Herrens rop, del 2

Her er andre del av undervisningen til Wade E. Taylor (bildet), som jeg har oversatt:

Herrens lengsel er Hans perfekte natur (gull) skal sees gjennom Hans gjerning og handling med de som har satt hele sin lit til Jesus, og som fullstendig har overgitt seg til Ham:

'For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem'. (Ef 2,10)

'Gull renset i ild' taler om det intime, direkte møtet med Gud som forårsaker at alt det som står i motsetning til Hans natur blir fortært, i det vi blir tuktet og korrigert av Hans Hellige Ånd, som igjen vil resultere i vår åndelige utvikling og vekst.

Jesu dåp, som er 'en neddykkelse i Den Hellige Ånd og ild', er blitt gjort tilgjengelig til hver eneste en av oss. Johannes sa:

'Jeg døper dere med vann til omvendelse, men Han som kommer etter meg, er mektigere enn meg. For Ham er jeg ikke engang verdig til å bære sandalene. Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden, og Han skal rense sin treskeplass grundig og samle hveten på låven. Men agnene skal Han brenne opp med uslokkelig ild'. (Matt 3, 11-12)

Denne 'dåp' vil brenne bort alt slagg som er i oss, og rense oss til å bli Ham lik:

'For vår Gud er en fortærende ild'. (Hebr 12,29)

Vårt vesen som blir forandret til Hans bilde er av langt større verdi enn noen av de midlertidige tingene som Han kan sørge for. Derfor, i denne hungersnøden, så har Gud sørget for en forsørgelse for hvert enkelt individ som hungrer åndelig og som ærlig søker å bli gull som er prøvd i ilden.

(fortsettes)

Nødvendigheten av å slippe taket

I dag har jeg tenkt på noe som fransiskaneren, Richard Rohr (bildet), har skrevet i en av de meditasjonstekstene han publiserer på nettet.

Jeg synes det var så verdifullt og klokt at jeg har valgt å oversette det til norsk:

'Autentisk spiritualitet handler alltid om et visst nivå av eller en måte å slippe taket. Jesus sa: 'Sannheten skal gjøre dere fri'(Joh 8,32). Med det samme vi ser hva som fanger oss og holder oss borte fra friheten skulle vi se behovet for å slippe tak i det. Men i et forbrukersamfunn har de fleste av oss ingen trening i så måte. Istedet synes det som om mer er bedre. Sann frihet derimot er å slippe tak i vårt falske jeg, slippe tak i våre kulturelle fordommer, og slippe tak i vår frykt for tap og død.

Frihet handler om å slippe tak i det å stadig ønske mer og bedre ting, og det er å slippe taket i vårt behov for å kontrollere og manipulere Gud og andre. Det handler til og med om å slippe tak i vårt behov for å vite og vårt behov for å ha rett.

Dette oppdager vi først når vi blir modne.

Vi blir fri når vi slipper tak i våre tre primære energi-sentre: vårt behov for makt og kontroll, vårt behov for trygghet og vårt behov for hengivenhet og anerkjennelse'.

Dømt til enda et år i fengsel - og 74 piskeslag

Den iranske pastoren, Farshid Fathi (bildet), som har tilbrakt seks år i fengsel for sin tro, har fått avvist sin anke mot ytterligere et års fengsel og 74 piskeslag. Han ble tillagt tilleggsstraffen fordi fangevokterne skal ha funnet to liter alkohol på cella hans. Fathi, som er avholdsmann, har nektet for at dette skulle være hans flasker. Flaskene er opplagt plantet der av vaktene selv, for å ha et påskudd om å holde ham fortsatt fengslet. Nå får han i tillegg til enda et år i fengsel, 74 piskeslag.

Det hele viser hvor korrupt de iranske myndighetene er. Ingen stiller spørsmål om hvordan Fathi, som sitter i høyrisikofengsel, i det hele tatt skulle klare å få smuglet inn flaskene.

Pastor Fathi har sonet seks år i fengsel, så langt. For tiden soner han i Rajaei-Shahr fengselet. Omlag 60 andre iranere ble arrestert samtidig som han, når politiet slo til mot en husmenighet i Tehran. De fleste av disse er sluppet fri.

La oss huske ham i våre forbønner, og alle de andre fengslede iranske pastorene.

