Guds verksted hjelper enker og enslige mødre og mennesker i nød

Chris Williams (bildet) er en pastor etter Guds hjerte. Han har åpnet bilverksted hvor enker, enslige mødre og folk med dårlig råd får reparert bilene sine gratis. Verkstedet heter *Guds verksted'.

Det skriver nettstedet People.com

Pastor Chris, som han heter på folkemunne, var på vei hjem fra kirken en regnvåt kveld i Montgomery Texas, da han ser en mor og hennes sønn, som begge tilhørte hans forsamling, gå langs en av hovedveiene. Han stanser dem og tilbyr dem skyss samtidig som han spør hvorfor de er ute i et slikt ufyselig vær. Moren kunne fortelle at bilen hadde stått på verksted i flere måneder, og at hun ikke hadde råd til å hente den.

"Der og da bestemte jeg meg for at dette måtte vi gjøre noe med," forteller pastor Chris til People. For denne kvinnen var ikke den eneste han hadde møtt som slet med økonomiske problemer. Pastor Chris bor på landsbygda, og de som bor der er helt avhengige av bil for å komme seg på jobb.

'Uten bil, ingen jobb," forteller pastor Chris, "men problemet er at det er mange som ikke har råd til å betale for å ha bilen på verksted. Det dreier seg om enker, enslige mødre og andre vanskeligstilte."

Pastor Chris fikk samlet inn penger, fikk skaffet seg et verksted og flere menn, noen av dem pensjonister, stiller opp gratis, mens andre donerer penger til bildeler.

Til nå har 'Guds verksted' reparert 200 biler og satt i stand 100 biler som i utgangspunktet ikke var kjørbare. Aldeles gratis. For de som er nederst på samfunnsstigen.

"For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst og dere ga meg drikke; jeg var fremmed og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg." (Matt 25,35)

"En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød..." (Jak 1,27)

Foto: People.com

Den virkelige historien om Jesu fødsel

Jeg simpelthen elsker advent og jul. Folk er annerledes da. Mye mer åpne, snille, hjelpsomme, imøtekommende. Tar seg tid til å besøke hverandre, og de tåler at man snakker om Jesus.

Det er kommersialiseringen og tivoliseringen jeg ikke orker. Forflatingen av julebudskapet. Heller ikke idylliseringen av Jesu fødsel, slik at alt blir så innpakningspent.

For går vi til evangeliene så males det et annerledes bilde:

Landet hvor hendelsene finner sted er okkupert av en nådeløs og grusom okkupasjonsmakt. Ei ung tenåringsmor må gi seg av sted på en strabasiøs reise fra Nasaret til Betlehem, mens hun er høygravid. Det går sikkert rykter om graviditeten. Folk stoler ikke helt på historien om noen jomfrufødsel. Mens de er underveis kommer veene, og Josef og Maria finner ikke noe husrom og må ta til takke med en grotte hvor dyrene søkte nattely.

Senere må de begi seg ut på en mye lengre reise. Denne gang på flykt til et annet land.

Jeg vet ikke om du har tenkt på der, men Jesus ble født i fattigdom, måtte legges i en dyrekrybbe; det luktet dyr og dyremøkk. Dette var Han som er Kongenes Konge og Herrenes Herre. Og han ble flyktning. Maria og Josef og Jesus søkte asyl i Egypt.

Ville en slik familie fått asyl i Norge i dag? Flyktninger fra Midt-Østen, som flyktet fra en okkupasjonsmakt og en despot som sto dem etter livet?

Ikke mye idyll over dette. Men realisme.

For noen dager siden kom jeg over dette maleriet. Jeg vet ikke hvem som har malt det, men det er et av de sterkeste maleriene som fremstiller 'juleevangeliet' jeg har sett. En utslitt høygravid Maria, Jesu mor og Josef. De må ta seg en pust i bakken. De var ingen overmennesker. Deres kropper ble slitne. Inntrykkene var mange. Frykten var sikkert der. Om fødselen skulle gå bra under slike forhold.

I dag vil jeg sette meg ved deres side. Klyve inn i fortellingen. Bli stille. Lytte til hva Josef og Maria har å fortelle om hvordan det virkelig var: Vandringen til Betlehem, fødselen, reisene, slitenheten, frykten. Fortell Josef! Fortell Maria! Jeg lytter.

Har du tid til å lytte? Eller har du det for travelt?

En prøvd munk

En person som har kommet til å bety mye for meg er en russisk munk: fader Johannes av Valamo 1873-1958). Han er det russerne kaller en starets, en åndelig veileder rikt utrustet med nådegaver, særlig evnen til å skille ånder, og tale profetisk.

Det som tiltaler meg så sterkt med fader Johannes er denne hellige mannens menneskelighet! Det kan jo høres ut som en motsetning, men er ikke det. Jeg sikter til en periode i hans liv hvor denne prestmunken var forstander for Hellige Trifons kloster i Petsamo ved Nordishavet. Elleve år tilbrakte han i disse svært hardføre områdene. Forholdene var svært vanskelig. Fader Johannes slet med depresjon og alkoholmisbruk. Livet ble for vanskelig. Slik kan det gå med oss alle.

Ledelsen ved Valomo kloster i det russiske Karelen, hvor fader Johannes hørte hjemme, fikk hentet fader Johannes hjem igjen. Dit hadde han lengtet alle disse årene. Her fikk han hjelp og omsorg, og her leget Gud de indre sårene til fader Johannes. Gud reiste ham opp igjen.

Da han var 65 år ble han valgt til hele klosterets skriftefar. Det oppdraget hadde han helt frem til hans død, i 1958. Fra perioden 1939 til 1956 er det bevart et utvalg sjelesørgiske brev, som for noen år siden ble utgitt på svensk. Jeg er så heldig å ha et eksemplar, som er en riktig gullgrube. Her er erfaringsbasert visdom. Destilert gjennom lidelsessamfunnet med Jesus.

I dag er det minnedagen for fader Johannes av Valamo. Vi feiret hans minne på onsdag i Kristi himmelfartskapellet. Nå skal jeg bruke litt av lørdagskvelden til å lese hans brev.

Et arme av brennende forbedere som vet hvordan de skal be

"I dag forbereder Herren et arme av forløpere som vet hvordan de skal be og gå i forbønn. De vil ryste himmelen og jorden med kontinuerlig djup forbønn. Du vil finne dem  liggende på gulvet i djupe stønn i mange timer, gråtende for de fortapte. Du vil finne dem i fødselsveer for den neste store oppvåkningen.

For på samme måte som Herren brukte Jonathan Edwards i The First Great Awakening og Charles Finney i The Second Great Awakening, så vil det komme en tredje som ikke bare vil nå USA, men også Canada og fortsette verden over. Nok en gang beveger Herren seg over djupene og vannene, og forbereder et arme av forbedere som vil be til dette skjer - ikke bare et menneske, men en arme av glødende troende som Daniel Nash, John Hyde og Rees Howells.

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C): Bjørn Olav Hansen

Daniel Nash, den personlige forbederen til Charles Finney, som dro i forveien og levde i bønn i ukesvis forut for vekkelseskampanjene til Finney.

Rees Howells, forbederen fra Wales, en av vår tids store bønnekjemper. En biografi om hans spennende bønnetjenesrte er nylig utgitt på norsk av Prokla Media. Boken har tittelen "Bønnekjempen som endret Europa". Anbefales på det aller varmeste.

John Hyde, kalt Indias bønneapostel. Sto selv i store vekkelser. Kunne be sammenhengende i dagevis.

Uutslukkelig lengsel etter Herren

"Paulus hadde vidunderlige opplevelser med Herren, og gjennom hele sin tjeneste var daglig i kontakt med det overnaturlige. Men like fullt var hans blikk og hans dypeste lengsel rettet mot Guds egen person. Hans mål var å lære Kristus å kjenne! Og på grunn av denne brennende lengselen, var han beredt til å oppgi alt annet.

Den samme lengselen burde karakterisere alle oss kristne, slik at vi daglig søkte Guds åsyn. Vi skulle brenne med den samme ilden som brant i Paulus, i Jeremia, i Moses... Dette var menn som ikke var fornøyd med status quo. Hele tiden ville han ha mer! De tørstet etter Gud, de lengtet etter å se hans herlighet. 

Israelfolket vandret i lyset fra det guddommelige nærværet på en mektig måte. Men like fullt søkte de ikke Gud, de var ikke opptatt med å elske og lyde ham mens de vandret gjennom ørkenen. Men Mose holdning var helt annerledes! Folket ropte: 'Vi vil ha vann! Vi vil ha mat!' Men Moses ba: 'Vis meg din herlighet! Jeg vil bli kjent med  deg! Jeg vil lære deg å kjenne!' I forbindelsem med Guds åpenbaring sier Salme 103,7:

'Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels barn.'

Har du tenkt på hvorfor det var Moses som fikk kunnskap, ikke folket?

Grunnen var ganske enkel: Moses ba om det. Ifølge 2.Mos 33,13 ropte han: 'Dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så la meg se din vei, så jeg kan kjenne deg...' Og Gud svarte på den bønnen.

