100 år siden bror Roger ble født

I dag er det på dagen 100 år siden Bror Roger (bildet) ble født. Få har hatt en slik betydning for å bygge broer mellom de ulike kristne konfesjonene som han. Men dette er ikke hans eneste bidrag til kristenheten. Bror Roger ble også en åndelig veileder for mange, som søkte etter å leve i en radikal etterfølgelse av Jesus, i enkelhet, forsakelse og tro. Gud alene vet hvor mange som har funnet en levende Jesus i Taize, en oppstanden Frelser har forvandlet deres liv.

Han het opprinnelig Roger Schütz, og ble født 12. mai 1915, som det niende og yngste barnet til Karl Ulrich Schütz, en protestantisk pastor fra Bachs i Sveits, og Amelie Henriette Marsauche, en hugenott fra Frankrike.

Jeg har skrevet om bror Roger mange ganger. Her er noe jeg skrev i fjor:

Det var i 1940 etter avsluttende studier i teologi i Lausanne og Strasbourg at Roger Schutz, som er hans borgerlige navn, slo seg ned i den  franske landsbyen Taize. Her oppe på det lille høydedraget i Bourgogne, fant han sitt himmelrike på jord! Til å begynne med var han alene. Krigen herjet med all sin gru. Roger Schutz gjemte unna de som fikk problemer med nazistene. Han reddet blant annet flere jøder.

Roger Schutz bar på en drøm om å grunnlegge en kommunitet, hvor man skulle arbeide for forsoning og enhet mellom kristne og for å lindre lidelsene på grunn av krigen. I 1942 måtte han flykte fra Taize, etter at han hadde blitt angitt for å ha gjemt jøder. For det var det dødsstraff.

 Kommuniteten i Taize 
Det skulle gå to år før Roger Schutz kunne vende tilbake til Taize. Men da kom han ikke tilbake alene. Han kom sammen med tre brødre som delte hans kall. Den økumeniske kommuniteten i Taize ble grunnlagt i 1949. Det skjedde påsken det året da de første syv brødene gav sine løfter. De første årene var det brødre fra ulike protestantiske kirker som ble en del av kommuniteten. Fra 1969 kom de første katolikkene, og dermed kunne kommuniteten i Taize bli en økumenisk kommunitet. Siden da har også brødre fra Den ortodokse kirken blitt en del av Taize kommuniteten.

Unikt
Det finnes ikke noe som Taize i hele Europa. Heller ikke i resten av verden. Hit kommer titusener av ungdommer hvert eneste år. Og mange av disse ungdommene stifter for aller første gang kontakt med et levende kristent miljø. De bor i telt, de spiser i fellesskap, de deltar på tidebønnene i Forsoningskirken med tente lys og synger de etter hvert så berømte Taize-sangene. Bønneatmosfæren her er sterk. Her har mange bestemt seg for å følge Kristus resten av livet.

Og hit kommer kirkeledere fra alle konfesjoner - for samtaler, og for å be!

Bror Roger's sterke lengsel etter enhet ledet han til å ta ulike initiativ til møteplasser for økumeniske samtaler, ikke minst mellom ungdom. Det var barna og de unge som sto broder Roger's hjerte aller nærmest.

Taize-kommuniteten fortsetter sitt arbeid og ledes nå av bror Alois.

Med gode venner på besøk

Guds ord forteller oss at 'olje og røkelse gleder hjertet, godt vennskap styrker sjelen'. (Ord 27,9).

I går hadde vi gleden av å møte gode venner. Solveig og Erling Thu hadde tatt den lange veien til Gjøvik, for å avlegge oss et besøk. May Sissel og jeg har hatt gleden av å besøke dem i deres hjem, det vakre og trivelige 'huset i skogen'.

Solveig og Erling viser en raushet i møte med mennesker jeg setter stor pris på. De er oppriktig interessert i andre, og de er gode og trygge rollemodeller. Både som ektepar og i tjenesten.

De representerer også noe av våre røtter. Etter at jeg ble en kristen, og giftet meg med May Sissel, ble vi en del av en husmenighet her på Gjøvik, som hadde gode relasjoner til den engelske husmenighetsbevegelsen. Jeg er djupt takknemlig og kjenner jeg står i gjeld til noen av de samme personene som Solveig og Erling Thu knyttet vennskapsbånd med på 1970-1980 tallet. Undervisningen til Arthur Wallis, Bryn Jones, Ian Farr, Ian McCullog, David Matthews, John Noble, Maurice Smith og amerikanerne Ern Baxter, Bob Mumford, fikk stor og avgjørende betydning for meg den gangen - og mye av det jeg lærte om Guds rike og om Menigheten, bærer jeg fremdeles med meg takket være disse brødrene og det jeg hadde lest av T.Austin-Sparks, Watchman Nee, Lance Lambert, Stephen Kaung og DeVern F. Fromke.

Å treffe Solveig og Erling var oppløftende. Å lytte til deres livshistorie, ikke minst høre dem snakke om det de har fått være med på i Nepal, som nå er så hardt rammet av den forferdelige jordskjelvkatastrofen, gjør inntrykk.

Nå har vi planlagt å møte hverandre igjen senere i sommer og så til høsten. Dette ser May Sissel og jeg veldig fram til!

Fem koptiske ungdommer arrestert av egyptisk politi og anklaget for blasfemi

Fem koptiske ungdommer er arrestert og anklaget for blasfemi i Egypt. De er anklaget for å ha vært i besittelse av en videofilm som gjør narr av den islamistiske terrorgruppen IS.

Før de ble arrestert gikk en mobb til angrep på deres hjem med steiner. De fem guttene er i alderen 15-16 år. Blir de dømt skyldige, kan de få fem års fengsel.

Fordi den muslimske mobben forlangte sterke reaksjoner mot dem fem, har politiet også gått til arrestasjon av den koptisk lærer. Læreren ble holdt fengslet i fire dager.

Den lokale muslimske mobben mente videofilmen var en hån mot Islam, mens den i realiteten er en film som viser grusomhetene som IS bedriver mot kristne og jøder.

Arrestasjonene fant sted i Minya.

Guds svar er Jesus

Så ofte vi kristne blir fristet til å søke åndelige opplevelser for deres egen skyld! Dette er galt. Bibelen taler ikke om noen opplevelse som gis oss atskilt fra alt annet. Det som Gud har gjort i sin nåde, det er å la oss komme med i Kristus.

Det som skjedde med Kristus, har Han latt skje med de kristne, det Hodet måtte gjennomgå har lemmene likeledes gjennomgått.

Derfor tar vi feil når vi tror at vi kan eie noe av det åndelige liv bare av oss selv, løsrevet fra Kristus. Det var aldri Guds hensikt at vi skulle få noe fra Ham som bare tilhørte oss helt personlig, og Han er ikke villig til å la noe slikt oppstå i deg og meg. 

All sann kristen opplevelse oppleves først i Kristus. Det vi kaller 'vår' opplevelse er bare dette at vi får erfare det Han har opplevd og hva Han har følt. Det er vintreet som gir grenene sin karakter'.

Watchman Nee

Lance Lambert er død

Det er med djup sorg jeg har mottatt meldingen om at Lance Lambert (bildet) døde i går kl.15.15, etter lengre tids sykdom. Selve dødsfallet kom veldig plutselig. Han døde fredelig og uten smerter. Det var under et opphold i Hellas i september at han ble syk. Mange har stått sammen med ham i bønn i tiden som fulgte.

Lance Lambert var en svært anerkjent bibellærer. Han hadde et særlig lys over Guds ord når det gjelder Israel og det profetiske ord, og om Menigheten. Selv har jeg hatt gleden av å høre ham en rekke ganger både i Israel og Norge.

Lambert, som var jøde, var en gentleman i ordets virkelige betydning. Han var født i 1931 og vokste opp i Richmond, Surrey, og var bare 12 år når han fikk et møte med Jesus. Lance begynte å studere ved African and Oriental Studies ved London University som forberedelser for å tjene som misjonær i Kina. Han studerte klassisk kinesisk, Mandarin, orientalsk filosofi og det fjerne Østens historie. Den kommunistiske maktovertagelsen gjorde det umulig for ham å komme inn i Kina.

Tidlig på 1950-tallet tjente Royal Air Force i Egypt, og grunnla senere Halford House Christian Fellowship i Richmond, England.

Han oppdaget sine jødiske røtter og ble israelsk borger i 1980, og bodde i sitt eget hjem ved siden av Gamlebyen i Jerusalem, helt frem til sin død. Hans far og mange av hans familiemedlemmer døde alle i Holocaust.

Watchman Nee fikk stor betydning i Lance Lamberts liv. Hans nære medarbeider, Stephen Kaung (100 år), som fremdeles lever og er aktiv som forkynner, sto sammen med Lance Lambert i en rik tjeneste og talte sammen i en rekke konferanser.

