Herren kjenner meg

Et ord fra Salmene stanset meg da jeg skulle gå til sengs i går kveld. Du kjenner det sikkert, for det står i en av de mest siterte salmene, nemlig Salme 139: "Herre, Du har ransaket meg og kjenner meg. Hvor jeg enn sitter eller står, så vet Du det. Langt borte fra, kjenner Du min tanke." (v.1-2) Finnes det noen større trygghet enn den å være "kjent av Gud"? Neppe. Han som skapte meg, er også den som kjenner meg, og da i betydningen virkelig kjenner meg. Han ser alt. Jeg er gjennomskuet - men dog elsket. Han kjenner mine svake sider, så vel som de sterke, Han vet om når jeg gjemmer meg, og kjenner meg redd, Han kjenner min feighet og mitt mot. Han kjenner motbakkene, og medbakkene. Jeg på min side kjenner at det gjør godt å vite at Herren kjenner meg. Og at jeg kan kjenne meg trygg. Hos Ham kan jeg gjemme meg, ja søke tilflukt på den onde dag, og hos Ham finner jeg et hvilested for en trett kropp, og trette tanker. I en annen salme, kanskje likeså kjent og kjær, nemlig Salme 91 heter det: "Den som bor i Den Høyestes skjul, skal hvile under Den Allmektiges skygge. Jeg vil si til Herren: Han er min tilflukt og min festning, min Gud, jeg vil sette min lit til Ham." (v.1-2) Akkurat nå kjenner jeg at jeg vil bo i Den Allmektiges skjul. Jeg vil gjemme meg der. Ikke fordi jeg vil stikke av fra hverdagen og virkeligheten, men fordi jeg av og til kjenner et veldig stort behov for å krype opp på Pappas fang og bli der. Der er jeg nemlig 100 prosent trygg, elsket og bekreftet. Abba Far, elsker meg.

Mennonitene er endelig på plass

Vi går noen spennende dager i møte sammen med våre mennonitvenner fra USA. Seks av gruppens syv medlemmer kom i går med toget fra Oslo, den syvende kommer i dag. Foruten det offentlige møtet i kveld, som vi har annonsert tidligere, fører vi samtaler om den alvorlige åndelige situasjonen i Norge og vi samtaler om fremtidige muligheter for samarbeide. Det er vel få vi har mer til felles med enn disse konservative mennonitene, og vi trives veldig godt i lag. Selv humoren har vi tilfelles. Rundt middagsbordet i dag gikk praten løst, og med mye latter. Hva som kommer ut av et eventuelt felles samarbeide er det for tidlig å si noe om, men med tanke på våre egne planer går vi nok litt hver våre veier på det mer praktiske og hverdagslige plan. Det betyr likevel ikke at vi ikke kan samarbeide om foreksempel en felles nordisk konferanse om Den nytestamentlige forsamlingen. Vi har noen tanker om dette, og håper blant annet på et godt samarbeide med svenske trossøsken. Om dette blir en mulighet neste år, får vi komme tilbake til. Tanken nå er at vi ønsker å komme i kontakt med andre som tenker i samme retning som oss, det vil si som ser en menighetsmodell lik urkirkens og anabaptistenes. Vi vet at flere lengter etter et mer autentisk menighetsliv. Hører du med blant dem, hører vi gjerne fra deg.

Vi må bli bønnens, nådens og fredens menn og kvinner

Jeg tenker på noen ord av Jean Vanier (bildet) i dag, ord som ikke vil slippe meg. Derfor kommer jeg også til å bruke dem som innledning når jeg skal tale om å være disipler av Jesus, når jeg om en times tid skal tale til en gruppe russiske kristne.

Jean Vanier, som har bygget opp kommuniteter mellom funksjonsfriske og funksjonshemmede mange steder i verden, sier:

"Enten vi vil motta i vårt hjerte Jesu Ånd og bli, som aldri før, bønnens, nådens og fredens menn og kvinner, virkelige etterfølgere av Jesus, eller så vil at forsvinne i kaos. I dag er det Jesu anledning."

Professor i markedsteologi og lederskap ved Regent College i Vancouver, British Columbia, R. Paul Stevens stiller et eget tidsaktuelt spørsmål i en bok han har skrevet sammen med Michael Green. Boken heter "Living the Story" og Stevens spør:

"Hvorfor har vi i det post-moderne Vesten lagt oss på en kristendom uten disippelskap?"

Både Vaniers og Stevens ord er noe å tenke på i dag. Det er ikke tvil i min sjel om at vi trenger å vende tilbake til den radikale tro og levemåte som de første kristne representerte. Vi må det, om vi skal vinne denne verden for Kristus.

Radikalt kommunitetsliv i Australia

I går kveld fikk jeg en hyggelig epost fra Australia, fra Peter Hoover og Rocky Cape Christian Community. De uttrykker sin takknemlighet til Gud for den hjelpen de fikk fra ulike anabaptistiske fellesskap i utlandet, når de etablerte sitt nye arbeid på den nordvestlige delen av Tasmania. Noen av brødrene og søstrene som nå er bosatt i Australia kommer fra hutterianske kommuniteter. Også denne arven takker de Gud for.

"Vi setter stor pris på eksemplet fra de første anabaptistene, Jakob Huter og kommunitetene i Sør Tyrol og Moravia, som levde for Herren for 500 år siden. Men hva betyr dette? Betyr det at vi må gjøre det på samme måten som dem?"

Peter Hoover understreker at kommuniteten eller fellesskapet i Tasmania først og fremst er kristent. De ønsker å være radikale etterfølgere av Kristus. Og dermed ser de først og fremst til Hans eksempel.

"Vi lovte, i vår dåp, først og fremst vår lojalitet til Kristus. Og av den årsak er vi moralsk og evig bundet til å adlyde Ham alene, selv om anabaptister og hutterianere måtte velge annerledes. Jesus Kristus er døren som fører oss inn til et møte med Gud, Han er lyset vi vandrer i, det livgivende brød vi spiser langs Veien, og Livet vi lever for. Av denne grunn lovpriser vi Ham, søker vi å følge Ham hver Han enn måtte gå, og vi aksepterer Hans ord som endelig i enhver situasjon," skriver Peter Hoover.

Som Peter skriver: Vi bygger på Jesus Kristus, den eneste grunnvoll vi kan bygge på.

Det er veldig spennende å følge det nybrottsarbeidet som skjer i denne anabaptistiske kommuniteten i Tasmania. De er levende eksempler på at det er mulig å leve ut et radikalt nytestamentlig menighetsliv i dagens samfunn. Dette er garantert ikke siste gangen du hører fra den andre siden av jorda på denne bloggen!

Måtte Herren rikelig velsigne Peter og hans fellesskap i årene fremover. Måtte de fortsette å være eksempler og veiledere for oss i den daglige etterfølgelsen av Kristus.

Bildet viser noen av medlemmene i Rocky Cape Christian Fellowship.

Møtet mandag flyttet pga plassmangel

Pga for liten plass er møtet med Nelson Torkelson og menonittene fra USA, flyttet til Sentrumkirkens lokaler i Storgaten 9 på Gjøvik. Møtetidspunktet er det samme:

Mandag 6. oktober kl.1900

Nelson Torkelson vil tale over emnet: "Den nytestamentlige menigheten".

Alle er hjertelig velkommen! Ta gjerne venner med deg.

Jesus, mitt alt. Om søster Claudia, del 3

Hva var hemmeligheten ved søster Claudias forvandling, hemmeligheten ved hennes seier. Mor Basilea skriver:
"En dag var hun hos meg igjen. Jeg ser henne ennå for meg - hun hadde noe hun inderlig ville be om: 'Jeg vil så gjerne ha en bønn om Jesu blod, en bønn, som jeg stadig kan be - I Lammets blod er det makt!' Jeg har en slik svak karakter; jeg behøver Lammets blod mot fiendens snedige angrep og mot min synd!' Med glede oppfylte jeg søster Claudias bønn. Da jeg ga henne arket med denne bønn om Jesu blod, strålte hennes ansikt, og hun skyndte seg bort med det som om det var en kostelig skatt. Bønnen lyder:


Jeg priser Lammets sår og blod som
helbreder min kropps skrøpeligheter
helbreder min sjels skrøpelighet
helbreder min ånds skrøpelighet


Jeg tilber Lammets blod idets:
tilgivende makt
rensende makt
løsende makt
seirende makt
nyskapende makt
bevarende makt
For den som tror på Jesu blods kraft, er ingenting umulig!


Jeg priser Lammets blod
som dekker alle mine synder, så ingen mer er å se,
som vasker meg ren for alle mune synder, så jeg blir hvit som sne,
i det er kraften til å befri meg fra all min bundethet og mine syndelenker,
som er sterkere enn mot eget fordervede blod og som omskaper meg i Guds bilde,
i det seieren over alle makter, som vil plage meg, og over hver fiendemakt,
som bevarer meg for fiendens listige angrep, og som bereder bryllupskledningen for meg.
Jeg priser Lammets blod, som gjør alt, alt nytt. Halleluja. Amen.


For søster Claudia ble denne bønn levende. Hun utnyttet den fullt ut, som om den var en kapital. Dag for dag ba hun den med stor inderlighet. Og når søstrene spurte henne om hemmeligheten til den seier, hun opplevde i kampen mot synden, slik at fienden måtte vike, visste hun dem denne bønnen og gav den videre."


(fortsettes)

Vårt salige håp

I det brevet som apostelen Paulus skriver til sin medarbeider Titus finnes det noen ord som jeg er blitt så glad i:

"mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus. Han som ga seg selv for oss, for at Han skulle kjøpe oss fri fra all urettferdighet og rense for seg selv et eiendomsfolk, som har iver etter å gjøre gode gjerninger." (Tit 2,13-14)

I Norsk Studiebibel heter det om vers 13:

"Det salige håp. Dette er et av de vakreste bibelske uttrykk for Kristi gjenkomst og det kristne håp. Uttrykket kan gå objektivt på selve håpet og håpets innhold, men det kan også oppfattes subjektivt: lykkelig og salig er den som eier et slikt håp!" (Norsk Studiebibel/Bibelforlaget 1998, side 1569)

Jeg kjenner på mer og mer en takknemlighet overfor dette: JESUS KOMMER MEGET SNART IGJEN! I dette ligger verdens håp. Han kommer for å sette alt i rette stand. Ingen politikere, ingen konger, ingen despot kommer til å få det siste ordet. I den profetiske salme 2, står det:

"Jordens konger stiller seg opp, og fyrstene rådslår med hverandre mot Herren og mot Hans Salvede. Og de sier: La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss!"