Herrens rop, del 1

Med jevne mellomrom vil jeg publisere artikler her på bloggen, som jeg tror er et spesielt ord fra Herren inn i vår egen samtid.

Wade E. Taylor (bildet) er en slik profetisk røst. 29. februar i 2012 hentet Herren denne sin trofaste tjener hjem. I sin samtid var Wade en anerkjent bibellærer og en bønnens mann. I denne artikkelen, som jeg har oversatt, skriver han om betydningen av virkelig å høre Herrens tale til oss nå. Utgangspunktet er ordene fra profeten Amos 8,11-12:

'Se, dager kommer, sier Herren Gud, da Jeg skal sende hungersnød over landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens Ord. De skal flakke omkring fra hav til hav og fra nord til øst. De skal fare fram og tilbake og søke etter Herrens Ord, uten å finne det'.

Mange betrakter dette ordet fra Skriften som en referanse til de siste tider når tjenesten vil oppleve store hindringer. Men - hungersnøden det her refereres til i dette skriftstedet handler ikke om en mangel på 'proklamasjonen' av Ordet. I stedet er det slik at Ordet kan bli hørt fra talerstoler i flere kirker enn noensinne. Det er mange radio- og TV-evangelister. En overflod av kristen litteratur er tilgjengelig, spesielt på Internett.

'Ordets bokstav' vil i økende grad fortsette å være tilgjengelig, men 'ordene fra Herren' vil bli sjeldne på en annen måte. På grunn av den økende knappheten (hungersnød) av 'hjertets lydighet' til det lett tilgjengelige skrevne Ordet, vil det bli en økende hunger etter det levendegjorte, salvede Ordet.

Vi lever i en tid med mangel på dette salvede, overbevisende, brennende 'ordet fra Herren', som har kraft til å forandre liv.

Menigheten i Laodikea i Åp 3,14-17 tenkte om seg selv at 'jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe'. I stedet ble 'Herrens ord' talt direkte til deres åndelige tilstand og det ordet avslørte at 'du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken'. De blir beskrevet av Herren som å være åndelige spedbarn (nakne), fordi Guds ord ikke ble smeltet sammen med dem, og de ville heller ikke søke et aktivt personlig forhold med Ham:

'Fordi du sier: Jeg er rik, har fått overflod og har ikke behov for noe, og ikke vet at du er elendig, ynkelig, fattig, blind og naken'. (Åp 3,17)

Deres interesse var bare i de tingene Herren kunne sørge for, ikke i deres fellesskap med den Ene (Jesus), som gir alle disse tingene. Derfor får de denne korreksen:

'så råder Jeg deg til å kjøpe gull av Meg, gull renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær, så du kan være påkledt, så din nakenhets skam ikke skal bli avslørt, og øyensalve til å salve øynene dine med, så du kan se'. (Åp 3,18)

(fortsettes)

Halldorf og Sjödin får utmerkelse av den svenske kongen

Peter Halldorf (bildet) og Tomas Sjödin, begge profilerte pinsevenner i nabolandet, får høytidelig utmerkelse av den svenske kongen.

Utmerkelsen er blitt kjent på svenskenes nasjonaldag i dag.

Tomas Sjödin får medalje for 'sina förtjenstfulla insatser som kommunikatör i exsistentiella ämnen'. Peter Halldorf får den kongelige medaljen for sitt økumeniske arbeid.

Og begge er, i følge den svenske avisen Dagen, både overrasket og glade for utmerkelsen. Men det er vel ingen som helst tvil om at begge fortjener en slik utmerkelse. Få om noen har løftet frem 'svakhetens teologi' som Tomas Sjödin, med sin ærlige beskrivelse av sykdom, lidelse og død, på en måte som har råkt en nerve i det nordiske folk - for det er ikke bare Sverige han har berørt med sine gode, lettleste, men samtidig så djupe bøker om det hverdagslige troslivet. Og få har hjulpet mennesker til å se rikdommen i den felles kristne arven, som nettopp Peter Halldorf, og få har hjulpet så mange til å finne troens djupe røtter, som han, i moderne tid.

Gratulerer, begge to!

Hvordan bringe Guds rike til nabolaget der vi bor? Del 1

En av de som utfordrer meg mest for tiden, er Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet).