I mange år utga Lance Lambert en oppdatering hvert kvartal om det han så skje i Israel og i verden i lys av det profetiske ord.

Lance Lambert vil bli djupt savnet. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å ha møtt ham og få samtalt med ham ved ulike anledninger. Fred over hans gode og vakre minne.

Forvrengningen av nåden

'Denne verdens krefter har korrumpert sinnene, vridd nådens evangelium til et religiøst fangenskap og forvrengt bilde av Gud til en evig, trangsynt bokholder. Det kristne samfunnet ligner en arbeidsutveksling på Wall Street, der elite hylles, og de ordinære ignoreres. Kjærligheten kveles, friheten knebles og selvrettferdigheten fester seg. Den institusjonelle kirken skader helbrederne fremfor å helbrede de skadede.

For å si det rett ut aksepterer dagens amerikanske kirke nåden i teorien, men fornekter den i praksis. Vi sier at vi tror at virkelighetens fundamentale struktur er nåde, ikke gjerninger - men livet vårt motbeviser troen vår. I det store og hele blir nådens evangelium verken proklamert, forstått eller levd ut.

Alt for mange kristne bor i fryktens hus og ikke i kjærlighetens...

Før eller siden konfronteres vi med den smertefulle sannheten om vår vanmakt og utilstrekkelighet... Vår pusting og pesing for å imponere Gud, vår streben etter poeng, vårt stress og kav for å fikse oss selv mens vi skjuler vår smålighet og velter oss i skyldfølelse, er en styggedom for Gud og en direkte fornektelse av nådens evangelium'.

(Brennan Manning i De elendiges evangelium. Hermon forlag 2013)

Mer om Emil Gustafson

Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på artikkelserien om Emil Gustafson. I dag finner du del 3 på bloggen Monastisk. Du får høre om en av vekkelsene han sto i, om predikanten, om profeten og bibellæreren Emil Gustafson.

Du finner artikkelen her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Ved Mjøsas bredd sammen med Isak Syreren og hans åndelige råd

I går talte jeg på gudstjenesten til Misjonsambandet i Hamar. Det var en god opplevelse. Mange gode samtaler etterpå.

Etter gudstjenesten tok jeg bilen til Domkirkeodden, hvor jeg gikk langs en sti ned til Mjøsa i det vakre vårværet. Jeg satte meg på en stein for å lytte til bølgene som slo inn mot land. Den lyden liker jeg godt.

Der - i stillheten - lyttet jeg til Gud.

Ofte - når vi ber - blir bønnen ord formet med våre lepper. Men leppenes bønn blir bare ord, om ordene våre ikke har kontakt med hjertet vårt. Skal vi få kontakt med hjertet vårt, må vi av og til bli tause, og våge oss på stillheten. Bruke tid på å lære Guds stemme å kjenne. Det er ikke gjort på en dag eller to. Man må lære seg til å lytte.

Jeg kom til å tenke på en historie jeg leste i boken 'The Prayer of the Frog', som jeg har gjengitt i boken min: 'Ved stille vann', med undertittelen: 'Gudslengsel og hvile i en travel hverdag':

'Det var en gammel mann som alltid satte seg på bakerste benk i kirken. Hver gang satt han i en time. Kirkens prest tenkte at den gamle mannen sannsynligvis satt og ba. Etter mange dager gikk presten til slutt bort til mannen. Han ville vise ham litt pastoral omsorg og spurte ham: 'Hva sa Gud til deg?' 'Gud sa ingen ting. Gud bare lyttet'. 'Hva sa du til Gud da?' 'Jeg sa heller ingen ting. Jeg bare lyttet'.

Historien har mye å si om bønnens dybder. Og det er dette vi går glipp av å vår støyende og travle hverdag. 'Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall', leser vi i Salme 42,8. Og Paulus forteller oss om at Den Hellige Ånd er den som gransker dybdene i Gud (se 1.Kor 2,10). Så det er ennå mer land å innta for den som ber, leter og banker på.

Fra ryggsekken min tar jeg fram en liten bok jeg alltid bærer med meg. Det er en liten samling med betraktninger skrevet av Isak Syreren, en gang biskop i Ninive, våre dagers Mosul. Han levde på 600-tallet, og stadig vekk gir han meg noe jeg kan grunne på.

Som dette jeg leste i dag:

'Begjær ikke råd fra den som ikke lever samme liv som deg, samme hvor vis han måtte være. Det er bedre å betro seg til en som enkel og uten utdannelse, men som selv har erfaring, enn en lærd filosof som taler om hva han har utforsket men som savner erfaring'.

Vi kan ikke lese oss til alt. Vi kan heller ikke bygge vårt liv for andres tro. Vi må selv gjøre oss erfaringer med Gud. Og de gjør vi ofte når Han sender prøvelser i vår vei.

Den samme Isak skriver: 'Før mennesket er blitt prøvd ber hun til Gud som en fremmed'.

Og Isak Syreren gir oss dette rådet når vi skal be: 'Tal ikke til Ham som om du visste noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte'.

Det ble en god stund der ved Mjøsas bredd. Rett ovenfor meg stod det en gang et kloster: St.Olavs kloster. Munkene der måtte ikke bare hatt en fantastisk utsikt til 'Innlandshavet', men her var det også pusterom for den som søkte stillheten - og Gud.

Vestens kristne bryr seg ikke om at Aleppos kristne utryddes

Erkebiskopen i Aleppo, Jean-Clement Jeanbart (bildet), er djupt fortvilet. De siste fire årene har han forsøkt å hjelpe sin forsamling, sammen med alle beboerne av Aleppo, til å overleve. De utstår utrolige prøvelser hvor de lever midt i en krigssone og står ansikt til ansikt med farer fra alle sider.

Erkebiskopen har delt med den frie verden hvordan de har det, og håper på hjelp fra sine trossøsken i Vest, men svært lite har skjedd.

Jeg forstår erkebiskop Jeanbart's fortvilelse. Flere av mine Facebook venner som uttaler seg om Syria-flyktningene er mest opptatt av at de ikke skal få komme til Norge. Mange tenker nok ikke på at mange av de som flykter er deres kristne trossøsken. Mantraet som gjentas og gjentas er at de skal hjelpes på stedet, men når de som bor der ikke får denne støtten, og føler seg sveket av Vestens kristne, hva da?

Erkebiskop Jeanbart har nylig vendt tilbake til det han kaller sitt hjem: sønderskutte og krigsherjede Aleppo i Syria. Her er hans eldgamle kirke i ferd med å bli utryddet. Han var i USA forrige uke for å få kristne til å bli oppmerksomme på det som skjer. Han fant at mange kristne ikke en gang visste at det var noen kirke der, og de som visste, synes ikke som om de var interessert i det hele tatt.

Erkebiskop Jeanbart er en bemerkelsesverig person. Med stor fare for sitt eget liv forblir han hos sin lidende menighet i Aleppo. Flere av hans kollegaer er kidnappet eller drept.

La oss huske ham i våre forbønner, de kristne i Aleppo og la oss be om at Vestens kristne, og dermed også norske kristne, våkner opp og ser hva som holder på å skje med deres kristne trossøsken i Syria.

Franklin Graham vil besøke alle 50 amerikanske stater i 2016 med bønnekampanjer

Bildet av en knelende Franklin Graham - Billy Graham's sønn - gjør inntrykk.

I et personlig brev til sine støttepartnere, skriver Franklin Graham blant annet:

'Gud har velsignet vårt land mer enn noen annen nasjon på jorda. Men det synes som om vi dag er aldeles i drift - politisk, moralsk og åndelig. Jeg har hørt fra mennesker over hele Amerika, som sier seg enig i dette, og mange av dem sier: - Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre!

Vel, det er noe. Jeg planlegger å holde en bønnekampanje i alle de 50 amerikanske statene i 2016. Jeg tror at Gud har kalt oss til å gjøre dette. Vi kaller denne kampanjen for 'Decision Amerika Tour'. Jeg ønsker å utfordre kristne tvers over hele vår nasjon til frimodig å leve ut sin tro og til å be inderlig og trofast for vår nasjon og deres ledere. Jeg ønsker å oppmuntre kristne til å komme på banen og stemme i det kommende valget', skriver Franklin Graham.

Som ikke kommer til å fremme noen politisk kandidat, men som vil 'be folk innstendig om å stemme for de som holder oppe bibelske prinsipper, og jeg vil dele de livsforvandlende sannhetene i Guds evangelium frem i alle statene'.

Franklin Graham, som nå er blitt 62 år, sier at 'Amerika er i krise, og jeg har levd lenge nok til å ha lært at ikke noe politisk parti eller politiker er svaret. Det eneste håp for dette landet er Den Allmektige Gud og Hans Sønn'.

