Hvordan håndtere profetiske tiltaler? Del 1

Gårsdagens bloggartikkel om personlige profetier adstedkom både gode kommentarer, eposter og telefonsamtaler. Det er tydelig at dette er et tema som opptar mange. En av de som skrev kommentarer, anbefalte meg å lese John Bevere's (bildet) bok: "Så sier Herren?" Det var et godt råd som jeg har tenkt å følge. Det er særlig min kone som har lest Bevere i vår familie, og som har smittet meg med sin entusiasme for denne evangelistens solide bibelundervisning. Jeg så at en meget anerkjent pinseleder som Jack Hayford, er blant de mange som anbefaler hans tjeneste. Og jeg har selv hatt gleden av å lytte til ham for noen få år siden på Livets Ord i Uppsala. Men nå var det ikke Bevere denne bloggposten skulle handle om, men om prøving av personlige profetier. Hvordan skal vi håndtere profetier? Apostelen Paulus gir oss et godt råd i 1.Tess 5,20-21:

"Forakt ikke profetier! Prøv alle ting! Hold fast på det som er godt!"

Jeg innrømmer at etter søndagens opplevelse er det veldig lett å sette en strek over hele greia, og avvise dette som har med profetiske tiltaler å gjøre, og Paulus lar oss forstå at det er en fristelse. Særlig når man utsettes for det jeg ble utsatt for på søndag. Men det er altså viktig at vi ikke gjør det, for profetiske tiltaler er en av Åndens gaver: "Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme ... Men Åndens åpenbaring blir gitt til hver enkelt, etter hva som er gagnlig.... til en annen profetisk gave..." (1.Kor 12,4, v.7 og v.10b)

Et annet godt råd er det rådet John Bevere gir i sin bok: "Hvis vi hører ord i sinnet eller får ord fra en annen, og ikke har fred som vitnesbyrd, bør ordet forkastes. Fredens vitnesbyrd er dommeren eller den avgjørende faktoren."

Vel, jeg er enig i den første delen av det John Bevere sier, men jeg vil si at dommen eller den avgjørende faktoren er Guds ord!

Før jeg går inn på hvordan vi kan bedømme og bør bedømme profetiske tiltaler, la meg understreke at profetiske tiltaler eller profetier alltid skal bedømmes. Skriften forteller oss at vi skal prøve både profetien og ånden til den som bringer profetien. Foruten 1.Tess 5,20-21 som jeg alt har sitert, ser vi dette klart i 1.Kor 14,29 og 1.Joh 4,1:

"To eller tre profeter kan tale, og de andre må bedømme det."

"Elskede! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud. For mange falske profeter er gått ut i verden."

1. Guds ord

"Vår første og viktigste standard for å bedømme alle ord, er at det ikke må motsi Guds ord," skriver John Bevere og henviser til Åp 22,18-19.: "For jeg vitner for hver den som hører de profetiske ordene i denne Boken: Hvis noen legger noe til alt dette, skal Gud legge på ham de plagene som det er skrevet om i denne boken. Og hvis noen tar bort noe fra ordene i denne profetiske Boken, da skal Gud ta hans del bort fra Livets Bok, fra Den Hellige Stadden, og fra det som er skrevet om i denne Boken." I Ord 30,5-5 leser vi: "Alt Guds ord er rent. Han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til Ham. Legg ikke noe til Hans ord, så Han ikke skal straffe deg, og du bli stående som en løgner."

2. Den Hellige Ånds vitnesbyrd

"Vår andre sikkerhet er Den Hellige Ånds indre vitnesbyrd," skriver John Bevere og legger til: "I noen tilfeller er dette kanskje den eneste kilden vi har, som for eksempel når de profetiske budskapene ikke kan stadfestes med det skrevne Guds ord."

I Rom 8,14 skriver apostelen Paulus: "For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn."

Det er viktig at vi får med oss ar vi skal bli ledet av Guds Ånd, ikke av profetier. Profetier og profeter skal være underlagt og prøvet av Guds Ånd. I det samme kapitlet forteller Paulus oss om den aller viktigste måten Den Hellige Ånd leder på: "Ånden selv vitner med vår ånd." (v.16)

Legg nøye merke til dette: Han vitner med vår ånd! Ut fra dette forstår vi for det første at dette vitnesbyrdet ikke er i våre hoder, men våre hjerter. Og for det andre: Hans vitnesbyrd finnes ikke i ord, men i fred, eller også i mangelen på fred. I Kol 3,15 kan vi lese dette i The Amplified Bible:

"Og la freden (sjeleharmonien som kommer) fra Kristus herske (virke som kontinuerlig dommer) i hjertene deres (avgjøre og endelig fastslå alle spørsmål som oppstår i tankene deres)."

Jeg kan i hvert fall si så mye at "profetien" jeg fikk søndag stemmer ikke overens med hva Guds ord sier om meg som Guds barn, og den frembrakte ingen fred i mitt hjerte. Heller det motsatte!

I neste del av denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan håndtere falsk profeti og hvordan håndtere ekte profeti, og hvor nødvendig det kan være å bryte ordene som sies til oss eller om oss. Det siste måtte jeg få en god venn av meg til å gjøre for meg i går. Det sier noe om alvoret i de ordene som ble gitt meg søndag, at innholdet av dem måtte brytes i Jesu navn.

(fortsettes)

Tanker om september og personlige profetier

Høsten synes jeg for egen del er den fineste tiden på året, og særlig september. Krystallklar luft, fargene, morgentåken og de vakre soldagene. Passe varmt, deilig å kunne trekke på seg en god, varm genser og nyte en rykende varm, god kopp te. Da har jeg det bra.

September er tiden for refleksjon, gode meditasjonsstunder med Guds ord, matpakke som nytes ute i det fri, eller i stillhet i bønnekoia. Dette er dager hvor det er godt å leve. Så er jeg da også født i september, og når måneden glir over i oktober, så har jeg levd 50 år. Merkelig i grunnen. Jeg kjenner meg jo ikke så gammel. Jeg så i reprise et fantastisk program på TV i går, om en dansk kvinne som rundt 100, så spill levende, nysgjerring, spørrende med stor livsapetitt. Hun svarte når noen spurte hvor gammel hun var: "Ikke en dag over 49". Kanskje jeg skal begynne å svare det?

Hva tenker du om personlige profetier? I går kom en mann bort til meg etter et møte, og spurte om å få snakke med meg. Han mente å ha fått et ord til meg fra Herren. Vanligvis er jeg åpen for slikt, det er forunderlig å se hvordan Gud kan lede også gjennom det andre har fått til en selv. Men det er ikke alltid Gud som taler. Budskapet mannen hadde å overlevere kunne ha fratatt nattesøvnen fra noen og enhver. Det gjaldt min fremtid. Nå skal jeg ikke gå i detalj, men det mannen hadde å si er jeg nå sikker på ikke kom fra Gud. For å si det slik: Gud har andre planer for meg enn det denne mannen kom med! Han sier i sitt eget ord - og det gjelder mer enn menneskeord eller "profetier": Jeg vil gi deg fremtid og håp.

Og det er håpet som lyser så klart nå disse deilige septemberdagene. Håpet som finnes i Kristus, den fred som bare Han kan bringe.

Nå skal jeg legge ut på en tur med Poirot til bønnekoia. Han har nettopp vært bortom meg her hvor jeg sitter og skriver, lagt den varme snuten sin mot låret mitt, sett opp på meg med de øynene, som ber: Nå er det tid for tur!

Behovet for å leve i lyset

Min gode venn Nelson Torkelson gav meg en bok før han reiste tilbake til Colorado, USA. "The Holy Spirt - abiding Comforter", "Den Hellige Ånd - iboende trøster. Forfatteren av boken, David L. Martin skriver om Kina-misjonæren Johnatan Goforth (bildet). Jeg synes sitatet er så interssant at jeg deler det gjerne med bloggens lesere:

"Vi kan ikke understreke for mye vår overbevisning at alle de hindringer menigheten opplever har sin bakgrunn i synd. Det er synd hos den enkelte menighetsmedlem, enten det være seg hjemme eller ute på misjonsfeltet, som gjør Den Hellige Ånd sorg og utslokker den."

Goforth tok tak i det egentlige problemet: oss selv! Dette samstemmer veldig godt med det Watchman Nee skriver:

"Alle som tjener Gud vil før eller senere oppdage, at den største hindring i hans arbeid ikke er de andre, med ham selv." (Watchman Nee: Den kristnes frigjørelse. Pionerforlaget, side 13)

Behovet for å leve i lyset, har aldri vært større i Guds forsamling. Herren gir oss alltid en nådetid, hvor Han gir oss mulighet til å bekjenne våre synder, når Helligånden setter sitt ransakende lys på oss. Da er det opp til oss hvordan vi reagerer. Det er den ydmyke som får nåde, sier Herren. Når nådetiden er i ferd med å renne ut for den spesielle synd som Herren minner oss om, så øker lyset på dette bestemte området av våre liv, og avsløringens time kommer. Da synden vår eksponeres for alle. Frem til da har Gud gitt oss mulighet til å bekjenne og gjøre opp. Handler vi ikke på dette, vil Gud gå videre. Han er nemlig nidkjær for sitt hus, som i den nye pakt er oss! "Nidkjærheten for Ditt hus har fortært Meg." (Joh 2,17)

I Luk 12,2 leser vi:

"For ingenting er tildekket som ikke skal bli avslørt, eller gjemt som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt det dere har talt i mørket, bli hørt i lyset. Og det dere har hvisket i de innereste rom, skal bli ropt ut på hustakene."

La oss bruke nådetiden til å bekjenne synd, så vi slipper å avsløres av Den Hellige Ånd. Ånden avslørte sviket og lureriet til Ananias og Safira. La det ikke gå så langt, men la oss benytte oss av sannheten i ordene fra 1.Johannes:

"Men dersom vi vandrer i lyset, slik Han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1.Joh 1,7)

Å være Kristi disippel er å være radikal - skikkelig radikal

Gjennom møtet med Bruderhof-kommuniteten og dens grunnlegger Eberhard Arnold, og gjennom brødrene fra de konservative mennonitene har jeg møtt en radikal kristen tro, jeg sjeldent har sett maken til. Dette handler om menn og kvinner som tar sin tro og etterfølgelsen av Jesus på alvor, som ikke bare prater, men som lever ut sin overbevisning. Så har de da også noe å slekte på: både den første menighetens radikalitet og de uredde og djerve anabaptistene.

