Paven rehabiliterer Holocaust fornekter!

Det er intet mindre enn tragisk og fullstendig forkastelig at pave Benedict XVI rehabiliterer den britisk fødte biskop Richard Williamson. Den britiske biskopen har ved flere anledninger fornektet Holocaust. Så sent som forrige onsdag sa han til svensk fjernsyn at bare rundt 300.000 jøder - og ikke seks millioner - ble drept. Det var i dag at Vatikanet opplyste at biskop Williamson ikke lenger er bannlyst. Både Vatikanet og paven har virkelig et forklaringsproblem etter dette!

Jødiske organisasjoner kaller biskop Richard Williamson en avskyelig løgner, og det er ikke vanskelig å være enig med dem i dette! Til svensk TV sa han at "ikke en jøde døde i gasskamrene"! Ganske enkelt fordi det i følge Williamson ikke fantes noen gasskamre!!!

Antisemittiske strømninger har fulgt Romerkirken opp gjennom historien, og det er ingen tvil om at denne kirken har gjort seg skyldig i skjenselsverk mot jøder. At selveste paven nå går god for en som fornekter historiens verste massedrap stiller seg inn i rekken av ting denne kirken må svare for på dommens dag. Om Den store skjøgen i Åp 17 heter det:

"Jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod." (v.6)

President Obama åpner for støtte til fosterdrapsorganisasjoner

Det er svært trist å se at noe av det aller første USAs nye president, Barak Hussein Obama gjør, er å oppheve forbudet mot å gi statlige bevilgninger til grupper som bedriver fosterdrap. President Obama opphevet forbudet allerede fredag, et forbud som ble innført av president Bush like etter at han ble innsatt som president i 2001. Det vil nå være mulig å gi pengestøtte til fosterdrapsklinikker i utlandet. USAs nye president legger dermed til rette for drap. Flere fosterdrapsklinikker drives i båter som seiler opp utenfor kysten av land hvor det ikke er tillatt å ta abort. Dermed er disse organisasjonene også aktive i å bryte andre lands lover.

I og med at dette er noe av det første den nye presidenten gjør så sender det er kraftig signal om en ny liberal politikk hvor det ikke lenger finnes vern for det ufødte liv. Det er svært betenkelig. Livet er hellig, og en gave fra Gud. Det har rett til å bli beskyttet. President Obama vil nå frata tusenvis av barn denne muligheten.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=546381

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 3

Det evige liv. De fleste av oss tenker vel på himmelen når vi hører de ordene. Og det er riktig det. Det evige liv handler om himmelens herlighet. I det som kalles Den lille Bibel, Johannes 3,16, ser vi det evige liv som motsetningen til fortapelsen: "for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv."

Men her i Johannes 17 knyttes det evige livet til Jesu person:

"Og dette ER det evige liv, at de kjenner deg..." (Joh 17,3)

En ting er å ha kunnskap om noe, kjennskap er noe annet. Vi trenger kunnskap så vi kan opplyses, men vi trenger å lære å kjenne Ham som er det evige livet. Jeg holder på å lese en veldig interessant bok for tiden. Pionermisjonæren Martin Goldsmith har skrevet boken: "Life's Tapestry", som er en selvbiografi. For meg var det en stor opplevelse å få møte Martin Goldsmith for første gang i fjor, og en ære å få tolke ham i forbindelse med et seminar og en gudstjeneste i Toten Frikirke. Martin Goldsmith har jødisk bakgrunn, og i denne boken forteller han at han som elleveåring kommer over en Bibel som han fikk i gave da han ble født. Han kjenner ikke til Bibelen, men i pur glede over at den er hans, begynner han å lese den. Revet med av dens innhold leser han den igjennom først en gang sammenhengene, så flere. Men han betrakter den kun som en historisk bok. Det tar lang tid før han ber sin første bønn, og han blir med i et kristent studentarbeid, uten egentlig å ha fått et åndelig gjennombrudd. Med andre ord: Martin Goldsmith hadde et intellektuelt forhold til Gud. Han hadde kunnskap om Herren, men kjente Ham ikke. Slik var det jo også med fariseeren Saulus. Utdannet hos den beste jødiske teologiske læreren på den tiden, Gamaliel. Men det er først når han møter Jesus på vei til Damaskus at han begynner å lære Herren å kjenne, og årene som fulgte fordypet dette kjennskapet.

Å kjenne Gud er ikke et overfladisk begrep. Det er å ha et intimt og personlig forhold til Ham, et forhold som bare kan sammenlignes med det inderligste og dyrebareste forhold i livet.

Så er det jo også slik at uten Jesus ville et slikt forhold til Gud vært umulig. Det er Jesus som lærer oss at Gud ikke er fjern og utilnærmelig, men Han åpenbarer for oss at Han er FAR. Det er derfor Han lærer oss å be til Gud som Far. Vi skal senere se i dette lille bibelstudiet betydningen av at Jesus åpenbarer Gud som Far. La oss nå bare slå fast at Jesus her i innledningen av sin yppersteprestlige bønn, taler om det evige liv som kjennskap til Gud og Ham som er Guds utsendte, Jesus Kristus.

Nordmenn vasser i penger - men har ikke råd til misjon

Torsdag var hovedoppslaget i Dagen/Magazinet dette:

"Reduserer tallet på misjonærer kraftig".

I dag er overskrifte i Aftenposten:

"Norge vasser i penger".

Har disse to oppslagene noen sammenheng? Både ja og nei. Verden opplever en økonomisk krise uten sidestykke. Derom hersker ingen tvil, og verre skal det bli. At enkelte setter i gang sparetiltak med tanke på egen økonomi og framtid er forståelig. Enkelte har opplevd krisen på kroppen, ved at de har mistet arbeidet eller blitt permitert. Men ferske tall fra Regjeringen viser overskudd på statsbudsjettet hvert år fram til 2048. I følge Aftenposten vil det toppe seg med over 100 milliarder kroner i 2020. Pengene kan brukes til sparing, skattelette eller nye offentlige prosjekter.

Samtidig som det går så det suser med mor Norge, er det uendelig trist å lese om det som skjer i Norges største misjonsorganisasjon. Misjonærstaben til Misjonssambandet blir nå redusert med nesten en tredel i år. Det er planlagt hjemreise for 60 misjonærer, og bare 10 blir erstattet. Misjonsfeltene som blir hardest rammet er Bolivia, Peru, Øst-Afrika, Japan og til dels Etiopia.

"Kongens bud har hast", het en bok jeg leste bare noen måneder etter at jeg ble en kristen i 1972. Den satte djupe spor. Jeg kjenner at det gjør noe med meg når misjonsarbeidet rammes. Konsekvensene av nedskjæringene til Misjonssambandet fører til at mennesker i disse landene som er nevnt fratas muligheten til å høre evangeliet, noen av dem vil dø uten å ha hørt det forkynt en eneste gang! Og mennesker som trenger vår hjelp og omsorg vil ikke få det. Misjonærer som har et kall til å reise ut, vil ikke kunne gjøre det fordi det ikke finnes penger til underhold.

Mens Norge vasser i penger!

Det er et veldig tankekors. I en annen tid, hvor vi ikke opplevde en slik velstand som nå, ble det bygget bedehus, mennesker opplevde misjonskall og ble sendt ut. Man sto i tro for det som lå foran. Jeg spør: hvor er trosmisjonene blitt av? Og hvor er nøden for alle de som ennå ikke har hørt?

Driver det som skjer i Misjonssambandet oss ned på kne? De venter der ute på misjonsfeltene. Venter på Guds ord. Skal vi sikre oss for en usikker fremtid, eller skal vi sikre oss at de får høre evangeliet? Tjener vi Mammon eller Gud? Jesus sa vi ikke kunne gjøre begge deler!

De gamle stier

Cato Iversen (bildet)har en egen internettside som kalles "De gamle stier". Her har han blant annet samlet bøker, artikler og prekener vel verd å ta en nærmere titt på! Her finnes engelske bøker av Jessie Penn-Lewis og Erich Sauer. Det finnes også en dansk utgave av "Krig mot de hellige" av Jessie Penn-Lewis. På nettsiden finner du også bøker av Lyder Engh, som jeg anbefaler på det aller varmeste. Jeg leste "Korset - universets sentrum, for en del år siden og ble både oppbygget i troen og svært grepet av budskapet. Det er en bok alle burde lese! Lyder Engh var forstander for Den Frie Evangeliske Forsamling i Møllergata i Oslo under krigen. På denne nettsiden finner du også en annen bok av ham, "Lammets vei". Den har jeg ikke lest, men den har prioritet i bunken av bøker som jeg skal lese snart. Blant oversikten over prekener som ligger ute på denne siden, finner du A.B Simpson. Men her finnes også for meg mange ukjente, men som jeg vil tro har sin bakgrunn fra De Frie Venner, som også Cato Iversen har. Denne nettsiden er en side for bibeltroskap, bibelglede og tydelighet. Noe vi trenger i vår tid. Iversen har valgt navnet "De gamle stier" på nettsiden sin. Det har sammenheng med ordene fra Jer 6,16: "Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på dem." Nettstedet finner du her:

http://home.c2i.net/DeGamleStier/

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 2

Ordene fra apostelen Paulus i Efeserbrevet rinner meg i hu når jeg leser de innledende ordene i Jesu yppersteprestlige bønn: "Alt la han under hans føtter." (Ef 1,22) Her i Johannes 17, sier Jesus:

"likesom du har gitt ham makt over alt kjød..."

Etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart er Kristus Allherskeren. Han er den hvis kne alle en dag må bøyes.

