Spennende bønnekonferanse på Grimerud neste helg

Nå begynner det å nærme seg! Neste helg arrangeres "Livsstil - med hjerter i brann" på Grimetud. Årets nasjonale bønnekonferanse har fått nytt navn og et helt nytt konsept, hvor deltagerne kan velge ulike ting å være med på. Blant årets talere og seminarholdere er Emmanuel Minos, Håvard Sand, Magritt Brustad, Bjørn Olav Hansen og Ioan Peia (bildet), den tidligere lederen for Den evangeliske Allianse i Romania og en av lederne for European Prayer Link.

Konferansen arrangeres i samarbeide med Nasjonalt Bønneråd og Ungdom i Oppdrag/Restore 24/7. Et av ordene som Herren har talt til oss om for årets bønnekonferanse er Malaki 4,6: "

"Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann."

Håvard Sand til i sin undervisning ta for seg "forløpertjenesten", den tjenesten døperen Johannes hadde. En "forløper" lever innviet og kaller mennesker til å vende om til Gud og forbereder menigheten på Jesu gjenkomst

På Grimerud pågår det for tiden bønn 24 timer syv dager i uken. Det blir seminarer om 24/7 bønn.

Mange henter for tiden inspirasjon fra Oldkirken, ørkenfedrene og forskjellige klostertradisjoner. På bønnekonferansen vil vi øse av disse skattene fra dem som har gått foran oss til et rikere indre liv. Dette seminaret skal jeg holde, og jeg kommer blant annet til å ta for meg Jesusbønnen Med oss har vi også to Mariasøstre fra Darmstadt, søster Lietitia og søster Mirofora.

Møtene og seminarene er åpne for alle, så selv om du ikke har meldt deg på er det bare å komme.

Inneholder Bibelen Guds ord - et ortodoks synspunkt

I den siste tiden har det pågått en debatt i media om de ulike bibeloversettelsene vi har på norsk, og hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for slike oversettelser, og om hvilke tekstvarianter som skal brukes. Fader Johannes (bildet), som er arkimandritt og forstander for Hellige Nikolai kirke i Oslo, har skrevet om Den ortodokse kirkes syn på Bibelen. Jeg synes dette var så interessant at også bloggens lesere burde få lese det. Med velvillig tillatelse fra fader Johannes bringer jeg her hans artikkel:

Inneholder BIBELEN GUDS ORD?

Jeg har lest noen innlegg i Vårt Land i diskusjonen om de norske bibeloversettelsene, og har gjort meg noen refleksjoner fra mitt ståsted som prest i Den ortodoks kirke.

For oss ortodokse er Bibelen ikke noen samling gamle skrifter som har blitt overlevert til oss gjennom historiens tilfeldigheter i variabel tilstand, men sentrum i det vi kaller Den hellige tradisjonen, selve dens kanon. Vi tror at Bibelen inneholder Guds Ord og er hellig, derfor kaller vi den for ”Den hellige skrift”. Kirkens grunnmur, dens dogmer, er basert bl.a. på utsagn og formuleringer i Bibelen. Og Bibelen, hvor kommer den fra? Den er ikke trykt i himmelen og sendt med englebud, men har gått gjennom historiske prosesser før den (i tidens fylde!) ble vedtatt på kirkemøtene som rettesnor (kanon) for kirkens lære. (Jada, vi vet det vi også!)

Det er derfor ikke uvesentlig hvilke tekstvarianter som ble lagt til grunn for kirkens vedtak om den bibelske kanon, og vi ortodokse kristne tror faktisk at dette er et resultat av Helligåndens inngripen, og ikke et resultat av menneskelig forskerarbeid. Og den bibeltekst som kirken kanoniserte er og må være den som har autoritet, selv om det kan påvises andre varianter som er eldre.

Om vi aksepterer andre tekstvarianter i stedet for den ”autoriserte”, ja da kan det resultere i at vi svekker kirkens dogmer og troslære som er basert på eller knyttet til bestemte formuleringer i Skriften. Likeså vil en rekke tekstlige sammenhenger mellom Bibelen og de liturgiske tekstene forsvinne og svekke deres betydning. Og våre store og viktige, ja hellige kirkefedre og lærere som baserte sine utlegninger på den vedtatte kirkelige kanon, skal vi stille spørsmål ved deres autoritet pga. av at tekstreferansene dere plutselig blir underkjent av tekstkritikere mer enn tusen år senere? Og sist, men ikke minst: Er det Helligånden som åpenbarer sannheten for kirken, eller er vi avhengige av de til enhver tid gyldige forskningsresultater? Inneholder Bibelen Guds Ord til oss, eller er den bare et stykke arkeologi som inneholder nedtegnelser av historie og menneskelige erfaringer av religiøs art opp og ned gjennom tidene?

I Innlegget 10. jan av Geir O Holmås nevner han ”den beste teksten” og ”pålitelig tekst”. Ut fra hvilke hensyn? Og hva mener han med ”originalteksten til NT’s skrifter”. Jeg tror det er viktig å fastslå i utgangspunktet at Kirken ikke baserer seg på arkeologi, men på åpenbaring, og at det faktisk er Helligånden som skal lede oss fremover i kunnskapen og kjennskapen om Gud, og ikke noen hybridvitenskap som hverken er fugl eller fisk. La tekstkritikerne drive med sitt på rent sekulærvitenskapelig vis, men kirken må våge å være kirke og hverken skjule seg bak eller la seg presse av deres til enhver tid gyldige eller ugyldige resultater.

Det forhold vi som ortodokse kristne har til Bibelen og den bruk vi gjør av den, gjør at for oss er den ”konkordante” oversettelsen langt å foretrekke. Vi er ikke interessert i en samling antikvariske skrifter som kan brukes som innblikk i menneskers erfaringer og forståelse av det guddommelige, ikke trenger vi heller mer eller mindre vellykkede gjengivelse av poetisk art. Vi trenger en bibeloversettelse hvor vi kjenner igjen vår tro og de referanser vi vet finnes der.

Den fortapte sønnens søndag

Søndag feires i Den ortodokse kirke Den fortapte sønnens søndag. Også denne søndagen hører med i forberedelsene til fastetiden som vi nå snart går inn i.

Beretningen om Den fortapte sønnen, eller Den bortkomne sønnen, finner vi hos Lukas, og den hører med til en av de aller kjæreste lignelsene Jesus forteller.

I en kommentar til Evangeliet etter Lukas, skriver den hellige Kyrillos av Aleksandria følgende:

"Jeg gir meg på hjemvei til min far (Luk 15,18) ... Du tenker kanskje: Jeg er tilsmusset av mange synder. Hvordan skal jeg som har fått så mange flekker bli ren? Hør hva jeg sier: Du vet at du har syndet i alt? Du kjenner din sykdom? Du minnes hvordan du falt? Da er du nær redningen. Syndsbekjennelsen er begynnelsen til renselsen. For det står skrevet: "Tal først om dine synder for at du kan bli frikjent." (Jes 43,26 LXX) For vår alles Herre er ikke hard og ubevegelig men mild og forbarmende og god."

Tekstene som leses denne søndagen er foruten Luk 15,11--32 også 1.Kor 6,12-20.

Hva apostelen inderlig lengtet etter for menigheten i Roma - og min lengsel

Som jeg har nevnt i en tidligere bloggartikkel har jeg begynt å lese Romerbrevet ennå en gang. I innledningen til dette brevet, skriver apostelen Paulus hvordan han har lengtet etter å besøke den kristne forsamlingen i Roma. Det er blitt et bønneemne han stadig vender tilbake til, og han begrunner også hvorfor:

"For jeg har lengtet etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere - eller rettere sagt: for at dere og jeg sammen kan bli oppmuntret ved vår felles tro." (Rom 1,11)

Det er tre ting jeg merker meg i dette verset:

1) Kristus har gitt ulike tjenestegaver til sin kirke, og i kraft av denne tjenestegaven kan Kristi kropp få del i Åndens gaver. Dette hjelper meg til å se betydningen av å verdsette de gavene Kristus har gitt sin kirke.

Ignatios, en av de første biskopene for menigheten i Antiokia i Syria, skriver i sitt brev til forsamlingen i Efesos om biskopens tjeneste: "For Jesus Kristus, vårt urokkelige liv, er Faderens vilje, likesom biskopene, som er innsatt over den vide jord, er i pakt med Jesu Kristi vilje. Derfor sømmer det seg for dere å løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdig for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen som strengene til harpen."

2) Verset sier mye om betydningen av kirken og hva den er. Det handler om et fellesskap hvor vi er bundet sammen, og gjensidig avhengige av hverandre.

Mer enn noensinne ser jeg betydningen av at vi trenger å modellere et eksempel på hva en menighet er. Vi må forlate drømmene våre om menigheten, og begynne å leve den.

3) Det siste jeg legger merke til er dette: vår felles tro.