Denne sammensvergelsen vil ikke lykkes!

"Han som troner i himlene, ler. Herren spotter dem. Så skal Han tale til dem i sin vrede, og i sin dype harme skal Han slå dem med angst. Men Jeg, Jeg har innsatt Min Konge på Sion, mitt hellige berg."

Jesus er den som får det siste ordet. En dag er nådetiden over, og Dommen kommer. Salige er de som da har tatt sin tilflukt til Herren. For dem gjenstår et salig håp. Det er som om jeg kjenner et stort halleluja presser seg frem!

Jesus, mitt alt. Om søster Claudia, del 2

Claudia betyr "den gråtende". Gjennom å angre sine synder, og omvende seg daglig for å følge Jesus, skjedde det en endring med søster Claudia som var til å ta og føle på for de som var rundt henne. Mor Basilea, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, skriver:

"Jeg måtte stadig undre meg hvordan de ut av hennes gråt over sine synder, brøt en mektig strøm frem, en stor takk og glede over Jesu tilgivelse. Angeren var som en kilde, hvorfra det stadig strømmet nytt liv, fremfor alt en inderlig stor kjærlighet til Jesus. Det var 'den første kjærlighet' som var skjenket henne."

De årene som fulgte viste henne forvandling seg stadig tydeligere. Jeg gir ordet til mor Basilea:

"- Når søster Claudia er sammen med oss og taler med oss, stråler hun som en sol, sa en av de som arbeidet sammen med henne i hagen. En dag fant de i et sidesom ved stallen et bilde av den hudflettede Frelser med innskriften: Jesus kaller - bli hos meg i bønn! Det var søster Claudia, som ubemerket hadde satt dette bildet der. Det skulle være en påminnelse til å være i bønn hele dagen mens de arbeidet. Det sto søster Claudia smertelig klart, at hun selv og de andre søstrene som arbeidet i hagen, stod stadig i fare for å arbeide uten å stå i forbindelse med Jesus. Og det var hennes kjærlighet til Jesus - født ut av angeren - som gjorde henne ivrig for, at Han dagen igjennom måtte være midtpunktet for dem i alt."

Mor Basilea skriver videre: "En dag sa hun til en av de andre hun arbeidet sammen med i hagen: 'Vil du være med på at vi gjør en avtale? At vi hver dag sammen ber om at det i vår morgenandakt og i 'klokken tre bønnen' til minne om Jesu lidelse, blir gitt Jesus mer tilbedelse og ære?' Det brant i hennes hjerte, at Gud måtte bli elsket og at vi ikke måtte bedrøve Ham med vår lunkenhet. Derfor er det ikke merkelig at en av hennes medsøstre, som var lykkelig over disse bønnestundene sa: 'Bønnestundene med søster Claudia er uforglemmelige. Det er alltid noe spesielt. Det var ikke noen indre tretthet hos henne, kun anger, hengivelse, glød og tilbedelse.' Hennes ansikt ble stadig mer preget av kjærligheten til Jesus; det utstrålte en indre glans fra henne."

(fortsettes)

Han som bryter brødet for oss

Historien om Emmausvandrerne har fulgt meg de siste dagene. Spesielt den delen av fortellingen som handler om Jesus som bryter brødet mens de er sammen:

"Og det skjedde mens Han satt til bords sammen med dem, at Han tok et brød, velsignet det og brøt det og ga det til dem. Da ble øynene deres åpnet, og de kjente Ham igjen." (Luk 24,30-31a)

Hva er mer vanlig enn et stykke brød som brytes? Det er kanskje den mest menneskelige av alle menneskelige handlinger. Den viser i praksis gjestfrihet, vennskap, omsorg og ønsket om å få være sammen. Det å ta et stykke brød, bryte det, velsigne det, og gi det til dem som sitter rundt vårt bord, gir uttrykk for enhet, fellesskap og fred. Når Jesus gjør dette gjør Han både noe veldig jordnært, ja ordinært, og samtidig noe ekstraordinært. Dette er både guddommelig og menneskelig på et og samme tidspunkt.

Jeg har snakket mye om nattverden eller brødsbrytelsen med noen av mine venner den siste tiden. Vi er enige om to ting:

1. Nattverdmåltidet er tatt ut av sin sammenheng. Det var mens disiplene holdt måltid, at "Jesus tok et brød, takket og brøt det." Vi har gjort nattverdmåltidet til et eget måltid ved siden av. Dermed har vi fjernet oss fra det dype fellesskapet rundt spisebordet.

2. Vi må tilbake til originalen. Måltidsfellesskapet som munner ut i brødsbrytelsen. Fellesskapet av de troende, de som er født på ny, døpt og lagt til menigheten.

For en tid tilbake vandret jeg i Oslo sentrum en sen kveldstime. Da møtte jeg på noen prester som delte ut nattverd til de forbipasserende. For meg ble det merkelig. Brødsbrytelsen hører ikke til det offentlige rom, men den hører til samfunnet av de hellige. Brødet gis ikke til de som lever utenfor det kristne fellesskapet. Noe slikt finner jeg ikke et eneste belegg for i Den Hellige Skrift.

Velkommen til husmøte

Mandag 6. oktober kl.1900 inviterer vi til husmøte hjemme hos oss, i forbindelse med besøket fra våre mennonitvenner fra USA. Broder Nelson Torkelson (til høyre) skal tale over temaet: "Den nytestamentlige menigheten". Han kommer sammen med sin kone (i blå kjole), og fire andre mennoniter. Alle er hjertelig velkommen. Dette blir en sjelden anledning til å møte disse menonittene denne gangen. Det arrangeres kun dette ene møtet. De blir hos oss fra søndag kveld til tidlig onsdag morgen. Da vi trenger å vite hvor mange vi blir, er det fint om de som tenker å bli med kan ta kontakt på forhånd. Blir vi for mange til at vi kan være i stua hos oss, så må vi finne et litt større lokale hvor vi kan møtes. Derfor er det kjempefint om du ringer eller sender en epost på forhånd. Det beste er å skrive til oss på: bolahans@online.no

Skammens middag med motbydelig religionsblanding

Etter hvert som detaljene blir kjent fra skammens middag, holdt i New York 25.september, der Irans antisemittiske president Ahmadinejad og tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik var blant de mest prominente æresgjestene, viser det seg nå også at det skjedde et fryktelig brudd på det første bud. At teologen Bondevik kunne være med på dette er for mange helt uforståelig. Religionsdialogmiddagen var sponset av Verdenskirkerådets FN-kontor, og til stede var lederne for kristne, muslimske, jødiske, zoroastriske, buddhistiske og andre trosretninger. Slike sammenkomster kan være av en viss viktighet, om det er for å spise og snakke sammen. Men i dette tilfelle gikk man lenger. Middagen ble nemlig åpnet med "bønner fra ulike trostradisjoner" som "introduksjon til drøftelsene." Dette er ikke noe annet enn synkretisme og religionsblanding av verste slag som ingen sann kristen kan være med på. Det står så klart i Guds ord for alle som kan og vil lese:


"Du skal ikke ha andre guder enn Meg." (2.Mos 20,3)


Også selve mottoet for denne famøse middagen peker i retning av religionsblanding: "Er det ikke èn Gud som har skapt oss?" Jo, det er det, men det er ikke avgudene som allah eller buddha.


Bondeviks deltagelse i denne middagen viser med full tyngde norsk naivitet. Tror han virkelig at despoten Ahmadinejad, som har truet med å utslette staten Israel mange ganger, blir mer fredelig innstilt ved å spise middag sammen med Bondevik? Er det ikke nettopp det motsatte som skjer: Bondevik lar seg bruke som en nyttig brikke i et stort spill for galleriet. Det er gjort slike forsøk som dette før, da en viss engelskmann kom hjem fra Tyskland og snakket om fred i vår tid.


Hele denne middagen er en ytterst pinlig og meget trist affære. Både for teologen Bondevik, men også for den tidligere statsministeren. Og den er en hån mot den eneste sanne Gud, Han som åpenbarer seg i Den Hellige Skrift som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Jesus, mitt alt. Om søster Claudia, del 1

Jeg tok en pause fra skrivearbeidet med den nye boken og dro til Mamre, til bønnekoia i går. Det er ett emne som opptar mine tanker for tiden, og det handler om "den første kjærligheten" til Jesus. Gjennom årenes løp har jeg hatt mye å gjøre med De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt. Å møte noen av mine kjære venner der, enten det er noen av de norske søstrene som jeg kjenner godt, eller det er noen av Fransiscusbrødrene, så er det en ting som slår meg: Deres skinnende ansikter. Det er ikke bare ordene, men livene deres som bærer bud om at Jesus er deres ett og alt. Jeg kjenner på en slik fattigdom selv. Derfor ber jeg om å få en større kjærlighet til Jesus.

I går, mens jeg lot koiedøra stå åpen, og lyttet til regnet som lekte med en vannpytt utenfor, leste jeg på nytt et lite hefte som Mor Basilea skrev i 1974. Det er fortellingen om søster Claudia, som 35 år gammel rammes av blodkreft og dør. Hennes historie grep meg første gangen jeg leste den, og den er like gripende ved andre og tredje gangs lesning. Det er vel derfor unødvendig å si at jeg anbefaler dette heftet på det aller varmeste.

Søster Claudia tas opp i Mariasøsterfellesskapet i 1958, det året jeg blir født, og hun dør to år etter at jeg selv ble en kristen. Tre år senere, i 1961 kommer søster Claudia i en krise. Tiltrukket av andre krefter vender hun Jesus ryggen og trer ut av søsterfellesskapet på Kanaan. Men det varer ikke lenge før hun angrer seg, og mens mor Basilea er i ferd med å komme seg fra en alvorlig sykdom, vender hun tilbake til Kanaan, landområdet hvor Mariasøstrene holder til.

