Den dramatiske historien om bederen Daniel Mast, del 1

Dette er hjemmet til Daniel og Barbara Mast, nær Hutchinson, Kansas, USA. Det var kjent som et bønnens hus. Et sted hvor folk kom sammen for å be og faste, og her skrev også Daniel Mast sine bøker, artikler og redigerte et kristent magasin.

Her forteller Peter Hoover den dramatiske historien om David Mast. Artikkelen er såpass lang, at jeg har valgt å redigere den og oversetter derfor bare deler av den. Jeg håper mange vil finne den interessant.

Bilde av en samling av 264 artikler skrevet av Daniel E. Mast, utgitt i 1955. Boken skulle bli en viktig del av Peter Hoovers omvendelseshistorie. Det hele begynte en vinterkveld. Peter satt bak på en benk ved kjøkkenbordet i huset til familien sin på deres gamle bondegård. En parafinlampe lyste opp rommet.. Som sedvanlig satt Peter å leste en bok da faren hans kom inn døra. Når faren så hva han leste, kom han tilbake med boken til Daniel Mast, og mente at den var mer passende lesestoff!

15 år gammel var ikke Peter Hoover mottagelig for farens lesetips, og boken ble liggende et halvt år uten at han åpnet den. Det var en søndag kveld, hbor han ikke hadde noe annet å gjøre.

Det han leste berørte ham sterkt.

Neste morgen kunne han ikke tenke på noe annet. Ved 12-tiden løp han opp trappa til rommet sitt, lukket døra, knelte ned og begynte å be. Han ga livet sitt til Jesus.

"Livet mitt har siden den sommerdagen i Canada i 1975 vært fullstendig forandret. Dramatisk annerledes. Ikke slik at alt har vært på stell og at alt har vært like enkelt, men jeg har levd livet mitt med Jesus," sier Peter Hoover.

fortsettes

En uopphørlig gudstjeneste koblet med den himmelske

En god venn av meg gjorde meg oppmerksom på et ord fra Apostlenes gjerninger i dag. Jeg har ikke lagt merke til det før:

"... det som vårt tolvstammefolk UNDER UOPPHØRLIG GUDSTJENESTE NATT OG DAG håper å vinne fram til..." Apg 26,7.

I de siste årene har det blitt større og større for meg dette: Når vi feirer gudstjeneste er det ikke i et vakuum. Det er ikke noe som skjer bare der  og da, men vi feirer den sammen med den himmelske festforsamlingen! Hebreerbrevet forteller oss følgende

"Men vi er kommet til Sions berg, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til HØYTIDSSKAREN OG MENIGHETEN AV DE FØRSTEFØDTE SOM ER OPPSKREVET I HIMLENE...! Hebr 12,22-23

I Tempelet pågikk det en upphørlig gudstjeneste dag og natt.
Den var for Gud.
En tjeneste for Guds ansikt.

Datidens og den opprinnelige 24/7.

Så annerledes mange av våre menneskesentrerte gudstjenester.

Hvor annerledes ville ikke våre gudstjenester vært, både i innhold og utførelse vært,  om vi forstod at når vi feirer gudstjeneste skjer det samtidig med det som pågår i himmelen. Den er nemlig også uopphørlig, natt og dag.

Det ser vi klart når vi leser Bibelens bønne- og lovprisningsbok - Åpenbaringen.

Da ville våre gudstjenester vært mer fylt av tilbedelse, bøyninger til marken, stillhet, beundring av Jesus, mer feiring....

Norsk munk på besøk i Kristi himmelfartskapellet

Vi har gleden av å ha bror Emmanuel som vår gjest disse dagene. Han tilhører en klosterkommunitet i Phoenix i Arizona, USA, som ledes av fader Macarios (Atef Meshreky). Fader Macarios studerte medisin da Herren kalte ham til å hengi seg fullstendig til han. I lydighet mot Herrens kall, ble han munk i hjemlandet Egypt. Etter den arabiske våren, som ikke var noen vår, men en ny forfølgelsestid av kristne, dro han til USA. Han ble senere ortdoks munk i Amerika. I mer enn 45 år har hans fokus vært å grave opp igjen de dype brønnene til kirkens tidlige kirkefedre. Bror Emmanuel, som opprinnelig er født og oppvokst i Stavern, har nå levd i denne kommuniteten i snart fire år. Jeg hadde gleden av å møte ham første gang i forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i februar, men det er første gangen vi får flere dager sammen. Det har vårt veldig hyggelig. Heldigvis blir det ikke siste gangen vi ses.

Det har vært veldig interessant å høre om klosterkommuniteten i USA, ikke minst om det rike tidebønnslivet. I går feiret vi gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.

Billedtekst: Bror Emmanuel sammen med Bjørn Olav i Kristi himmelfartskapellet. Foto: May Sissel Hansen

Mine evangeliske baptistvenner

Jeg har skrevet om mine katolske venner, ortodokse venner, mine pinsevenner og mine Israelsvenner. Nå er tiden kommet til å skrive om mine evangeliske venner, og dermed den bevegelse hvor jeg har mine røtter, døperbevegelsen.

25. september i år er det ganske nøyaktig 40 år siden jeg lot meg døpe på bekjennelsen av min tro. Jeg husker dagen, som om den skulle ha vært i går. En riktig kald septemberdag. For å dempe kuldesjokket  hadde jeg på meg en islender. Men jeg angrer ikke. Jeg hadde brukt syv år på å ta den avgjørelsen, så det var en vel overveiet handling. Studier av dåpen, både dens innhold og ikke minst urkirkens dåpspraksis, hadde overbevist meg. En viktig bok for meg i denne tiden var 'Apostolisk dåp', av Johannes Warns. Filadelfiaforlaget ga den ut i 1964. Grundig, saklig og overbevisende, og fremragende oversatt av Oddvar Nilsen. Undres på om noe forlag ville utgitt en slik bok i dag?

På 1970-tallet hadde jeg kommet i kontakt med en anabaptistisk gruppe ved navn 'Bruderhof'. Jeg  begynte å abonnere på deres tidsskrift, 'The Plough', hvilket jeg har gjort siden. Faktisk har jeg samlet på alle nr siden 70-tallet. Gjennom dette tidsskriftet ble jeg kjent med teologen og filosofen Eberhard Arnold, som skulle få stor og avgjørende betydning for min trosutvikling og min egen overbevisning. Han hjalp meg til å finne tilbake til røttene, til urkirken. Jeg begynte å studere døperbeveglsens historie, de foraktede anabaptistene, reformasjonens tredje gren. Jeg ble fascinert av vektleggingen av å leve ut Bergprekenen i praksis, av forsamlingens frie stilling, av Bibelen som eneste autoritet for liv og lære, av det tydelige skillet mellom stat og kirke, av den ikke-voldelige linjen, avvisningen av å avlegge ed, og sist, men ikke minst, den tydelige forkynnelsen av Guds rike. Døperbevegelsens mange martyrhistorier grep meg også. Anabaptistene ble forfulgt, arrestert, torturenrt, brent, hengt og druknet av både Den romersk-katolske-, den lutherske-, så vel som den reformerte kirken. Ene og alene på grunn av deres tro.

Jeg ble så interessert i anabaptismen at det ble bok av det: En tro verd å dø for, utgitt av Frihet forlag.  Jeg har fortsatt mye kontakt med ulike anabaptistiske grupper, særlig mennoniter og hutterianere og har de siste årene hatt jevnlig besøk av dem i vårt hjem. En av de jeg har oversatt mye til norsk, er hutterianeren Peter Hoover.

Med årene ble bøkene til baptister som Charles Haddon Spurgeon, Billy Graham, W.A Criswell, den legendariske pastoren for First Baptist Church i Dallas, viktige byggesteiner. Møtet og vennskapet med to amerikanske baptister, som bygget opp en stor internasjonal baptistmenighet i Sandvika, Marylyn og Jack Slaugh, har betydd veldige mye for meg - ikke minst når det gjelder bibeltroskap.

I 1995 ble jeg ordinert til pastor i Det Norske Baptistsamfunn, og jeg har betjent to av dette kirkesamfunnets menigheter som pastor, Raufoss og Lillehammer, og er for tiden leder for Baptistenes Bønnefellesskap.

Jeg er glad for å høre hjemme i denne delen av kirkefamilien. Her hører jeg hjemme. Jeg er baptist. Og jeg har djup respekt for at andre har et annet teologisk syn enn meg, ikke minst et annet dåpssyn. Når jeg inviteres som taler i felleskristne sammenhenger, taler jeg aldri om det som skiller oss, men om det som forener. Det betyr ikke at jeg er forlegen hva angår mitt eget dåpssyn, bare at jeg ønsker å være samlende. I egne sammenhenger forkynner jeg frimodig om det jeg er overbevist om.