Ordet radikal kommer fra det latinske ordet "radit" eller "radix" som betyr "rot". Radikal er derfor, om vi bruker definisjonen fra Oxford Dictionary: å gå til roten, til opphavet eller begynnelsen, befatte seg med eller handle på alt som er vesentlig og grunnleggende, fundamentalt, grundig. Kikker vi på det samme ordet i et annet leksikon, Webster Dictionary, finner vi radikal eller radikalitet er "særmerket ved et betydelig avvik fra det vanlige og tradisjonelle, tilbøyelighet til å gjøre ytterligere endringer i eksisterende synspunkter, vaner, tilstander eller institusjoner." Enkelte som tror de kjenner meg, fordi de kanskje har lest noe av det jeg har skrevet, vil kanskje kalle meg konservativ. Kanskje også fordi jeg har et konservativt bibelsyn, med det menes: Jeg tror at Bibelen er Guds ord, evig og uforanderlig. Men jeg håper og ber om at jeg er radikal i min forståelse av hva den kristne tro handler om, fordi jeg understreker betydningen av Guds rike, og Guds rike er kjennetegnet ved dets radikalitet. Tenk bare på innholdet av Bergprekenen, som er Guds rikets lov. Finnes det noe mer radikalt? Neppe.

Bibelens Gud er radikal i alle Hans handlinger med mennesket, noe som tydeligst og sterkest blir demonstrert i Hans Sønns liv og tjeneste. Guds rike er derfor ytterst radikalt i alle sine krav.

Arthur Wallis skriver følgende:

"Dersom noen bekjenner seg som Guds barn, en Kristi disippel, eller som en borger av Guds rike, og likevel er berøvet denne radikalisme, vil han bvli rådet til grundig å gjennomtenke sin kristne bekjennelse. Kan det være ekte gull uten noe særpreg? En sann radikaler i Guds rike er en mann som står på klar grunn i forhold til sannheten. Han kan ikke gå på kompromiss med sin samvittighet, forkludre sin overbevisning, eller vri på bibelske prinsipper for sin egen status eller sikkerhets slyld."

Så legger bibellæreren Wallis til:

"Klarheten og motet til den radikale kristne setter han i stand til å skjære gjennom hykleriet, uvirkeligheten og det trivielle som ofte tildekker det egentlige problemet. Slik gjorde Jesus med fariseerne og de skriftlærde, og blottstilte sannheten så alle skulle se den. Han har lært å skille mellom menneskelig entusiasme og Åndens nidkjærhet, mellom bløthjertethet (som er selvisk i sitt vesen) og åndelig medfølelse (som er selvofrende), mellom lettvint toleranse og sann overbærenhet. På den andre side er han ikke skremt til kompromiss i frykt for at folk skal se på han som trangsynt, eksklusiv, som ikke samarbeidsvillig eller overlegen. I sin overbevisning er den radikale en svart/hvitt mann. Grått finnes ikke i hans fargeskjema. Eller sagt på en annen måte: Når det gjelder viktige saker, så nekter han å sitte på gjerdet eller å ha en 'vente og se holdning.' Det er enten rett eller galt. Det er enten sant eller falskt. Det er enten lys eller mørke. Han kan ikke holde lag med dem som av personlige hensyn er fornøyd med å leve i grålysningen."

Finanskrisen - en velsignelse?

Kan den økonomiske krisen som verden nå opplever faktisk bli en velsignelse? De siste dagene har vi opplevd at finansinstitusjoner har gått konkurs, at milliarder av kroner er blitt sprøytet inn i banker for å redde dem i siste liten, over natten har folk mistet formuen og det sies, selv om det nå tilsynelatende har stanset opp, at vi har ikke sett det verste ennå. Og vi merker krisen de fleste av oss: Økte matvarepriser, høyere rente på lån, dyrere drivstoff og strømprisene skal visstnok skrus opp skikkelig om kort tid.

Men jeg spør: Kan dette som nå skjer faktisk være til velsignelse for oss, snarere enn en forbannelse?

Rikdommen har ikke ført oss nærmere Gud, snarere tvert imot. Folk flest i den vestlige verden har hatt det så godt, at de ikke har hatt noe behov for å søke Gud. Jeg synes det er interessant å merke seg Jesu ord om mammon. For Jesus er ikke mammon noe nøytralt. Vi må velge mellom Ham eller mammon, sier Jesus klart og tydelig:

"Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller så vil han holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon." (Matt 6,24)

Mammon er en åndsmakt, en åndsfyrste, og en mektig sådan. Man skal ikke se seg så lenge rundt om i verden før en ser hvilken makt finansinstitusjoner og penger har over mennesker: til å utnytte, drive rovdrift på naturen, holde folk nede, manipulere. Tenk på narko- og sexindustrien med dens fornedrelse. Tenk på fattige jordbønders situasjon, hvor godsherrene fortsatt styrer dem med hard pengemakt.

Guds rike bygger ikke på mammons verdier. Der handler det om å gi, ikke om å eie. Og Apostelen Paulus er klar i sin undervisning:

"Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. (Tenk det!!!) For vi hadde ingenting med oss inn i denne verden, og det er sikkert at vi ikke kan bære med oss noe ut. Og når vi har mat og klær, skal vi være tilfredse med det. Men de som ønsker å bli rike, faller i fristelse og snarer og i mange dårlige og skadelige lyster som drukner menneskene i ødeleggelse og fortapelse. For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av denne har noen i sin griskhet kommet bort fra troen, og de har gjennomboret seg selv med mange plager." (1.Tim 6,6-10)

Vi skal nøyes med det vi har, skriver apostelen. Kanskje den verdensomspennende finanskrisen kan føre til at vi våger å leve enklere liv? Mat og klær, skrev apostelen. Kanskje vi også kunne leve enklere matveien. Da jeg vokste opp var søndagsmiddagen noe helt spesielt. Vi fikk til og med dessert. Men på ukens andre dager var det enklere. I dag spiser de fleste stort sett søndagsmiddager hele uken, og der er ingen forskjell mellom helg og hverdag. Kanskje vi kunne klare å få til det igjen? At det er forskjell på søndagen og hverdagene. Og hva klær angår. De fleste har altfor mye av dem. Dette stadige kjøpet av klær har med mammons dragning å gjøre. Vi er så heldige på Gjøvik at vi har et stort bruktmarked. Ved å kjøpe klærne sine hos "Ny Start i Øst" til 20-50 kroner plagget - noe av det er helt nytt - går pengene til å støtte trengende i Øst-Europa, og til misjonsvirksomhet samme steder. De fleste klærne mine, også pentøyet, er kjøpt brukt. Slik er det med resten av familien også. Vi trives med det.

Kanskje finanskrisen kunne få oss til å tenke på at livet har andre verdier enn de materielle? Kanskje dette kunne føre oss nærmere hverandre, slik at vi kunne hjelpe hverandre med praktiske ting? Stille opp for noen som trenger vår hjelp?

Finanskrisen gir oss muligheter! Til å hjelpe, velsigne, ta hånd om andre, tenke lokalt og globalt. Kanskje menigheten også får andre verdier, og oppdager samfunnet rundt menighetslokalet?

Barnabasbloggen - et bibliotek for alle som er interessert i radikal kristen tro

I flere måneder har jeg hatt gleden av å følge en svensk blogg. Den er skrevet av Jonas Melin, som arbeider som bibellærer ved Mariannelunds Folkehögskola og som ifølge det han selv skriver "lever sitt liv i Råslätts församlingsgemenskap". Denne menigheten feiret forøvrig 25 år, og det store bildet er hentet fra selve jubileumsfeiringen. Legg merke til t-skjorten med det flotte mottoet! Bloggen heter Barnabasbloggen og finnes her: http://barnabasbloggen.blogspot.com/

For alle som er interessert i anabaptismen, radikal kristentro, etterfølgelse, forsamlingen og forsamlingens historie, menighetsplantning, disippelskap så gir Barnabasbloggen virkelig et vell av informasjon. Velskrevet, grundig og etterrettelig. Her finnes også mange interessante lenker til andre nettsteder som omhandler samme tematikk.

Jeg har funnet ut at Jonas Melin og jeg er omtrent like gamle, og har noenlunde samme bakgrunn. Han er bosatt i Jönköping og underviser i et nytt kurs på folkehøgskolen om menighetsplantning. Så vidt jeg kan se er det et distansekurs, så det kan sikkert være noe også for nordmenn som går med tanker om å plante menighet i Norge eller utlandet.

Ta turen innom Barnabasbloggen - den er hermed anbefalt på det varmeste.

En mann kalt av Gud

Inntil i går var navnet Elmer Jantzi ukjent for meg. Det var gjennom en artikkel hans datter Karen har skrevet om sin far, at jeg ble kjent med ham. Artikkelen som først ble gjengitt i The Lima News, en lokalavis i Ohio, ble publisert i det siste nr av Brotherhood Beacon, som er organ for Conservative Mennonite Conference. Datterens portrett av faren har noe viktig å si oss om Guds kall og om trofasthet i kallet. Her har vi alle mye å lære. I hvert fall har jeg det.


Elmer Jantzi ble pastor for Riverside Mennonite Church i Au Gres, Michigan, 27 år gammel. Han hadde ingen teologisk utdannelse, ingen titler knyttet til navnet sitt. Det eneste han hadde var et guddommelig kall, en følelse av at Gud kalte ham til hyrde for den lille forsamlingen, hvis kirkebygg på i et landbruksdistrikt ved bredden av Lake Huron. Den natten, i desember 1952, gråt han som han aldri hadde grått i sitt liv. Han gråt over byrden av å lede en forsamling på Guds veier. Han gråt over sin manglende erfaring, over følelsen av at oppgaven var langt større enn ham selv. Han gråt over sin familie, og undret på hvordan dette kallet ville prege dem. Han gråt i glede over kallet, over forståelsen av at han hadde tatt fatt på noe som ville føre ham til ukjente steder.


Lenge før Elmer Jantzi ble kalt ved loddtrekning, hadde han en opplevelse av å være kalt av Gud. Han visste at han kom til å tjene Kristi forsamling på en eller annen måte. Han visste bare ikke hvordan.


Som tenåring hadde han ansvaret for driften av familiens gård. Hans far var død, det var gjeld som skulle betales, og det var mye arbeid som skulle unnagjøres.


En dag han var på vei til den røde låven for å melke kuene, hørte han noen rope navnet hans. Stemmen var klar og tydelig. Det var et rop om hjelp. Han gikk tilbake til huset, for å spørre sin mor om hun hadde ropt. Men det hadde hun ikke. Han gikk til naboene, for å høre om de hadde ropt om hjelp, men det hadde de ikke.


Den dagen Elmer Jantzi ble valgt, husket han at han hadde hørt Guds stemme kalle ham. Menigheten hadde fremmet forslag på kandidater til den som skulle bli forsamlingens nye pastor. En komite hadde valgt ut seks menn, og denne dagen i desember hadde de satt fram et bord, lagt seks salmebøker på bordet, og i den ene en papirlapp. Den som valgte salmeboken med papirlappen ble så valgt til menighetens nye pastor. De seks hadde samme dag fått vite at de sto på listen over valgbare kandidater. Blant dem var også Elmers bror, Will.