Det er en angrende Claudia som kommer tilbake. Hun gråter så mye over hva hun har gjort, at Mor Basilea, som måtte spares for enhver sinnsbevegelse på grunn av sin sykdom, ble bedt om å la søster Claudia få slippe inn til seg. Vi lar mor Basilea selv fortelle:

"Elsker du ikke du ikke Jesus, siden du kunne gjøre noe slikt? Det rammet henne i hjertet, kunne hun senere fortelle. Ja, det ble henne smertelig klart: Jeg har ikke elsket Jesus. Det var derfor jeg handlet feil. Hulkende sa hun: 'Jeg vil elske Jesus for enhver pris - kan jeg ikke få begynne igjen som Mariasøster?' ... I vår søsterfamilie lecer man utelukkende for, at Jesus må bli elsket og forherliget. Det må enhver søster være villig til å ofre for."

Mor Basilea var usikker på om søster Claudia kunne tas tilbake i fellesskapet. Hun og mor Martyria undret seg over om søster Claudia var sterk nok til å klare det noe spesielle livet i Mariasøsterfellesskapet. Men søster Claudia viste en slik genuin anger over det hun hadde gjort mot Jesus. Full av anger ba hun innstendig om å få komme tilbake.

"Så jeg tok henne i mine armer, ba med henne, velsignet henne og opptok henne enda en gang i vår midte i tillit til og visshet om, at for Gud er intet umulig," skriver mor Basilea.

Og det skulle vise seg at det var en riktig beslutning. Søster Claudias omvendelse var på ordentlig. Men det var noe som bekymret mor Basilea. Når man så søster Claudias ansikt så man knapt noe av Jesu glans og Hans fred. "Hennes ansiktstrekk var ennå så sterkt preget av det jordiske - så ubevegelige. Når hun ble opptatt tre år tidligere hadde vi også funnet dette påfallende," skriver mor Basilea.

Men kort tid etter at søster Claudia var kommet tilbake til søsterfellesskapet skjedde det noe avgjørende. Etter bare noen få uker ba søster Claudia om en ny samtale med mor Basilea, som da ikke kunne kjenne henne igjen.

"Hadde Gud ifølge sitt løfte tatt steinhjertet ut og gitt henne et bløtt, mildt, følsomt hjerte, fintfølende for synd? Jeg var dypt beveget, da hun igjen gråt hjerteskjærende over, hva hun hadde gjort mot Jesus," skriver mor Basilea.

Og dette var ikke noe kortvarig. I løpet av årene som fulgte kom søster Claudia flere ganger til mor Basilea, og hver gang kunne man tydelig se det verk Kristus gjorde i hennes liv. Det "ubevegelige" ved hennes ansikt var borte. Hun skinte. Hva var det som hadde forårsaket dette? Mer om det i neste artikkel. Jeg kan røpe såpass at det har med Guds Lam å gjøre.

(fortsettes)

Profeti fra 1973 om verdens økonomiske krise, del 2

I sine syner så David Wilkerson et nytt verdensomspennende pengesystem. Bare for noen få dager siden kunngjorde Frankrikes president Sarkozy, at han vil kalle sammen til en toppmøte 15. oktober. I den forbindelse sier han: "Jeg bekrefter at jeg innen kort tid vil kalle sammen til et toppmøte i den hensikt å legge grunnen til en ny finansiell verdensordning."


Wilkerson profeterer også om "et gjenoppreist Romerrike" som "kommer til å bli hovedkvarteret for en super verdensleder som vil gjenopprette økonomisk orden. Uten tvil kommer han til å innføre et internasjonalt 'kredittkort-system'. Usynlige numre blir avmerket på pannen og underarmen, og bare fotoskopisk avlesning vil kunne være i stand til å oppdage numrene." Dette sa Wilkerson i 1973. Det er ikke så lenge siden at nettopp den franske presidenten kom med sitt forslag om en ny Middelhavsunion. Jeg har omtalt denne tidligere på denne bloggen. Skal vi tro Bibelen - og det skal vi jo - er det ingen tvil at et nytt Romerrike vil fremstå. Nå snakker altså sentrale politikere åpent om dette - og et nytt verdensomspennende økonomisk system.


I Wilkersons profeti heter det:


"Vær forberedt på å høre om verdensomspennende handelsavtaler som er under oppsyn av en internasjonal komite. Strenge retningslinjer for internasjonal handel kommer til å utvikle seg, og et verdensmarked blir nøye overvåket av stormaktsinteresser. For å si det kort og godt - vi vil snart være vitne til utviklingen av en verdensomspennende handelsavtale, som blir overvåket av en supersekretær som er utrustet med en uinnskrenket makt av alle nasjoner som er med i internasjonal handel."

Jesus - mitt liv, min lengsel

I forbindelse med feiringen av min 50 års dag lørdag som var, talte en god venn av meg. Anders Aanje siterte noen ord av mor Basilea Schlink, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre. Hennes ord grep meg så sterkt at jeg gjerne vil gjøre dem til mitt livsmotto. Hør bare:

Å søke Jesus, det er mitt liv.
Stadig å finne Ham, det er min glede.
Når jeg har funnet Ham,
fortsetter jeg å søke Ham til
Han er blitt alt for meg.

Dette er en prosess. En livsforvandlende prosess. Jeg tenker på det som skjedde med apostelen Paulus. Han kom til et punkt i sitt liv hvor ingenting av det som hadde vært betød noe som helst.

"Men alt det som var en vinning for meg, det regner jeg som tap for Kristi skyld. Ja, så visst regner jeg alt som tap sammenlignet med det som er så mye mer verd, kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre. På grunn av Ham har jeg lidd tap på alt, og jeg regner det som søppel, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som blir gitt ved troen på Kristus, rettferdigheten som er av Gud på grunn av troen, for at jeg kan kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser...." (Fil 3,7-10a)

I denne tiden vi lever i er kjærligheten til Jesus - det Bibelen omtaler som - den første kjærligheten, av helt avgjørende betydning om vi skal holde stand, og høre med blant "de som seirer" i trengselstidene som vi merker fødselsveene til. Vi lever i høyprofetiske tider, hvor veldig mange av de tegnene som Jesus talte om, går i oppfyllelse.

Jeg brukte deler av 50 års dagen min i går til å sitte sammen med en ledergruppe som jeg er en del av. Vi var alle enige om det samme: Dette er en tid å være virkelig våken i. Herren Jesus kommer snart!

Jesus! Jesus! Jesus! Intet er mer sentralt, intet er viktigere. Jeg må lære Ham bedre å kjenne, se nye sider av Ham, la meg fascinere enda mer, bli mer begeistret, våge mer for Ham. Han må bli mitt ett og alt.

Tidlig krøkes den som god predikant vil bli

Basunhøytiden i endetidens tegn

Så er vi inne i Basunenes høytid - Rosh Hashanah. Som min gode venn Thomas skriver i en kommentar annet sted på bloggen, så kjennes det litt underlig å feire sin 50 års dag ved begynnelsen av denne Herrens høytid. I dag blåses det i shofarer i Israel. Apostelen Paulus forteller oss i Kol 2,16-17 at når det blåses i shofarer under Basunenes høytid, så er det bare en etterligning av den basunen som skal lyde når Messias kommer igjen!

"For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengelens røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå..." (1.Tess 4,15-16)

Basunhøytiden innleder det jødiske nyttåret, og ved begynnelsen av dette året, som er år 5769 etter skapelsen, skjer det mange interessante ting som må sees i lys av det profetiske ord. Jeg nevner her den verdensomspennende økonomiske krisen, som jeg har omtalt annet sted på bloggen. Dette skjer samtidig med en militær opptrapping i Midt-Østen. Iran har snart klar sine kjernefysiske våpen. Det hersker det vel ingen som helst tvil om, og landets president gjentar stadig sine trussler om å utslette staten Israel. Pakistan, som allerede har kjernefysiske våpen, er for tiden svært ustabilt. Russland satser nå på å bruke milliarder på å bygge opp igjen sin hærstyrke, og har allerede vist muskler i Georgia. Dette skjer samtidig med at Russland har mobilisert utenfor kysten av Syria.

Fra Israel kommer det nyheter om at man har kommet lengere med planene om å bygge opp igjen Templet i Jerusalem. Dette er særdeles interessant med tanke på at det må finnes et tempel i Jerusalem før Jesu gjenkomst, fordi Antikrist skal sette seg der!

"Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud." (2.Tess 2,4)

Vi leser om Basunhøytiden i 3.Mos 23,23-25:

"Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse om en hellig sammenkomst. Da skal dere ikke gjøre deres vanlige arbeid, og dere skal ofre ildoffer til Herren."

Basunhøytiden kalles først og fremst for Yom Teruah som betyr den oppvekte trompetstøtets dag. Dette samsvarer jo veldig bra med ordene fra 1.Tess 4: "... et bydende rop, med overengelens røst og med Guds basun..." (v.16)

For det andre kalles basunhøytiden for Yom HaZikaron som betyr minnedagen. Det er en dag vi skal minnes at Messias skal komme tilbake. I vers 18 i 1.Tess 4 skriver apostelen at vi skal "trøste hverandre med disse ord".

For det tredje kalles basunhøytiden for Yom HaDin hvilket betyr "dommens dag". Vi leser i Apgj 17,31: "For han har fastsatt en dag d han skal dømme verden med rettferdighet. Dette skal skje ved den mann som han har utvalgt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde." Snart vil dommene vi leser om i Åpenbaringsboken komme over jorden.

Apostelen Paulus skriver om denne dommen i 2.Tess 1,5-10:

"Dette er et varsel om Guds rettferdige dom. I den skal dere finnes verdige til Guds rike, som der nå også lider for. For det er i sannhet rettferdig av Gud å gi trengsel til gjengjeld for dem som fører trengsel over dere, men dere som lider trengsel, skal han gi ro sammen med oss. Dette skal skje når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet den dag da han kommer for å vise seg herlig i sine hellige og underfull i alle som tror. For dere trodde vårt vitnesbyrd til dere."