Det er et ord rett inn i vår tid som er så preget av individualismen og den hjemmesnekrede tro. Det er ikke snakk om "min tro" og "min overbevisning", som om jeg velger hva jeg selv vil tro. Det er snakk om "èn tro", jfr Ef 4,5 og det er den tro "som de hellige èn gang for alle har fått overlevert" (Jud v.3) Det er apostlenes tro, slik vi finner den uttrykt blant annet i den nikenske trosbekjennelsen.

På bildet ser vi opptagelsen av et nytt medlem av den økumeniske kommuniteten i Taize. Denne kommuniteten er et eksempel på et fellesskap som modellerer sann kristen tro og etterfølgelse.

Praktisk hjelp til en bønnerytme

Enkelte spør om råd når det gjelder det å be tidebønner. Flere synes det er for vanskelig å følge de ulike tidene, fordi de ikke får det til å passe med sin arbeidsdag. Mitt råd er at det er viktig å ikke legge lista for høyt, men å finne et rytme som passer den enkelte. Det er bedre å ha en tid på dagen for bønn, enn ingen.

I den økumeniske kommuniteten i Taize følger de følgende bønnerytme. Kanskje den kan være til hjelp for noen?

Ukedagene ser slik ut:

0815: Morgenbønn
12.20: Middagsbønn
20.30: Kveldsbønn

Fredag kveld:
20.30: Etter kveldsbønnen er det bønn rundt korset.

Lørdag kveld:
20.30: Mot slutten av kveldsbønnen tennes levende lys til minne om påsken.

Søndag:
10.00: Messe
20.30: Kveldsbønn

På norsk finnes det en praktisk tidebønnbok utgitt av Efrem forlag, som jeg kan anbefale. Du finner en link til forlaget her:

http://www.efremforlag.no/

Bildet viser medlemmer av Taize-kommuniteten på vei til messe.

87 prosent foretrekker en tradisjonell gudstjeneste fremfor en som er moderne i formen

En svært oppsiktsvekkende undersøkelse om hvordan folk kommer til tro, og hva slags gudstjenesteform de foretrekker, ble fremlagt på en konferanse i Tyskland nylig.

Hvordan kan vi snakke om troen på en slik måte at det beveger mennesker?

Dette spørsmålet opptok mesteparten av tiden på en konferanse som ble arrangert for kort tid siden av misjonsavdelingen til Den tyske føderasjonen av Evangeliske frikirker i Schmitten-Dorfweil, som ligger i nærheten av Frankfurt Main.

Misjonsdirektør Christoph Stiba fortalte konferansedeltagerne at hans inntrykk etter å ha besøkt mange tyske menigheter, var at få synes det var lett å tale med andre om sin tro.

Jürgen Wurth (bildet), formann for Den Evangeliske Allianse i Tyskland og direktør for den tyske avdelingen av Trans World Radio, sa i sin hilsningstale til konferansedeltagerne at "kommunikasjon fungerer bare når den andre personen føler seg respektert og elsket". Wurth sa videre:

"Det hellige kan bare uttrykkes på en begrenset måte gjennom vårt språk. Beskriv ikke din verden som perfekt overfor ikke-kristne. Det er uansett ikke sant. Vi har ikke løst verdens problemer. Tal heller med ikke-kristne åpent og ærlig om dine bekymringer og dine spørsmål."

På konferansen ble det også gjengitt en oppsiktsvekkende undersøkelse.

Undersøkelsen, som er gjennomført av det teologiske seminaret ved Universitetet i Griefswald, viser at det kan ta opptil 12 år for en voksen person å bli en kristen fra han eller henne mottar de første impulsene. Noe annet som er oppsiktsvekkende er også at hele 87 prosent av de som går i kirken foretrekker en tradisjonell gudstjeneste fremfor en som er mer moderne i formen.

Libanons kristne ber om vår forbønn - 150.000 kristne forlater landet hvert år

Baptistene i Libanon henvender seg nå til kristne verden over om å be for dem og landet deres. Det pågår demonstrasjoner flere steder i Libanon etter at milliardæren Najib Mikati tok over som statsminister etter Saad Hariri.

Mikati tilhører pro-iranske Hizbollah, og fikk flertall i parlamentet med 68 plasser. Far til Saad Hariri - Rafik Hariri - var også statsminister i Libanon. Han ble myrdet i 2005 sammen med 21 andre. Etterforskningen av drapene viser så langt at det er Hizbollah som sto bak.

Nabil Costa (bildet), generalsekretæren for Den libanesiske Baptistunionen, ber oss om å be for den yngre generasjonen i Libanon.

"Hvordan kan vi overbevise dem om at de har en fremtid i et land hvor det stadig pågår voldshandlinger og vi befinner oss i en voldsspiral som fører oss tilbake til en tid som vi aller helst vil legge bak oss?"

Faktum er at stadig flere godt velutdannede kristne libanesere forlater hjemlandet - omlag 150.000 i året. Antallet kristne i Libanon har sunket dramatisk de siste årene. I 1975 var 60 prosent av landets innbyggere kristne - i dag er knapt 30 prosent kristne. Majoriteten av landets befolkning på fire millioner er muslimer. Baptistunionen i Libanon består av 27 forsamlinger med omlag 2000 medlemmer.

Uroen i landet til tross, minner Nabil Costa om Fil 4,6:

"Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk."

"Vårt land trenger ansvarlige ledere som reflekterer Guds hjerte. Det er ikke vanskelig for Gud å nå det målet. Vi ber og venter på at Han griper inn," sier Nabil Costa.

Billedtekst: Nabil Costa underviser ved baptistenes teologiske seminar i Beirut.

300 års minnemarkering for anabaptister som ble fordrevet fra Sveits

Mer enn 400 mennoniter og Amish kom sammen i Ephrata i Pennsylvannia 7 februar for å minnes at det i år er 300 år siden anabaptister ble deportert fra Bern i Sveits.

Historikeren James Lowry, som sees som taleren på bildet, kunne fortelle de mange fremmøtte at deportasjonene av anabaptistene fra Bern skulle bli begynnelsen på den senere utvandringen av anabaptister til Amerika. Ny forskning viser at anabaptistene ble fordrevet fra Bern på grunn av fire forhold:

1. Anabaptistene trodde at kirken også må disiplineres.
2. De nektet å avlegge lojalitetsed.
3. De trodde ikke at kristne kunne være soldater.
4. De nektet å ha stillinger knyttet til myndighetene

Kantonen Bern klarte ikke å stanse den radikale kristne bevegelsen som spredte seg med ildens hastighet i det sveitsiske landskapet. Før anabaptistene ble fordrevet fra Bern hadde kantonen Zürich utvist alle anabaptister i hele 70 mils omkrets fra sitt territorium.

Mange av anabaptistene dro fra Sveits til Nederland. Kvinner og barn som tilhørte Den reformerte kirke fikk emigrere med sine familier. De som dro måtte betale en emigrasjonsskatt og selve reisen, og de mistet samtidig sitt sveitsiske statsborgerskap.

Flere anabaptister førsøkte å reise tilbake til Sveiets for å fortsette arbeidet med å evangelisere. Disse ble så arrestert og satt i fengsel.

En uke har gått

Det er nå gått en uke siden jeg kollapset og havnet på intensiv-avdelingen på Sykehuset Innlandet, hvor jeg var i to døgn. Ennå sliter jeg med ettervirkningene, og det vil nok ta tid før jeg forhåpentligvis gjenvinner styrke. Midt oppe i alt som har skjedd har jeg erfart at jeg er i Herrens hender - og jeg kjenner på en djup takknemlighet over å få leve. Den takknemligheten kjenner jeg på hver morgen jeg våkner. Ingenting er selvfølgelig lenger.

En god venn av meg skrev følgende: "Vi blir stadig minnet om at vi ikke er gjort av rustfritt stål og granitt. Vi er skjøre leirkar. Men vi har en skatt som er intakt på innsiden uansett hvor skjør innfatningen er!"

Det har jeg erfart er sant. Og jeg forundres over den nåden det er å være bærer av Den Hellige Ånd, selv om det templet Han bor i nå bærer preg av alvorlig sykdom.

Takk til alle som har bedt og fortsetter å be. For alle oppmuntrende telefoner og sms, for blomster og omtanke. Her om dagen fikk jeg min kurdiske favorittsuppe levert på døra! Hvilken kjærlighetshandling fra Mehri! I stunder som dette ser en hvor verdifullt vennskap er. Fra både våre kristne og våre muslimske venner har vi opplevd å bli omsluttet av kjærlighet, og bønn.

En stor takk til min kjære og omtenksomme kone, barn og familie.

Akkurat nå kjennes veien litt bratt. Det er mange tanker som rører seg i meg, og mange spørsmål om fremtiden. Men en ting vet jeg:

Jeg er hos Gud. Og Han har gitt sitt løfte om at Han ikke slipper oss og ikke forlater oss.