Han legger til:

'Vi kan ikke sitte stille lenger. LGBT aktivister, abortforkjempere, aggressive ateistgrupper, og andre som ignorerer Guds ord forsøker å presse sin agenda på oss. Vi må bruke en hver anledning til å stå opp for den bibelske standarden og la vårt lys skinne. Vi trenger å bevare for religionsfrihet slik at vi kan fortsette å forkynne evangeliet fritt. Hvis vi kristne står sammen og lar vår stemme høre, tror jeg at Gud kan bruke oss til å utgjøre en forskjell. Jeg håper du vil be sammen med oss nå'.

Tre nivåer av bønn vi trenger å kjenne, del 2

Her fortsetter undervisningen til James Goll (bildet):

Kontemplativ bønn er en eldgammel kristen bønnerpraksis som ikke har vært viden kjent eller praktisert i mange evangelikale eller karismatiske sammenhenger, men jeg tror Guds Ånd i våre dager gjenoppretter denne bønnepraksisen til en større del av Kristi kropp.

I kontemplativ bønn, henvender vi oss ikke til Gud primært som en som sitter på sin trone i himmelen; men til til en som på grunn av vår nye fødsel, har tatt bolig i oss. Hver og en av oss har en trone i vårt indre hvor Han bor på en svært personlig måte.

Kvekeren Richard J. Foster, forfatteren av den moderne kristne klassikeren: 'Veier til glede. Innføring i de klassiske åndelige disiplinene' (Luther forlag 2001), er en livslang student av ulike former for bønn. Gjennom sine studier og erfaringer har han funnet ut at kontemplativ bønn har tre stadier: Samling, bønnens stillhet og bønnens henrykkelse.

Samling
Stadium en er selve samlingen, som handler om å slippe tak i alle fengslede distraksjoner. Det er det som er ideen bak Salme 46,11: 'Hold opp, og kjenn at jeg er Gud'. Andre oversetter dette bokstavelig slik: 'Slapp av og gi slipp, og vi at jeg er Gud'. Det er en sammenheng her mellom den indre vissheten, som gis oss ved åpenbaring, av Guds store kjærlighet til oss, og omvendelse fra vår side. 'Omvendelse' betyr å vende seg bort fra synd og vende seg mot Gud. Det betyr også at vender seg bort fra alle fengslede distraksjoner for å fokusere på Herren og Hans nærvær.

Mens vi hviler i stillhet, ber vi Den Hellige Ånd om å gjøre Jesus virkelig for oss og slå av alt annet. Richard Foster viser oss en måte å gjøre dette på: se for seg Jesus sittende i en stol rett foran oss. Han er virkelig tilstede, men noen ganger trenger vi hjelp til å visualisere denne realiteten. Gud har skapt vår forestillingsevne, lik alt det andre vi har fått i gave, men vi trenger å hellige den, overgi den og bruke den etter Guds hensikt.

(fortsettes)

Bønnekampen under 2.verdenskrig, del 1

Det du er i ferd med å lese vil du neppe finne noe annet sted i forbindelse med 70 års markeringen av frigjøringen etter nazistenes skrekkvelde.

Men jeg våger påstanden om at det er noe av det mest bemerkelsesverdige du vil lese i sakens anledning.

Du kjenner kanskje navnet Rees Howells? Noen av dere har kanskje lest boken som Norman Grubb skrev om ham, og som på norsk fikk navnet: 'Flammer over Wales'? Kort fortalt var Rees Howells en mann Gud reiste opp som forbeder, og biografien om hans liv er en spennende reise i forbønnens tjeneste. Rees Howells startet The Bible College i Wales, en bibelskole som skulle få stor betydning for mange av de tjenestegavene Herren ga til sin menighet i årene som fulgte.

Rees Howells og bibelskoleelvene spilte en avgjørende rolle som forbedere under 2.verdenskrig og senere da staten Israel ble gjenopprettet i 1948. I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hva som skjedde på denne bibelskolen i årene før og under 2.verdenskrig, og hvordan Gud ledet dem og fortalte dem hvordan de kunne be målrettet og strategisk inn i de situasjonene som oppsto.

Historien jeg er i ferd med å fortelle er hentet fra en som var øyenvitne til det hele: Doris M. Ruscoe, som arbeidet i staben ved bibelskolen.

Doris forteller at både staben og elevene ved bibelskolen i Swansea i Wales var opptatt av de urovekkende nyhetene som kom fra Tyskland etter at Adolf Hitler hadde kommet til makten. Gud hadde åpenbart for Rees Howels at 'djevelen gjennom denne mannen ville søke verdensherredømme og på den måten bli en trussel for spredningen av evangeliet'. (Doris M.Ruscoe: The Intercession of Rees Howells. The Lutterworth Press 1983, side 17)

'De som var elever og som arbeidet i staben på den tiden kommer aldri til å glemme den byrden som Ånden la på oss når begivenhetene i Europa var spesielt truende. Kunne noe stoppe den pågående marsjen til Hitler? Han hadde etablert sin øverste maktsfære i Tyskland og hadde allerede planer om utvidelse av denne makten rundt om i Europa'.

I fastetiden i 1936 hadde bibelskolen tilbrakt de ukene den varte i bønn og faste. Denne praksisen var vanlig ved denne bibelskolen. Man kom sammen til bønn hele dagen, kun avbrutt av et måltid mat for de som ikke fastet, ved 1700-tiden. Så var det samlinger igjen om kvelden. Det lå en tung bønnebyrde over alle sammen, men i bønnen ble de løftet inn for Guds trone og der ble de forfrisket.

I mars 1936 hadde Hitler sendt sine tropper inn i Rhinland, en aggressiv handling som ikke møtte noen motstand fra de europeiske landene.

Men for Rees Howells var det annerledes. For ham ble det en byrde.

'Jeg kommer aldri til å glemme søndag den 29.mars', forteller Doris M. Ruscoe, og legger til: 'Rees Howells kom ned til matsalen og han så ikke ut til å være seg selv. Han som alltid så så ordentlig ut. Nå var håret rufsete og ansiktet bar preg av at han var i smerte. Så sa han: 'Herren har fortalt meg at bønnen har feilet. Nå er det bare forbønnen som vil føre oss igjennom'. Vi stirret på ham, stumme og forble stille. Var det virkelig slik at bønnen ikke hadde virket - den intense bønnen de siste ukene? Hva var det Herren ville si oss? Det var et nytt nivå av bønn som Han ledet oss inn i, og i denne sene kveldsstund og natt, begynte vi å få lys over situasjonen. Krigen i det himmelske raste, mørkets krefter samlet styrke, verden var på randen av en katastrofe. Hva ville nå skje med spredningen av evangeliet?'

(fortsettes)

På bildet sees Rees Howells.

Statsminister David Cameron: Jesus er min personlige Frelser

David Cameron og De konservative beholder makten i Storbritannia og får rent flertall i Underhuset etter torsdagens valg. Lederne for Labour, Liberaldemokratene og for UKIP trekker seg.

Valgresultatet er overraskende. Alle meningsmålinger tydet på at det skulle bli et svært jevnt valg, men nå slipper Cameron hjelp fra koalisjonspartier.

Jeg merker meg at en profilert kristen leder som, Canon Andrew White, bedre kjent som 'presten fra Bagdad' uttrykker glede over valgresultatet. Han skriver på sin Facebook-side:

'En konservativ seier! De sa det ikke ville skje, alle hadde sine tvil. Ved påsketider kom statsministeren med den mest forunderlige påskehilsen om Kristi oppstandelse. Fra det øyeblikket av visste jeg at gjenvalget av ham ville være overnaturlig, og det var det. Derfor ber jeg om at vi må be for den britiske statsministeren, at Guds overnaturlige kraft vil være over ham'.

I den oppsiktsvekkede påskehilsenen som den anglikanske presten sikter til sa statsminister Camron følgende: 'Påsken er ikke bare en tid for kristne til å reflektere, men også en tid for hele landet vårt til å reflektere over hva den kristne tro tilfører Storbritannia.

Statsminister Cameron snakker villig vekk om viktigheten av å lære barna om påskens innhold, og han snakker også om den fred og den veiledning han får gjennom den kristne troen. Onsdag før påske holdt statsministeren en mottagelse for kristne ledere i Downing Street, hvor han i følge BBC, skal ha omtalt Jesus Kristus som sin personlige Frelser.

I videoen forteller David Cameron også om sin egen reise til Betlehem og Jerusalem, som han foretok en drøy måned før påske:

'Jeg fikk med egne øyne sett steder der Jesus ble født og døde. Det var en ekstraordinær opplevelse for meg å være der så mye av vår historie begynte, sa statsministeren i videoen.

På videoen snakker han også varmt om Alpha-kurset, og den forandringen det gjør med mennesker som tar det.