Om denne bønnen som Jesus ber, skriver biskop Bo Giertz:

"Det er en samtale med Gud der Sønnen løfter frem sine ønsker, tanker, behov og minner innfor sin Far. Iblant formes de til en direkte bønn, iblant legges de bare frem. De blir gjennomlyst ab Guds vilje, og Jesus ser hva som er Faderens mening." (Bo Giertz: Forklaringer til Det Nye Testamente. Lunde forlag 2004. Bind II, side 112)

Og her ved innledningen løfter Han frem at Sønnen skal herliggjøres, for at Sønnen kan herliggjøre Faderen. Det er underlig dette: Å herliggjøre eller å opphøye betyr jo vanligvis at man gir noen berømmelse eller lovord. For Jesus betyr det noe helt annet. Det betyr døden på korset. Ved å gi sitt liv, åpenbarer Han Guds kjærlighet til menneskene, og dermed får Gud ære. Gud får også ære ved Jesu totale lydighet og overgivelse.

Korset ble til Jesu ære, for aldri var Han vel mer majestetisk enn ved sin død på Golgata kors. Korset ble til Jesu ære fordi det var fullendelsen av Jesu gjerning på jord.

Korset var en fornedrelse, ja det var en dypeste fornedrelse av alle, men - fornedrelsen varte bare en kort, men dog så smertefull periode. Den var forspillet til opphøyelsen, som er herliggjørelsen.

I denne sammenhengen kommer jeg til å tenke på ordene fra Joh 12,32:

"Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg."

For herliggjørelsen står også i frelsens lys:

"Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, for at din Sønn kan herliggjøre deg, likesom du har gitt ham makt over alt kjød, FOR AT HAN KAN GI EVIG LIV TIL ALLE DEM DU HAR GITT HAM." (Joh 17,1-2)

Den sanne og den falske enheten

Matta Al-Miskin (bildet), Matteus den fattige eller Yusuf Iskandir, som han het før han la verden bak seg og ble munk i Den koptisk-ortodokse kirke, har skrevet noe svært viktig om forskjellen på den sanne og den falske enheten. Ordene hans er noe vi bør legge oss på sinne alle sammen, uansett hvilken kirkelig tilhørighet vi har. Matta Al-Miksin var frem til sin død, for bare noen få år siden, den store fornyeren av det koptiske klostervesen. En sann karismatiker! En av hans store fortjenester er at han fikk kopterne til virkelig å lese Bibelen, i det han innførte bibelstudier og oppmuntret kirkens medlemmer til daglig å lese, studere og grunne på Guds ord.

I en liten bok som utkom første gang i 1965 med tittelen "Kristen enhet" advarer Matta Al-Miskin mot en falsk enhet. Hvilken enhet er så den falske? I følge Matta Al-Miskin er det den enhet som er grunnet på et ønske om å stå sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser. Det er en enhet som forakter det svake.

I motsetning til denne falske enhet stiller Matta Al-Miskin den enhet som har sitt opphav i Den Treenige Gud. Enheten finnes i Guds vesen. Den er ikke noe vi kan oppnå. I følge denne koptiske munken er enhetens grunn den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige, Hans nedrivning av alle skillemurer.

Matta Al-Miskin legger vekt på at den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten. Den kjærlighet til og den lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge ikke de kristne uten forbehold overgir seg selv til Gud, så lenge de ser enhet som noe utvendig; et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå, mener Matta Al-Miskin.

I 1972 skriver Matta Al-Miskin et innlegg i et libanesisk tidsskrift hvor han tar opp samme tema. Artikkelen har fått tittelen: "En Kristus og en altomfattende Kirke." Her tar Matta Al-Miskin et kraftig oppgjør med all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme og forankrer Kirkens katolisitet i den altomfattende forsoning som finnes i Kristus.

Kirken er uendelig mye større enn alt det mennesker tenker. Den rommer himmel og jord, evig og timelig, det åndelige og det materielle. Den er hele den nye skapelsen, forsoningen av alt som har vært, er og skal komme. I Kristus rives alle skillemurer ned.

I samme artikkel reiser han også kritikk mot dem som begynner med bokstaven og gjerne holder Ånden utenfor. "Intet skarpsinn i hele verden kan erstatte hellighet," sier Matta Al-Miskin, eller Matteus den fattige, om vi oversetter det til norsk.

Vil regjeringen straffe de politisk ukorrekte meningene?

Organisasjonsretten og religionsfriheten lider under den rødgrønne regjeringen. Nå har Fordelingsutvalget avslått anken fra Frelsesarmeen. Som kjent mistet Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid statsstøtten fordi de nekter å godta homofilt samlevende ledere.

Nestlederen i Kristelig Folkeparti, Dagrunn Eriksen sier til Vårt Lands nettavis at "avslaget fra Fordelingsutvalget kan ikke tolkes på annen måte enn at Frelsesarmeens syn anses som uakseptabelt. En slik tolkning av regelverket truer organisasjonsfriheten. Vi forventer at saken nå løses, og at departementet tar tak i og endrer regelverket."

Saken skal nemlig behandles i Barne- og likestillingsdepartementet, og det er forventet at det kan ta opptil tre måneder fra svaret foreligger.

Barne- og likestillingsministeren bør i den forbindelse huske hva hennes sjef, statsminister Jens Stoltenberg sa i Stortingets spørretime. Der var han meget tydelig på at være rom for å ha andre meninger enn ham!

Hvis barne- og likestilingsdepartementet skulle opprettholde avslaget om statsstøtte til Frelsesarmeens barne- og ungdomsarbeid, vil de med all tydelighet vise at Norge under den rødgrønne regjerningen er blitt en stat som ikke bare vil kontrollere Den norske kirke, men også de frikirkelige bevegelsene. Det er slikt vi husker fra det tidligere Sovjetunionen. Opprettholdes vedtaket viser det at regjerningen bare støtter de med korrekt politisk oppfatning, og vi har tatt noen lange steg mot det totalitære antikristelige samfunnet.

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 1

Jeg har oppholdt meg i Johannes 17 en tid. Det er et kapitel som omhandler Jesu bønneliv, og beskriver Hans djupe lengsel etter enhet mellom de som tror på Hans navn. Vi vet ikke om denne bønnen ble bedt i forbindelse med at Han feirer påskemåltidet med sine disipler, men det er mye som tyder på det. Den kommer som et postludium på det Han har delt med disiplene på Øvresalen, men er samtidig er den et preludium på Hans tjeneste som den himmelske forbønnstjenesten Han nå har, ved Faderens høyre hånd. For det er etter at Han har bedt denne bønnen at "han gikk ut sammen med sine disipler over bekken Kedron. Der var det en hage, og i den gikk han og hans disipler inn." (Joh 18,1)Her fortsetter Jesus å be, ja, Han strider i bønn for seg og sine.

Biskop Bo Giertz skriver i sin kommentar til Det nye testamente at bønnen Jesus ber i Johannes 17 "er en bønn i dødens nærhet. 'Timen' er kommet. Lidelsen er umiddelbart forestående, men den skimtes her bare i bakgrunnen. Den blir en del av herliggjørelsen." (Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag. Bind II, side 112)

Jesu bønn i Johannes 17 er blitt kalt for Jesu yppersteprestlige bønn, og det er i grunnen en riktig talende beskrivelse. Jesus har jo et yppersteprestlig embede. Det kan vi lese om i Hebreerbrevet. Det innebærer blant annet at Han har ofret seg for oss og ber for oss. Og det er tydelig når vi leser Johannes 17 at det Han her gjør er å bære frem sin forbønn for sine, samtidig med at Han innvier seg som det Lam som skal slaktes, som offer for oss.

Det er interessant å merke seg at denne bønnen bes høyt:

"Dette talte Jesus, og han løftet øyne mot himmelen og sa..." (Joh 17,1)

Han ba ifølge jødisk tradisjon, og sikkert med bønnesjalet over sitt hode. Han var jo jøde. Det er tydelig at Johannes har hørt Ham be, for han gjengir jo denne bønnen, inspirert som han er av Den Hellige Ånd. Hørte de andre den? Vi vet ikke. Verken Matteus, Markus eller Johannes har denne bønnen med. De kommer ikke engang med antydninger eller bruddstykker av den. Så kanskje var det bare Johannes som ba denne bønnen, selv om Jesus altså ba den høyt. Kanskje sto Han for litt for seg selv her på Øvresalen og ba?

Det er mye som ligger Ham på hjertet som Han utøser for sin Far nå like før Han skal lide og så dø på korset.

Vi skal i en serie med artikler se nærmere på denne mektige forbønnen av Herren Jesus selv.

(fortsettes)

Viktig oppdatering av Martyrkirkens venner. Se egen link.

Et liv i enkelhet og glede

Helt siden apostlenes, jomfru Marias og de første kristnes tid har det vært et kall å leve i stor enkelhet og dele med hverandre. En av de reneste gledene i evangeliet, er stadig å komme nærmere en indre enkelhet som leder til en enklere måte å leve på.

Å forenkle betyr aldri å velge en iskald moralisme, blottet for godhet og fylt av fordømmelse over dem som velger en annen vei.

Om et enkelt liv ble det samme som å leve et dystert liv, hvordan skulle det da lede oss til evangeliet?

Enkelhetens ånd skinner igjennom som en stille glede og som et sprudlende hjerte. Forenklingen inviterer oss til å la det lille vi har, finne sin plass i skapelsens enkle skjønnhet.

Bror Roger, grunnlegger av den økumeniske kommuniteten Taize, Frankrike

Pilegrimskommuniteten ser snart dagens lys

Det er med stor glede at jeg nå endelig kan fortelle at vi er kommet så langt med planene, at Pilegrimskommuniteten blir en realitet. De siste brikkene falt på plass denne uka.