Jeg er også veldig glad i den baptistiske salme- og sangskatten, de multietniske uttrykkene og det arbeidet som gjøres av mange baptister for fred- og forsoning.

Jeg gleder meg også over å være en del av et stort verdensvidt fellesskap. Baptistenes Verdensallianse teller over 47 millioner døpte medlemmer i 125 land. I tillegg kommer alle de frie baptistkirkene som ikke er en del av verdensalliansen og de anabaptistiske, og også teller tusener.

Skammelig og skremmende!

Vi liker å fremstille oss som den aller beste i klassen. Vi skryter av vår humanistiske arv og vårt store engasjement for flyktninger og mennesker i nød i andre land. Vi blåser støvet av Nansen. i festtaler.

Men nå har Norge fått en alvorlig ripe i lakken, og jeg tror ikke det nytter å polere vekk ripen denne gangen. Full omlakkering må til. Og jeg tror det må slipes ned noe rust også.

Jeg tenker selvfølgelig på den afghanske moren og hennes barn, og den sjokkerende og uverdige uttranstporteringen fra Norge.

18 sterke politimenn måtte til. Et av barna, Yasin, ble arrestert på arbeidsplassen, mens han var på jobb. Klokken fem om morgenen vekkes resten av familien av en horde med politimenn. På med  håndjern. Utenfor huset møtes de av flere politimenn. Mor besvimer. Barna skriker. De hjerteskjærende skrikene vekker naboene, som blir vitne til det fullstendige overgrepet. Det hele minner om politirazzier i andre land vi ikke vil sammenligne oss med. Men kanskje Norge ikke er den beste i klassen likevel?

Kjæresten til et av barna, får ikke ta farvel med den hun elsker, bare beskjed om pakke noen av hans eiendeler.

Et fly må leies inn. Leger og helsepersonell er med. De vurderer uttrasporteringen som forsvarlig, selv om mor er bevisstløs. Først når de ankommer Tyrkia vurderer de morens helsetilstand til å være for kritisk til at hun kan sendes til Afghanistan og de må gjøre vendereis med henne.

Det er ikke Norge, men Afghanistan, som viser humanitet, ved å nekte å ta omot barna. Afghanistan er et av verdens farligste land å bo i. Men Norge er villige til å sende mennesker tilbake dit.

Så langt har dette kostet norske skattebetalere tre millioner kroner.

Det er skremmende taust fra KrF og Venstre.

Underlig.

Så husker jeg det: de sitter jo i regjering.

Jeg tenker på ordene fra den såkalte 'Valdresprofetien':

"Folk fra fattige land kommer  til å strømme til Europa. De kommer også til Skandinavia og Norge. Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene under krigen. Da er målet for våre synder nådd.

Rett de slappe hender og de svake knær

'Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær! La deres føtter gå på rette veier,så det halte ikke vris av ledd, men heller blir helbredet' (Hebr.12,12-13).

Dette er Guds oppmuntrende ord til oss. Vi skal løfte troens hender og styrke bønnens knær. Ofte mister troen sin kraft og målsetting, og bønnene taper kraft og effektivitet.

Bildet her er meget talende. Tanken synes å være at vi blir motløse og så trette at det skal bare en liten hindring til så skremmes vi til motløshet. Vi fristes til å gå utenom vanskelighetene, i stedet for. Vi velger en lettere vei.

Det er mange måter å unngå vanskeligheter på, i stedet for å bane seg vei gjennom dem. Hvor ofte møter vi ikke slikt som forvirrer oss, og så prøver vi å komme unna med en unnskyldning om at vi ikke var forberedt på det.

Det kreves et offer, en lydighetshandling fra vår side, et Jeriko som skal inntas. Eller det kan hende at Gud har lagt noen på vårt hjerte, og så har vi ikke kraft nok til å kjempe i bønn til seieren er vunnet for den det gjelder. Enten er bønnelivet svakt, eller også føler vi oss selv udugelige på en eller annen måte, og så prøver vi på en annen vei.

Gud sier at vi skal rette de slappe hendene. Gå tvers gjennom elven. Du skal få se at vannet deler seg. Rødehavet og Jordan åpner seg. Herren fører deg igjennom til seier.

Pass på at du holder deg midt på veien. Etterlat deg ikke et eneste Jeriko som ikke er beseiret, intet sted der satan kan si at han ble for sterk for deg. Dette er en nyttig lekse og en meget praktisk sådan. Jeg har ofte hatt bruk for den. Kanskje det er deg det gjelder i dag.

A.B.Simpson ( bildet ). Hentet fra: Strømmer i ødemarken av Mrs. Charles Cowman. Rex forlag, side 228-229.

Viktig bønneemne: Eliyahu Ben Haim kritisk syk

Eliyahu Ben Haim (bildet), som er en av lederne for Forbedere for Israel, ligger kritisk syk på et sykehus i Skottland. Han er koblett til en pustemaskin.

Eliyahu, som var en nær venn av Derek Prince og kjent fra flere bønnekonferanser i Norge, hadde akkurat avsluttet en bønnekonferanse for Israel i Skottland 11.juni da han ble syk. Han hadde merket smerter i en fot noen dager og denne smerten forverret seg. Han la da merke til en betennelse som beveget seg oppover leggen. Han dro da til sykehuset, og i løpet av kort tid ble han operert. Legene måtte fjerne hans venstre ben ved kneleddet. Eliyahu Ben Haim er blitt angrepet av en sjelden kjøttetende bakterie som det ikke finnes noen kur for, den eneste behandlingen er amputasjon.

Vi har nettopp mottatt denne meldingen fra hans nærmeste familie. Eliyahu er lagt i kunstig koma og han overvåkes hele tiden. Familien betegner situasjonen fremdeles som kritisk.

La oss løfte denne Herrens tjener innfor nådens trone. Han trengs sårt. Be om at han våkner, at hans vitale organer tåler denne store belastningen og at han blir frisk. Husk også hans nærmeste familie.

Guds ord ble betrodd dem!

En tid nå har jeg lyttet en del til bibelundervisning fra messianske jøder i Israel. Det gir en del ny innsikt. Jeg tror at vi i årene som kommer, vil bli overrasket over den åpenbaring og det lys som mange av våre jødiske venner har.

Egentlig er det ikke så merkelig, for apostelen Paulus skriver: 'Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? Mye på alle vis! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem.' (Rom 3,1-2)

Tenk hvor mye vi har å takke jødene for!

Men først og fremst dette: GUDS ORD BLE BETRODD DEM.

Erstatningsteologien er kirkens største og verste forbannelse. Den har sin rot i antisemittismen. Det er intet mindre tragisk å det direkte jødehatet som finnes i flere av kirkefedrenes skrifter, og bruddet mellom den jødiske og den hedningekristne forsamlingen er et særdeles mørkt kapittel i kirkens historie.

Men nå vokser de messianske menighetene i Israel ikke bare numerisk, men også i dybden! Mange har en djup innsikt i Guds ord, og kan sette den i en kontekst få hedningekristne kan. La oss være ydmyke å lytte til våre brødre.

Det kan til og med hende vi må justere oss! :)

Mye av vår tankegang er styrt av gresk tenkning, og vi leser Bibelen med vestlige øyne. Jordens midtpunkt er ikke et sted i Vesten, men i Jerusalem!

Trondheim, Kragerø og litt til

I går talte jeg om 'Når Guds vennskap hvilte over mitt telt,' i pinsemenigheten på Lena. Det var en god opplevelse. Så godt å tale der. Åpent. Til helgen reiser vi til Trondheim, hvor vi skal delta i 'Sammen for Hans ansikt', som er en del av et europeisk bønneinitiativ, som har fått navner: 'Europe's Wells.' Tanken bak det hele er å be Gud gjenåpne de gamle vekkelsesbrønnene, og i norsk kristenhistorie er jo Trondheim Norges 'kristenhovedstad'. May Sissel og jeg gleder oss veldig til å være med på dette i Trondheim. Gud har lagt Trondheim på mitt lenge, og jeg har kjent på at May Sissel og jeg skulle til Trondheim i år for å be, lenge før jeg fikk en invitasjon til å tale på avslutningsgudstjenesten i Trondheim misjonskirke søndag.

