Skal drømmen om Lindisfarne endelig gå i oppfyllelse?

Er en drøm i ferd med å gå i oppfyllelse? I flere år har jeg hatt et sterkt ønske om å få besøke Lindisfarne, den hellige øya, som ligger rett utenfor kysten av Northumberland i det nordøstlige England.

På forunderlig vis ser det ut til at Herren har ført meg sammen med fire personer som alle står i samme bønnetjeneste. Den ene av dem, Andy Raine, bor på øya og er av grunnleggerne og lederne av Northumbria Community, en kommunitet som driver retreatarbeid. Jeg traff ham på Shetland under den transatlantiske bønnekonferansen 'Fire from the North' i år 2005, hvor jeg var en av talerne. Andy Raine er danser og en av de som har utviklet bønneboken 'Celtic Prayer', som brukes av mange. De øvrige er Christine og John Larkin, et ektepar som står i en profetisk forbønnstjeneste som ikke bare berører Storbritannia, men i mange land verden over. Ekteparet Larkin traff jeg også første gang på Shetland, og siden den gangen har vi hatt mye med hverandre å gjøre både i Danmark, England og Norge. Den siste personen, Cecil Tait, en forbeder fra Shetland.

Og det er noe forunderlig med denne forbindelsen med Shetland. Jeg har vært så heldig å få besøke mange land og steder, og jeg har sett mye vakkert og flott, men Shetland er det eneste stedet jeg virkelig lengter tilbake til. Siden vi var der har jeg ikke klart å slippe tak i øya - eller er det kanskje slik at den ikke har klart å slippe tak i meg? Den er stadig i mine bønner.

Så har også Lindisfarne vært i mine bønner. Tenk om jeg en dag kunne få komme dit! Og nå ser det ut til at dette kan bli en virkelighet. John og Christine føler vi skal møtes der for å be, og jeg er sikker på at Herren har noe videre for en felles tjeneste for Guds rike med utgangspunkt i dette møtet på Lindisfarne.

Som mange av bloggens lesere kjenner til er vi i ferd med å bygge opp et bønnested i nærheten av der vi bor. Kristi himmelfartskapellet vil bli gjort ferdig i år. Ennå er det igjen en del detaljer og den siste biten av finansieringen, men alle papirer er nå i orden. Herfra vil vi drive med sjelesorgs- og veiledningssamtaler, og her vil vi feire en ukentlig nattverdsgudstjeneste, og her vil vi løfte frem de bønneemner vi gis å be for. Gud har gitt oss en spesiell oppgave med å være medvandrere for pastorer, prester og ledere.

På Lindisfarne vil vi møte noen av de som står i samme tjeneste. Og det vil bli fantastisk å se øya. Store deler av den er i dag et naturreservat. Opp mot 300 fuglearter er registrert i området. Øya har 162 fastboende. Lindisfarne er blant annet kjent for klosteret som Hellige Aidan grunnla i år 635. Dette klosteret ble en base for kristningen av det nordlige England. Herfra ble det sendt ut mange misjonærer. Mange vil også kjenne til de såkalte Lindisfarneevangeliene, en særdeles vakker illustrert utgave av de fire evangeliene.

Men vi skandinaver har også en tilknytning til øya, som dessverre ikke er mye å skryte av. I år 793 ble nemlig munkene på Lindisfarne angrepet av vikinger, noe som også markerer starten på vikingetiden.

Det er ennå ikke bestemt når vi skal møtes. Om du kan er det fint om du er med på å be for denne reisen og oppholdet på Lindisfarne. Be om at jeg skal ha helse til å gjennomføre reisen - hvilket ikke er selvsagt for mitt vedkommende, og be om at den økonomiske siden av saken skal løses. Jeg kommer tilbake med flere opplysninger senere.

Ligner dagens husmenigheter de første kristnes sammenkomster? Del 4

Den andre menigheten som nevnes i Apostlenes gjerninger er menigheten i Anitiokia. Mens menigheten i Jerusalem hadde flest jøder som medlemmer, var Antiokia-menigheten den første hedningekristne menigheten.

Den var grunnlagt med utgangspunkt i modermenigheten i Jerusalem. Og den kan knapt kalles noen husmenighet i den betydningen enkelte av dagens husmenighetsentusiaster legger i dette ordet.

Apg 11 gir oss bakgrunnen for menighetsdannelsen: Den grunnlegges som en følge av den forfølgelsen som oppstår i kjølvannet av drapet på diakonen Stefanus, urkirkens første martyr. Noen av de som er på flukt - 'noen menn fra Kypros og Kyrene, kom til Antiokia' - leser vi i vers 20. Hvem disse mennene er avslører ikke Lukas, forfatteren av Apostlenes gjerninger, for sine lesere.

Antiokia var en kosmopolitisk bypå 250.000 innbyggere på denne tiden som tiltrakk seg en stor mengde mennesker med ulik kulturell og etnisk bakgrunn. De kom så langt unna som fra Persia, Inda ja, til og med, fra Kina.

Disse flyktningene forkynner nå evangeliet om Herren Jesus til grekere, med det resultat at 'et stort antall kom til troen og omvendte seg til Herren' (v.21).

Menigheten i Antiokia er altså en stor menighet allerede fra starten av. Den grunnlegges ikke som en husmenighet, eller drives som en husmenighet. Vi ser dette også i vers 26 hvor det står at utsendingene fra Jerusalem 'lærte en stor skare'.

Igjen ser vi det samme mønsteret som vi så fra vekkelsen i Samaria. Det er modermeigheten i Jerusalem som sender Barnabas til Antiokia for å drive med videre opplæring av de som er kommet til tro.

Hvor møttes så menigheten i Antiokia? Det vet vi ikke. Det vi vet er at den var en stor menighet. Det forteller de to skriftstedene fra Apg 11 som jeg har henvist til. Bildet viser Peterskirken i Antiokia, en grottekirke som sies å ha vært et møtested for de tidlige kristne i byen.

(fortsettes)

Salige er de fattige, del 1

I forbindelse med årets fastetid har jeg i min bibellesning lest de stedene hvor de fattige omtales. De er mange. Og radikale. Våger vi å konfrontere oss med dem? Og hvilke følger får de så for oss om vi leser dem, og tar dem på ramme alvor?

I denne artikkelserien skal jeg dele med deg noe av det jeg har funnet. Men la oss før vi tar fatt slå fast dette:

'Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige borg'. (Salme 68,6) I den nye bibeloversettelsen heter det: 'Gud i sin hellige bolig er farløses far og enkers forsvarer'.

Med andre ord: Gud er på de fattiges side. For enker og farløse var på Bibelens tid, og fortsatt i svært mange land, blant de fattigste av de fattige. Men Gud påtar seg altså både dommer og forsvarsrollen for dem. Det er noe å tenke på. Jeg finner ikke noe sted at Han påtar seg forsvarsrollen for de rike, tvert om har Bibelen veldig mye å si om rikdommens forbannelser.

De fattiges situasjon beskrives med sterke ord, blant annet hos Job, som mange mener er Bibelens eldste bok:

'Fattigfolk treger de ut av veien, alle de saktmodige i landet må gjemme seg. Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter etter føde, ødemarken gir dem brød til barna. Fôr må de høste på marken, og i den ugudeliges vingård får de sanke restene. De overnatter nakne uten klær og uten dekke i kulde. Av skyllregnet på fjellet blir de våte. Fordi de ikke har noe annet ly, trykker de seg inn til klippen. Andre river farløse bort fra morens bryst, og armingens klær tar de som pant. De går nakne, uten klær'. (Job 24,4-10)

Og i Ord 14,20 får vi beskrevet hvordan de fattige ofte må føle det:

'Selv av sin venn blir den fattige hatet, en mange de som elsker en rik'.

Det samme beskrives i Ord 19,4: 'Rikdom skaper mange venner, den fattige blir skilt fra sin venn'.

Profeten Amos er vel den av profetene som sterkest taler om uretten i det israelske samfunnet på den tiden:

'Så sier Herren: For tre misgjerninger av Israel, ja for fire vil jeg ikke ta det tilbake - fordi de selger den uskyldige for penger og den fattige for et par sko. De tråkker den hjelpeløses hode i støvet og bøyer retten for de saktmodige.' (Amos 2,6-7)

(fortsettes)

Truet med å brenne koptiske nonner levende

I landsbyen Abu Al-Reesh i Aswan-provinsen i Øvre-Egypt, ble to koptiske nonner holdt innesperret i gjestehus 4.mars.

Utenfor sto 1.500 illsinte muslimer, mange med dragne sverd og kniver og truet med å brenne de to nonnene levende. De ropte slagord og sang muslimske sanger. De anklaget nonnene for å bygge en kirke på stedet.

De to nonnene arbeider på en offentlig skole som heter Notre Dame Language Schools. Når den muslimske mobben kom flyktet nonnene inn i gjestehuset. Den muslimske mobben forsøkte å trenge seg vei inn i huset, men døra er laget av metall og de klarte ikke å bryte seg inn. Fra tre av moskeene i nærheten ble høytalerne tatt i bruk og det ble ropt om at flere muslimer måtte komme for å ta nonnene! Politiet ble tilkalt, men stilte med bare tre mann! Mobben satte seg på poltimennene.

Hele fire lastebiler med politimenn måtte settes inn. Moderate muslimer hjalp nonnene med å komme ut av huset. De var påført kuttskader. Den ene av dem besvimte, og ligger nå på sykehus traumatisert av hendelsen.

Dagen etter angrepet på nonnene kom den muslimske mobben tilbake og truet skolebarna fra å gå til skolen.

Dette er Egypt i dag. Nærmest hver eneste dag trues koptiske kristne på livet. Hvorfor skriver ikke norske aviser om dette?

