongedømmene Hellas, Persia og Babylon, og Johannes forteller at det er en direkte forbindelse mellom noen av disse dominerende karakteristiske trekkene ved disse kongedømmene og det sosio-politiske systemet som vil oppstå i tiden før Jesus kommer tilbake.

I denne tiden er det at den kristne forsamlingen må, lik kvinnen på bildet, bruke Åndens sverd og kjempe den åndelige striden. Vi må være våkne og ikke sove nå i den mørke midnattstimen vi går inn i.

(fortsettes)

Jesus lo, Jesus gråt og Jesus sang

Det står ingen steder i Bibelen at Jesus lo. Årsaken sier Edin Løvås at det var så vanlig, at det ikke var noe å skrive om! Jeg tror Edin har aldeles rett. Om Jesus var sant menneske, så lo Han sikkert. Det står også at Han gråt. Det er også svært menneskelig.

Men sang Han?

Kanskje du synes spørsmålet er litt underlig? Om spørsmålet er underlig, er svaret enkelt: ja.

Og la meg få føye til: Han var jøde. Oppvokst med den yrende gleden, av og til den jublende gleden som finnes hos dette folket og som preger deres musikk. Og dans.

Det står heller ikke så mye om det, men vi leser i Matt 26,30: "Og da de hadde sunget lovsangen ..."

Hendelsen det her er snakk om er påskemåltidet. I forbindelse med dette måltidet var det en gammel tradisjon at man sang den såkalte "Andre Hallel", som var Salmene 115 til 118. I forbindelse med det kom man til den delen av det seremonielle måltidet som ble kalt "det fjerde beger", og så fulgte det man kalte "Velsignelsens sang", som var en gjentagelse av tidligere lovsanger man sang i forbindelse med Sedermåltidet, eller påskemåltidet som vi kaller det.

Det greske ordet for å synge, som er brukt her i Matt 26,30 er ordet humneo. Det betyr å nynne, synge lovsanger, feire eller tilbe med hymner. Det står ikke at de sang en hymne, ordet brukes i flertall: humnesantes. Dette var noe mer enn bare det å synge.

Jesus tok altså del i Sedermåltidet, men Han var samtidig vert for sine gjester, disiplene. Og sammen med dem tok Han del med hele Israel denne kvelden, når de sang sine lovsanger til Gud. Jeg har gått å tenkt på dette måltidet en stund. Det må ha vært en forunderlig kveld, på så mange måter. Den djupe symbolikken, jødefolkets historie som ble levende gjennom det som ble lest, spenningen i disippelflokken rundt dette som hadde med hvem som skulle forråde Ham å gjøre. Og så sangen. Undres på hvordan Han sang. Det må ha vært vakkert.

Denne kvelden takket de Den Evige Gud som hadde fridd Israels folk ut av slaveriet i Egypt.

Det er ganske spesielt å tenke på at den siste sangen Jesus sang, var det som kalles Den Andre Hallel. Den siste salmen her er Salme 118. Den er både profetisk og messiansk. For her heter det:

"Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnesteinen. Av Herren er dette gjort, der er underfylt i våre øyne." (v.22-23)

Men Jesus siterte også vers 26:

"Velsignet være han som kommer i Herrens navn."

Dette er også profetisk.

Herren kommer nemlig ikke igjen før jødene ønsker Ham velkommen tilbake. En dag skal det skje - om ikke så lenge.

Vi går mot det som Kjell Sjöberg kalte "lovsangsfinalen". La oss tilbe Ham og lovsynge Ham som tilkommer all ære, lov og pris - i evigheters evigheter.

Status: Det blir ikke noen innleggelse på Feiring - ennå

På ettermiddagen i går fikk jeg beskjeden jeg vel hadde ventet meg: Det blir ikke noe operativt inngrep på Feiringklinikken onsdag. Den behandlende legen der har bestemt seg for å utsette det hele. Blødningene i magen må stanse. Det er blitt mindre av dem. Fortsatt kaster jeg opp flere ganger om dagen. Jeg må være så ærlig å si at jeg er skuffet over at det ble slik. Når jeg kan legges inn på Feiringklinikken igjen er helt i det blå. Nå er jeg mest sliten, forferdelig sliten.

Takk til alle dere som har skrevet oppmuntringer på bloggen, og som har bedt og som har skrevet eposter. Det har betydd mer enn dere aner. I en fase som dette blir man ekstra sårbar, livet kjennes litt skjørt. En blir litt tussete, og tårene kommer så lett. En blir ydmyk overfor det Forkynneren skriver: "Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over ... før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den." (For 12,6-7)

En sølvtråd. Den er ikke akkurat tykk. Men jeg er så glad for å få leve. Livet er en gave, selv i motbakkene. Disse dagene har jeg tuslet rundt i huset og kjent på takknemlighet, selv om livet spiller sordin for tiden.

Hva som skjer videre nå - vet jeg ikke. Jeg håper og ber om at blødningen stanser, at hjertet kan slå roligere, jeg kan sove om natten og at jeg slipper å være så sliten og ustø. Og jeg fortsetter å be om full helbredelse. Igjen: takk til alle dere som står med meg og ber. Hvilken gave og hvilken velsignelse dere er. Måtte Herren rikelig velsigne dere alle.

Og måtte Han gi oss sin fred.

Hvilket innholdsmettet ord det er: fred.

Det er nesten like vakkert som kjærlighet.

Kanskje vakrere.