Pilegrimskommuniteten er et økumenisk fellesskap for en radikal etterfølgelse av Jesus, bygget på Den Hellige Skrift og den apostoliske trosbekjennelse. Fordi vår norske kristenarv har keltiske røtter, har vi hentet mye inspirasjon fra disse kildene. Det har vi også fra den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffers tanker om fellesskap, og selvsagt fra evangeliene og fra urkirken.

Vår visjon:

* Å bygge et fellesskap av kjærlighet.

* Å praktisere en enkel livsstil hvor vi søker Guds rike først.

* Å hengi oss selv til fellesskapet ved å gi våre liv, vår tid, våre penger til felles beste for våre brødre og søstre, og gjøre det som vår Herre kaller oss til.

* Å anerkjenne at vårt bønneliv, både det personlige og bønnen i fellesskapet, er det viktigste vi gjør for hverandre og de rundt oss. Bønnen har førsteprioritet, og vår kommunitet skal være et bønnens hus for alle nasjoner. Vi ønsker å legge til rette for å kunne be tidebønner, Jesusbønnen og kontemplasjon.

* Å dele åpent med hverandre våre håp og vår frykt, våre gleder og sorger.

* Å ta del i hverandres liv, alltid med repekt og ydmykhet, med omsorg, medfølelse og følsomhet.

* Å nå ut til de trengende.

* Å praktisere Kristi nærvær i hverdagslivet.

* Å leve i følge Guds ord og anerkjenne betydningen av Bibelstudiet, gjennom blant annet å praktisere Jesusmeditasjon.

* Å være villig til å ta imot veiledning og rettledning fra de som er rettelig kalt til å ha et tilsynsansvar for kommuniteten.

* Å arbeide for harmoni, forsoning og enhet i Kristi kropp.

* Å bringe Kristi legedom og forsoning til hverandre og til de Herren kaller oss til gjennom våre bønner og vår kjærlighet.

* Å hjelpe hverandre til en radikal etterfølgelse av Kristus, og lære opp nye disipler.

Tanken er å etablere slike Pilegrimskommuniteter ulike steder i Norge, og knytte dem sammen i et nettverk, hvor man årlig møtes til en retreat. Kommunitetens medlemmer vil være mennesker fra ulike kirkelige sammenhenger som føler at visjonen vår sammenfaller med deres egen, og som ønsker å vie sitt liv til bønn, kontemplasjon og etterfølgelse av Kristus.

Jeg kommer tilbake med mer informasjon senere, når vi offentliggjør dannelsen av den første Pilegrimskommuniteten her på Gjøvik.

Du barn fra himmelen, du forsvarsløse kjærlighet

I min keltiske bønnebok bes denne bønnen tirsdag morgen. Den ble så viktig for meg i dag, derfor deler jeg den med bloggens lesere:

Du barn fra himmelen, du forsvarsløse kjærlighet, du måtte dra langt fra ditt hjem. Styrk oss når vi i tro går vår pilegrimsgang på jord. Herlighetens Herre, du som tok på deg fornedrelsen, hyll oss i din kappe av ydmykhet. Din fødsel viser oss klarheten og renheten i Faderens kjærlighet.

Hold oss i klarheten og renheten, i din kjærlighet. Du kom og viste oss underet i menneskelig tilværelse. Hjelp oss å verne om hvert et menneskeliv.

Herlighetens Herre, Marias barn, da du ble født, ble du kalt Fredsfyrsten. Du kom for å ta bort murene som skiller menneskene fra hverandre. Måtte murene av fiendskap og frykt bli revet ned.

Du priser salig de som skaper fred. Styrk de som skaper fred på de stedene som er revet opp av synd og ødeleggelse.

Kristus, du kommer med rettferd og fred. Vi ber for fred og frihet for hele verden og for alle kirkesamfunn. Vi ber for alle som er offer for undertrykkelse og vold.

Gud, led oss gjennom våre timer denne dagen. Vær med oss i alt vi er opptatt av. Gi fred i våre hjerter. Måtte vi få se Kristi ansikt i alle vi møter. Måtte alle vi møter få se Kristi ansikt i oss.

All kraft kommer fra Ordet om korset

Redaktør Johannes Kleppa i Dagen/Magazinet skrev lørdag en leder som burde få stor oppmerksomhet i den åndelige situasjonen som landet vårt befinner seg i for tiden. I lederartikkelen skriver Kleppa:

"All kristen tenkning, lære, forkynning, tru og praksis må prøve seg sjølv på kor ein står i forhold til krossen."

Det lyder jo så selvsagt, men er slett ikke det - dessverre.

Redaktør Kleppa siterer Peter Halldorf. I en artikkel i tidsskriftet Over Alt, om helliggjørelse og spiritualitet tar Peter Halldorf opp forskjellen mellom petakostal spiritualitet og den spiritualiteten som kirkefedrene sto for. Halldorf sier at den avgjørende forskjellen er synet på korset i den kristnes liv. Om dette skriver Johannes Kleppa:

"I petakostal tenking vert 'døden med Kristus'eit stadium vi passerer, ikkje noko som stadig må pågå," og så siterer han Halldorf:

"I pinserøsla begynte vegen å leia frå krossen, ikkje til krossen, krossen var noko ein la bak seg for å leva i Andens triumferande liv."

Hva er konsekvensen av dette? Jo, skriver Kleppa:

"Krossen vert noko sjølvsagt som ligg der som eit utgangspunkt, medan fokuset er på Anden og Andens gåver. Då vil også Andens gåver overskygga og fortrenga Andens frukter, slik at det skjer ei tyngdepunktsforskyving frå det indre åndelege livet med Gud, sjølve den kristne identiteten, til ein ytre aktivitet, utsida av kristenlivet. Det er ein retning bort frå sunt kristent kraftfokus ved krossen til ei usunn åndsfokusering som ikkje er krossmerkt."

Jeg skulle ønske mange tok seg god tid til å lese Johannes Kleppas leder. Jeg tror han er inne på noe særdeles viktig. Kleppa mener at vi absolutt har et stort behov for kraft, for vi eier ikke kraft i oss selv til et hellig liv.

"Problemet er at vi lett søkjer denne krafta på feil vis, at vi misforstår kva Guds kraft er og korleis han gjev kraft. Det endar i at vi lever og arbeider i eiga kraft i skinn av at det er Andens kraft. Det vil over tid slita oss ut i vår tru, vårt gudsliv og vårt kristenliv. Difor er det avgjerande at vi søkjer kraft i samsvar med Guds ords tale om åndskraft. Det vil gje sunn kraft i livet vårt. Denne krafta er retta mot Golgata og går ut frå krossen, Ordet om Jesus krossfest."

Bønneuke for kristen enhet

NB Oppdatert link til Norge 40 dager. Den forrige linken var henvisning til en gammel side. Ta deg en tur innom den nye linken i dag og bli med på denne viktige bønnesatsingen for Norge. Vi kommer tilbake med mer informasjon om dette bønneinitiativet senere! Følg med!

I går begynte bønneuken for kristen enhet. Den Evangeliske Allianse har utarbeidet et eget studieopplegg for denne uken. Dette materialet ligger ute på nettsiden til Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME). Du finner siden her:

http://www.norme.no/

På denne nettsiden finner du også informasjon om en landsomfattende bønneaksjon Norge 40 dager i bønn. Men du kan også gå direkte til denne linken:

http://www.norge40dager.no/

Jeg vil gjerne oppmuntre bloggens lesere om å delta i begge disse bønneinitiativene. Norge 40 dager arrangeres i tiden 26.mars til 4.mai.

Du kan delta på ulike måter, men hvorfor ikke invitere noen venner hjem denne uka for å be for Kristi legeme i Norge?

Gode råd om hvordan man bygger enhet

Ulf Ekman er en mann jeg har fått større og større respekt for. Av ulike årsaker. Nå skal jeg ikke berøre dem i denne bloggartikkelen, men henvise til noe Ekman skriver på sin egen blogg: www.ulfekman.nu

Han forteller at "en god broder" for en tid tilbake gav ham en liste over hvordan man kan utvikle sann enhet. Nå forstår vel de fleste av denne bloggens lesere svensk, så jeg oversetter den ikke. Her finnes den "gode broderens" liste og Ulf Ekmans egne kommentarer:

1. “Acceptera varandra som bröder och systrar.” Det finns fler syskon än vi anar. Dra inte cirkeln för snävt. Gud, vår Fader bestämmer, inte vi, vilka som är hans barn.

2. “Förstå att det finns viktiga skillnader emellan oss.” Att möta bröder och systrar från andra kyrkor innebär inte att man tummar på det man själv fått från Herren men det kan bryta isolering och egenrättfärdighet hos oss.

3. “Var trofast emot den du är och det du har i din kyrka och gemenskap.” Det finns ett andligt arv att vara glad och stolt över, uppskatta och framförallt leva i.

4.”Kom ihåg att det finns mer som förenar än som skiljer.” Risken finns alltid att man inte ser allt som faktiskt är gemensamt för att man ständigt letar efter det åtskiljande.

5. “Älska varandra. Det är ett tecken på att din kristna tro är äkta.” Avstå från all hånfullhet, förlöjligande, förakt och misstänkliggörande. Håll en värdig ton.

6. “Lyssna på varandra.” Har jag verkligen förstått den andres ståndpunkt och vet jag vad han egentligen tror på eller har jag redan i förväg bestämt mig att han har fel? Är jag villig att ändra mig? Varifrån har jag fått mina”fakta”? Har jag själv odlat personliga relationer eller bara läst vad andra tycker?

7. “Bekänn splittringens skandaler. Se att vi alla varit delaktiga i sådant som felaktigt skiljer.” Inse att båda sidor i en konflikt ofta har gjort fel men på olika punkter och på olika sätt. Både agerande och reaktioner kan bära på synd. Ha en försonande inställning, inte en aggressivt åtskiljande.