En etter en gikk mennene frem og tok hver sin salmebok og satte seg så. Elmer Jantzi var den siste som gikk frem, og fikk den siste salmeboken. Samtlige seks bøker ble åpnet, og i Elmers bok lå det en papirlapp med følgende skriftsted:


"Loddet blir ristet i kappefolden, men alle domsavgjørelser er fra Herren." (Ord 16,33)


På denne måten valgte denne menigheten å velge sin pastor på. Elmer Jantzi tjente trofast sin forsamling i mange år. Han ble senere lærer ved Rosedale Bible Institutt, og besøkte mange menigheter som forkynner. Elmer Jantzi svarte på kallet, arbeidet hardt med å tilegne seg kunnskap gjennom bibelstudier, teologiske studier, bønn og ble kjent som en mann med stor integritet, var medfølende og kunnskapsrik.


Menn som Elmer Jantzi, som nå er hjemme hos Herren, er en sjeldenhet i våre dager. Håndens og åndens arbeidere. Flittige til å studere Bibelen, be og svært trofaste mot sin menighet. Jantzi tok kallet på alvor med å være hyrde og vokte Kristi forsamling. Og kjente seg rik og velsignet i tjenesten. Måtte Gud fortsatt oppreise slike hyrder i blant oss.

Siste om baptistpastor Hamid Shabanov

Siste nytt om den fengslede baptistpastoren Hamid Shabanov finner du ved å lese:

www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Mennoniter på nytt Norges-besøk

En delegasjon på seks menonitter kommer til Norge i slutten av september og blir værende en drøy uke. De skal besøke flere steder som har sammenheng med slektrelasjoner til Norge, men det er også meningen at de skal besøke Oslo og Gjøvik. En av de som kommer er Nelson Torkelson (til høyre) som er pastor for Pikes Peak Mennonite Church i Pueblo, USA. Vi arbeider nå med å få arrangert møter begge disse stedene, men våre mennonitvenner legger også opp til privatbesøk hos folk som er interessert i radikal, kristen tro. Ønsker noen av leserne å komme i kontakt med dem, er det bare å ta kontakt via epost: bolahans@online.no Vi hadde stor glede av det forrige besøket og ser fram til at vennene kommer på nytt besøk.

Takk for Bibelen

Jeg sitter med Bibelen i mine hender og kjenner meg litt overveldet. Tenk dette er Guds Ord. Ikke en hvilken som hest bok, men Guds eget ord. Uforanderlig. Evig. Båret frem av profeter, apostler, salmister, konger, av Kristus. I dag kjenner jeg at jeg bare må få takke for Ordet. Salmisten som skrev Salme 119 - salmen om Guds ord - sier det slik:

"Å, hvor jeg elsker Din lov! Hele dagen grunner jeg på den." (Salme 119,97)

Og jeg blir så overveldet av denne tanken: Over alt på denne jord sitter det i dag mennesker med Bibelen sin i hendene, blar og leser. Det er konger og presidenter, vitenskapsmenn og forskere, studenter, en rørlegger, en bussjåfør, en vaskehjelp. De sitter i sine palasser eller i sine stråhytter, de leser i en lommeutgave mens de venter på bussen, eller de har en flott skinnutgave. Det er det samme Ordet vi leser, gransker, mediterer over. Og blir velsignet av.

I dag vil jeg takke for Bibelen. For det store under at Guds ord er blitt bevart og tatt vare på, til tross for forfølgelser og martyrdød, ja til tross for alle djevelens forsøk på å ødelegge Bibelen.

Måtte Guds ord aldri bli noen selvfølge, men måtte det blir selvfølgelig at vi leser og studerer det hver eneste dag.

Spurgeons radikale omvendelse

I går leste jeg på nytt om C.H. Spurgeons omvendelse, og historien grep meg så sterkt at jeg vil dele den med bloggens lesere.

Charles Haddon Spurgeon skulle som ingen annen predikant i sin samtid, sette preg på en hel verden. I 38 år var han pastor for Metropolitan Tabernacle i London, og tusener ble prest gjennom hans forkynnelse. Hans forfedre hadde i mange slektledd bodd i Nederland, og herfra ble de drevet ut under forfølgelsene i det sekstende århundre, I århundret som fulgte skjedde det at Job Spurgeon i tretten uker ble innesperret i Chelmford fengsel på grunn av samvittighetsspørsmål. Charles Haddon Spurgeons far var presten John Spurgeon. Hans mor omtales som en gudfryktig kvinne. Charles ble født 19.juni 1834.

Som en ung mann kom han i syndenød. Sagt med hans egne ord: "I seks måneder bad jeg med dyp smerte, av hele mitt hjerte, og jeg fikk aldri et svar. Jeg følte at jeg var villig til å gjøre hva som helst, bli hva som helst, bare Gud kunne tilgi meg."

På denne tiden bodde familien i Colchester. Faren prekte i en liten kirke i Tollesbury. En søndag han skulle gå å høre sin far preke, ble det et slikt uvær at han ikke kom fram, han endte i et gammel-metodistisk kapell.

Mannen som talte i dette kapellet, var en enkel arbeider. Det var så få mennesker til stede denne søndagen at de først ikke hadde tenkt det skulle bli noen preken, men til sist besteg den magre, bleke mannen prekestolen og leste teksten: 'Vend dere til meg alle jordens ender og bli frelst.' Mannen på prekestolen festet øynene på gutten på bakerste benk og utbrøt:

'Unge mann, du er i nød. Du vil aldri komme ut av den før du kommer til Kristus.' Så løftet han en hånd og ropte:

'Se, se, se, bare se!'

På et øyeblikk forsvant mørket for Spurgeon. Om kvelden gikk Spurgeon til baptistenes kapell, der han hørte en preken over ordene 'benådet i Den elskede', og han kjente fred og trygghet i sin sjel. Senere på kvelden, da alle var gått til sengs, fortalte han faren om dagens hendelser.

Unge Spurgeon følte straks at han måtte bekjenne sin tro på Frelseren. Hans foreldre og alle hans forfedre hadde vært kongregasjonalister, men etter flittig lesning i Det nye testamente med bønn om Åndens veiledning, ble det klart for ham at han måtte la seg døpe med troendes dåp. Faren la ikke noe hinder i veien for dette, og fredag 3. mai 1850 gikk Charles til fergestedet ved Isleham. Her ble han døpt av en pastor ved navn Cantlow.

En medlemspakt for Metropolitan Tabernacle fra 1689

Den første pastoren for Metropolitan Tabernacle i London, Benjamin Keach forfattet en bekjennelse som ble gjentatt hver gang denne baptistforsamlingen feiret brødsbrytelsen. Den er skrevet i 1689. 200 år senere, C.H. Spurgeon ledet denne forsamlingen. Også han brukte denne bekjennelsen. Det samme gjør dagens pastor, Peter Masters. I fjor sommer hadde jeg gleden av å overvære en søndagsgudstjeneste i Metopolitan Tabernacle og da feiret vi også brødsbrytelse. Det var en sterk opplevelse. Pakten er oversatt og språklig bearbeidet fra originalen.


1. Vi lover å vandre i hellighet, gudsfrykt, ydmykhet og søskenkjærlighet, slik at nattverdhandlingen blir til Guds velbehag, til det beste for oss og resten av Guds folk.


2. Vi lover å våke over måten vi snakker på, slik at vi ikke synder mot hverandre, og om så har skjedd måtte Gud åpenbare det for oss. Måtte vi oppgløde hverandre til å elske hverandre og til gode gjerninger, til å advare, formane og påminne hverandre i mildhet, i følge Kristi befalninger.


3. Vi lover å be inderlig for hverandre, og for at menigheten vår skal vokse og oppleve Guds nærvær og herlighet, at Ånden skal utøses over oss og om Hans beskyttelse til Hans ære.


4. Vi lover å bære hverandres byrder, gi oss til hverandre og kjenne tilhørighet til hvernadre, både utenfor og innenfor vår sammenheng, alt etter som Gud gir oss styrke.


5. Vi lover også å bære over med hverandres svakheter, hjelpe hverandre når vi faller og når vi er svake, med medfølelse og ikke dele dem med andre utenfor menigheten.


6. Vi ønsker å kjempe for evangeliets sannhet sammen og for Guds renhet og ordninger, og unngå strid og splittelse. Vi skal legge "vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd". (Ef 4,3)


7. Vi lover å komme sammen på Herrens dag, og på andre dager, når Herren gir oss muligheter til dette, for å tjene og gi Gud all ære, for å undervise hverandre og for å sørge for denne menighetens beste.


8. Vi lover også i følge vår evne og underholde vår pastor. Gud har forordnet det slik at de som forkynner evangeliet også skal leve av det.

Giske sponser homonettverk som vil endre DNK's vigselspraksis

Kulturminister Trond Giske blar opp 150.000 kroner for å støtte et seminar arrangert av et nystartet nettverk som arbeider for "en felles vigselsordning som innkluderer både tokjønnet og enkjønnet ekteskap". Dette skjer til tross for at regjeringspartiene i forbindelse med behandlingen av den nye kjønnsnøytrale såkalte "ekteskaps"-loven, lovet å holde fingrene av fatet og ikke presse Den norske kirke til å innføre "vigsel" av homofile/lesbiske par. Som kjent blåste justisministeren seg opp og bruste kraftig når han beskyldte biskop Kvarme for å fremme hatvold mot homofile. Et av poengene til justisminister Storberget var at biskop Kvarme forsøkte å få stanset "vielsen" bare timer før den skulle gjennomføres. Storberget gjentok og gjentok dette i et innslag på TV. Nå viser det seg at den ene av de to som ble "viet" i Kampen kirke, Gard Realf Haugerud Nielsen, er medlem av det nye nettverket. Ved siden av å være prest og leder av Åpen Kirkegruppe for homofile, er Gard Realf Haugerud Nielsen ansatt i Kunnskapsdepartementet og Ap-politiker! Snakk om samrøre!

Det nye nettverket består av 12 personer. Blant annet er biskop Tor B. Jørgensen med, og prost i Elverum, Sevat Lappegard. Det samme er FAFO forsker Arne Grønningsæter, selv homofil og Nils Jøran Riedl, studentprest ved BI, Oslo. Inger Johanne Aas, prest og daglig leder av Tøyenkirken er også en del av nettverket.

Seminaret som kulturministeren sammen med likestillingsminister Anniken Huitfelt har bevilget, blir holdt 3.-4. november, bare få dager før Kirkemøtet. Flere sentrale personer i nettverket har gjort det kjent at de fra og med 1. januar vil trosse Kirkemøtets vedtak og står klar til å "vie" homofile og lesbiske par.