Vi er kollegaer: begge er vi ordinerte baptistpastorer, det er det ene. Jonathan Wilson-Hartgrove, er også en av de aller fremste talsmennene for den nymonastiske bevegelsen. En bevegelse jeg kjenner djup tilhørighet til. Av flere grunner: det sterke sosiale engasjementet for de som blir utsatt for urett, de fattige og de marginaliserte. Troen må kroppsliggjøres. Men også den sterke understrekingen av behovet for å leve i fellesskap, i kommuniteter, med en daglig rytme av tidebønn, lesning av Bibelen og arbeid. Av røtter, djupe røtter, tilbake til urkirken, til ørkenfedrene og bedere og misjonsbevisste kommuniteter opp gjennom historien, ikke minst de som representerer den keltiske spiritualiteten, hvor nettopp bønn og misjon sto i sentrum.

I boken: 'The awakening of Hope' med undertittelen 'Why we practice a Common Faith' (Zondervan 2012), skriver Jonathan Wilson-Hartgrove blant annet om at det ikke er likegyldig hvor vi bor. Gud har plassert oss der, og så begrunner han det med å si:

'Stedet vi bor har betydning fordi hver enkelt av oss er invitert til å delta i det mysterium som er Kristi inkarnasjon. Det nye testamente kaller kirken for 'Kristi kropp'... Å leve et liv i Kristus er å leve et sted, og vokse hver dag i fylden til den Ene som har vist oss hvordan vi kan engasjere oss i vår verden med trofasthet. Det er å be, ikke bare med våre ord, men også med hele vårt liv: La ditt rike komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen...'

I dette kapitlet beskriver så Wilson-Hartgrove den kolossale betydningen av at Gud ble kjød og slo opp sitt telt midt i blant oss, hvilket er den bokstavelige oversettelsen av at 'Gud ble menneske og tok bolig iblant oss' (Joh 1,14). Så skriver Jonathan Wilson-Hartgrove:

'Den samme Ånd som gav liv til Jesu kropp bodde nå i kroppen til jøder og hedninger i Jerusalem og Antiokia, Efesos og Korint, Filippi og Rom'.

Hvordan kan så dette livet leves ut? Praktisk? Konkret? Jordnært?

Det skal vi se nærmere på i neste del av denne artikkelserien.

(fortsettes)

Ei bøn for deg

Noen netter nå har hjerteproblemene og cystene i lungene skapt så store smerter at det har vært vanskelig å sove. Da har jeg et dikt av Arnfinn Haram, kommet til meg. Det er så vakkert:

Ei bøn for deg

Fred,
kvile over deg min ven
som eg takkar
for at eg har funne veg
til mennesket i meg
den einaste vegen
til Gud

lett er det ikkje
å gå han
lett ei heller
å gå saman

endå er vi ikkje framme
endå reiser bakkane seg
opnar kløftene seg

no er det freden din
som er ropet mitt
bøna mi

Krist røre ved panna di
stryke deg over håret
stå stille
ved sida di
opne døra
til ljoset

der ventar han deg.

(Arnfinn Haram: Babylonsk harpe. Efrem forlag, 2013, 2.opplag, side 52-53)

Når vi fraskriver noen kristennavnet

Det begynner å bli noen år siden jeg traff biskop Thomas første gang. Likevel er inntrykkene fra dette første møtet like sterke. Jeg husker godt hvordan denne lille mannen fylte hele rommet med sitt nærvær, og formelig strålte. Han bar med seg noe av Guds nærvær, en hellighet, jeg fram til da ikke hadde opplevd maken til.

Hans kjærlighet til Bibelen gjorde også et sterkt inntrykk. Hans undervisning om betydningen av å lese Bibelen, av det personlige bibelstudiet, tror jeg ikke har hørt maken til.

Biskop Thomas er biskop for en martyrkirke. Den koptiske kirken har de senere årene opplevd en økende forfølgelse. En forfølgelse som har ført til henrettelser, ødelagte kirker og private hjem, kvinner er blitt voldtatt, bombeangrep, trusler og sjikane.

Men denne bakgrunnen er det underlig å motta eposter fra en person som krever av meg at jeg skal ta avstand fra kopterne. Årsak: de er ikke kristne! Ikke i hans øyne. Han mener jeg forfører mine lesere fordi jeg skriver artikler om den koptiske kirken, fordi som sagt, kopterne er ikke kristne.