8. “Inse att det finns ett pris att betala för sann enhet.” Inte alla vill enhet och all sann enhet kommer att innebära invändningar (berättigade och oberättigade), motstånd och till och med förföljelse. Satan avskyr när kristna kommer samman i en sann och kärleksfull gemenskap. Det kan bli mycket obekvämt för köttet som helst vill ha lugn och ro och inte gärna vill ändra sig.

9. “Gör så mycket det går att göra gemensamt.” Det finns mycket man kan göra tillsammans, från att träffas, till att stå samman i vissa manifestationer som är både bra och nödvändigt även om man inte håller med om allt de andra står för i alla frågor. Här måste man besegra sin egen rädsla, ovillighet och alla tendenser till farisism (dvs. “jag är heligare än du” mentalitet).

10. “Glöm aldrig att Jesus och Fadern vill enhet och att enhet är ett verk av den helige Ande.” Jesus bad verkligen om att vi alla skulle vara ett, Joh. 17:21-23. Bara Anden kan på djupet dra oss samman så att Jesu bön blir en verklighet. Där Jesus bekänns som Herre, Bibeln erkänns som Guds sanna, tillförlitliga och levande ord och där Jesu fullkomliga försoningsverk på Golgata erkänns där har Anden något att börja arbeta med i våra liv.

Følg gjerne Ulf Ekmans blogg regelmessig. Der er det mye godt å finne!

Vi har et påtrengende behov for profeter

I en nylig utkommet bok med bibelmeditasjoner av bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten Taize, "Glimmers of hope", siterer bror Roger Patriark Ignatios IV av Antiokia som har sagt følgende:

"Vår splittelse gjør Kristus ugjenkjennelig. Vi har et påtrengende behov for profetiske initiativ for å få økumenikken ut av sine vridninger og feilspor, i hvilke jeg frykter vi blir stående bom fast. Vi har et påtrengende behov for profeter og hellige til å hjelpe våre kirker til å bli omvendt ved felles tilgivelse. Vi må legge vekt på fellesskapets språk fremfor det kirkerettslige."

Jeg ble minnet om disse ordene da jeg leste Jesu yppersteprestlige bønn, slik den er gjengitt i Johannes 17, i går ettermiddag.

"Jeg ber om at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Jeg har gitt dem den herlighet du har gitt meg, for at de skal være ett, likesom vi er ett; jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da vil verden skjønne at du har sendt meg, og at du har elsket dem slik du har elsket meg." (Joh 17,21-23)

Dette var Jesu bønn. Dette var Hans lengsel.

De siste årene har jeg vært så heldig at jeg har møtt troende søsken fra mange forskjellige sammenhenger. Vi har det til felles at vi elsker Jesus, og lengter etter at Hans herlighet skal komme tydeligere frem i våre liv og i våre sammenhenger. Det er ikke alt vi ser likt på. Våre veier skilles ad i en del spørsmål, men vi kjenner likevel fellesskapet med hverandre. Jeg har lært mye gjennom disse møtene. Det har ikke bare vært organiserte sammenkomster, men også personlige samtaler, fellesskap i bønn og meditasjon over Guds ord.

Forrige uke hadde jeg gleden av å dele fellesskap med en ortodoks munk en dag, og en luthersk prest en annen dag. Det var veldig berikende for meg.

Nå skal vi også dele himmelen sammen, så det er sikkert på tide å bli litt bedre kjent mens vi er her nedepå jorden.

Hjemmesnekret tro

Den svenske avisen Dagen gjengir på sin nettside en meget interessant undersøkelse, som viser at amerikanerne tolker Bibelen stadig mer individualistisk. I stedet for å akseptere kirkens overleverte tro, den apostoliske læren, som all sann kristen tro bygger på, setter flere og flere amerikanere sammen sin egen tro. Trenden ser vi også her i Norge.

Det var mandag at Barna Group offentliggjorde en undersøkelse blant 1004 personer over 18 år.

"Antallet mennesker som fungerer som sin egen teolog øker", sa George Barna når resultatet av undersøkelsen ble offentliggjort.

Hele 71 prosent av de spurte oppgir at de heller setter sammen sin egen teologi fra ulike samfunn og religioner, eller kjøper sin egen kirkes standpunkter i ulike spørsmål. Blant de som har en evangelikal bakgrunn - og det er etter min mening oppsiktsvekkende - var tallet 61 prosent.

Blant de spurte under 25 år trenden enda tydeligere. Da ble tallet 82 prosent. En tredjedel tror også at Jesus syndet mens Han var her på jorden, og nesten halvparten tror ikke på djevelen. To femtedeler mener de ikke har noen plikt på seg til å dele evangeliet med andre.

Resultatet peker i samme retning i forbindelse med en annen undersøkelse som ble foretatt i fjor. Da ble 35.000 mennesker spurt. Det viste seg at en fjerdel av de spurte hadde byttet trossamfunn, kirke, religion eller livssyn en eller annen gang i løpet av sin levetid. 65 prosent av de kristne tror at andre religioner kan føre til evig liv. Her er tallet 47 prosent av evangelikale kristne.

Det står virkelig en kamp i dag om den troen som en gang for alle er overgitt de hellige, og det er sant det Jesus selv sa: "Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden." (Luk 18,8)

Hellighetens mor

Som en håndfull sand som faller i havet er hele menneskehetens synd sammenlignet med Guds forsyn og barmhjertighet.

Like lite som en rikt sprudlende kilde kan tettes av en håndfull støv, like lite kan Skaperens barmhjertighet beseires av det skaptes ondskap.

Askesen er hellighetens mor. Den er en forsmak på opplevelsen av Kristi mysterier. Ingen skal tro om seg selv at han kan oppnå kunnskap ved sin blotte intuisjon. For en tilsmusset sjel har ikke adgang til Rikets renhet og kan ikke forenes med de helliges ånd.

Under tårer og faste og stillhetens bønn skal du gjøre din renhet fullkommen. En liten møye utholdt for Gud har større verdi enn et storverk som er fullført uten noe strev. For i det frivillige strev prøves troen gjennom kjærligheten. Og det er i strevet og ikke i det behagelige som helgenene er blitt prøvet i sin kjærlighet til Kristus.

Isak Syrer (600 tallet) En av Østkirkens viktigste åndelige skikkelser.

Om å melde seg ut av Den norske kirke eller ikke

Jeg tror at så lenge jeg har vært kristen har jeg hørt medlemmer av Den norske kirke, som også er medlem av en av de frivillige lutherske organisasjonene si at de får stå som medlemmer av Den norske kirke for å endre den innenfra. På de 37 årene som har gått siden 1972 har det motsatte skjedd. Taktikken om å påvirke Den norske kirke innenfra har mislykkes fullstendig. I dag er det forfallet og frafallet som mer og mer preger Den norske kirke, med tydelig vranglærende biskoper og prester i viktige bibelske spørsmål som omhandler ekteskapet og homofili. Derfor står det stor respekt av generalsekretæren i Norsk Luthersk Misjonssamband, Ola Tulluan (bildet) som nå har tatt skrittet og meldt seg ut av Den norske kirke.

Dessto mer tragisk er det at en tidligere kretsformann i Misjonssambandet, Einar Ståle Steinshamn gjentar den gamle ubrukelige formuleringen: "Ein bør prøve å påverke i Den norske kyrkje, i staden for å melde seg ut, eller å berre kritisere." Steinshamn sier dette til avisen Dagen/Magazinet i deres nettutgave lørdag.

Det er grunn til å spørre Steinshamn om hva han har klart å påvirke Den norske Kirke til de årene han har vært medlem der. Steinshamn sitter ennå i kretsstyret for Sunnmøre og Romsdal NLM.

Derimot - om medlemmene av Norsk Luthersk Misjonssamband hadde vært like tydelige som sin generalsekretær og meldt seg ut av en kirke som så tydelig kompromisser med Guds ord, ville det kanskje ha skapt så mye rabalder at det kunne ha ført til at veien videre ble snudd i riktig retning.

Da jeg var pastor på Raufoss møtte jeg en mann som var leder i daværende Indremisjonen. Omtrent hver gang vi møttes beklaget han den læremessige situasjonen i Den norske kirke, og mente den ble mer og mer uholdbar. En gang sa jeg til ham:

"Nå har jeg hørt deg si dette veldig mange ganger. Hvorfor melder du deg ikke ut? Det finnes et veldig godt alternativ for deg her på stedet: Den evangelisk lutherske frikirke."

Da så han på meg og sa: "Nei, jeg må bli i Den norske kirke og påvirke den innenfra."

Vel, han har fortsatt med medlemsskapet sitt, men det er ikke skjedd noen endringer i den retningen han hadde håpet og bedt for. Tvert imot er det blitt mye verre.

Gud har ingen dårlig dag

Jeg presenterte andaktsboken "En om dagen" tidligere denne uken. Her kommer en "smakebit". Den er hentet fra dagens andakt, og passet veldig godt til meg. De par siste dagene har jeg vært helt slått ut av hjerterytmeforstyrrelser, og da er ikke kreftene noe særlig å skryte av. Innleggelsen på Feiring er nå endelig bestemt, og det blir den 11. februar. Vel, jeg kan ikke si at jeg ser frem til den dagen, men det man må det må man. La oss lyttte til pastor Ulf Magne Løvdahl (bildet):

"Kjenner du ikke til det? Har du ikke hørt det? Den evige Gud, Skaperen av jordens ender, blir ikke trett, og Han blir ikke utslitt. Hans forstand er uransakelig. Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir Han stor styrke."(Jes 40,28-29)

Gud har ikke en dårlig dag hvor Han kjenner at Han er trett og helst vil legge seg ned og hvile ut, Han blir ikke lei. Han våker og er alltid klar til å handle. Det er en evig livskraft og styrke i Herren, Denne livskraft er Han også villig til å dele med oss. Han kommer til oss i vår svakhet, når vi er slitne og mangler krefter, så spør Han deg om du vil leve i Hans kraft. Egne krefter når ikke så langt, men Han vil gi den trette av sine guddommelige krefter.