Ninivefasten er innledet

I går ble den såkalte Ninivefasten innledet. Det er en tre dagers faste, som har sin bakgrunn i den fasten som folket i Ninive lar utlyse i forbindelse med profetien om at byen skal ødelegges:

"Jonas gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli ødelagt. Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små. Da saken kom Ninives konge for øre, stod han opp fra sin trone og la kappen av seg. Og han svøpte seg i sekk og satte seg i støvet. Han lot rope ut i Ninive: Etter påbud av kongen og hans stormenn, skal verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, spise noen ting! De skal ikke smake mat og ikke drikke vann. Men de skal svøpe seg i sekk, både mennesker og dyr. De skal rope til Gud av all makt, og vende om, hver fra sin onde vei, og fra den urett som henger ved deres hender. Hvem vet? Gud kunne jo vende om og angre det. Han kunne vende om fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne. Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, da angret han det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem. Og han gjorde det ikke." (Jona 3,4-10)

Ninivefasten er det vi kaller en absolutt faste, til forskjell fra den normale fasten. Mens den normale fasten består i å avstå fra å spise, men ikke drikke, er den absolutte faste en faste fra både det å spise og det å drikke.

Ninivefasten er samtidig en botens faste. Den handler om å ydmyke seg for Gud, bekjenne sin og folkets synd og omvende seg til Gud. Om fasten var aktuell for den skyld Ninive hadde pådratt seg, er den ikke mindre aktuell i dag.


Se også den andre artikkelen i linken under:

http://bjornolav.blogspot.com/search/label/Ninivefasten

Svensk Oase henter inspirasjon fra Den ortodokse kirke

Programmet til den svenske Oase-bevegelsens sommerstevne er nå ferdig, og byr på et særdeles mangfoldig seminartilbud. Jeg har merket meg et av dem, nemlig Mikael Fälthammar (bildet), som jeg er blitt kjent med via Facebook. Hans seminar har tittelen: "Den Helige Ande i den Ortodoxa kyrkan". En annen Facebook venn, Torbjørn Frej, holder seminar om "Andlig urskiljning".

Det er flott at den svenske Oase-bevegelsen er i ferd med å oppdage rikdommene i Den ortodokse tradisjonen. I fjor hadde de besøk av fader Ireaneus duPlessis som tilhører Antiochian Orthodox Deanery of the United Kingdom and Ireland. Mikeal Fälthammar er en del av Kristi Uppstandelses Ortodoxa Församling i Göteborg, som er en del av Antiokia-patriarkatet, og studerer for tiden teologi.

Om noen kirke skulle kalles pinsens eller Helligåndens kirke må det være Den ortodokse! Her vektlegges Åndens person og gjerning på en måte som den øvrige kirkefamilien virkelig har noe å lære av - og da særlig gjennom de rike liturgiske uttrykkene. Ytre sett virker kanskje Den ortodokse kirke stiv i sin form, men når du blir kjent med den, yrer den av liv!

Hadde det vært mulig for meg hadde jeg reist til Sverige i år - for å høre Fälthammar og Frej, og sikkert flere av de andre. Oversikten over seminarene finner du her:

http://www.oasrorelsen.se/seminarier

Kristi Uppstandelses Ortodoxa församling har egen nettside som finnes her:

http://kristiuppstandelse.wordpress.com/

Den antiokenske kirkes nettside finner du her:

http://www.antiochian-orthodox.co.uk/

Død og ny innvielse i Taize-kommuniteten

Når man har valgt en livslang forpliktelse i en kommunitet, kommer også dagen da man flytter hjem til sin himmelske bolig. Slik også for kommuniteten i Taize.

19. januar døde bror Pierre-Etienne, 88 år gammel. Han hadde vært syk lenge, og hadde ligget på sykehus siden begynnelsen av januar. 18. januar var han i stand til å komme tilbake til Taize, noe han opplevde som en stor glede. Det var en sterk opplevelse å se brødrene igjen. Tidlig neste morgen sovnet han stille inn.

Bror Pierre-Etienne var født i Lyon, gikk på skole i Grenoble og tok sin teologiske utdannelse ved det protestantiske fakultetet i Montpellier. I 1952 ble han ordinert til pastor i Den fransk reformerte kirke i Algerie. Så ble han Taize-broder, og sluttet seg til et lite Taize-fellesskap i Algerie. Senere bodde han sammen med Taize-brødre i Elfenbenskysten og i Niger, før han altså flyttet til Taize i Frankrik, hvor han forble livet ut. Bror Pierre-Etienne var kunster og poet, og arbeidet blant annet med den protestantiske salmeboken “Nos cœurs te chantent”. Han utgav også flere diktsamlinger.

Her er et dikt og en salme han har skrevet:

Memento

In warmish evenings of alfafa
and on mornings of low mist
when hope sees its flowers fade

Those here below those elsewhere
under skies seething with locusts :
remember them all O Lord.

And we too seeking signs of you
near the blue turned earth of furrows :
harvest us into Your memory.

Psalm

Happy whoever finds peace
by touching the bark of a tree
who hears the echo of consonants
recited in cloisters of wind

He will savor even when old
the splendors of early childhood
the sharp acid taste of new sprung corn
rain that smells of chalk

Beatitude is for such as him
in the flesh of humble things
A wink from paradise
is inscribed in the depths of ravines.

Siste uken av januar holdt Taize-kommuniteten sitt årlige rådsmøte. Det ble avsluttet med at brødrene i Taize som har avlagt sitt livslange løfte, gjentok dette, med å legge seg langstrakte på gulvet som et uttrykk for at de har gitt sine liv. Mange fra regionen rundt Taize bad sammen med kommuniteten denne uken. Bror Alois, som overtok som prior etter bror Roger, ba denne bønnen:

"I en tid som denne, hvor mennesker overalt på jorden engster seg for fremtiden, som blir mer truende, og hvor kirken rystes kraftig, åpner Du en vei for oss, ved å fordjupe vårt komtemplative liv. På denne måten skal vi bli mer og mer brødre for dem som Guds tiltror oss."

Frikirken gjør et scoop med hensyn til spennende taler

Landsmisjonen til Den evangelisk lutherske frikirke har gjort et virkelig scoop når de har fått Johannes Reimer (bildet) som hovedtaler til sine inspirasjonsdager i Drammen 24.-26. mars i år.

Johannes Reimer, som er professor i missiologi og en av de fremste kjennere av landene i det som i sin tid utgjorde det veldige Sovjetunionen. I 1988 utgav han den banebrytende boken som folkeslagene i det tidligere Sovjetunionen, og som Slaviska Missionen utgav på svensk i 1992: "Folken mellan Östersjön och Stilla Havet - fakta, förbøn, framtid." Det var første gangen vi fikk en samlet fremstilling av alle landene og folkeslagene med tanke på målrettet og konkret forbønn.

Reimer skal undervise ut fra temaet: "Fra død til liv - en måte å få tak i naboene Gud savner." Han er både professor i missiologi og teologi, og tjener også som evangelist. Johannes Reimer har plantet over et dusin menigheter, og startet i 1986 misjonsorganisasjonen LOGOS. Han arbeider med å gjøre kirken misjonal og relevant i samfunnet.

Dette kunne sikkert mange andre også ha talt om, men Johannes Reimer har en annen tilnærmelsesmetode enn andre. I invitasjonen til samlingen heter det:

"Han har imidlertid en annen innfallsvinkel til å nå ut til det postmoderne mennesket enn vi er vant til å høre; en peker på hvordan smerte, lidelse og forfølgelse kan være med på å åpne opp for Guds mirakuløse kraft og sette mennesker fri. Fokus er overgivelse."

Jeg har lenge etterlyst at norske menigheter burde invitere talere med bakgrunn fra Øst-Europa, i stedet for alle disse amerikanerne. Vel, det behøver ikke være noe galt med amerikanere, men vi trenger sårt et annet perspektiv. Deres som har opplevd å lide for Jesus! Deres erfaring er nemlig annerledes, og mer troverdig enn en strømlinjeformet menighet i en kontekst som er veldig fremmed for norsk virkelighet. Så derfor sier jeg:

Gratulerer Frikirken!

Vår kjærlighet til Kirken

I dag blir jeg minnet om noe som Carlo Caretto skrev om menigheten. Det er så sant og radikalt det Caretto sier om Kristi forsamling på jord. På bildet ser vi Carlo Caretto sammen med Lillesøster Magdeleine av Jesus. Begge var radikale etterfølgere av Jesus gjennom det eksemplet som Bror Charles av Jesus etterlot seg. Caretto var en del av det fellesskapet som kaller seg Jesu lillebrødre. Han døde i 1988. Nedenfor har jeg forsøkt å oversette det Caretto har skrevet:

"Hvor forvirrende du er, å menighet, og samtidig elsker jeg deg! Du har gjort at jeg lider, likevel skylder jeg deg så mye. Jeg har ikke sett noe i verden mer hengitt til det obsure, eller som har gått så mye på kompromiss, eller mer falskt, likevel har jeg ikke rørt ved noe renere, mer generøst, eller mer vakkert. Hvor ofte har jeg ikke ønsket å slå døren til min sjel igjen rett i ansiktet ditt, og hvor ofte har jeg ikke bedt om å få dø trygt i dine armer.

Nei, jeg kan ikke fri meg selv fra deg, fordi jeg er deg, selv om det ikke er det alene. Og hvor skulle jeg gå?"

