Opprop om forbønn: Nå gjelder det å be for Israel!

Vi lever i svært spennende profetiske tider!

Fra flere av mine internasjonale forbønnskontakter kommer det nå sterke oppfordringer om å avsette førstkommende søndag til en spesiell faste- og bønnedag for Israel og fortsette frem til 20. januar. Jeg slutter meg til denne sterke oppfordringen og anbefaler dette til alle bloggens mange bedende venner.

På søndag samles representanter for 70 land i Paris under ledelse av Frankrike og den avgående Obama-administrasjonen til en fredskonferanse med en tostatsløsning på agendaen.

To dager senere, 17. januar, samles så FN's sikkerhetsråd og det er da svært sannsynlig at de vil samle seg om en ny resolusjon på grunnlag av møtet i Paris. Det er ikke vanskelig å se at en slik resolusjon vil bli en ny fordømmelse av Israel.

Og to dager etter dette, 20. januar, innsettes Donald Trump som USA's neste president. Han har varslet at noe av det første han vil gjøre er å flytte den amerikanske ambassaden til Israels hovedstad, Jerusalem.

Dette er ikke bare spennende dager for Israel, men for en hel verden, og for alle som er opptatt av Guds evige løfter til Israels land og folk. Den famøse FN resolusjonen som ble vedtatt ved juletider i 2016 handler jo om det bibelske kjernområdet Judea og Samaria, som blir kalt Vestbredden, og den østlige delen av Jerusalem. Nå kommer steg 2, og den kan gjøre Israel enda mer isolert.

Når jeg leser om møtet i Paris førstkommende søndag minner det meg sterkt om Salme 2 som virkelig er en profetisk salme for vår tid:

"Jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede. La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!" (v.3)

Nå står kampen om Jerusalem og jødenes rett til sitt eget land. Det er nå vi må være våkne og be!

Her er et forslag til hvordan man kan be ved å bruke Guds eget ord:

1) Bruk Salme 83 når du ber. Der heter det blant annet: "Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold deg ikke i ro, Gud! For se, dine fiender larmer. De som hater deg, løfter hodet. Med svik legger de hemmelige planer mot ditt folk, og de rådslår mot dem du verner. De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen mer minnes Israels navn! For med ett hjerte rådslår de med hverandre, mot deg inngår de pakt ... La dem bli til skamme og bli forferdet til evig tid, la dem bli vanæret og gå til grunne! La dem kjenne at du alene, du som har navnet Herren, er Den Høyeste over all jorden." (v.2-6 og v.18-19)

2) La oss følge oppfordringen fra Salme 122,6: "Be om fred for Jerusalem" og be: "Våre føtter står i dine porter, Jerusalem! Jerusalem, du velbygde! Du er lik en by som er tett sammenføyd... La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i deg!" (v.2-3 og 6b-8)

La oss be for Israels regjering at den må gjøre det som er rett uten å miste motet og frykte når nå hele verden vender seg mot dem. "For jeg vil samle alle hedningefolk til krig mot Jerusalem ..."(Sak 14,2)

Jeg har skrevet en bok som gir en praktisk veiledning til hvordan du kan be for Israel og landene som omkranser Israel.

Den koster kr 98. Send meg en epost: bjornolav58@gmail.com så sender jeg den. Porto kommer i tillegg. Boken har et forord av direktøren til den norske avdelingen av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, Dag Øyvind Juliussen. Den anbefales også av Gordon Tobiassen i Ordet og Israel.

Libya: Landet der kristne risikerer alt

Libya er et svært farlig sted å være for koptiske kristne fra Egypt. Flere av dem er her fordi de søker etter arbeid. Koner har måttet lære seg til å sove alene. Barn har måttet tre inn i voksenrollen lenge før de skulle. Fordi far enten er død eller på flukt.

Kristne er hatet i Libya. Kristne menn står uten jobb. De utsettes for marginalisering og diskriminering. De kastes ut av skoler og må avslutte sine studier.

Du husker sikkert den forferdelige hendelsen i februar 2015 hvor 21 koptiske menn ble halshugget foran et TV-kamera. De knelte ned ved siden av hverandre iført oransje fangedrakter. Men dette er ikke et enestående tilfelle. Mange andre har lidd samme skjebne. Men det er få som bryr seg om et som skjer i Libya. Engasjementet blant kristne i Vest er nesten fraværende.

International Christian Concern har via telefon vært i kontakt med med noen kristne som oppholder seg i Libya.

"Vi er 16 kristne som lever i et leilighetskompleks i Misrata i Libya. Vi håper å kunne vende hjem til Egypt, men det finnes ingen trygg vei," forteller Mena Fayeq.

De to veiene som fører ut av dette området går gjennom et område som holdes av av militante islamister. Hovedveien går gjennom Sirte, et sted som er kjent for at islamister stanser alle kjøretøyer for å sjekke id-kortene for å se hvem som er kristne. Den andre veien går gjennom hovedstaden Tripoli. Langs denne ruta finnes det mange IS-sympatisører og også IS-soldater.

Mange kristne er blitt drept i Libya de senere årene. Mange holdes fanget og nå er altså situasjonen den at de kristne som er her for å arbeide ikke kommer ut, så nå må de som føler seg kallet be! Be for de som er i denne forferdelige og fortvilte situasjonen.

Et sted for bønnens gode rytme

I går var en gruppe med pinsevenner, lutheranere, baptister og katolikker tilstede i Kristi himmelfartskapellet for å feire gudstjeneste. Det er ikke uvanlig. Hos oss spørres det ikke om hvor du kommer fra. Vi som kommer sammen hver torsdag har en ting felles: en lengsel etter Jesus.

De som kommer forteller at de setter pris på stillheten, lesningene fra Skriften, salmene som synges, bønnene som bes, feiringen av Herrens måltid og den personlige forbønnen og velsignelsen til slutt, med korstegnet. Flere snakker også om freden her inne i skogen, om Gudsnærværet som av og til er så følbart i kapellet.

Jeg kjenner selv på en djup takknemlighet over å få være en del av dette enkle fellesskapet, uke etter uke, år etter år. Vi er nå inne i det femte året etter at vi startet opp med faste gudstjenester hver torsdag. Opplegget er alltid det samme. Vi tror på de lange linjene, på kontinuitet, at Herren også kan møte oss i de faste formene, at det er en hvile i liturgien. Vi trenger ikke hele tiden å finne på noe nytt eller ha noe spesielt å tilby. Om ikke det å søke Herren, be, synge salmer, lese Guds ord og feire Herrens måltid er attraktivt i seg selv, hva da? Hva har vi da å tilby?

Her bes det alltid for den forfulgte kirke, for de syke, lidende, for bønnebegjær som deles med oss, og hit kan folk komme for personlig samtale og forbønn. Alle er hjertelig velkommen. Dette er ingen menighet i vanlig forstand. Vi anbefaler de som kommer til oss om å være tro mot sine egne lokale forsamlinger. Dette er kun en møteplass - en rasteplass - et pusterom i hverdagen - hvor vi sammen hjelper hverandre til å søke inn mot sentrum - Jesus Kristus selv.

Billedtekst: I Kristi himmelfartskapellet er korset og nattverdbordet sentrum. Foto: Kurt Urholt

Når den moderne kirke lærer noe annet enn urkirken

Av og til - og kanskje oftere enn vi liker - burde vi stanse opp og spørre oss om det vi tror på er i overensstemmelse med det apostoliske vitnesbyrdet slik det finnes nedfelt i Det nye testamente. Jeg holder for tiden på med å lese en ganske utfordrende bok: "Empire baptized" med den svært så talende undertittelen: "How the Church Embracaed What Jesus Rejected" (Wes Howard-Brook) - hvordan kirken omfavnet det Jesus avviste - i det 2 til det 5 århundre.

Men det er en annen bok jeg gjerne vil løfte frem i dag, nemlig: The Early Church on Killing, av Ronald J. Sider. Jeg skal komme tilbake til den førstnevnte når jeg har lest den ferdig.

Sider har gjort jobben sin. Og det han har funnet burde uroe alle som tar lettvint på spørsmålet om kristne og krigstjeneste. Det er nærmest tabu å berøre i mange av dagens evangeliske menigheter. Det som før var selvsagt - helt fra begynnelsen av - at kristne ikke kan drepe eller ta del i militærtjeneste - er blitt tvert om i vår tid.

Med alt det materialet vi sitter på i dag - både de apostoliske skriftene i Det nye testamente og den tidlige kristne litteraturen - er det ikke til å ta feil av. Likevel fristiller vi oss fra dette og hevder med stor selvfølge det motsatte enn det dette materialet viser oss:

1. Det finnes ikke et eneste kirkelig dokument som sier at kristne kan drepe eller ta del i militærtjeneste før år 313.

Det skal altså gå hele 313 år siden menighetens grunnleggelse før dette synet endres! Hva endres i år 313? Jo, det er året da menigheten endres fra å være et fellesskap av mennesker som samles rundt et kjærlighetsmåltid til å bli å bli en herskende politisk stormakt.

2. Det finnes 28 før-konstantinske lærere som i 57 dokumenter sier at kristne "ikke må drepe" eller "bli en del av militæret". 