Pengebevilgningen viser til fulle at Det Norske Arbeiderparti ser på Den norske Kirke som statens religionsvesen, og vil styre kirken uten å ta hensyn til kirkens egne ordninger. Tro om Øyvind Benestad ville fått 150.000 kroner av Giske/Huitfeldt for å holde et seminar om ekteskapets ukrenkelighet? Neppe. Den Norske Kirke er i Arbeiderpartiets hender, bastet og bundet og deler av den er datter til Den store skjøgen vi kan lese om i Åpenbaringsboken.

Evangeliet går frem - men mye hat i Sør-Ossetia

De første rapportene fra det humanitære arbeidet som baptister og pinsevenner har satt i gang i Georgia begynner nå å komme. Mye av det er oppmuntrende lesning, ikke minst er det gledelig å det er en så stor åpenhet for evangeliet og mennesker blir frelst. Men det er også svært dytre sider ved det som skjer. Ikke minst handler det om hatet som finnes også blant evangeliske kristne.

Valentin Vasilshenko (bildet) som representerer hovedkontoret til Den russiske unionen av Evangeliske Kristne/Baptistene, som er Russlands største sammenslutning av uregistrerte protestantiske kristne med sine 80.000 voksne medlemmer og 1.750 forsamlinger og grupper, var nylig i Sør-Ossetia. Han kan fortelle om stor åpenhet for evangeliet og at myndighetene uttrykker dyp takknemlighet for den hjelpen de har fått fra protestantiske grupper. Ved siden av mat, har også Den russiske unionen av Evangeliske kristne/Baptistene finansiert 1000 skolesekker som inneholder årets skolebøker. Hver elev får også en barnebibel. 200 av disse sekkene er allerede levert, og Valentin Vasilshenko var til stede når dette skjedde. De sør-osetiske myndighetene har ikke hatt noen innvendinger når det gjelder barnebiblene. Pastor Vasilshenko forteller at han og hans team fikk anledning til å holde flere offentlige møter. Barnekoret "Tropinka", som holder til i Nord-Osetias hovedstad Vladikavkas, er blitt spurt om å synge i Sør-Ossetia.

I Vladikavkas, hvor det finnes mange evangeliske kristne, finnes det også en egen kristen radiostasjon. Det gamle antennesystemet er nettopp blitt skiftet ut med nytt, og radiostasjonen kringkaster 24 timer i døgnet. Den kan høres både i Nord- og Sør-Ossetia.

En av de første evangeliske kristne som besøkte Sør-Ossetia etter at krigshandlingene var brutt ut, var Sergeij Ryahovskij, biskop for Den russiske sammenslutningen av Evangeliske Kristne av pinsekarismatisk tro. Hans rapport er mer pessimistisk. Han skriver:

"Folk er fulle av hat. Jeg så hatet i øynene på evangeliske kristne. Det er hat i deres liv, og det var aldeles grusomt å se."

I følge denne rapporten kan de 300 pinsekarismatikerne i Tskhinvali akseptere at Georgias president Mikheil Saakashvili brøt sitt løfte og initierte fiendtlighetene. Tidlig om morgenen den 8.august ble Tskhinvali angrepet med raketter. Sergeij Ryahovskij vil ikke kritisere de evangeliske kristne i Tskhinvali som grep til våpen. "De forsvarte bare sine hjem og familier." Men biskop Ryahovskij er tindrende klar når han sier at den georgisk-ossetiske krig er et enormt nederlag for alle kristne. Osseterne, georgierne og russerne er nominelle ortodokse kristne. "De har vist at de ikke er i stand til å unngå en militær konflikt," sier Ryahovskij.

Tilbake i Moskva skrev biskop Sergeij Ryahovskij en støtteerklæring til Russlands president, hvor han gav støtte til Russlands anerkjennelse av Abkasia og Sør-Ossetia's selvstendighet. Med denne selvstendiggjørelsen mener Ryahovskij at en del av fiendtlighetene områdene i mellom vil kunne opphøre. Ryahovskijs brev er undertegnet av presidenten for Syvendedags adventister, Vassilij Stolyar og av biskopen for Unionen av kirker med evangeliske kristne, Aleksandr Semschenko. Jeg skal komme tilbake til det standpunktet som Unionen av Evangelisk kristne/Baptistene har tatt i forbindelse med konflikten.

Menighets-shopping

Norges kanskje mest interessante og spennende tidsskrift, Agenda 3:16, som utgis av Normisjon, har et særdeles interessant temanr nå i september. De setter søkelys på fenomenet "Menighets-shopping". Kristne som går fast til gudstjeneste gjør det ikke nødvendigvis bare i èn menighet. Nå er det selvsagt slik at det er storbyene med mange ulike menigheter som er mest utsatt for dette utslaget av vår individualistiske tid, hvor det meste handler om meg, mitt og mine. Om hvordan jeg skal få tilfredsstilt mine behov. Agenda 3.16 har møtt forskere, fagfolk,, menighetsledere, teologer, en biskop og selvsagt noen shoppere for å kartlegge hvorfor ikke alle har et åndelig hjem. Absolutt meget lesverdig. Skaff deg dette nr og les selv!

Gjennom dette temaet setter dette tidsskriftet søkelyset ikke bare på fenomenet menighets-shopping, men hele vår forbrukerkultur. Det som egentlig handler om bruk og kast. Utfordringen vår er kanskje dette: Vi har liten forståelse for hva den nytestamentlige menigheten egentlig er for noe. Våre gudstjenester handler om hvordan jeg skal bli møtt, hvordan jeg får mine behov dekket. Hvor annerledes Apgj 13,1-2 er!

"I menigheten i Antiokia var det profeter og lærere: Barnabas, Simeon, som ble kalt Niger, Lukius fra Kyrène, Manaen, som var blitt oppfostret sammen med fjerdingefyrsten Herodes, og Saulus. MENS DE TJENTE HERREN og fastet, sa Den Hellige Ånd ...."

Den nytestamentlige gudstjenesten kretset om å betjene Herren, ikke først og fremst å betjene folk. Man kom sammen for å tilbe og lovprise Gud, og rettet fokus og oppmerksomhet på å tjene Ham. Vi tenker først og fremst på hvordan folk skal bli møtt, og betjent. DET er den store forskjellen!

Agenda 3.16 har satt opp en oversikt over hvorfor man shopper, og hvorfor man bør holde seg til èn menighet. Her heter det:

Hvorfor shoppe: * Får med seg litt av hvert. * Mer variasjon. * Høre flere ulike talere. * Lite forpliktende. * Fleksible møtetider. * Møte flere venner.

Hvorfor bare èn menighet? * Fast kristent fellesskap. * Kristendommen er en fellesskapsreligion. * Ro i sjel og sinn. * Frihet i å ha valgt. * Visshet i hvor man skal neste søndag. * Stabilitet. * Tilhørighet. * Støtte i tynt og tykt. * Mulighet til å vokse. * Mulighet til å bidra. * Mulighet til å forandre. * Kontinuitet i undervisningen. * Eierforhold til menigheten. * Få et åndelig hjem.

En av de som blir intervjuet i forbindelse med dette tema er pastor i Oslo Vineyard, Ole Petter Erlandsen. Jeg synes Erlandsen gir uttrykk for mange viktige ting i dette intervjuet. Nå er ikke Erlandsen negativ til at mennesker får prøve ut og finne hvilken menighet man vil tilhøre:

- Generelt vil vi mye heller at folk finner seg et godt åndelig hjem et annet sted, enn at de er passive medlemmer i Vineyard. Finn deg et sted du kan vokse. Hvis det ikke er Vineyard, gå videre, sier Erlandsen.

Pastoren i Oslo Vineyard er betenkt hvis letingen etter kirke gjør menigheten til forbruksvare eller handlesenter. Fellesskap blir da redusert til en subjektiv opplevelse. Hvis ting ikke er bra nok svitsjer man:

- Shoppingkristendom kan bli en tro på at menighetslivet er å få, ikke gi. Mennesker som bare forventer å få, blir ofte kritiske betraktere istedenfor verdifulle bidragsytere. Sagt på en annen måte: Folk oppfører seg om de tror de bor på hotell enn om de forstår at de er med å bygge en familie, sier Erlandsen og legger til:

- Nettopp ved å forkynne hva det kristne fellesskap er, at man kan tjene sammen med andre og kjenne seg hjemme et sted. Ikke gi etter for forbrukerkulturen. Gi folk mat - evangeliet, ikke godteri. Det er det vi er kalt til.

Hvor går Kina?

Det var spennende å møte David Wang (bildet) igjen. Han har ved flere anledninger talt på Gjøvik. Denne gangen var det pinsemenigheten Filadelfia som fikk besøk. Wang er blitt eldre med årene, men er like entusiastisk på Guds rikes vegne! Denne gangen hadde han med seg to av lederne innenfor den kinesiske husmenighetsbevegelsen, fremragende tolket av Frank Fotland. Min gode venn Oddvar Johansen ledet det hele. Det finnes bare èn Oddvar, selv om han har det originale etternavnet Johansen! Et fyrverkeri av glede, begeistring, inderlighet og med humor. Personlig fikk jeg vel mest ut av de to husmenighetsledernes sterke vitnesbyrd om lidelse, forsakelse og tro. Det gjør alltid et sterkt inntrykk å møte mennesker som er blitt torturert og forfulgt for sin tro på Jesus, og som bevarer troen og beholder frimodigheten. Jeg har møtt en del slike mennesker opp gjennom årene, og vil aldri glemme dem.


På bloggen er det blitt reist spørsmål om hva som er den faktiske situasjonen i Kina. Er det fortsatt forfølgelse, eller er siuasjonen nå blitt slik at de kristne fritt kan forkynne evangeliet? Noen av uttalelsene David Wang har gitt i forbindelse med denne møteturneen kan tyde på at det siste er riktig.


Nå fikk jeg ikke snakket med David Wang direkte, men jeg tror at Wang kan misforstås. Nå vet jeg jo ikke hva han har sagt andre steder i Norge, men på Gjøvik talte han med utgangspunkt i Jesaja om de som spør vekteren om hvor langt det er på natt:


"Vekter, hvor langt er det på natt? Vekter, hvor langt er det på natt? Vekteren svarer: Morgenen kommer, og natten også." (Jes 21,12)


Wang er tydelig på at Guds menighet i Kina har vært en forfulgt kirke. Det er ingen tvil om at den fortsatt er det. Vi har gode kontakter som kjenner situasjonen til de kristne i Kina veldig godt. Det dreier seg om kristne inne i Kina, og mennesker som arbeider med Kina andre steder i verden. Det er fortsatt natt for de kristne mange steder i Kina. Men menighetsveksten er nå så kolossal at man regner med at det finnes over 100 millioner kristne i dette landet, og en slik mengde mennesker er det vanskelig å kontrollere! Men vi sitter med navn på mange kinesere som sitter fengslet eller blir forfulgt, og noen av disse historiene har vi offentliggjort på bloggen: http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/


David Wang fortalte at det store jordskjelvet som nylig rammet Kina, åpnet opp landet på en helt ny måte. Innenriksministeren inviterte til og med utlendinger til Kina for å hjelpe dem med å gi mat, vann, klær og telt til de tusener som ble rammet. I den forbindelse gav kinesiske myndigheter også mulighet til å gi Bibler til de nødlidende. Men denne tillatelsen gjelder bare de som er rammet av jordskjelvkatastofen. Likevel er dette et godt tegn på Wangs poeng, hentet fra Jesaja: "Morgenen kommer." Mens vekkelsen i mange år først og fremst berørte den kinesiske landsbygda, er det nå de store byene som opplever vekkelse. Det gjør at de kristne blir enda mer synlig.


