Gunnar Sameland - profet med vekt på faste og bønn, del 2

Gunnar Sameland ga følgende definisjon på hva profetiens gave egentlig er:

'Å eie en ikke medfødt, men av Gud lånt evne, til å se tingene slik de virkelig er.' (sitert fra Torbjörn Stolpe: Riket annorlunda, side 125)

At Gunnar Sameland hadde en profetisk gave var klart for ham helt siden han ble en kristen. Fra første stund ble han en ivrig gransker av Den Hellige Skrift. Han leste i begynnerfasen av sin tjeneste, i følge hans biograf Torbjörn Stolpe, 40 kapitler om dagen. Gjerne om kveldene, mens han søkte stillheten i en gammel skogsarbeiderbrakke. Da kom han raskt til historiene om de ulike profetene og til profetbøkene. Det vakte hans interesse og skulle bli hans lidenskap og livskall.

I en preken om den profetiske tjenesten han holder 18.september 1988, og som jeg har et lydopptak av, trekker Sameland frem et vers fra Salomos ordspråk: 'Uten åpenbaring blir folket ustyrlig.' (29,18) I den svenske oversettelsen Sameland brukte heter det: 'Där profetia inte finns, där blir folket tygellöst.' Det stemmer godt overens med andre nordiske bibeloversettelser, som den islandske: 'Der det ikke finnes noen åpenbaring, noen profeti, der kommer folket på avveier.' Og den færøyske: 'Der det ikke finnes noen profeti, der vil folket føres bort fra den rette veien.'

Gunnar Sameland var av den oppfatningen at den profetiske utrustningen ikke bare skulle brukes på talerstoler, men var like viktig midt i hverdagen, ja, til og med på gater og torg.

Profeten Elia var en av hans favoritter blant de bibelske profetskikkelsene. I sin forkynnelse vendte han stadig tilbake til 1.Kong 18,8: 'Gå og si til din herre at Elia er her.'

'Å, du menneske, hvilken hilsen', kunne Gunnar Sameland legge til. Torbjörn Stolpe legger til: 'Det var som en slags trykkbølge fra annerledes-riket.'

Det var ikke noe svermerisk ved Gunnar Sameland. Han var trygt rotfestet i Skriften og bønnen.

Stolpe skriver: 'Siden sin omvendelse studerte han ordet intensivt, og som ordets forkynner lyste han med krystallklar skarphet. I sin forkynnelse av Guds ord poengterte han med ettertrykk 'omvendelse' og 'dåp', en radikal forkynnelse, med hertevarme. Selv i bønnelivet hadde han djupe røtter i den profetiske tjenesten. Det virket som om han hadde en stadig toveiskommunikasjon med Far i himmellandet, og med Den Hellige Ånd som hjelperen. 'Den Hellige Ånd er en gentleman,' brukte Gunnar å si.'

Når Gunnar Sameland ba gjorde han det med åpne øyne. Det var uvanlig. Vennen Bertil Lind forteller at i den hverdagslige omgangen med Gunnar var det sjeldent at man så at han ba, men jo mer man lærte Gunnar Sameland å kjenne jo mer innså man at han levde i en stadig kontakt med Far i himmelen.

I forbønnstjenesten var Gunnar Stadig beredt, alltid bærende med seg sin lille oljeflaske og han brukte ofte å sende salveduker til de som ba om det.

Stolpe skriver: 'Det synes som om bønnen var en slags forutsetning for at profeten Gunnar var stadig oppdateert om det som virkelig pågikk i den åndelige verden.'

fortsettes

Glem ikke de omreisende forkynnerne

Når alle møteavtaler kanstelleres for uker, ja, kanskje måneder fremover, åpner det opp muligheter for å søke Herren og granske Skriften som aldri før! En pastor eller en omreisende forkynner har det ofte så altfor travelt med så mange oppgaver, at man ikke får så mye tid til det som virkelig er det aller nødvendigste. Nå tvinges mang en prest, pastor eller forkynner til å slå ned på temopet og det gis muligheter til dybdestudier av Bibelen og god tid til bønn.

La oss i denne tiden løfte våre pastorer og omreisende forkynnere i bønn. Be om åpenbaring over Skriften, ny salvelse, ny frimodighet, en fornyelse av kallet.

Og glem ikke de omreisende forkynnerne! Nå når møter, gudstjenester og seminarer kanstelleres bertyr det for mange av dem at de står uten lønn. Utgiftene deres er de samme. Åå miste, kanskje et helt semester, vil bety utfodrende økonomiske tider. Husk det når dere som menigheter avlyser et møte eller en møtehelg.

Håp og tro i koronatider

Paulus befinner seg i Rom. Vi skriver ca år 61. Apostelen sitter fengslet. Men han er ikke nedslått. Han har tro på at han skal løslates, og skal tjene Herren igjen som en fri mann. Det ser vi av det brevet han skriver til sin medarbeider Filemon:

"Og en ting til: Gjør et gjesterom klart for meg. For jeg håper at jeg skal bli gitt til dere som svar på bønnene deres." (Filemon v.22)

Det er viktig å ha håp og tro! Det er livsbejaende og livsforvandlende.

Paulus hadde all grunn til å være nedslått, motløs og deprimert. Han satt tross alt fengslet og det var ingen spøk på denne tiden. De som hadde fengslet ham representerte virkelig en svært undertrykkende og rå makt. Utsiktene var ikke lyse, på ingen måte.

Men en ting utgjode en stor forskjell: noen holdt Paulus oppe i deres bønner! Det var årsaken til at han var ved godt mot . Og Paulus opplevde at de troende som ba for ham fikk bønnesvar. Han ble løslatt. Filemon-brevet er nemlig skrevet under hans første periode som fange i Rom. Helt mot slutten av Apostlenes gjerninger, leser vi:

"To hele år levde Paulus i huset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham. Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus."

Bønnens makt er stor. Paulus valgte å sette sin lit til de helliges bønner og til Gud, fremfor å lytte til fengselsrapporten fra myndighetene.

Vi kan også gjøre noen valg. Vi kan fore oss med alt som skrives om korona-viruset, ogg la oss gripes av frykt og motløshet. Eller vi kan be - og be sammen med andre troende! Fylle oss med Guds løfter, gi næring til troen og håpet.

Mer enn noe annet nå trenger vi folk som setter mot i oss. Selvsagt skal vi som kristne lyde Øvrigheten, og føye oss etter de regler og begrensninger den gir, men vi kan velge å fylle oss med det som bygger opp vår tro og som gir oss håp!

Kan det virkelig komme noe godt ut av disse tidene vi lever i?

Jeg har tenkt på dette: over alt vender folk seg til Gud! Nødstider er vekkelesestider.Tenk hvor mange mennesker som ber til Gud.

Så: la oss gjøre klart et gjesterom!

Helbredet!

Gud helbreder! I går fikk jeg del i et sterkt vitnesbyrd fra en av mine venner, Peter Hoover. Jeg har valgt å oversette det til norsk, for at flere kan glede seg over det:

"Forrige helg deltok jeg ikke på noen møter fordi jeg var i konstant smerte. Jeg kunne ikke engang berørte min venstre hånd med min høyre. Flere av leddene og beinene begynte å hovne opp, helt fra hendene og ned til knærne mine. Brødrene kom for å be for meg og jeg vet at andre ba også. Jeg måtte kapitulere, og måtte nok en gang ta morfin.

Hvorfor?

Fordi jeg ikke ville spørre enda en gang om de ville komme for å salve og be for meg. Man skal ikke misbruke en god ting. Mandag kveld følte jeg meg tvunget til å gjøre noe drastisk. Kjære familiemedlemmer begynte å snakke om å få meg på sykehus. Så, nok en gang ba jeg om å bli salvet og bedt for. Noen av brødrene kom raskt. Vi sørget for å ransake oss selv, om det var noen skjult eller noen synd som ikke var bekjent blant oss. Så fulgte vi de enkle prosedyren som er beskrevet i Jakobs brev, han som var Jesu bror:

'Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.' (Jak 5,14-15)

Jeg følte en umiddelbar endring men jeg sa ingenting med det samme. Jeg ville være sikker på at det ikke bare var noe jeg innbilte meg. Jeg hadde det godt hele natten, og når morgenen kom var all tvil blåst bort. Jeg var helbredet! Nesten ingen smerte igjen. Hevelsen i beinene og leddene mine gikk tilbake, synlig, time for time. Når dette skrives er alt tilbake til det normale.

Hva er forskjellen? Oljen i seg selv?

Det er ganske opplagt: det å følge nøye instruksjonene hat mye å gjøre med om vi lykkes, særlig når det gjelder hebredelse.

Hvorfor er det slik, at vi som kristne, går våre egne veier (mange ganger de kostbare og kompliserte), enn å gå Herrens veier? Kanskje er det slik at vi selv er usikre om det vil virke og at vi dermed synes det hele er pinlig?

Ikke bekymre deg!

Alt vi gjør når det gjelder å salve de syke er å legge våre problemer i Guds hender, ikke i våre. Han kan gjøre som Han vil. Vi har gitt Ham muligheten til å arbeide med det.

I enkelte tilfeller, som de erfaringene apostelen Paulus gjorde seg, skjedde ikke helbredelser hele tiden. Selv ikke når han ba Herren for dem tre ganger. En av hans medarbeidere døde nesten på grunn av sykdom. Han, og alle hans medbeidere, døde jo også til slutt.