Ni av disse forfatterne skriver at det å ta liv er feil. Dette er gjengitt i 16 av disse dokumentene. Fire av forfatterne skriver at det å ta del i militæret er galt. Dette er gjengitt i 5 av disse dokumentene. Fem av forfatterne gjengir Jesaja 2,4: "De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig". Dette finnes gjengitt i åtte av dokumentene. 10 av forfatterne refererer til Kristi undervisning om å elske sine fiender. Dette er gjengitt i 28 av skriftene. Og 10 av forfatterne skriver at kristne skal være fredelige, ukjente med krig og angrep på andre. Dette er gjengitt i ni av dokumentene.

3. Alle former for drap avvises i disse kirkelige dokumentene

I sine skrifter avviste Origenes alle former for drap. Tertullian avviste "en hver form for drap på mennesker" og Lactanius skrev at det "ikke er tillatt å drepe på noen måte".

Etter å ha gått gjennom dette materialet konkluderer Ronald Sider: "Den omfattende avvisningen av drap, omfatter abort, dødsstraff, gladiator konkurranser (selv det å se på dem), barnemord og krigføring.

4. Hovedargumentet for de tidlige menighetens avvisning av militærtjeneste handlet ikke om avgudsdyrkelse

Dette argumentet er nemlig ofte brukt for å rettferdiggjøre militærtjeneste og for å tone ned Jesu undervisning om ikke-vold. Både Jesus og de nytestamentlige forfatterne trodde alle på budskapet om å elske sine fiender var den eneste etikken for de som ville være Jesu disipler.

Når det gjelder avgudsdyrkelse:

Tertullian skrev ofte om avgudsdyrkelse. Han gav også andre grunner enn avgudsdyrkelse for å avvise militærtjeneste. For eksempel skrev han at Kristus "løste beltet av hver soldat". De fleste som leser Tertullian tolker dette som at Tertullian avvæpnet hver voldelig person hans kamputstyr. Bokstavelig talt: Jesus fjernet våpenbeltet fra hver soldat.

Origenes lærte at alle kristne må avvise militærtjeneste av tre grunner:

1) Disipler må elske sine fiender
2) Disipler må avvise enhver for for hevn
3) Disipler må ikke utøse blod

Kristne i det første århundre forkastet militærtjeneste. De gjorde det fordi Jesus avviste drap av mennesker. Avgudsdyrkelse var altså ikke den primære grunnen til at kristne valgte å avvise militærtjeneste.

5. Den tidlige kirken var ikke delt og tvetydig når det gjaldt spørsmålet om drap og militærtjeneste

Det er få om noen beviser for argumentet om at den tidlige kirken var delt og uklar når det gjaldt disse spørsmålene.

Til dette skriver Sider: "Ingen av disse forfatterne hevder at det å drepe eller ta del i militærtjeneste er tillatt for kristne. I disse spørsmålene tar hver forfatter som nevner dem det samme standpunkt."

6. Augustins teori om "rettferdig krig" kom ikke fra de før-konstantinske kirkelederne

Mange tidlige kristne teologer gir uttrykk for at de verdsetter freden under det romerske styret. Men, "Origenes er helt klar på at den nye loven som Kristus underviser eksplisitt forbyr drap og krigføring for kristne."

Det er også et faktum at soldater ikke kunne bli medlem av de første kristne menighetene. Var de soldat kunne de ikke ta del i Herrens måltid. Det er først i det fjerde århundre at kristne begynner å bære sverdet, og den kirken som nå skapes blir en kirke som forfølger kristne som mener noe annet enn den.
-----
Disse notatene bygger delvis på en bloggartikkel skrevet av Darnell Barkmann, og delvis på mine egne notater. Jeg har redegjort og dokumentert den tidlige kirkens syn på militærtjeneste i boken: En tro verd å dø for, som jeg skrev i 2012 og som er utgitt på Frihet forlag.

Profetisk: 2017 - pilens år, del 3

Her er tredje del av det profetiske budskapet til Steve Porter for 2017. Første del ble publisert 10. januar, andre del 11. januar.

Det gjenstår mer gjennombløting og pussing før pilen har den nøyaktige størrelsen og formen. Selv om en slik repetisjon synes overdreven, er den absolutt nødvendig for produksjon av høykvalitetspiler. Guds ord er som sandpapir som pusser vekk de ugudelige tingene i våre liv. Dette er selvfølgelig en ydmykende og smertefull prosess, men uten den vil vi ikke klare å fly rett eller treffe målet. Ujevnheter og kuttede hjørner vil gi dårlige piler som er ubrukelige. Karakterutvikling er avgjørende hvis vi ønsker å være nyttige piler.

Det neste som skjer er at bueskytteren plasserer pilen i pilkoggeret for en tilmålt tid - et venterom - som vil vise om pilen vil bøye seg eller forbli rett. Bueskytteren må sørge for at selve pilen er rett før han han feste pilspissen. Et kort opphold i koggeret er nødvendigvis ikke et gode for pilen (karakteren). Et slikt kogger er et mørkt og ensomt sted hvor vi kan føle oss frustrerte fordi det tilsynelatende ikke skjer noe. Men vår himmelske Far vet best, og hvis vi begynner vår reise for tidlig, blir resultatet en stor frustrasjon som kan føre til at vi stiller spørsmålstegn ved Guds kall for våre liv.

Hvis du forblir i venterommet til Gud tar seg ut, vil du vise deg å være av stor verdi.

Bueskytteren vil da velge seg en pilspiss og en bue og skyte seg ut til å fullføre akkurat det Han har kalt deg til å gjøre.

Gud er selve mesteren blant bueskytterne og vi er Hans piler. Det er ikke lett å holde ut; du kan føle deg utålmodig i prosessen, men fatt mot og hold stø kurs, fordi Gud er klar til å drive deg inn i ditt unike kall og hensikt.

(fortsettes)

Hvor skjørt livet er

"Du vil oppdage hvor skjørt og sårbart livet, kroppen og hjertet ditt virkelig er.

Du kan ikke gjøre alt hva du vil. 

Du trenger å passe på deg selv og behandle deg selv mildt, nyte hvilen, relasjoner, fred og bønn som kan hjelpe deg til å bli i lyset."

Jean Vanier (bildet) i boken Seeing Beyond Depression, side 61. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Liberale kirker dør - konservative blomstrer

Påstanden er ikke min. Det er The Washington Post som skriver dette i et stort oppslag 4. januar. Den anerkjente avisen viser til en canadisk undersøkelse.

Og påstanden bekreftes av nye tall fra vårt naboland. Nettutgaven til svenske Dagen offentliggjør i dag de siste tallene for Svenska Kyrkan og tallene viser at aldri før har Svenska Kyrkan mistet så mange medlemmer på et år. 86.000 svensker valgte å melde seg ut av dette trossamfunnet i fjor. Bare i juni måned alene mistet Svenska Kyrkan 13.300 medlemmer. Det hjalp heller ikke med den fantasifulle "drop-in-dopen", som svenskene lanserte. Men det står ikke så mye bedre til i Norge. Jeg har ikke de endelige tallene for 2016, men VG skrev på fire dager i fjor sommer hadde like mange meldt seg ut av Den norske kirke som i hele 2015, og da var tallet 15.900.

Dette skjer samtidig med at både Den svenska og Den norske kirken fremstår som stadig mer liberal. Og det er et tankekors: I Norge har en liten gruppe kjempet iherdig for å liberalisere kirkens syn på ekteskapet. De har fått med seg store deler av de som stemmer ved kirkevalget, og når de nå har oppnådd det de har kjempet for, velger mange av disse å melde seg ut av kirken. De har altså ikke noe forhold til den annet enn at de vil ha en kirke de selv kan bestemme over og forme, og når den er blitt slik, forlater de den.

Det andre interessante man kan merke seg er altså at de ikke søker til en slik liberal kirke senere. Disse liberale kirkene dør en sakte død, og blir ikke relevante for folk, men skal vi tro The Washington Post, søker de til de konservative når det er snakk om viktige livsspørsmål. Man ønsker altså ikke en liberal kirke hvor man selv har skapt teologien, man søker et sted hvor man holder fast ved bibelsk lære.

Her kan du lese om undersøkelsen The Washington Post sikter til:

https://www.washingtonpost.com/posteverything/wp/2017/01/04/liberal-churches-are-dying-but-conservative-churches-are-thriving/?utm_term=.0587739fef77

La oss be for prestene i Den norske kirke som ønsker å stå fast ved Bibelen og sin kirkes bekjennelse.

Vis manns tale om fremmedfrykten

I dag håper jeg riktig mange leser Vårt Land. Avisen gjengir nemlig et stort intervju med den jødiske filosofen og sosiologen Zygmunt Bauman (bildet), som døde mandag denne uken, 91 år gammel. Intervjuet er gjort av danske Kristeligt Dagblad.

Dette er til å bli klok av!

Bauman som er kjent som en av de fremste sosiologene i vår tid snakker om fremmedfrykten i Europa, og vet hva han snakker om. Som jøde har han vært på flukt flere ganger. Det er en ting jeg har merket meg i det gode intervjuet, som jeg synes gir en god forklaring på de sterke reaksjonene som kom i flere europeiske byer når flyktningstrømmen kom skyllende inn over oss. Jeg siterer Bauman:

"Etter finanskrisen i 2008 har vi den første generasjonen etter krigen som er redde for at de ikke vil være i stand til å skape seg den samme posisjon i samfunnet som sine foreldre. Da er fremtidstroen og optimismen avløst av frykt og usikkerhet, og da føles det som alt er under forandring."