Bildet er et illustrasjonsbilde og ikke fra hendelsen omtalt i artikkelen.

Ligner dagens husmenigheter de første kristnes sammenkomster? Del 3

I den forrige artikkelen så vi at den kristne forsamlingen i Jerusalem kom sammen ulike steder. At denne menigheten kom til å spille en rolle som modermenighet nokså lenge, er det vel ikke så merkelig å forstå. Det var tross alt her det hele begynte. Men om menigheten kom sammen ulike steder i byen, var den likevel èn menighet.

I det brevet apostelen Paulus skrev til menigheten i Efesos, understreker han at det er 'ett legeme og èn Ånd'. (Ef 4,4) Så når menigheten kom sammen i Jerusalem, enten det skjedde på Øvresalen, i Marias hus, de andre husene som ble stilt til menighetens disposisjon eller når menigheten kom sammen i Salomos søylegang så snakker vi om èn menighet. Den har flere lokaliteter, men er likevel èn menighet, èn kropp.

Menigheten i Jerusalem er en spesiell menighet på den måten at den også fungerte som en base for apostlene. Men legg merke til at selv om det fantes flere apostler her, så hadde menigheten sin egen forstander eller biskop/tilsynsmann. Dette ser vi tydelig når det første apostelmøtet holdes. I Gal 2 nevner apostelen Paulus spesielt tre personer i denne menigheten, som han kaller for 'søylene':

'Da de som gjaldt for å være støttene - Jakob og Kefas og Johannes'. (Gal 2,9)

Men når apostelmøtet holdes så er det bare èn av disse som trer frem til slutt når alle har sagt sitt, og griper ordet: Jakob.

'Etter at de hadde talt (Barnabas og Paulus), tok Jakob til orde og sa ...' (Apg 15,13)

Denne Jakob var Jesu halvbror, som ikke trodde før Herren viste seg etter oppstandelsen (jfr 1.Kor 15,7) Jakob ledet menigheten i Jerusalem frem til år 62 e.Kr da han ble da han led martyrdøden ved steining.

Ut fra disse skriftstedene kan vi slå fast følgende om menigheten i Jerusalem:

1. Det er snakk om èn menighet, som møtes på ulike steder, og som har sin hovedsamling i Salomos søylegang, hvor alle kan være til stede samtidig.

2. Menigheten ble ledet av en forstander eller biskop/tilsynsmann.

Det neste vi kan merke oss om denne menigheten er at den driver med utpostvirksomhet! Menigheten i Jerusalem var en misjonsmenighet. Filip, som var tilsluttet menigheten (jfr Apg 1,13), hadde en evangelist-tjeneste. I kapitel 8 leser vi om vekkelsen i Samaria, hvor Filip er redskapet. Når menigheten i Jerusalem får del i de gode nyhetene om det som skjer i Samaria, leser vi noe interessant:

'Men da apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem'. (Apg 8,14)

I Samaria fantes det ingen menighet. Den grunnlegges når Peter og Johannes kommer. Senere i det samme kapitlet leser vi at det er de som legger hendene på de som var blitt frelst under evangelist Filips sin tjeneste, slik at de døpes i Den Hellige Ånd.

Her bør man merke seg at det ikke er evangelisten som grunnlegger menigheten, men de som har en aposteltjeneste.

(fortsettes)

Bildet viser deler av Øvresalen i Jerusalem

Syriske kristne kan spille en nøkkelrolle i landet - men det krever stort mot

Vatikanets diplomatiske utsending til Syria, Mgr Mario Zenari, roper nå så høyt han kan til kristenheten verden over: Dette er Syrias kristne time! En tid for å være offensive, og ikke stå stille og være tilskuere!

Mgr Mario Zenari kan fortelle om enkelte presters nesten heroiske innsats under de forferdelige angrpene på byen Homs. De er forblitt hos sin flokk for å vokte den til tross for det voldsomme bombardementet og volden som har preget byen de siste månedene. Selv om Mgr Zenari deler sorgen over de belgiske barnene som ble drept i den grusomme bilulykken i Sveits, så minner han oss om at 800-900 barn er drept i Syria, de fleste er skutt i hodet og hjertet, av fremmede.

Han kaller de kristne tilstedeværelse i Syria for å være 'som sauer blant ulver', 'men kristne kan ikke gå glipp av dette rendezvous i historien,' som han sier det. Han legger til:

- Dette er en særdeles viktig tid for kristne å stå opp for å vise menneskelig verdighet, avvise volden, skape like rettigheter mellom menn og kvinner, kjempe for en fundamental samvittighets- og religionsfrihet og skille mellom religion og stat.

Vatikanets utsending mener den nå svært fryktsomme kristne befolkningen i landet, som utgjør 10 proset av befolkningen, kan spille en nøkkelrolle i det syriske samfunnet siden de har levd i fredelig sameksistens med de ulike gruppene i landet. Om den reiser seg, men de kristne i landet lever bokstavelig talt i kryssilden med sine liv som innsats.

Bildet er fra en av kirkene i Syria.

Anabaptist lykkes med å gi mikrofinanslån til fattige - og skape ny framtid for dem

Det er spennende å lese om hvordan mikrofinansiering er med på å endre livene til tusenvis av mennesker ulike steder i verden. En av de som driver med slike mikrolån er anabaptisten David Bercot, som eier forlaget Scroll Publishing. Noe av overskuddet fra forlagsvirksomheten avsettes til dette formålet.

Nylig hjemkommet fra Honduras, hvor han og kona, Deborah, har drevet misjonsarbeid i en årrekke, forteller han begeistret over noe av det de har opplevd. Mens de var i Honduras fikk de anledning til å besøke låntagere i La Paz, en liten by omtrent times kjøring unna Siguatepeque, hvor mesteparten av virksomheten drives. For flere år siden utvidet de arbeidet til også å gjelde La Paz.

'Men det mest interessante med årets reise var å høre de oppmuntrende nyhetene fra Siguatepeque,' skriver David Bercot, og legger til: 'For første gang siden vi begynte utlånsvirksomheten vår i Honduras i år 2000 er nå 100 prosent av låntagerne våre a jour med sine nedbetalinger. Seks av dem hadde til og med klart å nedbetale hele lånet sitt'.

I forbindelse med ekteparet Bercot's besøk arrangerte de også et treff for alle som har fått innvilget mikrolån. Disse treffene arrangeres annet hvert år.

'Det var svært oppmuntrende for oss og som en åndelig belønning å møte de som nå får lån. Vi ba sammen, sang sammen, lekte sammen og lærte av hverandre', skriver David Bercot. Det ble også gitt et lite kurs om hvordan man kan drive en liten bedrift.

På bildet ser vi litt fra lekene som ble arrangert under treffet med mikrofinanslåntagerne. Til høyre på bildet ser vi Antonio Diaz, en av låntagerne. Han er mannen som holder ballen. Han døde bare få dager etter at ekteparet Bercot kom hjem til USA, og viser hvor skjørt livet er.

Ligner dagens husmenigheter de første kristnes sammenkomster? Del 2

De kristne i Jerusalem hadde flere møteplasser. Apostlenes gjerninger forteller om flere av dem:

1. Øvresalen

Dette var de første kristnes aller første møtested:

'De vendte da tilbake til Jerusalem fra det berg som ble kalt Oljeberget og ligger nær ved Jerusalem, en sabbatsreise derfra. Og de kom inn i byen, gikk de opp til den øvre salen, hvor de pleide å holde til...' (Apg 1,12-13)

Det er store muligheter for at dette var den salen hvor de hadde feiret påskemåltidet, og feiret brødsbrytelsen for aller første gang. I såfall var dette et leid lokale:

'På den første dag i de usyrede brøds høytid, da påskelammet ble slaktet, sa hans disipler til ham: Hvor vil du at vi skal gå og gjøre i stand, så du kan ete påskelammet? Han sendte da to av sine disipler av sted og sa til dem: Gå inn i byen, og der vil det komme imot dere en mann som bærer på en krukke vann. Følg etter ham, og der hvor han går inn, skal dere si til husbonden: Mesteren sier: Hvor er et rom for meg, der jeg kan ete påskelammet med mine disipler? Han vil da vise dere et stort rom ovenpå, ferdig og fullt utstyrt. Der skal dere stelle til for oss ...' (Mark 14,12-15)

Øvresalen beskrives av Jesus som 'et stort rom ovenpå, ferdig og fullt utstyrt'. Det må ha vært stort nok til å romme disippelflokken som på dette tidspunkt teller 120 personer (jfr Apg 1,15)

Det er her på Øvresalen at de første kristne samles fra påskedagene til 1.pinsedag, og muligens også i tiden deretter.


2. Salomos søylegang:

'Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet ...' (Apg 2,46)

'... og hele folket stimlet i forundring sammen med dem i den søylegangen som kalles Salomos søylegang'. (Apg 3,11)

Tempelområdet var stort nok til å romme 400.000 mennesker samtidig. Når det gjelder Salomos søylegang så lå den innenfor Den gylne port i Jerusalems østre tempelmur, på østsiden av tempelplassen'. Det var ikke vanskelig å samle et stort antall troende her. Og i følge Apg 2 var det hit de første kristne kom sammen 'hver dag'.

3. Hjemmene

'... i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold'. (Apg 2,46)

De begynte med 120, nå teller menigheten 3120! Øvresalen er for liten til å romme alle disse. Salomos søylegang blir derfor et alternativ til å samle hele flokken av troende. Og så tas hjemmene i bruk. Som nevnt i den første artikkelen var nok dette ganske store hus. Hus som rommet mellom 50-100 mennesker, og som hadde en egen matsal. Her spiste de sammen, og her holdt de sine sammenkomster ved siden av Salomos søylegang.