Jeg har blitt helbredet på mirakuløst vis mange ganger. Mmen Herren har også tillatt at jeg har båret på skrøpeligheter jeg ikke er blitt kvitt år etter år.

Mirakuløse helbredelser gjennom bønn, tro og salving av de syke, er ingen garanti for noe. Heller ikke er det galt å konsultere en lege, et sykehus eller en farmasøyt, om vi trenger det. Men å avstå fra å bli involvert i mirakuløse helbredelser begrenser oss i vår vandring med Kristus. Ikke til å undre osss over at mange av våre meninghetsplantinger bærer så lite frukt. Å forkynne evangeliet og å helbrede de syke, kommer i samme pakke.

Gunnar Sameland - profet med vekt på faste og bønn, del 1

Vi befinner oss fremdeles i fastetiden. Det er ennå noen uker til den strålende påskedagen. Men det er i grunnen ganske så underlig dette: det er ikke så mange som løfter frem den bibelske fasten lenger. Leter man etter en god veiledning i hvordan man skal faste i følge Bibelen, er det ikke mange bøkene å finne. Jeg kjenner kun til tre: Franklin Halls bok om faste, som pinsemenigheten Klippen i Sandnes ga ut for mange år siden, og som er blitt en klassiker. De to andre ble utgitt av Sarons dal i Kvinesdal: Arthur Wallis: 'Den faste som gleder Gud', og en bok av Gunnar Sameland, som jeg ikke husker navnet på. Kunne det være: 'Den bibelske fasten'? Jeg har dessverre ikke noe eksemplar av den i min boksamling. Det skulle jeg gjerne hatt.

Det er ikke så merkelig at det er Sarons dal som løftet frem faste og bønn. Aril Edvardsen og folkene rundt ham trodde på bønnens makt, Det gjør de fremdeles i Sarons dal! Til bibelskolen i Sarons dal kom Gunnar Sameland titt og ofte for å undervise bibelskoleelevene om bønn og faste.

Men hvem var han så denne Gunnar Sameland? Mange mente han var en profetisk skikkelse. Han var også en sterk talsmann for kristen enhet. En særpreget personlighet som gikk sine egne veier.

Han het opprinnelig Gunnar Karlsson, og ble født i Lappland, i Kroksjö ved Stöttingsfjället, 12.januar 1921. Han og broren Es kil vokste opp i et enkelt hjem. 28 år gammel var han allerede sterkt alkoholisert. Da hadde han drukket siden han var syv, etter at faren døde bare 25 år gammel.

Men en sterk lengsel etter Gud førte til en radikal endring av hans liv. Noen kristne ungdommer han møtte, spurte om de ikke kunne be for ham? Etter denne forbønnsstunden fikk han det for seg at han skulle oppsøke pinsemenigheten i Kroksjö.

Det som skjedde den kvelden, beskriver Gunnar Sameland senere som 'ett cellbytte'. Hele kroppen hans gikk gjennom en helbredende forvandling, og da han gikk derfra, kunne han fysisk kjenne hvordan de nedbrytende giftene var borte.

Gunnars omvendelse ble snakket om i hele bygda. Det var et mektig vitnesbyrd for alle som kjente til han. Det vokste etter hvert frem et kall til å forkynne Guds ord, og sommeren 1930 reiste han til Stockholm for å gå på bibelskolen i Filadelfiakyrkan. Han studerte også gresk på Betelseminanret . Der ble de så overrasket over Gunnars evner og de ville gjerne at han skulle fortsette å studere. Men Gunnar vill vende tilbake til sitt kjære Norrland, og sommeren 1955 giftet han seg med sin Ulla. Samme år fikk han kall til å bli forstander for baptistmenigheten i Slussfors.

I 1969 - etter forskjellige forstanderkall - flyttet han til Tumba sammen med familien. Der skulle han bo resten av livet. Etter fem år som forstander begynner han en utstrakt reisevirksomhet.

Nå begynner også hans profetiske tjeneste.

fortsettes

Medfølelse i en fortvilet situasjon

I dag går tankene mine til John Noble, og alle de andre som på grunn av korona-viruset, ikke kan få besøke sine kjære enten de er på aldersinstitusjoner eller sykehus.

Min gode venn, John Noble, som er blitt 84 år har helt siden hans kone ble dement for noen år siden, besøkt Christine hver eneste dag! Snakk om trofast kjærlighet! Sammen med datteren Sharon, har de sunget med Christine, gitt henne favorittmaten hennes og gått i korridorene med henne. Nå er det slutt. Ledelsen på sykehjemmet ga John beskjed om at han eller familien dessverre ikke kan besøke Christine lenger på grunn av faren for å smitte pasientene. John forteller at han var helt knust når han fikk beskjeden. Tårene bare strømmet. Det var en gripende avskjed mellom de tre.

For de som ikke kjenner dette ekteparet, så har John og Christine Noble vært toneangivende skikkelser i husmenighetsbevegelsen i Storbritannia og har vært som åndelige foreldre for meg og mange andre her i Norge.

John er ikke alene om å kjenne på fortvilelsen. Mange er over hele verden i samme situasjon. Atskilt fra sine kjære. Enten de bor på et sykehjem eller befinner seg på sykehus.

La oss huske alle disse i våre forbønner. Alle gamle og syke og ensomme som har tunge dager nå, og pårørende som er fortvilet.

Nasjonalt bønneråd utlyser nasjonal bønnedag for Norge

Styret for Nasjonalt bønneråd inviterer til NASJONAL BØNNEDAG FOR NORGE søndag 22 mars.

Lederen foe Nasjonalt bønneråd, Jon Steinar Kjøllesdal, sier til avisen Dagen at han oppfordrer kristne til å be og faste denne søndagen:

'Vi oppfordrer til at kristne kommer sammen i små grupper i hjemmene. Gjerne i familiene med barna til tede for å lese Guds ord, be sammen og ta nattverd slik de første kristne gjorde. Be om visdom for myndighetene og beslutningstakerne i samfunnet, be om at viruset skal dø ut så raskt som mulig og be særlig for mennesker i sårbare situasjoner i verden, slik som flyktningeleire.'

Jon Steinar Kjøllesdal håper at kirkesamfunn kan stå sammen om en slik bønnedag når mange likevel avlyser sine gudstjenester.

Billedtekst: Lindesnes fyr og fyrlykten der får stå som et symbol på en vardevakt for Norge.

Høyaktuelt profetisk budskap om Iran

Jeg traff Rick Ridings en gang på 1990-tallet på en ledersamling for europeiske bønnenettverk i Praha, og har fulgt med på hans virksomhet siden. Rick Ridings leder i dag bønnehuset Succat Hallel i Jerusalem, og er en mann med stor integritet som jeg har tillit til. Han har den siste tiden kommet med en rekke profetiske budskap, som jeg tror det er verd å lytte til, i en tid som denne:

"16.september 2019 hadde jeg et syn hvor jeg så et kraftig lyn som slo ned og rystet en demonisk trone over Iran. Dette synet ble bekreftet av en sjelden torden-storm når vi proklamerte ordet jeg hadde fått i Succcat Hallel under Løvhyttefesten 14.oktober 2019. Det er min overbevisning at store rystelser finner sted i Iran for tiden, og vi trenger derfor å be om at 'Riket som ikke kan rystes', trer frem i Iran i disse dagene:

1. Et stort antall viktige menn innen presteskapet og regjeringsmedlemmer er døde på grunn av korona-viruset.

2. Det er blitt avdekket at regjeringen har forsøkt å dekke over de enorme konsekvensene av gresshoppecvermene som har rammet den sørlige delen av Iran siden midten av februar.

3. Tre store jordskjelv fant sted over en to dagers periode i Iran.

4. Iran har opplevd et stort tilbakesteg når det gjelder landets evne til å promotere terrorisme i andre deler av Midt-Øsøten.

Et nøkkelord i Skriften når vi ber for Iran er Jeremia 49,35-39:

"Så sier Herren over hærskarene: Se, jeg bryter i stykker elamittenes bue, det sterkeste våpen de har. Mot Elam (se bildet) sender jeg fire vinder fra de fire himmelhjørnene og sprer dem for alle disse vindene. Det skal ikke finnes et eneste folkeslag hvor det ikke kommer noen som er drevet bort fra Elam. Jeg slår Elam med skrekk for fienden og for alle dem som står dem etter livet. Jeg lar ulykke komme over dem, min brennende vrede, sier Herren. Jeg sender sverdet etter dem til jeg får gjort ende på dem. Så setter jeg min trone i Elam og utrydder kongen og stormennene der."

Vær med oss og ploklamere Herrens trone over Iran midt i disse rystelsene.

(Så følger en avskrift av en video med Rick Ridings):

Dette er Rick Ridings, som kommer til deg fra Jerusalem, og som ønsker å dele med deg en oppdatering på de rystelsene Gud nå lar finne sted i nasjonene, og jeg føler spesielt at vi skal fokusere våre bømmer på de rystelsene Han lar finne sted i Iran.