Herren lengter etter å åpenbare seg på en herlig måte i våre liv, men alt avhenger av hvor mye vi tørster etter Den Hellige Ånd."

- Claudio Freidzon, argentinsk pastor og vekkelsesevangelist fra Assemblies of God, i boken: 'Hellige Ånd, jeg tørster etter deg.' Prokla Media 1997, side 14. Norsk oversettelse Jan-Kristian Viumdal.

Når tiden er inne

"Jesus kom når tiden var inne. Han kommer tilbake når tiden er inne. Der Jesus Kristus er der er tiden inne.

Vi opplever ofte at tiden er full av tomhet. Vi håper på at i morgen, neste uke, neste måned eller neste år så kommer viktige ting å skje.

Men iblant opplever vi at tiden er inne. Det er når det virker som om tiden står stille, som om det som har skjedd, det nåværende og det fremtidige sammenfaller, som at alt finnes der vi er og som at Gud, vi og alt som finnes er blitt forenet til en fullendt enhet. Slik er Guds tid.

"Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven" (Gal 4,4), og når tiden er inne kommer Gud til å "sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord" (Ef 1,10). Det er når tiden er inne at vi møter Gud."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Abortlov, apati, vantro og underets Gud

Hvor var du når Oddvar Brå brakk staven, er blitt et ordtak. Jeg undrer meg om Herren en dag vil spørre: Hvor var du når bønnekampen for det ufødte barnet pågikk i Norge? Fulgte du med eller sov du i timen?

Det er få ting som har overrasket meg og gjort meg så skuffet som å se den lunkne mottagelsen bestrebelsene med å gjøre visse endringer i den nåværende abortloven, har fått blant kristne. Mange mener det er helt umulig at den kan endres. Umulig i menneskelige øyne, ja, men er noe for vanskelig for Gud? Hvor kommer denne vantroen fra? Har vi virkelig ikke tro for at Gud fremdeles kan gjøre under? Det er virkelig sant det David Wilkerson sa om Norge, når han var på sitt siste besøk her til lands. Da hadde han spurt Gud om hva som særpreget Norge, og fått til svar: apati.

Nå har til og med Jonas Gahr Støre fått tro for at det kan skje endringer i abortloven i og med eventulle regjeringsforhandlinger. Det skriver nettutgavene til både Dagen og Vårt Land. Men den troen deles ikke av en del kristne.

En talsmann for noe av det mest negative synet i sakens anledning skriver i en kommentar:

"Dette er bare forsøk på å piske opp en stemning. Støre vet like godt som alle andre at det ikke er noe flertall i Stortinget for å skjerpe inn abortloven. Men når enkelte i KrF og Høyre først har kastet seg på denne bløffen kan vel Ap følge opp. En helt unødvendig debatt som vi hadde vært spart for dersom de regjeringskåte i KrF hadde vist et visst minstemål av anstendighet."

Jeg avstår fra å nevne hvem som har skrevet dette, fordi personen oftest svarer med stygge personangrep, men det må være lov å spørre hvor troen på Guds undergjerninger er blitt av? Når ble endringer i abortloven 'en helt unødvendig debatt' for en kristen som vil holde seg til Guds bud?

Hva om vi opplevde en endring av abortloven hva angår den såkalte 'Downs-paragrafen' og de såkalte 'tvillingabortene'? Hadde ikke det vært fantastisk? Selv om loven kanskje ville endres igjen ved et eventuelt regjeringsskifte? Noen liv ville vært reddet! Betyr ikke hvert eneste barn vi kan redde noe?

Skal vi bare si: Det nytter ikke! Det kommer ikke til å skje. Det er bare en bløff?

Kanskje det er grunn til å minne hverandre om Jesu ord: "Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden." (Luk 18,8)

Vi kan ha ulike politiske synspunkter, men for meg er det noe som står over partipolitikken: Respekten for livet. For Guds ord. For Guds bud. Derfor vil jeg alltid tale barnets sak - også det ufødte livs sak.

Det koster. Sjeldent har vi sett et større antikristelig raseri i det norske folk som nå, hva angår spørsmålet om abortloven, og sjeldent har vi sett mer apati og vantro som nå i det norske kristenfolk. Det er NÅ det gjelder å be. Om litt er denne mulighetens dør stengt. Tenk om det var Gud som åpnet den, og utfordrer oss til å be - og så er vår reaksjon: Det er en bløff. Det er umulig.

Selv om folk blir sinte på meg, og jeg får stygge kommentarer og eposter, fortsetter jeg å be om et under. Jeg tror på underets Gud.

Den virkelige Lucia

Opprømte barn, lussekatter og stressede foreldre. Det er Luciadagen i et nøtteskall for mange. Få, om noen kanskje, tenker på at dette er en av kirkens martyrdager. En dag om troens heltemot, lidelse og død. Det er liten sammenheng mellom Luciafeiringen, som er svært sekularisert, og den virkelige Lucia.

For alle som er opptatt av martyrkirken og dens betydning for troende i dag - og kanskje enda mer i fremtiden, når presset mot kirken vil øke - burde historien om Lucia og andre martyrer hentes frem igjen. Deres historier kan hjelpe oss til å holde ut og forbli trofaste mot den Herre Jesus:

Lucia, hennes navn betyr lys, var en kristen kvinne fra Syrakus som ble martyr under de store kristenforfølgelsene under keiser Diokletian på begynnelsen på 300-tallet. Siracusa eller Syrakus er den historiske hovedstaden på Sicilia.

Legendematerialet om Lucia er stort og omfattende, og jeg skal ikke dvele ved det, bare stanse ved den historiske fellesnevneren: Lucia hadde mot til å stå opp for sin kristne tro på tross av tortur og død. Det lyset hun bar på i sitt indre lyser fremdeles.

La det lyset inspirere oss til å være modige og holde fast ved troen på den Herre Jesus, selv om det koster. Kanskje vi kunne bruke denne spesielle martyrdagen til å tenne et lys og be for den lidende kirke.

Motgangens velsignelser skaper sangen

I en av mine sitatbøker - jeg har i flere år samlet på sitater - har jeg skrevet ned et sitat som jeg har tenkt mye på den siste tiden. Dessverre vet jeg ikke hvem som er opphavsmannen, eller hvor jeg har hentet det fra. Etter at jeg mistet evnen til å skrive med hånden, og dette er et av de siste sitatene jeg har skrevet ned mens jeg ennå kunne skrive, er det blitt borte for meg.

Men det lyder som følger:

"Hvis vi tar bort steinene mister elven sin sang."

Det er djup visdom. Stans litt opp og tenk på det.

Motgang må til om vi skal modnes og foredles.

I denne sammenhengen leser jeg Salme 62,5 fra en engelsk oversettelse. Oversettelsen til norsk er gjort av meg:

Jeg blir stående i absolutt stillhet,
taus foran den jeg elsker,
ventende så lang tid det tar
for Ham til å redde meg.
Bare Gud er min frelser,
og Han vil redde meg.

Når man dømmer alt og alle

Jeg slutter ikke med å forundre meg over folk som bruker så mye av sin tid på sosiale medier til å opptre som teologiske dommere. Det meste er galt. Ved hjelp av klipp-og-lim videoer har de funnet bevis på både det ene og det andre. Den  er under innflytelsen av det, en annen av noe annet. Noen av New Age, andre av Den romersk-katolske kirken, andre av kundalini, og hva det nå enn må være. Mens de selv har alt sitt på det tørre, og Herren har ikke noe å usette på dem. Om Herren kom i dag, ville de blitt med i opprykkelsen, mens det er heller tvilsomt med de andre.

For det er de som har rett. Alle andre tar feil. De bedømmer vekkelser, enkeltpersoner, bevegelser. Med et pennestrøk, så er alt galt. Få av dem besitter noen teologisk kompetanse, men likevel eier de visst allslags kunnskap - også om folks motiver. Selv liker de ikke kritiske spørsmål. De ville ikke ha likt at noen laget en klipp-og-lim video om dem, men så lenge det gjelder andre er det ok.

"Gjør ikke Den Hellige Ånd sorg", er et ord som er blitt så alvorlig for meg.

Betyr det at vi ikke skal bry oss om vranglære og forførelser? Det skal vi. Men ikke all lære som avviker fra MIN oppfatning er ikke nødvendigvis vranglære, og ytringer jeg ikke liker, behøver ikke være forførelser.

Vi trenger virkelig evnen til å skille ånder. Det er tydelig at en del av disse sinte menn og kvinner, med liten eller ingen teologisk utdannelse, ikke har den evnen. Dessuten mangler noen av dem både sosiale antenner og vanlig folkeskikk. Men det er tydelig at sinte kommentarer for dem er ensbetydende med Åndens frukt.

Turbulente tider og en kommende oppvåkning

10. desember skrev min gode venn Roy Godwin en bloggartikkel med et tidsaktuelt profetisk budskap, som er svært aktuell, ikke bare for hans hjemland Wales, men også for Norge. Derfor har jeg valgt å oversette den til norsk:

"Vi lever virkelig i en forunderlig tid. Mens jeg skriver dette. debatterer parlamentet her i Storbritannia fremtiden etter Brexit. Regjeringen er splittet; Parlamentet er splittet; nasjonen er splittet. Forvirring og usikkerhet preger hverdagen. 