4. Marias hus

I Apg 12,12 støter vi på det som muligens er et tredje møtested, og som omtales som Marias hus. Enkelte mener at dette kan være det samme sted som ble kalt for Øvresalen:

'Da Peter var blitt klar over dette, gikk han til Marias hus. Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus. Mange var samlet der for å be'.

Men det er mer sannsynlig at det er et annet sted, og dermed det fjerde møtestedet i Jerusalem, siden Jesus ikke nevner navnet på vedkommende som eier Øvresalen.

Hva er det som særpreger disse første kristne samlingene?

1. Samlingene på Øvresalen, 'hvor de pleide å holde til' (Apg 1,13) var preget av et sterkt bønnefellesskap: 'Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen ...' (Apg 1,14. Bibelen Guds ord). Bønn preget også samlingene i Marias hus.

2. Det ble feiret nattverd. Her i begynnelsen på Apostlenes gjerninger introduseres vi for det kristne Agapemåltidet, eller Kjærlighetsmåltidet. Det har sitt utgangspunkt i påskemåltidet. Det beskrives slik i Apg 2,46: '... og de brøt brødet i hjemmene. De åt sin mat med glede og hjertets oppriktighet'. (Bibelen Guds ord) Når vi leser om påskemåltidet, så leser vi at: 'Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, Han velsignet det, og brøt det, gav dem og sa ...' (Mark 14,22) Måltidet og brødsbrytelsen er altså to forskjellige ting, og fra den første kristne tid ble begge deler feiret samtidig. Ikke slik som i dag hvor nattverden - ordet betyr egentlig 'kveldsmåltid' eller 'kveldsmat' - blir feiret som noe eget ved siden av. Det var mens de holdt måltid at Jesus tok et brød og brøt det.

Så kommer spørsmålet? Var det spesielt innsatte personer som forrettet brødsbrytelsen rundt om i hjemmene i Jerusalem? Det vet vi ikke. Apostlenes gjerninger sier ingenting om det. Men sannsynligvis ikke. Vi må huske at 3000 mennesker blir frelst på en dag. Hvordan skulle de klare å organisere det, med mindre det var de 120 som utførte denne tjenesten? Men da må jo også de 120 vært innsatt spesielt i denne tjenesten, og det sier Apostlenes gjerninger ingenting om. Det er først senere at man velger diakoner. At nattverdmåltidet har endret seg finner vi eksempler på både i Apostlenes gjerninger og i den tidlige kristne litteraturen. Jeg kommer tilbake til dette senere i serien.

3. Samlingene var preget av undervisning. Apg 2,42 forteller oss at de første kristne 'holdt urokkelig fast ved apostlenes lære ...' For at de nå 3120 skulle få del i denne måtte det skje ved de daglige samlingene i Salomos søylegang. Det var det eneste stedet som var stort nok til å romme så mange mennesker. Så ble det man lærte her sikkert samtalt om rundt bordene i matsalene i husene rundt omkring i Jerusalem.

(fortsettes)

Bildet er en kunstners fremstilling av en samling blant de først kristne.

Til Sula for å snakke om 'Fastens nåde' og 'Når Gud blir taus'

Jeg gleder meg til helgen. Lørdag skal jeg undervise på et semiar i Sula frikirke (bildet) med tema: 'Når Gud blir taus - en del av en modningsprosess for en kristen', og i forbindelse med søndagens gudstjeneste over emnet: 'Fastens nåde'. Dette med at Gud blir taus er vel en erfaring de aller fleste kristne gjør seg. Bønnesvarene uteblir, nærkontakten med Gud blir borte og de mange spørsmålene melder seg. Det er nødvendig å snakke om denne siden ved Gud også. Om vi skal modenes som kristne.

Det er godt å komme til Sula. Til den vakre naturen, og ikke minst til de flotte menneskene som bor der og som er en del av Frikirken på stedet. Siden jeg var der sist har mye endret seg også med kirkebygget, og det skal bli flott å se det ferdig, og få treffe kirkens to pastorer. Takk til alle som er med på å be for denne helga, for alle de som kommer for å lytte til Guds ord, og for May Sissel og meg som skal reise vestover.

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk i dag kan du lese om Hl. Cuthbert av Lindisfarne, som valgte eneboerlivet, fremfor et bispesete.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

SISTE: Selvmordsbomber dreper kristne i Aleoppo i Syria

En selvmordsbomber har sprengt en bilbombe i dag i det kristne kvarteret i den nordsyriske byen Aleppo. Tre mennesker er drept, og 30 skal være skadet.

Det er Irish Times som rapporterer dette. Kirker skal også være angrepet. Folk som bor her opplever nå stor frykt.

Norske medier rapporterer om det som skjer i Damaskus. Og det er forferdelig uansett hvem som blir drept. Men det er tydelig at det nå også er samordnede angrep på den kristne befolkningen.

Bildet viser skilt til noen av de mange kirkene som finnes i det kristne kvarteret i Aleppo.

Unik historie fra anabaptistiske bosettere nedtegnet i bokform

I dag fikk jeg en hyggelig epost fra Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten "Rocky Cape Christian Fellowship" i Australia, som jeg har skrevet så mye om her på bloggen.

Han forteller om sin svigermor, Helena Wiebe Krahn, som har vært på besøk hos familien Hoover som har vært på besøk en god stund. Det er jo midt-sommer i Australia nå. Mens Helena Krahn (sittende på bildet), har vært på besøk har de også klart å gjøre ferdig boken om hennes liv. Takket være god hjelp fra David Bercot, en av vår tids fremste kjennere av den tidlige kirkens- og anabaptistenes historie er nå et trykkeri i Peora i Illinois i ferd med å trykke boken. Jeg har allerede sørget for å få bestilt den, for dette er virkelig spennende historie!

Historien til Helena Krahn begynner i Tyskland og handler om anabaptistiske bosettere i Durango i Mexico. Om ikke denne historien hadde blitt skrevet ned kunne den ha gått tapt for alltid, for bosetterne i Durango skrev andri noen bøker. Boken inneholder over 155 fotografier, mange kart, diagrammer og håndskrevne brev.

Men først av alt inneholder boken om mennesker forfulgt for sin tro og trosset vær og vind, og ikke minst sult og fattigdom, for å leve ut Guds rike i Durango.

300 muslimske advokater forsøkte å forhindre forsvar av en kristen i Egypt

Mer enn 300 muslimske advokater skal fredag ha stormet et rettslokale i Assuit i det sørlige Egypt, i et forsøk på å forhindre advokat Ahmad Sayed Gabali fra å forsvare den kristne kopteren Makarem Diab, som er anklaget for å ha fornærmet Muhammed.

Dr. Ahmad Sayed Gabali, som er lederen for Egyptian Union of Human Rights Organisation, sa etter hendelsen fredag at 'det ble begått terror i retten i Assuit i dag'.

De muslimske advokatene trengte seg vei inn i rettslokalet, og mange av dem ble også stående utenfor. En kan jo lure på hva slags rettssystem som finnes, eller kanskje er det rettere å si at det er et manglende rettsystem når slikt kan skje. Men hvor er protestene fra Den norske advokatforening? Makareem Diab ble også fysisk angrepet av flere av de muslimske advokatene. De som sto for sikkerheten i rettslokalet klarte ikke å forhindre det.

De muslimske advokatene skal også ha forsøkt å forhindre forsvarerteamet til Dr. Ahmad Sayed Gabali fra å komme inn i rettslokalet. De sa at 'ingen muslim skulle forsvare en kristen'. De mente at kun kristne advokater skulle gjøre det. To kristne advokater som var til stede svarte da at de kunne påta seg arbeidet, men da ble det sagt 'at heller ikke kristne skal forsvare ham'.

Josef - Jesu fosterfar, en fattig men trofast ektemann

Jesus vokste opp blant de fattigste av de fattige i Nasaret. Hans fosterfar, Josef, hvis minnedag det er i dag, er et eksempel på en mann som tok sitt ansvar på ramme alvor da han ektet en tenåringsjente han hadde lovet troskap til, men hvis barn hun fødte ikke var hans eget.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Ligner dagens husmenigheter de første kristnes sammenkomster? Del 1

I Det nye testamente leser vi om husmenigheter. Flere trekker det frem som idealbildet av den første kristne forsamlingen, og forsøker å gjenskape hvordan disse samlingene så ut i enkle sammenkomster i hjemmene. Gjerne så enkelt som mulig. Men hvordan så disse møtene ut? Hva vet vi egentlig om dem?

Det første vi kan slå fast er at de første kristne ikke kom sammen på den måten enkelte mener når de i dag snakker om husmenigheter. Ganske enkelt fordi trangboddheten i antikken var påtagelig. Små utleieleiligheter gjorde at det ikke var mulig å flytte menighetssammenkomsten fra sted til sted. I Rom for eksempel kunne utleiehusene både ha seks og syv etasjer. Gaten utenfor ble derfor et slags hverdagsrom på grunn av trangboddheten. Ute på landet kunne man til nød presse inn 12 personer i et ettromshus.

Det var overklassen som hadde store hus. De hadde også hager, bad og store åpne rom, og ligner på det vi i dag kaller atriumhus. Det var i slike hus at de første kristne kom sammen.

Vi vet at måltidsfellesskapet - eller det såkalte Agapemåltidet, hvor nattverden var en vesentlig del av selve måltidet, var en viktig del av den første kristnes sammenkomster. Husene de kom sammen i måtte derfor ha et så stort rom at de kunne spise sammen. Det er derfor trolig at de kom sammen i det som ble kalt triclinium, eller matsalen. Denne matsalen var ofte bygget slik at den vendte ut mot en indre gård med et soltak som ble holdt oppe av pæler. Man mener at slike matsaler kunne romme et sted mellom 50-100 personer.