Her i Jerusalem har vi nettopp feiret Purim, som, selvfølelig, er en historie om Iran, det gamle Persia, i moderne tid. Det synes som om noe skjer ganske så kraftfullt i Iran når det gjelder Herrens rystelser. I de syner jeg har delt med dere fant det sted store rystelser i Hong Kong, så i Kina, så Sør-Korea og nå synes det som om episenteret, på mange måter har flyttet seg til Iran, selv om vi ikke snakker eksklusivt Iran.

Men jeg føler Gud setter søkelyset på Iran på en spesiell måte denne gangen. I Skriften sier Han: "Enda en gang vil jeg riste ikke bare jorden, men også himmelen. Her står det: enda en gang. Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå." (Hebr 12,26-27)

Noen av dere vil huske, sist september/oktober, synet Herren ga meg om et kraftig lyn som gikk ut fra Herrens nærvær. En demonisk trone over Iran, Russland og Tyrkia begynte å ryste.

Men akkurat nå vil jeg ha fokus på Iran. Jeg tror Gud har sendt dette kraftige lynet, og jeg tror at Han tillater store rystelser i Iran.

Ikke bare ble en generalmajor som sto bak mesteparten av terrorvirksomheten fjernet på en suksessfull måte, men også iransk-sponset terrorisme og vold i Mjdt-Østen, men vi hører også rapporter om at mange høytstående myndighetspersoner er døde på grunn av korona-viruset.

På samme tid kommer det nyheter om en store gresshoppesværmer som har invadert dert sørlige Iran. Og som ikke det var nok, kommer det rapporter om ganske store jordskjelv i Iran.

Det er omtrent som i gamle Egypt, hvor det var plage på plage. Det fant sted den ene konfrontasjonen etter den andre med Farao som nektet å la det jødiske folket gå for å tilbe Herren.

Farao ville ikke tillate at det jødiske folket skulle gå for å tilbe Gud. Så gjennom disse rystelsene, tror jeg Gud ønsker at vi skal be for Iiran, som har den hurtigst voksende menigheten i verden, be om beskyttelse for de troende i landet, at nettopp slik det det gikk jødene i Egpt, må de troende i Iran bli et Goshen, hvor israelittene levde.

De strøk blodet tillammene på dørstolpene, og de ble beskyttet for Dødens engel. De ble beskyttet fra plagene, fra rystelsene som rystet egypternes avguder og åpenbarte at Israels Gud er en Gud som langt overgår egypternes guder.

Så la oss be for Iran, for de iranske troende at de blir beskyttet, på samme måte som hebreerne ble beskyttet  Goshen. Måtte Jesu blod, Lammets blod, være over dem.

Måtte dette bli et mirakuløst vitnesbyrd for deres omgivelser, idet de ser Herren helbrede og beskytte de kristne midt i dette utbruddet av korona-smitte. Som våre kjære venner i Wuhan, Kina, overvant den overveldende frykten som kom imot dem, og som frimodig ba for folk i Wuhan om at de måtte bli helbredet og så helbredelser finne sted, i det de hadde nattverd i sine hjem og ble beskyttet. De så deres familier kom til tro på Jesus.

Vi ber for våre kjære iranske brødre og søstre. At deres familer, at andre mennesker vil komme inn i Guds rike, i det de blir vitne til at dere ikke blir rystet midt i disse rystelsene.

Så,la oss be gjennom denne tiden, at uansett hva Gud gjør og hvordan Han tar seg av denne Farao-ånden, når det gjelder det iranske lederskapet, at det vil skje. At noe av avgjørende betydning vil endres i denne nasjonen, slik som Farao endelig forsto at han måtte la Israels folk få gå for å tilbe deres Gud.

Jeg vil avslutte med å sitere et nøkkelord om Iran, velkjent blant iranske troende, men mange andre er kanskje ikke klar over det. I Jer 49,35-39, gir Jeremia et profetisk ord fra Herren til Elam. Elam var en prvins i det eldgamle Persia, og jeg tror det er et bilde på dagens Iran.

"Jeg bryter i stykker elamittenes bue, det sterkeste våpen de har."

Med andre ord: de trodde at deres store militære kraft gjorde som uovervinnelige, men Gud begynte å vise dem at de slett ikke var suverene og allmektige. Bare den allmektige Gud er enestående. Han sier:

"Mot Elam sender jeg fire vinder fra de fire himmelhjørnene..."

Det er interessant å merke seg vindene brakte med seg gresshoppene inn i Iran.

"og sprer dem for alle disse vindene."

Her snakker Gud om Elams folk.

"Det vil ikke finnes et eneste folkeslag hvor det ikke kommer noen som er drevet bort fra Elam."

De siste tiårene har dette skjedd. Iranere har blitt drevet bort fra landet sitt til mange andre land rundt om i nasjonene.

Så sier Herren:

"Jeg slår Elam med skrekk for fienden og for alle dem står dem etter livet. Jeg lar ulykke komme over dem, min brennende vrede, sier HERREN. Jeg sender sverdet etter dem til jeg har fått gjort ende på dem."

Her tror jeg Han snakker spesielt om onde herskere som har forherdet deres hjerter lik Farao. Jeg tror at Gud også gir onde herskere en mulighet til å omvende seg, og anerkjenne den sanne og levende Gud. Men om så ikke skjer, vil Gud gjøre ende på dem, slik Han gjorde med Farao.

Men så, gis det et forunderlig og vidunderlig løfte til Elam:

"Så setter jeg min trone i Elam og utrydder kongen og stormennene der, sier HERREN."

Dette er det eneste sted i verden hvor Gud snakker om at Han vil sette opp en trone et annet sted enn i Jerusalem. Han snakker om at Han vil sette opp en form for trone i Elam, i Persia. Det er interessant at det hat vært en slik åndelig kamp gjennom tidsaldrene. Siden Esters og Mordekai's tid og Haman. Vi feiret nettopp Purim her i Israel. Det har vært en enorm åndelig kamp her fra Persias fyrste, fra ånden til Persias fyrste (Ridings viser til Daniels bok, oversetterns anmetkning). Men Gud sendte sin engel Mikael, Israels engel, som ville forsvare ham i denne spesielle tiden, og som nok en gang vil overvinne ham.

Guds hjerte og ønske for Irans folk er at de skal bli satt fri fra denne ondskapen. Denne farao-type ånden, slik at de kan tilbe Herren. Vi lyser velsignelser over Irans folk fra Jerusalem. Og vi oppmuntrer de i nasjone som leser dette, om å be for Irans folk og be om at Guds rike må bre om seg i enda sterkere grad. Gjennom de rystelsene som nå finner sted i Iran."

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Alt begynte på Golgata

Jeg befinner meg på et høydedrag, kalt Golgata, disse dagene. Tett ved korset. Jeg har ikke så mye å si, bare grunner på Jesu Kristi fullbrakte  verk. Det er et forunderlig sted, dette. Golgata. Der ble mine synder sonet. Finnes det noe større på jord? På grunn av korset er jeg ikke lenger Guds fiende, men venn. Gjelden min er gjort opp, jeg er fri!

På Golgata ble både frelse, helse og utfrielse tilveiebrakt.

En gammel og farget amerikansk baptistpredikant, Reverended Dan Smith, vokste opp under svært fattige kår, uten noen mulighet til å gå på skole.

'Men jeg hadde et sted jeg kunne gå,' sier Dan Smith med sin sprukne stemme, 'og det var til Golgata.'

'Jeg kunne holdes borte fra skolehuset, men ingen kunne holde meg unna Jesus. Så jeg bestemte meg for å stå opp og gå til Golgata. Jeg har ikke studert ved noe seminar, men jeg har vært på Golgata.'

Det holder. Den som har vært på Golgata, og snelt ned ved korset, blir aldri den samme! Et blikk på det blødende Guds Lam, holder for tid og evighet.

En setning lever sitt eget liv i meg disse dager:

'Alt begynte på Golgata'.

Det grunner jeg videre på.

Her kan du høre Dan Smith synge om Golgata:

https://www.youtube.com/watch?v=epM_PTkXoLM

Ravi Zacharias har fått kreft - ber om forbønn

Ravi Zacharias (bildet), verdenskjent kristen apologet, har nylig meddelt i en Facebook-oppdatering, at han har en sjelden form for kreft, og er i store smerter. Han ber nå om forbønn.

Zacharias (73) har en ondartet kreftsvulst i korsryggen, en svært sjelden krefttyper kalt Sarcoma. Denne skaper store smerter, særlig om natten, og han har store problemer med å få sove.

Ravi Zacharias hadde nylig en stor ryggoperasjon, og man trodde en stund at smertene skrev seg fra operasjonen. Men en biopsi avslørte at Zacharias har fått kreft.

Nå ber han alle som setter pris på hans verdensvide tjeneste om å huske ham i deres bønner. Som apologet har han nå en mannsalder forsvart klassisk kristen tro i møte med ateister, egnostikere, vitenskapsmenn, forskere og den alminnelige mann i gata. La oss omslutte ham i våre forbønner.

Menighetsliv i koroaens tid

Nå når den ene kirken etter den andre setter hengelås på ytterdøra, har jeg tenkt på noen ord av diakonen Stefanus, han som ble kirkens første martyr:

'Men det ble Salomo som bygde et hus for Gud. Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd.' (Apg 7,47-48)

Vi hører stadig vekk møteledere si: 'Velkommen til Guds hus'. Når det ble sagt under Den gamle pakt, hadde de ordene sine i behold. Da hvilte Guds hellige nærvær over Tabernaklet og Tempelet. Og Gud hadde sin boligadresse der. Men det er annerledes i Den nye pakt. Da har Gud tatt bolig i mennesker. Guds nærvær kan fortsatt hvile over steder, og vi kan kjenne Guds hellige nærvær i en kirke, men Guds bolig i Den nye pakt handler om en kropp: Kristi kropp.