Tre menigheter gikk sammen om å bygge hus for fattige

I Hartville i Ohio har fem familier fått egne hus etter at 55 frivillige fra menighetene Bethany Cornerstone, Maple Grove og Pleasant View Mennonite Church, bygget de fem husene på en og samme dag!

De tre menighetene har både snekkere og rørleggere som medlemmer. Dette var deres måte å bidra til at fattige familier kan få sine egne hjem. Husene som bygges er topp kvalitetshus, og husbyggingen er et sterkt vitnesbyrd om kristen nestekjærlighet i praktisk liv. Finansieringen av husene skjer gjennom gaver fra menighetene som deltok.

En god 'romer' er en uovervinnelig kristen og en skrekk for djevelen

Jeg skal begynne på en ny gjennomlesning av Romerbrevet. Martin Luther har sagt: "Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium. Det vil være av stor betydning for en kristen at han ikke bare kan dette utenat. Han bør også hver dag være opptatt med det, som sjelens daglige brød. Det kan aldri leses og granskes for grundig. Og jo mer det brukes, desto mer verdifullt blir det, og desto bedre smaker det." (C.O Rosenius: Romerbrevets budskap, side 6)

Men det er ikke bare Luther som var begeistret for Romerbrevet. Om Krysotomos heter det at han lot Romerbrevet leses opp for seg to ganger i uken. Og den kjente amerikanske pastoren og bibellæreren, H.A Ironside sier det slik: "Romerbrevt er utvilsomt den mest vitenskapelige fremstilling som det har behaget Gud å gi oss av sin plan angående slektens forløsning."

Adolf Bjerkreim siterer en engelsk forkynner som i en av sine prekener har sagt: "En god 'romer' er en uovervinnelig kristen og en skrekk for djevelen."

Og bibellæreren Godet har sagt det slik:

"Da brevet til romerne ble skrevet var det for menigheten et ord i rette tid. Hver gang det i tidenes løp er blitt satt på den hedersplassen det tilkommer, har det innviet en ny æra."

Jeg gleder meg til å ta fatt på dette skattkammeret ennå en gang.

Min Herre og Frelser

Reidar Paulsen, lederen for Doulos nettverket og tidligere pastor for Kristkirken i Bergen, hadde 21. januar en artikkel i Dagen/Magazinet som jeg merket meg. Den handler om Martin Luther og hans syn på frelsen. Jeg synes det både Paulsen og Luther skriver er så godt at jeg synes bloggens lesere burde få del i det. Her følger Paulsens artikkel:

Martin Luther er ikke spesielt populær blant mange kristne i dag. Årsakene kan være mange. Noe må reformatoren ta skylden for selv. Ikke alt han sa og gjorde taler til hans fordel – i alle fall ikke sett på noen århundrers avstand. Men det er synd om det skal få skygge for det ved denne mannens historiske innsats som vi alle, enten vi kaller oss lutheranere eller ikke, nyter godt av den dag i dag.

Noe av det som gir Luther dårlig presse blant mange, skyldes ikke ham selv. Det er det nyere tids lutheranere som har skylden for. De store lutherske kirkene er ofte mer kanaler for bibelstridig lære og forkynnelse enn de er den sannhetens støtte og grunnvoll apostlene talte om.

Dette er ikke plassen for rehabilitering av reformatoren, og jeg har neppe kapasitet til det heller. Men jeg har lyst til å løfte frem en liten bit av arven, en bok som har preget generasjoner av kristne, ikke minst i vårt eget land. “Luthers lille katekisme” heter den. Var der ikke en tid da den fantes i alle hjem som egen bok eller del av Pontoppidans forklaring? Måtte ikke alle barn pugge den? Jeg vokste opp i Frikirken og lærte den utenat. Om jeg har tatt skade av det, får andre bedømme. Selv er jeg glad for ballasten, og deler av den dukker opp i tanken i de forskjelligste situasjoner.

Etter min mening er katekismen det beste som er skrevet etter at de NT-forfatterne la ned pennen! Og det beste av det beste er forklaringene til troens artikler. Ikke noe i boken overgår forklaringen til artikkelen om troen på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre. Før, da jeg underviste konfirmanter, pleide jeg å si at den som av hjerte kan si det som står der, kan ikke gå fortapt. Slik var det i 1529, og slik i 2011.

Hør! Først kommer den grunnleggende presentasjon av hvem vi tror på: “Jeg tror at Jesus Kristus er min Herre. Han er sann Gud, født av Faderen fra evighet, og sant menneske, født av jomfru Maria.” Trosbekjennelsens “vår” Herre blir til “min” Herre. Dette gjelder meg nå, ikke bare alle andre: “Han har frelst meg, fortapte og fordømte menneske. Han har kjøpt meg fri fra alle synder, fra døden og fra djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod, og sin uskyldige lidelse og død.”

Og her er hensikten: “Dette har han gjort for at jeg skal være hans egen, leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet, likesom han har stått opp fra de døde, lever og regjerer i evighet. Det er både sant og visst.”

(Ellers vil jeg gjøre bloggens lesere oppmerksom på Reidar Paulsens blogg, hvor du finner veldig mye godt lesestoff. Du finner bloggen her:

http://www.basileia.no

Det ligger også en fast link til denne nettsiden under "Interesante linker" her på denne bloggen.)

Helliget vorde Ditt navn

Etter å ha lest John Piper (bildet) i dag har jeg bestemt meg for å gjøre hans bønneemne til mitt eget.

Pastoren for Betlehem Baptist Church i Minneapolis spør om hvilken bønn vi stadig vender tilbake til, når vi ber for oss selv.

"Mine forandrer seg veldig lite fra år til år. Ulike ord kommer til meg over ting jeg har grunnet på sentrale ting i Guds ord. Men jeg vender alltid tilbake til ordene fra Matt 6,9: "Helliget vorde ditt navn!"

Måten jeg ba denne bønnen på denne morgenen var slik:

"Far, gi meg å leve med hensikt og utilsiktet på en slik måte at jeg helt og holdent ærer ditt navn i manges hjerter, på så mange steder og tider, som er mulig i følge Ditt vise råd og suverene kraft."

Jeg vil leve for å ære Faderen, Sønnen og Helligånden. Derfor vil jeg heretter med mye større tyngde be: "Helliget vorde ditt navn."

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 13

Mens helbredelse kan være en prosess, er nådegaven "kraft til å gjøre undergjerninger" (1.Kor 12,10) en nådegave hvis virkning alltid er umiddelbar. Dette er "mirakel-gaven", om vi kan bruke en slik betegnelse. Disse undergjerningene skjer alltid offentlig, de er dramatiske, de forårsaker forundring, ærefrykt og ofte radikale forandringer ikke bare for den som er gjenstand for dem, men også for de som opplever dem. Hele samfunn kan forandres gjennom disse undergjerningene. Et eksempel på dette fra nytestamentlig tid er den sterke tjenesten evangelisten Filip opplever i Samaria:

"Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem. De gav alle akt på det som ble sagt av Filip, da de hørte og så de tegn han gjorde. For det var mange som hadde urene ånderm og de fòr ut av dem med høye skrik. Og mange vanføre og lamme ble helbredet. Og det ble stor glede der i byen." (Apg 8,5-8)

Legg merke til hvor sentral Kristusforkynnelsen var hos denne evangelisten. Han forkynte ikke helbredelse, han forkynte Kristus, og Gud stadfester sitt eget ord med de tegn og under som følger med. I sitt første brev til den kristne forsamlingen i Korint understreker nettopp apostelen dette:

"For Guds rike består ikke i ord, men i kraft." (1.Kor 4,20)

Vi ser det samme litt tidligere i det dette brevet: "... og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis." (1.Kor 2,4)

I Salme 105,1 heter det:

"Pris Herren, påkall hans navn! Kunngjør blant folkene hans store gjerninger."

Gud gjør undergjerninger fordi Han selv er "under", jfr Jes 9,6:

"For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles UNDER ..."

(fortsettes)

Det beste vern mot vranglære er å adlyde de enkle tingene som Guds ord sier om vårt hverdagsliv

I en nylig publisert artikkel skriver Floyd McClung (bildet) at Herren den siste tiden har gitt ham en advarsel om den vranglæren som sprer seg i mange afrikanske menigheter. Det dreier seg både om forfedre-tilbedelse, en ekstrem herlighetsforkynnelse, en lære om flergifte, og en veldig dominerende autoritetslære som frarøver mennesker forståelse av det allmenne prestedømme - bare for å nevne noe. For å møte denne utfordringen og hjelpe kommende afrikanske menighetsledere har Floyd McClung, som i sin tid var Europaleder for Youth With a Mission, men som nå driver pionermisjon med base i Sør-Afrika, å fokusere på å lese Guds ord med fokus på en enkel lydighet.