Bak arrangementet i Trondheim står Bønneuka i Trondheim, 24/7 Trondheim, kirker i byen, i samarbeide med Nasjonalt bønneråd, Nordic Harvest Mission og Ungdom i oppdrag. Det er samlinger i Trondheim misjonskirke lørdag kl.12.-16. og 19, og søndag kl.11. Møtene er åpne for alle som vil være med å be.

Etter Trondheim går May Sissel og jeg inn i en stille periode hva møter angår. Det neste større møtearrangmentet er ikke før enn 24.-25 august i Kragerø. Der har alle menighetene gått sammen om å arrangere seminar og gudstjeneste, hvor jeg skal tale og undervise begge dagene. Jeg kjenner på en slik glede og takknemlighet over at hele Guds familie kommer sammen og at vi får være med på dette.

Ellers er ikke dagene så gode for tiden. Mr. Parkinsons er en nådeløs herre. Nå sliter jeg mye med kvalme og sterke smerter på grunn av at nakken blir så stiv innimellom, og på grunn av parkinsonsmedisiner, kan jeg ikke ta kvalmedempende medisiner. Jeg innrømmer at jeg blir motløs innimellom, og at det er mye tårer nå. Livet  er rett og slett slitsomt i perioder.

Men jeg tjener ikke herr Parkinsons. Jeg har Jesus som Herre. Han er større enn Parkisons.

Takk til alle dere som ber for May Sissel og meg. Be gjerne for nakken og at Gud bevarer meg for motløsheten. Og ta snille May Sissel med dere i deres bønner. Jeg klarer meg ikke uten henne. Da stanser denne tjenesten opp.

Foto: Harald Willard/Fine Art

Naturen som bønnerom

'På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, ned til en elv, hvor de pleide å holde bønn...' (Apg 16,13)

Edin Løvås snakket om at bønnens hus har mange rom. Han skrev bok om det også. Et av disse rommene er naturen. Nå er den på sitt vakreste. 'Se på liljene på marken,' sa Jesus. Kanskje dette er en tid for deg til å lukke din dør til ditt lønnkammer, og gå ut i naturen og bruke den som et bønne- og lovprisningsrom?

Kanskje det er en ny erfaring. Ta deg tid til å lytte til de naturlige lydene: av fugler, vann, dyr. Kjenn på varmen fra solen. Kjenn på vinden, lytt til regnet. La Gud få tale gjennom sitt skaperverk.

Dette er en tid for å tie, og llytte.

Og det er en tid for lovprisning.

Kanskje du finner eller har funnet 'din bønneplass'? Som du stadig kan vende tilbake til.

Et av mine favorittskriftsteder i mange år er Matt 13,1:

'Samme dag gikk Jesus ut av huset og satte seg ved sjøen.'

Om Jesus kunne ta seg tid til det, kan jeg.

Jeg har oppdaget at Gud ofte taler til meg der.

Et lys i den beksvarte natten

I dag har jeg brukt noe av dagen til å se en dokumentarfilm om Ukraina. Deler av historien handlet om byen Lviv, og som ikke bare en vakker by, men som skjuler en forferdelig historie.

Før krigen var dette en av mange østeuropeiske byer med en stor jødisk befolkning. Her bodde det 160.000 jøder. De utgjorde en tredjedel av byens innbyggere. Så kom nazistene. Når krigen var over var det bare 1000 jøder igjen. Resten var drept - bare fordi de var jøder.

Denne dystre delen av historien kjente jeg til fra før, men jeg hadde aldri hørt om Leopold Socha og den jødiske handelsmannen Ignacy Chiger og hans familie.

Leopold Socha, var en polsk kloakkarbeider. Han utgjorde et lys i den beksvarte natten.

Ignacy Chiger klarte å unnslippe nazistene ved å gjemme seg i kloakksystemet under byen, sammen med sin lille familie. I en forferdelig stank, og med rotter og andre gnagere, rundt seg oppholdt denne familien seg her i 14 måneder. Det er ikke til å tro. Så redde de må ha vært. Ikke minst barna.

En dag ble de oppdaget. Av Leopold Socha.

Han klarte å smugle mat og vann ned til dem og reddet deres liv. Hvilken heltemodig innsats, for det var med stor fare for hans og den jødiske familiens liv.

Etter krigen ble Socha utnevnt av den jødiske staten som 'Rettferdig blant nasjonene', den høyeste utmerkelsen og æren en ikk-jøde kan få.

Jeg takker Gud for Leopold Socha.

Samtidig kjenner jeg på en djup sorg og fortvilelse over det hatet jødene har blitt utsatt for - og blir utsatt for. Gud forby - men med det jødehatet som sprer seg i dagens Europa - kan det skje igjen.
.

Det er visstnok laget film om familien Chiger og deres redningsmann. Den skal jeg skaffe meg. Her et bilde av familien Chiger.

Tilgi, men ikke glemme

Det tok omtrent 400 år før sveitsiske myndigheter i Bern ba anabaptistene om tilgivelse for den forfølgelsen de ble utsatt for.

Delegater fra hver eneste mennonite-forsamling tilhørende Swiss Mennonite Conference kom sammen Tavernas Evangelical Mennonite Church 20.april, for å ta imot et utstrakt hånd fra de sveitsiske myndighetene.

Forsoningsmøtet mellom de sveitsiske myndighetene og landets anabaptister, har sin bakgrunn i at sveistiske myndigheter offentlig henrettet 40 anabaptister i perioden 16. til det 18.århundre. Ene og alene på grunn av deres tro. Deres gripende vitnesbyrd finnes beskrevet i Martyr's Mirror.

Det overraskende forsoningsinitiativet fikk sin spede begynnelse i november i 2017. Da leste Christoph Neuhaus, som er direktør for det departement i Bern som arbeider med kirkelige anliggender, et offisielt brev hvor myndighetene ba om tilgivelse overfor landets anabaptister. Det skjedde i Rådhuset i Bern. Dette møtet var kommet i stand etter initiativ fra mennoniter og representanter for Den reformerte kirke. Det har vært tette og sterke bånd mellom de sveitiske mndighetene og Den reformerte kirke. Anabaptistene ble i sin tid forfulgt, arrestert, mishandlet og ofte brent eller druknet av både Den romersk-katolske kirke, Den lutherske- og Den reformerte. Flere  tusener ble forfulgt og led martyrdøden.

Anabaptistene i Sveits tok med glede imot den utstrakte hånden, og ønsket samtidig at denne forsoningshandlingen skulle være et sterkt symbol på fred.

- Vi er selvsagt klar over at vi ikke kan tale på vegne av de som led og ble forfulgt, men vi vet at de fulgte Kristus, og derfor stoler vi på at de ville ha svart: Ja, vi tilgir!

Anabaptistene i Sveits er likevel tydelig på at når de tilgir, så er ikke det samme som å glemme. Martyrene må huskes, og man må ta vare på deres vitnesbyrd og minnes dem.

Billedtekst: Christoph Neuhaus, til venstre og Lukas Amstutz, som er president for Swiss Mennonite Conference plantet et lindetre som et symbol på forsoningen.

Den rause Gud og vår bønn

Jeg tror flere enn meg kjenner seg igjen i disse ordene om det å be:

'Når alt kommer til alt, er sannheten den, at når vi ber, kommer vi alle med et flokete nøste av motiver, uegennyttige og selviske, nådefulle og hatefulle, kjærlige og bitre.

For å være ærlig, på denne siden av evigheten, klarer vi aldri å avdekke det gode fra det dårlige, det rene fra det urene.

Gud er raus nok til å motta oss med hele denne sammenblandingen.'

- Richard J. Foster (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Sann nestekjærlighet, del 1

Jeg klarer ikke å slippe tak i historien om fader Isidor, som døde i 1908, og som var en av Russlands siste store staretser, eller åndelige veiledere. Stadig vender jeg tilbake til boken om hans liv: 'Jordens salt', skrevet av Pavel Florinskij.

Florinskij skriver:

'Alle slags mennesker - munker og prester, kunstnere og lærere, studenter og seminarister, soldater, småborgere, bønder, arbeidere - hvem besøkte ham ikke? Man kom til ham for å be om penger, for å få trøst, med sine funderinger, man kom om man var trøtt av livet, fryktet straff, med tyngende synder, om man kjente stor glede, om man ville gi noe til de fattige, for å slutte fred med sine fiender, for å ordne opp med ting som angikk familien, for å få hjelp med sykdom, for å drive ut djevelen - ja, for alle slags anledninger kom man til ham.