'Dere er Kristi kropp ...', skriver Paulus i 1.Kor 12,27.

Eller som den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer formulerer det i Sanctorum Communio i 1927: 'Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet.'

Mange av oss vi savne våre vakre gudstjenestelokaler i denne tiden. Det forstårjeg veldig godt; det gjør jeg også. Men da er det viktig å tenke på at for oss som lever i Den nye pakt, så er det ikke bygningen, men menneskene som er Guds hus, Guds bolig.

La oss ta godt vare på hverandre mens stormen raser. Du er bare et tastetrykk unna et menighetsmedlem! Hvorfor ikke ringe for å dele et bibelvers, en sang, kanskje be sammen? Kanskje lese en bibelbok sammen over noen dager, eller et av brevene, og dele med hverandre det som dere oppdager?

Disse dagene og ukene - kanskje månedene - i frivillig tilbaketrukkethet - kan gjøre veldig godt for vårt åndelige liv. En øvelse i enkelhet, i stillhet, i bønn, i forsakelse. Dette skjer jo midt i fastetiden!

En måte å prøve det monastiske livet på.

Så kan du også gå turer de dagene hvor solen skinner. Lytte til fuglene.

Og til Gud.

Høre hva Han har å si til deg.  Lære Hans stemme å kjenne.

Slik kan livet bli en gudstjeneste.

Så takker jeg Gud for alle som arbeider i frontlinjene med å begrense Korona-smitten. La oss be for Regjeringen i en krevende tid, for alle som arbeider i helsevesenet, for politikere og besltningstagere, for Kongen og hans hus.

Husmenigheter blomstrer på Cuba

16 anabaptister fra USA og Canada har nylig vært på studietur til Cuba, hvor å se nærmere på hvordan husmenighetene der blomtrer. De 16 amerikanerne og canadierne kom for å lære.

Søndag 16 januar dro reiesfølget fra Cubas hovedstad Havana til landsbyen El Cafetal, som ligger omlag 30 minutters kjøretur fra Havana. Her i denne landsbyen finner man en husmenighet tilhørende kirkesamfunnet Brethren of Christ. Den blre plantet for et år siden. Her samled 40-50 mennesker, halvparten av dem barn. Halvparten av huset er en bolig, mens den andre halvdelen er et kirkelokale. Sangen tar stor plass i gudstjenesten. Den blec ledet av et lovsangsteam, med pastoren på gitar og en tamburin. Noe annet som tar stor plass er bønnen.

Pastoren i menigheten har vært utsatt for vold. Han er blitt knivstukket. Derfor ber de mye for et voldsutsatt nabolag og at de selv kan være salt og lys i en mørk hverdag.

På en annen eiendom skal det forrettes dåp denne dagen. De har fått laget et provisorisk dåpsbasseng (bildet). Det er seks dåpskandidater, som alle tas opp som medlemmer av menigheten. Etter dåpshandlingen er det dekket til et kjærlighetsmåltid. Tatt i betraktning alle de fattige medlemmene av denne menigheten, så har dette måltidet ikke vært en billig affære. Men de viser sin store kjærlighet gjennom dette.

På Martin Luther King senteret i Havana treffer gjestene fra USA og Canada 80 årige Raul Suarez, som har grunnlagt senteret. Han er en velkjent protestantisk leder på Cuba. Suarez mente Cuba hadde gått glipp av et anabaptistisk vitnesbyrd på Cuba, med sin vektlegging av ikke-vold, kvinner i tjeneste, samt opposisjon mot dødsstraff.

Brethren of Christ har som mål å plante 100-150 nye menigheter på Cuba.

John Wayne og Jesus

Jeg skal ærlig innrømme det: jeg er svak for Westernfilmer, og John Wayne (bildet) var en av min barndoms store helter. I går leste jeg en historie om ham som grep meg sterkt. Det jeg nå skal fortelle handler om tiden rett før den amerikanske western-legenden døde:

Datteren til Robert Schuller, han med Krystallkatedralen, Cindy, havnet i en motorsykkelulykke og måtte få det ene beinet amputert. John Wayne var en stor beundrer av Robert Schuller. Han hadde hørt Schuller si på et av sine TV-programmer at hans datter hadde vært utsatt for en ulykke og måtte få et bein amputert. John Wayne hadde da skrevet et brev til Schullers datter:

'Kjære Cindy! Jeg er så lei meg for at du har vært utsatt for en ulykke. Håper alt går bra med deg. John Wayne.'

Brevet ble overbrakt henne og Cindy bestemte seg for å svare John Wayne. Hun skrev;

'Kjære John Wayne! Jeg fikk brevet. Takk for at du skrev til meg. Jeg liker deg veldig godt. Det kommer til å gå bra med meg fordi Jesus vil hjelpe meg. Mr.Wayne: kjenner du Jesus? Jeg skulle virkelig håpe at du kjenner Jesus, Mr.Wayne, fordi jeg kan ikke tenke meg at himmelen ville være komplett uten at John Wayne var der. Hvis du ikke kjenner Jesus, håper jeg du vil gi ham ditt hjerte akkurat nå. Ser deg i himmelen.'

Så signerte Cindy Schuller. Hun hadde akkurat puttet brevet i en konvolutt , skrevet navnet 'John Wayne', utenpå da en person kom for å besøke henne. Han sa: 'Hva gjør du?'' Cindy Schuller svarte at hun hadde nettopp skrevet et brev til John Wayne, men jeg vet ikke hvordan han skal kunne få det.'
'Det var litt av et sammentreff,' svarte mannen og la til: 'Jeg skal spise middag med John Wayne på Newport Club i Newport Beach. >Gi brevet til meg så skal jeg sørge for at han får det.'

Mannen la det i jakkelommen sin. Det var 12 menn som møtte hverandre i Newport Club den kvelden. Stemningen var veldig god. Det var mye  latter. Den ene historien avløste den andre. Plutselig husket mannen brevet han hadde med seg, og ga det til John Wayne. Mens mennene lo og hadde det moro, leste John Wayne brevet. Så la de merke til at John Wayne gråt. En av dem sa:

'Hva skjer med deg?' Wayne svarte: 'Jeg skal lese et brev for dere.' Han leste brevet høyt, gråt og la det sammen og puttet det i jakkelommen. Så pekte han på mannen som hadde gitt ham brevet og sa:

'Du kan fortelle den lille jenta, at akkurat nå i denne restauranten, akkurat her ga ;John Wayne hjertet hans til Jesus og at vi sees i himmelen.'

Tre uker senere døde John Wayne.

En forunderlig historie om Guds ledelse

Det du er i ferd med å lese er en forunderlig historie om Guds ledelse. Det er også en historie om Guds godhet.

Francis Chan er ganske nylig flyttet til nabolaget Sham Shui Po i Hong Kong sammen med sin familie. I fjor meddelte han at han ville bli misjonærer i Asia. Det skjedde etter et besøk i Myanmar. Nå forteller Chan en ekstraordinær historie om Guds ledelse. De forunderlige detaljene oppdaget han mens han holdt på med å pakke for flyttingen hjemme i California.

Chan forteller at han kom over et fotoalbum som inneholdt bilder av hans mor. Bildene viser hans mor for omlag 70 år siden mens hun levde i Hong Kong. Hun døde mens hun fødte Francis.

Francis Chans mor var en kristen og aktivt med i misjonsarbeide. Noen av bildene i fotoalbumet som Francis Chan fant inneholder bilder som viser stedene hvor bildene ble tatt. Chan forteller at noen av bildene var tatt i det nabolaget i Hong Kong, som han og familien vurderte å flytte til.

'Dette var en bekreftelse på Guds godhet.'

Francis Chan sier at det var som Gud gjennom bildene sa: Du går i rett retning.

Nabolaget som Francis Chan har flyttet til sammen med familien heter altså Sham Shui Po, og er lokalisert i Kawloon i Hong Kong. Han ble dratt til dette området fordi dette er hjemmet til den fattigste befolkningen i Hong Kong. Chan har også noen venner som allerede driver misjonsarbeid der. En av dem er i ferd med å plante en menighet, den andre driver et barmhjertighetsarbeid blant de fattigste. En av disse vennene tilbød Francis Chan en kontorplass i nabolaget, men på det tidspounktet var Francis Chan i villrede for hva han skulle gjøre. Det var da han kom over fotoalbumet.

Francis Chan lurer nå på om Gud kan ha svart på hans mors bønner? Ba hun om at hennes sønn skulle bosette seg der og at han nå er på rett plass etter alle disse årene?

Billedtekst: Francis Chan sammen med sin mor.

En gang for alle

De siste dagene har en setning fra Hebreerbrevet levd sitt eget liv i tankene mine: en gang for alle! Hebreerbrevets forfatter sikter til Kristi fullbrakte verk på korset.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for Reformasjonen, som på nytt løftet frem igjen de bibelske sannhetene om betydningen av Jesu Kristi blod og om forsoningen tilveiebrakt gjennom Kristi offer.