Når livet og troen er skrøpelig og kraften føles langt borte, da kommer Gud med sine krefter til den som ingen krefter har. Hans kraft og kjærlighet kommer nær til den som stiller seg i en slik posisjon at Gud får slippe til. Du kan få legge av det du strever med hos Han. Det som tærer på kreftene og gjør deg sliten, det kan Han hjelpe deg med. Du må bare legge det over i Hans hender. Kanskje må du gi slipp på ting du strever med i tanker og sinn. Så kommer Herren og reiser opp igjen det som var slått ned. Han løfter opp den som ligger nede, og Han fyller den svake med sin kraft og legedom. Vi har en fantastisk Gud.

"En om dagen" får du kjøpt her: www.frihet.no

Hva var anabaptistenes hemmelighet? Del 1

Hva var anabaptistenes styrke? Hva fikk dem til å utholde de svære forfølgelsene og lidelsene de ble utsatt for? Peter Hoover, leder for Rocky Cape Christian Community, en anabaptistisk kommunitet i Australia, har skrevet bok for å finne svaret på det spørsmålet.

I 1527, to år etter at den anabaptistiske bevegelsen startet i Zürch, med den første kjente troende dåp på europeisk jord siden den første kristne tiden, stilte man det samme spørsmålet. Så - i de djupe dalførene hvor elven Inn renner, mellom snøkledde østeriske fjelltopper begynner en underlig historie å sirkulere. Ryktene går om en spesiell magisk kapsel, inneholdene en flytende væske. Selv ikke djevelen visste hva den inneholdt. Anabaptistene skulle så tvinge de som ble omvendt til å drikke denne kapselens innhold! Selv en liten dråpe av denne kapselens innhold var nok til å få den som drakk i den andres makt.

Leonhard Schiemer, mens han satt fengslet i Rattenberg am der Inn, og ventet på å bli kappet hodet av, svarte på den tåpelige historien med disse velvalgte ordene:

"La oss si at dere har rett. La oss si at vi alle må drikke av denne kapselens innhold. Og som dere sier: djevelen aner ikke hva innholdet er. Hvis dere heller ikke kjenner innholdet, er dere også djevler. Hvis dere virkelig ønsker å få viten hva innholdet er, så skal jeg avsløre hemmeligheten!

Lik Kaifas taler dere sannheten uten å vite det! Dere sier at alle de som drikker av kapselen, selv om det bare er en dråpe, vil bli varig forvandlet. Hvor sant er ikke dette! Innholdet av flasken er et knust hjerte - pulverisert på korset. Og det innholder også den drikk vår bror og venn, Kristus Jesus drakk - edikk og galle.

Den inneholder også hans smerte fra hagen, hvor Han svettet blod.... Ingen kan drikke denne drikk uten virkelig å bli forvandlet for livet."

Etbrutt hjerte og fellesskap med Jesus. Slik svarte Leonhard Schiemer på typisk anabaptistisk vis.

De første anabaptistene fulgte Jesus. Det var så enkelt at folk hadde vanskelig for å forstå det. Og det var så vanskelig å forklare at folk synes det var noe mystisk ved det.

Da Det nye testamente falt i hendene på tyskerne på begynnelsen av det 16 århundre, var det mange som tok det de leste på ordet! Når de leste Jesu befaling: 'Kom følg meg,' så trodde de at det gjaldt dem. Når de leste: 'Snu det andre kinnet til", eller "Selg alt du eier," så var det det de gjorde!

De trodde at Jesus var Gud kommet i menneskelig kjød, og som viste dem hvordan de skulle leve, og at Gud faktisk forventet at de skulle leve slik. De tenkte at det å bli en disippel av Jesus, betydde å studere Hans lære, sette det ut i praksis og leve med konsekvensene av å følge Ham. Og de visste at det betydde døden.

Bildet viser en hule i Betswil i nærheten av Zurich i Sveits, som ble brukt som møteplass for anabaptister som ble forfulgt. Her feiret de sine gudstjenester.

(fortsettes)

"... besluttet å åpenbare sin Sønn i meg..."

Denne betraktningen av den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee (bildet) velsignet meg så mye, at jeg gjerne vil dele den med bloggens lesere:

"etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg.." Gal 1,16

Selv om jeg kunne, så ville jeg ikke bytte med disiplene, ikke engang på Forklarelsens berg. Den Kristus de levde sammen med, var en Kristus begrenset av tid og rom. Var Han i Galilea? Da kunne Han ikke samtidig være i Jerusalem. Var Han i Jerusalem? Da lette en forgjeves etter Ham i Galilea.

Men i dag er Kristus verken begrenset av tid eller rom, for Han lever i kraft av et liv uten begynnelse eller slutt, og det har vært en glede for Gud å åpenbare Ham mitt hjerte.

Han var med dem noen ganger. Meg er Han alltid med. De kjente Ham i et menneskets skikkelse, så Ham, rørte ved Ham, levde i nær kontakt med Ham. Jeg kjenner Ham ikke på denne måten, og likevel kjenner jeg Ham i sannhet, for jeg kjenner Ham slik Gud ville Han skulle kjennes. Har Han ikke gitt meg visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om Ham?

Menno Simons og menonittene - radikale etterfølgere av Jesus, del 1

Menno Simons hører med til de mest profilerte skikkelsene innen anabaptismen. I en serie artikler skal vi se litt nærmere på denne mannen, hvis skrifter har fått stor betydning for mitt eget liv og teologiske tenkning.

Disse korte biografiske opplysningene gir et lite omriss av hans liv:

Han ble født i Holland i 1496. I 1524 blir han presteviet i den romersk-katolske kirke, og virker som prest i nærmere elleve år. Allerede tidlig uttrykte han tvil når det gjaldt visse punkter i Romerkirkens lære, men det skulle gå mange år før han kom frem til evangelisk klarhet og overbevisning.

I 1536 blir han døpt som troende, og slutter seg til den anabaptistiske bevegelsen. Han begynner å virke som evangelist. Året etter blir han valgt til pastor og eldste og tjener så forsamlingene i Holland og i Nord-Tyskland til han dør i 1561.

Menno Simons slutter seg til den anabaptistiske bevegelsen 10 år etter dens begynnelse. Likevel skulle han bli en av dens mest innflytelsesrike ledere, kanskje den mest innflytelsesrike av dem alle. Det er ulike årsaker til dette. Blant annet det faktum at han døde en naturlig død i en alder av 65 år, mens de fleste øvrige lederne led martyrdøden. Fordi han fikk leve så lenge fikk han også mulighet til å tjene menighetene lenge med sin grundige bibelundervisning.

For en tid tilbake var jeg så heldig å komme over et ettbinds verk som kort og godt heter: "The Complete Works of Menno Simons." Det er en koloss av en bok på hele 1100 sider, og inneholder alle Menno Simons bøker i engelsk oversettelse. Selv om det er krevende å gå igjennom alle disse sidene, og dertil på et fremmed språk, er det verd innsatsen.

Boken innledes med "The Conversion of Menno Simon and his renunciation of the Church of Rome wherein is briefly and plainly nattated how, and for what cause he renounced popery, also his subsequent calling to the preaching of the Gospel." Det er nemlig hele tittelen på det første kapitlet, som er skrevet i 1554!

Menno Simons motto var 1.Kor 3,11:

"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus."

Dette motto, som han gjentar ofte i sine teologiske arbeider, peker på hans Kristussentrering i liv og tjeneste.

Mennos etterfølgere ble kalt menonitter. Dette navnet ble senere antatt av den sveitsiske døpergrenen som emigrerte til Amerika. Idag er det omtrent 1,5 millioner menonitter i 75 land.

(fortsettes)

Viktig oppdatering av Martyrkirkens venner. Se egen link.

Kirkelig misbruk av Bibelen

Den svenske kirken legger nå frem et forslag til liturgi for kjønnsnøytrale såkalte "ekteskap". Forslaget viser med all tydelighet hvordan en vranglærende kirke misbruker Den Hellige Skrift. Mens Den norske kirke er i tenkeboksen skal håndtere den nye kjønnsnøytrale såkalte "ekteskapsloven" har Svenska Kyrkan ferdig et forslag til en "vigsels"-ordning før Riksdagen har tatt stilling til om Sverige får en ny ekteskapslov og om trossamfunn får vigselsrett.

Det blir selvsagt særdeles vanskelig å bruke de skrifstedene om ekteskapet som står i Bibelen, når man skal konstruere en virkelighet som Bibelen ikke aksepterer. Da kan man ikke bruke ordene fra 1.Mos 2,24:

"Derfor skal MANNEN forlate sin far og sin mor, og forbli hos sin HUSTRU, og de to skal være ETT KJØD."

Jesus bekrefter disse ordene når Han taler om ekteskapet, f.eks i Matt 19,5.

Så når Svenska Kyrkan skal kontruere en virkelighet må de finne andre skriftsteder som passer, og på den måten misbruker de Guds ord til å forsvare noe Gud kaller avskyelig. Det er nesten utrolig at det går an, men så skaper man seg da også Gud i sitt eget bilde. Han skal værsågod finne seg i å endre mening, slik at Hans menig samsvarer med det moderne menneskets! Det er en hån mot den tre ganger hellige Gud når mennesker stiller seg for Guds ansikt, og det skal lyses velsignelse i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn over noe som Gud avskyr og kaller synd. "Vi är här for för att be om Guds välsignelse över er och för att dela är glädje," heter det. Hvordan kan man glede seg over synd?