For det fjerde kalles basunhøytiden for Yom HaKeseh som betyr den skjulte dagen. Årsaken til dette er at den er den eneste av Herrens høytider som feires på den første dagen i en måned. Bibelske måneder starter alltid ved nymåne. I gamle dager fantes det vektere som skuet opp mot himmelen for å få det første glimtet av nymånen. Man visste ikke sikkert når den ville komme. Jesus sa dette om sin gjenkomst: "Men den dag og time kjenner ingen, ikke engang himmelens fugler, men bare min Far....Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer." (Matt 24,36 og v.42)

For det femte kalles basunhøytiden for den siste basunen. Dette stemmer jo veldig godt med 1.Kor 15,51-52: "Se, jeg sier dere en hemmelighet. Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i et nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå ..."

Basunhøytiden har også to andre benevnelser. Den kalles for Messias' bryllup og for Rosh Hashanah, årets begynnelse.

Halvveis til 100

Så er dagen ugjenkallelig kommet. Jeg er halvveis til 100! Når jeg var ung synes jeg 50 var veldig gammelt. Nå undres jeg på hvor årene er blitt av. En sa til meg her om dagen: Når du blir 50 skal du tenke på at du blir minst 90, og da har du 40 år igjen. Så jeg tar sikte på minst det! Nå er det jo ikke slik at jeg ikke vil til himmelen, for det er så mye, mye bedre, men livet er også så herlig! Fredag skal jeg forrette i begravelsen til en som ble 94. Hun var så full av sprudlende livsglede, at hun helst ikke ville legge seg tidlig om kvelden - slik gamle folk gjør, nei hun ville holde seg oppe så lenge hun kunne, slik at hun fikk mest mulig ut av livet! Herlig! Lørdag som var feiret vi i lag med våre nærmeste venner. Vi var omlag 40 stykker. Flere av dem har vi jo mer eller mindre ukentlig kontakt med, andre ser vi noe mer sjeldent. Så flott det er med venner! Og så godt å være i lag. Til lørdag blir det familiefest, og i dagene innimellom blir det tid til å ta imot gjester som vi gjerne ser tar turen innom, enten det er her hjemme eller i bønnekoia. Det femtiende året var jubelåret i den jødiske kalenderen. Etter sju sabbatsår - 7 ganger 7 år - kom jubelåret som var det 50'de. En israelitt som på grunn av fattigdom måtte selge seg til en annens tjeneste, skulle da få sin frihet tilbake. All slektseiendom eller arvebesittelse som ble solgt eller kjøpt mellom jubelårene, skulle gis tilbake til sin opprinnelige eier. Og ikke minst dette: I jubelåret skulle det råde fullkommen hvile for jord, buskap og mennesker. Men jubelåret var også samtidig en understrekning av at vi er fremmede og utlendinger på jorden, vi er bare forvaltere av de timelige gavene som Gud er den rettmessige eier av. Og jubeåret var også et forbilde for den kommende messianske tidsalder. Jeg tar med meg jubelårets innhold inn i dette mitt 50'de år, og tenker om det at innholdet er profetisk. Derfor lar jeg jubelårets innhold også være en bønnemodell for dette året av mitt liv. Om du spør hva jeg ønsker meg, må det bli fred, frihet, hvile og jubel! Et helt år. Jeg trenger det alt sammen. Noe av det jeg har bedt Herren om den siste tiden er at jeg ønsker i enda sterkere grad å oppleve at HAN er mitt hvilested.

Profeti fra 1973 om verdens økonomiske krise, del 1

Norge er i ferd med å trekkes inn i den økonomiske krisen som nå rammer verden. Oslo Børs har opplevd det verste børsfallet på 17 år. Vi er nå inne i den tredje uken av den nå etter hvert verdensomspennende finanskrisen, og til tross for at USA har sprøytet inn milliarder av dollar for å forsøke å snu trenden, ser det ikke ut til å hjelpe. Analysesjefen i Netfonds, Roger Berntsen, uttaler til E24, det som karakteriserer situasjonen: "Ingenting av det fundamentale fungerer i dagens marked." I løpet av helgen har bankene Bradford & Bingley og Fortis blitt reddet i statlige inngripener. Mandag har den islandske staten overtatt 75 prosent av Glitnir etter at banken sto på kanten av stupet. I tillegg har tyske myndigheter grepet inn for å redde Hypo real Estate, og Citigroup rykket inn for å kjøpe bankvirksomheten i Wachovia. Amerikanske myndigheter gjennom finansdepartementet, sentralbanken Fed og banksikringsmyndigheten FDIC tar seg samtidig av alle tap i krisebanken Wachovia over 42 milliarder dollar.


I 1973 har David Wilkerson (bildet), hovedpastoren for Times Square Church i New York, et syn. I dette synet ser han verden vil rammes av en internasjonal økonomisk krise:


"Det er egentlig ingen depresjon som jeg ser verden går i møte - men et tilbakeslag av en slik størrelse at det kommer til å berøre levemåten til nesten hver eneste lønnsmotaker i Amerika og verden over. Land som nå er i besittelse av store mengder penger fra de vestlige land vil også komme i store vanskeligheter. Araberlandene blir særlig hardt rammet."


Så legger Wilkerson til:


"Uten tvil er det magre år i vente, år som blir preget av økonomisk forvirring og fortvilelse... Verdens fremste økonomer kommer til å ha store vanskeligheter med å forsøke å forklare forvirringen, og en internasjonal angst vil oppstå. Et falskt økonomisk oppsving kommer til å gå foran tilbakeslaget - men det vil være kortvarig."
Forut for den økonomiske krisen ser Wilkerson i sitt syn at det er et økonomisk oppsving og at årene fra 1973 kommer til å bli blant de mest velstående i menneskehetens historie. Men så kommer tilbakeslaget:


"Jeg tror vi skal være vitne til at noen av de største og mest populære av vårt lands firmaer skal gå konkurs (dette har nettopp skjedd, min anm). Jeg ser voldsomme vanskeligheter oppstå for kredittfirmaer (hvilket også har skjedd, min anm). DET BLIR MANGE MENNESKER SOM IKKE KOMMER TIL Å KUNNE GREIE Å BETALE SINE STORE FORPLIKTELSER TIL DE STORE AVBETALINGSFIRMAENE (min uth), og det vil forårsake nesten kaos.
Tusenvis av småforretninger vil også bli tvunger til konkurs. Tre og muligens fire av de største religionssamfunnene blir nødt til å fungere som en skjelettorganisasjon på grunn av mangel på penger.

Atskillelige kirker kommer til å gå konkurs og en del selvstendige misjonsvirksomheter og kirkeorganisasjoner blir nødt til å trekke seg tilbake. Bare noen få av radio- og fjernsynsvirksomhetene vil kunne fortsette.


Mangel på penger kommer til å utløse en bølge av usikkerhet og frykt. De som har penger kommer til å holde dem tilbake.


DEN AMERIKANSKE REGJERING KOMMER TIL Å REAGERE OVERILET PÅ DEN FORVERREDE ØKONOMISKE UTVIKLINGEN. JEG SER ET VIRVAR AV FEBRILSKE BESTEMMELSER BLI AVGJORT AV FORSKJELLIGE REGJERINGSDEPARTEMENTER, MEN DISSE HASTIGE FORSØK PÅ Å RETTE OPP ØKONOMIEN KOMMER TIL Å MISLYKKES. (Min uth)


Den amerikanske presidenten kommer til å opptre èn eller muligens to ganger i radio og fjernsyn for den amerikanske nasjonen for å forsikre den om at alt er i orden og at de beste økonomiske tider ligger like rundt hjørnet. Det kommer ikke til å lykkes. Mennesker kommer til å være mistroiske overfor disse utsagnene og deres frykt kommer til å forårsake en revolusjon ved valgurnene. Bilindustrien kommer til å bli alvorlig skadelidende. Fabrikanter av fritidsutstyr kommer også til å få en alvorlig smell. Varelagrene kommer til å hope seg opp, og avsetningen kommer til å bli drastisk redusert. Nesten hver økonomisk analyse blir dyster. Det blir spredt til å begynne med, men etter hvert kommer nesten all industri til å bli berørt."


(fortsettes)

Carlo Carretto: En moderne kristen mystiker, del 1. Ørkenstillhet i storbyen

Hvordan ser en moderne kristen mystiker ut? Se på bildet og du ser en! Ville du tenkt at en kristen mystiker ville se litt spesiell ut? Med spesielle klær? Litt verdensfjern? Carlo Carretto, født i 1910 og død i 1988, er kanskje mest kjent for sin bok: "Ørkenstillhet i storbyen". I 1954 trådte inn i Charles de Foucaulds (Bror Charles av Jesus) "Små brødres samfunn" og oppholdt seg 10 år i Saharas ørken. Noen som hadde hørt om at bror Carlo hadde fulgt i fotsporene til bror Charles av Jesus, inviterte ham til Hong Kong. På forhånd hadde de sørget for å oversette hans bok "Brev fra ørkenen. Det travle livet i storbyen utfordret ham. Hvordan ville det være mulig å be i storbyens larm og travelhet? Kunne man leve i en ørkenstillhet der? Vennene i Hong Kong stilte flere spørsmål: "Hva betyr det å dra ørkenen inn i livet? Hvordan kan vi leve saligprisningene? Hva betyr Guds rike?


Bror Carlo forteller at disse ærlige spørsmålene grep ham sterkt, og han kom til å huske en periode i sitt liv hvor han i forbindelse med sitt arbeid måtte ta tog frem og tilbake hver dag. "Du kan sikkert se for deg et tog, som morgen og kveld kjører til og fra byen, stappende fullt av arbeidere og studenter. Bråk, latter, hurumhei og trengsel," skriver bror Carlo i en av sine bøker. For en som bærer på en lengsel etter å leve i Guds nærvær er en slik stressende reise - og det hver dag - en stor utfordring. Men Carlo Carretto fortvilte ikke:


"Jeg satte meg i et hjørne av togkupeen, og merket ikke mer til det hele. Jeg leste evangeliet. Jeg lukket øynene. Jeg talte med Gud og lyttet til Ham. Hvor deilig det var, hvilken fred, hvilken stillhet! Kjærlighetens makt seiret over den splittelse, som prøvde å trenge inn i min festning. Jeg var virkelig helt meg selv, og ingen ting kunne avlede meg. Omgitt av kjærligheten var jeg i fred. Ja, det må ha vært kjærligheten, som skapte denne enhet i meg," skriver bror Carlo og så legger han til:


"De forelskede par, som var med toget, hvisket jo også sammen i fullstendig harmoni og brydde seg ikke i det hele tatt med det som foregikk rundt omkring dem. Jeg hvisket med min Gud, som jeg hadde funnet. "Poustinia". Ørkenen mitt i hurumheiet. Min togkupe ble til et meditasjonsrom, og min bys gater til stier i mitt ideale kloster."