Floyd McClung skriver:

"Ved å adlyde 'men ett er nødvendig' tingene som Gud vektlegger, ser vi mennesker vokse i kjennskap til sannheten og bli åndelig modne. Vi tror og lærer at fienden får et innpass i våre liv hovedsakelig gjennom mangelen på lydighet mot enkle og opplagte evangeliesannheter, og i særlig grad de som handler om vårt hverdagsliv: hvordan vi behandler vår ektefelle, seksuell renhet, hvordan vi tar ansvar for våre valg, hvordan vi deler evangeliet, hvordan vi elsker hverandre og tilgir våre fiender, avviser løgner om oss selv og Gud."

McClung skriver at det ordet han stadig hører Gud minne ham om for deres arbeid i Cape Town, og andre deler av Afrika og Midt-Østen er ordene: "Bygg min menighet!"

SISTE: Sykehuset har valgt å fortsette å gi Warren Carter livreddende behandling

SISTE: Sykehuset hvor Warren Carter har ligget svært alvorlig syk de siste dagene har likevel IKKE valgt å skru av pustemaskinen. I siste øyeblikk har de oppdaget at det likevel er aktivitet i Warrens hjerne. En ny EEG vil bli tatt mandag. Vi ber om forbønn for Warren, kanskje han likevel overlever?

Warren Carter falt på sin post - Europa har mistet en bønnekjempe

En bønnekjempe har falt på sin post. En god venn fra Østerrike, Warren Carter, er ikke lenger i blant oss. Han døde i dag etter en massiv hjerneskade.

Jeg traff Warren Carter første gang på en bønnekonferanse i Praha. Det var på 1990-tallet. Konferansen ble arrangert av European Prayer Link, et nettverk som jeg har vært assosiert med i alle år etterpå. Det var godt å be sammen med Warren, som virkelig var en mann etter Guds hjerte. I år 2000 kom han til Oslo, for å be sammen med oss på vår nasjonale bønnekonferanse. Etterpå ble han med meg hjem. Jeg hadde tilbudt ham å bo på en hytte i Rondane, som jeg hadde tilgang til. Warren kjente et stort behov for å være alene med Gud noen dager og søke Hans ansikt. Med utgangspunkt i hytta vandret han i det storslåtte fjellandskapet som jeg selv er blitt så glad i.

Da han kom ned igjen overnattet han hos oss for så å reise på nye bønneoppdrag Europa rundt. Før han dro gav han meg to små sider som han hadde revet ut av den syvende sansen sin. Jeg fant de fram igjen i dag etter at jeg fikk den vemodige beskjeden om at sykehuset i Østerrike hvor han lå hadde bestemt seg for å koble han fra pustemaskinen han var koblet til. Den ene siden inneholder flere punkter som han ber meg om å be over. Det er svært personlige ting, som jeg ikke deler med andre. Den andre siden er punkter han ber oss om å be over når det gjelder menighetens rolle i Norge. De punktene skal jeg dele med lederskapet i Nasjonalt Bønneråd når vi møtes til vår samling i forkant av Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud den siste helgen denne måneden. Jeg kommer tilbake til dem senere på bloggen.

I dag vil jeg minnes en beder i ordets virkelige betydning. Warren var en knelende kristen, stadig i bønn for ulike land, presidenter, statsministre, misjonærer, menighetsledere, og alle sine mange venner verden over. Han våket og bad. Nå er han forfremmet til himmelen. Alle hans kamper er endt, og han hviler i påvente av Lammets bryllupsmåltid.

Europa har mistet en bønnekjempe. Hvem skal fylle hans plass?

På bildet Warren Carter (med mikrofonen). Bildet er tatt den 10.10.10

Abu Mazen (alias Mahmoud Abbas) har jordansk statsborgerskap

Abu Mazen (Mahmoud Abbas) har fått innvilget jordansk statsborgerskap! Det gjelder også hans to sønner. Dette skjer samtidig som jordanske myndigheter avviser søkander om statsborgerskap fra tusenvis av palestinere.

Det er Dagen/Magazinets utsending i Israel, journalist John Solsvik, som melder dette.

Solsviks kilde er Al-Quds Al-Arabi, en arabisk avis med base i London. Denne avisen skriver at en rekke palestinske ledere er registrert som jordanske statsborgere. Og: som om ikke dette var nok: Avisen kan også fortelle at palestinske ledere søkte om jordansk statsborgerskap samtidig som de oppfordret jordanske myndigheter til å avstå søknader om pass fra andre palesinere. Begrunnelsen for dette skulle i følge avisen være "å styrke deres palestinske identitet". Men selv tror altså ikke de palestinske lederne på sitt eget statsborgerskap!!

I følge Al-Quds Al-Arabi har Abbas og hele hans familie fått jordanske pass. Andre palestinske ledere med jordansk pass er tidligere statsminister Ahmed-Qurei, talsmannen for Abbas, Nabil Abu Rudaineh og Fatah-leder Muhammad Dahlan.

Snakk om dobbelt bokholderi.

Huckabee med sterk støtte til Israels rett til Jerusalem, Judea og Samaria

Karmel Israel-Nytt har i sitt siste nr (Nr 3/2011) et lengre intervju med Mike Huckabee (bildet), som kan bli republikanernes neste presidentkandidat i USA. Mike Huckabee, som frem til 2007 var guvenør i Arkansas, har nylig vært på en reise i Israel. Han kom sammen med en gruppe amerikanske turister for å delta på grunnsteinsnedleggelsen for en ny jødisk bydel på Oljeberget. Det skjedde 31. januar.

Baptistpastoren med bakgrunn hos Sørstatsbaptistene er tindrende klar. På spørsmål fra Karmel Israel-Nytt om israelerne har rett til å bygge i Judea og Samaria - det bibelske kjerneområdet - svarer han:

- Hvorfor ikke? Så langt jeg har sjekket, er det deres land.

Det samme svaret gav Huckabee på spørsmålet om hva han synes om at jødene bygger på Oljeberget.

Redaktøren for Karmel Israel Nytt - Vidar Norberg - vil også vite hva Huckabee mener om å dele Jerusalem i to, slik mesteparten av verden vil, selv Obama. Til dette svarer Huckabee:

- Jeg vil ikke snakke for andre, men jeg kan ikke forestille meg hvordan to suvereniteter skal dele det samme landstykket. Jeg vet ikke hvordan det skal fungere. Det vil ikke virke der jeg bor. Jeg venter ikke at det skal fungere her, sa Huckabee som bor i Florida.

Til amerikanske journalister som deltok under grunnsteinsnedleggelsen i Jerusalem sa Huckabee at USA burde være mer bekymret over Abu Mazen som lager bomber, enn jøder som bygger soverom:

- Jeg kan ikke se hvorfor soverom for barna på høydene i Samaria utgjør noen trussel for verdensfreden. Det er mangel på byggetillatelser som er det irrasjonelle. De som retter sine rifler mot jødiske babyer, er irrasjonelle. Faren er ikke våpnene, men heller hatet bak våpnene. Hvorfor skal Israel gi territorium til et folk som ikke anerkjenner deres rett til å eksistere, sa Huckabee.

I forbindelse med grunnsteinsnedleggelsen sa Huckabee i følge Karmel Israel-Nytt:

"I dag dedikerer vi dette stedet, ikke bare som et bosted, men et sted til å leve i frihet. Mange mennesker rundt om i verden lever, men det virkelige hjertespørsmålet er å leve i frihet. Jeg er med dere på festen, for dette er et sted hvor folk ikke bare vil leve, men leve i frihet som et vitnesbyrd om sin forpliktelse til å gjøre Israel til et sted hvor det alltid er et hjem for det jødiske folk."

Når mandeltreet blomster - sett fra sykesengen

Mens jeg lå på intensiv-avdeligen på sykehuset fikk jeg en hilsen fra Israel: Mandeltrærne blomster! Utenfor vinduet lavet snøen ned, og jeg var veldig dårlig. Likevel - akkurat disse ordene møtte meg med slik sterk kraft. Våketreet - eller mandeltreet står i blomst i selve løftets land!

Årsaken til at ordene skapte slik liv hos meg, var ikke bare det nydelige visuelle synet jeg fikk av dette vakre treet. Men det var de profetiske ordene talt gjennom profeten Jeremia:

"Og Herrens ord kom til meg og det lød så: Hva ser du, Jeremia? Jeg ser en stav av det våkne tre. Da sa Herren til meg: Du har sett rett; for jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det." (Jer 1,11-12)

Mandeltreet - eller våketreet - er det første tre som blomstrer om våren i Israel.

Det som skjedde onsdag satte meg helt ut, og gjorde at alt jeg hadde planlagt - ikke minst denne helgen - måtte endres helt. Jeg er fortsatt så sliten at det vil ta en god stund før jeg er ordentlig på beina igjen. Men jeg er glad jeg lever, og at den Herre jeg tjener og har gitt mitt liv til lever i beste velgående og har tenkt å oppfylle alle sine løfter. Også de løftene som jeg har fått for liv og tjeneste. Det vitner våketreet om!