At det var de rike i menigheten som åpnet sine hjem for gudstjenester fremgår av Det nye testamente. Det er et særtrekk at husmenighetene nevnes sammen med eierne av huset:

'Akvilas og Priska og menigheten som samles i deres hus, hilser dere hjertelig i Herrens navn'. (1.Kor 16,19)

'Hils Filologos, Julia, Nerevs og hans søster, og Olympas og alle de hellige som er sammen med dem'. (Rom 16,15)

'Gaius, som er vert for meg og hele menigheten, hilser dere'. (Rom 16,23)

(fortsettes)

SISTE: Pave Shenouda III begraves tirsdag - og slik velges den nye

Det er nå bestemt at pave Shenouda III skal begraves tirsdag. Det var Den hellige synoden i Den koptisk otodokse kirken som fattet denne beslutningen i dag. Hans kropp vil ligge i Abbasiya katedralen frem til da. Etter pavens eget ønske vil han bli begravet i Hl. Bishoy klostret i Wadi Natrum, i Nil-Delta regionen nord for Kairo.

- Si ikke at paven er død, han er i himmelen!

Det ropte tusenvis av koptere som var samlet i Abbasiya katedralen i Kairo under gudstjenestefeiringen i dag. Som tidligere meddelt på bloggen døde pave Shenouda lørdag ved 12.00-tiden.

Inntil en ny pave kan velges er det det eldste medlemmet Den hellige synodens erkebiskoper, Anba Mikhail av Assiut, som vil inneha denne tjenesten. Om Anba Mikhail takker nei til oppdraget, vil neste i rekken, Archbishop Anba Pachomeus av Beheira, måtte påta seg oppdraget.

I følge den koptisk-ortodokse kirkes tradisjon velges deres pave gjennom en lang rekke prosesser. Kandidater velges blant munker og erkebiskoper, og må være minst 40 år gammel og ha vært munk i minst 15 år. Navnene på tre av kandidatene som har fått flest stemmer, skrives så på lapper og legges i en boks. Navnet på den nye paven trekkes så ut av denne boksen av en gutt - ikke mer enn ni år gammel - som har bind for øynene.

Kandidatene som foreslås blir nominert av Den hellige synoden som består av 120 erkebiskoper, munkenes egen synode, medlemmer av Meli-rådet, bispedømmer, medlemmer av Den koptiske kirkens råd og lege medlemmer.

Bildet viser pave Shenouda III og en av de mest markante åndelige skikkelsene i Den koptisk ortodokse kirke de senere årene, selve fornyeren av bønne- og gudstjenestelivet, Matta El-Meskeen eller Matteus den fattige.

Se også:
http://www.vl.no/kristenliv/obama-hedrer-egypts-avdode-pave/

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk vil du i dag finne en artikkel om Kyrillos av Jerusalem. Det var denne biskopen som gav oss ordningen med kirkeåret, og var en fornyer av den gudstjenestelige liturgien.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Når vi bekjenner våre synder

En av mine venner er en syrisk kristen i Homs. Hva de som bor der gjennomgår om dagen er det vel få av oss som klarer å forstå. De grufulle handlingene vil en dag komme for dagen. Min venn sendte meg en hilsen skrevet av Josef av Vatopaidi, en åndelig veileder:

'Den som ydmykt omvender seg føler ikke bare at han omfavner den synlige, men også den usynlige skapelsen ved den kjærlighetens kraft som flommer over fra hans hjerte. Dette er slik fordi denne slags bønn er mest ønsket velkommen av Gud og er en indikasjon på at han har ervervet en 'knust ånd'. Han blir derfor, akkurat som vår Jesus, 'altfor alle mennesker'. (1.Kor 9,22)

Vi lever i en tid hvor enkelte hevder at vi ikke lenger behøver å bekjenne våre synder, for vi har ingen synder å bekjenne. I den Bibel jeg leser lyder det annerledes: 'Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss'. (1.Joh 1,8) Jeg - og mange med meg - gjør oss den erfaringen at jo lenger man lever med Jesus, og jo mer man tilbringer i bønn og Guds nærhet, jo mer forstår man at man er en synder som er helt avhengig av Guds nåde. Med årene blir bare Jesus og Guds nåde større og større, samtidig som man forstår at man er en synder som begår synd.

Denne våren er det 40 år siden jeg bestemte meg for å følge Jesus. Det valget har jeg aldri angret på. I disse årene er jeg blitt mer og mer glad i det som står i det neste verset fra 1.Johannes 1:

'Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.'

Og likesom for å understreke alvoret, skriver Johannes enda en setning:

'Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss'. (v.10)

Mer og mer ser jeg også betydningen av å ha en skriftefar. En man bekjenner sine synder til. Ikke det at man ikke kan gå til Gud med dem, for det både kan man og skal man. Men det blir et mer alvor over det hele - og synd er alvorlig - når man også bekjenner det for et annet menneske.

'Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet'. (Jak 5,16)

Det er så befriende godt når skriftefaren etter at man har bekjent sine synder kan si: 'Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Han som begynte en god gjerning i deg, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag. Fred være med deg'.

Fengslet turkmensk pastor opplevde forbønnen som 'en ildmur rundt seg'

Jeg har skrevet om pastor Ilmurad Nurliev på bloggen ved ulike anledninger. Til stor overraskelse for hans familie og venner ble han løslatt fra fengselet i Turkmenistan 18. februar i år. Da hadde det gått ganske nøyaktig 18 måneder siden han ble dømt til fire års fengsel på grunn av sin tro.

Nå gjengir Åpne Dører et svært gripende intervju med ham, for han takker alle som har bedt for ham og skrevet til ham:

'Bønnene var som en ildmur rundt meg,' sier han blant annet. Det kan oppmuntre oss til å fortsette å be for alle som fremdeles er fengslet for sin kristne tro mange steder i verden! Ilmurad forteller:

'Til og med når det var veldig kaldt, varmet Herren Jesus meg, og når det var veldig varmt, ga Jesus meg skygge. Takk for at dere ba for meg og familien min.'

'En stund måtte Ilmurad arbeide hardt i leiren,' leser vi i intervjuet med Åpne Dører: 'Han måtte lage murstein i en stor ovn; alt arbeidet måtte gjøres for hånd; behandle brennende varme murstein! Gruppen måtte lage 120 000 murstein hver dag. Etter å ha arbeidet der en stund, fortalte han vaktene at fordi han lider av diabetes, så gjorde det harde arbeidet ham svært syk. Da han fikk et brev fra sykehuset, et brev som viste at han lider av diabetes, fikk han lov til å slutte med dette arbeidet'.

Pastor Ilmurad forteller også om den store betydningen alle brevene han fikk var for ham:

'lmurad uttrykker sin takknemlighet til alle som skrev til ham. Til og med fengselsvaktene ble overrasket over å se hvor mange brev Ilmurad mottok. Det kom mer enn 100 brev; de ble imidlertid ikke gitt til Ilmurad slik at han kunne lese dem. ”Av og til fikk jeg mulighet for å ta en raskt kikk på dem; jeg lærte utenat noen av versene og det ga meg så mye håp! Disse brevene ga meg mye varme i hjertet, selv om jeg ikke fikk lese dem alle,” sa han etter løslatelsen.'

Du kan lese hele reportasjen her:

http://www.opendoors.no/nyheter/newsoverview/2012/Mars/1447495/#.T2NQNCpzuf8.facebook

På bildet ser vi pastor Ilmurad sammen med barna sine.

Til minne om pave Shenouda III som døde i dag

Nå bekrefter også BBC den vemodige nyheten om at pave Shenouda III (bildet) døde ved 12.00-tiden i dag. De henviser til egyptisk stats-TV. Gjennom våre kilder fikk vi nyheten ikke lenge etter at det skjedde. BBC meldte det rett før l8.00.

Pave Shenouda III ble 88 år gammel. Han var leder for Midt-Østens største kristne minoritet, kopterne. Selv om han var syk den siste tiden, kommer hans bortgang på et svært sårbart tidspunkt for den koptisk-ortodokse kirke. Deres kirker og klostre utsettes for angrep, koptere blir drept.

Pave Shenouda III har satt djupe spor etter seg. Han ble født Nazeer Gayed 3. august 1923 av gudfryktige foreldre. 16 år gammel var han aktivt med i søndagsskolebevegelsen, som på mange måter har revitalisert troen i Den koptisk-ortodokse kirken. Etter å ha gjort unna sine studier ved Universitetet i Kairo, begynte han å studere ved Det koptisk ortodokse seminaret. Etter endt utdannelse her ble han en del av lærerstaben. 18. juli 1954 begir han seg ut i den egyptiske ørken. Han ville følge i sporene etter den helllige Antionios den store. Som munk og senere som prest var han kjent som fader Antonios El-Syriani.

Hans lengsel etter å leve i stillhet og Guds nærvær ble etter hvert så sterk at han valgte livet som eneboer. Antonios gravde seg ut en egen grotte i fjellet og levde der i seks år.

30.september 1962 blir han så kalt til å bli biskop av den daværende paven, Kyrillos VI, med særlig ansvar for trosopplæring og president for Det koptisk ortodokse seminaret. Etter at Antonios overtok ledelsen for seminaret ble antall studenter tredoblet. Det var i forbindelse med at han ble biskop at han tok navnet Shenouda.

14.november 1971 ble så biskop Shenouda vigslet til pave Shenouda III, den 117 paven av Aleksandria og patriark av Hellige Markus' bispesete. Siden denne dagen har Den koptisk ortodokse kirken vært vitne til en bemerkelsesverdig vekkelse. I Hl.Markus katedralen i Kairo har han holdt ukentlige bibelsamtaler, som har samlet over 7000 deltagere! Her har paven svart på spørsmål fra deltagerne. Han har også skrevet over 100 bøker, flere av dem oversatt til en rekke språk.