Gud signe vårt dyre fedreland - Norges profetiske rolle

På denne dagen - 70 år etter frigjøringen - vaier det vakre korsmerkede flagget vårt over hele landet. Ennå merkes jubelbruset fra den forunderlige ekstatiske maidagen i 1945. Norge var atter fritt.

Etter at vi var ferdige med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet i går kveld, gikk vi ut i bønnehagen vår og sang: Gud signe vårt dyre fedreland!

Det var sterkt.

For mange av bloggens lesere som tilhører krigsgenerasjonen har denne 8.mai mange minner. De minnene må det vernes om. For dem betydde det korsmerkede korset mye. Dagen var kommet da det kunne vaie fritt, og intet land har vel et vakrere flagg enn oss!

Men vi er ikke alene om å ha korsmerkede flagg. Det har også Danmark, Sverige, Færøyene, Island og Finland. Dette er ikke tilfeldig. Jeg tror Gud var med i prosessen når disse flaggene ble til. Jeg er mer enn sikker på at Gud har en spesiell plan for landene i Norden.

Nordens bønneapostel, Kjell Sjöberg, skrev for flere år siden et kompendium hvor han blant annet beskriver Norden som en misjonsstasjon til hele Europa:

'Guds plan med Norden er at vi skal gjøre den til en evangeliseringsbase for Europa. Reddningen for våre nasjoner ligger i at vi utfører det oppdrag som Herren har planlagt for oss. Befinner vi oss i kallet vårt finnes det også en beskyttelse for dette kallet. Herren vil berge inn den siste generasjonen ungdom for at skarer av evangelister og evangeliseringsteam skal komme ut fra dem. Han vil New Viking Ministries, nye vikingtog til Europa, vikingtog i en annen ånd enn de første vikingtogene'.

La oss på denne spesielle dagen i vår historie - 70 år etter frigjøringen - bøye våre knær, ydmyke oss innfor den tre ganger hellige Gud, takke Ham for at landet vårt er fritt. Be om at Norge som nasjon kommer inn i Guds plan, slik at vi fremdeles kan bli et land som sender ut mange misjonærer til misjonsfeltene. La oss be for våre byer og bygder og tettsteder at Gud sender en gjennomgripende vekkelse, som skaker denne nasjonen. La oss be for kongen og hans hus, regjering, storting og alle i høy verdighet. Og la oss be om at Gud beskytter våre grenser, og da særlig nordområdene våre. 

Og til slutt: La oss be for våre nordiske naboer med de korsmerkede flaggene, at vi må få beholde korset i flagget og at Gud må velsigne våre nasjoner. La oss be om alle disse korsmerkede nasjonene også blir nasjoner som velsigner Israel.

I dag når jeg skrev om dette ble jeg så minnet om det vi kan lese om Det nye Jerusalem. I Åp 22,24-26:

'Folkeslagene skal vandre i byens lys, og kongene på jorden bærer sin herlighet inn i den. Dens porter skal aldri stenges om dagen, for natt skal ikke være der. De skal bære folkeslagenes herlighet og ære inn i den'.

Et forunderlig ord! Hver nasjon bidrar altså med noe av evig verdi som de tar med seg og som blir en del av det kommende Gudsriket. Hver nasjon er unik og har fått sin spesielle gave fra Herren. Hva er vår del og hvordan tar vi vare på den?

Kristne i Egypt frykter en ny bølge av forfølgelse

Muslimske terrorister terroriserer de kristne i Egypt. Gjentatte ganger har den kristne befolkningen i al-Our i Minya vært utsatt for angrep og sjikane, fra den lokale muslimske befolkningen.

al-Our er hjemstedet til 13 av de 20 kopterne som ble henrettet av jihadister fra IS i Libya. Den koptiske kirken på dette stedet er blitt omgjort til en minnekirke for martyrene. Dette provoserer den lokale muslimske befolkningen på en så kraftig måte at motstanden fra dem er blitt voldelig. De kristnes hjem er blitt angrepet gjentatte ganger, og flere åkre er blitt satt i brann. Kopterne har på sin side henvendt seg til landets sikkerhetsstyrker og bedt om beskyttelse.

Og muslimske terrorister i Egypt har gjort det helt klart: landets kristne er målskiven for deres terrorvirksomhet. Kopterne frykter nå en ny bølge av forfølgelse.

La oss huske våre koptiske venner i våre daglige forbønner.

Tre nivåer av bønn vi trenger å kjenne, del 1

James Goll (bildet) har skrevet om kontemplativ bønn på en enkel og lettlest måte. Jeg har derfor valgt å oversette denne artikkelen, og håper den kan bli til hjelp for noen som lengter etter å komme inn i et djupere liv med Gud:

Kontemplativ bønn er ofte blitt sett på som noe som hører den gamle kirkehistorien til, men Gud restaurerer denne bønnepraksisen som et middel til å utvikle intimitet med Ham.

Jeg har funnet ut at den mest direkte veien til større intimitet med Gud har kommet gjennom praksisen eller disiplinen til en nærmest tapt kunst i dagens menighet hvor alt skal skje så fort - det som kalles kontemplativ bønn. For mer enn ti år siden, ble jeg kjent med denne bønneformen via noen erfaringer som Gud gav meg, og siden den gangen har blitt en av sentrale tingene i min vandring med Gud.

Når jeg først begynte å praktisere denne bønneformen, tilbrakte jeg nesten et helt år med å lese Bibelen, og skriftene til de tidlige kristne forfatterne, de som går under navnet 'ørkenfedrene'. Jo mer jeg leste, jo mer kjente jeg at jeg var på kjent grunn. Til en viss grad gikk jeg allerede denne veien.

Kontemplativ bønn handler først og fremst om dette: en søken etter intimitet med Gud. Bibelen er full av eksempler på en slik søken:

'Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd'. (2.Kor 3,18)

'Hold opp, og kjenn at jeg er Gud!' (Salme 46,11)

'Med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone'. (Hebr 12,2)

(fortsettes)

Strategisk forbønn for Etiopia foran valget 24. mai

Det begynner å nærme seg valget i Etiopia. Dette valget bør få vår oppmerksomhet som forbedere. Datoen er 24. mai.

Etiopia er vekkelsenes land. Men det er også  forfølgelsenes land. Vekkelseskirken kanskje fremfor noen, Den lutherske Mekane Yesus kirken,  står sterkt i landet, men opplever også store prøvelser og utfordringer.

Grunnloven garanterer religionsfrihet, men friheten blir kontrollert av regjeringen. Åpne Dører skriver at 'evangeliske menigheter blir overvåket, og medlemmene møter en del motstand av Den etiopisk-ortodokse kirken i form av sosial boikott. Imidlertid er nå Islam den største kilden til forfølgelse. Muslimer som kommer til tro kan møte trusler, fysisk mishandling og skader på hjem og eiendom. I september 2009 brant en mobb med 300 muslimer ned en kirke og banket opp tre kristne med staver og steiner'.

Etter 1991 har Etiopia forsøkt  å bygge opp et føderalt demokrati med en demokratisk grunnlov og en desentralisert statsstruktur. Men i hvilken grad de har lykkes med dette er et åpent spørsmål. Dagliglivet i Etiopia er fortsatt preget av kontroll og tvang, særlig i landdistriktene. Det er også kjent at under valg bruker lokale myndigheter statens maktmidler uten hemninger for å sikre fortsatt tilgang til posisjoner og ressurser.

Bildet viser noen av kandidatene til valget i mai.

La oss be:

* Om et rettferdig valg
* Be om at Gud må reise opp menn og kvinner med integritet, som vil kjempe for rettferdighet og sosiale rettigheter.
* Be mot korrupsjon
* Be fortsatt for en gjennomgripende vekkelse i hele Etiopia.

Å leve rett og tale rett

'Å være Guds vitne er å være et levende bevis på Guds nærvær i verden.

Hvordan vi lever er viktigere enn hva vi sier, for den riktige måten å leve på leder alltid til den rette måten å tale. Når vi oppriktig tilgir våre naboer, uttaler hjertet vårt ord av tilgivelse. Når vi er takknemlige, sier vi ord av takk, og når vi er full av håp og glede, sier vi ord av håp og glede.

Når ordene kommer alt for raskt og vi ennå ikke lever det vi sier, gir vi lett doble budskap. Å si en ting med ord og noe ganske annet med våre handlinger er å være falsk. Må livet gi oss de rette ordene, og må ordene lede oss inn i det rette livet'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Andre del av artikkelen om Emil Gustafson er publisert

På bloggen Monastisk finner andre del av artikkelen om Emil Gustafson:

Emil Gustafson's pasjon var å forkynne Kristus! Det gjorde han på en slik måte at han selv kom i bakgrunnen. Noen venner av ham ga ham dette skussmålet: 'Han talte mer gjennom sin taushet, enn med sine mange ord'. Noen har fortalt at han en gang var på besøk i et hjem en kveld uten å si et eneste ord!