Men det er ikke bare Storbritannia som forsøker å finne sin plass i verden. Ser vi på fremveksten av ytterliggående høyrepolitikk rundt omkring i Europa og utenfor, ser vi en pågående rystelse.

Men, vår Gud regjerer! Uansett hva som skjer, er det Han som regjerer! Jesus lever for evig. Det kan være at historien tar noen uventede og uønskede u-svinger, men den er likevel ikke helt ute av kontroll - vår Gud regjerer! Vi kjenner avslutningen like fra begynnelsen, og i dette ligger vår tillit. Solid. Uforanderlig. Ubevegelig.

Mot dette bakteppet ser vi Gud strekke ut sine hender for å velsigne og helbrede. Han fortsetter med å oppmuntre oss om at Han kommer til å forløse en mektig oppvåkning tvers over Wales som vil antenne vekkelser i andre nasjoner, akkurat slik Han har gjort tidligere.

Vi har nettopp kommet hjem fra en ti-dagers rundreise i Norge hvor en bemerkelsesverdig forbindelse har vokst frem mellom Ffald y Brenin og norske kristne og ulike bevegelser. Vi er overbevist om at en betydelig oppvåkning er startet i dette vakre landet, og vi fryder oss med dem. Hva angår Wales sier vi: Kom, Hellige Ånd!

Kan en nasjon forandres på en dag? Vårt svar er totalt utvetydelig: Ja, ja, ja!

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Roy Godwin, forfatteren av bestselleren 'Stømmer av nåde', sammen med  kona Daphne, hjemme i stua vår på Gjøvik. (Foto: May Sissel Hansen)

Israelsvenner som sprer jødehat

For en del år siden fikk jeg mye verbal pepper fordi jeg ikke var interessert i å lese en bok med tittelen: St.Peters himmelnøkler. Boken er i følge Wikipedia et 'rabiat angrep på den katolske kirke', og i følge denne kjente Israel-vennen ville den hjelpe meg til å avsløre hva den kirken står for. Han mente jeg trengte det, siden han mente at jeg 'leflet med den katolske kirke'. Vel, jeg leste ikke boken.

I dag ble jeg minnet om forfatterens navn: Marta Steinsvik (bildet), i forbindelse med noe Ervin Kohn, skriver på sin Facebook-profil. Der forteller han at Oslo kommune har oppkalt en egen gate etter Marta Steinsvik.

Men hvem var hun så, denne Marta Steinsvik?

Kort fortalt en av Norges verste antisemitter!

Marta Steinsvik reiste land og strand rundt for å propagandere for det kjente antisemittiske løgnskriftet 'Sions Vises protokoller'. Hun holdt også en rekke foredrag om 'jødenes destruktive innflytelse', og ivret for å få gjeninnført den såkalte 'jødeparagrafen' i den norske grunnloven.

Det var altså denne personen den ihuga Israels-vennen ville jeg skulle lese! Det forteller meg nok en gang at en del norske Israels-venner bør rydde litt på loftet, og jobbe litt mer seriøst med hva de sprer  videre på sosiale medier. For ikke mange dagene siden skrev jeg om norske Israels-venner la ut linker til den høyreekstreme nettsiden "Frie nasjonalister", som helt åpenlyst sprer jødehat på sin Facebook-side og som kommer med hatytringer mot navngitte norske jøder. Årsaken er kanskje at samme nettside legger ut sterk kritikk av norsk asylpolitikk. Men norske Israelsvenner må bli mer kritiske og sjekke bakgrunnen for hva de sprer videre på nett. Og det er heller ikke så mange år siden kristne gikk mann av huse for å lytte på en norsk forkynner som reiste land og strand rundt for å snakke om Jesu gjenkomst. Han hadde funnet et avslørende dokument som virkelig avslørte et antikristelig komplott i endens tid. Hvilket dokument var det? Sions Vises protokoller!

Ingen reagerte. Jeg tok den gangen kontakt Vårt Land som skrev om saken, blant annet intervjuet de den nordiske bønnelederen Kjell Sjöberg som sammen med andre kunne bekrefte at avsløringene forkynneren kom med, var bygget på et av de mest kjente antisemittiske løgndokumenter i historien. Forkynneren beklaget det hele, men det utrolige skjedde: Hans pastor mente dokumentasjonen forkynneren hadde  brukt var sann! Han avviste vår kritikk! Han forsvarte med andre ord bruken av Sions Vises protokoller.

Slik kan uvitenhet føre til tragiske slutninger, som fører til at vi som er Israels-venner, er med på å spre antisemittisme og reinspikka jødehat. La oss sjekke ting før vi sprer ting i sosiale medier, og om det er noe vi er usikre på, ta kontakt med organisasjoner som Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, Ordet og Israel eller Karmel-Instituttet, Holocaust-senteret eller direkte til Det mosaiske trossamfunn i Norge.

Foto: Wikipedia

Nytt seminartilbud

"Å forsones med livet slik det ble" er tittelen på et helt nytt seminartilbud som tilbys menigheter og foreninger. I dette djupt personlige seminaret deler Bjørn Olav Hansen (bildet), egne erfaringer med kronisk sykdom. Han berører spørsmål som: 'Når troen settes på prøve', 'når man ikke blir helbredet', 'om å tilbe Gud med smerter', 'hvordan møte kronisk syke', 'våre Gudsbilder' og 'himmellengsel'.

Det er noen få ledige datoer våren 2019, mens det er mye ledig høsten 2019. Seminaret tar tre-fire timer.

For booking: send sms til 90525875 så ringer vi deg opp igjen, eller ring 99621281 og snakk med May Sissel. Du kan også skrive til: bjornolav58@gmail.com

Bjørn Olav holder også seminaret: 'Å be med hvilepuls - hvordan fjerne prestasjonsangsten for å be."

Dette er et seminar mange menigheter i ulike kirkesamfunn har holdt, og tilbakemeldingene har vært mange og gode. Mange har fått hjelp i sitt hverdagslige bønneliv etter at de har lært sin egen bønnerytme å kjenne.

Bjørn Olav tar også på seg prekeoppdrag for enkeltmøter/gudstjenester.

Irettesettelse

Heidi Baker (bildet), misjonær til Mosambique, skrev noe på sin Facebook-profil her om dagen, som er svært aktuelt for mange oss. Dette synes jeg var så viktig at jeg har valgt å oversette det til norsk, så mange kan få del i det:

"Ingen av oss liker å bli irettesatt. Men når Gud irettesetter oss, gjør Han det til gode for oss.

Hebr 12,11 forteller oss: 'All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.'

Mange av oss ønsker oss rettferdighetens frukt, og vi ønsker alle fred, men vi er ikke alltid like glad for de metodene Gud bruker for å gi oss dette.

Jeg har hørt så mange prekener i det siste som ikke nevner Guds straff, irettesettelser eller dom. Det alle ønsker å snakke om er å elske mennesker, velsignelsene ved det å være en kristen, glede, frihet, nåde, tilgivelse og Guds godhet. Vi er redd for at noen skal føle seg ukomfortable. Vi snakker som sportstrenere som roper ut: 'Du er hode og ikke hale! Du kan gjøre alt! Vær best i alle ting! Du er en overvinner!'

Alt dette er sant. Men det er bare halve historien. Det er ikke alt hva Bibelen sier. Vi blir advart mot å ta lett på Herrens irettesettelse fordi det er gjennom den vi forstår mer av Hans kjærlighet.

I Hebr 12,5-6 leser vi:

'Har dere glemt den formaningen som taler til dere som barn: Min sønn, forakt ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser. For den Herren elsker, viser han til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av.'

Gud ønsker at vi skal forstå at vi står i en relasjon til ham. Vi er hans elskede barn. Hva slags kjærlige foreldre er det som aldri korrigerer deres barn? Det er nettopp fordi han elsker oss og aksepterer oss som sine barn at vi irettesettes av ham..

Kanskje du går gjennom en vanskelig tid hvor Gud korrigerer deg akkurat? Hvis du gjør det, forsøk da å husk at dette er hans tegn på at hans elsker deg og har sterke følelser for deg."

Ny EU-undersøkelse bekrefter økende antisemittisme i Europa

En helt ny EU-undersøkelse offentliggjort i dag bekrefter det vi lenge har visst: antisemittismen i Europa vokser.

Undersøkelsen viser at ni av ti europeiske jøder mener at det er blitt mer antisemittisme de siste fem årene og mer enn hver fjerde sier at de minst enn gang er blitt trakassert det siste året.

Det er EU's byrå for grunnleggende menneskerettigheter som har gjennomført undersøkelsen blant 16.400 jøder i Belgia, Danmark, Frankrike, Tyskland, Ungarn, Italia, Nederland, Polen, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike.