Siden han ble pave har han vigslet 80 metropolitter og biskoper og mer enn 600 prester. Hans kjærlighet til klostrene varte hele livet ut, og til tross for alt han hadde å gjøre, forsøkte han å tilbringe tre dager i klostret hver eneste uke. Han var også den første pave som etablere klostre utenfor Egypt. En rekke kirker ble også i hans tid etablert mange steder i verden.

Pave Shenouda III var svært opptatt av kristen enhet. Han var en bønnens mann, og var opptatt av at kopterne ikke bare skulle lese Bibelen, men studere den.

I dag ble han forfremmet til herligheten. Vi lyser fred over hans gode minne, og ber samtidig for den kirke han tjente, at den skal bli bevart og styrket og at valget av en ny pave må føre til vekst og mange sjelers frelse.

Bildet av den koptiske paven er et sjeldent bilde fra hans tid i avsondrethet.

Se også:

http://www.vl.no/kristenliv/pave-shenouda-iii-er-dod/

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=302221

SISTE: Pave Shenouda III er død

Det er med stor sorg jeg melder at den koptiske paven, pave Shenouda III, døde ved 12.00 tiden i dag. Dette er nettopp blitt bekreftet.

Jeg kommer tilbake med en fyldigere rapport senere.

La oss be for våre koptiske venner i denne for dem særdeles vanskelige tiden, hvor kirken opplever forfølgelsestider og nå har mistet sin øverste leder.

"... som om jeg alene er gjenstand for din kjærlighet"

I dag møtes jeg av noen trøsterike ord fra Forkynneren:

'Hundre ganger gjør synderen det som ondt er, og likevel lever han lenge. Likevel vet jeg jo at det skal gå de gudfryktige vel, de som frykter Gud'. (For 8,12)

Augustin har sagt det slik:

'Du våker over meg, som om du har glemt hele skapelsen! Du gir meg dine gaver, som om jeg alene er gjenstand for din kjærighet'.

Uansett hvilken situasjon man befinner seg i: hvor godt det er å høre Herren til. Han er skjold og vern, Han er vårt tilfluktsted. Ikke minst er det godt å vite i dager av sykdom. Når man ikke har svar eller forstår. Da er det godt å være favnet. Holdt. Berørt. Sett. Av Gud.

Sauehyrden som ble Irlands apostel

I dag deler vi gleden sammen med irene som feirer sin Hellige Patrick. Hans liv er historien om rikmannssønnen som ble kidnappet og ble slave, om sauehyrden som fikk profetiske syner og drømmer, og som ble Irlands apostel.

Se http://www.monastisk.blogspot.com for mer

- Alle kirker i hele Midt-Østen må ødelegges!

"Alle kirker i hele Midt-Østen må ødelegges!"

Den skremmende uttalelsen kom fra Stor muftien av Saudi-Arabia, Abdul-Azeez ibn Abdullaah Aal ash-Shaikh (bildet), i forbindelse med at han talte til en delegasjon i Kuwait denne uken.

Ironisk nok kommer uttalelsen bare måneder etter at Saudi-Arabia undertegnet en avtale med Sveits som handler om toleranse. At en slik uttalelse som denne kommer fra en moske et eller annet sted i verden er urovekkende i seg selv, men at den kommer fra den den øverste muslimske lederen i Saudi-Arabia er særdeles alvorlig fordi hans ord har stor betydning i Midt-Østen. Så skaper da også uttalelsen frykt for nye voldshandlinger mot kristne i området. Ikke minst i Egypt skaper uttalelsen frykt for at det skal legitimere flere angrep på kirkebygg, klostre og drap av kristne.

Kan vi gi samme svar som Maria?

I dag vil jeg gjerne få dele noen ord av Watchman Nee (bildet) med bloggens lesere, hvor han skriver om Marias lydighet med bakgrunn i ordene fra Luk 1,38:

'Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne, meg skje etter ditt ord'.

Hvor viktig var dte ikke at det levende Ord måtte møte et åpent sinn hos den unge, uskyldige Maria, så Guds plan med å sende det kunne lykkes!

Gud talte, hennes tro ga et gjensvar og miraklet skjedde. Dessverre er det slik med mange av oss, at vi tror det greier seg når vi bare har den rette læren, og tankemessig erklærer oss å være tilhengere av Sannhetens Ord. Men hvis Sannheten ikke får virke i oss og leves ut i våre liv, er det i virkeligheten svært lite som skiller det å være enig med det og være uenig i det. Forskjellen merkes først når det får lov til å spille en levende, omskapende rolle i vårt liv.

Hvor tragisk er det ikke å eie store kunnskaper om Bibelen, men allikevel ikke ha opplevd dens kraft og virkning i vårt indre. Skal Gud kunne bruke oss til å gjennomføre sine planer, er det viktig at vi reagerer ikke bare med hjernen, men med hjertet, når Hans ord kommer til oss på en personlig måte i dag. Kan vi gi samme svar som Maria ga?

Kom, la oss falle ned for Herren, vår Gud

I dag har vi kommet halvveis i fastetiden, til fastens 21 dag. Under den tidebønn som kalles vesper bes i dag Efraim Syrerens fastebønn. Du finner den gjengitt nederst i denne artikkelen. Ved hver del av denne bønnen, gjør man såkalte prostrasjoner - det vil si: ved å falle ned med hodet mot marken.

Mange kjenner dette igjen når de ser muslimer be i moskeen, men som med så mye annet, er dette noe muslimene har hentet fra den kristne gudstjenesten. Prostrasjonen er et uttrykk for den ærbødighet og ærefrykt som tilkommer Gud alene. Har man tatt del i en ortodoks gudstjeneste, og særlig i fastetiden, så ser man dette flere ganger i gudstjenesten. For meg personlig har disse kroppslige uttrykkene stor betydning. For vi er jo ikke bare sjel og ånd, men også kropp. Og med kroppen vår tilber vi Gud.

'Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud'. (1.Kor 6,19-20)

I vår tid er ikke denne enheten i treenigheten så viktig. Vi skiller ånd, sjel og kropp fra hverandre, og får en åndelighet som ikke tar høyde for at mennesket er et hele som hører sammen. Dette får også praktiske konsekvenser for vårt bønneliv, hvor bønn for det meste blir ord. Men bønnens språk er langt rikere enn ordene våre. Også kroppen kan brukes i bønn: gjennom dans, knefall, prostrasjoner, hender som løftes mot himmelen, eller formes som en skål som Gud kan fylle, gjennom måten vi beveger oss på.

Peter Halldorf skriver om prostrasjonen på følgende måte:

'Ved å anbefale prostrasjonen fremholder kirken at kropp og sjel ikke kan skilles. Hele mennesket har falt, og hele mennesket må gjenopprettes. Gjennom synden har kroppen fått herreveldet over ånden. Kroppen skal ikke foraktes eller beseires. Som en del av Guds avbilde er den hellig. Gud, den Hellige, ble selv kropp. Fastens hensikt er å rense kroppen til det sjelens tempel der Guds Ånd gjerne vil bo. Den kristne askesen er aldri en kamp mot kroppen - den er en kamp i kroppen og for kroppens frelse. Derfor må omvendelsen omfatte hele mennesket. I prostrasjonen deltar kroppen i sjelens bønn, og sjelen ber med hele kroppen'.

Efraim Syrerens fastebønn:

Herre og Hersker over mitt liv! Gi meg ikke likegyldighetens,
mismodets, maktlystens eller skravlingens ånd.

(Bøyning til marken)

Men gi meg, Din tjener, kyskhetens, ydmykhetens,
tålmodighetens og kjærlighetens ånd.

(Bøyning til marken)

Herre og Konge! La meg se mine egne synder og ikke
dømme min bror, for Du er velsignet i all evighet. Amen!

(Bøyning til marken)

Kilde: Ortodoks bønnebok, Solum forlag, 2002, side 109

Iransk kristen arrestert i fluktforsøk fra landet

Alireza Seyyedian (bildet) ble arrestert 14. mars på grensen mellom Iran og Tyrkia i det han forsøkte å rømme landet. Hva som nå skjer med denne kjente tros- og samvittighetsfangen i Iran er høyst usikkert.

Alireza Seyyedian ble tidligere i år dømt til seks år i fengsel på grunn av at han holdt gudstjenester i sitt hjem. Sikkerhetspolitiet stormet hans hus. Det at han holdt gudstjenester i sitt hjem karakteriseres som 'kriminelle handlinger mot den iranske staten'. Alireza Seyyedian fikk også beslaglagt Bibler og annen kristen litteratur i fordbindelse med arrestasjonen. I hjemlandet Iran er Alireza Seyyedian kjent som kristen sangforfatter.

Nå er det viktig at vi husker ham i våre bønner.

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med en artikkel om Christodoulos - Kristi slave, som bygget klosteret på klippeøya Patmos, der tradisjonen sier at apostelen Johannes mottok sine åpenbaringer. Klostret står der den dag i dag. Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Finnes de psykisk syke, kronikerne, de multihandikapede med i menighetens visjon og strategier?

I går hadde jeg en viktig prat. Jeg møttes på kafe med en av mine beste venner. Han har møtt mer prøvelser i livet enn de fleste jeg kjenner. Vi møtes nå og da. De samtalene er viktige for meg. Jeg har alltids noe å lære.