For meg var dette så oppløftende der jeg lå i senga med alle ledningene koblet til kroppen. Herren har ikke sviktet sitt ord og sine løfter. Akkurat som legene og sykepleierne våket over meg hele tiden og fulgte med på monitorene som viste hjerteslagene og blodtrykket mitt, våker Herren over sitt ord og alle sine barn. Han vil dem vel. Han har fremtid og håp for dem.

Takk til alle som har bedt i en vanskelig tid

Det har vært stille på bloggen siden onsdag. Årsaken er at jeg fikk et illebefinnende ved 12.00-tiden onsdag, hvor alt svartnet for meg og jeg besvimte. Så bar det til sykehuset med blålys og sirener. Resten av dagen og natten tilbrakte jeg på intensiv-avdelingen på sykehuset før jeg ble overført til medisinsk avdeling. Det var lenge usikkert om kolapsen skyldtes mine hjerteproblemer. I ettermiddag i dag ble jeg så utskrevet. Jeg er veldig sliten og "shaky". Årsaken til det hele handler nok om uker med kraftige følinger - opptil tre om dagen hvor jeg i noen tilfeller måtte ha hjelp fra utenforstående som kunne få i meg sukker. I dag har jeg fått hjelp av en svært flink diabetessykepleier, så får vi ta dagene og ukene til hjelp for å komme meg igjen.

Takk til alle som har bedt for meg og mine i denne vanskelige stunda. Jeg har opplevd at jeg har vært trygg i Jesu armer. Takk til dere som fortsetter å be for oss. Vi trenger det.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 12

For meg ble boken "Helandets mysterium" av Francis MacNutt (bildet) av stor betydning for mitt ståsted med hensyn til bønn for syke og helbredelse. Boken som på engelsk har tittelen "The power to heal", fikk altså på svensk en mye mer dekkende tittel. For boken, av den tidligere katolske presten, er en ydmyk tilnærming til både spørsmålet om helbredelse og lidelsen.

Og MacNutt skriver om noe jeg inntil da - dette var i 1980 - ikke hadde støtt på i noen annen bok som omtalte dette emnet. Han skrev: "En sak står helt klart, bön om helande är ofta en prosess som kräver tid."

Her møtte jeg en som selv sto i en sterk helbredelsestjeneste si noe som i første omgang kanskje ikke høres så spesielt ut, men da må en huske at alle bøker skrevet om helbredelse jeg hadde lest - og jeg hadde lest mange - handlet om at man skulle legge hendene på de syke, be og så skulle de bli helbredet! Punktum. Og skjedde det ikke noe - ja da måtte det vel være noe galt med den som man ba for!

Men Francis MacNutt la til: "Det grymmaste man kan säga till en männoska som blivit bättre efter ett förbönstilfälle är att nu mäste hon tro att hun är helt frisk. Att be ännu en gång vore att visa brist på tro."

Dette var befriende! På samme måte som med John Wimber understreket Francis MacNutt at vi er kalt til å be for syke, og opplever vi ikke at de vi ber for blir friske så får vi be en gang til, og så en gang til!

Det begge sier er at helbredelse ofte er snakk om en prosess. Francis MacNutt skriver: "Den viktigaste erfarenheten jag gjort under de senaste åren när det gäller bön om helande är att människor vanligtvis inte blir helt friska efter första gången vi bett, men de blir bättre."

Det finnes et godt eksempel på denne formen for bønn for syke i Det nye testamente, til noe som skjer i Betsaida:

"Og de førte en blind til ham og ba ham røre ved ham. Og han tok den blinde ved hånden og førte ham utenfor byen, og han spyttet i hans øyne og la sine hender på ham og spurte ham om han så noe. Og han så opp og sa: Jeg kan se mennesker; for jeg ser folk gå omkring likesom trær. Så la han atter sine hender på hans øyne, og han så klart, og han ble helbredet og kunne se alt tydelig på avstand." (Mark 8,22-25)

Vi skal altså ikke være redd for å be for de som er syke flere ganger. Det er ingen vantro forbundet med det. Vi bringer tross alt den syke til Jesus! Men som forbedere skal vi være veldig forsiktige og taktfulle og aldri noensinne trenge oss på for å be! Dette kan jeg ikke understreke sterkt nok. Jeg lider selv av kroniske sykdommer og har enkelte ganger opplevd det slitsomt når ivrige mennesker skal be for meg i et møte. Det må være den syke selv som ber om å bli bedt for, eller at den som drar omsorg for den syke på en forsiktig måte, uten å legge nye byrder til, spør om han eller henne kan få be for den som er syk.

Helbreder Gud tåler også helbredelsen å bli gått etter i sømmene! Med det mener jeg å si at enten er man helbredet eller så er man det ikke. Det er slitsomt for en som er syk og som er blitt bedt for, at man skal leve opp til forventningen til forbederen og gå rundt å være redd for at man er negativ og vantro fordi man fortsatt ikke kjenner seg bra.

Se også:
http://www.vl.no/kristenliv/article115508.zrm


(fortsettes)

Fra Azuza Street i 1907, del 1

Sigvard Swärd som driver nettstedet Ur-Baptistisk Pingst, har lagt ut en ny del av biografien til Henrik Engholms bok om William J Seymour (bildet) og pinsevekkelsens begynnelse i Azuza Street (bildet) i 1907. Det er både spennende, utfordrende og berikende å lese om denne vekkelsens begynnelse. I det som jeg nå skal gjengi fra Engholms bok merker jeg meg enheten som fantes mellom de troende:

"På lägermötet undervisade Herren sitt folk och gav dem praktiska erfarenheter som kommer att vara till god nytta på fältet. Fienden smög sig in som en ljusets ängel och vi kämpade mot mörkrets makter, men utgick med segern till slut. Anden utgöts och många blev döpta. Endast Gud vet antalet. Människor föll till marken runt altaren och i det tält som kallades "övre salen". De kom igenom och talade och sjöng i tungor och gladde sig i Gud. Många blev frälsta och helgade. Över hundra personer döptes i en flod i närheten. Dopgudstjänsterna var ljuvliga och himmelska. Många barn följde Jesus i dopet och kom upp ur vattnet och prisade Gud. Många vittnade om helanden och Herren utförde några verkliga mirakel. Pris ske Gud!

Över två hundra sovtält hade rests på området och flera större tält: det stora tabernaklet där Gud mötte oss nådefullt, den "övre salen" där många sökte och fick pingsten, samt barntältet där de fick undervisning i Ordet och många fann Herren.En morgon när vi bad efter frukosten kom Guds kraft över oss så att tio medarbetare föll till marken och blev kvar till middagstid. Det var en försmak av himlen.Det var en syster från Hermon som såg eld utgå från tabernaklet , likt en eldstunga. Hennes dotter såg det också. Och en liten pojke i tabernaklet som var under Andens kraft såg ett eldklot högst upp i tabernaklet som uppfyllde hela platsen med sitt ljus. Gud sände verkligen eld. Många himmelska hymner sjöngs av Anden genom hans folk. Herren gav också många underbara budskap på okända tungomål och talade om sin snara återkomst, samt inbjöd människor till sig och gav uppmuntran från Ordet.

Vi hade underbara möten då de heliga fick äta sig mätta på Ordet. En välsignad sak var den enhet som rådde bland predikanter och medarbetare över Bibelns lära, såsom den undervisades av vår Herre. Herren hade satt sitt sigill på det. De som inte var närvarande hittar undervisningen från mötena i den här tidningen. Kraften i evangelium vi predikar är i linje med Ordet. Så underbart det är när vi förblir i apostlarnas lära och gemenskap. Det finns sorgligt nog de som inte är villiga att betala priset."

En hyllest til Gud Skaperen - av Kyrill av Jerusalem

I dag vil jeg gjerne dele noen ord med deg som er skrevet av biskop Kyrill av Jerusalem (315-386). Biskop Kyrill var en fornyer av det liturgiske livet i kirken og fremholdt kirkeårets betydning. Det var han som utviklet bruken med å feire gudstjeneste på steder som var forbundet med Jesu liv, og det var han som innførte "den stille uke" med palmesøndag, skjærtorsdag og langfredag. Det jeg vil dele med bloggens lesere i dag er en hyllest til Gud Skaperen:

Hvem er regnets far? Hvem former duggdråpene? Hvem holder skyene sammen og hindrer regnet fra å strømme over jorden?

Av og til lar Han gullkantede skyer komme farende sørfra. Noen ganger gir Han dem en fast form, andre ganger lar Han formen forvandres fra time til time. De rommer store vannemengder og brister likevel ikke; fredfylt svever de over himmelen inntil Han slipper vindene løs over verden.

Hvem skaper iskrystaller av vannet? Isen kjennes har som sten, men er likevel vann. Noen ganger blir vannet til snø og ligner ull. Andre ganger bruker Han det til å få tåken til å lette. Og våren smelter klippene og vannet raser nedover fjellsidene.

Vannet forblir alltid vann, men det har mange forskjellige egenskaper. I vingårdene blir vannet til 'vinen som gjør menneskene glade. Du lar ansiktene skinne av olje, og gir brød som styrker menneskene.'

Stilt overfor alle disse underverk, hvem kan da unngå å tilbe sin Skaper?