Det blir tragikomisk når et av ordene som siteres er Joh 15,9-12 hvor det blant annet heter:

"HVIS DERE HOLDER FAST PÅ MINE BUD..." (v-10)

Det er jo nettopp det man ikke gjør. Man avviker fra Guds klare og tydelige ord: "Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og forbli hos sin hustru." Dette er det sanne ekteskapet, i følge Jesus! Man holder ikke fast ved noe, når man bryter det!

Så siterer man selvsagt 1.Kor 13. Man siterer versene 4-7, men ser man da ikke at det som står der er noe helt annet enn det man gjør. For det heter om kjærligheten:

"Den gjør ikke noe USØMMELIG.." (v.5)

Men det er jo det man gjør, når Gud i sitt ord sier at menn som ligger med menn er avskyelig i Hans øyne. Da gjør man jo noe usømmelig når man forsøker på Guds vegne å gi velsignelse til noe Han har forbannet.

Men det står mer i 1.Kor 13, det står også at kjærligheten:

"gleder seg ved sannhet." (v.6)

Dette forholdet - to menn eller to kvinner - baseres ikke på sannhet, men på en løgn. Man deler ut Guds velsignelse uten at man har fått himmelsk godkjennelse! Derfor baseres hele forholdet på en løgn.

Gal 3 siteres også, hvor det heter at vi er "døpt til Kristus", og er "ikledd Kristus". Dette er å håne dåpens innhold. Dåpen betyr jo at det gamle menneske er gravlagt, og man er oppreist til et nytt liv. I denne "vigsels"-handlingen fortsetter man å leve i sine synder!

Å dele liv i broderlig kjærlighet

I går fikk jeg årets første nyhetsbrev fra Don og Naomi Murphy, som leder en liten anabaptistisk kommunitet i Tucson i Arizona, USA. I nyhetsbrevet gjør Don Murphy seg noen tanker om hva den kristne forsamlingen er. Don skriver:

"Hva er menigheten? Menigheten er en gruppe mennesker på et geografisk sted som deler et liv i glede og broderlig kjærlighet, som lever ifølge Jesu lære og befalinger i Den Hellige Ånds iboende kraft.

Denne forståelsen av menigheten kom sakte men sikkert til Conrad Grebel (1498-1526), en av forgrunnsfigurene i den anabaptistiske bevegelsen. Han var en ung gift mann da han sluttet seg til en bibelstudiegruppe ledet av Ulrich Zwingli, den ledende pastoren av den protestantiske kirken i Zurich, Sveits.

Mens Conrad studerte Bibelen, begynte han å se den enorme forskjellen mellom datidens kirke og menigheten beskrevet i Det nye testamente. Kirken i hans samtid bestod av alle som bodde i området hvor kirken var, enten det var gode eller dårlige mennesker. De ble medlemmer av kirken når de ble døpt som barn.

Dette var ingen menighet som besto av mennesker som var knyttet sammen og levde et gledesfylt liv, slik det var beskrevet i Bibelen. Deres kristne religion var en borgerlig religion, kontrollert av sivile myndigheter, som også valgte kirkens ledere. Det var intet skille mellom stat og menighet slik Det nye testamente lærer.

Conrad begynte å se behovet for troendes dåp og nattverd bare for de som levde et hellig liv. Han og 15 andre møtte hverandre den 21. januar 1525, i hjemmet til Felix Manz for å samtale om disse temaene. I løpet av dette møtet ba en tidligere katolsk prest, George Blaurock, Conrad om han kunne døpe han med sann kristen dåp. Resten av de som var tilstede ble så døpt, og den anabaptistiske bevegelsen var født.

Responsen fra den lokale kirken var å gjøre troende dåp illegal, og idømme dødsstraff for de som ble døpt. Felix Mantz ble arrestert og drept ved drukning den 5. januar 1527, og George Blaurock ble brent på bålet den 6. september 1529. Disse ble martyrer for den sanne kristne kirke."

Så langt Don. Jeg tror vi gjør vel i å se nærmere på definisjonen av hva en sann menighet er. Lengselen min etter å se uttrykk for den nytestamentlige forsamlingen er ikke blitt mindre i 2009.

Skivebom av VG - nye demonstrasjoner i Oslo lørdag

Det voldsforherligende Blitzmiljøet varsler nye demonstrasjoner i Oslo førstkommende lørdag. Politet sier at det er vanskelig å unngå nye opptøyer. Fram til nå har det kostet forretningsstanden i Oslo sentrum over en million kroner. Flere er blitt fysisk skadet. Samtidig får vi vite at venner av Israel ikke kan få demonstrere i Bergen, da politiet ikke kan garantere for deres sikkerhet. VG Nett skriver i kveld at "Palestina-venner braket sammen med tilhengere av Israel torsdag." Det er helt feil. Det var ingen vold som ble utøvd fra israelsvennene på Eidsvollsplass. Volden kom fra en side. Det var israelsvennene som fikk oppleve å bli spyttet på, slått, bli utsatt for steinkasting og som fikk fyrverkeri sendt inn i folkemengden. Dette var skivebom av VG's journalist. Demonstrasjonen i Oslo på lørdag burde ha vært nektet godkjennelse. Vi vil ikke ha en hovedstad hvor gatas parlament hersker, og hvor voldsromantikere og pøbler skal få råde grunnen. Oslo bør ikke bli et utstillingsvindu for vold og ødeleggelser.

Se her:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=539744

La barn få være barn så lenge de kan!

Det var en gang at barn fikk være barn. Da det var tid for lek og moro, og hvor den voksne verden var langt unna. I dag skal barna eksponeres for de voksnes verden tidligere og tidligere. Uskyldighetens tid skal ikke få vare ved.

Nå har vi passert nok en grense i Norge. Barna skal også brukes politisk, og i visse miljøer skjer det helt kynisk. Som i voldsdemonstrasjonene i Oslo, hvor foreldre kliner liksomblod på t-skjorter og setter barna fremst i toget. Bak dem igjen befinner det seg steinkastede ungdommer og voksne. Menneskelig skjold kalles dette. Vi har sett det så mange ganger i Midt-Østen, ikke minst i forbindelse med intifadaen. Det pressebildene ikke viste, når de viste bilder av steinkastende barn, var at bak dem igjen sto de voksne og gjorde det samme. Bevisst - selvsagt, fra begge sider. Og vi ser det samme på Gazastripen. Hamas som gjemmer seg i vanlige beboelseshus og på skoler, og bruker barna i sin krig.

Slik vil vi ikke ha det i Norge, og det må foreldre til muslimske barn forstå! I dag reagerer de på barneombudet. Selv synes jeg barneombudet burde ha sagt veldig tydlig at barn ikke skal være med i demonstrasjonstog i det hele tatt. Det er neppe barna selv som vil dette. De er sterkt påvirket av sine egne foreldre.

La barna få være barn så lenge de kan!

Se

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=535875

Jesus ødela livet mitt!

Like før jeg skulle legge meg natt til tirsdag leste jeg noe som fikk meg til å bråvåkne! Det var en setning fra boka til Shane Claiborne (bildet), Jesusfreaken som med profetisk klarhet har tatt et oppgjør med amerikanisert kristendom. Claiborne skriver:

"Og så møtte jeg Jesus, og han ødela livet mitt!"

Det var da voldsomt, tenkte jeg. Men plutselig var det som jeg så det Shane sa: Javisst er det sant, et møte med Jesus vil ødelegge livet ditt.

Jesu budskap er nemlig så radikalt og så annerledes, og hans kall som altomfattende, at du ikke lenger kan leve som før! Det er jo det omvendelsen handler om. At man snur seg og går andre veien.

Shane Claiborne fortsetter:

"Jo mer jeg leste evangeliet, dess mer ødelagt ble jeg, for det snudde opp-ned på alt jeg hadde trodd, verdsatt og håpa på."

Jeg kjenner jeg dras tilbake til mine åndelige røtter når jeg leser dette. Jesusvekkelsen på begynnelsen hadde mye av den radikaliteten som Claiborne representerer. Vi ble eksponert for en altomfattende radikal tro, som krevde hele deg! Akkurat slik Jesus var og kalte sine ettefølgere. Han kalte dem til å oppgi alt, for å følge Ham.

Jeg gleder meg over det som skjer i den sammenhengen Shane Claiborne står, og jeg gleder meg over mange av de nye kristne bofellesskapene og kommunitetene som springer opp, flere steder i verden. Det skjer selvsagt mye i Amerika, og flere steder i Europa. Unge og eldre som våger å bryte opp fra vanene og konformiteten, og leve legemsliv. Jeg har presentert noen av disse fellesskapene på bloggen her allerede, og det kommer presentasjoner av flere. Vi tar nå noen steg videre i det vi har arbeidet med i det stille, og håper å se en form for kommunitetsliv her hvor vi bor.

Men det var ikke det jeg ville fokusere på med denne lille bloggartikkelen. Den skulle handle om den radikale livsforvandlende Jesus, som snur opp-ned på livene til mennesker som vil ha med Ham å gjøre. "Selg alt du eier, og følg meg!" Visst er det radikalt. Å selge alt, betyr jo i klartekst å gi opp sitt liv, og sine planer, og da kan det vel hende at Jesus ødelegger livene våre. For sannheten er nemlig denne, om vi lar oss gripe av Kristus:

"Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." (Gal 2,20)

Under Jesusvekkelsen var dette skriftstedet et av de skriftstedene vi lærte utenat veldig tidlig.

"En om dagen" - godt åndelig vitamintilskudd

Jeg hører med blant de som har vært tvilende til nytten av andaktsbøker. Årsaken er at jeg er redd de ofte blir en erstatning for den daglige regelmessige bibellesningen, som jeg anser som den primære og viktigste kilden til å ta vare på en trosliv, ved siden av bønnen. De andaktsbøkene jeg har lest opp gjennom tiden - med unntak av Oswald Chambers "Alt for Ham", synes jeg har vært nokså smalsporede hva tematikken angår. Det har gjerne vært ord til trøst.