Alle ble møtt med kjærlighet, alle forsøkte han å tilfredsstille. Men aller mest elsket han utstøtte mennesker, til og med skyldige mennesker. Om alle hadde vendt seg bort fra et menneske, så var det fremfor alt denne personen fader Isidor viste sin kjærlighet. Det fantes for eksempel en familie som det gikk rykter om at de drev en fordekt virksomhet, at de lurte folk og at politiet var etter dem. Til dem sendte han presanger - ja, til og med det han fikk selv ga han bort til dem.'

Vi hadde trengt flere som fader Isidor. I neste artikkel skal jeg fortelle om hans kjærlighet til jødene.

Bildet er ikke av fader Isidor, for det eksisterer ikke bilde av ham, men bilde av to munker fra Athos.

fortsettes

Takk til alle dere som ba i går

En stor takk til alle dere som ba og våket i går. Jeg var med i bønn til like over midnatt, når den historiske innstramningen av abortloven fant sted. Regjeringspartiene og nesten hele Senterpartiets stortingsgruppe - 17 av 19 - stemte for endringnen. 105 stemte for vedtaket, mens 64 stemte mot.

I timesvis diskuterte Stortinget de første innstramningene i abortloven på 40 år. Jeg tror at takket være bønn åpnet Gud en mulighetens dør med denne regjeringen. KrF hadde ikke fått samme muligheten, om de hadde fulgt Hareide på hans vei mot Arbeiderpartiet. Det ser man tydelig på det sterke reaksjonene som har kommet fra mange Arbeiderparti-representanter. Det er heller ingen som helst tvil om at disse kreftene vil gjøre sitt til at loven reverseres, om de skulle komme i maktposisjon igjen.

Enn så lenge vil barn i mors liv reddes. Det takker vi Gud for.

Det som skremmer meg mest i denne saken er at så få vil drøfte de etiske dilemmaene med å drepe en tvilling, eller flere for den saks skyld. Vi snakker om friske fostre som altså ikke skal få lov til å leve.

Det er sterke krefter som vil barnet til livs i mors liv. Sjelden har vi sett en slik aggressivitet som i denne saken.

Foto: Wikipedia

Skriften og biografiene

'Ved siden av De hellige skrifter, er det største hjelpemiddelet for troens liv en kristen biografi. Det er virkelig noe å merke seg at store deler av Bibelen handler om livet og arbeidet til profeter, patriarker og konger - hvem de var, hva de gjorde og sa, hvordan de ba, slet og led og triumferte til slutt.' 

- A.W Tozer (bildet), gjengitt i boken: L.G.Parkhurst, jr.: Francis and Edith Schaeffer. Bethany House Publishers, 1996. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når det har kommet til Sverige, kommer det nok til Norge også

Sverige pleier å ligge litt foran Norge i utviklingen, men Norge pleier å følge etter - på godt og på vondt.

Når Svenska Baptistsamfundet, Missionskyrkan og Metodistene skulle slå seg sammen og bli til Equmeniakyrkan, valgte en del baptistmenigheter å stå utenfor det nye kirkesamfunnet. De mente blant annet at Equmeniakyrkan beveget seg i en liberal retning. Det er ikke vanskelig å gi dem rett etter at Equmeniakyrkans årskonferanse i Kristi himmelfartshelgen vedtok ny kirkehåndbok.

I boken oppmuntres forsamlingene som utgjør Equmeniakyrkan til å beskrive Gud som kjønnsnøytral. Man oppfordres til å bruke ordet 'Gud' i stedet for 'Han'. Begrunnelsen er at ordet 'han' befester patriarkalske strukturer.

Hva vigsler angår finnes det tre alternativer:

1. Ekteskap er mellom en mann og en kvinne.
2. Ekteskap gjelder alle par.
3. Ekteskap er forbeholdt hvilket kjønn som helst.

I det tredje alternativet skal man ikke bruke bibelord om at Gud skapte mennesker til mann og kvinne. Begrunnelsen er at ingen skal føle seg ekskludert.

Kommer dette også til å bli standard for norske frimenigheter på sikt? Ja, jeg er redd for det. Vi trenger virkelig å be for våre menigheter.

Apostelmøtet i Jerusalem, del 2

Møtet som den kristne forsamlingen i Antiokia har kalt sammen til, er blitt kalt 'apostelmøtet i Jerusalem'. Det er ikke helt dekkende. For det er ikke bare apostlene som deltar, og det er slett ikke bare apostlene som har noe de skulle ha sagt.

Leser vi teksten nøye slik vi finner den i Apg 15, finner vi tre grupper som deltar i samlingen i Jerusalem. Det er:

1. Apostlene
2. De eldste
3. Forsamlingens medlemmer, samt utsendingene fra Antiokia. Vi kjenner navnene på to av dem, Barnabas og Paulus, men Lukas skriver også: 'noen andre.' (v.2)

Dette er ikke uten betydning, for når vedtaket skal gjøres, fattes det ikke av apostlene alene, men av menighetsfellesskapet.

Vers fire forteller oss at når utsendingene fra Antiokia kom til Jerusalem, ble de 'mottatt av menigheten og apostlene og de eldste'.

Den læremessige samtalen er det apostlene og de eldste som har:

'Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak.' (v6)

Spørsmål vedrørende lære avgjøres altså ikke på et menighetsmøte, men av apostlene og menighetens eldste.

Etter en nokså opphetet diskusjon, står forstanderen for menigheten i Jerusalem, Jakob, frem og oppsumerer samtalene, og ber dem om å høre på seg.

Det er altså ikke apostlene, men han som er innsatt  som er innsatt som forstander for menigheten i Jerusalem, som oppsumerer det hele og fremmer et vedtak. Her respekteres den delegerte myndigheten.

Når så vedtaket skal fattes, merker vi oss ordene til Jakob:

'For Den Hellige Ånd og vi har besluttet...' (v.28)

Dette er altså ikke bare en uttalelse fra en gruppe teologer, men Den Hellige Ånd står bak som inspiratoren.

Når utsendingene skal velges som skal formidle brevet fra dette viktige møtet, så velges de 'apostlene, de eldste og hele menigheten.' (v.22)

Brevet som sendes er skrevet av 'apostlene og eldstebrødrene ...' (v.23)

Slik fungerte altså menighetsfellesskapet i urkirken.

Salig er den mann og kvinne som vandrer sakte

Det hender jeg støter på noen i en butikk, som bærer et skilt hvor det står: 'under opplæring'. Jeg skulle ønske vi også var utstyrt med slike skilt når det gjelder vårt åndelige liv. For det er stadig noe nytt å lære, og for mitt vedkommende er det stadig noe jeg må lære enda en gang. Jeg er ihvertfall ikke ferdig utdannet.

Den leksen jeg holder på med nå handler om å slå ned på farten, for å gå i takt med Gud. Han går ofte saktere enn meg. Skal jeg få med meg noe av det livet jeg er ment å leve, å jeg ha tid til å leve det. Jeg øver meg i langsomhetens gode rytme.

De siste årene har jeg øvd meg i å væree ærlig. Ikke pynte på, men si det som det er overfor Gud. Om bønnen ikke er ærlig, er den falskneri. Da forestiller vi oss, forteller Gud noe som ikke er sant.

Salig er den mann og den kvinne som vandrer sakte.

Og som er under opplæring.

Be for Europa, del 1: Russland

I dag, 12.juni, er det Russlands nasjonaldag, og det er en passende anledning til å starte min lenge bebudede artikkelserie, om landene i Europa, og hvordan vi mer konkret og målrettet kan be for dem.

Russland er verdens største land hva landområde angår. Hele 17 000 000 kvadratkilometer. Det har grenser til Norge, Finland, Estland, Latvia, Hvite-Russland, Ukraina, Georgia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kina, Mongolia, Nord-Korea og .Litauen og Polen via Kaliningrad-eksklaven. Innbyggertallet er på nesten 143 millioner mennesker. Så vi kan med rette snakke om 'det veldige russiske riket'.

Hovedstaden er Moskva, som ligger i den europeiske delen av landet. De vestlige delene av landet dominerer både befolkningsmesssig og økonomisk. Russland er egentlig en føderasjon av med mange delrepublikker som har sine egne politiske ledere og forsamlinger. Disse delrepublikkene er så knyttet opp mot de mange ikke-russiske etniske gruppene i landet og har et utstrakt selvstyre.

Nyere russisk historie har vært preget av to sterke menn: Vladimir Putin og Dmitrij Mededev, som siden 1999, har vekslet på å sitte som president og statsminister. Etter Sovjetunionens fall i 1991 har Russland fått tilbake sin storpolitiske rolle i internasjonal politikk.