En gang besøkte han en by i det sørlige Sverige. Her skulle han preke på en rekke møter, men det skulle ikke gå slik det var planlagt. Den første kvelden leste han teksten han skulle preke over tre ganger, men han kom ikke i gang med å tale. Folket undret seg. Da han tredje gang hadde lest den samme teksten, gikk han å satte seg ved siden av han som ledet møtet. Til denne sa han:

'Jeg kan ikke preke her i kveld. Jeg kjenner at folket venter for mye fra Emil Gustafson, og ikke fra Jesus'.

Du kan lese mer her: http://www.monastisk.blogspot.com

Englebesøk taler om en kommende vekkelse

Historien du er i ferd med å lese oppmuntrer og styrker meg i troen på at Gud har store planer for tiden som ligger foran oss! Den er fortalt av Jim Rawlings, grunnlegger av Keys of Awakening Ministries, og oversatt av meg:

'På slutten av 1940 tallet og begynnelsen av 1950, døpte den da så kjent evangelisten Ernest Angsley mennesker i Spring Creek, den opprinnelige beboelsen til Rosehead, som senere ble Perry i Florida. I dag har engler slått seg ned her.

Spring Creek er en liten sideelv til elven Fenholloway i den nordlige delen av Florida. Den har sin begynnelse i et kildevell med flere utløp. Vannet er mørkt og ser helt likt ut som tusen andre kilder i denne regionen, men har en ganske annerledes historie enn mange andres.

Nybyggere i den tidlige pionertiden i Florida slo seg ned rundt denne vannkilden. Etter hvert som årene gikk, ble denne kilden stedet hvor menighetene i området ville døpe mennesker som kom til tro. Angsley var en av dem.

Ofte kunne disse møtene vare ved i uker. I forbindelse med et av disse møtene, på slutten av 1940-tallet, ble en åtte år gammel jente en kristen. Menigheten ville ikke døpe henne fordi de synes hun var for ung. Dermed tok Angsley henne med til Spring Creek og døpte henne der. Dåpen som ble forrettet i denne kilden ble en arv for vekkelse og fornyelse for dette lokalsamfunnet og for regionen omkring, det sammen med de mange menneskene som hadde bedt og lovsunget ved breddene til denne stille vannstrømmen.

En atmosfære av engler
En venn av meg og jeg tilbrakte litt tid sammen, og han foreslo at vi to skulle ta en tur til det som nå kalles Folsome Park, som er en park langs Spring Creek. I det jeg gikk ut av bilen min, kjente jeg øyeblikkelig at min ånd beveget seg og jeg kunne kjenne at det var en helt spesiell atmosfære på dette stedet. Vi gikk rundt omkring her noen minutter og Herren sa til meg at jeg skulle invitere menigheten vår, Evangel Christian Fellowhip, hit for å holde gudstjeneste.

11 april i år var vi samlet ved bredden av Spring Creek, ved selve oppkommet, for å lovprise. Marshall Combs, lovsangslederen vår, og jeg åpnet denne gudstjenesten med å blåse i shofarer. Så begynte Marshall å spille på sin akustiske gitar og vi trådde inn i lovprisningen. Folk begynte umiddelbart å løfte sine hender for å lovprise vår vidunderlige Frelser, Jesus fra Nasaret.

Mens folk lovpriste, ble oppmerksomheten min plutselig sentrert rundt til den delen av kilden som lå lengst unna. Jeg begynte å gå rundt området for kilden og følte nærværet av engler som hadde slått leir. Det må ha vært tusenvis av dem. Jeg så ingen av dem men jeg visste at de var der, sittende eller stående rundt omkring.

Idet jeg gikk rundt i denne leiren snakket en av dem til meg og sa: 'Vi har ventet i generasjoner. Hvor har dere vært?' I det jeg gikk tilbake til den sørlige delen av kildevellet spurte jeg kona mi om hun ville gå rundt kildevellet sammen med meg. Jeg fortalte henne ikke om noe av det som hadde hendt. Da vi kom til den nordlige delen, følte også hun nærværet av engler.

En englehær for krig og innhøsting
Det er ganske interessant at en del av Folsom Park er oppkalt etter en ung jente som ble drept i en bilulykke. Hennes navn var Angel og dette området heter 'Angel's Dog Park'.

Neste morgen i forbindelse med morgengudstjenesten søndag kom en av forbederne i menigheten gråtende frem til meg. Hun hadde ikke vært til stede i parken, og hadde ingen anelse om hva som hadde skjedd der. Hun sa:

'Jeg vet ikke hva som har skjedd men englene kriger i det himmelske mot stoffmisbruk, prostitusjon og avgudsdyrkelse i byen vår mens vi holder gudstjeneste'.

Gud bekreftet definitivt det vi hadde opplevd dagen før.

Noen få uker senere leste kona mi, Joan, opp igjen et profetisk ord som Ken Malone, grunnleggeren av Fore Runner Ministries hadde gitt i menigheten vår den 30. januar i år:

'Jeg vil etterlate meg et tegn av forløsning og helbredelse i Perry. Jeg har samlet en hær av engler for krig og innhøsting. Jeg vil vekke den sovende giganten som er menigheten som skal begynne å ta landet og atmosfæren i eie i hele denne regionen. The Big Bend vil bøye seg tilbedelse og ydmykhet i tre dager og jeg vil forløse Mitt nærvær i landet. Forbered! Forbered! Forbered! For i disse tre dager vil du ta landet i eie'.

Herren har ledet oss dit hvor englene har slått leir som er forberedt menighetene i Perry til å innta byen og regionen. 6.-9.mai vil de samles i lokalene til Evangel Christian Fellowship for å fullføre dette oppdraget. Jeg er sikker på at englene i Spring Creek vil lovsynge sammen med oss.

43.000 bønnesamlinger utgjør Den nasjonale bønnedagen i USA torsdag

I morgen - torsdag 7. mai - avholdes Den nasjonale bønnedagen i USA. Det er forventet at det vil bli holdt 43.000 bønnesamlinger, det største antall i USA's historie noensinne.

Dette er det 64 året denne nasjonale bønnedagen holdes, og årets motto er hentet fra 1.Kong 8,28: 'Men du vil likevel vende deg til din tjeners bønn og til hans ydmyke begjæring, Herre min Gud, og høre det rop og den bønn som din tjener bærer fram for ditt åsyn'.

Det er forventet at den amerikanske presidenten vil signere oppropet for den nasjonale bønnedagen, sammen med guvernørene for de 50 amerikanske statene. Allerede er har 40 av dem signert.

Den første nasjonale bønnedagen ble holdt i 1952 og godkjent som en bønnedag USA av kongressen. Alle amerikanere oppfordres til å be for sitt land denne dagen. Det står en nasjonal komite bak denne bønnedagen.

La oss stå sammen med de bedende kristne i USA denne dagen. Amerika har mye rart å by på, mange nedbrytende ting, men også mange velsignelser. Ikke minst når det gjelder misjon.

Norge trenger også en nasjonal bønnedag. Mitt håp er å få gjenreist den årlige bots- og bededagen som vår nasjonale bønnedag, hvor norske menigheter legger alt annet til side og bruker dagen til å be og faste for Norge. Skal vi sammen få til det?

Bevar meg varm

Dyre Mästare, bevara

Mig så varm, så varm i dig,

Att jag över allt må sprida

Kristi vällukt omkring mig!

(Emil Gustafson i Hjärtesånger 1892)

Til teksten føyde Emil Gustafson ordene fra 4.Mos 8: 'Du skal ta ut levittene, slik at de skal høre meg til'.

Hellighetsforkynneren og Gudselskeren Emil Gustafson

Få har betydd så mye for mitt åndelige liv som den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson (bildet). Det skyldes ikke minst at Filadelfiaforlaget sørget for å utgi hans samlede verker på norsk:'Visdommens vei' og 'En konges brud'. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vendt tilbake til de bøkene, for å dvele ved den solide reisekosten som Emil Gustafson etterlot seg.

Men jeg har også funnet mye trøst i hans sanger, ikke minst i sangen: For underlig er du i alt hva du gjør.

'Åndens oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus', skrev Emil Gustafson som innledning til det første kapitlet 'Hellig overgivelse', i boken 'En konges brud'. Dermed slo han an en streng som vibrerer gjennom alt han har skrevet: hans djupe kjærlighet til Frelseren.

'Den som har mye å si om seg selv, har aldri sett Gud', kunne han si, men erfaringens tyngde.

Han skulle bli 38 år gammel.

Første del av denne nyskrevne artikkelen om Emil Gustafson finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

Filokalia - de gamle fedrenes lære om bønnen, del 1

I dag starter en ny undervisningsserie om bønn her på bloggen. Artiklene vil komme med jevne mellomrom. Undervisningen er hentet fra Filokalia, de gamle fedrenes lære om bønnen. Her er det mye å lære for alle som ber, enten de er nye på veien, eller har gått den lenge.