I går snakket vi blant annet om bruken av de 'riktige' ordene i kristne sammenhenger. Ord som definerer deg, og som - om du bruker dem - fører til at du defineres som en av de som 'er innenfor' og 'har forstått det'. Et slikt ord er: 'Frelst av nåde, uten gjerninger'. Bruker du de ordene så forstår alle at du har forstått evangeliet rett! For det er jo av nåde vi er frelst, uten gjerninger. Joda, det er aldeles helt riktig. Men har vi dermed forstått evangeliet rett - likevel? Jeg undres på det. For den samme Bibelen som sier at vi blir frelst av nåde - uten gjerninger - sier også at troen er død - uten gjerninger! Et evangelium som ikke har hender og føtter, og et raust hjerte, er det evangeliet?

Nå har det seg slik at min venn er far. Et av barna er multihandikapet. Han fortalte om sønnen som sjeldent får besøk. De kristne han kjenner har alle en rett bekjennelse. Med munnen. De sier det som er rett. Men lever de slik at evangeliet blir kroppsliggjort? Om så var tilfelle ville de jo besøkt sønnen!

Jeg er redd mange av oss har misforstått evangeliet! Meg selv inkludert.

Mens Jesus var opptatt av de marginaliserte, de som ikke fikk til livet, men som det gikk i stykker for, de fattige, sultne, fengslede, nakne, de syke er mange menigheter opptatt av å lykkes. Lik samfunnet forøvrig er vi opptatt av de som får til noe, betyr noe, bidrar med noe, lykkes. Hvor mange har regnet med de multihandikapede i sine visjoner og strategier for menighetens vekst? Hvor mange har regnet med de som er psykisk syke? De som har Downs? Noen har med alkoholikere og narkomane med i tankene når de planlegger, men hva med de jeg har nevnt? Er de noensinne noengang med i visjonen for menigheten, og i årsplanene? Når var noen av dem på besøk i menigheten? Når ble de invitert? Når var noen av menighetens medlemmer på besøk hos dem?

Maria Skobtsova, en nonne fra det 20 århundre, erindret i Russland som Mor Maria, sa ved en anledning:

'Ved den siste Dommen vil jeg ikke bli spurt om jeg hadde fremgang i mine asketiske øvelser, heller ikke hvor mange ganger jeg bøyet meg eller kastet meg til gulvet. I stedet vil jeg bli spurt om jeg gav mat til de sultne, kledde de nakne, besøkte de syke og de som er i fengsel'.

Jeg er redd Mor Maria har rett. Hva gjør det i så fall med meg? Og den menighet jeg tilhører. Når skal vi våge å ta denne debatten?

Er løsningen å vende tilbake til nattverdfeiringen og til biskopembetet?

Det er interessant å følge debatten i Sverige med utgangspunkt i Sigfrid Demingers brannfakkel om frikirkelighetens utfordringer. Noen lignende samtale pågår ikke i det offentlige rom i Norge - dessverre. En av de som har bidratt med viktige innlegg er biskop emeritus Biörn Fjärstadt. I sin siste artikkel snur han litt på Demingers problemstilling, og skriver: 'Betyder Sigfrid Demingers signal till uppbrott något för de andra kyrkorna? Säkert för frikyrkligheten men för Svenska kyrkan och de riktigt traditionella, den katolska, den ortodoxa och de nyhitkomna orientaliska?'

Så skriver den pensjonerte biskopen, som også er visiterende biskop for den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby:

'För att Demingers uppbrott ska bli mer än ett enskilt val och ta skruv i den avstannade ekumeniken behövs något mer, en övertygande färdriktning framåt för fler'.

Og han peker på hva vi har felles som kristne: 'Tecken på sådan, och som kan förena, är dopet, de bibliska skrifterna, trosbekännelserna, bönen Fader vår, fridshälsningen och välsignelsen.'

Biskop Biörn, som han kalles blant venner, mener at det finnes en eklesial virkelighet, og at vi må bestrebe oss på å 'återvända till källflödet i den kristna tron'. Og i den sammenhengen holder biskop Biörn frem eukaristien: 'Det var till den de troende kom samman, "epi to auto", till ett, som termen var. De kom till den levande stenen, hörnstenen, och blev levande stenar i ett andligt husbygge, som S:t Petrus skrev, ett heligt prästerskap som byggde "ecklesia" på ort efter ort, kyrkan i Korint, Efesos, Filippi, Rom och så vidare'.

Men det er ikke bare en tilbakevending til nattverden, men til den tjenestegave som forretter natttverden, biskop Biörn vil at vi skal vende tilbake til: 'kring den som presiderade, "proistamenos" eller "hegoumenos", som de först benämndes växte uppgifterna, att hålla ordning på sammankomsterna och även övervaka troheten mot det apostoliskt överlämnade'.

Våger vi å føre denne samtalen videre? Og ta på alvor de spørsmålene biskop Biörn reiser?

Hele innlegget til biskop Biörn Fjärstedt kan leses her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=301425

(Foto: Dagen.se)

Nye anklager mot Nardarkhani - men iranske myndigheter benekter løgnaktig hans dødsdom

Det er tydelig at det iranske regimet er under hardt press i saken mot den dødsdømte pastoren, Yousef Nardarkhani (bildet). En høyt plassert talsmann for myndighetene sier nå at Nardarkhani er 'fengslet for sin kristne tro, og for å ha fornærmet Islam', men samtidig benekter talsmannen at Nardarkhani er dømt til døden. Det iranske regimet lyver så det renner av dem, når Mohammad Javad Lariani sier:

'I de siste 33 årene etter (den islamske revolusjonen), har ikke en eneste person blitt dømt til døden, eller henrettet eller rettsforfulgt fordi de har skiftet til en annen religion enn Islam. Hundrevis av mennesker skifter religion til Islam. Hvorfor skulle vi bry oss om at noen få skifter fra Islam til en annen religion'.

For det første er det jo en regelrett løgn å si at mennesker i Iran ikke er blitt rettforfulgt på grunn av sin kristne tro, og at man ikke har utført henrettelser på grunn av dette. Men sannheten er jo også den at det ikke er 'noen få' som går fra Islam til kristen tro i Iran, men tusenvis av mennesker gjør det. Det er også interessant at man på den ene siden sier at man ikke rettsforfølger noen på grunn av deres kristne tro, men samtidig sier at Nardarkhani er arrestert på grunn av sin kristne tro!

Samtidig som talsmannen for de iranske myndighetene kom med sine absurde påstander, fremmet de også nye anklager mot Nardarkhani:

Han skal ha forkynt evangeliet for unge mennesker uten å ha innhentet tillatelse fra deres foreldre, han skal ha omgjort sitt hjem til en kirke og han skal ha fornærmet Islam. Hva det siste går ut på presiseres ikke. Tidligere har iranske myndigheter påstått at Nardarkhani har drevet en bordell. Det siste har de ikke nevnt så mye fordi det er en så absurd påstand at ingen tror dem.

At iranske myndigheter igjen kommenterer Nardarkhani-saken viser hvor presset de er. Likevel: vi skal ikke glemme at Nardarkhani når som helst kan bli henrettet på grunn av dødsdommen. La oss fortsette å be for ham, hans familie og hans menighet.

Gode tips for deg som har tenkt deg på pilegrimsvandring

Hører du med blant de mange som er interessert i pilegrimsvandring?

Kristeligt Dagblad har laget en fantastisk flott nettside for vandringer ikke bare i Danmark, men i Norden. Her finner du også masse reisetips, praktisk og åndelig hjelp for vandringen og ulike innlegg fra mennesker som har tatt veien fatt - eller som har motforestillinger om selve pilegrimsideen!

Jeg har ikke funnet maken til en side med så mye god informasjon. Tips meg gjerne om du finner andre pilegrimssider. Det begynner å bli tid for å legge planer for årets pilegrimsturer!

Selv har jeg drømmen om å gå ulike pilegrimsvandringer. Nå håper jeg at helsen bedrer seg. Imens studerer jeg gjerne sider som dette, eller leser gode pilegrimsbøker og reiseplanleggere. På bloggen 'Monastisk' vil du senere i år kunne lese mer om pilegrimsvandringer. Du vil finne opplysninger her på denne bloggen når disse artiklene foreligger.

Du finner nettsiden her:

http://www.pilgrimsvandring.dk/

Konferanse i Betlehem med bismak og ettertanke

Konferansen "Christ at the checkpoint' i Betlehem som nettopp er avsluttet reiser en rekke viktige problemstilliger.

Det positive med konferansen er at kristne sionister og palestinske kristne møtes for samtaler, og for å lytte til hverandre. Det utfordrende er at arrangørene legger premissene for samtalene, og slår fast at 'ethvert eksklusivt krav til Bibelens land i Guds navn er ikke i tråd med Skriftens undervising' (Punkt 5 i konferansens manifest). Dermed har man lagt seg på en erstatningsteologisk linje som åpenbart er i konflikt med Bibelen. Samtidig må det sies, som Jürgen Bühler, lederen for Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, også gjør at Israels venner ikke alltid er like opptatt av de arabiske kristnes problemer:

'Vi må erkjenne at at mange kristne Israelvenner har forsømt våre arabiske brødre i og utenfor Det hellige land. Vi må derfor øke våre anstrengelser for å bevise at proisraelisk ikke betyr antiarabisk'.