Men nå har jeg lest en aldeles ny andaktsbok som er ganske annerledes. Tekstutvalget er slik at den henter tekster fra alle Bibelens bøker, og her er det noe både for hjerne og hjerte! Forfatteren har heller ikke unngått de "vanskelige", eller skal jeg si utfordrende tekstene. Det gjør denne boken også til et funn når det gjelder ens eget personlige bibelstudium, som en form for en kort kommentar.

Så har da også forfatteren god erfaring fra å gi svar på "Vanskelige vers i Bibelen", det er sågar en tittel på en av hans mestselgende bøker, oversatt til flere språk.

Ulf Magne Løvdahl, som jeg får lov å regne som en meget god venn og kollega, har vært pastor og forkynner siden 1989. Først i Det norske Baptistsamfunn, deretter i Det Norske Misjonsforbund. Han er grunnlegger av Frihet forlag og misjon, og har skrevet mange bøker og hefter. Ved siden av å være pastor er kanskje Ulf Magne Løvdahls nådegave å være bibellærer. En meget dyktig sådan. Han er bibelkonservativ, og hans store kjærlighet til Den Hellige Skrift, lyser da også så klart gjennom boken.

Jeg har tenkt etter hvert som jeg har lest, at Ulf Magne Løvdahl skaper bibelglede. Det er noe virkelig stort og undefullt.

Det andre jeg ser etter hvert som jeg leser er at denne boken tror jeg jammen vi skal lese sammen som familie. Den egner seg nemlig godt til samtale rundt et godt måltid mat.

"En om dagen", joda assosiasjonen til rådet fra legen er der. Der hender det man rådes til tre om dagen. Men en Løvdahl om dagen har så mye åndelige vitaminer i seg, at det blir som en Vitaplex eske, der en tablett inneholder alle vitaminene du trenger for en dag!

Denne andaktsboken dekker hele året, pluss egne andakter for de bevegelige høytidsdagene.

Boka kan bestilles her: www.frihet.no

Utenriksministeren advarer mot jødehatet

Det er flott at utenriksminister Jonas Gahr Støre er tydelig i sin støtte til norske jøder, og at han samtidig advarer både demonstranter og humorister mot å bruke Midt-Østen krisen til utfall mot jødene. I forbindelse med demonstrasjonene i Oslo er det blitt ropte ukvemsord mot jødene her i landet, og søndag kunne Dagbladet avsløre at barn i 12 årsalderen ble bedt om å jakte på jøder på Blindern i forbindelse med de voldelige opptøyene i Oslo i helgen. Det er interessant at utenriksministeren også henvender seg til landets standup komikere og ber dem besinne seg. Det er grunn til å anta at Støre tenker på det famøse og usmakelige utspillet til Otto Jespersen. Så får vi håpe at disse såkalte morsomme menn og kvinner tar Støres ord ad notam. I Helsingborg er det gjort to forsøk på å tenne på et jødisk forsamlingslokale og i Frankrike er det kastet brannbomber mot en synagoge. La oss slå ring rundt de få jødene som vi har her i Norge. De bør få slippe å utsettes for hat og ukvemsord. (Foto: Bjørn Sigurdsøn/Utenriksdepartementet)

Se:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=535849

Dåpssenter bygges i Jordan - tomta er gitt av kong Abdullah II

Selveste kong Abdullah II bin Al Hussein av Jordan, har gitt baptistene i Jordan og Baptistenes Verdensallianse et stykke land til å bygge et dåpssenter på stedet hvor Jesus ble døpt. Senteret er i ferd med å bli reist (bildet), og vil bli innviet under en seremoni 20. mars i år.

Dåpssenteret reises ved Jordans bredd på det landområdet som i Skriften er kjent som "Betania bortenfor Jordan", hvor man med stor sikkerhet antar at døperen Johannes døpte Jesus.

Det var i september i 2007, da presidenten for Baptistenes Verdensallianse, David Coffey, besøkte Jordan, at kong Abdullah tilbød de jordanske baptistene dette landområdet. Baptistsamfunnet i Jordan består av 1200 medlemmer i 20 menigheter. I mai 2008 besøkte så David Coffey selve stedet hvor dåpssenteret skal reises, sammen med prins Ghazi Bin Mohammed av Jordan, som er formann i byggekomiteen! Planleggingen av senteret har skjedd i nært samarbeide med den tidligere presidenten for Det Jordanske Baptistsamfunn, Nabeeh Abbassi, og Nabil Costa som er Midt-Østen representanten i Den Europeiske Baptistføderasjonen.

Arbeidet med å reise Dåpssenteret ved Jordan har gått mye raskere enn planlagt. I forbindelse med innvielsen 20. mars vil både presidenten og generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse, David Coffey og Neville Callam, være til stede.

David Coffey sier i en kommentar at han håper at mange baptister og evangeliske kristne vil besøke senteret, og at det ikke bare skal være et sted for turisme, men at mennesker skal bli frelst og døpt her.

Bringer det levende vann og rent drikkevann til de fattige

1.Baptist Church i Newhall i California sender team til Tijuana for å støtte arbeidet til de fattigste av de fattige i denne byen med mer enn to millioner innbyggere. Centro Shalom er et initiativ som Sørstatsbaptistene står bak. Blant annet sørger de for å bringe rent vann til de som bor i byens fattigkvarter. Nøden er stor blant disse, Mange bor i noen planteskur, og har ingen muligheter til å skaffe seg rent drikkevann.

Men misjonsteamene fra Centro Shalom bringer også med seg Det levende vann! Kontakten med de som bor i under disse elendige boforholdene, gir også mange muligheter til å dele evangeliet med dem og det opprettes nå menigheter på disse stedene. En av menighetene har nå 300 medlemmer. Evangeliseringsarbeidet i denne byen, som ligger i Mexico, og er San Diego's søsterby, skjer i nært samarbeide med Tijuanas baptister.

Individualisme eller nytestamentlig legemsliv

Jesu fødsel er historien om inkarnasjonen. Gud blir menneske. Ordet ble kjød og slo opp sitt telt i blant oss. Slik står det på gresk. Gud i Jesus gjennomgikk en fullstendig menneskelig erfaring fra unnfangelsen til oppstandelsen. Jesus møter oss dermed i vårt kroppslige liv - i vårt arbeid, fritid, familieliv, ja selv i vår søvn. Alt dette er erfaringer Jesus gjorde.

På samme måte, i vår etterfølgelse, må alt det Jesus representerte, bli inkarnert i oss. Jesu liv må få sitt uttrykk i våre liv. Hans liv må leves ut. Vi må leve selve fortellingen, gjøre den levende ved å leve slik Jesus levde. Men et slikt liv kan ikke kun leves på det individuelle plan. Det må leves som legemsliv. For meg blir dette faktum bare større og større. I vår protestantiske sammenheng har det vært en slik sterk understrekning av det indviduelle livet: av meg, av mitt, av mine opplevelser. Men Det nye testamente taler om legemsliv.

I 1.Kor 12,27 leser vi:

"Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer."

Det er som deler av denne kroppen vi sammen uttrykker Kristi liv.

Ofte tenker vi på vår bønn, men glemmer at det ikke bare er vi som ber, men menigheten. Det er ikke bare vår kamp mot det onde, og den onde. Men det er menighetens kamp. Dette uttrykkes av apostelen Paulus på en veldig sterk måte i Efeserbrevet:

"Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå GJENNOM MENIGHETEN bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen." (Ef 3,10)

Kristi fylde kommer gjennom menigheten. Det er sammen med alle de hellige at vi ser høyden, bredden, lengden og dybden - ikke alene.

Vi trenger å bevege oss bort fra den enorme fokuseringen på individet, og se legemslivet. Jeg tror at en av årsakene til at mange ikke ser betydningen av den lokale forsamlingen, er at vi ikke har sett betydningen av det nytestamentlige legemslivet, men bare den enkelte, og da i særlig grad min egen stilling innfor Gud.

Når vi oppdager legemslivet starter et helt nytt kapitel i vårt kristenliv.

Budskapet om Jesu gjenkomst og Israels gjenopprettelse førte til dannelsen av menonittlandsby i Haifa, del 2

Aldri før hadde Heinrich kjent seg så oppglødet. Og han kjente det kokte da nyhetene kom at jøder over hele Russland skyndte seg til Palestina i et stort Aliyah. Velstående jøder fra England og Amerika, ble det sagt, kjøpte land i tyrkisk Palestina. Her skulle jødiske familier slå seg ned som gårdbrukere i landsbyer.

Fikentreet sto i blomst! Bibelske profetier ble oppfylt like foran deres øyne! Heinrich hadde ikke tid til å vente på sine foreldre og søstre. Han slo seg sammen med en begeistret gruppe menonitter som dro via Tbilisi i nåværende Georgia og Batum til Middelhavet og derfra med skip til Haifa i 1883.

Det var en vidunderlig, men litt forvirrende situasjon som møtte ham, når han kom til Haifa. Rett opp fra stranda i Haifa hadde menonitter fra Russland, og noen familier fra Tyskland (fra Korntal nær Stuttgart), slått seg ned langs en gate som ledet opp til Karmelfjellet. Litt lenger unna, langs kysten, hadde en annen gruppe bygget en landsby i den gamle arabiske byen Jaffa. Og på Saronsletten, nær Gaza by, hadde en gruppe menonitter som nettopp hadde ankommet slått seg ned Sarona, og noen andre igjen hadde slått seg ned litt lenger inn i landet, nær Refaim og i Galilea.