Men først litt om hva Filokalia er for noe:

Filokalia
Det er en samling med tekster, skrevet mellom 300 og 1400-tallet åndelige veiledere og mystikere tilhørende Den ortodokse kirke. Selve navnet Filokalia er gresk og betyr 'kjærlighet til skjønnheten'. Skjønnhet, sannhet og godhet er synonymer i gresk tenkning. Vi kan si at skjønnheten er en gjenspeiling av sannheten.

Filokalia er en antologi som ble satt sammen på 1700-tallet av to greske munker: Hl. erkebiskopen Makarios Notaras av Korint (1731-1805) og hl.Nikodemos av det hellige Athos-fjellet (1749-1809). Det var Makarios som begynte på samlingen av artiklene om bønn. Når Makarios besøkte Athos kom han i kontakt med Nikodemos, og overlot materialet til ham, som senere kompletterte materialet med flere tekster, blant annet en tekst av patriarken Kallistos, fra 1300-tallet. Denne Nikodemos skrev også innledninger samt biografiske opplysninger om bidragsyterne.

Verket utkom i Venedig i 1782 og skulle få en kolossal betydning for hele den ortodokse verden. Nye opplag fulgte: 1861 og 1893 i Konstantinopel og år 1900 i Athen.

Boken fikk mange nye lesere når den ble oversatt til slavisk av Paisij Velitjkovskij (1722-1794). Paisij var en munk som etter å ha bodd på Athos i mange år bosatte seg i Moldova. Denne slaviske oversettelsen ble trykket i Moskva i 1793, andre opplag i 1822. Den russiske utgaven av boken skulle bli en viktig kilde til fornyelsen av det åndelige livet blant slaverne.

For de av dere som har lest 'En russisk pilegrims vandring', som utkom på norsk på Dreyer forlag, er kjent med at denne russiske pilegrimen hadde et eksemplar av Filokalia i ryggsekken. Det var oversettelsen til Paisij Velitjkovskij. Det skulle komme nye oversettelser. Ignatij Briantjaninov (1807-1867) kom med sin oversettelse i 1856 og biskop Feofan Eremiten oversatte verket og gav det ut i fem deler. Den første delen kom ut i 1877.

Denne siste utgaven er noe endret fra den opprinnelige utgaven. Biskop Feofan gjorde noen endringer i selve teksten. Det handlet om noen vanskelige ord og begreper som ikke uten videre lot seg oversette til kirkeslavisk. Han la også til tekster av Johannes Klimakos og Efraim Syreren. Etter dette har Filokalia utkommet på engelsk, fransk, finsk, rumensk og på norsk finnes et utvalg av tekster fra Filokalia redigert av fader Johannes.

Bønnens stillhet og den sekulariserte kirke
Tekstene i Filokalia bærer i seg ørkenens og ødemarkenes stillhet. Stillhet ikke for sin egen skyld, men for å lytte til Gud.

Det mange kanskje ikke tenker på når det gjelder fedrene som skrev disse tekstene, er at de trakk seg tilbake fra en kirke som stadig mer ble sekularisert. Kirken hadde blitt en som forfølger andre troende. Den skulle komme til å forfølge den levende og sanne troen.

Dette så noen tydelig, og de fant ut at den eneste måten de kunne bevare den levende og sanne troen var å trekke seg tilbake for å be. Ikke kjempe politisk. Ikke bli en del av sekulariseringen. Men be.

Selv ble de beskyldt for å være verdensfjerne.

Det er som om denne historien har gjentatt seg selv mange ganger gjennom årenes løp. Vi står også i dag her i Vesten foran en sekularisert kirke, en kirke som vil bli lik verden. Måtte Gud også i vår tid reise opp bedere.

(fortsettes)

33 ting Den Hellige Ånd gjør

Den Hellige Ånd, den vidunderlige tredje person i Treenigheten, gjør en rekke ting for oss som har valgt Jesus som vår Frelser og Herre:

1. Han hjelper oss (Rom 8,26)

2. Han veileder oss (Joh 16,13)

3. Han lærer oss (Joh 14,26)

4. Han taler (Åp 2,7)

5. Han åpenbarer (1.Kor 2,10)

6. Han befaler (Apg 8,29)

7. Han vitner om Jesus (Joh 15,26)

8. Han trøster oss (Apg 9,31)

9. Han kaller oss (Apg 13,2)

10. Han fyller oss (Apg 4,31)

11. Han styrker oss (Ef 3,16)

12. Han ber for oss (Rom 8,26)

13. Han profeterer gjennom oss (2.Pet 1,21)

14. Han bærer vitnesbyrd om sannheten (Rom 9,1)

15. Han gir glede (1.Tess 1,6)

16. Han gir frihet (2.Kor 3,17)

17. Han hjelper oss til å adlyde (1.Pet 1,22)

18. Han kaller oss for Jesu gjenkomst (Åp 22,17)

19. Han forvandler oss (2.Kor 3,18)

20. Han lever i oss (1.Kor 3,16)

21. Han setter oss fri (Rom 8,2)

22. Han fornyer oss (Tit 3,5)

23. Han produserer frukt i oss (Gal 5,22-23)

24. Han gir oss gaver (1.Kor 12,8-10)

25. Han leder oss (Rom 8,14)

26. Han overbeviser oss (Joh 16,8)

27. Han helliger oss (2.Tess 2,13)

28. Han gir oss kraft (Apg 1,8)

29. Han forener oss (Ef 4,3-4)

30. Han forsegler oss (Ef 1,13)

31. Han gir oss tilgang til Faderen (Ef 2,18)

32. Han gjør det mulig for oss å vente (Gal 5,5)

33. Han kaster ut onde ånder (Matt 12,28)

Når det mangel på både hjerterom og husrom

For noen kristne var det om å gjøre å velte den rød-grønne regjeringen, slik at de skulle få en mer 'kristenvennlig' regjering med Høyre og Fremskrittspartiet i førersetet.

Tiden som har gått siden regjeringen Solberg tok over har vel vist at så ikke er tilfelle. Arbeidsløsheten er nå på tre prosent, det arbeides for at helligdagsfreden skal ødelegges, det strides om faglige rettigheter og arbeidsmiljølov, bare for å nevne noe.

Men aller verst går det nå ut over de svakeste. Helgens landsmøte i Fremskrittspartiet viser at de blå-blå har liten medlidenhet med de syriske flyktningene. Ikke en eneste av dem skal få komme til Norge. Ikke en eneste.

Krisen i Syria har ført til den største humanitære krisen siden 2.verdenskrig. Mer enn 11 millioner mennesker - eller 45 prosent av befolkningen - er blitt tvunget på flukt. Mer enn fire millioner av dem har flyktet til nabolandene, som er i ferd med å knele under presset fra den store flyktningestrømmen.

Mantraet fra den blå-blå regjeringen er at vi skal hjelpe flyktningene der de er, men da de må være utrolig dårlig informert om de faktiske forholdene. Har de ikke fått med seg at Libanon har innført visumplikt for syrere? Libanon sier at de ikke har noe annet valg. De klarer ikke å ta imot flere flyktninger. Og det hjelper ikke om Erna og Siv sender ned noen millioner. Det finnes ikke plass lenger. Og det er ikke så mye bedre i de andre nabolandene.

Mange av flyktningene har store skader - både fysisk og psykisk fra den grusomme krigen. De plages av sykdommer de også, som alle andre. Nabolandene har ingen som helst mulighet til å ta seg av dem.

Skal vi bare sitte stille? Se på hva som skjer? Jeg undres på hvordan historien kommer til å dømme rike Norge. Her sitter vi med penger på bok så det monner og så har vi ikke råd til å hjelpe. Og hvor er engasjementet fra kristne. Mange av disse flyktningene er våre egne trossøsken.

Mange rister på hodet når de får høre tallet 10.000. Det blir mange å ta imot, sier de.

Kaia Storvik skriver i Vårt Land og har regnet på det:

'Hvis du fortsatt synes 10.000 syriske flyktninger høres skremmende mye ut, så smak på tallet 12 i stedet. Det er antallet syriske flyktninger din kommune må ta imot det neste året, hvis Norge sier ja til 10 000 og fordeler dem jevnt på alle norske kommuner over to år. Oslo vokser med mer enn 10.000 innbyggere hvert år. Det går ganske greit. Hvis de store kommunene tar litt flere enn 12 (og det burde være mulig), blir det færre på de små. Norge har aldri vært rikere. Vi blir kåret til verdens beste land å bo i, igjen og igjen. Vi skal hegne om det gode livet vi og de som kom før oss har skapt. Men vi har råd til å gjøre litt mer.

At vi ikke gjør det, handler ikke om kapasitet. Det handler om politikk.'