Under Putin har Russland opplevd en stor økonomisk vekst, samtidig har vestlige land og menneskerettighetsorganisasjoner kritisert Putin for å undergrave demokratiet og menneskerettighetene i Russland.

Den ortodokse kirke har alltid hatt en stor innflytelse i Russland. Etter kommunismens fall har vi vært vitne til en gjenreisning av kirker og klostre, og en fornyelse av det åndelige livet, nesten uten sidestykke. Under Sovjet-regimet ble mange av disse kirkene og klostrene ødelagt, og prestene og munkene og nonnene fengslet, og i mange tilfeller drept. Landet har de siste årene opplevd også en moralsk gjenopprettelse, og da i særlig grad med hensyn til familiepolitikken.

Men det er også sterke og problematiske bånd mellom Den russisk-ortodokse kirke og det russiske statsapparatet. En ny religionslov har gått hardt utover de evangeliske kristne i landet. Mange, særlig baptister, er blitt arrrestert, misjonærer utvist fra landet, teologiske institusjoner og bibelskoler stengt, kirkelig eiendom konfiskert. Akkurat som i Sovjet-tiden.

BØNNEEMNER:

* Fødeselsraten i Russland er blant de laveste i verden. Russlands befolkning minsker med 500.000 hvert år. Antallet aborter er blant de høyeste i hele verden. Antallet alkoholikere er også blant de høyeste i verden. Mange dør pga metanolforgiftning, 2,5 millioner russere er narkomane, og åtte prosent av landets ungdommer bruker narkotika daglig. Russland har også det høyeste antall med HIV-AIDS.

* En sterk nasjonalisme og antisemittisme er på frammarsj. Rasistiske angrep har økt med over 30 prosent siden 2008.

* Jeg har allerede nevnt de evangeliske kristnes situasjon. De trenger mye forbønn. Be spesielt for barne- og ungdomsarbeidet, for de mange barneleirene og for menighetsplatingen. Mange evangelske kristne, særlig mennoniter, lutheranere og baptister har emigret til Tyskland de siste årene, og det har ført til stor ledermangel.

* De finnes mange unådde folkegrupper. Disse trenger særlig vår forbønn. Det finnes 78 etniske grupper med en total befolkning på mer enn 13 millioner mennesker. De trenger evangeliet! Be om  nød for disse.

* Be om politisk ro og stabilitet og for landets myndigheter.

Apostelmøtet i Jerusalem, del 1

Dette er noen refleksjoner jeg har gjort om Apostelmøtet i Jerusalem, som kirkehistorikeren Lukas beskriver for oss i Apostlenens gjerninger kapittel 15. Jeg går ikke inn på selve bakgrunnen og vedtaket som ble gjort, Disse refleksjonene handler først og fremst om selve møtet.

Den kristne forsamlingen er ennå ung når det holdes. Menigheten i Jerusalem, som ble dannet 10 dager etter Jesu himmelfart, var da og vil alltid være modermenigheten for kristenheten. Selv om Rom, Antiokia, Aleksandria og Konstantinopel skulle få stor betydning for den ekspanderende kristentroen, er og blir utgangspunktet Jerusalem.

Vi skriver år 48. Det er uro blant de kristne. Striden står om hvordan man skal forholde seg til omskjærelsen og Moseloven. Vi befinner oss i Antiokia. Det er fra denne denne menigheten, som besto av både jøder og hedningekristne, Barnabas og Paulus, sendess ut på sin første misjonsreise.

Et så stort og viktig spørsmål som handlet om omskjærelsen og Moselovens forhold til den kristne tro, måtte tas  opp med apostlene, de Jesus selv hadde utvalgt, til å være søyler i den kristne forsamlingen. Disse spørsmålene var ikke av en slik karakter at de kunne løses av noen husmenigheter i Antiokia.

"Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på APOSLENES OG PROFETENES grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus selv." (Ef 2,19-20)

Det er ikke Paulus, som enkelte hevder, som innkaller til apostelmøøtet i Jerusalem. Det går klart frem at det er menigheten i Antiokia, som gjør et vedtak om å sende utsendinger til Jerusalem:

"Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem, og legge dette spørsmålet fram for dem." (Apg 15,2)

Allerede fra begynnelsen av ser vi at viktige avgjørelser som angår den kristne forsamlingen fattes av menigheten.

Forsamlingen i Jerusalem stod i en særstilling. Årsaken var at Jerusalem på dette tidspunktet var en base for apostlene.

(fortsettes)

Ulven, Lammet og Løven

I går mens jeg var ute å kjørte og var alene i bilen kom denne setningen til meg. Jeg tror den er fra Herren:

'Bli ikke så opptatt av ulven, at du ikke ser Lammet og Løven!'

Man kan bli så opptatt av å passe seg for vranglære, for alt som er farlig, av å advare at man mister perspektivet.

Det er ikke ulven, som har det siste ordet, det er Lammet og Løven!

Det er en fare for å bli forført.
Vi har en motstander.
Det finnes falske profeter.
Vi skal være årvåkne.

Alt dette er sant.

Men.

Det er mulig å bli så opptatt av dette at man ikke ser verken Lammet eller Løven!

"Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret... Og jeg så - og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, sto det et lam, likesom det hadde vært slaktet..." (Åp 5,5-6)

Er det noe den onde liker, så er det at all oppmerksomhet rettes mot ham.

En mann full av Den Hellige Ånd og tro

'En mann full av Den Hellige Ånd og tro.' Slik presenterer kirkehistorikeren og legen Lukas levitten Josef, som apostlene kalte Barnabas, som betyr 'formaningens' eller 'trøstens' sønn. I dag feirer vi hans minnedag.

Han var født på Kypros, og tilhørte den første kristne forsamlingen i Jerusalem. Lukas forteller oss at han 'eide en åker', jfr Apg 4,37 og han måtte ha vært grepet av tanken om eiendomsfellesskapet som preget urkirken. Der hadde man alt felles, og Josef solgte derfor eiendommen sin, og la pengene han fikk for den 'for apostlenes føtter.' Dermed kunne pengene til det barmhjertighetsarbeidet de første kristne drev.

Det er interessant at apostlene så noe i livet til Josef som gjorde at de kalte ham med det samme navnet som brukes om Den Hellige Ånd: parakletos.

Josef var trøsteren, den barmhjertige. Han var hjelperen og oppmuntreren.

Derfor får han navnet Barnabas.

Når vi leser Apostlenes gjerninger, lærer vi Barnabas å kjenne. Han er en mann med hyrdesinn. Han ser mennesker. Det er han som plukker opp Saulus, når ingen anerkjente hans tjeneste, og fikk ham ut i tjenesten for Guds rike. Uten Barnabas ville Saulus aldri blitt Paulus.

Selv hadde han ingen ambisjoner om å stå i første rekke.

Barnabas er også der for å gi Markus Johannes, som Paulus røk uklar med, en fortsatt tjeneste i Kristi kropp. Han var også en av de nærmeste medarbeidere i apostelteamet til Paulus. Uredd, djerv, en Åndens mann.

Vi trenger slike som Barnabas i Kristi kropp i dag, ja, vi er i desperat behov av dem.

I følge tradisjonen forkynte Barnabas evangeliet i Roma og Milano, før han vendte tilbake til Kypros, der han led martyrdøden på begynnelsen av 60-tallet.

Hvorfor så taust om pinsen, pinsevenner?

Dette er skrevet i undring, ikke i kritikk. Denne pinsen har jeg vært innom Facebook-profilene til kjente pinsevenner og pinsekarismatikere som gjerne ytrer seg i sosiale medier. Jeg var interessert i deres synspunkter på pinsen. Jeg hadde forventet meg noen innsiktsfulle betraktninger om Åndens dåp, om tungetalens betydning, om kraftutrustningen. Men med få unntak, var det helt taust.

Ikke en linje, ikke et ord om pinsen.

Ikke et ord om en av kirkens største høytider, ikke et vitnesbyrd om deres egne erfaringer med Den Hellige Ånd.

Der er underlig.

Jeg merker forlegenhet rundt tungetalen i flere sammenhenger. Den er henvist til bakrommet i beste fall. Da er det mer snakk om tjenestegavene, hvem som er apostler og profeter. Når hørte vi noen tale sist om Åndens dåp?

Jeg er barn av både Jesusvekkelsen og Den karismatiske bevegelsen. På 1970-1980 tallet var det mye snakk om Åndens dåp. Det var viktig at alle fikk gjøre seg erfaringer med Helligånden.

Så ble det taust.

Andre ting kom inn.