I noen artikler fremover skal vi se litt nærmere på hvordan vi, i likehet med bror Carlo, kan finne Gud mitt i travelheten rundt oss. Også storbyen kan bli til en stillhetens ørken.

(fortsettes)

Men jeg er bare bønn

Det finnes et ord i Salme 109,4 som jeg ikke blir ferdig med: "... men jeg er bare bønn." (Norsk Bibel 1988/07) Hvordan er det mulig å være bønn? Altså ikke bare be med ordene dine, men med hele deg. Jeg er i en prosess hvor jeg spør Herren om Han kan vise meg mer av dybdene i dette ordet. For det aner meg at bønn er mer enn ord. Salmisten taler også om å "smake" og "kjenne" Herren. Jeg har kjent noen få mennesker som jeg vil kunne si dette om: de "var bønn". Hele deres liv var preget av dette ene: bønn. Det bar med seg en atmosfære som var forettet av bønn. Jeg ber: Gud la meg få smake litt av et slikt liv, og la meg få vokse inn i det! Dette er jo noe som må utvikles over tid. Jeg tror vi kan slå fast som en grunnsannhet at det skjer ingen vekst i helliggjørelsen uten at vi tar oss tid i ensomhet for Gud.

George Whitefield har sagt: "Jeg har ligget hele dager og uker på marken i stille eller høylydt bønn." En annen, som visste hva han talte om, sa: "Fall på kne, og voks der!"

Det er interessant med bønnesvar, men jeg ber ikke først og fremst for å få svar på mine bønner. Bønn er noe langt mer enn dette. Bønn er sjelens åndedrett. Vi klarer oss ikke uten, om vi skal overleve som kristne. Men det er også noe mer enn dette: Bønn er kommunikasjon med Den levende Gud! Som ønsker å meddele seg til oss, ikke alltid som en som taler, men som det er godt å omgås. Gud søker først og fremst vårt vennskap.

Og det er dette vennskapet jeg lengter etter å videreutvikle, og fordype.

I tiden frem til dette årets avslutning til jeg gjerne ha lært noe mer om hva det konkret betyr - for meg.

Jøder i Buenos Aires finner Jesus som sin Frelser

Det pågår en stille vekkelse blant jøder i Argentinas hovedstad Buenos Aires. En ung jødisk forretningsmann, la oss kalle ham David, gikk nedover en av de travle gatene i Buenos Aires en formiddag. På toppen av en søppeldunk lå det en bok som fanget hans interesse. Han kastet et blikk på den, og der sto det: "Jesus funnet i Det gamle testamentes skrifter". Hva er det disse kristne har funnet på nå, tenkte David, mener de å si at man kan finne Jesus i vår Bibel? David kjente Skriften godt, han hadde studert både jødedom og hebraisk i Israel. Han grep boken og tok den med seg hjem.


Han leste boken. Så gav han seg i kast med Det nye testamente. Senere traff han Andreas, en sørstatsbaptist på et møte for messianske troende. De tok kom i prat og David fortalte Andreas at han hadde en del spørsmål han ville stille ham. Senere traff de hverandre på en restaurant. Samtalen mellom de to startet klokka ni den kvelden og ble ikke avsluttet før ved firetiden om morgenen. David ble en kristen, og er nå lovsangsleder for en messiansk forsamling. Han har også delt sin tro med sine foreldre.


David er ikke den eneste. Flere jøder har funnet Jesus i Buenos Aires i det siste. Og en ting går igjen i deres vitnesbyrd: De er blitt kristne fordi de har lest Det nye testamente! Derfor har Andreas, misjonæren fra Sørstatsbaptistene, så stor tro på å distribuere Det nye testamente og gjøre det tilgjengelig for så mange som mulig. Ikke minst overfor jødene som bor i Argentinas hovedstad. Argentina har den største andelen av jøder i hele Sør-Amerika, 250.000 mennesker. 80 prosent av jødene på det sør-amerikanske kontinentet bor i et område som strekker seg fra Rio de Janeiro i Brasil til Buenos Aires. Deres forfedre kom i det 20 århundre. Mindre enn 20 prosent av dem går jevnlig i synagogen. 50 prosent av de argentinske jødene tror ikke engang på Gud. Men nå pågår altså denne stille vekkelsen blant dem. En etter en vinnes for Jesus. La oss være med å be for dette viktige evangeliseringsarbeidet

En takkebønn for det ubegripelige at Han kommer til oss

I bønnekoia mi henger dette bildet av mor Basilea, grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre. Jeg kjenner på dyp takknemlighet når jeg ser tilbake på det mor Basilea har betydd for mitt eget åndelige liv, ikke minst betydningen av lidelsesfellesskapet med Kristus. I dag vil jeg gjerne få dele denne bønnen med bloggens lesere:

Kjære Herre Jesus!

Vi takker deg for den uutsigelse nåde at vi får lov til å elske deg og fordi du elsker oss! Hvem får vel lov til noe slikt? Hvor mange mennesker er det ikke som leter etter kjærlighet og lykke og ikke finner den. Men vi har all lykksalighet i deg fordi alt dette er innebefattet i deg, vår Herre Jesus. Vi får lov til å drikke av din kjærlighets kilde, vi elskes av alle Herrers Herre og er aldri alene. Vi får lov til å gjøre alt sammen med deg, får alltid være ved din side og gå den dagen i møte da vi forenes med deg for all evighet.

Hvordan sakl vi kunne få takket deg for at du viser deg for oss mennesker som den himmelske brudgom? Du er jo Kongenes Konge og hele verdens og alle englehærers Herre! Og likevel har du utkåret oss syndere og kommer til oss med din kjærlighet.

Du slutter en pakt med oss og gir deg til kjenne som brudgom i det du helt og holdent lever og ånder for oss, ja, elsker oss med en uutsigelog kjærlighet. Nå tilhører alt ditt oss også. Hvem kan vel forstå en slik lykke og rikdom? Vi tilber deg! Amen.

Å fryde seg over helheten og skaperverket

Hvert vår og hver høst får vi som bor her på Gjøvik en himmelsendt gave. Grågåstoget pløyer seg vei, enten nordover eller sørover. Ei natt i måneskinn bare for noen få dager siden hørte jeg villmarkskriket første gangen. Det var underlig å ligge i senga og høre de snakket til hverandre disse flotte fuglene, høyt over hodene våre, og utpå dagen i går, mens jeg var innendørs, hørte jeg et voldsomt leven utenfor. Og ganske riktig - rett over hustakene våre gikk grågåstoget sørover. Jeg blir så fascinert av hvordan Gud har skapt alt dette og at Han har skapt oss til helhet. Våre keltiske søsken har forstått dette bedre enn mange andre. De deler ikke verden opp i en åndelig og i en materiell verden. Alt er en helhet. Akkurat som vi er sammensatt: ånd, sjel og kropp, til èn uadskillelig del. Vi hører jorden og himmelen til. Gud skapte begge deler, og de to hører sammen. "Jorden hører Herren til, og alt som fyller den," sier David i Salme 24,1.

Og alt er skapt til Guds pris. I Salme 98 bryter salmisten ut i poetisk begeistring: "La havet buldre med alt som fyller det, verden og de som bor i den! La elvene klappe i hendene! La fjellene sammen juble for Herrens åsyn." (v.7-8) Forut for dette har den samme salmisten beskrevet ulike musikkinstrumenter som kan brukes for å prise Skaperen: "Rop av fryd for Herren, hele jorden! Bryt ut i sang, juble og syng lovsanger! Lovsyng Herren til lyre, med lyre og salmesang, med trompeter og lyden av basun! Rop av fryd for Herren, Kongens åsyn!" (.4-6)

La oss fryde oss over Guds skaperverk akkurat nå: Fargene, lydene, fuglene, dyrene i skogen og takke Gud for at vi er til - midt oppe i alle disse undrene. Det er virkelig miraklenes tid!

Kjennetegn på en god menighet

Hva skal du se etter når du skal finne deg en kristen forsamling hvor du kan høre hjemme? I en av sine bøker - The Marriage Covenant - setter den nå avdøde bibellæreren Derek Prince opp en liste med ni punkter. Jeg finner dem alle viktige, men savner kanskje noen. Listen er som følger:

1. Ærer de og løfter de opp Herren Jesus Kristus?

2. Respekterer de Skriftens autoritet?

3. Er de åpne for Den Hellige Ånds ledelse?

4. Har de en varm og vennlig holdning?

5. Prøver de å uttrykke sin tro i det praktiske, daglige livet?

6. Bygger de mellommenneskelige relasjoner seg imellom, utover deltagelsen i gudstjenestene?

7. Sørger de for en hyrdetjeneste som omfatter alle dine legitime behov?

8. Er de åpne for fellesskap med andre kristne grupper?

9. Føler du deg "hjemme" blant dem?

Jeg tror Derek Prince er inne på noe svært vesentlig, men jeg mener også man bør spørre hva som er menighetens lære. Dette dekkes forsåvidt av punkt to, men i dag er det kanskje mer nødvendig enn før og være veldig tydelig på hva den lokalmenigheten man tenker å slutte seg til lærer. Vi ber om at Gud skal reise opp sin forsamling i Norge, ikke bare i de store byene, men også ute på landet. Vi tror på menigheter etter nytestamentlig mønster for lære, liv og praksis. Vi kommer snart tilbake til hva vi konkret mener med dette, og vil da utdype vårt standpunkt. For de av dere som er interessert kommer vi vil å arrangere en samling mandag 6. oktober, enten i vårt hjem eller om vi blir mange, i et leid lokale hvor mennonitpastor Nelson Torkelson kommer til å tale om Den nytestamentlige menigheten. Klokkeslett og hvor vi kommer sammen vil vi komme tilbake til med det første. Men sett av datoen allerede nå!