Selv om inngen norske jøder er spurt i denne undersøkelsen, fordi det er en undersøkelse gjort av EU i EU land vet at det er mange norske jøder som blir utsatt for trakassering.

Illustrasjon: Wikipedia.

Hverdagslykke

Hjemmesykepleien har akkurat gått igjen. May Sissel er ute for å handle litt. Jeg har småpratet litt med bikkja. Vi har alltid en god prat om morgenen. Den har kroet seg ved føttene mine, og er allerede langt inne i drømmenes verden. Det rykker i labbene. Den er nok på løpetur. Poirot har vært litt tufs noen uker, men er heldigvis på bedringens vei.

Det er stille i huset. Jeg har lagt innpå litt ved og fyrt opp i ovnen. Nå nyter jeg to brødskiver med rekeost, og et par søte tomater. Jeg har brygget meg min Yorkshire tea. Lager såpass mye at jeg fyller noe over i en termokopp, så jeg har til litt senere.

Jeg elsker stillheten i huset.

Nå skal jeg fortsette lesningen av 1.Samuelsbok, som er formiddagslesningen min for tiden, før jeg fortsetter lesningen av en bok jeg holder på med. Denne uken har jeg ingen prekenforberedelser. I går talte jeg i Brumunddal baptistkirke om å ha en far i himmelen, som vet hva vi trenger, før vi ber Ham om det.

Kroppen, særlig høyre hånd, lever sitt eget liv, med skjelvinger. Underlig dette, at man ikke har kontroll på egen kropp.

Men i dag skal sjelen og ånden få pleie, og kroppen hvile.

Det durer i ovnen, det  durer i bikkja, det knepper litt i huset på grunn av vinden.

Hva er dette?

Hverdagslykke!

Hindringer for bønnesvar

"Da søkte David Herrens åsyn..." 2.Sam 21,1

Det er tider da vi med store anstrengelser bærer vår bønn frem for Gud, men ikke får svar. Allikevel prøver vi aldri å finne ut hvorfor! For hvordan kan vi tro at Gud vil svare bønner som ikke er i samsvar med hans natur? Det gjelder for oss å finne nøkkelen til bønnelivet. Det var nettopp dette David forsøkte under den langvarige tørken som kapitlet handler om.

Han ikke bare ropte til Gud: 'Denne tørken har vart i tre år. Vis oss nåde og gi oss en rik høst dette året.' Nei, han søkte frem for Herrens ansikt. Hadde Gud noe å si om situasjonen? Til det spørsmålet som direkte ble rettet mot ham, ga Gud et direkte svar, og med det en nøkkel til bønnesvar.

Det viste seg at Saul ved å drepe noen av gibeonittene direkte hadde gått mot Guds vilje, som var at Israel skulle vise dem nåde. Riktignok hadde han gjort dette i nidkjærhet for Herren, men like fullt hadde han syndet. Gud vil ikke tillate at høytidelige løfter blir brutt. Så det var noe her som måtte gjøres godt igjen.

"Og deretter hørte Gud landets bønn," står det i vers 14. 

David hadde funnet nøkkelen.

- Watchman Nee i: Brød i ørkenen. Ansgar forlag 1977, side 240-241

Om å se andre gjennom korset - noen viktige spørsmål

Om vi begynte med å se mennesker gjennom korset, hva ville ikke skje da? Om vi begynte å se dem som tilgitte, forsonte med Gud? Slik vi selv er blitt tilgitt og forsont. Ikke på grunn av noen fortjeneste, men alene av Guds nåde.

Tenk om vi kledde av oss vår overlegenhet, våre spissfindigheter og kjepphester, om fikk se at den som sitter foran meg er en person som også bærer på usikkerhet, frykt, ikke vet alt og av og til tviler? Som meg selv, bare at jeg er flink til å skjule der. Om vi lyttet mer enn vi snakket?

Om jeg trådte ut av den belærende rollen, og ble elev?

Om jeg oftere ba om tilgivelse for harde ord, raske slutninger om andre?

Om jeg var rausere med å tilgi andre?

Om jeg lyste Herrens velsignelse over andre, i steder for å snakke stygt om dem eller baktale dem?

Kunne det være at andre da så Jesus i oss?

Hva ville skje da?

Bli barn i Barnet

"Alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn" (Joh.1,12). Forutsetningen for at vi kan bli Guds barn, er at vi tar imot ham som i sitt vesen er Guds barn, Guds enbårne sønn, Ordet som ble menneske. Vi blir ikke Guds barn ved en generell tro på Gud, men bare ved å tro på hans Sønn.

Selv i vårt sekulariserte samfunn tror de fleste mennesker på en diffus, transcendent virkelighet eller en høyere makt. En uutviklet Gudstro hører med til menneskets opprinnelige egenskaper. Det er ganske enkelt å tro på en slik udefinerbar guddom. Men det er ikke like lett å tro på en Gud som blir menneske.

I Jesus kommer den Gud vi ikke kan forstå fullt ut, så tett innpå oss at hans uutgrunnelighet nesten blir skremmende for oss. At Gud blir menneske, betyr ikke at den uendelige og ubegripelige blir endelig og begripelig, men at hans ubegripelighet utfordrer oss enda mer. Hvordan kan et menneske med sine begrensninger være en ubegrenset Gud?

Foe mange er det å tro på inkarnasjonen helt meningsløst. Men hvis du hører til dem som tror på at mennesket Jesus Kristus er Faderens Ord, lys av lys, sann Gud av sann Gud, da har du tatt imot ham og har barnerett hos Gud. Å ta imot ham er noe annet enn høflig å ta imot fornemme gjester eller bekjente. Han er selve livet. Hvis du tar imot ham, innebærer det at du slipper ham inn i ditt liv, i det du tenker, føler og gjør. Du kan ikke la være å bli Guds barn hvis du lar Barnet, den enbårne Sønnen, få komme til deg slik at han kan leve ditt liv."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum Forlag 1994, side 367.

Willam Tyndale - martyr for evangeliet

'Martyr for evangeliet', 'Den engelske Bibelens far', "Englands apostel."Det er bare tre av mange benevnelser på William Tyndale, hvis minnedag er i dag. Vi kunne ha føyd til 'språk-begavelse'. Tyndale, snakket nemlig i tillegg til morsmålet engelsk, flytende fransk, gresk, hebraisk, tysk, italiensk, latin og spansk.

Kirken i Rom hatet ham og jaktet på ham. Bibelen som han ville få oversatt til engelsk, ville Den romersk-katolske kirken ikke vite noe av og da han, modig som han var, talte kong Henrik 8 midt i mot, fordi han ville skille seg, pådro han seg kongelig vrede og i 1535 ble han pågrepet og anklaget for heresi - vranglære. Han ble dømt og henrettet året etter. Bundet til en påle, klar for å brennes, ba han om at Gud måtte åpne kongens øye for sannheten. Dette skjedde i en liten belgisk by ved navn Vilvoorde.

William Tyndale bar på en djup lengsel etter å gi vanlige mennesker del i evangeliet ved å gi dem muligheten til å lese Bibelen selv. Slik ble han på mange måter 1400-tallets reformatoriske morgenstjerne. Det er Tyndale som i en samtale med en katolsk prest skal ha sagt:

"Hvis Gud lar meg leve noen år til, skal jeg sørge for at en gutt som går bak plogen, vet mer om Skriften enn du gjør!"

Da stiller man seg lagelig til for hugg, bokstavelig talt. Det viser martyrhistorien oss.

William Tyndale's bibeloversettelse skulle danne utgangspunktet for King James oversettelsen av 1611. Det er antatt at så mye som 83 prosent av denne bibeloversettelsen bygger på Tyndale's oversettelse. Tyndale skulle også inspirere en annen William, nemlig Shakespeare, som bygget videre på William Tyndale's språklige arbeid med Bibelen.

Her er en dokumentarfilm om William Tyndale:

https://www.youtube.com/watch?v=IuDL_CT_4eM

Her kan du høre Steven Lawson tale om William Tyndale og boken han har skrevet om ham:

https://www.youtube.com/watch?v=T48ZVtcdEHM

Her er John Piper om Tyndale:
https://www.youtube.com/watch?v=QauhN9GVkI8

Den mollstemte dikteren

I dag er det 100 år siden Hans Børli ble født. For meg personlig har hans dikt betydd mye. Jeg har mine 'Børli-øyeblikk', da jeg må hente frem hans samlede dikt. Det kan være på høytidsdager, ved familiebegivenheter, på solvarme dager, når jeg er trist eller lei meg, eller når jeg trenger noen som kan hjelpe meg til å sette ord på djupe lengsler.

Jeg har tatt med meg Børli mange ganger på prekestolen. Enten i forbindelse med en søndagspreken, et bryllup eller i en begravelse. Uten unntak har noen kommet for å takke meg for det. Børli har berørt dem.

Mange av oss har 'Børli-favoritter'. Jeg har to:

Myrulla på Lomtjennmyrene

Skulle jeg, mot formodning
bli salig
og komme i de saliges boliger, 
da skal jeg si til erkeengelen:


Jeg har sett noe 
som var hvitere enn vingene dine, Gabriel.