De siste dagene har jeg tenkt og grunnet på følgende:

1. "For Gud er en, og en mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv som løsepenge for alle." (1.Tim 2,5-6)

Det finnes ingen andre forbindelsesledd mellom Gud og mennesker, enn Jesus. Ingen paver, patriarker, biskoper, prester, pastorer, eller apostler eller profeter - ingen. Den eneste forbindelseslinjen mellom Gud og oss mennesker er og blir Jesus. Alt annet er menneskeverk, og til ingen nytte.

2. Vi ber til Faderen, gjennom Sønnen, i Den Hellige Ånd.

Det er ikke bare en god formulering fra Oldkirken, men den er et hundre prosent bibelsk! Kristen bønn er en bønn til Faderen, og vi ber i navnet til Frelseren og i Den Hellige Ånd. "Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ber Far om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så gleden deres kan være fullkommen." (Joh 16,23-24)

3. Frelse finnes bare hos Jesus, ingen andre! "Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved." (Apg 4,12)

4. Kristus ble ofret en gang for alle. Hans offer skal ikke gjentas. Det er tilstrekkelig for tid og for evighet. Det er her den apostoliske undervisningen i Hebreerbrevet er så kraftfull:

"Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen EN GANG FOR ALLE og kjøpte oss fri FOR EVIG." (Hebr 9,12)

"Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt..." (Hebr 9,15)

"For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen, og nå trer han fram for Guds ansikt for vår skyld. Han gikk heller ikke inn dit for å bære fram seg selv som offer flere ganger, slik øverstepreste år etter år trer inn i helligdommen med blod som ikke er hans eget. I så fall måtte han ha lidd mange ganger helt fra verdens grunnvoll ble lagt. Men nå har han åpenbart seg EN GANG FOR ALLE ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer...slik er også Kristus ofret EN GANG FOR FOR Å BÆRE SYNDENE FOR DE MANGE ..." (Hebr 9,24-28)

Særlig disse versene fra Hebreerbrevets niende kapittel fryder jeg meg over i dag! Det bliir så stort for meg at Kristus presenterer sitt blod for Faderen i himmelen, som et evig offer, som aldri skal gjentas.  Dette har gitt meg en slik glede. Det er så befriende. 

Om å søke svarene

"Søk ikke etter svarene, som ikke kan gis deg nå, fordi du vil ikke være i stand til å leve dem. Og poenget er å leve alt. Lev spørsmålene nå. Kanskje du da, en gang i fremtiden, gradvis uten å legge merke til det engang, kan leve ditt liv inn i svaret."

- Rainer Maria Rilke (bildet), 1875-1926, poet, dramatiker og forfatter. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk: Herren den mektige i det høye

"I min ånd så jeg dette i dag tidlig: Jeg ser at du blir tatt høyt opp, og blir stående foran en mektig overskyllende bølge av Den Hellige Ånd.

Alt rundt deg er lyden av den mektig stormende vind idet Den Hellige Ånd kommer over deg. Herren har en salvelse for et nytt oppdrag for noen og Han vil ganske snart posisjonere deg for at du skal høre Ham."

- Cynda Hunter
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'HERREN er mektig i det høye, mer mektig enn bruset fra veldige vann, enn havets mektige brenninger.' (Salme 93,4)

Purim, Stalin og dronning Ester

Når disse linjene skrives er den jødiske høytiden Purim over for i år. Den begynte ved solnedgang 9.mars og ble avsluttet ved solnedgang i dag, 10.mars.  Dette er den fjortende dagen av måneden Adar i den hebraiske kalenderen. Neste år faller den på lørdag 27.februar.

Jeg har gjort meg noen tanker, mens jeg har hvilt på sofaen i dag. Dagen er jo til minne om skjebnesvangre dager i den jødiske historien. Vi finner historien beskrevet i Esters bok.

Ikke siden staten Israels gjenopprettelse i 1948 har jødehatet vært sterkere. Ikke nok med at antisemittismen brer om seg, og fortsatt har en sterk posisjon i visse deler av kirken, så truer Iran med utslettelse av landet, og palestina-araberne vil ha et jøderent Palestina.

Derfor feirer jødene Purim! Selve minnedagen om utfrielsen av det jødiske folk fra det eldgamle persiske imperiet og planene til den onde Haman om å utrydde alle jødene. Herren, Israels vokter, sover ikke, og slumrer ikke! Han våker over sitt ord og setter det i verk! Løftene til det jødiske folk har Han ikke glemt, og heller ikke trukket tilbake. De er evige.

I dag heter ikke Israels fiende Haman, men Hamas med sine mange 'slektninger'. Historien om Purim kan du lese i Esters bok. Kanskje en bok å lese nå i Fastetiden? Boken forteller oss om hvordan jødene reagerte på Haman's planer om å utrydde dem. Dronning Ester fastet før hun gikk inn til kongen, og derav har vi begrepet 'Esterfaste', en faste som varer i tre dager. I jødisk tradisjon er dagen før 'Purim' Ta'anit Ester, som nettopp skal minne dem om disse tre dagene.

I dag vil jeg dele med mine lesere noe jeg skrev 8. mars 2013. Da var det ganske nøyaktig 60 år siden Josef Stalin døde. Det skjedde i forbindelse med Purim:

I går fikk jeg Karmel - Israel Nytt i posten. Det er et av de mest interessante bladene jeg leser. I den nye utgaven av bladet, som bringer både nytt fra Israel og Midt-Østen, samt gode kommentarartikler, sto det å lese en oppsiktsvekkende artikkel om en av verdens mest grusomme massemordere: Josef Stalin. Hør bare:

'Natt til 2. mars 1953 ble Sovjetunionens mektige tyrann Josef Stalin rammet av hjerneslag. Han døde den 5. mars, like før han skulle sette i gang deportasjoner av flere millioner jøder til Sibir og Kaukasus. Hans død inntraff på den jødiske høytiden purim som feires til minne om at antisemitten Haman ble drept før han rakk å utrydde Persias jøder for 2500 år siden'.

Når jeg leser disse ordene tenker jeg på Salme 121,5:

'Se, han blunder ikke og sover ikke. ISRAELS VOKTER!'

Josef Stalin hatet jødene. Han fabrikerte et rykte om at Sionistorganisasjonen Joint hadde bestemt seg for å ødelegge det russiske folk. Stalin mente at de hadde sine agenter og amerikanske imperialistlakeier over alt i samfunnet og hadde forgiftet Sovjetunionens ideologi.

Med Stalins død ble det ikke noe av deportasjonene.

Frykt, panikk og bønn

"Hei, der! Frykt ikke og få ikke panikk av ond propaganda. Vår himmelske Far har ikke abdisert fra tronen.

Vi har den største beskyttelsen og kraften til å overvinne alt vi som mennesker står ansikt til ansikt med på jorden! Bønn!'

- Samuel Brassfield (bildet), medstifter av Harvest International Ministry, bor i Bertram, Texas. Profetisk mentor for blant annet James Goll. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Urbefolkningsgrupper i Ecuador søker Kristus-sentrerte menigheter og å bevare kulturell identitet

Urbefolkningsgrupper i Ecuador søker en Kristus-sentreret menighetssammenheng og som samtidig kan være tro mot deres kulturelle identitet, og ønsker å bli anabaptister.

Det sier Clever Mashiant og Sofia Gualinga, som begge tilhører urbefolkningsgruppen Shuar i Amazon-regionen av Ecuador i samtale med misjonærene Jane og Jerrell Ross Richer. Disse to lederne for urbefolkningsgruppen Shuar hadde kommet over og lest heftet: 'How can we become Mennonites?' Heftet hjalp dem til å klargjøre anabaptistiske prinsipper som de allerede hadde kjennskap til.

Familien Ross Richer arbeider i regnskogen i Ecuador. De hjalp denne urbefolkningsgruppen til å komme i kontakt med 'Iglesia Cristiana Menonita de Ecuador'. 

Urbefolkningsgruppene i Ecuador er opptatt av å beholde det beste i sin kultur, selv om de er blitt kristne. Mennoniter startet opp misjonsarbeid blant disse folkegruppene på 1950-tallet, og resultatet av det arbeidet så langt er 600 menigheter blant urbefolkningsgruppene.

Billedtekst: Clever Mashiant i samtale med Jerrel Ross Richer fra Mennonite Mission Network. Foto: Jane Ross Richer.

En drøm - måtte den bli virkelighet

Hva ville skje om en gruppe mennesker kom sammen i den ene hensikt å leve ut Bergprekenen? Ta den på ramme alvor, ord for ord. Kirkehistorien gir oss flere eksempler på noen som våget å gjøre det. Så det er ingen utopi. Det er mulig.

Men det koster. Radikal etterfølgelse av Jesus har sin pris: forsakelser, oppbrudd, man må ut av komfortsonen, man må ta sitt kors opp daglig for å følge Ham.

Dette livet tiltrekker meg mer og mer. En kroppsliggjort tro.

Gå mot strømmen.

Jeg har noen tanker om  dette, som jeg gjerne vil dele, men først må jeg igjennom hjerteoperasjonen og få  kreftene tilbake.

God teologi

Dette er Luther på sitt beste! 'Ikke noe menneske forstår Skriften uten at han er kjent med korset,' Og ikke bare er det et godt Luther-sitat; det er veldig god teologi.