Samtidig med konferansen skal palestinske selvstyremyndigheter ha stengt en baptistkirke i Betlehem. Årsaken til dette skal være at denne arabiske menigheten ved flere anledninger ha uttalt seg med støtte til Bibelens løfter til Israel og det jødiske folket. I følge avisen Israel Today Magazine skal heller ikke de messianske deltagerne på konferansen være kjent med at det forelå et manifest. De kjente ikke til innholdet før det ble offentliggjort. Verken det faktum at en baptistmenighet som er Israelsvennlig stenges, eller at det skrives et manifest som deltagerne ikke blir gjort kjent med innholdet av, lover bra. Tvert imot, og om disse opplysningene stemmer bør de som står bak konferansen gå i seg selv og ta avstand fra det som har skjedd med baptistmenigheten i Betlehem. Hva angår innholdet i manifestet så må arrangørene selvsagt få stå for det de mener er rett, men for de som tror at Guds løfter til Israels folk gjelder til evig tid og at Gud holder hva Han lover, så er det ikke mulig å skrive under på det.

Ved konferansen i Betlehem var en rekke kjente talere deltatt: Shane Claiborne, Ron Sider, Tony Campolo og John Ortberg - samtlige evangeliske talsmenn med et sterkt engasjement for rettferdighet og fred. Og absolutt verd å lytte til. Blant messianske ledere som deltok var Wayne Hilsden, Evan Thomas og Richard Harvey, hvilket mange betegner som oppsiktsvekkende.

Men som kristne venner av Israel er det en del tøffe spørsmål vi må våge å stille oss selv:

1) Hva gjør vi med de harde ordene som enkelte bruker i omtalen av palestina-arabere? Er de ordene i tråd med Kristi kjærlighet?

2) Tar vi inn over oss den lidelsen som sivilbefolkningen på Gazastripen utsettes for når Gaza bombes? Ikke minst traumene mange barn og kvinner opplever? Jeg vet mange med rette er opptatt av de som lider i Sderot og andre jødiske byer, men har vi like stor medlidenhet med de lidende på den andre siden?

3) Hvordan kan vi støtte messianske og arabiske menigheter bedre, og lytte til de smertefulle erfaringene de gjør seg i en verden hvor de presses fra alle kanter? Kan vi lytte bedre til begge sider, uten å gå på kompromiss med Guds ord?

Du finner mer om konferansen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=301473

http://www.christatthecheckpoint.com/

Med stor fare for egne liv arbeider anabaptister for å hjelpe traumatiserte kvinner i Afghanistan

Til tross for krigens redsler er hjelpearbeidere fra Mennonitenes Sentralkomite på plass i Afghanistan for å gi hjelp til traumatiserte kvinner, underernærte barn, helsehjelp til de som er syke og studenter skoleundervisning. Dette er kristent fredsarbeid i praksis!

John og Lynn Williamson, representanter for Mennonitenes Sentralkomite i India, besøkte nylig sine afghanske samarbeidspartnere. De forteller om et Afghanistan med enorme behov; et land preget av fattigdom, dårlig ernæring som gis til barn, rivalisering mellom klaner, ødeleggelse av dyrkbar mark og selvsagt om krigens redsler.

Av sikkerhetsårsaker kan navnene på samarbeidspartnerne i Afghanistan ikke oppgis, men de arbeider blant annet med behandling av de traumene som krigen har påført sivilbefolkningen. Arbeiderne inne i Afghanistan arbeider under svært vanskelige kår. På den ene siden vil de stå sammen med den afghanske befolkningen i solidaritet og si at de ikke er glemt av omverdenen, og på den andre siden arbeider de med stor fare for egne liv.

De forteller om Afsana, som ikke er hennes virkelige navn, som ble tvunget til å skille seg fra sin mann. Hun og barna måtte flytte ut av svigerforeldrenes hus. Helt alene måtte hun ut for å lete etter mat til seg og barna sine. Hun fortalte ekteparet Williamson at hun ble så stresset at hun kunne glemme at hun hadde mat i ovnen, og begynte å slå sine barn.

Afsana er en av 45 kvinner som nå får profesjonell hjelp. Prosjektet, som ble startet av Nilofar Sakiri, som er utdannet ved Eastern Mennonite University’s Center for Justice and Peacebuilding i Harrisonburg, Virgina, USA, gir kvinnene rådgivning. I tillegg til å være utsatt for vold er disse kvinnene også uten jobb, de kan ikke lese eller skrive, og lider av depresjon, frykt, søvnvansker og har andre stressrelaterte symptomer.

I Paghman distriktet utenfor Kabul arbeider andre anabaptister med å lære barn i syvende og åttende klasse om fredsarbeid. Disse skolene ble valgt fordi man oppmuntrer jenter til å gå på skole her.

Vær med på å be om at man skal lykkes med dette svært viktige arbeidet med å hjelpe noen av verdens mest utsatte kvinner og barn. Be om beskyttelse for mennonitene som arbeider her.

Bildet viser hjelpearbeidere fra Mennonitenes sentralkomite på vei inn i veiløst landskap i Afghanistan med medisiner til de som bor avsidesliggende.

Muslimer angrep baptistmenighet i Tyrkia

Baptistmenigheten i den tyrkiske havnebyen Samsun ved Svartehavet (bildet), er blitt angrepet. Angrepet skjedde 26. februar. Fire menn som ropte anti-kristne slagord rev ned navneskiltet og kastet steiner gjennom vinduene. En politimann som voktet menighetslokalet, ble banket så kraftig opp av pøblene at han måtte innlegges på sykehus.

Det er pastor Ohran Picaklar som opplyser dette til Den europeiske baptistføderasjonen. Han tror at de fire mennene kommer fra islamske grupperinger, og at det kan være brenningen av Koranen i Afghanistan som utløste angrepet. En handling utført av amerikanske soldater. Baptistmenigheten i Samsun har ingenting med USA å gjøre. De fire angriperne hadde flyktet da en annen politimann hadde kommet sin kollega til unnsetning, men en av dem ble arrestert.

Det hører med til historien at en muslimsk nabo forsøkte å hindre de fire fra å ødelegge menighetslokalet. En gruppe med rumensk baptistungdom som skulle overnatte i lokalene ble livredde da de fire begynte å angripe bygningen.

Den lille baptistmenigheten i Samsun er blitt utsatt for en rekke angrep de siste månendene.

'Mange mennesker i Samsun liker ikke de kristne eller vår menighet,' sier pastor Picaklar.

Baptistmenigheten i Samsun ble grunnlagt i 2003 og det deltar rundt 50 mennesker på gudstjenestene. Det er den eneste evangeliske menigheten i provinsen Samsun, som har 1,2 millioner innbyggere. Pastor Picaklar er en tidligere muslim som kom til tro på Jesus ved å lese Johannesevangeliet. Han er ofte å finne på byens marked, hvor han deler ut Bibler. Nesten hver eneste dag er det noen som tar med seg en hjem. Nylig tok en kvinne med seg åtte eksemplarer. Den muslimske kvinnen skulle gi dem til sine naboer.

Baptistmenigheten i Samsun er assosiert medlem av Den europeiske baptistføderasjonen. 99 prosent av de 75 millioner innbyggerne av Tyrkia er muslimer. Omlag 4000 muslimer er blitt omvendt til tro på Jesus. Alt i alt bor det 120.000 kristne i landet.

Gjenfødt til aktiv ikke-vold, del 2

Her følger andre del av Jonathan Wilson Hartgrove's (bildet) beretning fra Baghdad under Irak-krigen. På bildet ser du han ved skrivepulten til en annen kristen fredsaktivist og menneskerettighetsforkjemper, baptisten Clarence Jordan, som kjempet for likeverd mellom hvite og svarte i raseskilletidens USA:

Vi bestemte oss for å bli, i hvert fall for en tid, og vi overlevde bombeangrepet. Et par dager senere kom jeg hjem. Beleiringen var blitt til en okkupasjon og terrorist-celler sprang opp i den ene hensikt å drive amerikanske tropper ut med alle slags midler. Christian Peacemaker Teams ble igjen for å følge irakere gjennom check-points bemannet med tenåringer fra Midt-Vesten, for å gjøre forespørsler om anklager om mishandling i fengsler, og for å trene seg selv til å si igjen og igjen: En annen vei er mulig!

Vitnesbyrdet til det kristne fredsskaper-teamet - hvor underlig det enn høres ut - har lang presidens blant Guds folk. Når Moses erklærte for Farao: 'La mitt folk fare', hadde han ingen kraft til å frigjøre hebreerne fra slaveriet. Men Moses hadde møtt Den levende Gud i en brennende busk og var fylt med hellig djervhet kunne proklamere at Gud kunne gjøre en vei der det ikke var noen vei. I en annen kontekst, når Babylon var en verdensmakt å regne med, var det tre israelitter som nektet å bøye seg for en statue av en konge og ble kastet i en ildovn som straff. Den måten som Daniels bok minnes dette, kom de tre ut av ildovnen uten så mye som røyklukt av klærne. Noen sa de hadde sett en fjerde person sammen med dem i flammehavet.

Historier som dette påminner Guds folk om at verdens makter og myndigheter slik vi kjenner dem har ikke det siste ordet. Konger og presidenter er vant med mennesker som adlyder deres ord. Om vi så ikke gjør, har de hele armeer til å oppmuntre oss til å lyde. Vold er deres trumfkort. Men Guds folk husker at det finnes ingen høyere enn Universets konge og at Livets Skaper er sterkere enn døden. Hvis landets lover motsier Herrens ord, vet vi hvilken kommandør vi skal følge.

(fortsettes)

Søndagsskolearbeidet styrkes i Sibir

Barnaul i Sibir er et begrep for mange av oss som fulgte med på de forfulgte kristnes situasjon i det som en gang het Sovjetunionen. En bok utgitt på Lunde forlag med tittelen: 'Lovsang i Sibir', utgitt i 1981 fortalte den dramatiske historien til de uregistrerte baptistene på dette stedet.

Barnaul, som er en av de eldste byene i Sibir, er både by og administrativt senter i Altaj Krai og ligger ved elva Ob på Det vestsibriske lavland, omlag 3000 km øst for Moskva. Her bor det ca 650.000 mennesker.