Jeg tror hun har helt rett. Dette handler rett og slett om politikk. Og jeg vil legge til: det er medmenneskeligheten og kjærligheten som mangler.

Russisk baptistpastor ilagt bot for å ha organisert friluftsmøte

Fem dager måtte baptistpastor Pavel Pilipchuk tilbringe i fengsel i den russiske byen Orel (bildet) etter å ha nektet å betale en bot. Han var ilagt boten etter å ha blitt beskyldt for å ha organisert et kristent friluftsmøte, uten å ha innhentet tillatelse fra myndighetene.

Det er Forum 18 som melder dette. De har sine opplysninger fra Rådet for Baptistkirker.

Boten han var ilagt tilsvarer to ukers lønn. Når boten ikke ble betalt, ble den doblet. Halvparten av boten skal være tilbaketrukket, men det gjenstår fortsatt 20.000 rubler. Det tilsvarer litt i underkant av 3000 norske kroner, hvilket er mye i denne sammenhengen.

Bøteleggelsen er et opplagt brudd på religionsfriheten som er nedfelt i den russiske grunnloven. La oss huske pastor Pavel i våre forbønner.

Er det tid for å holde et bønneseminar i din menighet?

Det er kommet mange gode tilbakemeldinger på bønneseminaret 'Vandring med hvilepuls'. Flere av deltagerne sier de har funnet sin egen bønnerytme og fått hjelp til sitt hverdagslige bønneliv.

Det er noen ledige helger i høst, men det er også tid for å legge planer for våren 2016.

Er dette noe for din menighet? Seminaret kan legges til vanlige ukedager, men det beste er å ha det på en lørdag kombinert med gudstjeneste på søndag. Flere menigheter har gått sammen om å holde dette seminaret. Innholdet passer for alle slags menigheter og kirketilhørighet.

For flere detaljer kontakt meg: bjornolav58@gmail.com eller 90525875

Narkoman sønn hjelp alkoholisert far til å finne Jesus

I Russland, i den uendelige Krasnojarsk-regionen, arbeider det en misjonær som er sponset av en av de eldste russiske misjonsorganisasjonene: Slavic Gospel Association. Hans navn er Viktor Bogushevitsj. Han benytter en hver anledning til å dele evangeliet med noen. For en tid tilbake fortalte han om en gammel mann som fant frelsen i Jesus, gjennom de vanskelighetene sønnen hans gikk gjennom.

Yuri (bildet) er nå blitt 70 år gammel. Han omvendte seg og ble en kristen for 10 år siden. Livet til Yuri har vært alt annet enn lett. Han var svært alkoholisert og holdt på å drikke seg ihjel, og sønnen var narkoman. Mens han befant seg på et rehabiliteringssenter, drevet av en menighet, ble sønnen til Yuri en kristen og Herren fridde ham ut av hans stoffavhengighet. Senere - gjennom det sterke vitnesbyrdet til sønnen, kom Yuri selv til tro. Herren ga Yuri en stort hjerte og stor kjærlighet til mennesker. I menigheten ble han involvert i det utadrettede arbeidet for hjemløse. En gang i uka lager han til gratis lunsj for dem. Han hjelper dem også med klær og fyller ut dokumenter for dem som de trenger overfor myndighetene, og sist, men ikke minst peker Han på Jesus for dem.

Nylig, mens vi var samlet i et hjem for bibelstudier, vitnet broder Yuri om sitt liv. Det var virkelig en velsignelse for de som hørte på.

Viktor Bogushevitsj forteller at han ikke 'hørte om noe som verden vil kalle stort. Men jeg hørte hans vitnesbyrd om Jesus, og Yuri kunne fortelle at alt det han hadde i livet var Jesus, og han kjente på en slik takknemlighet for den kjærligheten han kjente og for Jesus'. Viktor Bogushevitsj tenkte med seg selv at 'dette er hemmeligheten med sant kristent liv. Vi tjener Gud der hvor Han leder, om det er stort eller lite. Om oppgaven vår er å vaske kirken, ta oss av hjemløse som ingen i verden er interessert i, så tjener vi Herren. Vi må gjøre vår tjeneste med utgangspunkt i vårt hjerte'.

Viktor Bogushevitsj minner oss om ordene fra Fil 4,13:

'Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk'. 

Günther Hopfner (1959-2015) - del 1

'En dag stanset en BMW Gran Coupe 4 serien utenfor Michaelshof Bruderhof i Birnbach i Tyskland. Ut steg Günther Hopfner 'for å se seg rundt'. Et år etter, i 1966, var Günther Hopfner døpt, og medlem av den anabaptistiske kommuniteten.

Han flyttet så til den anabaptistiske kommuniteten i Darvell i det sørøstlige England hvor han levde i nesten tretti år. Jeg kan fremdeles se ham for meg ved tea-tid sittende i et hjørne, omgitt av tenåringsgutter som lidenskapelig diskuterte resultatene fra Premier League. Som regel var det Chelsea som havnet øverst på lista, selv om de tapte.

Günther hadde sin egen stil: en mørke grønn Oxford flanellskjorte, blå jeans, helsesandaler så gamle og slitte at noen kunne ha bydd på dem på en auksjon, alltid med bart og briller med tykke glass. Han var en mann med orden og rutiner, resolutt og uavhengig i alt han gjorde og med sterke meninger.

Helt inntil han for seks uker siden døde arbeidet han på leketøysavdelingen i kommuniteten i Darvell, og skrudde sammen ulike slags leker laget av tre. Han arbeidet hardt, noe han har gjort hele livet, og husket de tidlige morgenene han arbeidet som baker, og de 60 timers ukene hvor han satte opp drivhus i stål over hele Tyskland. Det hendte at arbeidet ikke gikk så bra. Som når deler til en lastebil ikke ankom til rett tid slik at Günther ikke fikk gjort jobben sin. Dette irriterte Günther og da kunne det lyne og tordne i noen uker.

Hans tilbakeholdenhet om sin fortid kunne for mange av oss gjøre ham vanskelig å forstå, men de som visste om den vanskelige barndommen og ødelagte ekteskapet prøvde å være tålmodig, og selv om han ofte stormet ut for å pakke sine poser og reise, kom han alltid tilbake og ble forsonet igjen. Når han hadde tatt en avgjørelse, så handlet han med det samme.

(fortsettes)

USA nekter å gi visum til nonne fra Irak

En irakisk domminikanernonne, søster Diana Momeka (bildet), som var invitert til å tale i den amerikanske kongressen, er nektet innreisevisum til USA. Den irakiske nonnen har selv opplevd å bli fordrevet fra sitt hjem av IS.

Det amerikanske innenriksdepartementet har nektet å gi henne visum uten å oppgi noen grunn. Det var flere i delegasjonen fra Irak, men søster Diana, som var den eneste kristne blant dem, var den eneste som ble nektet visum.

Hensikten med at søster Diana var med i denne delegasjonen, var å fortelle om forfølgelsen av kristne i Midt-Østen. Hun er en innflytelsesfull kristen leder i hjemlandet og sitter med førstehåndsinformasjon om tragedien som har rammet kirken i Irak og i landene omkring.

Flere av de som har møtt henne sammenligner henne med Moder Teresa.

I delegasjonen fra Irak var det både yezidier og turkmenske shia-muslimer. De fikk innreisevisum uten noen problemer.

En mosaikk som viser oss Guds ansikt

'En mosaikk består av tusentalls små steiner. En del er blå, andre grønne, en del er gule, andre gylne. Når vi ser nærmere, kan vi beundre skjønnheten hos er enkelt stein. Men tar vi et steg tilbake, ser vi at alle disse små steiner utgjør et vakkert bilde. Det forteller noe som ingen av steinene skulle kunne fortelle selv.

Dette er hva livet i det kristne fellesskapet handler om. Hver og en er som en liten stein, men tilsammen viser vi Guds ansikt for verden.

Ingen kan si: Jeg gjør Gud synlig.

Men andre som ser oss sammen kan si: De gjør Gud synlig. Fellesskap oppstår der ydmykhet og herlighet møtes'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Ukrainakonflikten: Vellykket kristen fredskonferanse i London

Mer enn 6.000 mennesker drept og 1,2 millioner internflyktninger. Hvordan skal den globale kirken reagere på den ukrainske konflikten?

60 delegater og observatører fra ulike kristne trossamfunn og humanitære organisasjoner i Ukraina, Russland og Europa forøvrig var samlet til The London Consultation i Lambeth Palace 28. april, for å drøfte dette spørsmålet. Konferansen ble simultantolket til russisk, ukrainsk og engelsk.

I fire sesjoner ble ulike spørsmål relatert til den pågående konflikten diskutert. Ulike talere tok for seg det 'russiske verdenssynet' og hvordan visse ideologier er den drivende kraften i konflikten, men også hvordan kristne bør reagere på den humanitære katastrofen, truslene mot religiøs frihet, brudd på menneskerettighetene og hva som kan gjøres for å få i stand en forsoningsprosess.