Blant annet fikk vi lederutviklingskurser og seminarer.

Men er Åndens gaver blitt mindre viktige?

Å leve for Ham

Gradvis holder jeg på å lære en djup hemmelighet. For det er nemlig slik at du kan vite noe med ditt hode, men det er også alt du vet! Noe ganske annet er å gjøre seg erfaringer, og kjenne noe med sitt hjerte.

Kunnskap er en ting, kjennskap noe annet.

Det går ann å ha mye kunnskap, men lite kjennskap.

Det er et ord fra Kolosserbrevet som har levd sitt eget liv i meg i lang tid nå:

'Alt er skapt ved ham og TIL ham.' (Kol 1,16)

At alt er skapt ved Kristus, har jeg forstått så lenge jeg har vært en kristen, det vil si i 47 år, ja, lenge før det. Det var det forunderlige skaperverket, skjønnheten, alle de vakre detaljene, som vitnet om Skaperen, som var med på å føre meg til tro.

Men det er først i de senere år at jeg har blitt klar over den andre delen av dette verset: 'til ham.'

Alt er altså skapt til Kristus, til hans ære. Jeg er altså skapt for ham. Hva er da sentrum i mitt liv? Hva får min oppmerksomhet? Om jeg skulle miste alt, og bare ha igjen Jesus, ville det tilfredsstille meg?En ting er å svare ja på dette spørsmålet med ditt hode, noe annet er å svare med hjertet.

Det er Teresa av Avila som har sagt:

'Husk at det er Giveren som er Gaven!'

Det er forskjell på å søke Hans hender og å søke Hans ansikt.

Hva søker vi?

Lever jeg for å tilfredsstille meg eller Ham?

Hvem er jeg til for? Ham eller meg selv?

Francis Chan alvorlig bekymret for den åndelige tilstanden i Vesten

Nylig møtte Ravi Zacharias og Francis Chan (bildet) hverandre i en paneldebatt. Begge er bekymret for tilstanden blant amerikanske kristne. Jeg vil tro de ville uttrykt den samme bekymringen med hensyn til den åndelige tilstanden i Norge.

USA er først og fremsr forbundet med begrepet 'frihetens land', men skal vi tro Zacharias og Chan, er det også 'latskapens land'. Mens kristne mange steder på jordkloden blir forfulgt for sin tro, og opplever de verste forfølgelsestider i modern tid, er amerikanske kristne distrahert og har ikke tid til å tilbringe tid sammen med Herren..

Chan er opptatt av at vi i Vesten stadig tøyer grensene og er opptatt av vår frihet, og hva vi har lov til og hva vi unner oss, mens Biblen sier at vi skal være årvåkne.

'Når vi skal be tenker vi på alt annet og bruker tiden vår til alt annet,' sier Francis Chan.

Gjelder dette bare amerikanere?
Ville det sett annerledes ut om vi ble forfulgt?
Hadde vi bedt med større iver? Vært tilstede på gudstjenestene?

Målet med mitt liv

"Min personige holdning er denne: Jeg står for vekkelse, enhet og bønn. Jeg arbeider for å gjenopprette helbredelse og forsoning mellom Guds barn.

Likevel, hvis det eneste Gud virkelig ville reise opp var en helt overgitt sønn ... en sønn som vil nekte å bli fornærmet, nekte å reagere, nekte å huse utilgivelighet, unansett hvem som bakvasker eller forfølger, - har jeg bestemt meg for å bli den sønnen.

Selv om jeg ikke har nådd målet mitt, så er ikke mitt primære mål vekkelse, men å gi deg glede, min Herre, Jesus Kristus."

- Francis Frangipane (bildet), amerikansk forkynner, pastor og bønneleder. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

Frans av Assisi og pinsen

Det fortelles om Frans av Assisi at han en dag ble bedt om å tale for paven og hans kardinaler. Han pugget en preken utenat, som han hadde brukt mye tid til å forberede seg på.

Når han sto der midt i denne forsamlingen, med paven foran seg, og skulle fremføre denne talen, så full av gode formuleringer, fikk han plutselig hjernteppe. Han klarte ikke å få frem et eneste ord.

Han måtte innrømme dette foran både paven og kardinalene, i ydmyket og så påkalte han Åndens nåde.Plutselig strømmet ordene ut av ham, forunderlige ord, og de beveget disse høyttstående mennene, og de kom med en slik kraft, at det var tydelig for alle, at det ikke var Frans som talte, men Den Hellige Ånd.

Måtte vi alle ha den samme tro på Ånden.

Ånden med dunder og brak!

Den Hellige Ånd kan komme som 'en stille susen', 'lyden av skjør stillhet', som slagene av duevinger, eller som 'en stormende, mektig vind', som fyller et helt hus. Merk dere det!

Jeg kom til å tenke på det siste her om dagen, da det buldret og braket og regnet fosset ned. Slik var det på pinsedagen i Jerusalem, tenkte jeg. Det gikk ikke ubemerket for seg.

Den Hellige Ånd gjør akkurat som Han vil! Han et suveren.

Den som vil ha med Den Hellige Ånd å gjøre må være forberedt på det uventede.

'Og PLUTSELIG kom det en lyd fra Himmelen', heter det i beskrivelsen av pinsedagen i Jerusalem.

Merk deg det ordet: plutselig! 

'Vinden,' sa Jesus, 'blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra eller farer hen...'

Den Hellige Ånd kan ikke temmes.
Vinden er vill.

Hvor mye skade gjør vi vel ikke når vi forsøker å temme Den Hellige Ånd. Kontrollere Ham. Slukke Ham.

Slipp Den Hellige Ånd løs - og vekkelsen kommer! Bønnesvarene kommer! Helbredelser finner sted!

Men våger vi det? Det kan nemlig føre til at vi mister kontrollen! Våger vi det?

Velsignet pinse.

Viktig dag i Stortinget torsdag - la oss be

Torsdag 13.juni er et viktig dag å merke seg for de som kjenner et ansvar for å be for Norge. Da skal Stortinget behandle abortloven. Det vil si den delen som handler om det som så fint heter 'fosterreduksjon', men som ikke er noe annet enn drap på et annet foster.

Når KrF skulle gjøre sitt veivalg, het det at KrF hadde mye å hente på å gå til Arbeiderpartiet. Det gjaldt i så fall ikke abortloven. Nå markerer Arbeiderpartiet motstand mot innstramningen av fosterreduksjonen med å presse frem fulltallig stortingssal under avstemningen førstkommennde torsdag.

Det betyr at alle skal se hvem som stemmer hva. At Arbeiderpartiet ikke vil verne om fosterets rett til få leve, er det vel nå ingen tvil om. Jeg takker Gud for alle barna som får anledning til å leve.

La oss be for torsdagen, og spesielt for de stortingsrepresentantene som vil verne om et barns rett til å få leve.

Gode råd om bønnen og det åndelige livet

Jeg leser noen brev for tiden. De er skrevet av Johannes av Valamo (1873-1958), som her er avbildet. De siste årene av hans liv kom mange til ham for å få åndelige råd. Og han skrev brev. I de er det mye visdom å hente fra en mann som levde i bønn.

'I det åndelige livet finnes det ingen plass for å springe,' skriver han i et brev fra oktober 1939. Så legger han til: 'Det er en langsom daglig utvikling, i hvilket det kreves tålmodighet.'

Så anbefaler han å be Jesusbønnen:
'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarme deg over meg, en . synder.'

'Det er bra du ber Jesusbønnen. De hellige fedrene kaller bønnen dydenes dronning, for den drar til seg de andre dydene

Han legger til: 'Du ber Jesusbønnen hundre ganger morgen og kveld. Det holder for deg, bare du forsøker å være oppmerksom når du ber den.'

Så langt Johannes av Valamo.

Det er ingen ting som gir meg slik sjelelig og kroppslig ro og hvile som å be Jesusbønnen i en sakte rytme. Det er den bønnen jeg stadig vender tilbake til.

Jeg øver meg på langsomhetens gode rytme. Jeg haster ikke når jeg ber, men dveler ved ordene. Lar dem synke inn. Gjør pauser. Blir taus.

Stor internasjonal bønnekonferanse i Jerusalem i pinsen

Denne pinsen, fra 7.-9.juni, arrangeres det en stor internasjonal bønnekonferanse i Jerusalem, med tittelen: 'Jerusalem og avgjørelsens dal'.

Utgangspunktet er en fremtidig profetisk hendelse som er beskrevet av profeten Joel i Joel 3,7:

'... da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned i Josafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.'