En slik analyse gir mening. Tidligere i intervjuet kan vi lese følgende:

"Zygmunt Bauman er ikke minst kjent for sitt begrep om 'flytende modernitet'. Det er hans beskrivelse av den verden vi lever i nå. Det er en verden som for Bauman kjennetegnes av at tidligere tiders faste strukturer som det livslange ansettelsesforhold, boligen og ekteskapet ikke lenger er sikre størrelser i livet. Det er snarere en verden hvor både en selv, jobben og partneren er blitt utbyttbare."

Tro om ikke noe av dette er forklaringen på den fremmedfrykten selv mange kristne føler på i vår tid.

Ta deg tid til å lese denne intervjuet i Vårt Land i dag.

Billedtekst: Den verdenskjente sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman døde mandag 91 år gammel. Foto: El Pais.

Profetisk: 2017 - pilens år, del 2

Her er andre del av det profetiske budskapet fra Steve Porter for 2017. Den første delen ble publisert i går, 10. januar:

I hendene på en gammeltestamentlig bueskytter, gikk et stykke tre gjennom en lang og tidkrevende prosess før det ble til en polert pil. Selv i vår tid krever denne prosessen stor tålmodighet. Presisjonspiler kan ikke gjøres i all hast. Dyktige gammeltestamentlige bueskyttere begynte faktisk å lage sine piler et år i forveien. De måtte først finne den rette typen tre, vanligvis grenene på et mandeltre fordi de vokste rettere enn noen annen. Det treet var også det første treet som knoppet seg om våren. For vårt formål, symboliserer mandeltreet oppstandelseskraften.

Gud tar tid og stor tålmodighet med å utvikle oss til å bli ærens kar. Som ilden brenner bort slagget (synd) i våre liv, produserer vår lydighet oppstandelseskraft (som mandeltreet) som brenner bort gamle ting som hindrer oss, og vi blir helt nye skapninger i Kristus. Faktisk, over tid blir vi de mektige krigerne Han designet oss for å være.

Når en gren av mandeltreet var kuttet, var neste trinn å flå av barken. Død bark representerer kjød som må bli borte. Modenhet tar tid. Når Han skjærer bort kvist (festninger) og ting som er deformert (dårlige vaner) blir vi brukbare verktøy i Mesterens hånd. Det å strippes er aldri behagelig, men det er en del av prosessen. Josef ble fratatt sin kjortel (favør) før han kunne ta på seg en statsministers klær. Han måtte utholde en lang og smertefull avkledningsprosess før han til slutt kunne bekle sin hedersplass og ha myndighet (en polert pil).

Bueskyttere begynner så å forme treet ved å pusse det. På samme måte, vil friksjon (sliping) bringe oss nærmere Ham om du lar Ham gjøre det. Ikke bli motløs eller desillusjonert under slipeprosessen, fordi Han gjør " bakker jevne" (Jes 45,2) (fjerner kvistene og krokene).

Det neste som skjer er at pilen dyppes i vann for at trestrukturen skal komme fram. Akkurat når vi tror vi er klar til å brukes, lar Han oss synke ned i Den Hellige Ånds vann for å avsløre den indre driften, tanker og forestillinger vi har i vårt hjerte, som må avvises om Gud skal kunne bruke oss.

(fortsettes)

I alle ting - hjertets fred, en stille glede

I alle ting - hjertets fred, en stille glede. Allerede lenge før Kristus ba en troende slik: "Bare i Gud hviler min sjel, mitt håp kommer fra ham, Bare han er mitt fjell." - En urokkelig støtte. Og i evangeliet forsikrer Kristus oss: "Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet."

Du Guds kjærlighets pust, Hellige Ånd. I djupet av vår sjel har du lagt troen. Den er som en bølge av tillit som skyller inn over oss gjennom hele livet. Troen kan ikke være annet enn en ganske enkel tillit, så enkel at alle kan ta imot den."

Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum, side 13-14.

På randen av krig, del 24

En av de mange husene som står igjen etter det som var forsamlingen til Hutterianerne i Sabatisch i Slovakia.

30. juli reiste vi tilbake til Brünn i Moravia. Stedet har 500.000 innbyggere. Vi så på noe keramikk laget av fore forfedre (Hafer Geschirr). Utførelsen ble lovprist og snakket vel om. Vi så også deres arbeidsklær, service, fra årene 1535 til 1770 og alle slags gamle maskiner. Jeg kan ikke beskrive det alt sammen.

Om kvelden forlot vi Brünn med tog. Etter omlag en times reise ankom vi Austerlitz som har 6.000 innbyggere. Toget hadde 17 passasjervogner. De var overfylte. For det meste flatt landskap, av og til noen åser.

Ingen av husene til Bruderhof er å se mer. Hovedgaten går der husene en gang stod. Vi fant heller ikke noe tegn til gravlunden.

Den store Krønikeboken vår forteller historien om Austerlitz. Det var i 1529 at Jakob Hutter kom hit første gang. Han kom fra Sør-Tyrol. Her ble han forent med forsamlingen her. Her fant den store uenigheten og skismaet sted mellom lederne Sigmund Schützinger og Georg Zaunring. Jakob Hutter ble sendt tilbake til Tirol igjen for å redde og søke sjeler. Han sendte den ene gruppen etter den andre til Austerlitz. I år 1547 var det det allerede 25 husholdninger i dette nabolaget.

Når vi var ved vertshuset og kikket ut av vinduet så vi åtte kvinner og deres barn plukke aks, akkurat slik Rut gjorde i Bibelen. Vi gikk til rektor ved skolen og han leste for oss fra byens opptegnelser, i det han oversatte fra tsjekkisk til tysk: "Når Jakob Hutter reiste rundt i sine arbeidsklær, var det ingen som trodde han var en sjelevinner, og tok ham for å være en vanlig arbeidsmann. Det Bruderhof han etablerte i vårt land administrerte Meierhöfe (landområder eid av adelsmenn og klostre). De så etter vingårder for deres landeiere og tjente dem med ærlighet. I Austerlitz hadde anabaptistene godt rykte på seg for å være de beste veverne, møllere, urteleger og vanlige leger. De hadde de beste sykehusene og fiskedammene, de beste barberene, snekkerne, smedene, fargerne, skredderne. De ble lovprist for å være de beste fagarbeiderne i landet."

I 1770 ble en Bibel og en prekensamling funnet av en familie (mest sannsynlig fra regionen rundt Brünn, i det sørlige Moravia). Faren i familien var blitt kastet i fengsel og sonte tre år. Gamle skrifter kan ikke bli funnet mer, for enten var de blitt fjernet av folket eller blitt ødelagt i forbindelse med brann i de stråtekte takene.

Dette er et brev vi skrev til vårt fellesskap fra Austerlitz:

31. juli 1937 (lørdag)

Et brev til fellesskapet

Må Guds nåde, råd, nærvær og Hans Hellige Ånd, sammen med Hans barmhjertighet være med oss og forbli hos oss, Amen. 

Nå dere kjære brødre og søstre, i dag vil vi bruke anledningen nok en gang til å fortelle hvor vi er og hvordan vi har det. Lovet være Gud, i går ankom vi til Austerlitz trygt og godt ved 18.00-tiden.

Austerlitz er det første Bruderhof som ble etablert av brødrene fra Nikolsburg. Jakob Hutter kom fra Tirol i 1528 og 1529 til Auspitz og han ble døpt der. Det oppsto uenighet med Georg Zaunring og det førte til at 150 sjeler flyttet til Auzpitz i 1530.

1609 kom det til uenighet i Austerlitz med landeierne og ga opp fire Maierhöfe

1621 ble en bror skutt på dette stedet

1622 ble Austerlitz plyndret og de fattige brødrene og søstrene måtte bryte opp med tomme hender. De hadde levd 84 år i Austerlitz. Her hadde de vevstuer, garvere, velkjente verksteder, et keramikerverksted, og gode leger. I 1606 hadde de et eget sykehus, og de drev vingårdene til de store landeierne. I Austerlitz i dag finnes det store fabrikker og produserer sukker, driver med hermetisering, sement og murstein.

Klokken tre om ettermiddagen kjørte en god venn av oss, skolerektoren, oss til en predikant som bor i Herspitz, hvor en av våre kommuniteter har befunnet seg. Predikanten fortalte oss at i 1741 var doktor Zobel lege for keiser Josef II av Østerrike. Det var bakgrunnen for at keiseren garanterte borgerskap med trosfrihet. Allerede neste dag ble dekretet ført i pennen. Toleransediktet ble vist oss av skolerektoren.

Da var det at en viss Anna Kaver, en mor med en fire år gammel datter, flyktet barfotet herfra til Berlin, bare for å oppnå frihet til å kunne tro. Dette er en distanse på drøyt 321 kilometer. Skolerektoren fortalte oss at dette skjedde i 1770. En katolsk prest fant en Bibel og en bok med prekener i familiens hus og de som bodde der ble dømt til tre års fengsel.

Det er derfor ikke så merkelig at det ikke finnes noen av de gamle skriftene lenger. Han fortalte oss også at det ikke var så uvanlig at det brøt ut branner. Takene var av strå. Mange av disse brannene har nok ødelagt mye av det skriftlige materialet.

Søndag 1. august 1937. Klokken 10.00 om morgenen dro vi fra Austerlitz og dro til Brünn. Det var en overskyet dag med tåke. Det var et stort tog med mange passasjerer. Vi byttet tog i Brünn, og dro tilbake til Lundenburg. Vi passerte mange steder hvor det brukte å være Bruderhöfe. Nå levde det 2000-4000 mennesker på disse stedene. Jeg kan ikke beskrive alt. Innhøstingen var begynt. Regionen er vakker. Ikke langt herfra finner vi Praha, hovedstaden i Tsjekkoslovakia, som har over 100.000 innbyggere.