Jeg har sett myrulla blømme 
på Lomtjennmyrene

heime på jorda.

Det andre diktet av den mollstemte dikteren er dette:

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv, 
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind
- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!

Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Foto: Avistegneren Oddmund Mikkelsen/Wikipedia.

Boken for alle som vil være Jesusdisipler

Noen bøker venter bare på å bli skrevet. Tiden er inne. Det vi kaller Kairos-tiden. Guds velbehagelige tid. I så henseende er denne boken: 'Kunsten å forme livet' av Stian Kilde Aarebrot, profetisk. Den er en bok skrevet 'for en tid som denne', kledd i et språk for denne tids generasjon, og med et innhold som trengs for en kristenhet som er full av ord, men lite kroppsliggjort tro. For det er det denne boken handler om: å få troen ned fra hjernen og inn i hjertet og ut igjen i kropp, armer og bein.

Teologen Stian Kilde Aarebrot sier det best selv:

"Kristenlivet handler uansett ikke om å finne raskeste rute fra A til B, men om å sko og kle seg for et langt liv som 'lys og salt i verden'. Det handler om å tilegne seg gode kristne vaner... Uansett er mitt aller største ønske at boken kan bidra til å tegne et bilde av hva livet med Jesus kan bety i praksis. For jeg mener faktisk at veien Jesus pekte på, med ord og handling, er veien alle er kalt til å gå, veien som kan sette alle mennesker fri."

"Kunsten å forme livet" har Aarebrot tilegnet Edin Løvås. Jeg kjente Edin Løvås såpass godt at jeg kan si at Edin ville ha smilt i skjegget, frydet seg, slik bare Edin kunne, og vært såre fornøyd og takknemlig. Jeg vet jo ikke om man får beskjed i de saliges boliger om slikt som hender på her nede på jorda, men om så er, ville Edin ha vært veldig glad. For dette er en bok hvis innhold rammer inn Edins store og djupe lengsel: at troen skulle inkarneres, kroppsliggjøres, leves ut i praksis. Troen var for Edin en levende person, man kunne ha en relasjon til, og det er tydelig at Stian Kilde Aarebrot er en av disiplene til Jesus - og Edin.

Så er det jo litt morsomt at Aarebrot ikke bare bruker teologien, men moderne hjerneforskning, til å vise oss prosessene.

Boken er en blanding av solid, seriøs teologi - Aarebrot kan sitt fag - gammel klostervisdom, hjerneforskning, humor og erfart kristen tro - som er velskrevet så det holder, og praktisk. Ikke minst det siste setter jeg pris på, for det er jo den praktiske siden den handler om.

"Kunsten å forme livet" er en bok for alle som vil ha hjelp til å være Jesusdisipler i det 21 århundre.

Stian Kilde Aarebrot
Kunsten å forme livet
Luther forlag
240 sider

Ånden og ilden

"Den Hellige Ånds forunderlige nærvær er en ild. Selv når den bare er et svakt lysskjær, flammer den plutselig opp i oss. Den fortsetter å brenne også når vi selv tror at vi ikke selv vet hvordan vi skal be."

- Bror Roger av Taize. Fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum/Norges kristne råd, side 181.

"På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje." (Rom 8,26-27)

Folkefrelsar til oss kom!

To onsdager på rad har vi markert advent i Kristi himmelfartskapellet med å synge den vakre adventsalmen: 'Folkefrelsar til oss kom' - 'Veni redempto gentium' - skrevet av Ambrosios (ca 339-397), hvis minnedag det er i dag. Den innleder da også den norske salmeboken. Dette er en av de nydeligste salmene jeg kjenner:

Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på, kvi du såleis koma må.

Herrens under her me ser, ved Guds Ande dette skjer. Livsens ord frå himmerik vert i kjøt og blod oss lik.

Utan synd han boren er som all synd for verdi ber. Han er både Gud og mann, alle folk han frelsa kan.

Frå Gud Fader kom han her, heim til Gud hans vegar ber, ned han for til helheims land, oppfòr til Guds høgre hand.

Du som er Gud Fader lik, ver i vanmakt sigerrik! Med din guddoms velde kom, styrk oss i vår armodsdom!

Klårt di krybbe skina kan, ljoset nytt i natti rann, naud og natt til ende er, trui alltid ljoset ser.

Lov og takk, du Herre kjær, som til verdi komen er! Fader god og Ande blid, lov og takk til evig tid.

Hvilket fantastisk teologisk innhold i disse versene. Det er som om biskop Ambrosios rammer inn julens evangelium med den fineste penn. Og dette er altså skrevet en gang på på 300 tallet! Hva drev vi med oppe i det kalde nord på den tiden?  Hvor vi hadde trengt en slik biskop i dagens kirke, og i den norske kristenhet!

Den hellige Ambrosios (339-397) var opprinnelig utdannet jurist, sier i sine Bekjennelser at Ambrosius var hans åndelige far og teologiske læremester. Det var da også Ambrosius som i sin tid døpte Augustin. Måten Ambrosios ble valgt til biskop var nokså spesiell. Han kom til Milano i år 370 som keiserlig konsul med tilsynsansvar over den nord-italienske provinsen Aemelia-Liguria. Dette var midt i stridens hete med arianerne, det vil si tilhengerne av den kristologi som ble avvist på kirkemøtet i Nikea i 325.

Fader Asle Ambrosius Dingstad forteller i en av Ambrosios, "Om mysteriene", som er en dåpskatekese av biskop Ambrosius, og som Dingstad har oversatt at " i forbindelse med de voldsomme urolighetene omkring valget av ny biskop etter biskop Auxentius, en av lederne for den vestlige arianisme, måtte Ambrosius gripe iunn som ansvarlig for ro og orden i byen. Den gamle basilika i Milano var fylt til trengsel og temperaturen var temmelig høy da Ambrosius grep ordet for om mulig å mildne motsetningene noe. Han lykkes visst bedre enn han selv kunne ha ønsket! Paulinus, hans biograf, forteller at mens Ambrosius talte, hørtes det en barnestemme som ropte: Vita Ambrosi - Ambrosius, biskop! Etter hvert ropte hele forsamlingen det samme, både arianere og ortodokse, og til slutt var det et folkekrav at Ambrosius skulle være deres biskop." (Om Mysteriene. Innledning, oversettelse og kommentarer ved Asle Dingstad. Luther forlag 1998, side 10.

Ta imot og spis!

Når man er sliten, og man går i motbakke, kan man lett gå lei av ord. Særlig de store ordene. De høye bekjennelsene. Det man ikke får til å gå opp. Ord som blir krevende.

Da er det gått å bli møtt med dette:

"Ta imot og spis!"

Det er Jesus som sier det i forbindelse med innstiftelsen av nattverden, og så legger han til: "Dette er min kropp."  (Matt 26,26)

Så godt det er å ta imor.
Noe konkret.
Noe håndfast.

"Jeg er livets brød," sier Jesus.

Så det vi tar imot er Jesus.

For meg betyr dette mer og mer. Nattverden er avhengighetsskapende. Jeg tar imot, jeg spiser og får del i en gave, noe evig.

På slitsomme dager, da ordene blir for mange, for store, for krevende, tar jeg bare imot. Jeg trenger ikke gjøre noe annet enn å holde ut hånden, lukke opp munnen og spise.

Israels-venner sprer jødehat via Facebook

"Frie nasjonalister" - navnet burde få varsellampene til å blinke kraftig for de aller fleste av oss. Når til og med navnet skrives med 'runeskrift' slik hirden og Nasjonal samling skrev, burde vi ikke være i tvil. Likevel, det finnes kristne, ja, til og med kristne Israelsvenner som ukritisk linker til deres artikler på sosiale medier.

Det de linker til er selvsagt invandringskritiske slagordpregede artikler, men de ser ikke nærmere på jødehatet som finnes på samme nettsider. Det blir helt absurd og groteskt når Israelsvenner legger ut støtteerklæringer til Israel samtidig som de linker til FB-siden til "Frie nasjonalister".

La meg gi dere et eksempel på det usminkede jødehatet og antisemittismen på denne nettsiden:

"Som nordmenn svært opptatt med å redde Norge dra dets undergang, har ikke vi fedrelandsnasjonalister tid til å tenke på om Holocaust var ekte eller ikke - og heldigvis har vi ytringsfrihet angående emnet i Norge, slik at historieforskerne kan diskutere seg i mellom angående denne foreldede saken - som ingen nålevende nordmenn har noe eventuelt ansvar for uansett....slutt å splitte det norske folk med kosher-bullshit.

Fysj, kom dere hjem til Israel og brenn deres norske pass, samfunnsundergravende sionister - dere har to stater, vi nordmenn har bare en."

En norsk jøde som stadig får gjennomgå på denne nettsiden er Ervin Kohn.

Det er skammelig at norske israelsvenner linker til sider som sprer utilslørt jødehat. Nå er det på tide å rydde opp i facebook sider man linker til! Facebook siden Frie Nasjonalister har nesten 23.000 tilhengere.