Forholdene i Kina er nok ganske sammensatte, spesielt med tanke på at vekkelsen er så stor. Men ennå må kristne holde seg skjult, bibelseminarer holdes om natten på hemmelige steder, og ennå lider mange kinesere overlast, både i form av tortur, fengsel og død. Og skal vi holde oss til profeten Jesaja, så står det også at en ny natt kommer etter morgenen.

Kurs i ortodoks teologi

Hellige Nikolai kirke gir et ganske unikt tilbud til alle som er interessert i Den ortodokse kirkes liturgi og lære. 13 tirsdager, med begynnelse tirsdag 7. oktober, arrangeres det temakvelder i Hl. Nikolai ortodokse kapell, som ligger i kjelleren i Majorstua kirke i Oslo. Kvelden begynner med vesper kl.1800, selve temakvelden kl.1900. En av de som skal undervise er fader Olav, som sees midt i bildet. Fader Olav ble jeg kjent med for noen år siden. Tidligere i år ble denne tidligere presten i Den norske kirke, vigslet til prest i Den ortodokse kirke, på selveste Selje. Der skulle jeg ha vært, men på grunn av mine hjerteproblemer måtte jeg la det være. Nå skal han undervise sammen med fader Christoforos, en annen av de nye prestene i Hellige Nikolai kirke. Tilbudet burde passe alle som er interessert i den tidlige kirkens historie og lære, og få muligheten til å samtale rundt viktige spørsmål. Også blant bloggens lesere finnes de som har sterke meninger om Den ortodokse kirke, kanskje dette er en god anledning til å lære mer om hva denne kirken faktisk står for, enn bare å lese enkelte protestantiske gruppers aversjoner. Så langt jeg kan se er en del av motargumentene basert på altfor liten kunnskap om hva Den ortodokse kirke faktisk står for. Nå har man mulighet til å oppdatere seg!

Her følger den oppsatte planen for samlingene:

7.oktober: Den guddommelige liturgien. 21.oktober: Røkelse, olje, hellig vann, lys og brød. 4. november: Kirkerommets teologi. 18. november: Helgener. 2.desember: Ikonteologi. 16.desember: Jul. 13. januar: De 12 kirkefester. 27. januar: Ortodoks bønn. 10.februar: Bokstav/tradisjon. 24.februar: Mysteriene/sakramentene. 10.mars: Vesper/Matutin. 24.mars: Påskesyklus. 28. april: De syv økumeniske konsilier.

Bildet viser fader Olav som blir ordinert som diakon av erkebiskop Gabriel. I Den ortodokse kirke er diakonordinasjonen første steg på å bli prest. Fader Olav ble ordinert til diakon den ene dagen, og vigslet som prest dagen etter.

Disippelskapets avgjørende betydning

I går leste jeg noe som den lutherske teologen og martyren, Dietrich Bonhoeffer, har skrevet og som er svært radikalt:

"Kristendom uten disippelskap er alltid kristendom uten Kristus."

Om dette var radikalt når det ble skrevet i førkrigsårene, som tross alt hadde en lojalitet til Kristi forsamling og hvis medlemmer deltok i det gudstjenestelige liv og var fellesskapsorienterte, så er det enda mer radikalt i en tid preget av en sterk individualisme. I dag finnes det de som mener det er mulig å ha Jesus som frelser, men ikke som herre. De mener de har frihet til å leve som de vil, frikoblet fra Guds ord og de ordninger som er gitt Kristi forsamling, og likevel være frelst. Dette er nytestamentlig kristentro helt fremmed. Frelse uten forvandling var ukjent for kristne i tidligere tider. For kjernen i kristendommen handler om å bli forvandlet. Gud er ikke bare opptatt av vårt åndelige liv, men ønsker å virke inn på alle livets områder.

Apostelen Paulus beskriver seg selv som "Kristi dulos". Det er oversatt i vår Bibel med tjener. Men det betyr egentlig "slave". Det paradoksale i den kristne tro er at Jesus setter fri fra trelldommen, men samtidig binder Han oss til seg selv. Godeste Luther har uttrykt dette slik:

"Et kristent menneske er en fullkommen fri herre og ikke underlagt noen. Et kristent menneske er en fullkomment underordnet trell som er underlagt alle."

Grunn litt på de ordene, så åpner betydningen av dem seg for deg.

Å være bundet til Kristus er det mest frigjørende av alt, for "får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri." (Joh 8,36)

Nasjonalt bønneråd etablert

Det var vært godt å være sammen i bønn med bedende mennesker fra ulike deler av vårt vidstrakte land, disse to dagene vi har vært på Grimerud. Nasjonalt bønneråd er nå etablert, og vi har fått et forum hvor mennesker som bærer på en byrde for å be for Norge, kan kommunisere bedre med hverandre og stå sammen om nasjonale bønneoppdrag. Det er med stor takknemlighet jeg tenker på tiden vi har hatt sammen, og jeg ser med spenning og forventning til Gud for hva som ligger foran. Det blir to store bønnesatsninger neste år i form av 40 dager i bønn for Norge, som neste år blir lagt til fastetiden og Den globale bønnedagen som vi i Norge nå for alvor linker oss opp mot. Vi har brukt tid i stillhet, til felles samdrektig bønn, til undervisning og i samtaler med hverandre. De som har vært sammen disse to dagene har kommet fra ulike kirkelige sammenhenger, alle med et kall til å be, og vi har opplevd en enhet og en glede over det å være sammen som er et stort takkeemne. Det nasjonale bønnerådet skal møtes to ganger i året, og ellers ha muligheten til å kommunisere med hverandre blant annet via internett. Det siste gir oss mulighet til å kalle forbederne sammen for å be for Norge og spesielle situasjoner som oppstår mye raskere enn før. Vi kan også nå koordinere ulike bønneinitiativ og dermed kunne be mer målrettet. Det har vært veldig godt å oppleve den gode responsen på det initiativet jeg tok under den siste nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, og at vi nå så raskt har vært i stand til å etablere dette nasjonale bønnerådet. Neste års nasjonale bønnekonferanse bliur 23.-26. april på Grimerud. Mange spennende og nye ting vil skje ved denne konferansen i 2009. En av årets talere blir Dale Anderson som er en del av International House of Prater i Kansas City. Sett av disse dagene. Det hadde vært veldig hyggelig om mange av bloggens lesere kunne møtes på Grimerud. Kanskje vi kunne få til en egen samling?

Behovet for sjelens legedom

Til forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus noen ord om det kristne sinnelaget. Her sier han blant annet:

"Vær elskelige og kjærlige mot hverandre i søskenkjærlighet, vær fremst i dette å vise de andre ære! Vær ikke trege i å vise iver, vær brennende i Ånden og tjen Herren! ... Gled dere med de som gleder seg, og gråt med dem som gråter! Ha samme sinn overfor hverandre." (Rom 12,10-11 og v.15-16a) Jesus sier at det som skal kjennetegne Hans etterfølgere er dette: "Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre som Jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn dette, at han gir sitt liv for sine venner." (Joh 13,12-13)

Vårt største behov er å bli sett og bli bekreftet. Gud ser oss, og Han bekrefter oss i Sønnen. Vi er elsket. Han er den som også trøster oss, når vi kommer til Ham for å la oss trøste. For vi må slippe Ham til. La Han få berøre oss. Han gjør ikke det uten at vi inviterer Ham til å gjøre det. Herren Jesus tvinger seg ikke på oss. Men Han kommer og berører oss der vi trenger det mest, om vi åpner oss for Ham. Jeg ber om å få være fullstendig åpen for Gud. Overfor min himmelske Far, Han som har skapt meg i sitt bilde, ønsker jeg å blottlegge mitt hjerte og mine innerste følelser, slik at Han kan komme med legedom for sjelens sår. Dette kan Han, bedre enn noen annen, for Han kommer i hu at jeg er støv. Jeg kjenner at det er områder av mitt liv hvor jeg trenger Hans legende berøring ennå en gang. Jeg trodde jeg var ferdig med enkelte ting, etter å ha vært igjennom ulike prosesser, men så dukker det opp igjen, og sår som er i ferd med å gro, men som rives opp igjen, de er vonde. Da er det viktig å ikke slippe bitterheten til, men leve med dette i lyset, og samtidig slippe Herrens legedom til. Akkurat nå er jeg inne i en slik prosess. Veien er brolagt med noen steiner, som må ryddes av veien. Inn i denne prosessen har jeg valgt å ha en ledsager, som kan hjelpe meg til å sette ord på det vanskelige og be for og med meg.

Det kristne fellesskapet kan være et legende fellesskap. Det er det når det er det på sitt beste. Det er en tid da en gråter med de som gråter, og det er en tid da man ler med de som ler. La oss være oppmerksomme på hverandre og finne ut hvor vi befinner oss i sjelens årstider. Og la oss få tid til å være i disse prosessene til vi er ferdige og kan gå videre.

"Det går lysstråler ut fra Hans hånd..."

Hos profeten Habakkuk finnes det to ord som oppmuntrer meg veldig. Det står slik i Hab 3,3: "Gud kommer." Disse to ordene inneholder alt vi i grunnen trenger. De bringer håp, de skaper tro. Er det noen som kan endre alt, så er det Abrahams, Isaks og Jakobs Gud - Den Veldige. Skaperen av himmel og jord. De to ordene: Gud kommer, er et direkte svar på profetens inderlige bønn. Den lyder slik:

"Herre, jeg har hørt Ditt budskap, og jeg frykter. Herre, gi nytt liv til Ditt verk midt i de kommende år! Gjør det kjent midt i de kommende år. Husk på barmhjertigheten mens Du er vred." (v.2)

Bønnesvaret er: Gud kommer!

Hvor herlig er ikke disse ordene. Jeg trenger å høre dem, hele verden trenger å høre dem. Vi leser videre:

"Gud kommer fra Teman. Den Hellige fra Paranfjellet. Sela. Hans herlighet dekker himmelen, og jorden er full av Hans pris. Stråleglansen er som lyset. Det går lysstråler ut fra Hans hånd, og der gjemmes Hans kraft."