(fortsettes)
-----

Dette er del 24 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember og del 23 torsdag 29. desember.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

Nepal: Kristne strever med å finne gravplasser

Kristne i Nepal har mange utfordringer. Ikke bare når det gjelder forfølgelse, men nå også med å finne steder hvor de kan gravlegge sine døde på lovlig måte. På grunn av mangelen på offisielle gravplasser tvinges kristne til å gravlegge sine døde i skogene. Det skjer illegalt.

Ofte fører det til at lokale hinduer, som er rasende over kristne begravelser, graver opp igjen de døde og bærer dem hjem til stedene hvor de bodde eller i hjemmene til avdødes slektninger. Det er ikke vanskelig å forstå hvor opprivende noe slikt kan føles for de nærmeste. Noen ganger har de også latt de døde bli liggende igjen på gata.

Det er nettutgaven til Christian Post som skriver dette.

12.000 ungdommer samlet i Riga for å be

Drøyt 12.000 ungdommer kom for å be, lytte, synge lovsanger og samtale på den store Taize møtet i Riga nyttårshelgen. En av initiativtagerne var baptistunionen i Latvia.

1000 frivillige sørget for at alt gikk etter planen.

Den økumeniske kommuniteten i Taize i Frankrike, som ble grunnlagt av bror Roger, og som nå ledes av bror Alois, har arbeidet med slike nyttårsmøter, såkalte Europa-møter, i nesten 40 år. Det var bror Roger som tok initiativet til dem, han kalte dem steg på veien til "en pilgrimsferd på jorden."


Møtene holdes alltid i en av Europas storbyer, og denne gangen sto Riga for tur. Bak initiativet i Riga sto Den lutherske kirken, Den romersk-katolske, Den ortodokse og Latvias baptistunion. En gruppe Taize-brødre fra Frankrike dro til Riga for å bo der allerede i september, sammen med et par søstre fra St.Andreas ordenen, som samarbeider med Taize og noen andre frivillige. Siden da har disse samarbeidet med lokale menigheter i Riga.

Dagene begynte med morgenbønn i de lokale forsamlingene, mens middagsbønnene fant sted i den store lutherske domkirken i Riga, i en messehall og i flere av byens mindre kirker. Tema for årets samling var: "Sammen åpne håpets veier."

Europamøtet i Riga var en kraftig manifestering av kristen enhet på evangeliets grunn.

Profetisk: 2017 - pilens år, del 1

Jeg har over en tid oversatt flere artikler av Steve Porter, og kommer til å fortsette med det. Har ofte opplevd at mye av det han kommer med taler rett inn i min livssituasjon, og jeg har fått flere tilbakemeldinger på at mange andre også opplever det slik.

Her kommer et profetisk ord for det nye året vi har gått inn i. Som alle andre profetiske ord må det prøves. Utgangspunktet er hentet fra Jes 49,2:

"Han har gjort min munn til et skarpt sverd og skjult meg i sin hånds skygge. Han har gjort meg til en blank (polert) pil og gjemt meg i sitt kogger."

Jeg føler at Herren sier: Jeg lengter etter å sende deg ut for å ha langt større innflytelse enn du kunne ha lagt til rette for selv. Ditt kall og din hensikt er sikker og det er et desperat behov for dette i en tid som denne, og på grunn av dette store behovet tar jeg tid til å rense og forvandle deg.

2017 vil være en forberedelse for det som ligger foran. Et renselsens år, et år for foredling og avgrensning, slik at du vil leve og bevege og være til i Meg alene. Mange spør: 'Hvorfor kjennes det ut som om jeg sitter fast? At jeg ikke gjør noen fremgang? Hvorfor tar denne prosessen så lang tid?'

Du undrer deg på om noen i det hele tatt vet at du eksisterer. Du føler deg usynlig og ikke viktig i det hele tatt, og fienden angriper konstant din følelse av egenverdi og mening. Hans løgner er som brennende piler som rammer hjertet ditt, men Jeg sier deg, min venn, at Jeg beveger meg bak kulissene og Jeg er mest aktiv når du føler at ikke noe skjer. Bare tro Meg når Jeg sier at Jeg arbeider.

Jeg kaller deg til å legge fra deg din agenda og bytte den ut med min. For du ønsker å sette i gang noe uten noe mål og mening og gjøre noe for Meg, men det er ikke Min vilje for deg. I år 2017 må du jage hardt etter Meg, slik at ingen ting distraherer deg fra den retningen - at du begynner en ubøyelig jakt etter Meg alene, desperat etter å søke Mitt ansikt og Min vilje for ditt liv. At du elsker Meg nok til å stole på Meg, være klar og vente, ivrig etter at Jeg skal rense og foredle deg, og gjøre deg til en presisjonspil, klar til å treffe midt i målskiven, og lykkes i oppgaven Jeg har forberedt deg til.

Du lurer kanskje på hvorfor denne foredlingen er så nødvendig, og i så fall, hva det innebærer? Det er essensielt. Den Hellige Ånd er den eneste som kan forberede og utstyre deg. Treningen Han gir er ikke enkel og krever innsats og tålmodighet fra hver og en av oss. Åndelig modenhet kommer ikke ved å stille seg i en forbønnskø eller gjennom overføring fra andre, men man må gjennomleves i hvert enkelts liv. Det er profetiske prinsipper vi kan lære oss gjennom denne prosessen med å lage en pil som vil gjelde for året 2017.

(fortsettes)

En forbeder er gått hjem til Gud

En av Guds elskede venner har gått hjem til sin himmelske Far.

Det ble så stille, så stille, hjemme hos oss etterat vi fikk den vemodige beskjeden om at Eldbjørg Johnsen var død. Vi lot sorgen få rom og lot tårene renne.

Fredag ettermiddag sovnet hun fredfullt inn i Jesu armer. Med Eldbjørgs død har Norge mistet en av sine forbedere. Sammen med sin kjære Carl, ledet dette ekteparet Ungdom i Oppdrags bønnetjeneste i mange år. Med djup medfølelse for folk og land har Eldbjørg og Carl utøst sitt hjerte og bedt for Norge, for Israel, for Ungdom i Oppdrags mange misjonærer og for mange, mange andre. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å få være venn med disse to som virkelig har lagt ned sitt liv for å be og sette sin lit til Herren.

Jeg husker Eldbjørg så godt fra de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Hun elsket å være med. Da var hun i sitt rette element. Hun var med i inderlig bønn til Gud for vekkelse, fornyelse og for at mennesker skulle nås med evangeliet. Det hendte hun bar frem profetiske budskap. Alltid varsomt og forsiktig, alltid med et brennende hjerte.

Eldbjørg kjente Jesus og elsket Ham.

Det kunne sees utenpå. Det varme smilet, de rause klemmene og oppmuntringene hun ga bort. Hun frydet seg over det Gud gjorde på misjonsmarken og her hjemme. Ingen ting var for lite å takke Gud for! Og takknemligheten lå liksom utenpå henne. Ikke som noe påtatt. Dette var ekte. Eldbjørg var hel ved.

Jeg husker godt besøket fra Carl og Eldbjørg i Kristi himmelfartskapellet. På bildet ser du de to sitte i bønnehagen vår. De gledet seg over det Gud gjorde her, og ville så gjerne se stedet. De dro hjem oppglødet og klar til å ta fatt på bønnearbeidet de sto i på hjemstedet Kragerø. Jeg var så heldig å bli invitert til Kragerø for en tid tilbake for å ha et bønneseminar der i samarbeide med Frikirken, Metodistkirken, pinsemenigheten og baptistkirken. Det var godt og åpent å dele, og jeg visste, Carl og Eldbjørg hadde banet vei i bønn.

Eldbjørg ba med tårer. Hun hadde fått denne bønnens nådegave. Å be med henne var en følelse av at hun dro himmelen ned over oss. Eldbjørg ba med autoritet - ut fra kjennskapet og vennskapet hun hadde med Herren.

Nå er Eldbjørg hjemme. Når hun lukket øynene på fredag her i tiden er jeg trygg på at hun åpnet dem på den andre siden og så Jesus! Han som hun elsket over alt, sto der for å ta imot henne som Han elsket så høyt.

Det er bare gode minner etter Eldbjørg. Mine tanker og bønner går til Carl og til resten av familien som trenger å omsluttes av våre forbønner i tiden fremover. Det blir tomt uten Eldbjørg, veldig tomt.

Billedtekst: Eldbjørg og Carl i bønnehagen utenfor Kristi himmelfartskapellet. Foto: Ivar Johnsen

India: Frikjent for voldtekt av nonne

En domstol i den indiske delstaten Chhattisgarth (se kartet) har frikjent de som sto bak en brutal voldtekt av romersk-katolsk nonne. Voldtekten fant sted i 2015 og de to - en mann på 19 og 25 - ble frikjent på grunn av 'manglende bevis'.

Saken er dessverre ikke unik. Saker hvor kristne blir utsatt for vold ender ofte med frifinnelse eller henleggelse i India. Det er en av årsakene til at vold rettet mot kristne øker dramatisk i dette landet. Få blir straffet eller vil måtte stå til ansvar for sine ugjerninger.