En forbeder har gått hjem til Gud

Dette er en vemodets dag for May Sissel og meg. En av våre mest trofaste forbedere er død. Men vi gleder oss med himmelen. Vi er blitt fattigere, himmelen  er blitt rikere. Nå er Liv hjemme hos den Herre hun elsket. Løpet er fullført.

Alltid blid. Stillferdig. Trofast. Mot mennesker og mor menigheten som var hennes hjem. Sist jeg preket der, tidlig i høst, snakket vi sammen. Hun fortalte at hun ba for meg og min familie hver dag, og hadde gjort det i mange år. Det grep meg sterkt. Hun spurte alltid etter hvordan det sto til med våre barn. Viste en levende interesse for dem.

Det var ingen store ord. Ingen fremheving av seg selv. Liv var blanr de stille i landet. For meg er det en hederstittel. Hun var blanr dem som bærer hele denne nasjonen gjennom sine foldede hender.

Hun kommer til å bli savnet. I familien. Blanr venner. I menigheten. Av May Sissel og meg. Hun var elsket mens hun levde, og mest av alt, elsket av Jesus.

May Sissel og jeg tenker på alle forbederne våre. Så priviligerte vi er. Dere er de som holder oss oppe og gående. Vi ville ikke ha kunnet stå i denne tjenesten hadde det ikke vært for dere. Stor takk til alle som løfter oss opp til Herren i bønn. Må Herren rikelig lønne dere og velsigne dere.

Hellighetslengsel

I går, i forbindelse med gudstjenesten i Kristi  himmelfartskapellet, ble jeg så grepet av å bli minnet om gamle russiske munken Dimas. Han bodde i en eremitthytte på Athos.

Tidlig en morgen ble en annen munk vitne til noe helt spesielt. Denne munken satt inne i en kirkene på denne hellige øya, da den gamle russiske munken kom inn. Den andre munken satt bak en søyle, så gamle Dimas så ham ikke. Den andre munken var Prophyrios av Athos (1906-1991). Han forteller:

"Jeg fikk se den gamle munken i en henrykkelse. Han strålte av lys."

Prophyrios begynte å gråte. Gamle Dimas ba for ham og gav ham del i gave han selv hadde fått: bønnens og den profetiske ånds gave. Fra den dagen var ikke Prophyrios den samme.

Jeg har tenkt mye på dette: det finnes en hellighet, som noen er bærere av. De snakker ikke om sine nådegaver, de peker ikke på seg selv. De lever stillferdige liv og de er bærere av en hellighet som er smittende. Dette er bønnens menn og kvinner. Noen av dem er gjennomskinnelige. Det er de blitt fordi har levd nær Jesus i mange år.

Jeg øver meg stadig

Jeg øver meg stadig på å ta imot hjelp! Jeg har skrevet om hvor vanskelig jeg synes dette er, men der er blitt litt bedre. Man vil jo være uavhengig så lenge man kan.

Nå har jeg fått hjemmesykepleie. Den satt langt inne. Hver morgen kommer det en hjemmesykepleier for å sette min morgendose med langsomtvirkende og hurtigvirkende insulin. Jeg skjelver såpass mye og kroppen er så stiv når jeg våkner, at jeg ikke klarer å sette injeksjonene selv. Utover dagen blir det litt lettere å sette sprøyter. Jeg har litt ambivalente følelser i forhold til dette, fordi jeg tenker at dette burde jeg klare selv. Men så gjør jeg ikke det.

I går kveld brant jeg meg skikkelig. Jeg skulle vaske hendene mine på badet, og klarte ikke å dra hendelen på krana fra varmt til lunkent. Jeg trodde jeg hadde klart det, men bommet og fikk kokende varmt vann over begge hendene. Det var ikke godt.

Men jeg er sta. Jeg skriver disse linjene mens høyrehånda hopper avgårde, og jeg skriver bokstaver som ikke skal være med, eller sletter de som skulle ha stått der. Men jeg skriver!

Men jeg innser jo etter hvert at jeg trenger hjelp, og blir mer avhengig av den. Det gjør noe med meg - på godt å vondt. Jeg lærer mer om hvor avhengig vi er av hverandre, som mennesker. Og at stolthet - ikke bare stahet - hindrer oss fra å gi og ta imot hjelp.

Uavhengighet er nemlig ikke bare av det gode.
Heller ikke stahet..

Hjelpsomhet er en gave.

Salige er de hjelpsomme.
Velsignet er de som tar imot.

Absurd sammenligning i studentpresters julekalender

Det er prisverdig og viktig at studentprestene i Oslo setter fokus på barneekteskap, men å sammenligne Jesu mor med en barnebrud, er absurd.

Studentprestene i Oslo har laget en julekalender. Til hver dag er det lenket en julesalme, og til 1.desember lenkes det til den vakre julesalmen til Ambrosios: 'Folkefrelsar til oss kom', hvor vi nettopp synger om Frelseren som er 'fødd av møy i armodsdom!'. Altså født av en ung pike i fattigdom. Ikke et barn. Linken til salmen ledsages av et bilde av barnehustruer fra Jemen - et land kjent for systematiske overgrep mot kvinner og barn, som ellers i flere andre islamske land.

Det er lov å bruke hodet. Å sammenligne Jesu fødsel med et overgrep mot et barn, slik teksten innbyr til, er motbydelig. Josef giftet seg ikke med noe barn.

Mye skjer i Den norske kirke, og jeg slutter ikke å forundre meg over mye av det. Grenser skal hele tiden flyttes. Men det får være måte på.

Plasser ansvaret for barneekteskap der hvor det hører hjemme! Fortellingen om Maria innbyr ikke til en slik tolkning.

Vår Far, del 3

Det gjelder å ha himmel over livet!  Men det er rart hvordan pendelen svinger. For en del år siden talte predikantene så mye om himmelen,  at de ble anklaget for å fjerne seg så mye fra det som skjer her og nå, at de ble nettopp det: livsfjerne. Nå har pendelen svingt til den andre siden. Når hørte du sist en preken om himmelen?

"Vår Far i himmelen!"

Slik lærer Jesus oss å be. Det gir rett perspektiv.

"Etter at vi har sagt: Vår Far", skriver den ortodokse presten og teologen Alexander Sc
hmemann, "fortsetter vi med: 'som er i himmelen', og nå løftes både bønnen og hele vårt liv opp til himmelen. For å nå himmelen må vi nå gjøre en vertikal bevegelse, vi må løfte våre hjerter, våre ansikt, ja, hele vårt vesen mot det rike som ikke er av denne verden." (Alexander Schmemann: Herrens bön. Silentium, 2017, side 15)

Jeg gleder meg over dette: Jeg har en Far i himmelen.

Himmelen og ikke minst evigheten blir så veldig, så svært, så ufattelig. Men Han jeg ber til kan jeg kalle Abba - pappa.

Det gir meg trygghet.

Han er skaperen, den evige, men også vår Far.

Denne Far er det som 'løfter sitt ansikt mot deg, og gir deg fred.' (4.Mos 6,26)

I det jeg løfter mitt ansikt mot himmelen og sier: Vår Far, møtes Hans og mitt ansikt. Han vender seg ikke bort fra oss, men vender sitt ansikt mot oss og lyser sin fred over oss.

"I tro strekker vi oss mot den guddommelige kjærligheten som omfavner og gjennomsyrer hele verden. Det er en tro på verden som en gjenspeiling av Guds rike. Den verden vi kan se med våre jordiske øyne er et tegn på det usynlige riket som er menneskets mål og bestemmelse, det rike som er vårt evige hjem og som er nærværende allerede i dag. Med denne gledesfylte innledningen på Herrens bønn bekrefter Jesus for oss at vi som er Fars barn tilhører dette riket og derfor kan si: Vår Far, du som er i himmelen," skriver Alexander Schmemann.

(fortsettes)

Kappes om å hedre hverandre, del 16: Stig Magne Heitmann

Stig Magne Heitmann er kanskje den personen i Norge som har best kunnskap og innsikt i den lidende kirkes nåværende situasjon. Dessuten har han etter min mening skrevet kanskje en av de aller viktigste bøkene for vår tids kristne: 'Derfor kan dere bare juble'. Jeg s.kal komme tilbake til den.

Stig Magne Heitmann, er en jovial, trivelig mann, full av jublende glede - det merkes når han forkynner, og det merkes i samtaler. Du merker at han har med Jesus å gjøre. Men han er også faglig dyktig, og en mann med stor integritet. Han er en man gjerne lytter til, og låner man først øre til ham, blir man litt klokere. Heitmann setter nemlig ting i perspektiv. Hverdagslivets trivialiteter blir det: småplukk, når Heitmann dokumenterer hva som skjer med våre trossøsken og hvilke forhold de lever under i sine hverdager.

Stig Magne Heitmann, den tidligere generalsekretæren i Åpne Dører, og nå organisasjonens faglige leder, snakker troverdig og sant og livet, fordi han gjennom sykdom selv har prøvd hva livet har å by på. Han er ingen lettvekter. Troen er prøvd, og Jesus har seiret i Stig Magnes liv. Selv vil han sikkert si: alt er bare nåde. Tross alt er han en god lutheraner! Og bra er det.