Jeg ber om at Gud skal se i nåde til oss, og gjeste oss på nytt. Norge trenger en gjennomgripende vekkelse, en vekkelse som ryster hele nasjonen og bringer oss på kne innfor Den Hellige. Intet mindre enn dette trenger vi. Norge er i dyp nød. Kommer Gud og gjester oss vil alt bli forvandlet. La oss be om dette. Intet mindre enn at Gud gjester oss.

Fellestrekk ved steder som forvandles av Guds kraft

Flere steder i verden er hele samfunn forandret ved Guds kraft. Forestill deg et sted der 92 prosent av befolkningen er gjenfødte kristne. Fengslene er stengt fordi ingen begår kriminelle handlinger. Den økonomiske veksten er så spesiell at den blir studert av internasjonale eksperter. 60.000 kristne kaller sammen til bønnenatt hver tredje måned. Narkotika karteller er borte. Kommunen betaler menigheten for å drive familieterapi. Nesten alle barene er bygd om til kirker. For godt til å være sant? Nei, det skjer i Mizoram, en fjellstat i det nordøstlige India. Det skjer i Almolonga i Guatemala. Eller blant umuofaiene i Nigeria, i Hemet i California eller Cali i Colombia - bare for å nevne noen steder.

En av de som har hatt privilegiet å studere dette på nært hold er George Otis jr (bildet). Han er grunnlegger og president for The Senteniel Group, et kristent kartleggings- og informasjonssenter i Seattle, Washington. I boken "Bønn som forandrer" (Prokla Media 2002) dokumenterer han dette. Han har også identifisert visse felles trekk ved det som skjer, og peker i den sammenhengen på fem ting:

1. Et sterkt lederskap. 2. Inderlig, forenet bønn. 3. Sosial forsoning. 4. Offentlige kraftmøter. 5. Diagnostiserende undersøkelser eller det som også kalles åndelig kartlegging.

Så sier Otis jr. noe meget interessant, som de bør merke seg som ensidig taler mot lederskap i menighetene. Hør bare:

"Selv om alle disse faktorene forekommer så ofte at de kan betraktes som fellestrekk, er det to av dem - sterkt lederskap og inderlig, forenet bønn - som forekommer i alle studiene av forvandling. Denne observasjonen tyder på en mulig forskjell mellom kjernefaktorene og sammenhengende faktorer. Kjernefaktorene som er til stede overalt, synes å initiere (eller i hvert fall signalisere) guddommelig engasjement. Stedsforvandling skjer ganske enkelt ikke uten at de er til stede. Sammenhengende faktorer er på den annen side tiltak som anbefales av Gud på basis av lokal historie, tradisjoner og ideologi."

George Otis jr skriver at "bestemte lederskikkelser er et fremtredede trekk i Skriftens beretninger....Det burde derfor ikke komme som noen overraskelse at ledere som har virket som sterke katalysatorer, knyttet til nylige stedsforvandlinger, også har kjempet seg igjennom sterk opposisjon. Utrustet med det jeg kaller bestemmende aktivisme har disse åndsforvandlende redskapene nektet å akseptere noe annet enn Guds maksimum..."

Den andre kjernefaktoren når samfunn forvandles ved Guds kraft er inderlig, forent bønn. I hvert av de eksemplene Otis jr kommer med i sin bok, kom gjennombruddet da forbederne gikk inn for spesielle forhold i den felles oppgaven de hadde.

Ortis jr skriver: "Felles bønn er en erklæring til himmelen om at det er en flokk troende som er beredt på guddommelig samspill. Når denne forbønnen er knyttet til kunnskap, blir den fokuserende - den leder til og opprettholder den formen for inderlig bønn som produserer resultater."

Å, Gud som vi lengter etter forvandlende steder i Norge! La oss tre frem for Nådens trone og be om det! I dag møtes bønneledere på Grimerud for å gjøre nettopp det.

Jødene i Kina vender hjem, del 2

I forrige artikkel så vi nærmere på den historiske bakgrunnen til at jødene kom til Kina. Jeg siterte en artikkel skrevet av Hans Myrvold, som nettopp har kommet hjem fra Midtens-Rike. Artikkelen er publisert i Sjibbolet, organ for pinsevennenes arbeid i Israel. I artikkelen skriver Myrvold:

"Ettersom hundreårene gikk spredte de seg over hele Kina. De fikk leve sitt liv i fred og ro. Jødene ble dyktige jordbrukere og utviklet seg i de forskjellige yrker og ble flinke handelsfolk." Synagoger ble bygget i de fleste større kinesiske byer. De tok vare på sine jødiske skikker, blant annet overholdelsen av sabbaten. Slik også i dag, selv om jødene nå kommer sammen i egne hjem. Flesteparten av deres synagoger er enten brent eller omgjort til teatersaler eller fabrikker. Det sørget Mao og hans revolusjon for.

"I dagens situasjon er det ikke lett å få kontakt med jødene," skriver Myrvold og legger til:

"Femti års forfølgelse har lært dem å være forsiktige. Det er en risiko for dem å ha kontakt med utlendinger. Politiforhør og kanskje fengselsopphold vil de unngå. Det tok meg faktisk to år fra jeg spurte om det var jøder i Kina til jeg fikk svar på det."

Hans Myrvold ble tatt med til Keifung - hovedstaden under Tang dynastiet, som varte fra 618 til 907.

"Vi var to nordmenn som reiste 16 timer med tog fra Beijing. Denne byen regnes fremdeles som en jødisk by og det er bygget et museum om jødenes historie fra de kom ridene på kameler.."

Da Myrvold spør om hvor mange jøder som finnes i dagens Kina, får han intet svar. "I de fleste byer," lyder det vage svaret. Når han så spør om hvor mange som ble myrdet og utryddet under Mao, er svaret: "Mange". Når han så spør hvor mange jøder som bor i Keifung svarer de: "Kanskje 700."

Men jødene han treffer svarer at de lengter tilbake til Løfteslandet. "Vår lengsel etter å komme tilbake til Israel ble vakt da jødene fikk sitt land tilbake i 1948. Vi har lest i Bibelen at vi skal vende tilbake, men før 1948 var det ikke noe land å vende tilbake til. Så kom Mao til makten og han stengte grensene for oss. Nå er det blitt lettere, det er ikke så strengt lenger så nå har vi et håp," svarer de når Myrvold spør.

La oss be om at jødene gjør aliyah fra Kina til Israel. Jødene skal hjem.

Jeg løfter mine hender i tilbedelse av Den Evige, Den Høyeste Gud

Jeg var så heldig at jeg fikk bruke deler av gårsdagen på Mamre, bønnekoia mi inne på åsen. Lørdagen gav oss et aldeles praktfullt septembervær, med sol fra skyfri himmel. September er en av mine favorittmåneder. På Mamre fikk jeg arbeidet med dagens preken. Jeg skal preke om ekstravagant tilbedelse, i Toten Frikirke. Samtidig har jeg fått tenkt litt mer på det jeg skal si på en ledersamling på Grimerud mandag til tirsdag til uken. Stillheten på Mamre gir god anledning både til å be og til å arbeide. Nedenfor bønnekoia går det ulike stier, og en av dem er så fin for meg fordi den ikke byr på noen bakker, slik at jeg kan gå uten å få vondt i hjertet. Fordi det har regnet såpass mye den siste tiden var det kommet vann i en bekk som renner her. Jeg vet ikke om noe mer harmonisk enn lyden av vann som sildrer og klukker i en bekk. Guds skaperverk er så fantastisk. Jeg fryder meg når jeg får muligheten til å komme meg ut slik som i dag.

Den keltiske bønneboken jeg bruker er lørdagens tema: Gud råder over himmel og jord. Den innledende bønnen lørdag morgen lyder slik:

"Livgivende Gud, Du lar verden åpne seg for Deg. Du kaller på dagen og morgenrøden. Åpne Du også våre liv, så vi kan være levende mennesker. Åpne våre hjerter, så vi kan vise kjærlighet. Åpne våre munner, så vi kan prise Deg."

Og så siteres Salme 104 hvor det heter i de innledende versene:

"Lov Herren. min sjel! Herre, min Gud, Du er overmåte stor. Du er kledd i herlighet og majestet, Du brer lys om Deg som en kappe, og spenner himlene ut som en teltduk..." (Salme 104,1-2. Bibelen - Guds Ord. Bibelforlaget, 2. utg. 2007)

I dag kjenner jeg at lovprisningen bobler frem fra mitt innerste til Den Høyeste! I teksten min som jeg skal lese innledningsvis i min preken i formiddag heter det:

"Hvem er for meg i himmelen, foruten Deg? Når jeg bare har Deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden. Mitt kjøtt og mitt hjerte svikter. Men Gud er mitt hjertes klippe og min arvedel til evig tid." (Salme 73,25-26)

Åndens dåp, Åndens gaver, del 3

Apostelen Peter viser hvor sentral og viktig Joel-profetien er for å forstå Guds hensikt og plan med pinsen. Derfor er det også han siterer Joel når han taler til den store forsamlingen i Jerusalem 1.pinsedag.

"Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer. Og over Mine slaver og over Mine slavekvinner vil Jeg utøse av Min Ånd i de dager. Og de skal profetere." (Apgj 2,17-18)

Med disse ordene forklarer han det pinsens under Jerusalems innbyggere hadde vært vitne til. Plutselig hørte de disse 12 ulærde menn tale til dem på sine egne språk. Av Apgj 2 ser vi at mange folkeslag var samlet i Jerusalem disse dagene.

Men det var ikke bare Joel som hadde profetert om at Gud vil utøse av sin Ånd. Den siste av de gammeltestamentlige profetene er ikke Malaki, men Johannes. Døperen er den som peker på to sider ved Jesu tjeneste. Den ene beskriver han slik: "Se der! Guds Lam, som bærer verdens synd." (Joh 1,29) Det andre finner vi i vers 33: ".... Han er den som døper med Den Hellige Ånd."

Døperen erklærer altså Jesus til å være Guds Lam - Han som døper i Den Hellige Ånd og som er Guds Sønn. De fleste kristne kjenner Ham som Frelseren og Sønnen, men ikke alle har hørt om Ham som "døperen i Den Hellige Ånd." Det er viktig å legge merke til at det er Gud selv som åpenbarer for Døperen Johannes at han skulle kalle Jesus for Døperen. På samme måte som Johannes døpte i vann, skulle Jesus døpe i Ånden, og vi legger også merke til at Jesus ikke har noen innvendinger mot å bli kalt dette.

Jesus var født av Ånden, levde et liv i Ånden, men enda måtte Han motta salvelsen av den samme Ånd før Han gikk inn i sin treårige tjenestetid. Legg merke til at Jesus gjør ingen under, gir ingen undervisning, før Han ble salvet med Den Hellige Ånd og kraft.