Alt må sees i lys av Jesu Kristi kors og Jesu fullbrakt verk der. Korset er Guds plusstegn. Vi er ingenting uten korset. Uten Jesu Kristi kors ingen frelse, ingen forsoning, ingen himmel.

Korset er selve dårskapen, for menneskers øyne det komplette idioti. Men for de som tar imot korsets budskap, er korset selve Guds kraft.

Gledelige overraskelser

Jeg er på en ørliten hjemmeperm fra sykehuset. Det gleder jeg meg veldig over. Skal ned på sykehuset igjen for å sove der. Det er tryggest. Nå drikker jeg Yorkshire-tea, det er helse i hver dråpe! I morgen får jeg vite hvor jeg skal ha bypass-operasjonen på sykehuset.

I dag skjedde det noe forunderlig! Etter en følelsesmessig berg-og-dal-bane, tror jeg at Gud minner meg på å se på den direkte TV-overføringen av lederdagene til Det norske baptistsamfunn i Drammen. May Sissel og jeg skulle ha deltatt der denne helgen som forbedere og sjelesørgere. Men siden  jeg ble alvorlig hjertesyk, ble det ikke noe av.

Da jeg kom jeg inn på sendingen var det på slutten av avslutningsgudstjenesten. Pastor og informasjonsleder i Det norske baptistsamfunn, Roger Dahl, leder en forbønnshandling hvor det bes for ulike forbønnsbehov, og plutselig nevner han mitt navn og begynner å be for meg. Det var en veldig sterk opplevelse.

Dette skjedde i samme øyeblikk jeg setter igang sendingen via mobilen min. Gud berørte meg så sterkt under denne bønnestunden. Så jeg forsøkte å komme i kontakt med Roger Dahl via sms, men lykkes ikke. 'Kjære Gud, la meg få komme i kontakt med noen i Baptistsamfunnets ledelse for å få formidle dette forunderlige som hadde skjedd.'

Jeg hadde ikke før bedt ferdig, før Hovedstyrets leder, Jon Vestøl, sender en tekstmelding og jeg får muligheten til å formidle det som har skjedd til ham og Jon Vestøl får formidle beskjeden  til generalsekretær Terje Aadne, som kan fortelle den gudstjenestefeirende forsamlingen det jeg opplever som et stort bønnesvar. For rett før Gud minnet meg på å se denne TV-sendingen var jeg langt nede.

Kommet vel hjem, kommer våre gode kurdiske venner, på besøk med verdens beste kurdiske suppe. Helse og kjærlighet i hver eneste dråpe i den også. Det er kjærlighet det!

Profetisk: Håpets Gud

Herren sier: 'Jeg er Den Ene som gir deg håp i den mørkeste natt. Din sjels seier vil finnes i det du setter ditt håp til Meg. Kom til håpets kilde og drikk i dag. For dager som ligger foran vil kreve av deg at dine øyne er vasket med Mitt håp og nåde. Mange ser en stormsky i horisonten og mister grepet. Men du vil se stormskyen som Esekiel, som bringer håp til deg om en ny dag.

Inne i selve stormen vil du finne Meg, levende og pustende håp. Midt i ilden vil Jeg stå og du vil se Meg med nye øyne. Du er en overvinner. Jeg har sett deg stå opp mens andre faller. Håpet har holdt deg oppe, og Min kjærlighet har båret deg. Jeg ånder mitt åndedrag av håp inn i din sjel i dag.

Du vil aldri bære byrdene dine alene. Jeg er med deg alltid og vil løfte av din sjel de byrdene som skaper vanskeligheter for deg. Kom og se inn i Mitt ansikt og du vil se håpet fødes i deg. Når du føler at du står midt i kampen og har ingen steder du kan vende deg, så er jeg Generalen, Kriger-Kongen som vil kjempe for deg. det er et håp som venter  I ditt mørke å deg, selv midt i kampens hete.

Håp er lik et brennende lys som lyser opp din vei. I ditt mørke vil håpet skinne til det har fortært din frykt. Jeg vil alltid være trofast mot deg, Mitt barn. Når Jeg ser inn i din fremtid ser Jeg seier, glede og løfter som blir innfridd. Hva ser du når du ser på dagene som ligger foran? Vask øynene dine i håpskilden og du vil se det Jeg ser.

Nå har du nådd det neste nivået av håp. Fortsett med å stirre inn i håpsilden inne i sjelen din. Jeg vil aldri skuffe de som setter sitt håp til Meg. Komtil ditt hvilsted, du håpets fange, og Jeg vil vise deg ting du ikke har forestilt deg. JEG ER håpets Gud, og snart, veldig snart, vil dine fiender være nedkjempet. Gjør din sjel ganske stille, hvil i Meg og håp vil bli født i deg.'

- Brian Simmons
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Rom 15,13: 'Måtte nå Gud, selve inspirasjonen til håpet og håpets kilde, fylle på til det renner over med glede som ikke kan måles og fullkommen fred i det du setter din tillit til Ham. Og må Den Hellige Ånds kraft kontinuerlig omslutte ditt liv med sin rause overflod inntil du stråler av håp.'

- The Passion Translation
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vladimir Putin vil ha Gud inn i grunnloven

Det er ganske underlig å tenke på, at det veldige russiske riket, som i 70 år var en del av Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker, og en ateistisk stat som fengslet og drepte kristne, nå kan få en ny grunnlov hvor Gud ser ut til å få en egen plass. Den nye lovteksten - om den går igjennom - fastslår også at et ekteskap bare kan inngås mellom en mann og en kvinne.

Det er en gjennomgripende og stor forfatningsreform Russlands president Vladimir Putin ønsker å få igjennom. Det haster for hans vedkommende. Hans nåværende presidentperiode er i ferd med å gå ut på dato, og i følge nåværende lovgivning kan han ikke gjenvelges. Men mye kan skje i Russland.

Det var mandag denne uken at Vladimir Putin la frem en rekke forslag for Dumaen, som skal behandle dem tidlig i neste uke. I et av forslagene omtales det russiske folkets tro på Gud, og at ekteskapet kun er for en mann og en kvinne.

Opplysningene kommer fra statsdumaens visetalsmann, Pjotr Tolstoj.

Selv om den russiske staten er sekulær, tilhører et stort flertall Den russisk-ortodokse kirke, og det var vært tette forbindelser mellom Vladimir Putin og patriarken for Den russisk-ortodoke kirken. Putin er regelmessig å se til gudstjeneste.

Det nye lovforslaget legges ut til folkeavstemnuing 22 april.

Et sykdomstegn

Det er et alvorlig sykdomstegn når en kristen forsamling applauderer ren mobbing av et annet menneske. For åpen mikrofon i en offentlig TV-sending her om dagen, kalte Jan Hanvold en ikke navngitt person for 'feig' og 'et null' fordi vedkommende valgte å trekke seg fra å delta i et program på TV-Visjon Norge.

At Hanvold ytrer seg som han gjør, er ikke overraskende. Noe annet er kanskje ikke å forvente? Det som virkelig er problematisk er at en forsamling ikke bare aksepterer en slik oppførsel fra en Herrens tjener, men applauderer den. På toppen av dette reagerer noen av de samme folkene på mobbingen av Hanhold. Selv fyrer de opp rundt sjikanen av et menneske som av samvittighetsgrunner ikke vil stille opp på TV Visjon Norge.

Mobbingen av Jan Hanvold er ikke greit. Mye av det som skrives om ham er forferdelig, men det blir ikke bedre når Hanvold selv og hans støttespillere slår tilbake med samme mynt og vel så det. Dette er uverdig og er til stor skade for Kristi kropp. Vi må ta et oppgjør med denne måten å behandle hverandre på.

Vi ber om vekkelse, og det er det vi trenger. Men da må vi vekkes selv og ta et oppgjør med mobbing, sjikanering og trakassering som skjer i Guds forsamling. Det gjelder Jan Hanvold, hans støttespillere så vel som hans motstandere.

I Herrens hender i stillhet

Å bli enda mer kroppslig svak er veldig utfordrende. Som om jeg ikke var svak nok fra før. Vanskelig er det også å måtte si fra seg inngåtte møteavtaler. Noe av det verste jeg vet er å skuffe andre. Gudstjenester og seminarer du har avtalt for lenge siden. Heldigvis møter jeg stor forståelse, og noen er så greie at de inngår nye avtaler til høsten. Andre så snille at de stiller opp på kort varsel og taler i stedet for meg.

Det er jo dette som er livet mitt, kallet mitt.

Men nå er det tid for å følge legenes råd og roe ned før det operative inngrepet i hjertet, som er nært forestående.

Men dette er også et kall inn i stillheten, leve det indre bønnens liv - som også er livet mitt og kallet mitt. For meg er dette et kall til å gå til myrraberget, det jeg talte om på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud:


'Når dagen blir sval, og skyggene flyr, da går jeg til myrraberget, til haugen som anger av røkelse.' (Høy 4,6/1978/85)

Nå er jeg blitt helt avhengig av Gud for å leve. Bokstavelig talt. For meg er hver dag blitt en sjelden gave. Selv de minste, de virkelig små tingene blir viktige.

En venn av meg skrev forleden at han skulle reise til Wales for å tilbringe noen få dager sammen med noen munker på ei lita walisisk øy. Jeg skulle ønske det var meg. Nå er blitt hjem blitt et lite kloster. Herren kaller meg til tilbaketrukkethet, for å være sammen med Ham alene.