Bildene viser en baptistkirke i Ungarn.

Skjøgens døtre og den nytestamentlige menigheten

Onsdag denne uken publiserte Dagen/Magazinet en kronikk av Steinar Reiten, hvor han skriver om "Den politisk korrekte kirke". Kronikken er absolutt meget leseverdig. Her heter det blant annet: "Denne kirken skal være en slags sosialdemokratisk service-institusjon som bidrar med pompøse ritualer ved større anledninger og ellers snakker det politiske maktapparatet mest mulig etter munnen." Den siste tiden har vi sett mer og mer hvor sant dette utsagnet er. Som en skrev her på bloggen forleden: "Deler av Den norske kirke ligner mer og mer på en av døtrene til Den Store Skjøgen i Åpenbaringsboken." Selv om det siste utsagnet er ytterst sterkt, så er det ikke vanskelig å forstå riktigheten av det. Vi så det siste gangen i den famøse såkalte "vigsels"-handlingen i Kampen kirke, og justisministerens innblanding i kirkelige anliggender.


Det er en stor forskjell mellom denne "kirken" og den nytestamentlige forsamlingen. Menigheten slik den fremstilles i Det nye testamentes skrifter består av kun gjenfødte og døpte medlemmer. Vi ser dette tydelig når vi blant annet leser hilsningene til de ulike lokale kristne forsamlingene:


"Til alle i Rom som er Guds elskede, kalte og hellige..." (Rom 1,7)


"... til den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalt til å være hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre." (1.Kor 1.2)


"til de hellige og troende søsken i Kristus, som er i Kolossæ..." (Kol 1,2)


De 3000 som ble frelst på pinsefestens dag, omvendte seg og ble døpt og så lagt til menigheten.


Det er interessant å merke seg at hovedårsaken til den kraftige forfølgelsen mot anabaptistene var deres totale avvisning av sammenblandingen mellom stat og kirke, og barnedåpen. Barnedåpen er jo selve limet som holder stat og kirke sammen. Som en god venn av meg sa her om dagen, han er historiker: "Uten barnedåpen ingen statskirke."

Både Romerkirken så vel som de lutherske kirkene følger den apostoliske praksisen med å se på dåp som selve inngangsporten til medlemskap i kirken. Disse to kirkene mener også at det er gjenfødelse i dåpen, så naturlig nok vil man måtte døpe alle barn, slik at de "blir Guds barn i dåpen" og dermed bli en del av kirken. Barnedåpen er en del av kristningsarbeidet. Når kirken samtidig er en del av statens religionsvesen - som i Norge - så utøver også staten makt over folket gjennom kirken. Og fordi kirken er en del av staten er det - som i Norge - den politiske korrekthet som for tiden styrer deler av denne kirken - med "erkebiskop" Giske som øverste leder.
Et slikt system er Det nye testamente helt fremmed. Når folk endelig fikk muligheten til å lese Bibelen selv, så man at dette ikke stemte. Anabaptistene avviste stat-kirke prinsippet. De forsvarte prinsippet om frivillighet, og avisste enhver bruk av makt for at folk skulle bli "kristnet". De avviste samtidig barnedåpen, og mente at det ikke fantes bibelsk belegg for en slik praksis. For dem besto menigheten kun av de som trodde på Kristus og hadde overgitt seg selv til Ham. De som ble omvendt ble døpt. Dette kalte deres motstandere for gjendåp - et uttrykk som brukes den dag i dag. Anabaptist var i utgangspunktet et skjellsord og betyr nettopp det "gjendøper". Anabaptistene praktiserte også menighetstukt overfor medlemmer som ikke levde i henhold til Det nye testamentes lære. Kildematerialet som finnes om anabaptistene viser at mange ble ekskludert fra deres menigheter av denne grunn. I dag skal det svært mye til å bli ekskludert fra en menighet. Faktisk er vi kommet så langt i forfallet og frafallet at det innad i flere menigheter tolereres åpenbar synd, som f.eks at man lever sammen uten å være gift.


Bildet viser en gruppe anabaptister i England.

Motstand mot film om barnevoldtekt

En film flere mener forherliger pedofili og barnevoldtekt møter sterk motstand i USA. 19. september var det premiere på filmen "Hounddog" , som viser voldtekt på en ni år gammel jente. Denne jenta spilles av 14 år gamle Dakota Fanning (bildet). North Carolina Chapter of Concerned Woman oppfordrer til boikott av filmen, som skildrer et lokalsamfunn i USA på 50-tallet. Filmen spiller på den ni år gamle jentas gryende seksualitet, og nettopp dette og den senere voldtekten av henne, får det hele til å virke troskyldig. Hounddog reiser ingen debatt om misbruk av barn. I sitt forsvar av filmen sier filmskaperen, Donna Kampmeier følgende:

"She is simply and innocently experiencing and relishing the aliveness of her being, the life force pulsing through her body, celebrating the power and creative force of her sexuality that is her birthright."

Motstanderne av filmen mener det motsatte. Man spiller ikke på et barns seksualitet. Ei ni år gammel jente skulle få lov til å være ute og hoppe strikk og fortsatt være barn, ikke være et objekt for voksne menneskers grådighet og abnorme forlystelser.

Jeg kjenner ikke til at filmen planlegges oppsatt på norske kinoer, men jeg vil ikke bli overrasket om så skjer. I dag ser det ikke ut til at det er noen grenser for hva som kan tillates vist. Om filmen skulle settes opp her i landet håper jeg motstanden vil bli stor. I forbindelse med premiæren ble den kun satt opp på 11 kinoer.

Pedofili og nekrofili vil være temaer som helt sikkert vil dukke opp igjen i tiden fremover. Grensene for hva som skal aksepteres i vårt moderne samfunn flyttes stadig.

Hvordan håndtere profetiske tiltaler, del 3

I to artikler har vi sett nærmere på hvordan vi bør forholde oss til det som kalles profetiske tiltaler. Vi har blant annet sett på hva som skjer når vi utsettes for en falsk profetisk tiltale, men hva skal vi gjøre med det som er ekte? Det beste svaret på det finnes i historien om Jesu mor. Maria mottok et profetisk ord, fra en engel, om at hun skulle bli befruktet med Messias ved Den Hellige Ånd.


Svaret hun gir hjelper oss til å svare på samme måte når vi får å gjøre med et sant profetisk ord inn i våre liv:


"Se, jeg er Herrens tjenestekvinne! La det skje meg etter ditt ord." (Luk 1,38)


Dette ordet var et veldig viktig ord for en av mine åndelige veiledere, en pinsevenn i midten av 90 årene! Ole Petter som han het, snakket om betydningen av overgivelsen. Maria så på seg selv som en tjenerinne, og som sådan ville hun adlyde Herrens ord. Og legg nå merke til: Hun gikk ikke til noen for å dele dette profetiske ordet hun har fått. Vi leser: "Men Maria tok vare på alle disse ordene og grunnet på dem i sitt hjerte." (Luk 2,19)


Er det et sant profetisk ord vi får, løp da ikke med det samme til noen for å fortelle det. Gjem det i ditt hjerte og grunn, det vil si mediter på det, gransk det. Først når Maria hadde gjort det, delte hun det med andre. Og: hun anså det som et løfte fra Gud, dermed så handlet hun på det. Det vil si: hun gjorde ikke noe! Hvis Gud har lovet at Han vil gjøre noe i livet vårt, så la Ham gjøre det! Ikke forsøk å gjør det selv. I stedet for å føde løftesønnen, føder vi en Ismael.


En mann gav John Bevere et godt råd. Han sa:
"Gjør det vanskelig for Gud, Han liker det!" Til dette sier Bevere: "Jeg har aldri glemt de ordene hans. Jeg har innsett at jo vanskeligere det er, desto mer ære får Han! Vi har bare ansvar for å gjøre det Han konkret ber oss om å gjøre. Resten av tiden tror vi, ber vi, strider mot motstand i åndeverdenen og takker Gud for at Han skal oppfylle det."

Se markene er hvite - misjonsreise til Romania og Sibir

"Se markene er hvite", sa Jesus. Det ordet lever sterkt i meg for tiden. Sykdom til tross, vi er i full gang med planlegging av bønne- og misjonsreisen til Romania i november. Reiseteamet består av to personer foruten meg. Skal vi lykkes er vi i stort behov av forbønn og økonomisk hjelp. Planene i Romania er som følger:


Vi reiser først til Bucuresti hvor vi skal delta på en samling for europeiske bønneledere. Her i Romanias hovedstad skal vi også møte min gode venn, misjonær Frantz Johansen, som har invitert meg til å undervise de nasjonale sigøynervitnene og deretter reiser vi til Baia Mare hvor vi skal seminar/retreat i den ortodokse kirkes regi. Vi har bestemt oss for å reise med tog hele veien, da dette også er en bønnereise hvor vi ønsker å be for de ulike europeiske landene vi reiser igjennom. Det som gjør reisen mulig for mitt vedkommende er at en av deltagerne er lege. Jeg er helt avhengig av at noen kan bistå meg underveis, og Gud har sendt en lege i vår vei som er blitt en del av vårt tjenesteteam!


Denne bønne- og misjonsreisen vil berøre mange mennesker. Vi tror derfor det er en viktig reise. Kan du være med å be? Vi trenger også hjelp økonomisk for å få dette til. To av teammedlemmene trenger å få dekket reise- og oppholdsutgifter som beløper seg til ca 15.000 kroner. Alle bidrag er like kjærkomne. Avreisetidspunktet er ikke endelig fastsatt, men vil sannsynligvis bli i tidsrommet 20.november-3.desember. Vi kommer tilbake til flere detaljer senere.