Det var natten mellom 19 og 20 juni 2015 at to maskerte menn brøt seg inn i huset hvor den nå 48 år gamle nonnen bodde. Nonnen bodde på et medisinsk senter. Nonnen spurte de to inntrengerne om de var ute etter penger, men de svarte: Vil vil ha noe mer. Så gikk de til angrep på denne, tvang i denne et narkotisk stoff, bør de bandt henne og gjennomførte voldtekten.

Nonnen, som opprinnelig er fra Kerala, var alene da angrepet fant sted. Hun ble funnet dagen etter bevisstløs.

Bryt ikke det knekte strået

"En del mennesker vil gjerne kvitte seg med alt som er en anelse skadet. I stedet for å reparere det sier de: 'Huff, jeg har ikke tid til å ordne det, så jeg kan like så godt kaste det i søppelbøtta og kjøpe nytt.' Ofte behandler vi også mennesker på samme måten. Vi sier: 'Han har et problem med spriten; hun er jo ganske deprimert; de har misskjøttet firmaet  ... det er nok best at vi ikke engasjerer oss.'

Når vi vender folk ryggen på grunn av de sprekker vi synes å se, hemmer vi dem. Vi ignorerer deres gaver, som ofte finnes gjemt i sprekkene.

Vi er alle knekte strå, enten sønderbruttheten er synlig eller ikke. Om vi lever i medfølelse, oppdager vi at styrken finnes i svakheten og at alt sant fellesskap egentlig er de svakes kollektiv."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

61 år siden de gav sitt liv for Jesus - fremdeles opplever mange misjonskall når de leser deres gripende historie

Disse fem mennenes historie er for alltid skrevet inn i misjons- og vekkelseshistorien, ja, i martyrhistorien. I dag er det ganske nøyaktig 61 år siden Roger Youderian (fra venstre), Pete Fleming, Jim Elliot, Nate Saint og Ed McCully, gav sine liv for å nå en unådd indianerstamme i Ecuador med evangeliet. Alle fem endte som martyrer.

Operasjon Auca var et dristig forsøk fra fem amerikanske ungdommer, som alle tilhørte evangeliske menigheter, på å nå Huaorani-folket som bodde i regnskogen i Ecuador med de gode nyhetene om frelsen i Jesus Kristus.

Historien er så godt kjent at jeg skal ikke gjenta den. Årsaken til at jeg minner om disse fem mennene igjen i dag, er fordi de fremdeles inspirerer andre til å gi alt til Jesus og overlate sine liv til Ham. Fremdeles opplever mange et misjonskall når de leser disse fem mennenes gripende historier.

Bibelstudier, Logos og prekener

Hvilket privilegium! I går gjorde jeg ferdig noen kommentarer til en gjennomgåelse av 2.Mosebok for Logos, som utgis av Bibelleseringen. Jeg har skrevet slike kommentarer flere ganger før for denne publikasjonen, som er med på å åpne Skriften for leseren.

Det er et privilegium å sitte ned med Bibelen og studere den. Denne gangen har jeg skrevet kommentarer til kapitlene 11 til første del av kapittel 15.

Og når jeg var ferdig med disse notatene, så var det å forberede seg på å skrive søndagens preken. Det vil si, det handlet om å skrive ned ting jeg har arbeidet med i månedsvis, ikke minst i bønn. Jeg skriver alle mine prekener - ord for ord. Jeg liker å jobbe med teksten, ordene jeg skal velge, og leve meg med i hvordan de som skal høre på vil forstå det jeg ønsker å formidle. Det er alltid like vanskelig og utfordrende, og det er ofte en kamp etter at jeg er ferdig med å preke, om jeg har lykkes med det jeg har ønsket å gi videre.

Når prekenen er prekt er predikanter ofte sårbare. Slik også for meg. Det er tidspunkt hvor Anklageren vet å slå til. Derfor må man overlate det man har sagt til Herren og be Den Hellige Ånd om å la det som er av Ham ligge igjen, mens det andre brenner opp. Og hver gang jeg preker ber jeg denne bønnen av Martin Lönnebo:

"Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg."

Illustrasjonsfoto: Bibelselskapet.

Fleksibilitet er viktig

"Trær ser sterke ut om vi sammenligner dem med ugresset i åkeren. Men når stormen kommer rykkes trærne opp med røttene, mens ugresset som vaier for vinden forblir rotfestet og reiser seg når stormen har lagt seg.

Fleksibilitet er en dyd. Når vi klamrer oss fast ved våre posisjoner og ikke er villige til å la hjertet vaie frem og tilbake etter andres ideer eller agering, brytes vi lett ned. Å være som ugresset er ikke å være uskadelig. Det er å røre seg en smule for tidens vind samtidig som man blir vel forankret i jorden. En humørløs, urokkelig, dogmatisk ubøyelighet i møte med det som er nytt eller aktuelt kan gjøre oss motløse og bitre. La oss være fleksible men ha djupe røtter."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kina: Myndighetene beordret kriminell bande til å banke opp kristne

To kristne fra den nordlige Hebei provinsen i Kina (se kartet) er innlagt på sykehus etter å ha blitt rundjult av en gruppe gjengmedlemmer. Gjengmedlemmene handlet på oppdrag fra lokale kinesiske myndigheter.

De to som har kommet til skade fordi de skal ha nektet å tillate at et kirkebygg tilhørende Tre-Selv-Kirken ble revet. Syv til åtte medlemmer av en kriminell bande ventet utenfor en restaurant på pastorens sønn og en kamerat av ham. De to ble så hardt skadet at de måtte innlegges på sykehus.

Det er uvanlig at kinesiske myndigheter slår til mot den statskontrollerte Tre-Selv-Kirken, men så er det også uvanlig at representanter for dette eneste godkjente kirkesamfunnet setter seg opp mot staten. Lokale myndigheter vil nemlig få revet kirken deres. Det brutale angrepet skjedde torsdag denne uken og det er China Aid som melder dette.

Livets uendelige verdi

"En del mennesker lever lenge, andre dør unge. Er et langt liv bedre enn et kort? Det som egentlig skulle telle er ikke livets lengde men dets kvalitet. Jesus var drøyt tretti år når han ble drept. Therese de Lisieux var under tretti når hun døde. Anne Frank var tenåring når livet ble tatt fra henne. Men deres korte liv fortsetter å bære frukt lenge etter døden.

Et langt liv er en velsignelse når det leves vel og leder til takknemlighet, visdom og modenhet. Men en del mennesker kan leve fullverdige liv selv om de dør unge. Når vi i dag ser så mange unge dø i kreft og AIDS, la oss da gjøre alt for å vise dem at deres verdighet er uendelig, selv om deres liv blir kort."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Koptisk kristen slaktet utenfor døra til forretningen sin

En koptisk kristen som driver en forretning i Aleksandria (bildet) i Egypt ble 2. januar drept på bestialsk vis utenfor forretningen sin av en islamist.

Yousef Lammel sto fredelig utenfor forretningen sin for å røke en pipe, da han uten forvarsel ble angrepet av den 48 år gamle islamisten, som nå er arrestert for det bestialske drapet. Yousef Lammel ble halshugget utenfor døra til forretningen sin, og døde umiddelbart. Hans sønn skal ha oppholdt seg inne i forretningen da faren ble drept. Han skal ha vært vitne til det grufulle drapet.

Det er International Christian Concern som melder dette.

Yousef Lammel var kjent som en svært hensynsfull mann. Han stengte for eksempel forretningen sin under Ramadan for ikke å provosere sine muslimske naboer. Ikke bare det, men han stengte også forretningen sin i forbindelse med de fem daglige muslimske bønnetidene. Likevel ble han offer for en islamist.

På trettendedagen

Det var 17 kalde grader da vi ankom Kristi himmelfartskapellet i går, men det satte ingen stopper for at vi feiret gudstjeneste. Takket være en venn av kapellet som hadde tent opp i ovnen noen timer før vi kom, var det en liten grunnvarme, og da gikk det greit å få varmet opp til 15-16 varmegrader inne i kapellet før gudstjenesten vår tok til.

En gudstjeneste som var preget av Epifaniafesten. Egentlig en dag for tidlig, men siden 6. januar i år faller på en fredag, hadde vi ikke noe annet alternativ.

6. januar er nemlig en av kirkens eldste festdager. Vi kjenner den som Epifaniafesten, som betyr åpenbaringen av Herrens herlighet. Eller trettendedagen! Det er litt ulike tradisjoner rundt dette. I Vest har man konsentrert seg om historien om De vise menn og Jesusbarnet, mens man i Øst har fokusert på Jesu dåp.

I år - på Trettendedagen - har beretningen om De vise menn og deres møte med Jesusbarnet fått en spesiell betydning siden jeg har opplevd at jeg skal ha fokus på tilbedelsen dette året. Det føles derfor så riktig å slå følge med De vise menn til krybben og knele ned ved den.

I en av lesetekstene til førstkommende søndags gudstjeneste som er Kristi åpenbaringsdag heter det:

"Folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang." (Jes 60,3)

Det passer jo godt på De vise menn. De gikk mot soloppgangen - mot Lyset - Kristus! I den samme Jesaja-profetien heter det "mørke dekker jorden, skodde dekker folkene" (v.2) - og slik er det virkelig om man ser på det som skjer rundt omkring i verden. Det er mørkt.

Men det lyser også! Og dette lyset som ikke noe mørke kan overvinne er det lyset folkeslagene kan vende seg mot - til Kristus, Han som er verdens lys.