Det er tredje gang denne konferansen holdes, og initiativtager er Global Prayer Call. Dette er en Israel-organisasjon grunnlagt av tyskeren Harald Eckert. Han er kjent blant annet for boken 'Israel, nasjonene og dommens dal', utgitt av Ebenezer Emergency Fund Norge.

Forbedere fra hele verden er ventet til denne konferansen i Jerusalem denne helgen. Blanr talerne er Rick Ridings, som jeg traff på en europeisk bønnekonferanse i Praha på 1990-tallet.

Nei, jeg er ikke pinsepastor

Avisen Dagen har gjort et intervju med professor Terje Hegertun og undertegnede i forbindelse med pinsen. Det var hyggelig, men i intervjuet tituleres jeg som 'pinsepastor'. Jeg gjorde journalisten oppmerksom på feilen ved gjennomlesning av manus, og fikk til svar at det visste han. Jeg regnet med at dette ville bli rettet, men så har ikke skjedd. Jeg er fremdeles ordinert som pastor i Det Norske Baptistsamfunn.

Men selv om jeg ikke er pinsepastor, er jeg venn av pinsen! Og jeg har djup respekt for pinsebeveglsen, og takknemlig for å tale i mange av deres menigheter.

Hva skulle vi gjort uten pinsen?

Vi  trenger ikke mer menneskelig dyktighet. Den kan faktisk være til hinder. Vi trenger ikke et velsmurt maskineri. Vi trenger ILD! Tunger av ILD.

'Tenk hvordan det ville ha vært uten pinse,' skriver metodisten Stanley Jones, og henviser til disiplene som i frykt satt bak stengte dører, og svarer: 'Det ville ha vært håpløst... Den eneste kraft som formådde å føre dem utenfor de stengte dører og slippe dem og deres budskap løs på verden, var pinsen.' (Stanley Jones: Den Hellige Ånd og vi. Ansgar 1967, side 21-22.)

Denne pinsen er min bønn:
Kom Hellige Ånd! Kom!

Taize rystes av overgrepsskandale

Taize rystes i sine grunnvoller etter at fem tilfeller av seksuelle overgrep nå er kommet for dagen. Dette er en sorgens dag for mange av oss som har satt stor pris på det økumeniske klosterfellesskapet.

Det handler om fem overgrep begått mot midreårige mellom 1950-1980. Tre av brødrene har vært innbladet, to av dem er døde. Den siste lever fortsatt i Taize, men er fratatt alle oppgaver som har med barn og unge mennesker å gjøre. Det skal ikke være snakk om voldtekter, men det mildner ikke ofrenes lidelser for det. Sakene er anmeldt til pollitiet.

Overgrepene har væært kjent for ledelsen i Taize siden 2010. Det er ofrene selv som ikke har villet skulle bli kjent. De er alle blitt tilbudt profesjonell hjelp og støtte.

Hvert år besøker mellom 60.000-100.000 ungdommer Taize. Kommuniteten ble grunnlagt i 1940 av den reformerte pastoren Roger Schutz og består i dag av 100 brødre, både katolikker og protestanter. Kommuniteten ledes i dag av bror Alois.

La oss i dag omslutte ofrene i våre bønner, og alle medlemmene av Taize-kommuniteten som er i djup sorg over det forferdelige som har skjedd.

Billedtekst: Klosterkirken i Taize.

En tid for å tie

Det er mye visdom i å tie stille! Alt behøver ikke kringkastes. Man trenger ikke å kommentere alt. Du har sikkert opplevd som meg, at når du har fått noe fra Herren og bringer det videre, så er det ikke sikkert du får den reaksjonen som du hadde forventet. Du deler med begeistring det du har fått, og med det samme du deler det, angrer du på at du gjorde det. For den du deler det med skjønner ikke hva du snakker om. 

For det var jo aldri ment for ham eller henne.

Men for deg, eller for en annen tid.

Det er 'en tid til å tie, og en tid til å tale.' (For 3,7)

Vi har mye å lære av Paulus som ventet i 14 år med å fortelle at han hadde vært i den tredje himmel, jfr 2.Kor 12,1-4. Hvor lenge hadde vi ventet med å fortelle noe så spetakulært om noe ligende hadde skjedd med oss?

Bill Yount, en profetisk røst, jeg gjerne lytter til har sagt følgende, her i min oversettelse:

'Jeg hører Herren si til mange: Dra opp glidelåsen! Ellers vil du snakke deg ut av hva jeg har kalt deg til å gjøre.'

Hvordan skal Herren få utvikle fortrolighet mellom oss om vi snakker hele tiden, og deler det Han deler med oss?

I dag bøyer svenskene kne

I dag folder våre svenske trossøsken sine hender, eller de bøyer sine knær i 158 kommuner. Mer enn 207 offentlige bønnemøter avholdes. Sveriges nasjonaldag er blitt en nasjonal bønnedag. I flere år har jeg forsøkt å tenne interessen for vår egen bots- og bededag den siste søndagen i oktober. Interessen har vært lik null.

Men jeg gleder meg stort over den bønnens ild som er tent i vårt naboland.

Det er ikke det at det ikke bes i Norge, for det gjør det, men vi har ikke samme oppslutningen om en nasjonal bønnedag. Jeg ber om at vi må se en endring. Jeg holder på med å gjøre ferdig et bønneinitiativ for å gjenreise vår egen nasjonale bønnedag. Jeg har foreløpig ikke fått noen henvendelse om å tale noe sted på årets bots- og bededag, så om noen skulle ha lyst på å invitere meg så er det bare å spørre.

Foruten å be for Sverige, bes det også for den enkelte kommune, byer og bygder, for konge og regjering og myndigheter.

Så til alle mine bedende svenske venner: Gratulerer med dagen!

En underlig drøm

I natt hadde jeg en drøm som uroet meg. Jeg deltok på et ledermøte. Samtalene rundt bordene i et stort rom var høylydt. Det var mye latter og skrål. Noen av oss var samlet rundt et flygel. Samtalen  var dempet, støyen fra rommet gjør det vanskelig å høre hva som ble sagt.

Da spør en av disse lederne meg: 'Hva sier Herren til deg?'

Da hører jeg meg selv si: 'Jeg er en røst som roper i ødemarken!'

Jeg sier det mens tårene renner og jeg hører meg selv gjenta ordene.

Så er jeg plutselig et annet sted.

I en ørken. Vinden uler. Men om jeg lytter hører jeg svt en stemme som roper: 'Jeg er en røst som roper i ødemarken!'

Stemmen er knapt hørbar. Den blir borte i vinden. Så kommer den tilbake, for så å bli borte igjen. Men det er en røst som roper.

Så er jeg med ett tilbake i rommet og er inne i en samtale om hva Gud sier til oss nå, og jeg hører meg snakke om Gud som har øst sin Ånd ut, og mange har drukket av den. Men nå er det stille.

'Ingen taler i tunger lenger,' hører jeg meg selv si, før ordene sprekker i stille gråt.

Støyen rundt bordene tar nesten overtaket.

Røsten fra ørkenen er knapt hørbar.

Så hører jeg meg selv si til de rundt flygelet.

'Han skal døpe oss med Den Hellige Ånd og ild.'

Så våkner jeg med ordene:

'Han har sin kasteskovl i hånden og skal renske sin treskeplass. Hveten skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slukke.' (Matt 3,12)

Nå noen timer etterpå sitter denne drømmen i kroppen.

Å leve et enkelt liv

Dette fortelles om den hellige Columba av Iona:

En dag fikk han besøk av en pilgrim mens han oppholdt seg i cellen sin på Iona. Pilgrimen så seg om i den sparsomme rommet og utbrøt:

'Hvor er møblene dine?'

Den hellige Columba svarte: 'Hvor er dine?'

'Å, jeg kan ikke ha med meg møbler, jeg er jo på reise,' sa den besøkende.

'Det er jeg også,' svarte Columba.

Bønnesvar

Vi kom i mål takket være stor gavmildhet og giverglede! Tirsdag 28.mai la jeg ut en forespørsel om noen kunne tenke seg å hjelpe en vankeligstilt kristen familie. Målet var 20.000-25.000 kroner. Det målet er nå nådd.

Det er en svært rørt og djupt takknemlig familie som takker så hjertelig for gaven. Det gjorde det mulig for dem å kunne få betalt husleien, strømmen og andre preserende utgifter. På grunn av sykdom har denne familien kommet i denne vanskelige økonomiske situasjonen.