Jeg er i Herrens hender.

Aktuell problemstilling: Simoni

Beretningen om trollmannen Simon i Apostlenes gjerninger har fått fornyet aktualitet. Denne trollmannen hadde vært vitne til vekkelsen i Samaria, og var kommet til tro. Han ble veldig fascinert av de tegn og undergjerninger som fant sted. Lukas forteller at etter at han var blitt døpt, 'holdt han seg stadig til Filip og var overveldet av de tegn og mektige gjerninger han så.' (Apg 8,13)

Når så apostlene kommer ned fra Jerusalem for å se det som hadde skjedd gjennom evangelisten Filip, la de hendene på de nydøpte for at de skulle få del i Den Hellige Ånd. Da leser vi følgende:

'Men da Simon så at Ånden ble gitt ved at apostlene la hendene på dem, tilbød han dem penger og sa: 'Gi meg også en slik makt, så den jeg legger hendene på, kan få Den Hellige Ånd.'  (Apg 8,19)

Hva er apostlenes reaksjon på dette? Tar de imot pengene? Lar Guds gave seg kjøpe? Kan man ofre penger for å få del i det Gud vil gi?

Dette er veldig relevante og aktuelle spørsmål.

La oss høre hva Guds ord har å si om dette:

'Men Peter sa til ham: Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger! Du har ingen arvelodd eller del i dette, for ditt hjerte er ikke oppriktig mot Gud. Omvend deg fra denne ondskapen din , og be til Herren, så kanskje han vil tilgi deg det du tenker i ditt hjerte...' (Apg 8,20-22)

Denne synden - at man tror at man kan kjøpe Guds gave for penger, har kirken til alle tider kalt 'simoni', til minne om denne trollmannen.

Skal vi holde oss til Guds ord - og det skal vi - så kan ingen ting, absolutt ingen ting, i Guds rike kjøpes for penger. Verken helse, frelse, beskyttelse, tjenestegaver. Alt gis gratis av bare nåde.

Synden 'simoni' fikk kanskje sitt grelleste uttrykk med avlatshandelen i sen-middelalderen.

Viktig melding

På grunn av store snømengder flyttes gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet til Toten frikirke på Raufoss, og til TORSDAG 5.mars kl.18.00. Merk endring av dagen. Liturg denne gangen er Ivar Johnsen.

Jeg skulle ha talt i Gjøvik kirke under fastedagene der i kveld og torsdag, og May Sissel og jeg skulle ha deltatt som forbedere og sjelesørgere på lederkonferansen til baptistene denne helgen, men det bir det ikke noe av. Vi har også måtte si fra oss bønneseminaret på Voss 19.-22. mars. Det skyldes min helsesituasjon. Fastlegen har gitt streng beskjed om at jeg ikke får gjøre noe før jeg har vært på sykehuset for et nytt inngrep i hjertet.

I pakt med naturen

Her om dagen - nærmere bestemt 1.mars - feiret vi den hellige David av Wales. Han levde i det femte århundre, og levde et enkelt asketisk liv sammen med sine monastiske brødre.

Bror David er på mange nåter svært tidsaktuell, fordi han levde så nært naturen. Ikke så ulikt Frans av Assisi. Sammen med sine monastiske brødre, drev han med jordbruk. Han viste stor medfølelse med og kjærlighet til dyrene, særlig de som menneskene tok i bruk for å hjelpe seg med så- og innhøstingsarbeid. Dyrene og fuglene var ofte å se sammen med ham. Bror David sørget for at de hadde mat og hadde det godt. Han hadde et spesielt forhold til våren.

Bror David hadde helbredelsens nådegave, og han ba for mange syke. Han er også kjent for å ha skrevet en monastisk regel, hvor han redegjør for et liv som veganer.

Når livet vårt blir bønn

"Slik ber du uavlatelig: ikke ved å ytre bønner med ord, men ved å gi deg til Gud gjennom alle delene av ditt liv, slik at ditt liv blir en kontinuerlig uforstyrret bønn."

- Hl.Basileios av Cæsarea 330-379
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'... men jeg er bare bønn.'

- David i Salme 109,4
Norsk Bibel 1988

"Bønnen er ikke noe vi presterer. Den sanne bønnen finnes allerede der. På djupet av det døpte menneskets sjel finnes det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen. Og den finner sted inne i oss.

Vår bønn består i å oppdage den, og lytte til den og la oss ta i besittelse av disse tre Personenes bønn i vårt indre.

Dette innebærer at bønnen blir enklere.

Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei er at bønnen forenkles.

Uttrykket 'forrette indre bønn' kan lett misforstås. Sann bønn leder snarere til oppdagelsen av at vi 'er bønn."

- Wilfrid Stinissen i 'När natten faller på - den inre bönens väg. Karmeliterna 2011. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelen om Julia Esquivel (bildet):

Å leve som flyktning i Sveits var slett ikke enkelt for Julia. Hun var langt borte fra sitt elskede folk, samtidig som hun smertelig var klar over det pågående folkemordet i hjemlandet Guatemala. Som med så mange andre flyktninger levde Julia med en sterk skyldfølelse og ensomhet. Hvorfor skulle hun være blant de som overlevde? Hun kunne våkne opp tidlig om morgenen med dårlig samvittighet og marerittene fulgte henne om natten. Det hendte hun våknet med blodflekker på nattkjolen. Marerittene førte til at hun klorte seg selv i smerte. Det hendte hun drømte om elver fulle av blod.

Julia Esquivel tok pennen fatt. Hun skrev hundrevis av dikt for å sette ord på smerten sin. To diktsamlinger har kommet ut på engelsk: "Threatend With resurrection" og "The Zertainty of Spring."

Disse diktsamlingene førte til at hun ble viden kjent som poet, profet men også som pastor. Hun skulle bety mye for guatemalere spredt rundt i mange ulike land. Diktene fortalte om et terrorisert folk, om lidelse men også om håp. Blant annet fikk hun en invitasjon til å tale ved generalforsamlingen til Kirkenes Verdensråd i Vancouver, British Columbia.

Julia Esquivel flyttet tilbake til Guatemala etter at borgerkrigen var over. Til sitt lille hus som var fullt av bøker og beskjedet pyntet. Her levde hun i stillhet og bønn, og herfra drev hun et aktivt menneskerettighetsarbeid til hun døde i fjor. Emilie Teresa Smith skriver så vakkert at hun så Julia sittende i hvilestolen sin og, sier Emilie: 'Jeg er ganske sikker på at hun lyttet til Gud.'

Og jeg er ganske sikker på at Gud lyttet til Julia.

De velsignede hender

Dette bildet taler så sterkt til meg disse dagene av ytterste svakhet og sårbarhet: Kristi åpne armer, strukket ut for å velsigne oss.

Helt mot avslutningen av Evangeliet etter Lukas heter det: 'Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem.' Det er så vakkert, så blendende vakkert.

Jeg har hentet fram igjen en bønn jeg lærte av Martin Lonnebo, som jeg ber disse dagene:

Se på meg, Kristus, og velsign meg.
Se på meg, Kristus, og styrk meg.
Se på meg, Kristus, og gi meg fred.

Det er alt jeg trenger.

Jeg fester blikket på HAM -
troens opphavsmann og fullender.

Jeg ber om at Hans hender holder rundt meg, og så ber jeg:

'Far, i dine hender overgir jeg min ånd.'

Programleder på TV Visjon Norge tar avstand fra uttalelsene til Baez

En av TV Visjon Norges ankermenn og profiler, Arne Pedersen, gjør det Jan Hanvold forlengst burde ha gjort: ta avstand fra 'profetens' famøse uttalelser. I et innlegg på sin Facebook-profil skriver Arne Pedersen mandag kveld, blant annet:

"Vi i TV Visjon Norge avviser at man kan betale for frelse, helbredelse eller for den del beskyttelse#! Derfor må jeg ta avstand fra det Dionny Baez lovet når han sa at den som ofrer inn kr 2020,- inn til kanalen, skal få beskyttelse fra Corona virus for sine barn. Selvfølgelig tror vi på beskyttelse, men ikke at vi kan betale for den!"

Dermed er en av TV-selskapets fremste programledere på kant med sjefen sjøl, Jan Hanvold. Hanvold på sin side hevdet hardnakket på Dagsnytt 18 mandag kveld at uttalelsen til Baez var tatt ut av sin sammenheng, og hevdet sågar at det hele var satt i scene av pastor Erik Andreassen, som kan kalte en 'moderne fariseer'. Det siste sier i grunnen det meste om sakligheten når Hanvold møter andre mennesker.

Jeg har djup respekt for Arne Pedersen, og han viser rakryggethet og mot når han så tydelig tar avstands fra de sjokkerende uttalelsene til den selvutnevnte profeten fra Venezuela.

Baez, Hanvold, Corona og spekulativ teologi

Reaksjonene har vært mange, kraftige og høyst berettigede over de famøse utspillene fra 'profeten' Diony Baez (bildet) på TV Visjon Norge de siste dagene. I en av disse TV-sendingene ba han seerne om å skynde seg gi 2020 kroner til TV-stasjonen, så skulle han be Gud beskytte seernes barn mot Corona-viruset. De fleste finner hans uttalelser usmakelige, sjokkerende og regelrett blasfemiske. Her spilles det på frykt og ren og skjær urtnyttelse av sårbare mennesker. Alt for å skaffe TV-kanalen penger.