På bildet ser vi den globale ambassadøren for Baptist Missionary Society, David Coffey, og ved hans venstre side, pastor Yuri Sipko, som er den tidligere presidenten for Unionen av Evangeliske kristne/Baptistene i Russland og på hans høyre side, biskop Mykhalio Panochko, som er president for kristne av evangelisk tro i Ukraina. Dette er sentrale personer i arbeidet for fred og forsoning i den pågående konflikten.

La oss huske på å be for dem og for ringvirkningene av denne viktige konsultasjonen i London og det videre arbeidet fremover.

(Foto: European Baptist Federation)

Samuel Steinmann er død

Det er med sorg og stort vemod vi mottar beskjeden om at Samuel Steinmann er død. Steinmann døde i natt 91 år gammel. Dermed er en epoke over. Samuel Steinmann var den siste gjenlevende av de norske jødene som ble deportert i 1942. Som tidsvitne har han satt djupe spor i den norske befolkning. Ikke minst gjennom det kolossale arbeidet Steinmann nedla for å fortelle om grusomhetene han og andre av jødene ble utsatt for til norske ungdommer.

Steinmann var 19 år da han ble tvunget ombord på fangeskipet Donau sammen med 532 jøder og fraktet til konsentrasjonsleiren Auschewitz-Birkenau.

Samuel Steinmann var en stillferdig og god mann, ja, om ham vil jeg bruke ordet høvisk. Som betyr hadde en høflig, dannet og ærbar oppførsel. Et møte med Steinmann satte spor hos alle. Selv fikk jeg anledning til å snakke med ham på telefon. Bare det å høre måten han snakket på gjorde noe med deg.

Måtte han nå få hvile hos Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, og måtte Norge forvalte det han har lagt igjen hos oss av medmenneskelighet, og ta vare på hans stemme i kampen mot nazismen, menneskeforakten og ondskapen. Vi må aldri glemme det Samuel Steinmann og jødene ble utsatt for.

Å møte Gud i de fattige

'Når vi ikke er redde for å erkjenne vår egen fattigdom, kan vi være med andre mennesker i deres. Den Kristus som bor i vår fattigdom kjenner igjen den Kristus som bor i andres.

På samme måte som vi vil ignorere vår egen fattigdom, vil vi gjerne ignorere andres. Vi foretrekker å ikke se mennesker som er nødlidende, vi synes ikke om å se på slike som er deformerte eller funksjonshemmede, vi unnviker å tale om menneskers smerte og sorg, vi holder oss unna mennesker som er hjelpeløse og i nød.

Ved å gjøre det, mister vi kontakten med de menneskene som Gud viser seg gjennom. Men om vi oppdager Gud i vår egen fattigdom, forsvinner vår frykt for de fattige, slik at vi kan gå til dem og der møte Gud'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Snekkeren Josef, faren min og 1.mai

Maidagen er minnenes dag for meg. Minner om en god far, skomakeren og spesialarbeideren Aksel Olav Hansen. I barndommen grep jeg tak i 'nevan' hans med små barnehender, og sammen gikk vi i 1.maitoget gjennom barndommens gater til lyden av Internasjonalen. Røde faner som vaiet i vinden.

Jeg hadde en trygg, god og snill far. Han var den første til å arbeide for at det skulle bli barnehage i hjembygda mi. Kampen mot sosial urett, bedring av arbeidernes kår og internasjonal solidaritet var hans hjertesaker.

Når han ble alvorlig syk og ikke kunne gå i 1.maitoget holdt han seg hjemme. Han ville ikke stå langs veikanten for å se på. Det ble for vanskelig. Da ville han heller holde seg hjemme. For far var maidagen - vi kaller den bare det i vår familie - nærmest hellig.

I dag var jeg, sammen med kona mi, på graven hans med en bukett hvitveis plukket i skogen ved bautaen over falne i Hunndalen. Jeg var sammen med ham der grytidlig om morgenen hver 1.mai for å hedre de som falt under 2.verdenskrig. Senere på dagen var det gratis kino i Folkets hus, is og pølser. Jeg fortsatte tradisjonen med å gå i 1.mai tog i årene som fulgte etter fars død i 1971.

Men det er også en annen far jeg minnes 1.mai. Stefaren til Jesus, tømmermannen Josef. Det passer i grunnen veldig godt. Josef kom fra enkle kår. Han livnærte seg som tømrer. Og identifiserte seg nok med fattigfolket i Nasaret. Han fikk nok føle på kroppen hva det ville si å være en helt vanlig arbeider på den tiden, med en hard okkupasjonsmakt som krevde inn skatter og som undertrykket arbeidernes elementære rettigheter.

I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for hva vanlige arbeidere her i Norge har kjempet fram gjennom årene som har gått, og som mange tar som selvfølgeligheter i dag. Det har kostet blod, svette og tårer. Det har ikke vært gratis. Jeg har aldri forstått kristne som har kjent dragningen til høyresiden. I dag ser vi en høyreside som vil krenke helligdagsfreden og undergrave arbeidstidsbestemmelser og goder arbeiderbevegelsen har bygget opp ved hard kamp, så blir det enda mer forunderlig.

Takk far for det forbildet du var. Jeg kjenner enda på vemodet etter din bortgang. Det vemodet er blitt forsterket etter at jeg selv ble alvorlig syk. Og takk til Josef for det forbildet han er som stefar. For det mot han viste når han valgte å gifte seg med Maria, ei ung tenåringsjente som var med barn før de ble gift.

Gideon har delt ut 2 milliarder Nytestamenter!

Det er nesten ikke til å tro, men likevel sant: Gideon har passert 2 milliarder utdelte Nytestamenter! Jeg er en av de som kom til tro på Jesus, ved å lese Det nye testamente, som min bror hadde fått på skolen fra en representant for norske Gideon.

To milliarder Nytestamenter! Det er litt av en milepæl, og virkelig noe å takke Herren for. Tenk hvor mange forvandlede liv som gjennom dette bibeldistribusjonsarbeidet har fått lese Guds ord for første gang i sitt liv, og kommet til tro.

Eksekutiv direktøren i The Gideon International har i denne forbindelse skrevet følgende:

'Kjære medlem
Herren har rikelig velsignet foreningens innsats i tjenesten, ettersom vi nettopp har delt ut eksemplar nummer to milliard av Guds ord siden vi begynte bibelutdeling i 1908. Pris Herren!  

Takk for forbønn og støtte. Vi vet at bak hvert tall er et ansikt, bak hvert ansikt er det en historie, og bak hver historie en uvurderlig sjel. Dette er en fantastisk melding å dele med alle våre kirker og venner.

For å feire det Gud har gjort, vil våre internasjonale medlemmer presentere en ”2 milliard Bibel” til så mange av lederne som mulig i de 200 landene hvor vi er organisert. Det er interessant å merke seg at utdelingen av den første milliarden bibler og nytestamenter tok 93 år (1908-2001). Den andre milliarden ble oppnådd i løpet av mindre enn 14 år (2002-2015).

Igjen vil jeg si, vi setter stor pris på alt du har gjort for The Gideons International i tjenesten for vår Herre. Vi ber om at du fortsatt vil be om muligheter til å nå flere sjeler enn noen gang før med Guds livsforvandlende Ord. Deres i Kristus, Craig Warner Exec. dir.

Mer enn 6000 ungdommer feiret påsken i Taize

Mer enn 6000 ungdommer tilbrakte påsken i Taize. Mange besøkende kom også fra regionen rundt Taize, for å feire Kristi oppstandelse sammen med brødrene i den økumeniske kommuniteten.

I år - før nattverdferingen 1.påskedag - ble det tent en stor ild utenfor Forsoningskirken. Med ilden fra dette bålet ble det store påskelyset tent. Påskelyset ble så båret inn i kirken, mens alle fulgte etter syngende.

Mot slutten av gudstjenesten 1.påskedag kom kvinner fra ulike kommuniterer som var tilstede i Taize denne påsken frem, og ropte ut: Kristus er oppstanden på mer enn 20 ulike språk.

Nå har våren kommet til Taize, og mange ungdommer fortsetter å komme hit. Disse har kommet fra Tyskland og Frankrike. En gruppe med ortodokse kristne er også her. De kommer fra Moskva. Det er blitt en tradisjon i Taize hvert år at ortodokse kristne kommer til Taize etter påske.

Bror Alois, som nå er leder av den økumeniske kommuniteten i Taize, har i sine bønner som han ber ved middagstid hver dag, vært særlig opptatt av de store flyktningestrømmene til Europa, med særlig fokus på det som skjer i Middelhavet og med krigen i Ukraina og jordskjelvet i Nepal. La oss stå sammen med Taize-brødrene i bønn for dette.