Etter å ha lest Stig Magnes artikler, kronikker og bøker, og lyttet til hans forkynnelse, var det en stor glede for May Sissel og meg å endelig få møte ham og hans kone. Det skjedde i forbindelse med sommerstevnet i Sarons dal, hvor vi begge skulle medvirke. Inntrykket stemte med det jeg hadde forestilt meg. En mann som lever hva han preker!

Men så var det dette med boken: Derfor kan dere juble av glede.

Jeg våger påstanden: dette er en profetisk bok. Skrevet med tanke både på tiden vi lever i og de vanskelige tidene som ligger foran oss. Boken er en et gedigent bibelstudium om forfølgelse både i Det gamle- og Det nye testamente, og gir oss en solid grunnmur å bygge våre liv på når troen settes på prøve. Jeg nøler ikke med å si at alle kristne burde lese den. Forfølgelsen vil komme til alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, sier Skriften.

Men dette er ingen skremselspropaganda. Kun sikringskost for alle som ønsker å seire. "De som seirer," snakker Jesus om i sendebrevene i Åpenbaringsboken. Det som er den store styrken i Heitmanns bok er den solide forankringen i Guds ord.

For Stig Magne Heitmann er en bibeltroende. Det er for meg en hederstittel. Og det er jeg glad for. Stig Magne Heitmann er en røst som roper i ørkenen, en røst som bærer. En av vekterne på muren. Hans våpen er sannheten og han taler der kirkeledere tier.

Jeg takker Gud for at Han har reist opp Stig Magne 'for en tid som denne'. La oss be om at han blir bevart, beskyttet og fortsatt kan tale, skrive og rettlede oss i en uryddig og farlig tid som vår.

Guds venn

Det er dette jeg lengter etter! Side om side med Jesus. Som venner. Derfor gjør dette bildet så inntrykk på meg på tunge sykdomsdager, som de jeg opplever nå. Livet kjennes ikke så greit akkurat nå. Jeg skal være ærlig å si det.

Et møte for mange år siden med Vineyard-pastoren Brent Rue, skulle få avgjørende betydning for mitt liv. Jeg skal ikke gå inn på det her nå, men en tid før Brent ble hentet hjem av Herren, var han så opptatt av Abraham. Noe av det siste han talte om var dette: Abraham - Guds venn.

For det var det Abraham ble kalt: Guds venn. Noe finere enn å være venn med noen finnes ikke.

Et av mine favorittskriftsteder er Joh 15,15:

"Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far."

Det finnes mange tjenere blant Guds barn, men hvor mange er Hans venner?

Vennskap med Jesus karakteriseres med disse ordene av Jesus selv: "for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far."

Dette vennskapet har med fortrolighet å gjøre.

Jeg ber om at mitt liv må være et vennskap med Gud og karakteriseres av det. Jeg ber om å få være en Gud kan ha fortrolighet med.

Mirakelet i Columbia

Mennoniter og tidligere gerilja-soldater har funnet et felles grunnlag for å søke fred for Columbia.

Gruppen sto i en bønnesirkel, holdt hverandre i hendene. Noen av dem hadde billedlig talt blod på hendene. Dette var høytstående gerilja-soldater, medlemmer av den revolusjonære FARC-geriljaen, med lang fartstid.

Bønnesamlingen fant sted 28. september, og var et resultat av mer enn 25 års tålmodig arbeid utført av columbianske mennoniter, som har risikert sine egne liv i den ikke-voldelige kampen for fred og forsoning.

I gruppen befant det seg to ledere for de columbianske mennonitene og elleve internasjonale gjester fra USA, Canada og Japan. De var i Columbia for å lære. Et av medlemmene av turgruppen spurte to FARC medlemmer om de var villige til å møte det internasjonale reisefølget. Årsaken var enkel: FARC ønsket å bli hørt, og de besøkende ønsket å lære.

I mer enn 50 år har det vært umulig å holde slike møter. Faktisk er det slik at for mindre enn to år siden, ville et slikt møte bli ansett som en kriminell handling og deltagerne kunne ha blitt straffeforfulgt. Men i 2016 med en fredsavtale undertegnet, ble våpnene lagt ned, og opprørerne kunne få vende tilbake til det sivile samfunnet og man fikk en garanti for at man skulle få delta i en demokratisk prosess. Det gjorde møtet mulig.

Jorge Ernestto fikk dele sin historie. Hans far var en 'campesino', et familieoverhode, hvis land ble tatt fra ham i en militæraksjon. Han, og 60 andre familier i samme situasjon, bestemte seg for å gjøre motstand. Deres bevegelse, organisert i 1964, ble etterhvert en styrke på 15.000 vel bevæpnede deltagere.

I mer enn fire tiår ledet hans far og deltok i den brutale borgerkrigen i Columbia. I forbindelse med et bombeangrep i 2010 ble han drept.

Begge foreldrene til Ernesto var FARC opprørere. Når han var 15 ble han aktivt med i revolusjonen.

"Jeg deltok i opprørshæren i seks år," forteller Ernesto. Han ville på den ene siden ære sin fars minne, samtidig ønsket han å skape distanse mellom sin egen overbevisning om demokrati og den brutale volden som var hans arv:

"Min far skapte krig, jeg underskrev på fred."

Implementeringen av fredavtalen går ikke bra. Andres Camilo, en annen FARC leder som deltok i denne samtalen, sier at den columbianske regjeringen bare har implementert 18 prosent av det de har gitt løfter om.

"Vi har implementert alt vi sa vi skulle gjøre," sier han om FARC og legger til: "Vi ga opp våre våpen. Disse løftene er alt vi har. De er vår livsline; den eneste garantien for den fremtiden som vi ønsker oss. Det ville være dumt av oss å ikke implementere det vi ga løfter om."

På spørsmål om hvordan regjeringen kan holdes ansvarlige for prosessen, svarer Camilo: "Det må være sivile organisasjoner og kirkene som må utøve press overfor regjeringen så den holder sine ord."

I siste instans avhenger freden av vanlige folk, ikke på politiske partier, væpnet kamp eller nøye utformede strukturer.

En felles agenda gjorde bønnesirkelen mulig. Både mennoniter og FARC snakker om å være forpliktet på rettferdighet for alle og et mer egalitært samfunn. Begge snakker om kirkenes kritiske rolle som ryggraden for at hele fredsavtalen holdes. Begge forstår betydningen av håpet - betydningen av det som ennå ikke er sett - for å være en viktig ingrediens for at fredsprosessen skal ha suksess. Begge har demonstrert utholdenhet, tålmodighet og engasjement til tross for stor risiko, lidelse og død.

Verken FARC eller mennonitene legger skjul på at det er store forskjeller dem imellom. I flere tiår har FARC dedikert seg til væpnet motstand, massakrer, kidnappinger. Mennonitene, som er en del av den anabaptistiske bevegelsen, har holdt fast ved sine ikke-voldsprinsipper og et liv levd i tråd med Jesu ord i Bergprekenen.

Carlos Sanchez, den columbianske mennoniten, som fikk i stand dette møtet, begynte samlingen over en åpen Bibel:

"Vår tilnærming til denne samtalen med en væpnet gruppe, er solid basert på Bibelen som Guds ord til oss. Der er der vi lærer om vår forpliktelse til å tillate Jesus å være Herre over våre liv, på samme måte som Han er historiens Herre."

Den andre mennoniten i gruppen, Ricardo Pinzon, ledet den avsluttende bønnen og sa dette:

"Alle våre møter med de væpnede gruppene, enten det er geriljam, paramilitære eller hæren, avsluttes alltid med bønn."

Pinzon minnet deltagerne av det historiske møtet om følgende:

"For 70 år siden," sa han, "kom mennoniter fra Nord-Amerika for å dele med oss deres forståelse av evangeliet. Det vi gjør i dag, som hadde vært umulig for et år siden, er en frukt av arbeidet som ble startet opp for 70 år siden. Vi er så takknemlige.

Tårene flommet da mennonitene som medlemmene av FARC-geriljaen omfavnet hverandre.

Billedtekst: Mennonitene sammen med FARC-geriljaen. Foto: Robert J. Suderman
Oversatt fra Mennonite World Review/Bjørn Olav Hansen (C)

Vår Far, del 2

Hva slags farsbilde er det Jesus presenterer for oss når Han lærer disiplene sine til å be til Gud som far?

Nå er jeg så heldig at jeg har hatt en god far. Han hadde alltid tid for meg, og favortittplassen min var fanget hans. Å sitte der lent mot brystet hans, mens han leste eventyr eller fortalte fra sin barndom, ga trygghet og ro. Skogsturene, hvor vi gikk hånd i hånd, langs velkjente og ukjente stier, hvor vi lyttet og observerte skogens dyr og fugler, er gode barndomsminner - eller da vi sparket fotball på løkka like i nærheten av mitt barndomshjem.

Jesus er inne på farsbilder når Han underviser sine disipler om bønn:

"Be så skal dere få ...Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk?" (Matt 7,7 og v.9-10)

Svaret er underforstått: ingen virkelig far ville ha gjort noe slikt.