TV-gründer Jan Hanvold forsvarer Baez med at TV-Visjon Norge tilhører den store pinse-karismatiske familien, og at det er de religiøse kreftene som reagerer. Tro om det er sant. Jeg merker meg at pinsekarismatiske profiler som pastoren for en av Europas største pinsekarismatiske menigheter, Joakim Lundqvist, i Livets Ord i Uppsala, tar et kraftig oppgjør med teologien til Baez. Han skriver, etter å ha sett innslaget fra TV-kanalen:

'Det här är, ärligt talat, bland det värsta jag vet.'

Han får støtte av en annen pinsekarismatisk profil, verdensevangelisten Christopher El-Hashemi (tidligere Alam), som kaller det 'helt vidrigt'. Begge får støtte fra Anders Gerdmar, assisterende professor ved Uppsala Universitet og president for Skandinavisk teologisk høgskole og selv pinsekarismatiker.

Her i Norge er det pastoren i Misjonskirken Betlehem i Oslo, Erik Andreassen, som har tatt belastningen med å ta et oppgjør med den teologien Baez/Hanvold forfekter. Det fortjener han en stor takk for. Han får støtte av mange, deriblant en hel rekke kjente kristenledere i Norge, som generalsekretæren for Misjonskirken i Norge, Øyvind Haraldseid og den tildigere synodelederen for Frikirken i Norge, Arnfinn Løyning, lederen for Norges Kristne Råd, Erhard Hermansen,  og Misjonssambandets Espen Ottosen, bare for å nevne noen.

Dionny Baez, selverklært profet, og Jan Hanvold, står i denne anledning for en teologi som ikke bare er på ville veier, men som har sporet helt av. Det er en fryktbasert teologi som tror at man kan kjøpe Guds beskyttelse for penger, omtrent det samme som ved avlatshandelen i Sen-middelalderen hvor avlatshandleren Johann Tetzel solgte sine avlatsbrev for å oppnå Guds gunst.

Kanskje er det nå mest redelig at de kristne organisasjonene som sender på TV-Visjon Norge, trekker seg og slutter å sende på denne kanalen. Med mindre Jan Hanvold kan innrømme at denne gangen gikk 'profeten' for langt.

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 3

Guatemala er unik i Latin-Amerika. Majoriteten av befolkningen består av urbefolkningsgrupper fra 22 maya nasjoner og en urbefolkningsgruppe som ikke tilhører Maya-folket, Xinca-folket. Spanjolene som imvaderte Guatemala i 1524 var ute etter gull, men fant lite, og satset heller på jordbruk, og utnyttet og utarmet urbefolkningen på den måten.

I regionen El Quiche, hvor Emilie Teresa Smith bodde i flere år, er 70 prosent av barna kronisk underernærte. Det siste forsøket på å endre dette endte i en blodig borgerkrig som varte i 36 år. Den ble avsluttet offisielt i 1996. Den statlige hæren utryddet de svakeste, hele samfunn ble regelrett slaktet ned for fote. 600 lanssbyer ble jevnet med jorden, og mer enn 200.000 mennesker ble drept eller forsvant, og en million mennesker, mer enn en tiendedel av befolkningen flyktet fra landet eller ble internflyktninger.

Når krigen var over var problemene akkurat de samme. De som overlevde lever med djupe traumer. Guatemalere i dag lever i frykt, synliggjort i blodige gjengoppgjør, og vold knyttet til narkotika. Mange tar seg nordover i håp om å komme inn i USA. Barna deres dør i interneringsleire på grensen til Mexico.

På midten av 1970-tallet hadde volden i landet nådd et høydepunkt. Julia Esquivel ble utsatt for direkte angrep. Dødsskvadronene var i hælene på henne. Ved en anledning måtte hun flykte fra huset sitt barbeint om natten.

Overfor Emilie Teresa Smith beskrev hun dette som en 'profetisk erfaring', en slags 'hellig reaksjon på terroren'. Med død rundt seg på alle kanter, opplevde hun at engler fylte luften rundt henne. Hun klarte å flykte via hovedveiene langs kysten og klarte å nå frem til et hus tilhørende noen katolske prester i byen Santa Lucia Cotzumalguapa.

Ganske kort tid deretter måtte hun flykte igjen. To prester i Santa Lucia Cotzumalguapa ble myrdet rett etter at hun hadde flyktet. Esquivel klarte så å reise til Maya-samfunnet Tzutujil i Santiago Atitland. De kjente henne fra før, og de beskyttet henne og ba for henne. De ga henne mat, badet henne og sang for henne.

Etter at hun hadde kommet seg litt fra den dramatiske og traumatiske flukten, inisterte venner av henne at huin forlot Guatemala. Det var for farlig for henne å være der,

Julia Esquivel reiste til Sveits og levde i årene 1980 til 1987 i den økumeniske kommuniteten Grandchamp.

fortsettes

Leo Tolstoj om jødene

"Jøden er selve symbolet på evigheten. Han er den ene som har voktet det profetiske budskapet og formidlet det til hele menneskeheten. Et slikt folkeslag kan aldri forsvinne. Jøden er evig. Han er selve kroppsliggjøringen av evigheten."

- Leo Tolstoj (bildet), russisk forfatter, 1828-1910). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Underlig er ditt navn, Gud - en bønn

Herre, svikter du dine når de trenger deg som mest? Etterlater du dem farløse?

Hvorfor er du taus, du gamle av dager? Du som var der før fjellene ble til.

Ditt navn er Underlig.

Stor er du, det er ikke for ingenting de navngjetne fra eldgamle dager kalte deg Den veldige.

Men hører du ropene til dem som roper?

Tordenen ruller mellom fjellene,
drønnene får hindene til å skjelve.

Dine menneskebarn kryper sammen
og blir så små.
Så vergeløse.

Hvor er du å finne?

Også Menneskesønnen forlot du,
der han ensom og forlatt,
ropte, blodstenkt og såret:

'Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Hjerteskjærende var det for hans mor å se.

Ditt navn er Underlig.

Da merker jeg hendene dine,
de evige armer her nede.

Som holder.
Favner.

Du etterlot Sønnen alene,
for at jeg,
i min redsel og avmakt,
ikke skulle være ensom og forlatt.

Gjøvik, 1.mars 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 2

Julia Esquivel (bildet)) var radikal som Jesus er. Med ungdommelig pasjon forventet hun bokstavelig talt at enker og foreldreløse skulle sørges for og de fattige bli behandlet med respekt. Hun trodde denne konkrete sannheten: Jesus Kristus skapte rom for alle ved bordet, idet han startet med alle de som var blitt avvist i verden. Hele tiden krasjet hun med med pyntelige kirkeelige institusjoner som ikke kroppsliggjorde det hun mente var verdier som representerte evangeliet: inkludering, rettferdighet, deling av godene.

Tidlig i sin ungdom bestemte Julia seg for å leve enslig. I 12 år arbeidet hun som lærer ved en høyskole i Guatemala City. Så, på 1960-tallet, begynte hun å besøke det statsdrevne Ciudad de Ninos, et interneringssenter for ungdom. Der, forteller hun, opplevde hun sin andre omvendelse:

'Disse ungdommene førte meg til evangeliet. De spurte meg ut om hvordan min tro egentlig så ut. Var det en tro som bare handlet om en personlig frelse?'

I denne fasen av livet begynte Julia Esquivel å stille viktige spørsmål ved samfunnet og ved troen.

'Måten et land behandler sine barn og ungdommer er et mål på hvor
humant eller inhumant et samfunn er.'

Disse glemte, misbrukte barna var et tegn på en stats absolutte lavmål, mente hun. Men i følge Julia hadde også kirken sviktet dem. Hun merket seg at kirkene - både katolske og protestantiske satt fast i en statisk ekklesiologi som favoriserte de priviligerte. De som hadde blitt født i velstand og makt handlet som om de eide kirkene.

På slutten av 1960-tallet ble Den romersk katolske kirken rystet av etterskjelvene etter det 2.Vatikankonsil. Det 2.Vatikankonsil var en samling over tre år i Roma kalt sammen av pave Johannes XXIII som radikalt endret hvordan Den katolske kirken så på verden. Kirken inviterte sitt lederskap og alle dets medlemmer til å gå ut på gatene og til landsbygda og engasjere seg djupt i livene til virkelige mennesker, særlig de fattige. Den andre årskonferansen for latin-amerikanske biskoper - en respons på det 2.Vatikankonsil, og som fant sted i Medellin, Colombia, i 1968 - førte kirken inn i et fornyet engasjement for sosial forandring, fra dets lederskap og helt ned på grasrotplan. Som et resultat av dette fikk vi den såkalte "frigjøringsteologien" - en forståelse av troen som setter kampen for de fattige og utnyttelsen av dem i sentrum.

På 1970-tallet grunnla den alltid økumeniske Julia Esquivel et tidsskrift, "Dialogo", samt et radioprogram. Både tidsskriftet og radioprogrammet var opptatt av sosial forandring. Teamet bak tidsskriftet skrev om det som skjedde i Guatemala, hvor århundre gamle strukturer av urett red de fattige som en mare.

fortsettes