"Hvordan Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og med kraft, Han som gikk omkring og gjorde godt og helbredet alle som var undertrykt av djevelen, for Gud var med Ham." (Apgj 10,38)

Fra dette øyeblikk av ble innflytelsen av Hans liv og tjeneste merkbar. Lukas forteller oss: "I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om Ham nådde ut over hele landet der omkring." (Luk 4,14)

F.B Meyer, den kjente baptistpastoren og oppbyggelsesforfatteren har skrevet følgende:

"Jesus Kristus ble unnfanhet av Den Hellige Ånd, og i 30 år ble Han ledet og undervist av Den Hellige Ånd. Var Han ikke den som hadde Den Hellige Ånd? Jo, sannelig. Hvorfor måtte Han likevel bli salvet? Fordi Hans menneskelige natur behøvde å bli gjennomtrengt av kraft før Han kunne gå inn i en fruktbringende tjeneste på jorden. Jesus ventet i 30 år før Han ble salvet, og bare da kunne Han si: 'Herrens Ånd er over meg og Han har salvet meg til å forkynne.' Glem aldri at Jesu tjeneste ikke var i kraft av den annen person i den velsignede treenighet, men kraften av den tredje person."

Dr. A.B. Simpson sier noe av det samme:

"For det første var Kristus født av Ånden, siden ble Han døpt av Ånden, og så gikk Han ut for å utføre sin tjenese i Åndens kraft. På samme måte må vi følge i Hans fotspor og leve opp igjen Hans liv. Som Han, må vi være født av Ånden, vi må bli døpt i Ånden, og siden gåut for å leve Hans liv og reprodusere Hans gjerning."

Jødene i Kina vender hjem, del 1

Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har gitt løfte om å føre Israels barn tilbake til Israels land i endens tid:

"På den dagen skal det skje: For andre gang skal Herren rekke ut sin hånd, for å vinne tilbake resten av sitt folk som er igjen, fra Assyria og Egypt, fra Patros og Kusj, fra Elam og Sinear, fra Hamat og øyene på havet. Han skal sette opp et banner for folkeslagene og samle de bortdrevne av Israel, og de spredte av Juda skal Han føre sammen fra de fire verdenshjørner." (Jes 11,11-12) Et av de stedene de skal bringes hjem fra er Kina!

Bønnepioneren Hans Myrvold har nylig vært i Kina igjen. Denne gangen har han også møtt jøder som finnes i det veldige Midtens-Rike. I bladet Sjibbolet, som er organ for Pinsevennenes arbeid i Israel skriver han om dette. Jeg synes Myrvolds artikkel er svært spennende, for dette er nok ukjent stoff for de aller fleste. Selv kjenner jeg Hans Myrvold fra tiden jeg arbeidet som redaktør for Ropet fra Øst, og vet at hans opplysninger er etterrettelige.

"Hvem skulle tro at det var jøder i Kina, og hvordan kom de dit," spør Hans Myrvold og svarer:

"Vi må helt tilbake til den tid da Nebukadnesar gjorde sine herjetog i Judea og førte mange jøder til Babylon som slaver. Der skulle de være i 70 år slik det ble profetert av Jeremia."

Myrvold henviser til Jeremia 25,8-12 hvor det står:

"Da de 70 år var til ende og kong Kyros var kommet til makt vakte Herren slike tanker i perserkongens ånd at han lot utrope at alle jøder som hadde fått sin ånd vakt av Gud kunne dra opp til Jerusalem og bygge Herrens hus."

"Når vi leser Esras bok," skriver Myrvold og legger til: "så ser vi hvordan Herren sørget for at de jøder som dro tilbake fikk med seg sølvkar og gull og gods og budskap og verdifulle ting for å bygge templet opp igjen. Men det var ikke alle som dro tilbake, forteller Esras bok. De var mange som slo seg ned i Perserriket. Når vi ser i Esters bok bor det jøder i hele Ahasvarus rike som strekker seg fra India til Grekenland og ned til Etiopia. Den onde Haman planla at alle jøder som bodde i dette enorme riket skulle utryddes. Men ved dronning Esters modige opptreden ble alle jøder reddet fra utryddelse. Gjennom de hundreder av år som har gått, bosatte jøder seg over hele Asia. Ble det forfølgelse så dro de videre til fredeligere steder."

Slik fant de også veien til Kina.

"De kom sannsynligvis fra India og trolig kom de Silkeveien," forteller Myrvold. "Denne handelsruten som hadde sin begynnelse 200 år før Kristus startet i Xian som den gang var hovedstad i Kina. Det var europeere og folk fra Midtøsten som gjorde seg bruk av denne ruten som gikk gjennom Sentral-Asia, videre gjennom fire provinser i Kina ned til Xian."

Jøder på flukt har passert uoverkommelige dalfører og over sterke elvestryk og gjennom farlige fjellpass. De fulgte Silkeveien gjennom fire provinser og kom ned til Xian og derfra videre til keifung som var hovedstaden under Tang dynastiet."

Myrvold forteller at de første jødene kom ridene på kameler. I alt var de sju familier. De fikk audiens hos keiseren og ba om få bosette seg i hans land. Keiseren synes godt om dem, selv om de var kledd annerledes og med merkelige hodeplagg. Men navnene deres ville han forandre på. De ble til Chao, Li, Ai, Zhang, Gao, Jin og Shi. Disse navnene finner man igjen hos jødene i Kina den dag i dag.

Dagens bloggbilde viser Hans Myrvold på hans siste Kina reise. (Foto: PYM)

(fortsettes)

Vekkelse på Cuba

Det er lite vi hører fra Cuba. Da jeg var pastor på Raufoss fikk vi besøk av en sanggruppe fra Cuba, og jeg har holdt litt sporadisk kontakt med dem. Gjennom dem har jeg fått et lite innblikk i noe av det som skjer i Karibien, og det er spennende. Ikke minst det som skjer blant metodistene. Metodistene begynte sitt arbeid på Cuba for nærmere 125 år siden. Det var metodister fra Florida som dro til Cuba i 1883 med en visjon og lidenskap om å forkynne evangeliet. De grunnla de første metodistmenighetene i landet, og opplevde vekst. I 1959 var metodistene det største kirkesamfunnet på øya. På 1960 og 1970 tallet var det mange av medlemmene som forlot Cuba, og noen av dem som forble på øya, forlot også sine menigheter. 1960 og 1970 tallet var en hard og vanskelig tid for de kristne, og mange ble forfulgt for sin tro. På slutten av 1980 tallet opplevde metodistene på Cuba en vekkelse, og ilden som ble tent den gang har skapt en profetisk bevegelse som har berørt hele øya. I dag er situasjonen den at 70 prosent av medlemmene i metodistmenighetene er 30 år eller yngre. Mer enn 90 prosent av medlemmene har kommet til tro siden 1990 tallet. Metodistene har i dag mer enn 120 kirkebygg, 700 misjonsstasjoner og 244 pastorer. I fullt medlemskap er det 20.000 og mer enn 30.000 er knyttet til kirken som møtebesøkende. Det er karakteristisk for det som skjer at da man skulle velge motto for årskonferansen i 2007 falt valgte på Jes 54,2: "Gjør plassen større for ditt telt, og la dem strekke ut teppene til dine boliger! Spar ikke på dem. Gjør dine snorer lengre, og fest teltpluggene godt."


For metodistene på Cuba er Bibelen "la Parabra del Dios" - Guds ord. Selve hjertet i bevegelsen er en sunn undervisning av De Hellige Skrifter. Dette er sant også når det gjelder opplæringen av både pastorene og legfolket. Når en person blir frelst blir han eller henne automatisk del av et trosopplæringsopplegg hvor man får grunnleggende undervisning om Bibelen, troen, livet med Kristus, innblikk i menighetens historie og hvordan man skal vitne om sin tro.


De dynamiske gudstjenestene varer gjerne tre timer. Her er det musikk, lovprisning, dans og undervisning og man hører gjerne glade utrop: Gloria a Dios og Halleluja. Men den mest sentrale hilsenen man gir er: Jesus lever!
I forbindelse med at Ricardo Pereira ble valgt til sin tredje fireårs periode som biskop, løftet han opp Bibelen foran forsamlingen, og utfordret både seg selv og den til å holde fast ved Guds ord og forsvare Bibelen.


Metodistene på Cuba er ved siden av sin trofasthet mot Guds ord også kjent for to andre ting: Det er en misjonerende kirke. På få år er 700 misjonsstasjoner etablert! Ved årtusenskiftet bestemte metodistene på Cuba seg for å fornye sin misjonsinnsats uansett hvilke vanskeligheter det ville medføre i et kommunistisk samfunn. Alle disse misjonsstasjonene eller misjonsmenighetene er ledet av lege-medlemmer. Disse igjen står under lederskapet av distrikts-tilsynsmenn. Samtlige av disse misjonsmenighetene vokser!


Det andre kjennetegnet er at metodistene er åpne for Den Hellige Ånd. Metodistene på Cuba er en pinsevekkelse! Det er et konstant fokus på bønn, faste og brødsbrytelse. Nådegavene praktiseres - det være seg både tungetale og helbredelse ved bønn.


Det som skjer på Cuba burde virkelig være et takkeemne for oss. Måtte ilden herfra spre seg til hele Karibien, og - Hellig Ånd - blås, blås også opp til kalde Norden!


Billedtekst: En fakkel som symbol på Den Hellige Ånd, overrekkes biskop Ricardo Pereira ved Metodistenes årskongress på Cuba i 2007.

Åndens dåp, Åndens gaver, del 2

Man skal ikke lese lenge i Apostlenes gjerninger før man ser at den første menigheten hadde noe som vi som bor i Europa, har lite av. Vi har mange flotte kirkebygg, vakre liturgier, masse teologisk kunnskap. Vi kan ikke si som Peter og Johannes: "Sølv og gull har jeg ikke...", for vi har det også. Massevis, i hvert fall sammenlignet med andre steder i verden, som er mer lik de to apostlene på det området. De første kristnes gudstjenester var definitivt mer spontane enn våre, selv om de også hadde en orden og en liturgi. De var tildeles preget av jødenes synagogegudstjeneste. Den tidlige kirkes lederskap besto av lege og ulærde menn, og til og med den store apostel Paulus måtte tjene til sitt livsopphold som teltmaker mye av tiden. Vi skal heller ikke lete lenge før vi oppdager hva som var den første menighetens "hemmelighet". Det var Den Hellige Ånd. Det som skjer med en skremt flokk med 120 menn og kvinner, er intet mindre enn noe totalt livsforvandlende. Og det begynner med det som skjer på pinsefestens dag i Jerusalem:

"Da pinsefesten var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apgj 2,1-4)

Livredde disipler gjemt bak lukkede dører forvandles til ildfulle, djerve vitner i ett nu. De erfarte det Jesus sa:

"Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner..." (Apgj 1,8)

Igjen og igjen leser vi det i Apostlenes gjerninger: Ånden faller, mennesker forvandles, enten det er til ånd, sjel eller legeme. Og menigheten vokser og vokser og vokser. Til å begynne med telles det, men så kommer man helt ut av tellingen. Man begynner å snakke om at folk blir frelst i hopetall!