På Facebook veggen min i går publiserte jeg et bilde av kristne skolebarn fra Jordan, fra Amman. Bildet gjorde et sterkt inntrykk på meg. Tre ganger om dagen samles disse kristne barna på skolens lekeplass for å be. Men skal jeg tro han som stadig sender meg eposter, så er disse barna ikke kristne. De tilhører nemlig ikke den protestantiske grenen av kristenheten som denne mannen tilhører.

Da hjelper det ikke om de er ivrige til å lese Bibelen, har Jesus som sin Frelser og Herre, ber tre ganger om dagen, eller blir forfulgt for sin tro.

Heller ikke biskop Thomas er kristen. Eller noen av de andre kopterne jeg kjenner. Ikke fader Atef Meshreky, eller fader Seraphim som han nå heter. En koptisk munk som har gitt meg noe av den djupeste undervisningen om Jesu død og forsoning, Jesu bønneliv eller om Kristi brud som jeg har hørt.

Jeg kjenner ingens hjerter, knapt nok mitt eget. Det jeg har funnet ut om mitt hjerte er at det er svikefullt. Jeg har også funnet ut at det også kan bli kaldt og hardt.

Den eneste jeg kjenner som kjenner alles hjerter er Herren.

Det jeg har lært om Ham de 43 årene jeg har vært en kristen er at Han elsker meg til tross for mitt svikefulle hjerte, og fortsatt arbeider med meg, fordi det ennå er mye som gjenstår før Han er ferdig med meg. Han har gitt meg løfte om at Han som har påbegynt en god gjerning i meg, vil fullføre den. Jeg har lært Hans nåde å kjenne.

Hvem som lever rett med Gud vet alene Gud. Jeg kommer ikke til å stå ved himmelens port som dørvokter - og takk og lov for det. Men jeg er ganske sikker på at hjemme i himmelen vil det være koptere, katolikker, ortodokse, pinsevenner, lutheranere, metodister, frie venner, maranatafolk, misjonsforbundere, salvasjonister, anglikanere, anabapister av ulike slag, ja, til og med baptister! For når vi når målet vil det ikke bli spurt om hva slags merkelapp vi har, men om vi er født på ny og har fått våre synder tilgitt av bare nåde.

Betyr det at læren er uvesentlig? Nei. Gud tolererer ikke alt. Slett ikke. Bibelen er klar den på en hel rekke ting. Men jeg kan ha fullstendig rett, og likevel ta heidundrende feil!

'Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting'. (1.Kor 13,2)

Jeg får sikkert klage fra akkurat denne leseren av bloggen min for denne artikkelen også. Han deler ut rødt kort hver gang jeg skriver noe positivt om mennesker han mener ikke er kristne. I følge ham må jeg ta ansvar, og ta avstand fra blant annet kopterne. Jeg har funnet ut at jeg ikke kan ta avstand fra mennesker som faktisk lever med Jesus. De er mine søsken i troen. Nei, jeg deler ikke deres syn på en hel rekke ting. Jeg finner heller ikke bibelsk belegg for en del av de de tror. Men at de er ektefødte barn av den samme Far som er min Far, det er jeg ikke i tvil om. Jeg tror mannen som deler ut de røde kortene til meg aldri har møtt noen koptisk kristen, og langt mindre bedt sammen med noen av dem.

Når alt kommer til alt er det ikke jeg som skal dømme. Ikke bloggleseren med de røde kortene heller. Heldigvis. I grunnen har jeg mer enn nok med å passe på så jeg selv holder meg på veien, om jeg ikke skal ta ansvaret for noen millioner andre også.

Jeg ber Gud om et mjukt hjerte, om en raus nåde og at jeg ikke skal være selvrettferdig og tro at jeg har sett alt og forstått alt. Jeg ber også om at jeg må lære meg til å lytte og til å være der i livet ta jeg hele tiden har noe å lære.

Enke trues på livet etter at hennes mann ble drept på grunn av hans kristne tro

Ikke nok med at muslimske ekstremister drepte hennes mann - nå sender de også truende tekstmeldinger om at hun også vil bli drept om hun ikke vender tilbake til Islam.

Ektemannen til Agnes Mura ble drept 15. februar i år, etter at muslimer hadde plaget ham over en tid etter at han hadde blitt en kristen. De fanget ham en kveld etter at han hadde vært ute for å kjøpe grønnsaker. Han ble drept ved at han ble skutt i ansiktet på nært hold.