23. februar ble det holdt kurs for søndagsskolearbeidere (bildet). 30 baptister fra Barnaul og områdene rundt kom sammen for å ta del i kurset, som både var lagt på teoretisk og praktisk. Blant annet fikk deltagerne del i en ny måte å memorere bibelvers på, noe som ble tatt imot med stor glede og begeistring.

Mange av deltagerne uttrykte stor takknemlighet fordi de fikk være med på dette kurset, og de vil nå ta med seg det de lærte tilbake til sine menigheter. Russiske baptistmenigheter har alltid satset mye på barnearbeid, og søndagsskolen er en viktig del av dette arbeidet.

Iran innrømmer for første gang at Nardarkhani dømmes til døden på grunn av sin kristne tro

For aller første gang har iranske myndigheter innrømmet overfor verdenssamfunnet at saken mot pastor Yousef Nardarkhani skyldes hans kristne tro og religiøse aktiviteter. Frem til nå har de fabrikert all verdens merkelige påstander, som alle er løgnaktige. Dette kom frem under en pressekonferanse nylig hvor menneskerettighetssituasjonen i Iran ble presentert. Pressekonferansen ble holdt i Human Rights Council i Geneve, og spesialrapportør Dr Ahmed Shaheed nevnte Nardarkhani spesielt.

American Center for Law and Justice, som fra dag en av har kjempet for Nardarkhani sier at det nå reises et nytt krav i FN om å få den dødsdømte pastoren satt fri. EU har også vært en pådriver i Nardakhani-saken, og land som Canada, Tsjekkia, Frankrike, Spania, Belgia, Mexico, Sveits, Østerrike, Tyskland, Storbritannia, Slovakia, USA, Sverige, Brasil og Norge har alle sagt tydelig i fra til de iranske myndighetene: Yousef Nardakhani må settes fri.

Trenger vi alle et møte med fortiden for å forstå nåtiden og kunne leve i fremtiden?

De ble utfordret med hensyn til sin tro de 22 studentene ved Rosedale College som la ut på en tre ukers rundreise i januar til Frankrike, Sveits, Tyskland, Østerrike og Italia for å finne ut mer om anabaptistenes røtter. De møtte ikke bare utfordringene i den kaldeste europeiske vinteren på flere tiår, men ble også stilt overfor problemstillinger helt avgjørende for deres tro.

For lærerne som hadde planlagt turen, Ken Miller og Reuben Sairs (til høyre på bildet), så var dette ikke en rundreise bare for å se på fortiden, men like mye en reise for troens fremtid for studenter og lærere.

- Det handler ikke så mye om hva anabaptistene trodde den gangen, men om vi fremdeles tror det samme i dag, sier Reuben Sairs.

Kanskje trenger vi alle et møte med fortiden for å kunne forstå nåtiden og leve i fremtiden?

Gjenfødt til aktiv ikke-vold, del 1

Med dette gjør jeg et forsøk på å oversette det jeg anser for å være et viktig bidrag til forståelsen av et kristent ikke-volds engasjement, slik fredsaktivisten, den monastiske kommunitetslederen, baptisten og bloggeren Jonathan Hartgrove-Wilson (bildet) beskriver det i en bok som utkommer på engelsk senere i år:

Jeg sitter i lobbyen på et hotel i Baghdad, og lytter til en amerikansk bestemor som har tilbrakt de siste seks månedene i Irak. Hun er medlem av Christian Peacemaker Teams (CPT), en bokstavelig reserve av fotsoldater i Herrens arme. Siden 1986 har CPT gjort sin misjon - 'kommet i veien' for vold ved å praktisere direkte ikke-volds prinsipper i konfliktområder. Jeg vokste opp med å synge leirsanger om det å være med i 'Herrens arme', men jeg kunne aldri ha forestilt meg at kallet til tjeneste ville ha ført meg hit. Jeg er i en krigssone, hodet mitt er som om det skulle være fylt av bomull etter netter med mangelfull søvn, og jeg ser etter en vis sjel for rettledning. Mange av de irakiske vennene til CPT har foreslått at vi burde reise. Saddam Husseins regime vakler, byen er under beleiring, og hver natt bringer enda en serie med bomber som får jorden til å riste under oss. Vi er ivrige etter å få vite hva vi kan gjøre, men lokalbefolkningen vet svært godt at det er lite som kan gjøres når hver natt tilbringes klemt sammen med barna, i det man lytter til luftvernsirenene og venter på å se om taket faller sammen over deg. Hvorfor være her når man ikke trenger det - hvis det ikke er ditt hjem, dine barn, din by som du ber om skal bli spart for denne galskapen?

På avstand, etter eller annet sted ved bygrensen, hører vi bombene begynner å falle igjen. Dette gjør at morgenrapporteringen gjør en pause, og jeg kikker meg rundt og ser på kretsen av 20 fredsaktivister for å spore et generelt fryktnivå. En eldre gentleman som sitter rett over for meg, med hendene foldet i fanget, har ansiktet vendt mot himmelen hvor bombene faller. Han synger:

Over my head, I hear music in the air.
Over my head, I hear music in the air.
Over my head, I hear music in the air.
There must be a God somewhere.

Jeg kommer til å tenke på at for noen dager siden hørte jeg en journalist spørre denne mannen om han var redd. 'Å, ja,' sa han på en rolig måte, 'jeg er redd'. Så, med et lite smil, la han til: 'men kanskje ikke slik du tror. Jeg er ikke redd for å dø. Mitt liv tilhører Gud. Men jeg er redd for troen på at krig gir frihet. Jeg er redd for å sitte hjemme når denne formen for vold skapes av min regjering. Jeg er redd for at det Martin Luther King sa var sant: vårt eneste valg nå er mellom ikke-vold eller ikke-eksistens'.

(fortsettes)

Maximilan ville ikke bli soldat i den romerske hær - ble halshogd

I dag har jeg forsøkt å gjøre rede for min pasifistiske overbevisning, som er grunnet i den undervisning som Jesus gir i Bergprekenen. En av de jeg har samtalt med har karakterisert mitt standpunkt som 'villfarent, farlig og i strid med Kristi lære'.

Samme dag leser jeg om Maximilan av Thavaste (d.295). Han var sønn av en romersk soldat i det som er dagens Algerie. 21 år gammel ble det krevd av ham at han også skulle bli en del av den romerske hær. Foran den romerske prokonsul Dion vitner Maximilan:

'Jeg kan ikke la meg innrullere, for jeg er en kristen. Jeg kan ikke gjøre en slik tjeneste, for jeg kan ikke gjøre det onde'.

På grunn av sitt standpunkt ble Maximilan halshogd.

Like før han ble halshogd sa han til den romerske prokonsulen:

'Du kan kutte av meg hodet, men jeg vil ikke bli en soldat av denne verden, for jeg er Kristi soldaẗ́'.

Denne dagen i dag ble også Rutilio Grande, en romersk-katolsk prest fra El Salvador, drept. Drapet fant sted 12. mars 1977. Det ble et avgjørende vendepunt i landets historie, og gav støtet til Oskar Romero's profetiske ikke-volds kamp. Også han led martyrdøden.

Det har alltid vært en pris å betale for å følge den ikke-voldelige linjen som Jesus underviser sine disipler om i sin Bergpreken. Det er mange som finner den anstøtelig.

Maleriet viser likene av Rutilio Grande og de som ble drept sammen med ham. Bak, en annen matyr, Oskar Romero.

Fastetidens dåpsforberedelser

I den tidlige kirken var 1.påskedag den store dåpssøndagen. Følgelig var fastetiden en tid for dåpsundervisning. Slik er det ikke lenger - dessverre!

Jeg har selv forrettet dåp 1.påskedag, og noen sterkere symbolikk finnes vel knapt. Dagen til minne om at Jesus stod opp igjen fra de døde. Om den kristne dåp heter det i den apostoliske undervisningen:

'Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse'. (Rom 6,4-5)

Trengs det dåpsundervisning?

Den tidlige kirken mente det. I Apg 8 leser vi om den etiopiske hoffmannen, som leser profeten Jesaja. Og Filip som spør: 'Skjønner du det du leser?' (v.30) Og så leser vi i vers 35: 'Da tok Filip til orde, og idet han gikk ut fra dette skriftstedet, forkynte han evangeliet om Jesus for ham'. I den evangelieforkynnelsen Filip formidler må han også ha snakket med hoffmannen om dåp. For rett etter at Filip er ferdig med å forkynne evangeliet for hoffmannen, leser vi:

'Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt?' (v.36)

Filip underviser ham da om dåpens betingelser: 'Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn!' (v.37)

Og på denne bekjennelsen døper Filip mannen: 'Så bød han å stanse vognen, og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham'. (v.38)

I Didache eller De 12 apostlers lære ser vi at dåpsundervisningen hørte med:

'Når det gjelder dåpen, skal dere utføre den på følgende måte: Etter at dere først har gjennomgått alt det som her er nevnt ...' og det forfatteren sikter til med de ordene er kort innføring i den kristne tro.

I sin Apologi skriver Justin Martyr (103-165):

'Alle som lar seg overbevise og tror det som er lært og talt av oss for å være sant og som erklærer at de vil leve på denne måten, blir opplært i å be, og, mens de faster innfor Gud, å bønnfalle om tilgivelse for sine tidligere synder, og i dette ber og faster vi sammen med dem. Så føres de av oss til et sted hvor det er vann ...'

Tenk om fastetiden igjen kunne bli en tid for dåpsundervisning! Da trenger vi å be om at mennesker kommer til tro. La oss gjøre det! Det er i alle fall en tid hvor vi kan minnes vår egen dåp, og tenke på hva den betyr for oss.