Opp gjennom menighetens historie har Ånden falt, og det samme har skjedd. Men som en bekk har den velsignelsen som kalles Åndens dåp ofte rent ut i tidens sand. Slik også i dag. Gud sendte et slikt Åndens vær - det gikk under navnet "Den karismatiske vekkelsen", og dette Åndens vær berørte alle kirkesamfunn. Tusenvis av mennesker fikk oppleve pinsens under. Nå - i 2008 - er det mer eller mindre taust i norske menigheter når det gjelder forkynnelsen av Åndens dåp. Så også i de såkalte pinsekarismatiske menighetene. Hva har skjedd?

I 1882 opplevde Samuel Chadwick - en av pionerene innen metodismen sin pinse. Han beskriver denne opplevelsen slik:

"Jeg mottok Den Hellige Ånds gave. Jeg ble ledet på veier som jeg ikke kjente, for jeg hadde nesten ikke hørt at det var mulig å få en slik opplevelse." (The Path of Prayer. Hodder&Stoughton 1931, side 36)

Han fortsetter med å fortelle hvordan dette skjedde:

"Det var tolv av oss som begynte å be sammen, og svaret kom - Gud ledet oss til pinse. Nøkkelen til hele mitt liv finnes i denne opplevelsen. Den vekket mitt sinn og renset mitt hjerte. Den ga meg en ny glede og en ny kraft, en ny kjærlighet og en ny nød. Den ga meg en ny Bibel og et nytt budskap. Viktigst av alt, den ga meg en ny inderlighet i bønnens samfunn og tjeneste, den lærte meg å be i Ånden." (s.37)

Nå finnes det ikke noe Amen i slutten av Apostlenes gjerninger, og heldigvis kan vi gjøre samme erfaringer av den kraften og ilden som de første kristne opplevde. Verken Gud eller Hans løfter har forandret seg.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvile løfter det her er snakk om, og hvilken betydning de har for oss.

(fortsettes)

Synd i vigslet rom

I dag foretas det en handling i Kampen kirke i Oslo som uten tvil strider mot Guds ord. I våpenhuset skal det inngås partnerskapsinngåelse, med åpne dører inn til kirkerommet, og når partnerskapsinngåelsen er unnagjort skal de to homofile tre inn i kirkerommet der de skal "velsignes" av en lesbisk prest. Dette er ikke i tråd med praksis i Den norske kirke, og biskop Kvarme er ikke orientert om dette. Overraskende er det jo ikke, men like fullt er det beklagelig at det skjer. Mer i strid med Guds ord og Guds ordninger for ekteskapet er det vel vanskelig å komme. Her godkjennes noe som Bibelen sier klart og tydelig er synd. Det er frafallets kirke som kan godkjenne slikt, og det viser med all tydelighet hvor langt vi er kommet i forfallet. Stadig flyttes nye grensesteiner. Måtte Herren se i nåde til vårt folk. "Ve dem som kaller ondt for godt, og godt for ondt, dem som setter mørke i stedet for lys, og lys i stedet for mørke, dem som gjør bittert til søtt og søtt til bittert." (Jes 5,20)

En bønnens mann

For noen år siden hadde jeg den store gleden å tolke pastor Dennis Greenidge. Det skjedde i forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Sjelden har jeg møtt noen som har gjort et så sterkt inntrykk på meg. Nå hadde vi møtt hverandre før, men denne gangen - på grunn av tolkeoppdraget - kom jeg ham inn på livet på en helt annen måte. Dennis Greenidge formidler ikke bare et budskap gjennom ord, på en sterk og overbevisende måte, men han er selv budskapet. Han har en overgivelse til bønn og hellighet som er sjelden vare i idag. Dennis er en beder i ordets sanne betydning. Du merker det når du er sammen med ham. Stadig henvender han seg til Gud, i inderlig bønn og overgivelse. Både mens han preker - du hører ham sukke til Gud, og i forbindelse med samtaler. Og når han ber forstår du at han har nærkontakt med Faderen. Han trer virkelig inn for Nådens trone. Den gangen jeg tolket ham kom han rett fra Kina, og bar med seg sterke inntrykk fra vekkelsen der. Humoristisk som han er sa han at det var en stor fordel for en med svart hud å reise undercover til kinesiske husmenigheter. Vi som hørte han sa det oppfattet ikke helt poenget med det samme. De fleste av oss tenkte vel at han ville vekke stor oppmerksomhet, lang som han er og med svart hud. Men så sa Dennis: Jeg kunne jo gått fritt ut i natten, det var jo ingen som så meg! Dennis Greenidge er pasyor for Wordwide Mission Fellowship i London. Hans far startet menigheten i sin tid, og under lederskapet til Dennis har den vokst sterkt. I menighetens visjonsdokument heter det at de ønsker å trene disipler som er hengitt til et liv i hellighet, bønn, kjærlighet og tilbedelse. Det er slike menigheter vi virkelig trenger i dag. Ta en titt på menighetens nettsider. Du vil finne noe av undervisningen til Dennis der: http://www.wwmf.org/index.htm

Åndens dåp, Åndens gaver, del 1

Jeg begynner den lenge bebudede serien om Den Hellige Ånds dåp og gaver, med mitt eget vitnesbyrd. Sommeren 1972 ble jeg en kristen. Jeg kan ikke si nøyaktig hvilken dag det skjedde, men det var en mandag. Det vet jeg. I byen hvor jeg bodde var det vekkelse. Jeg kommer ikke fra noen kristen familie, men min bestemor var det, og hun var også et bedende menneske. Hennes siste leveår, var mitt første, og jeg er blitt fortalt at hun gikk rundt og ba for meg hele det året.

Bønnesvaret kom elleve år senere. Bestemors bønner ble besvart på et bønnemøte. Overveldet og ganske omtumlet av Guds kjærlighet, bøyde jeg kne og gav mitt liv til Herren, på dette møtet. Så dro jeg hjem, fant et Gideon Nytestamente min bror hadde fått på skolen, og leste gjennom det i løpet av en uke. Jeg husker jeg lå under dyna med lommelykt og leste, det var for flaut å vise hva jeg holdt på med for resten av familien.

Lesningen av Det nye testamente skapte en sterk hunger hos meg. Etter mer av Gud. På en søndagsgudstjeneste i min daværende hjemmemenighet, Hunn kirke, fikk jeg undervisning av en venn av meg om Den Hellige Ånd. Vi satt igjen i gangen utenfor og snakket sammen, og han viste meg hvor det sto skrevet om Den Hellige Ånds dåp. Jeg forsto ikke så mye av det hele. Men jeg fikk med meg dette verset:

"Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild." (Matt 3,11b)

Så la han hendene på meg og ba. Ingenting skjedde. Absolutt ingenting.

Jeg ble ikke skuffet, for jeg forsto vel ikke helt hva som skulle ha skjedd heller! Dagen etterpå var det bønnemøte i Gjøvik kirke. På mandagskveldene kom mange unge kristne sammen for å be der, og vi knelte ned rundt alterringen. Også dette var ukjent for meg. Men jeg så på de andre, og gjorde som dem. Hvor lenge vi holdt på å be vet jeg ikke.

Plutselig er det som om noe løsner inne i meg, samtidig som noe senkes ned over meg utenfra. En dyp fred og ro fyller meg, og i det jeg åpner munnen begynner jeg å tale i tunger. For meg uforståelige ord strømmet ut av munnen min, det kom som bølger, som havdønninger. Jeg kan ennå huske gleden som overmannet meg, fryden inne i meg, som jeg bare måtte slippe løs. Hvor lenge dette holdt på, vet jeg ikke. Mine venner fra den gangen fortalte at jeg ba sammenhengende over en time. Etter denne opplevelsen bar jeg på en enorm hunger og tørst. Jeg "måtte" bare lese Bibelen, og jeg husker at når jeg gikk hjemover sent den kvelden, var det som om alt rundt meg var annerledes. Det var som om jeg bar på en ild. Frimodigheten til å vitne øket. Jeg begynte med gateevangelisering noen uker etterpå. Hver lørdag var jeg ute med traktater og bøker. Husker jeg solgte mange bøker av Kathryn Kuhlman: Gud kan, og fikk vitne for og be med mange.

Tungemålsgaven har i alle år senere vært til stor hjelp for meg i mitt personlige bønneliv, og jeg fryder meg over "sang i Ånden", sammen med andre deler av Kristi legeme. Judas skriver i sitt brev om dette: "Men dere, elskede, i det dere oppbygger dere selv på deres høyhellige tro idet dere ber i Den Hellige Ånd." (v.20) Denne bønn i Den Hellige Ånd er både det å be på sitt eget språk, men det er også å be "tilskyndet av Ånden" og det er å be i tunger, altså med et språk som ikke er forståelig for den som ber, men som er det for Gud. Det teologiske aspektet ved dette skal jeg drøfte i senere artikler. Dette var mitt personlige vitnesbyrd. Men det forundrer meg at vi nesten ikke hører noen forkynnelse om Åndens dåp lenger.

Manus til ny bok er under utarbeidelse

I dag har jeg gleden av å presentere coveret til min nyeste bok: Abraham Guds venn. Den skal utgis av Frihet forlag, og vil komme i salg i november/desember. Jeg er takknemlig om du vil være med å be for skriveprosessen. I dag har jeg vært på sykehuset mesteparten av dagen for å få tilpasset en insulinpumpe, og jeg står overfor nye utredninger og prøver. Det går sakte fremover hver dag med skrivearbeidet. Jeg er takknemlig for å ha et godt samarbeide med forlaget, og budskapet har ligget på mitt hjerte lenge. Men det er alltids en kamp når et nytt bokmanus skal gjøres ferdig, og jeg har en del daglige helsemesssige utfordringer. Nå håper jeg at insulinpumpen skal forhindre de mange og kraftige følingene. Følg med på www.frihet.no så vil du finne ut når boken blir å få fra forlaget. De har også mange andre spennende titler. Blant annet kommer Ulf Magne Løvdahl med en andaktsbok. Så vidt jeg vet legges den ut til salg denne måneden. Boken om Abraham er ikke en bibelkommentar hvor alle sidene ved Abrahams liv og gjerning kommer til å omtales, men handler om Abrahams relasjon til Gud, om kallet, lydighet og ulydighet, om radikal overgivelse og etterfølgelse og ikke minst om Abrahams vennskap med Gud.