I 2009 er en ny bønne- og misjonsreise under planlegging. Denne gang til Sibir. Har du lyst til å være med, hører vi gjerne fra deg. Bønne- og misjonsreisene arrangeres av vårt misjonsarbeid: White Fields Mission. De som vil støtte oss økonomisk kan bruke følgende konto:


1604.04.04345

Viktig bok om Bibelens troverdighet og autoritet

I en tid preget av så mye forvirring må vi henvende oss til den eneste sikre kilden for åpenbaring, Bibelen. På norsk har vi nå forskjellige utgaver. Spiller det noen som helst rolle hvilken oversettelse vi bruker? Innholder de ikke Guds ord alle sammen? Eller er det slik at noen av oversettelsene har endret på viktige ord, slik at de har endret mening? Hvordan er Guds ord blitt bevart og tatt vare på? Hva er den masoretiske teksten? Og hva betyr Textus Receptus? Disse og mange flere spørsmål og problemstillinger behandles i en bok som jeg vil anbefale på det sterkeste. Boken heter: "En gave fra himmelen", og er skrevet av pastor Ulf Magne Løvdahl, tidligere pastor for flere baptistmenigheter i Norge, nåværende pastor for Lista Misjonsmenighet. For alle som er interessert i Bibelen og Bibelens bakgrunn og opprinnelse, som vil vite mer om hva liberalteologien har ødelagt og hva konservativ bibelforståelse innebærer, de bør skaffe seg denne boken og lese den. Den er ikke bare velskrevet, deler av den er faktisk svært spennende, ikke minst historien om hvordan Guds ord er blitt tatt vare på opp gjennom tiden. Boken gir også innsikt og gode svar på mye av dagens bibelkritikk, og understreker betydningen av at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative og guddommelig inspirerte ord. Du kan kjøpe den direkte fra forlaget: http://www.frihet.no/

Kassettnostalgi og epost-trøbbel

Min kone og jeg rydder i gammelt rot. Det er mye man har tatt vare på gjennom 26 års ekteskap. Blant de tingene vi har kastet er en hel haug med gamle kassetter. Men blant alle disse hundrevis av kassetter fant vi tre vi har tatt vare på: Den ene er fra 1972 og den andre fra 1975 og er bibeltimer jeg har holdt. Den første er fra en skolelagsleir høsten 1972. Jeg ble kristen den våren. På høsten holder jeg den første bibeltimen og tema er bønn. Undervisningen bærer preg av at jeg har lest "Fra bønnens verden" av Ole Hallesby. Den andre talen, seks år senere har tittelen: "Omvendelse". Det er interessant, for disse to temaene har fulgt meg i alle år senere. Det har vært noe av grunntonen i mitt liv, og nå når jeg straks fyller 50 år så er det spennende å se hvordan ting knyttes sammen. Gud arbeider fortsatt med meg rundt disse temaene, og jeg preker stadig om dem, med ulike innfallsvinkler. En sa her om dagen at jeg kanskje burde ha fått spilt disse to kassettene over på en cd, og utgitt dem som "Vintage tapes". Kanskje jeg gjør det en gang. Den siste kassetten er av Ingolf Kolshus, en av pionerene innen pinsebevegelsen og en av Norges beste bibel-lærere. Han taler om Livets Ånd. Jeg har lett etter den kassetten lenge, så en dag i nær framtid skal jeg sette meg ned for å lytte til den.


Telenor, som er min nettleverandør, har for tiden store problemer med epostforsendelsene. På grunn av at deres server har vært utsatt for store mengder spam går ting usedvanlig treigt. Epost som jeg vet er sendt til meg for tre-fire dager siden er ikke kommet fram, og jeg får ikke sendt epost fra min maskin. Så de som forsøker å nå meg må enten gjøre det på telefon, legge igjen en kommentar på bloggen eller gå tilbake til det som min tid var kjent for: brev!

En bønn av en som imiterte Kristus

Det snakkes fortsatt om Trygve Berntsen, 29 år etter hans død. Få, om noen, har satt slike spor etter seg på Gjøvik. Han levde sitt liv med Jesus på en slik måte at folk sa at om de skulle kalle seg en kristen, måtte det være en slik kristen som Trygve. Rektoren på Gjøvik skole satt djupe spor, selv om han alltid synes å være på farten. Medmenneske, alltid hjelpsom, brennende engasjert, et forbilde for barn og ungdom, Trygve så mennesker, og berørte dem med sine ord, sitt smil, sine handlinger. På en reise i Israel i oktober 1979 dør han 59 år gammel. Jeg husker ennå begravelsen. En fullstatt Gjøvik kirke, kirkesalen, galleriet, sidegangene, inngangspartiet - fullt med sørgende mennesker. Jeg husker jeg gråt, og det tror jeg vi alle gjorde, i vår djupe sorg over å ha mistet et slik vitne om Kristus. Men himmelen ble bare enda rikere. Jeg ser ham fremdeles for meg, noen ganger tar jeg meg i at det må være Trygve som haster nedover Storgaten. I sin slitte Bibel fant man igjen en bønn han ba ofte. Nå har menighetsbladet gjengitt den, og jeg deler den med bloggens lesere fordi den er en bønn som vil være til velsignelse for mange.


Herre Gud, himmelske Far, takk for Din nåde!
Når du ransaker oss. er det for å hjelpe oss, lede oss.
Hjelp oss alle til å leve slik at vi kan være til hjelp for andre.
Hjelp oss til å være optimistiske når noe går galt
- utholdende når noe er vanskelig
- rolige når noe irriterer oss.


Sett oss i stand til å være hjelpsomme mot dem som trenger det
- vennlige mot dem som har det vondt
- kjærlige mot dem som sørger og er langt nede.
La oss ikke få oss til å miste selvbeherskelsen
- ta gleden fra oss
- forstyrre vår fred
- gjøre oss sure mot et annet menneske.


Gjør det slik at de vi arbeider sammen med,
alle vi møter og kanskje diskuterer med.
at de må merke gjenskinnet av Jesus Kristus.
Vi tilhører Ham. Gjør oss villige til å tjene Ham.
Amen.

Hvorfor er de uregistrerte baptistene så farlige?

For noen år siden traff jeg Peter Peters, en av hovedlederne for de uregistrerte baptistene i Russland. Jeg traff ham i et hjem i Oslo-området. Jernteppet var falt, og det var stor optimisme når det gjaldt den nye tiden for landene som en gang hadde utgjort det veldige Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. Peter Peters hadde vært fengslet en rekke ganger, men nå var det stor frihet til å forkynne evangeliet overalt uten konsekvenser av noe slag. Jeg husker jeg spurte ham om de uregistrerte baptistmenighetene ville la seg registrere og bli en del av det andre baptitsamfunnet i Russland. Peter Peters så på meg, så sa han sakte: "Nei, dette er kortvarig. Det kommer en ny tid med forfølgelse!" Jeg husker at vi som arbeidet med misjon i det tidligere Sovjetunionen tenkte at Peters nok tok feil. Men det skulle vise seg at Peter Peters og den øvrige ledelsen av de uregistrerte baptistene hadde aldeles rett.


Gjennom http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/ har vi de siste ukene dokumentert forfølgelse og trakassering av enkeltpersoner og menigheter tilhørende de uregistrerte baptistene, ikke bare i de muslimske landene som en gang var en del av Sovjetunionen. De to siste dagene kunne vi også fortelle om problemer og gryende forfølgelse i både Russland og Ukraina. Se denne bloggen for nærmere informasjon, og les gjerne på etikettene, så finner du også alle artiklene som omhandler disse sakene.


Jeg ble sittende i går og tenke på hvorfor det er de uregistrerte baptistene som ennå en gang blir forfulgt? Hva er det med dem som myndighetene opplever så truende?


Jeg tror det handler om tre ting:


1. Myndighetene vet ikke hva de skal gjøre med dem. De er lojale samfunnsborgere, likevel er det slik at de lyder Gud mer enn mennesker. Man kan ikke bestemme over dem, eller kontrollere dem. De er i denne verden, men samtidig ikke en del av den. De lever på en annen måte, materielle verdier betyr ikke noe for dem.


2. Dåpen blir en trussel. Dåpen er for de uregistrerte baptistene et definitivt brudd med det gamle livet, med verdenssystemet, og en offentlig bekjennelse av troen. Dåpen er samtidig inngangsporten til menigheten, til deltagelse i nattverden. Det virker som om muslimene forstår dåpens innhold og betydning langt bedre enn enkelte kristne. En muslim som blir omvendt til Kristus får problemer, en muslim som omvender seg til Kristus og blir døpt blir forfulgt. Dåpen er å blir så definitiv. Da er det ingen vei tilbake. Dåpen er det endelige bruddet, og begynnelsen til det nye livet.


3. De uregistrerte baptistene forkynner omvendelse og det følger vekkelse i deres fotspor. Overalt hvor deres vitner er forkynnes evangeliet, gjerne i enkle hjem. De trosser farene, er ikke redd for å leve i ugjestmilde og vanskelige områder, de er kort sagt radikale Jesus etterfølgere.


Det er sikkert også andre årsaker, men disse tror jeg er de viktigste. De siste månedene er det blitt frelst mange mennesker, som igjen er lagt til menighetene til de uregistrerte menighetene. Bildene viser en dåp i Chernovtsy, Ukraina.

Kristen litteratur førte til vekkelse og menighetsetablering i Ukraina

I 1990 begynte den uregistrerte baptistkirken i Chernovtsy i Ukraina med et evangeliseringsarbeid, som i særlig grad har rettet seg mot landsbyene rundt den gamle regionshovedstaden med beliggenhet i et vakkert fjellområde i Karpatene. Sommeren 1997 stoppet en gruppe tenåringsjenter utenfor et bokbord med kristen litteratur som baptistmenigheten i Chernovtsy drev. En av dem spurte spøkefullt om de hadde en bok som kunne hjelpe henne til å bli gift raskt! Folkene som hadde satt opp bokbordet kom i snakk med ungdommene, og Marika, jenta som hadde stilt spørsmålet skiftet samtaleemne fra giftemål til seriøse spørsmål om Guds eksistens. Marika fortalte at hun var fra en av landsbyene som omkranser Chernovtsy og at hennes mor var veldig religiøst interessert. Hun spurte om hun kunne få se nærmere på bøkene. En uke senere dukket Marika opp, denne gang sammen med sin mor, Luba.