Vismennene åpnet sine skrin, bøyde seg og tilba.

Jeg vil også åpne mine skrin - alt hva mitt er - bøye meg og tilbe. Det er det mest naturlige av alt når man oppdager hvem som er Lyset.

Men jeg tenkte også på noe annet i dag:

På kongens nyttårstale, hvor han sa at han kjente på en djup takknemlighet for det som skjedde når han ble signet i Nidarosdomen. Med dette som bakteppet ble de så sterke ordene fra Jesaja: "... konger gå mot din soloppgang." Jeg kjenner på en djup takknemlighet for det kongen sa nyttårsaften.

Jeg ser nemlig dette i sammenheng med noe som sies helt mot slutten av Åpenbaringsboken, om Det nye Jerusalem: "Folkeslagene skal vandre i byens lys, OG KONGENE PÅ JORDEN bærer sin herlighet inn i den." (Åp 21,24)

Det kommer til å være konger som på denne helt spesielle dagen skal bære rikdommene de har rådd over og overgi den til Han som er Kongernes Konge og Herrenes Herre.

Diskusjoner, diskusjoner, diskusjoner

Det er ikke for ingenting at apostelen Paulus skrev til sin unge medarbeider Timoteus: "Dette skal du minne om. For Guds åsyn skal du pålegge dem at de ikke skal ligge i ordkrig, til ingen nytte, men til undergang for dem som hører på." (2.Tim 2,14)

De sosiale mediene er fulle av kristne som vil diskutere. I det uendelige. Men fører disse diskusjonene til noe godt og byggende? Det tror jeg ikke. Jeg har ennå til gode å se det.

Til den samme medarbeideren kommer apostelen med en god beskrivelse av et stridbart menneske:

"Dersom noen farer med fremmed lære, og ikke holder seg til vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører til gudsfrykt, da er han oppblåst og forstår ingenting. Han er bare syk etter stridsspørsmål og ordkrig. Dette fører bare til misunnelse, strid, spott, onde mistanker og stadig krangel mellom mennesker som er fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten, og ser på gudsfrykten som en vei til vinning." (1.Tim 6,3-5)

Dette er virkelig noe å tenke over.

Det er mye fremmed lære i dag, mange som ikke holder seg til Kristi ord og til sunn og sann gudsfrykt. De kaller seg bibellærere, få av dem har noen teologisk utdannelse, og flere av dem har ingen menighetstilknytning. De delar i alle slags nettforumer og på personlige Facebook-profiler hvor de slipper til, og de gir seg ikke. De snakker og snakker og snakker og oppkaster seg til til å være noe helt spesielt. Noen av dem kaller seg apostler, andre er profeter. Noen påstår de har store nettverk bak seg, mens sannheten er at det de representerer er svært marginalt. Noen driver egne nettforum som bare har til hensikt å henge ut andre. Kjennetegnet på de fleste av dem er at de rakker ned på andre troende, og er besatt av en diskusjonsiver som kan sjeldent ser i noen andre sammenhenger. Og nåde deg om du har andre meninger enn dem. Da er du fariseer og skriftlærd og frafallen og det som verre er. Et annet karakteristisk trekk er at det de serveres på livsynstorget er ofte noe spesielt, noe kirken aldri før har lært, men det nye de kan presentere har de fått direkte fra "ånden".

Jeg har forlengst bestemt meg for å holde meg borte fra slike diskusjoner. Jeg har kastet bort altfor mye tid på dem.

Da er det noe annet med samtalen. To eller flere som møtes over en åpen Bibel for å snakke sammen, lytte til hverandre, drøfte. Ut av en samtale kan det komme noe godt. Fra en diskusjon kommer det bare mer diskusjon.

Et liv uten fordommer

"Noe av det åndelige livets vanskeligste lekse handler om å leve uten fordommer. Vi er nok ikke helt bevisste på hvor djupe fordommene våre sitter. Vi tror kanskje at vi betrakter mennesker med annen hudfarge, religion eller livsstil som likestilt, men i konkrete situasjoner viser ofte våre spontane tanker, usensurerte ord og reflekser at fordommene våre fremdeles finnes der.

Fremmede, mennesker som er annerledes enn oss, vekker frykt, usikkerhet, mistenksomhet og fiendskap. De gjør oss usikre bare ved det å være annerledes. Ikke før vi virkelig innser at Gud elsker oss ubetinget, innser at "de andre", er like elsket, kan vi begynne å oppdage at variasjonsrikdommen blant mennesker er et uttrykk for hvor sløsende rik og stor Gud er. Da kan våre fordommer mot andre så smått forsvinne."

Henri Nouwen, her sammen med en annen av mine troshelter, Jean Vanier. Nouwen til venstre. Oversatt fra boken: Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Skremmende holdninger til sykdom blant forkynnere

Jeg blir fremdeles forundret og av og til ganske skremt av holdningene enkelte kristne forkynnere har til sykdom. I dag møtte jeg det igjen, og jeg velger å skrive om det fordi vi trenger å ta et oppgjør med slike holdninger både til sykdom og til våre medmennesker.

Vedkommende som skriver dette er en velkjent omreisende forkynner. Han skriver følgende:

"Når noen sier at de har andre meninger enn deg, blir du fort sliten og trøtt. Hvorfor ikke fokusere mer på Jesus enn på synden? Da blir det mer forløsning og det blir lysere og når det blir lyst kommer energien. Når du fokuserer på synden blir det ikke enkelt å leve."

Foranledningen til uttalelsen er nok en debatt om synd og nåde. Noen av disse representantene for den nye nådelæren - som sier at kristne ikke lenger har synder å bekjenne - er svært ivrige etter å gi sitt syn til kjenne og elsker å debattere. Det har jeg verken ork eller krefter til lenger. Vedkommende som skriver dette er vel kjent med at jeg har noen store helseutfordringer: jeg har hatt et infarkt, vært igjennom åtte hjerteoperasjoner, sliter med en sjelden lungesykdom, har diabetes type 1, lavt stoffskifte og tinnitus. Jeg gjør så godt jeg kan for å holde meg oppe, og jeg er slett ingen person som fokuserer på synd og dom. Den som kjenner min forkynnelse kan bekrefte det. Men jeg tror fortsatt at jeg kan synde og trenger å bekjenne min synd, alt ettersom Den Hellige Ånd minner meg om det.

Men det er sant at det er smått med krefter innimellom. Derfor ønsker jeg ikke å delta i disse lange, trettende og evinnelige diskusjonene på nett. Jeg vil bruke mine krefter til det jeg er kalt til: bønn, forkynnelse, skriving og sjelesorg. Så får andre ta seg av disse debattene. Jeg kan ikke se at det fører til noe godt, bare opprivende ordskifter. Og terping på de samme argumentene.

Og jeg tror absolutt ikke det er noen sammenheng med at jeg forfekter et klassisk evangelisk syn på synd og nåde og at jeg er kronisk syk. En slik teologi tar jeg kraftig avstand fra. Jeg tror absolutt på å fokusere på Kristus, men det har ikke nødvendigvis den følge at man blir helbredet. Det finnes mange eksempler på kristne som må å leve og dø med kronisk sykdom. Men alle vil en dag bli helbredet: når vi kommer hjem.

Det må være lov å si at man blir sliten og også sliten av diskusjoner. Det må være mulig å sette punktum for en debatt, og det må være mulig å slippe å delta i debatter, uten at man skal beskyldes for å bruke sykdommen sin i sakens anledning. En slik påstand er sårende og forkastelig. Jeg er syk. Jeg har ikke så mange kreftene jeg hadde. Er det mulig å respektere det og ikke tråkke på andre mennesker som sliter? Vanskeligere er det ikke. Men for noen finnes det ingen grenser for hva man tillater seg å si.

Herren våker over sitt ord

Jeg vet ikke helt om noen av oss har forstått rekkevidden av den resolusjonen FN vedtok rett før jul, en resolusjon som i praksis innebærer at jødene ikke tilhører ikke tilhører den såkalte "Vestbredden", det som egentlig er det jødiske kjerneområdet Judea og Samaria. Jødene skal heller ikke ha retten til den østlige delen av Jerusalem.

Hvor historieløs er det mulig å bli! Og dette tillater verdens mektige.

Israelerne føler seg sveket - nok en gang - og denne gangen også av USA. Dette er alvor. Ikke minst for våre jødiske venner. Men det kommer slett ikke som noen overraskelse. Nok en gang vender verden seg mot jødene.

Den sefardiske overrabbineren Yitzak Yousef, satte ord på dette når han i en kommentar til FN' resolusjonen, uttalte følgende:

"Vi trenger ikke Amerika, vi har Gud."

Og Han våker over sitt ord hva angår Israels folk og land.

I disse dager tenker jeg mye på disse profetiske ordene. En dag skal de bokstavelig talt gå i oppfyllelse:

"Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over en enbåren Sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte ...På den dagen skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst ..." (Sak 12,10 og 14,4)

"For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være Han som kommer i Herrens navn." (Matt 23,39)

Bildet viser Israels sefardiske overrabbiner.

Gode og oppløftende nyheter fra Deir Mar Musa klosteret i Syria

I dag har jeg virkelig gode og oppløftende nyheter til bloggens lesere! Endelig - etter lang, lang tids taushet - kommer det nyheter fra Deir Mar Musa klosteret (bildet), beliggende nær den syriske byen Nebek, omlag 80 kilometer nord for Damaskus. Hver eneste torsdag, i forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet på Eina, ber vi for kommuniteten her.