For å kunne trygge denne familien i hvert fall frem til jul trenger vi noen faste givere. Om 30 personer ble med på et spleiselag og ga 100 kroner i måneden, så er vi i mål, eller 12 personer ga 250 kroner i måneden.

Dette vil bety enormt mye, ja utgjøre en forskjell. De første kristne hadde omsorg for de trengende, og det gir mening å hjelpe på en praktisk måte.

De som er interessert i å hjelpe kan bruke konto: 1604.04.04345 som er vår misjonskonto (White Fields Mission) eller vipse May Sissel: 99621281. Merk det med 'familie', så skal vi sørge for å formidle pengene.

Kvinne startet 2469 menigheter på 25 år

Stanley Sjöberg (bildet) forteller så gripende på sin Facebook-side om det som skjer i India, at jeg bare måtte oversette det til norsk og dele det med mine lesere:

"For 25 år siden fikk en ung kvinne en visjon om å engasjere seg for å nå byer ute på avsidesliggende øyer i Det indiske hav. Hun ville gi dem evangeliet og samtidig lære barna å lese og skrive. I dag snakket vi sammen på telefon og jeg fikk rapport om at 2469 forsamlinger hadde blitt grunnlagt de siste 25 årene. Og da var det mennesker som tidligere aldri hadde hørt om Jesus og fått kunnskap om Guds kjærlighet, forsoningens betydning og Bibelens budskap. Det er snakk om små forsamlinger med 15-30 personer.

Citykyrkans forsamling i Stockholm var med fra begynnelsen av denne virksomheten. Jeg var da forstander, men det var min kollega i samarbeidet, pastor Daniel Ciszuk, som sammen med en broder Olle Ågren, formidlet økonomisk hjelp og som oppmuntret til initiativ.

De siste ti årene har jeg vært engasjert ut fra Centrumkyrkan i Sundbyberg og vi har renovert og bygd på Bibelskolens lokaler, vi har gitt støtte til pionerer, enkle kirker som er blitt bygd, med mer.

Den kvinnen som leder akkurat dette arbeidet er en pastordatter som nå er i 45-50 års alderen. Jeg nevner ikke hennes navn her da hun skal inn i et område der hun risikerer sitt liv.

Gjennom henne har jeg også hatt regelmessig kontakt med Senyati - hun som ikke kan gå men som sleper seg frem på marken, og som går til områder som ingen andre har tenkt på.

Jeg har aldri møtt henne, men så henne en gang bakfra og opplevde Guds tiltale om å bli hennes støttepartner.

Botemiddel mot skråsikkerheten

Professor i kirkehistorie og bibeloversetter Carl Fredrik Wisløff (bildet) har fortalt denne historien, som jeg tror vi alle har nytte av å reflektere over:

Historien Wisløff fortalte handlet om tre brødre som utvandret til Amerika. Etter mange, menge år på prærien, skulle de nå hjem for å besøke sin far. Han hadde i alle disse årene drevet gården i gamlelandet.

I de siste brevene de hadde fått fra sin far, hadde han fortalt om en del forandringer han hadde gjort hjemme på gården. Nå satt de på båten og snakket om hvordan det hadde blitt på den gården de husket så godt fra sin barndom.

I samtalens løp viste det seg imidlertid at de hadde tolket ulikt noe av det som sto skrevet om byggearbeidene. De hadde derfor forskjellige oppfatninger av hva som ville møte dem, og hvordan det virkelig var hjemme hos far. De tok fram igjen og leste på nytt brevene de hadde fått, men likevel kunne de ikke bli enige. Ja, etter hvert ble det nesten en litt utrivelig tone i samtalen og samværet. Da sa den eldste av dem: 

Brødre, nå må vi ikke bli uvenner om vi ikke ser helt likt på dette. Vi er på hjemvei. Snart er vi framme. Da skal vi få se hvordan alt er, og hvordan vår far ordnet det.

Foto: Wikipedia

Miraklet ved Dunkirk

På denne dagen i 1940 sto Winston Churchill (bildet) frem i det britiske parlamentet og talte om 'Miraklet ved Dunkirk', som reddet livet til 338.000 mennesker,

'Dette var virkelig et av de tydeligste bønnesvarene vår nasjon noensinne har sett', skriver Pete Grieg i bønnebevegelsen 24/7 i dag.

Det er fremdeles noe å takke Gud for.

Igjen bes det i Jordandalen etter 50 års taushet

Etter mer enn 50 års taushet bes det i et rumensk kloster i Jordandalen. Det er gledelige nyheter.

I nærheten av det stedet hvor Jesus ble døpt, finnes det et rumensk-ortodoks kloster, Hl.Johannes døperens skita. Den siste onsdagen i mai kunne representanter for Det rumenske patriarkatet, arkimandrit Teofil Anastasoaie og noen prester gå inn i den ødelagte klosterkirken. Da hadde israelske soldater ryddet området for miner, slik at det var trygt å ferdes der.

"Det var en spesiell og spennende dag," forteller arkimandrit Teofil til Basilica News Agency.

Han la til: ''Det er fordi ingen bønner er bedt her på 50 år. Kirken har vært stengt, og området minelagt. Det er bare ørkenvinden som er blitt hørt her."

Klosterkirken ble ødelagt i forbindelse med krigen i 1967, og munkefellesskapet som hørte til her måtte flykte.

Det ble funnet igjen noen tidebønnsbøker og ikoner. Ikonostasen er ødelagt. Det rumenske patriarkatet startet en innsamlingasjon for å gjenreise dette bønnens sted i Jordandalen i 2016.

En av tidebønnsbøkene som ble funnet igjen i den ødelagte klosterkirken.

Foto: Basilica.ro

Disney og Netflix arbeider for å stanse abortlov

Disney og Netflix vil gjøre hva de kan for å stanse den omstridte abortloven i den amerikanske delstaten Georgia.

Nå truer underholdningsgigantene med å slutte å spille inn filmer i Georgia. Foranledeningen er e ny abortlov som forbyr abort etter at fosterets første hjerteslag er registrert.

Det er den kristne nettavisen The Christian Post som skriver om dette.

-  Georgia er en stat som beskytter livet, sa guvernør Brian Kemp, da han undertegnet loven. Han la til:

- Vi beskytter de uskyldige, vi kjemper for de vergeløse, vi står opp og taler for dem som ikke kan tale for seg selv.

Reaksjonene uteble ikke. Flere filmarbeidere i Hollywood reagerer så sterkt at de truer med boikott og Netflix følger opp med å true med å trekke seg helt ut av Georgia. Disney er redd for at de vil miste medarbeidere om de ikke trekker seg ut av delstaten.

Er sorte kirker mindre verdt enn hvites?

Brannen i Notre Dame fikk hele verdens oppmerksomhet.  Det var hovedsaken i nyhetsendinger på fjernsyn, i radio og aviser. Verdens ledere kom med uttalelser, og det ble satt i gang en internasjonal pengeinnsamling for å gjenreise dette kulturminnet av dimensjoner. Det hele var en tragisk hendelse.

Men når tre baptistkirker i Lousianna, USA, med altoverveiende sorte medlemmer, ble satt fyr på og brant ned til grunnen, var ikke de store avisene eller TV-kanalene der. Jeg tenker på brannene i Greater Baptist Church i Opelousas (bildet), St.Mary Baptist Church og Mount Pleasant Baptist Church. Disse tre kirkene brant omtrent samtidig. Joda, noen aviser skrev og noen TV-selskaper dekket dette, men i forhold til dekningen av brannen i Notre Dame, var det det heller stille. Øredøvende og svært bekymringfullt stille.

Har det hele noe med hvit overlegenhet å gjøre?

I de tre baptistkirkene var det store flertallet sorte-amerikanere. En av brannstifterne som er arrestert er hvit.

Smerter det mer når hvite menneskers kirker og kulturinstitusjoner brenner, enn når sorte kirker brenner? Er Notre Dame viktigere enn de tre baptistkirkene?

I etterkant av disse fire kirkebrannene er det lov å undres og stille noen spørsmål. Jeg har ikke hørt om noen internasjonal innsamlingsaksjon for å gjenreise de tre baptistkirkene og heller ikke observert noen kommentarer fra statsledere.

Det er en pris å betale

'Det kommer en tid hvor det å gå den rette veien og stå for sannheten har en pris.

Det kan hende du mister status, relasjoner, ditt rykte, men det er en ting du ikke kan miste hvis du står for den rettferdighet som finnes i Kristus, og det er Gud.

Det er alltid rett å stå på rettferdighetens stier og være lydig mot Gud og Hans Ord.

Still aldri spørsmål ved det.'

- Lovesick Scribe. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)