Så sier Jesus: "Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, HVOR MYE MER skal ikke deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham." (v.11)

Gud, vår Far, overgår med andre ord, jordiske fedre i sin godhet mot sine barn! Dette er det bildet av Gud som far, Jesus presenterer oss for!

Vi ser dette ikke minst i lignelsen Jesus forteller om den bortkomne sønnen. Det er denne lignelsen Henri Nouwen faller: lignelsen om den ventende faren! Jeg elsker det uttrykket, for lignelsen handler jo egentlig verken om den bortkomne eller den hjemmeværende sønnen, men om faren som venter! Og det er mot slutten av denne lignelsen vi får presentert farsbildet:

"Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, OG HAN FIKK INDERLIG MEDFØLELSE med ham. HAN LØP SØNNEN I MØTE, KASTET SEG OM HALSEN PÅ HAM OG KYSSET HAM..." (Luk 15,20)

Det er til en far lik denne Jesus viser til når Han lærer dem å be: "Vår Far i himmelen ..."

Jesus hadde et slikt intimt, raust kjærlighetsforhold til sin himmelske Far, og det var til Far Han ba når Han ba. Vi ser dette, for eksempel, i det som kalles Jesu øversteprestelige bønn, i Joh 17. Her bruker Han ordet far hele seks ganger:

"Far, timen er kommet ..." (v.1)
"Far, gi meg nå din herlighet ..." (v.5)
"Hellige Far, bevar dem ..." (v.11)
"Må de alle være ett, slik du Far, er i meg og jeg i deg..." (v.21)
"Far, du har gitt meg dem..." (v.24)
"Rettferdige Far..." (v25)

I alle disse versene er det det greske ordet: pater, som brukes. Den bokstavelige betydningen av dette ordet er: beskytter, opprettholder.

Men Jesus bruker også et annet ord for å beskrive sin himmelske Far, og det er det arameiske ordet Abba. Han bruker dette uttrykket når Han er i sin djupeste fortvilelse, gru og angst: i Getsemane.

"Abba, Far..." (Mark 14,36)

Han bruker faktisk begge ordene; Abba og Pater.

"Det arameiske abba tilsvarer det hebraiske ab, og er et følsomt og fortrolig tiltaleord, i likhet med f.eks pappa. Opprinnelig er abba, likesom den feminine ekvivalent 'imma', et ord hentet fra barnespråket." (Studiebibelen, bind V, side 7).

Nå skal du få høre noe veldig interessant: "Hverken i GT eller i jødedommen ble 'abba' brukt i tiltaleform overfor Gud. Dette ville oppfattes som uforenelig med den respektfulle avstand i gudsforholdet..." (Studiebibelen, bind V, side 7)

Men Jesus brukte det! Han tiltaler sin himmelske Far med barnets språk. Den mest nære, intime forbindelsen. Han gjør det i forbindelse med sin lidelse.

Paulus, som skriver på gresk låner dette arameiske uttrykket i to av sine brev: Romerbrevet og Galaterbrevet.

"Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen, skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far!" (Rom 8,15)

Jeg elsker det verset! Som Guds barn kan vi tiltale Gud med det respektfulle: Pater - far! Men jeg kan også bruke barnets tillitsfulle språk: Abba!

Derfor elsker jeg tittelen på en av Brennan Mannings bøker: Abba's Child.

Det er det jeg vil være. Abbas barn.

Vi finner det samme i Galaterbrevet:

"Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: Abba, Far! Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og er du sønn, er du også arving, innsatt av Gud." (Gal 4,6-7)

(fortsettes)

Godt nytt velsignet år!

Nei, jeg har ikke tatt feil av datoen. Jeg er ikke for tidlig ute. For meg starter det nye året i dag. Jeg lever ikke etter kalenderåret, men jeg følger det hellige året - kirkeåret. Denne fantastiske gaven kirken har gitt oss. Syklusen som starter med inkarnasjonen og ender med himmelfarten, med alle festene og fastene innimellom. For meg er det en så velsignet rytme.

Det hellige året holder meg Jesusfokusert. Sentrum er evangeliene. Jesu liv og undervisning. Det kan ikke bli for mye av det. Heller for lite!

Alt Guds ord må opp på prekestolen, heter det. Jeg er helt enig. Men like viktig er at det blir levd ut i våre hverdager.  Til det er evangeliene uovertrufne. Her blir vi kjent med Jesus, Han som er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten. I kirkeåret følger vi Jesus, fra evighet til evighet, og vi får med oss lesningene fra Det gamle testamente og fra de nytestamentlige brevene. Når vi nå tar fatt på det nye året, tar vi fatt på den tredje leserekken. Det blir spennende!

Kirkeåret har vi levd med siden 300-tallet. Det er en god tradisjon. Nå har jeg fulgt dette året i mange år, fremfor kalenderåret, og ved siden av nattverden, trosbekjennelsen, tidebønnene, Fadervår og Jesusbønnen, danner det ryggraden i mitt trosliv.

Guds endetidshær

Guds endetidshær:

Generaler erstattet med fedre og mødre. Soldater byttet ut med sønner og døtre. Våpen byttet ut med Guds nærvær.

- Egypteren David Demian, lederen for Watchmen for the Nations.

Nasjonalgarden ble satt inn mot fredelige baptister i Usbekistan

Usbekiske myndigheter satte inn soldater fra Nasjonalgarden da de raidet en baptistmenighet 25.november. Det er første gang militæret blir brukt mot en menighet i dette sentral-asiatiske landet.

Det er Stefanusalliansen som melder dette.

Menigheten det gjelder er lokalisert Yashnobod distriktet, som er en del av hovedstaden Tashkent.

I følge World Baptists Alliance finnes det 2735 baptister i Usbekistan og ca 60 menigheter. Disse tilhører Unionen av Evangeliske Kristne/Baptistene I Usbekistan.

Gudstjenesten hadde vart omlag en time da soldatene slo til. Blant dem var også representanter for politiet og justismyndighetene. De sørget for å filme alle som var tilstede. 14 gudstjenestedeltagere, deriblant en 14 år gammel gutt ble innbrakt til avhør på politistasjonen. 7.800 bøker og dvd'er ble konfiskert. Avhørene varte i hele ni timer.

Baptistene i Usbekistan nekter av prinsipp å la seg registrere da det vil innebære statlig innblanding ii deres virksomhet. De er også pasifister og fredelige mennesker, og utgjør ingen trussel mot samfunnet. Det er derfor uhørt at myndighetene setter inn bevæpnede soldater mot dem.

Etter raidet mot menighetslokalet beordret politisjefen brannsjefen om  å sørge for å kutte strømmen til bygningen.

La oss huske våre trossøsken i Usbekistan i våre forbønner.

Billedtekst: Kristen fra Usbekistan leser i Bibelen. Foto: World Watch Monitor

Vår Far, del 1

Den bønn som kalles Herrens bønn, eller Fadervår, eller som i den nye bibeloversettelsen av 2011 har fått navnet 'Vår Far', har fått en fornyet aktualitet for meg. Ved siden av 'Jesusbønnen', hører den med i min daglige bønnerytme. Jeg finner så mye hvile i disse to bønnene. Hvile for sjelen.

Dette er en jødisk bønn. Den bærer alle karakteristiske trekkene. Likevel er den universell. Den kan bes til alle tider, i alle kulturer.

Jeg finner det veldig interessant at det første Jesus introduserer sine disipler for, når de ber Ham om å lære dem å be, er å be til Gud som Far.

Jesus kunne ha brukt andre velkjente begreper for de jødene som lyttet til Jesu ord første gang. Han kunne ha presentert Gud som Skaperen, Den Allmektige, Den Høyeste - og alt dette ville ha vært helt riktig. Dette ville de ha gjenkjent fordi dette er begreper de kjenner igjen fra det vi kaller de gammeltestamentlige skriftene. Men Jesus velger 'Far'.

Den ortodokse presten og teologen, Alexander Schemann, sier det slik:

"I sin djupeste forstand er kristendommen 'farskapets religion', hvilket innebærer at den kristne troen ikke er grunnet på intelektuelle idealer eller filosofiske konklusjoner men på erfaringen av den kjærlighet som fyller våre liv til randen og som hver og en kan møte i den personlige relasjonen til Far." (Oversatt fra Herrens bön. Silentium 2017, side 14-15)

Alexander Schmemann sier at Jesus gir sine disipler en 'uvurderlig gave' når Han lærer dem å be til Gud som Far. "En gave og trøst, en glede og inspirasjon".

Og Gud er ikke bare 'min Far', men 'vår Far'. Det er viktig å få med seg i individualismens tid som vår. Når vi døpes så blir vi innlemmet i det store fellesskapet som er kirken. Sammen med alle de hellige har vi en felles Far. Han er 'min Far', 'din Far', vår 'alles Far'.

I sin øversteprestlige bønn ber Jesus:

"Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden." (Joh 17,6)

Dette navnet er 'Far'.

Men hva slags farsbilde er det Jesus presenterer? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)