Fader Jens Petzold, som har tatt over mange av lederfunksjonene etter at fader Paolo ble kidnappet av terrorgruppa IS i Raqqa, i juli 2013, skriver, her i min oversettelse:

"Siden begynnelsen av forrige sommer, oppmuntret av tryggheten og den relative følelsen av ro i området rundt klosteret, har folk, både små grupper og familier begynt å besøke oss. De kommer av og til. Disse besøkene har gitt oss stor glede og trøst.

Hans hellighet, biskop Mar Teosofo Philip Barakat, vår kjære venn, kom til oss på festen for Hl.Moses, vernehelgenen for klosteret vårt. Han kom i følge med noen prester og diakoner som tilhører bispedømmet og mange av våre venner fra Nebek. Dette var hans første visitas siden han ble ordinert som biskop, som fant sted forrige mai. Hans bispedømme innebefatter Homs, Hama og Nebek og områdene rundt disse byene. 

I forbindelse med visitasen feiret vi eukaristien (nattverden) og etterpå spiste vi lunsj sammen. Det var en slik deilig fest. Det at folk nå begynner å komme på besøk igjen, etter så lang tid, er et stort håpstegn. Det er en måte å vende tilbake til det normale livet, så vi er alltid rede til å ta imot gjester som vil komme til klosteret i søken etter et ly hvor de kan nyte et pusterom, ro og fred.

I forbindelse med festen for Hl.Moses har Det syrisk-katolske sognet i Nebek fått en ny sogneprest: Fader Said Massouh, en ung og entusiastisk prest. Vi ser fram til å kunne samarbeide med ham når det gjelder ulike aktiviteter i sognet, både når det gjelder barna, de voksne og med å hjelpe de som trenger det."

Fader Jens Petzold forteller også at kommuniteten i Deir Mar Musa fortsetter prosjektene med å bygge hus for unge hjemløse. Tre unge familier har fått sine egne hjem i året som har gått, og flere ungdommer har fått stipend slik at de kan studere. Kommuniteten konsentrerer seg om å arbeide med barn og ungdom, siden de er Syrias fremtid. De håper at på denne måten kan de få flere til å bli og oppgi tankene om å emigrere.

Restaureringen av klosteret, som har fresker som skriver seg tilbake til det 11 og 12 århundre, fortsetter. I tillegg har kommunitetens medlemmer prioritert å holde vedlike kjøkkenhagen som gir dem tilgang på både grønnsaker og brukt og olje fra oliventrærne. Dette er svært viktig for å sikre mat til de som befinner seg i klosteret. Et nytt prosjekt er å legge nytt tak på biblioteket.

Kommuniteten i Deir Musa takker for all forbønn og ber om fortsatt forbønnsstøtte.

Kina: Kristen kvinne dømt til tre år i fengsel for å ha holdt bibelstudier i sitt hjem

En kvinne fra Xinjiang provinsen i Kina (se kartet) er dømt til tre års fengsel for å ha holdt bibelstudier i sitt eget hjem. Kvinnen hevder at hun hadde fått myndighetenes godkjennelse til å ha en bibelstudiegruppe, mens myndighetene har anklaget henne og dømt henne for "samle en skare for å forstyrre offentlig orden."

Det er China Aid som melder dette.

Den kristen kvinnen, som heter Ma Huichao, ble arrestert sammen med fire andre kvinner. Saken ble ført for retten i midten av november, og dommen på tre års fengsel falt 30. desember.

La oss huske Ma Huichao i våre forbønner. Det er ikke lett å sone en fengselsstraff i Kina.

Situasjonen for fengslet amerikansk pastor i Tyrkia ytterligere forverret

Situasjonen til den amerikanske pastoren, Andrew Brunson (bildet), som sitter fengslet i Tyrkia, er blitt ytterligere forverret. Jeg har skrevet om ham her på bloggen en rekke ganger, etterat han og hans kone, ble arrestert i oktober i fjor.

Tyrkiske myndigheter anklager Andrew Brunson 'for å være medlem av bevæpnet terrororganisasjon.' Anklagene er absurde. Faktum er at Andrew Brunson er pastor for en liten evangelisk menighet i Izmir, det tidligere Smyrna, og har vært det i en årrekke.

I forrige uke sendte Andrew Brunson inn en anmodning til tyrkiske myndigheter hvor han ba om å bli løslatt. Anmodningen er nå blankt avvist. De siste opplysningene vi har er at Brunson er overført til et høyrisikofengsel i Tyrkia, som ligger i nærheten av Izmir. Hans kone ble for en tid siden løslatt. Hun befinner seg fremdeles i Tyrkia.

La oss huske Andrew Brunson, hans familie og menighet i våre forbønner.

Guds lys vokser i deg

Måtte altså Gud vokse i oss og vi selv avta, slik at vi også kan vokse i Gud. Apostelen og Skriften sier det samme: "Den som roser seg, skal rose seg av Herren." (1.Kor 1,31, Jer 9,23)

Du vil være stolt i deg selv? Du vil gjerne vokse, men på grunn av det onde inni deg vokser du smått. Den som vokser smått, blir faktisk mindre. Må altså den Gud som alltid er fullkommen, vokse; må Han vokse i deg. Når du bedre forstår hvem Gud er og når du bedre fatter Ham, er det som om Gud vokser i deg, men i deg selv vokser Han ikke, for er alltid den fullkomne.

Forstod du lite i går, forstår du mer i dag, og i morgen vil du forstå enda mer. Det er Guds eget lys som vokser i deg. Det er som om Gud selv vokser, Han som alltid er og blir den fullkomne. Det er som når et menneskes øyne blir helbredet av sin blindhet og det begynner å se litt av lyset, og neste dag ser mer og den tredje dag enda mer: det synes for ham som om lyset vokser.

Likevel er lyset fullkommet, være seg om man ser det eller ikke. Slik forholder det seg også med det indre mennesket. Det gjør fremskritt i Gud, og Gud synes å vokse i det, Allikevel er det slik at det i stedet blir mindre, for at det skal falle ned fra sin egen berømmelse og reise seg og forherlige Gud."

- Augustin.

Fra Kysse spor/Peter Halldorf/Luther forlag, side 390.

Fire bemerkelsesverdige jubileer i 2017

Når vi nå står på terskelen til det nye året ifølge den gregorianske kalenderen, 2017, merker jeg meg tre betydningsfulle jubileer:

I: 500 års jubileet for Reformasjonen.

II: I 2017 er det 100 år siden slaget om Jerusalem, et slag som utgjorde slutten på 400 års ottomansk okkupasjon.

III: I år er det også 50 år siden Jerusalem ble forenet som Jerusalems evige hovedstad. 

IV: Vekkelsen i Pyongyang, Nord-Korea

Hva kan disse fire jubileene ha å si for 2017 hva angår Herrens profetiske kalender? Den er tross alt mer interessant for oss enn den gregorianske!

Reformasjonsjubileet vil utvilsomt sette sitt preg på 2017 både i Europa og her i Norge, selv om den norske markeringen er heller nedtonet fra det vi ser i andre land. I Norge markeres jubileet av et seminar! Selv har jeg merket meg at avisen Klassekampen har hatt flere sider om Martin Luther og den betydningen Reformasjonen fikk både religiøst, sosialt og politisk i Europa. Og det er kommet så langt to nye Luther-biografier på norsk.

Slaget om Jerusalem. Man trenger ikke være profet for å forutse at 2017 vil bli et svært hett år hva angår Jerusalems nåtidige og fremtidige stilling. Kanskje vi vil se oppfyllelsen av profetien hos Sakarja:

"Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir beleiret, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det ..." (Sak 12,2-3)

Første delen av denne profetien ble oppfylt i år 70 e.Kr når Jerusalem ble beleiret. Andre del er ikke blitt oppfylt ennå.

Den påtroppende presidenten i USA, Donald Trump, har sagt at en av de første tingene han vil gjøre som president er å flytte den amerikanske ambassaden i Israel fra Tel Aviv til Jerusalem. Hva det kan medføre er det ingen som helt vet, men at det vil vekke sterke reaksjoner blant palestina-araberne er det vel ingen som helst tvil om.

Men tilbake til 2017 og jubileene med hensyn til Jerusalem.

Det var i 1517 at den ottomanske sultanen Yavuz Selim erobret Jerusalem. Det var begynnelsen på et særdeles langt muslimsk fangenskap, ja, det skulle vare i hele 400 år. Okkupasjonen skulle ende i 1917 da det ottomanske imperium måtte gi tapt for et annet imperium, det britiske. Kampene om Jerusalem vare fra 17. november til 30. desember 1917. Som du ser er det ganske nøyaktig 100 år siden.

Men det er også 50 år siden Øst- og Vest-Jerusalem ble forenet. Det skjedde i 1967. Og i tilknytning til akkurat denne begivenheten bør vi merke oss Jesu egne ord om Jerusalem:

"Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningenes tider er til ende." (Luk 21,24)

Da har Jesus i de foregående versene - vers 20-24a - profetert svært detaljert om Jerusalems fall i år 70 e.Kr. Så sier Han: etter at byen har falt skal den være nedtrådt av hedninger (ikke-jøder) en viss periode. Denne perioden kalles 'hedningenes tider" - det er menighetens tid på jord, når evangeliet skal forkynnes for alle folkeslag. Men denne tiden - hedningenes tider - er ikke evigvarende. Den er tidsbegrenset. Den vil avsluttes en dag - den dagen Herren Jesus kommer igjen. Ut fra det Jesus sier synes det som om at det er en sammenheng mellom det faktum at Jerusalem igjen er på jødenes hender og avslutningen på det som kalles hedningenes tider.