Luba var forundret over å se så mange kristne bøker og det så ut som om hun ville lese alle sammen. En av menighetens medlemmer foreslo at de kunne komme til Lubas landsby og sette opp et bokbord der, og Luba lovte å finne et godt egnet sted. En uke senere ringte Luba og sa at skolen i landsbyen ville stille til rådighet et fast rom som kunne brukes som et kristent bibliotek. De kristne i Chernovtsy var forundret over responsen.

De sendte forkynneren Peter Nastasichuck til landsbyen med bøkene. Han ble kjent med Luba og hennes mann og forsto at de var hengitte ortodokse. Peter Nastasichuck tenkte at det beste ville være å bare gi bøkene til det nyopprettede biblioteket, og så komme tilbake om noen måneder for å se hvordan responsen var. Men til sin store overraskelse var 15 mennesker møtt opp utenfor skolen for å stille ham spørsmål om Gud. Disse inviterte enda flere til å komme, og det endte opp med at Peter ble i landsbyen et par dager. Rommet på skolen ble et sted for samtaler om Gud. Den ortodokse presten i landsbyen dukket også opp og ville låne bøker. "For undersøkelse", sa han. Senere gav den samme presten en positiv tilbakemelding og innrømmet at han hadde lest alle sammen med stor interesse.

Når de oppdaget den store åpenheten for evangeliet som fantes i denne landsbyen, begynte Peter og hans familie å reise hit hver uke for å holde møter lørdager og søndager. To måneder senere ble det organisert en gruppe for søkende. Den ortodokse presten ble nå mer betenkt, og begynte å spre rykter om at Peter og hans medarbeidere ikke bar ordentlige kristne og at baptistene stjal medlemmer fra Den ortodokse kirke. Da Peter hørte om dette foreslo han at han og den ortodokse presten kunne møtes til debatt. Omtrent 40 mennesker dukket opp. Peter begynte med å forklare hva han trodde på ut fra Guds ord, og den ortodokse presten forklarte hva hans kirke representerte. Debatten varte i to timer. Etterpå spurte deltagerne den ortodokse presten om det var ok for dem å lese Det nye testamente, som baptistene gav ut. Den ortodokse presten så igjennom dem og sa at det ikke var noe i veien for det. Flere og flere ble gjennom lesningen av Det nye testamente og de kristne bøkene, interessert i evangeliet og flere av dem tok imot Jesus som sin Frelser og Herre. Det skjedde sommeren 1998. Blant de første som ble omvendt og døpt var Luba.

I 1999 arrangerte Peter en barneleir som ble så populær at de ikke kunne takke ja til alle som ble påmeldt. Den ortodokse presten forsøkte å stanse denne leiren, men myndighetene som hadde gitt Peter lov til å bruke en skole til overnatting for barna, svarte at den ortodokse presten kunne også få låne en annen skole slik at han kunne arrangere barneleir der. Den ble det ikke noe av.

Da foreldrene skulle hente barna - de fleste av dem kom fra ateistiske hjem - hadde de også tatt med seg onkler, tanter og besteforeldre! Alle ville høre evangeliet og sangene baptistene sang. Alle barna fikk hver sin barnebibel når de dro hjem.

I dag finnes det en liten baptistmenighet på Lubas hjemsted! Bildene er hentet fra en av landsbyene rundt Chernotsy.

Hvordan håndtere profetiske tiltaler? Del 2

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt noen sagt: "Så sier Herren!" Hvilket enormt ansvar det ligger i en slik ordbruk. Apostelen Peter sier det slik: "Hvis noen taler, skal han tale som Guds ord." (1.Pet 4,11). Det ordet vi taler kan likevel ikke være på høyde med det vi leser i Bibelen. Men vi skal alltid tale som Guds ord, i forstand at det vi sier må tåle Ordets prøve og ikke motsi det som står i Guds ord. Gjør det det, kan vi være sikker på at det i hvert fall ikke er et ord fra Gud. I sin bok "Så sier Herren?", skriver John Bevere (bildet) noe svært interessant:

"Personlig har jeg mottatt utallige "Så sier Herren..." i løpet av de tjue årene jeg har vært kristen. Av disse har bare en håndfull vist seg å være ord fra Gud. Dersom jeg hadde fulgt mange av dem, ville jeg i dag ha vært en fullstendig forvirret person og antagelig ha sporet av fra Guds vilje."

Det er virkelig noe å tenke på! Bare en håndfull av disse profetiske tiltalene har hatt noe med Gud å gjøre! De er med andre ord kjødelige, det vil si de kommer fra ens egen fantasi.

Et av våre aller største problem når det gjelder slike profetiske tiltaler er at vi er så redde for å forakte profetier, at vi har forsømt å bedømme dem! I vår tid er det kanskje viktigere enn noensinne å skjelne det ekte fra det falske.

I 1.Tess 5,19-21 leser vi dette i The Amplified Bible:

"Utslokk (undertrykk eller undertving) ikke Den Hellige Ånd; kast ikke vrak på profetenes gaver og ytringer (ringeakt ikke profetiske åpenbaringer, eller forakt ikke inspirert tilrettevisning, formaning eller advarsel) Men prøv og ransak alle ting (til dere kan kjenne) hva som er godt; hold fast (ved det)."

Hva skal vi så gjøre om vi får et ord jeg ikke vet er fra Gud, slik jeg altså opplevde søndag?

Når jeg har prøvd budskapet på Guds ord, og om ordet samsvarer med min egen ånd, det vil si at jeg ikke opplever fred eller en form for stadfestelse av noe Gud allerede har talt til meg om, må jeg avvise det. Jeg gjorde en feil søndag. Jeg burde ha stanset denne mannen mens han gav videre det han mente var fra Gud, og vært tydelig med ham, men det han sa var så kortfattet og kom som lyn fra himmel, så jeg rakk rett og slett ikke.

Ellers finnes det et godt råd å følge i 1.Kor 14,29: "To eller tre profeter kan tale, og de andre må bedømme det." Søk med andre ord råd hos andre, aller helst hos en moden kristen, gjerne med menighetens lederskap. Det gjorde jeg søndag, og fikk andre til å bedømme budskapet. Begge kom til samme konklusjonen, uavhengig av hverandre. Dette var slett ikke fra Herren! I dag - tre dager etterpå er jeg enda sikrere på at min egen bedømming, og deres stadfestelse var rett.

Av og til kan ord ramme oss hardt. Er det Guds tale, fører det ofte til at vi omvender oss. Er det kjødelig, kan det få oss til å spore av, om vi følger disse ordene. Og de kan plage oss, forfølge oss. Derfor må vi av og til bryte den makten disse ordene representerer over livet til den som har fått dem, og det trenger vi ofte hjelp til. Snakk med en moden kristen som kan hjelpe deg med dette. Om ordene ikke brytes i Jesu navn, så kan de feste seg i vårt sinn, og dukke opp igjen der hvor vi minst hadde forventet det. Vi må ta til oss løftet fra Jesaja 54,17:

"Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes, og hver tunge som reiser seg mot deg i dommen, skal du gjendrive. Dette er arven til Herrens tjenere, og deres rettferdighet er fra meg, sier Herren."

(fortsettes)

I Jordan vinnes stadig nye for Jesus

Det er ikke så ofte vi hører om de kristnes situasjon i kongedømmet Jordan. I dag har jeg derfor gleden av å presentere en aldri så liten "suksess" historie fra Sørstatsbaptistenes misjonsarbeid. Sørstatsbaptistene startet opp sitt arbeid i Jordan i 1951, og må betegnes som særdeles vellykket. Pionerarbeidet har gått inn i en ny fase hvor nasjonale ledere er reist opp, og arbeidet i all vesentlig grad nå drives av landets egne. Sørstatsbaptistenes misjonærer i området samarbeider nå tett med de jordanske baptistene for å nå muslimene i områdene utenfor Jordan.

Det Jordanske Baptistsamfunnet ble etablert seks år etter at Sørstatsbaptistene hadde begynt sitt misjonsarbeid i landet. I dag består denne sammenslutningen av 20 menigheter med omkring 1.350 døpte medlemmer. Antall møtebesøkende ligger på ca 5.000. Jordan har seks millioner innbyggere, så det er fortsatt mye land å innta! I dag regner man med at et sted mellom fem til 10 prosent av landets befolkning er kristne. Det er anslagsvis 8.000-10.000 som oppsøker en eller annen evangelisk menighet. Sørstatsbaptistenes misjonærer var den direkte årsaken til at de første syv baptistmenighetene ble grunnlagt, og disse menighetene har igjen grunnlagt de 13 andre som utgjør landets baptistsamfunn. I dag samarbeider Sørstatsbaptistene tett med det jordanske baptistsamfunnet med å nå de 137 folkegruppene i Nord-Afrika og Midt-Østen som fremdeles mangler et kristent vitne.

I de første årene Sørstatsbaptistene drev sitt arbeid i Jordan grunnla de et sykehus i byen Ajloun. Dette sykehuset eksisterer ikke lenger, men herfra driver nå baptistenes sitt arbeid. Det Jordanske Baptistsamfunnet driver også to skoler, en i Amman og en annen i Ajloun. Skolen i Amman har 1.250 studenter, og mer enn 500 av disse i videregående. 60 prosent av disse studentene er kristne, mens resten er muslimer. 99.9 prosent av studentene ender opp som universitetsstudenter!

Skolen i Ajloun kan ta 452 studenter, men har for tiden 280. I Amman drives det også en kristen bokhandel, og dette er et sted hvor mange kommer til tro. Det er all grunn til å takke Gud for det arbeidet som er gjort og som gjøres i Jordan, og for de mulighetene som gis til å forkynne evangeliet her. La oss be Gud fortsatt holde døren oppe for å vinne stadig nye mennesker for Jesus, og la oss be for de folkegruppene som ennå ikke har et kristent vitne!

Bildene viser Husn Baptistkirke i nærheten av Amman, og på det andre bildet ser vi pastoren i denne menigheten, Nabeeh Abbassi, som også er president for Det Jordanske Baptistsamfunnet.