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 11

Ingen eier noen av nådegavene. De tilhører alle Kristi kropp. Det gjelder også "nådegavene til å helbrede". I Jakobs brev leser vi:

"Er noen syke blant dere? Han skal tilkalle menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal helbrede den syke, og Herren skal reise ham opp. Og hvis han har gjort synder, skal han bli tilgitt. Bekjenn overtredelsene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn virker med stor kraft." (Jak 5,14-16)

For en kristen som blir syk er den bibelske veien å kalle til seg menighetens eldste, for å bli salvet og bedt for. Dessverre er dette i mange sammenhenger en glemt praksis, og syke henvender seg ikke til menigheten, men til allskens lurendreiere og mennesker med heller okkult bakgrunn.

Helbredelsestjenesten skal følge Kristi forsamling. Jesus sier: "Og disse tegn skal følge dem som tror. I Mitt navn skal de drive ut demoner .... De skal legge hendene på syke, og de skal bli friske." (Mark 16,17-18)

Og Markus som nedtegner disse ordene av Jesus, skriver: "Og de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket sammen med dem og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med." (Mark 16,20) Eksempler på hva som skjedde finner vi i Apostlenes gjerninger, hvor vi ser mange tegn og under stadfeste evangelieforkynnelsen.

Nå skal jeg ikke i denne artikkelen drøfte spørsmålene om de som ikke blir helbredet. Det hører med til et annet emne, og vil kanskje bli behandlet i en egen artikkel en dag. Likevel vil jeg nevne at det heller ikke i den apostoliske tiden var slik at alle ble helbredet som ble bedt for.

Epafroditus, som var en av medlemmene av det apostoliske teamet til Paulus, ble svært syk - ja han var døende. Det er tydelig at det tok sin tid før Gud "forbarmet seg", som apostelen Paulus skriver og reiste ham opp fra sykesengen. Se Fil 2,25-30. Som vi ser av teksten var det mens denne Epafroditus tjente Herren at han ble syk. Mang en Herrens tjener er blitt syk i tjeneste, og flere av dem har båret sin sykdom hele livet og aldri blitt helbredet.

En annen som nevnes er Trofimus, som også hørte til det apostoliske teamet til Paulus. Denne Trofimus må Paulus la ligge igjen i Milet fordi han er blitt syk. (2.Tim 4,20)

La det også være sagt så tydelig som jeg kan: Det er ingen motsetning mellom det å oppsøke leger, ta medisin og det å bli bedt for når en er syk. I det apostoliske teamet til Paulus hadde de en egen lege, Lukas. Han hadde nok ikke lagt legepraksisen til side, men brukte nok denne i tjenesten. Paulus beskriver ham på denne måten i det brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Kolossæ: "Lukas, vår kjære lege." (Kol 4,14)

Timoteus - den nære medarbeideren til Paulus, er et eksempel på en som led av en eller flere kroniske sykdommer. Han var en ung mann. Vi leser om dette i 1.Tim 5,23: "fordi du så ofte er syk". For å hjelpe ham med hans lidelser anbefalte Paulus ham å drikke vin i stedet for vann.

Og apostelen selv var vel kjent med sykdom. Vi leser om dette i Galaterbrevet. Det er tydlig at Paulus var syk da han tjenestegjorde der: "Dere vet jo at det var på grunn av min sykdom jeg fikk forkynt evangeliet for dere første gang. LIkevel fristet ikke sykdommen dere til å forakte eller avsky meg ..." (Gal 4,13-14. Revidert utgave av Det nye testamente, Bibelselskapet, 2005) Her ser vi hvordan Gud kan bruke den situasjonen sykdommen skaper til å fremme Guds rike! Jeg sier ikke dermed at Gud sender sykdom, men Han er i stand til å bruke den situasjonen som sykdommen skaper til ære for sitt navn!

(forsettes)

En keltisk inspirert bønn

I dag byr jeg på en bønn skrevet av Ray Simpson (bildet), anglikansk prest og leder for det økumeniske og verdensvide fellesskapet "Aidan og Hilda" kommuniteten, som har sin norske avdeling i AnamCara:

Jeg betrakter Guds evige Logos,
og det faller lys over hele skaperverket.
Jeg betrakter det evige Lyset,
og det faller lys over hvert menneske.
Jeg betrakter det evige Livet,
og det faller lys over Guds himmel.

Jeg betrakter den elskede disippelen ved Det siste måltid, og det faller lys over Guds sakrament.
Jeg betrakter den elskede mor og apostelen ved Korset, og det faller lys over Kristi kirke.

Jeg betrakter den oppstandne Kristus ved Genesaretsjøen, og det faller lys over alle våre påsker.

Jeg betrakter det evige Guds Lam,
og det faller lys over evighetens ømhet.

Jeg betrakter strålene fra lyset i øst,
og ber om at det vil gi en herlig forvandling i vest.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 10

Det første vi skal merke oss, når det gjelder den neste nådegaven vi skal se nærmere på, av de ni som er omtalt i 1.Kor 12, er at den omtales i flertall:

"nådegaver til å utføre helbredelser ved den samme Ånd". (v.9)

Det er altså ikke bare èn nådegave til å helbrede, det er mange. Helbredelse er jo ikke bare koblet til kroppslige lidelser, men også sjelelige. Og Gud oppreiser ulike tjenester i Kristi kropp til å formidle legedom. Men la oss slå fast med èn eneste gang: Ingen av oss eier noen av nådegavene, så det blir feil når vi sier at noen har helbredelsens nådegave i den forstand at de eier den. Ingen kan helbrede i seg selv. Helbrederen er Jesus! Dette slås veldig tydelig fast i Guds ord:

"Jeg er Herren, Han som helbreder dere." (2.Mos 15,26)

Men Gud stadfester sitt ord gjennom tjenestegaver gitt til Kristi kropp, og til disse hører også helbredelsesnådegavene.

I dag finnes det mennesker som påstår at de har "varme hender". La det være sagt så tydelig som det går an: Noe slikt finnes det ikke et eneste eksempel på i Guds ord. Og årsaken er åpenbar: Gud har ikke gitt gaver som er forbundet med vår person. Vi har ikke et eierforhold til de åndelige gaver. Alle nådegavene - uten unntak tilhører Kristi kropp - menigheten. Det ser du veldig klart og tydelig om du leser hele 1.Kor 12 og ser hvilken sammenheng nådegavene settes i. Ingen kan gå rundt og påberope seg at de "har en nådegave" eller "eier en nådegave".

Det har vist seg at mennesker som har vært borti mennesker som har såkalt "varme hender", har fått den første kontakten med okkulte strømninger og ble innfallsvinkelen til demonisk aktivitet.

En kristen burde alltid være reservert til alt som ikke står omtalt i Guds ord.

(fortsettes)

En sann profet fostres i ødemarken alene med Gud

Når noen setter "profet" på visitkortet sitt, eller på Facebook profilen sin, kan vi være sikker på èn ting: Vedkommende er omtrent så langt borte fra det å være en profet kalt av Gud som det vel er mulig å komme!

Profeter fostres i ørkenen, alene med Gud, i bønn, stillhet, faste, avholdenhet, - de kjenner ikke noe behov for å skape publisitet og oppmerksomhet rundt seg selv. De kjenner godt til lidelse og avvisning. De kan tre frem for mennesker med et budskap for en tid, men først har de tilbrakt år hvor de har vandret alene med Gud. Ingen kan kjøpe en sann profet. Han vil alltid tale ord fra Herren, selv om han selv må lide for det. Hans ord er sjeldent populære. Ingen kan bestille budskap fra ham på forhånd, han har ikke et ord til alle. Hans liv er skjult for mennesker, inntil den dagen Gud kaller ham til å stå frem.

Han møter Gud før han møter mennesker. Budskapet han formidler er en del av hans eget liv. Han går aldri på kompromiss med Guds ord. Hans tjeneste gjelder Kristi kropp, og han underordner seg den lokale menigheten han tjener, og er en del av den. Den profetiske tjenesten handler ikke bare om å formidle ord fra Herren, det må også være samsvar mellom ord og liv. Profettjenesten handler om karakter, om mennesker som gjennom det å leve med Gud gjennom år formes og fostres til et redskap som Gud kan bruke.

La oss be om at det som skjer i Egypt skal åpne opp for at mange får høre om Jesus

Den tidligere presidenten for Sørstatsbaptistene, nåværende pastor for First Baptist Church i Woodstock, Georgia, Johnny Hunt, oppfordrer oss til å be om at Kairo må bli "et hovednav for å spre evangeliet".

I en uttalelse sier Hunt: "Dette er en mulighet for de troende til å hjelpe egypterne til å forstå at friheten de søker er mer en åndelig frihet, enn politisk."

Pastor Hunt besøkte Nord-Afrika og Midt-Østen i to uker i oktober 2009. Han reiste mye og besøkte mer enn 30 baptistpastorer i seks forskjellige nasjoner, og misjonærer tilhørende Sørstatsbaptistene. Egypt er et land som det er vanskelig å drive evangelisering i. Hunt håper at følgene av det som nå skjer skal gjøre det lettere å nå mennesker med evangeliet.