Om det er slik så betyr det at vi lever på overtid hva angår nådens tidshusholdning.

Vekkelsen i Nord-Korea. Men det jubileet som gir meg aller størst håp for det nye året handler om verdens mest lukkede og antikristelige land, Nord-Korea. For ganske nøyaktig 110 år siden ble Nord-Korea rystet av en gjennomgripende vekkelse, en vekkelse så sterk at Pyongyang skulle få navnet "Østens Jerusalem". Det hele starter 14. januar 1917. Jeg kommer tilbake til denne vekkelsen i flere bloggartikler her på bloggen, men tenk om 110 års jubileet for denne vekkelsen kunne bli et vekkelsens år for Nord-Korea. Det er et bønnemne vi kan ta med oss.

Strålande jul

Vi lever med veldig korte tidsspenn. For veldig mange er julen nå over. Når det settes punktum for 2. juledag er det hverdag, og så ser man frem til nyttårsaften og 1. nyttårsdag og så er det striskjorte og havrelefse igjen. Ja, slik er det om du lever etter den sekulære kalenderen.

Men for de som følger kirkeåret er det fremdeles jul. Vi lever med en annen rytme og trenger mer tid på oss til å dvele ved inkarnasjonens store under.Det gjør vi helt frem til Trettendedagen, hvor vi feirer de vise menns møte med Jesusbarnet.

Denne julen har jeg latt meg overvelde av den Gud som ligger svøpt i en krybbe. Hvilket fantastisk bilde og budskap. Ikke bildet av en stor og mektig Gud; det bildet hører en annen tid til i kirkeåret. Nå er det tid for å dvele ved dette forunderlige mirakel at Gud blir så liten og så sårbar som et lite barn. Nå er det tid for å la dette synke inn i oss og la det forme våre liv. Hva gjør det med deg og meg at Gud blir så liten? Ta litt tid i dagene fremover til å la det arbeide med deg. Da skjer det nemlig noe med deg. Problemet er bare det at vi ikke tar tid til å dvele slik ved mysteriet. Vi haster videre til noe vi tror er viktigere.

Men det er det ikke.

Vi ville bli annerledes mennesker om vi forstod mer av svakhetens teologi: mer ydmyke, mer formbare, ikke så stridslystne, ikke så opptatt av å ha rett og vinne over en motstander.

Mer kristen.

I barnet åpenbarer Gud sin kjærlighet til oss på den mest radikale og ydmyke måte.

Tror du at du har sett alt ved julens mysterium og kan haste videre til noe annet og mer viktig?

Møter og seminarer januar 2017

Søndag 8. januar: Brumunddal baptistmenighet kl.11.00

Søndag 15. januar: Råde frikirke

19.-22: Bønneuke Askim. 

Samarbeide mellom flere menigheter

Søndag 29: Den frie evangeliske forsamling, Møllergata 40, Oslo

Takk til alle dere som ber for May Sissel og meg. Nyåret har startet med mye anginaanfall og det gjør at øresusen er blitt kraftigere. Be gjerne om at øresusen forsvinner. Den gjør at jeg sover dårlig.

Fire viktige livsprinsipper for 2017, del 1

Jeg lytter gjerne til den åndelige veiledningen som kommer fra den økumeniske kommuniteten i Taize. Den formes gjerne i samtaler med mennesker som Taize-brødrene møter fra ulike verdensdeler, og blir derfor svært tidsaktuell.

De fire forslagene som kan tjene til en retning for våre liv i året vi nettopp har gått inn i vil jeg gjerne arbeide videre for eget vedkommende. Årets gode veiledning har sin bakgrunn fra samtaler med de 7500 afrikanske kristne ungdommene som kom sammen i Cotonou i Benin på begynnelsen av september. Bak invitasjonen til denne store ungdomsamlingen sto Den romersk-katolske kirke og Metodistkirken i Benin. Ved siden av delegasjoner fra 60 europeiske nasjoner kom det også hundrevis av ungdommer fra Togo, Nigeria, Ghana, Burkina Faso og Elfenbenskysten.

1. Stå fast i håpet; det er kreativitet

"Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag." (Rom 4,18)

"Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen." (Hebr 6,19)

"Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det." (Luk 18,17)

I den ustabilitet som preger verden, blir vi forvirret av volden, lidelsen og urettferdigheten. Hele skaperverket stønner, som om den gjennomgår smertene ved en fødsel. Den Hellige Ånd stønner også, men den samme Ånd er også en støtte for vårt håp. (Se Rom 8,22 og v.26). Så hva kan vi gjøre?

Tro er en enkel tillit til Gud. Håpet tilbyr ikke ferdige svar, men gjør det mulig for oss ikke å bli lammet av frykt eller motløshet. Det gjør oss engasjerte, og setter oss på veien. Gjennom det forstår vi at evangeliet åpner en stor horisont av håp som er hinsides alle våre forhåpninger.

Dette håpet er ikke en lettvint optimisme som lukker øynene for virkeligheten, men et anker som har sitt feste i Gud. Det er kreativt, og tegnet på det er allerede funnet i de stedene på jorden hvor det er minst håp.

# Vil vi våge å tro i Den Hellige Ånds nærvær i våre liv og i verden? Kan vi stole på denne tilstedeværelse, selv om den er usynlig?

# Måtte vår tro forbli enkel, som et barns tillit. Det betyr ikke utvanning av troens innhold, men at vi holder fast ved det som er sentrum - Guds kjærlighet til menneskeheten og for hele skaperverket. Bibelen forteller historien om dette, fra begynnelsens friskhet gjennom alle hindringene, ja, selv menneskets utroskap. Gud blir aldri trett av å elske; må dette budskapet holdes levende i oss.

# For å tillate oss selv og de rundt oss å holde fast ved dette budskapet, må vi komme ofte sammen for å be. Den enkle skjønnheten i bønn gjenspeiler noe av Guds mysterium og kan føre til et personlig møte med Gud.

(fortsettes)

Dødstrusler mot koptisk kirke i Egypt

Tirsdag i romjulen ble det oppdaget at gulvet i en koptisk kirke i Damietta i Egypt var blitt vandalisert. Når de så nærmere etter fant de at det som var skrevet, var en dødstrussel:

"Dere kristne, dere vil dø", står det skrevet i rødt på arabisk.

Overvåkningskameraene har fanget opp en mannsperson som har skrevet dødstrusselen. Politiet søkes nå etter å finne denne mannen. De kristne ble redde når dette ble oppdaget. Det er tross alt ikke mer enn noen få uker siden, en selvmordsbomber drepte 26 koptiske kristne i Kairo.

Det er en egyptisk dagsavis, Daily News Egypt, som først skrev om saken. Kirken det gjelder er Jomfru Maria og pave Kyrillos kirken i Damietta. Kirkens prest, fader Alexandrus Georges, forteller til den egyptiske avisen at mannen som skrev denne dødstrusselen har brukt en spesiell farge som det er svært vanskelig å få fjernet.

Tilbedelsens år

For noen år siden kom jeg over denne enkle, men svært så uttrykksfulle tegningen. Jeg vet ikke hvem som har tegnet kvinnen som sitter i en stilling, så full av hengivenhet, ærefrykt og tilbedelse - men den har fulgt meg siden. Jeg fikk laget en kopi av den, som jeg limte inn på forsatsbladet til Bibelen min.

Nå har jeg hentet tegningen frem igjen. Tegningen uttrykker nemlig mitt djupeste kall, og illustrerer min inderligste lengsel for det nye året: å få være en som bøyer seg i tilbedelse og som kan oppleve å svøpes inn i Guds hellige nærvær. 2017 er for meg "tilbedelsens år". Jeg ønsker at dette året ikke bare skal være et år hvor jeg tilber med ord, men med hele mitt liv - også gjennom den prøvelsen som sykdommen innebærer. Jeg ønsker først og fremst å søke Herrens ansikt, ikke Hans hender, det vil si hans gjerninger. Men Hans ansikt.

Et vers i salmen "Hvor underlig er du i alt hva du gjør", skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, fra hans "Hjertesanger", skrevet i 1886, gir så godt uttrykk for denne djupe lengten:

"Vi bøyer oss ned i tilbedelse der Og synger med engler i kor: O, Herre, rettferdig og nådig du er, I alt hva du gjør er du stor."

Jeg er enig med Emil Gustafson: at Gud er et mysterium, ikke til å fatte fullt ut.

Prekenteksten for 1.nyttårsdag i år er bare et eneste vers:

"Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv." (Luk 2,21)

Men det holder!

Tenk å få begynne det nye året med dette! "... fikk han navnet Jesus".

Hos Matteus heter det: "Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder." (Matt 1,21)

Dette navnet er vårt livs sentrum, dette er sentrum for vår tilbedelse. Som de vise menn som "falt ned og tilba", faller vi også ned for barnet og tilber. Vi tilber Frelseren.

Jeg ber om mange anledninger i dette nye året hvor jeg kan falle ned og tilbe. Ikke forundre deg om du ser meg knele ned eller bøye meg i tilbedelse. Noe mer naturlig finnes ikke.