Overalt møtte de nyankomne familiene svære vanskeligheter. Arabiske landsbyboere var vennlige og kom med frukt som de kunne spise. Men de kunne jo ikke kommunisere med dem. Tyrkiske myndighetspersoner gjorde lite for å hjelpe og skapte mest problemer og la hindringer i veien for dem. Kvinner og barn ble syke på grunn av det fremmede klimaet, særlig i sumpområdene i Sarona, og om natten ble de angrepet av banditter.

Men ingenting gjorde disse menonittene motløse. De arbeidet med iver for å gjøre i stand Jesu hjemland for Hans gjenkomst! Blant de første som ankom fra Russland var familiene til Jakob Goertzen, Heinrich Friesen, Herman Fast, og Diedrich Dueck sammen med Katherina Decker, som var enke og hennes barn. Men mange flere skulle følge.

Familien til Nikolai Schmidt Gnadenfeld slo seg ned i nærheten av Jerusalem, og guttene deres begynte å gjete sauer på høydene rundt byen. De hadde brakt med seg flotte Merino sauer fra Russland. Men de langhårede sauene tålte det tørre klimaet og den foret de fikk dårlig. Så prøvde de seg med sennepsfrødyrking, men markedet for noe slikt var ikke stort. Det endte opp med at de kjøpte en vingård mellom Jerusalem og Betlehem og denne lykkedes de med.

Bildet viser noen av de russiske menonittene som kom til Israel.

(fortsettes)

Når vi snur alt på hodet

I forbifarten på vei til undersøkelse på sykehuset, kom jeg over dette sitatet av C.H. Spurgeon, den legendariske pastoren for Metropolitan Tabernacle i London. Fant ut at det passer veldig godt til mine tanker om hvordan vi feirer gudstjenester, som du finner nedenfor. Ønsker alle mine lesere en velsignet dag og uke:

Når jeg var en liten gutt lærte jeg at menneskets viktigste funksjon var å ære Gud og glede seg over Ham for evig. Men nå hører jeg, i følge den nye teologien, at det viktigste ved Gud er å ære mennesket og glede seg over det for evig. Men dette er å snu alt på hodet.

Hva handler våre gudstjenester om? Oss? Eller Gud?

Jeg sliter med en ting når det gjelder en del av våre gudstjenester og sammenkomster. Kanskje jeg også burde føye til at jeg uroer meg i tillegg. Muligens burde jeg også si at jeg føler meg mer og mer ubekvem og fremmedgjort.

Hva dette handler om? At gudstjenestene og sammenkomstene våre er så menneskefokuserte. Det handler om en tid som vi avsetter, og for flere og fleres vedkommende, i underkant av en time, hvor vi skal presse inn mest mulig innhold og få dekket våre behov. Gudstjenestene skal svare til våre behov, de skal være aktuelle, de skal gi oss noe, og noe for alle aldre. De skal være positive, kanskje litt underholdende. Dessuten skal vi ha rett til å analysere dem, og si vår hjertens mening.

Jeg savner paralleller til dette i Det nye testamente. Ordene fra Apostlenes gjerninger 13,1, om menigheten i Antiokia, forfølger meg på en positiv måte:

"Mens de holdt gudstjeneste ..."

I en annen oversettelse brukes det et annet ord som tydeliggjør hva de gjorde:

"Mens de tjente Gud ...."

Det er noe ganske annet enn "moderne" gudstjenester og sammenkomster. De handler om å tjene mennesket, og sette mennesket i sentrum. Jeg setter ordet moderne i hermetegn, for dette begynte vel strengt talt med reformasjonen? Når Skriften alene-prinsippet ble understreket så sterkt, og prekenen fikk en så fremtredende plass.

På gresk er ordet leituragunton brukt. Ordrett skulle det bli: gjørende hellig tjeneste.

Det sier vel enda mer om hva dette handler om.

I Studiebibelen heter det:

"De viktige ledd i den første kristne gudstjeneste var evangelieforkynnelsen, dåpen og nattverden som var Åndens midler, og i sitt vesen var den utøvelse av det nye liv i Gud ved for det første å motta hans nåde i ord og sakrament og for det andre å gi seg selv hen til Gud i tilbedelse ogkjærlighet. Gudstjenesten er et verk av Den Hellige Ånd som samler menigheten - Gudsfolket - til å stille seg fram for Guds åsyn. For Guds åsyn, ved ordet og nådemidlene, får menigheten del i Kristi frelsesverk og hans tjeneste. Menighetens lemmer blir fornyet i Guds-samfunnet, deltar i tilbedelsen av Gud og tjener Gud med sitt takkoffer og med sitt nye liv i en ny tjeneste som springer ut fra Kristus og gudstjenestens fellesskap. Slik er det en indre sammenheng mellom menighetens fellesskap i gudstjenesten og hver enkelt kristens hele liv i tjeneste for Gud." (Studiebibelen, Illustrert bibelleksikon A/S, Bind V, side 595)

I dag gleder jeg meg til en ting: Jeg går i kloster! Noen timer har jeg gleden av å besøke Hellige Trifon, som er et ortodoks kloster beliggende i Hurdal. Jeg har vært der mange ganger før, men nå er det veldig lenge siden. Det føles i hvert fall slik. Her har jeg opplevd Guds nærvær på en spesiell måte i gudstjenesten i det lille kapellet. Jeg håper det skal bli anledning til å overvære den guddommelige liturgien også denne gang. Det er noe helt annet enn det jeg er vant med fra våre frikirkelige sammenhenger. I denne sammenhengen tjener de først og fremst Gud, ikke mennesket. Men vi blir samtidig betjent av Gud. Det er noe ganske annet.

Budskapet om Jesu gjenkomst og Israels gjenopprettelse førte til dannelsen av menonittlandsby i Haifa, del 1

Tillat meg å presentere unikt historisk materiale. Om du har vært i Haifa, Israels store havneby, har du helt sikkert stått oppe på Karmelfjellet hvor profeten Elia's hule ligger og sett ut over havneområdet. Rett nedenfor den ligger det store Bahai' templet, og nedfor der igjen en rekke av hus hele veien ned til havet. Ser du litt nærmere på disse husene ligner de på hus hvis arkitektur ligner på hus tilhørende menonittene. Og det er akkurat det disse husene er! Ben-Gurion gaten som gaten heter hvor disse husene ligger var tidligere en menonittlandsby hvor guttene sørget for å få kuene inn for natten.

En menonittlandsby i hjertet av Israel, hvordan er det mulig?

Historien finnes fortalt i en bok av Heinrich Sawatzky (det lille bildet). Han skrev boken i 1955, da var han 94 år gammel, og bodde i Bayswater, en forstad til Melbourne i Australia. Heinrich Sawatzky var en såkalt Gemeiden Ältester for denne menonittlandsbyen. Oversatt til norsk vil det bli en tilsynsmann eller forstander. Sawatzky var født i en menonitt kommunitet i Russland, nåværende Ukraina. Han vokste opp i et lite hus på enden av en gate i landsbyen Mantau. Hans far, ganske ulikt russiske menonitter, var ikke priært gårdbruker. Han malte hus, og inventar. Han elsket også Herren og søkte å kjenne Herren på en dypere måte gjennom studier av Bibelen. Av denne årsak besøkte han også andre menonitt-kommuniteter, men også tyske pietistiske bosettinger langs elven Volga. Han fikk mange venner, blant annet ble han godt kjent med en forkynner ved navn Bernhard Harder.

Når Heinrich, eneste overlevende sønn i familien, nådde tenårene, sendte faren ham til en videregående skole i Halbstadt. Heinrich elsket også Herren, og ønsket å bli lærer, men et rykte begynte å spre seg blant menonittene på den tiden. Et rykte som forvandlet livene til Sawatzky familien fullstendig.

Det hele begynte når en venn, Johann Lange, en menonittvenn fra menonittlandsbyen Gnadenfeld, kom hjem fra Tyskland. Han kom hjem svært så begeistret, nesten for ivrig til å kunne fortelle hva han hadde opplevd.

"Herren Jesus kommer igjen, og Han kommer snart. Hans folk vil samles i Jerusalem. Før dette skjer vil de kristne utgjøre begynnelsen, så vil jødene bli omvendt. De vil gjenreise sin falne nasjon, de vil bygge opp de øde land, og templet i Jerusalem vil bli gjenreist. Etter dette vil Jesus komme igjen, og regjere blant dem. Hans makt til spre seg til hele verden og vare i 1000 år."

Ikke bare kunne Johann begrunne det han sa med mange skriftsteder, han brakte også med seg skriftlig materiale som viste at folk i Tyskland, England, Amerika, ja over hele verden nå våknet opp for denne sannheten: "Jødene vil vende tilbake til Palestina, og hele Israel vil bli frelst når Herren vender tilbake."

Først kom en håndfull mennesker sammen, så ble de flere, for å studere Johannes Åpenbaring, og de ville høre hva Johann Lange hadde å si. De ble så begeistret over det de fant at "en menighet i menigheten" ble til. "Jerusalemfreunde" (Jerusalemvennene) ble de kalt.

Når Heinrich fylte 17 var han overbevist om at hans fremtid lå i Palestina, for å hjelpe jøder med å omvende seg og møte Jesus når Han kom igjen. Dette var året da han sluttet skolen og flyttet med sine foreldre og fem søstre til Kaukasus, hvor Jesusalemvennene hadde samlet seg i tre landsbyer nær Pyatigorsk.

Tre år senere, i 1880, hadde flere tusen mennesker kommet sammen nær Pyatigorsk for en stor Tempelfest. På denne samlingen deltok talere fra Tyskland som fortalte om jødenes gjenopprettelse. De mente jødene var Guds utvalgte folk og de talte om Guds herlighet som snart ville vise seg i Jerusalem under Kristi herrevelde.

(fortsettes)