Egypts hovedstad har 11 millioner innbyggere, og med god infrastruktur.

"Hvis Kairo kunne bli et sted som styres av demokratiske prinsipper med tale- og religionsfrihet, så kunne denne byen bli et hovednav for å bringe evangeliet videre til områdene omkring," sier pastor Hunt og legger til: "Dette er en anledning for innhøstning. Vi trenger å be for de kristne der, at Gud vil sette dem i brann for å benytte denne anledningen til å dele evangeliet med flere."

Johnny Hunt oppfordrer også Sørstatsbaptistene til å det som skjer i Egypt som "et mulighetens vindu som er åpent nå".

Bildet viser pastor Hunt under hans reise til Midt-Østen i 2009, her i en menighet i Egypt.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 9

Definisjonen på nådegaven "tro ved den samme Ånd" (1.Kor 12,9), er "en spesiell forvissning som Den Hellige Ånd legger i ens hjerte, om at ens bønn er hørt, at verket har skjedd før man ser noe som helst."

Her er noen eksempler fra Guds ord på denne troens nådegave:

Josva fikk trosvisshet om seieren over Jeriko og murene skulle falle, før kampen om byen startet (Jos 6,2-3) Da Josva og Israels folk begynte marsjen rundt byen, var murene like høye og uinntagelige. Men Gud virket denne tro i Josva, og når de hadde gått sine syv runder falt murene ned (v.20).

Et eksempel fra Det nye testamente kan vi hente fra en episode i Troas. En ung mann som lytter til undervisningen til apostelen Paulus, og som sitter i vindusposten, faller ut av vinduet og ned på gaten og blir tatt død opp. (Apg 20,9-12). Paulus løper ut på gaten og holder rundt ham. Men legg merke til følgende: Paulus ber ikke om at gutten skal bli helbredet. Han sier bare: "Bli ikke urolige, for hans sjel er i ham." (.10)

Hvordan kunne Paulus være så rolig og behersket i en slik situasjon? Fordi troens gave virket i situasjonen. Legg merke til hva som skjer videre: Da Paulus kom opp igjen der hvor menigheten kom sammen begynte de nattverdfeiringen! Og etter å feiert Herrens måltid fortsetter de å samtale "en lang stund" før Paulus skal reise. Hva med gutten? Nå var det blitt daggry - først da førte "de den unge mannen inn levende, og de ble ikke lite trøstet." Slikt er bare mulig når troens gave virker.

I neste artikkel skal vi se nærmere på "nådegaver til å helbrede".

(fortsettes)

Baptistforsamlingen i Narkis Street - en levende menighet midt i Jerusalem

Jeg ble sittende å tenke på Israel i går kveld. Slik situasjonen er i nabolandet Egypt for tiden, er det mye som kan skje de nærmeste ukene som kan øke presset betydelig for Israels land og folk.

Når vi har besøkt Jerusalem har vi hatt gleden av å besøke Baptistkirken i Narkis Street, og i går kjente jeg at jeg lengtet tilbake til både Jerusalem og til denne flotte forsamlingen som har betydd så mye for så mange.

Denne menigheten ble startet i tiden etter 1.verdenskrig. I 1933 kom 13 kristne sammen i denne gaten i sentrum av Jerusalem for å be og studere Guds ord. De 13 var både jøder og arabere. De kom sammen i et kapell som i all hovedsak var bygget av en mann, Roswell Owens. Byggingen av kapellet kostet Owens 1000 USD. 2. verdenskrig gjorde arbeidet for menigheten vanskelig, men fra 1949 kunne pastor Robert Lindsay gi seg skikkelig hen til arbeidet med å bygge menigheten. Fredag kveld og lørdag morgen ble det holdt gudstjenester på hebraisk og engelsk. På 1950 tallet var det andre som hadde ansvaret i menigheten, men fra 1962 var Lindsay tilbake og fra da av ble menigheten konstituert som en baptistmenighet.

Denne Robert Lindsay var litt av en mann. I 1961 måtte han komme seg over til Øst-Jerusalem, som da var kontrollert av Jordan for å besøke en familie der. Han tråkket på en landmine, og mistet det ene beinet. Men han fortsatte arbeidet i menigheten etter rekonvalisenttiden. Biografien om Lindsay heter da også talende: "Med en fot i himmelen"! Den er skrevet av hans svigersønn.

I oktober 1982 ble kirkebygget ødelagt i en brann. Politiet mistenkte at ultra-ortodokse jøder stod bak. Kirkebygget er også i senere tid forsøkt ødelagt av brann. Kirkebygget ble bygget opp igjen i 1987.

De 15 siste årene har Charles Koop (bildet) vært menighetens pastor. Fire bapistforsamlinger som representerer 500 medlemmer har tilholdssted i kirkebygget. Gudstjenester foregår på hebraisk, russisk og engelsk. En av gudstjenestene følger tradisjonell baptistisk liturgi, mens den andre er mer lovsangspreget.

SISTE: De drepte i Egypt var to familier - drapsmennene er naboer - menn, kvinner og barn drept

Som tidligere meldt på bloggen i dag er 15 koptiske kristne drept i Egypt. Her kommer en oppdatering:

Drapene skjedde i landsbyen Samora forrige søndag. Samora ligger i Al-Minya provinsen i det Øvre Egypt.

De drepte er to kristne familer - voksne og barn. To overlevende har gjenkjent drapsmennene som sine muslimske naboer.

Den lokale koptiske biskopen, Anba Agathon, har i et intervju med TV-kanalen Al-Karma, sagt at gjerningsmennene trolig har grepet sjansen til å plyndre de kristne i en situasjon der de visste at de ikke hadde poltibeskyttelse på grunn av demonstrasjonene i en rekke egyptiske byer. Drapsmennene har firt seg ned på taket og overrasket familiene. Fra taket brøt de seg inn i de to boligene og drepte de som kom i deres vei. Flere ble etterlatt døende på stedet. Alt av verdier er stjålet, inkludert penger, møbler og elektrisk utstyr. Drapsmennene tok også med seg familiens dyr og hvete.

I følge biskop Anba Agathon var det to grupper med drapsmenn. Den ene gruppen ble ledet av en mann ved navn Ibrahim Hamdy Ibrahim, en islamist, som hadde med seg en gruppe maskerte menn. De tok seg inn i huset til kopteren Joseph Waheeb Massoud, gjennom taket til den muslimske naboen, Mahgoub el Khawaled. Mennene drepte Josef og hans kone Samah, deres 15 år gamle datter Christine og deres åtte år gamle sønn Fady Youssef. Den andre gruppen var ledet av Yasser Essam Khaled, som også hadde med seg en gruppe maskerte menn. De tok seg inn i huset til kopteren Saleeb Ayad Mayez, gjennom taket til hans muslimske nabo Mohamad Hussein el Khawaed. De skjøt Saleeb, kona Zakia, deres fire år gamle sønn Joseph, den tre år gamle datteren Justina, hans 23 år gamle søster Amgad, moren Zakia og noen hvis navn ikke er offentliggjort ennå.

15 kristne drept i Egypt - Baptistenes Verdensallianse med støtte til de forfulgte

Neville Callam (bildet), generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse, forsikrer pave Shenouda III, overhode for Den koptisk ortodokse kirke, om baptistalliansens "urokkelige solidaritet med den koptisk ortodokse kirkefamilen og med andre kristne menigheter som står ansikt til ansikt med trusler og forfølgelse."

Omkring fem til 10 prosent av Egypts befolkning på over 80 millioner, er kristne, og 90 prosent av disse tilhører Den koptisk ortodokse kirken. Den egyptiske baptistunionen, som er en del av Baptistenes Verdensallianse, har 18 menigheter med tilsammen 2.100 døpte medlemmer. Baptistenes Verdensallianse representerer 150 nasjoner. Det finnes 44 millioner døpte medlemmer i baptistmenigheter verden over, med 110 millioner tilhørige.

SISTE: 15 kristne myrdet i Egypt

Mens de store demonstrasjonene har pågått i Kairo, har 15 kristne blitt myrdet i byen Al-Minya (bildet), som ligger 245 km sør for hovedstaden, langs Nilen. Siden politi og militære er opptatt med urolighetene i landet, var det ingen som kunne beskytte dem. Når drapene skjedde vet vi ikke ennå.

Det er generalsekretæren i Den svenska Evangeliska Alliansen, Stefan Gustavsson, som kommer med disse opplysningene. Han har vært i kontakt med den evangeliske alliansen i Egypt. Representanter for denne bekrefter at 15 kristne er myrdet av ukjente gjerningsmenn. De kristne overalt i Egypt vokter nå sine hjem, og i alle menighetene er det bønn.

Det er dette mange har fryktet - at kristne skal angripes mens politi og militære styrker er fraværende, og ikke kan beskytte dem.

Vi kommer tilbake med mer om denne saken når ytterligere informasjon foreligger.I mellomtiden la oss intensivere forbønnen for Egypt.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=246551