Richard Lebon Suleiman ble drept i Budaka i Pallisa distriktet, som ligger 119 kilometer øst for Kampala i Uganda. Det er Morning Star News som melder dette.

I dag forsøker hans 28 år gamle kone, og de fem barna deres, å finne et nytt sted å bo. Men de muslimske ekstremistene som sto bak det brutale drapet på hennes mann, vil ikke la henne være i fred. Blant de truende tekstmeldingene hun har mottatt den siste tiden, er denne:

'Hvis du fortsetter å følge Islams fiender, risikerer du ditt eget liv. Snart vil barna dine bli foreldreløse!'.

Agnes Mura sliter med søvnløshet og mareritt. La oss huske henne og barna i våre forbønner.

Billedtekst: Graven til Richard Lebon Suleiman, drept på grunn av sin kristne tro.

Ta vare på salme- og sangskatten!

Det er interessant å se hvordan salme- og sangskatten kan bringe ulike kristne grupper sammen.

En sveitsisk gruppe tilhørende den reformerte kirken, kom onsdag 6.mai sammen med anabaptister tilhørende Amish, Old Order Mennonite, Mennonite Church USA og fra andre kirkesamfunn på et gårdsbruk nær Leona i Pennsylvania for å feire gudstjeneste.

Forskjellighetene forsvant når man kunne forenes i de gamle salmene og vekkelsessangene. En av deltagerne uttrykte at sangene var med på å bygge broer mellom kristne, og i samtalene etterpå kjente man på søskenfellesskapet.

Jeg har tenkt mye på hvordan vi selv forvalter vår salme- og sangskatt. Jeg har hørt fra flere som arbeider på sykehjem på demensavdelinger. Her har mange ikke noe språk lenger, og kommunikasjonen er vanskelig. Men når man begynner å synge salmer så skjer det noe underlig: de demente begynner å synge med! Takket være at de pugget salmevers som barn og unge, har de et språk når annet språk blir borte. En god venn av meg som besøker alders- og sykehjem hver eneste uke, sier det samme. En som også arbeider på et sykehjem forteller at hun ofte synger salmer med de demente, men når nyutdannede hjelpepleiere kommer på jobb og skal stelle de samme setter de på P3 på radio. Da får de ingen reaksjon fra de demente. De kjenner ikke melodiene, eller tekstene. Hva skjer med kommende generasjoner som ikke har lært disse salmene? I mange menigheter brukes de sjeldent eller aldri, så man lærer dem heller ikke der å kjenne.

Vi må ikke gi slipp på salme- og sangskatten vår, men ta den i bruk. Vi har så mange fantastisk flotte salmer og vekkelsessalmer, som også kan brukes på samme måte som blant disse anabaptistene, ved at de forener oss.

Billedtekst:  20 sangere fra Sveits fikk kristne fra forskjellige sammenhenger til å forenes ved å synge salmer de alle hadde et forhold til. (Foto: Dale G. Gehman)

I 34 år har Han vist seg trofast mot oss

En Facebook-venn minnet meg om Salme 32,8 i dag. For May Sissel og meg er det et helt spesielt ord. Når vi forlovet oss, 19. desember 1981, fikk vi gullsmeden til å gravere inn henvisning i våre ringer. Vi valgte nemlig dette ordet som vårt 'livsord':

'Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal vandre, jeg vil gi deg råd ved mitt øye'.

I dag fikk jeg bare lyst til å vitne om at det ordet er sant. I 34 år har Herren vist seg trofast mot sitt løfte. Aldri har Han sviktet, selv ikke en eneste dag. Det har ikke alltid vært like lett å se denne veien. Noen ganger har vi sett den gjennom tårer og kun 'ant' at den var der, men Herren har også sagt i sitt ord om det Han selv kaller 'den hellige veien':

'Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige veien. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill'.

Steg for steg har vi gått den, og vi er ennå ikke i mål, men vi er sikre på en ting: 'Han som begynte den gode gjerningen, Han skal fullføre den'.

Og råd gir Han underveis.

Vi har ikke alltid vært gode til å lytte, og vi har ikke alltid fulgt de rådene vi har fått. Så har vi vendt om, og kommet inn på veien igjen, ved å be om syndernes forlatelse og søkt Hans råd og veiledning på nytt. Når vi har sviktet, har Han likevel vist seg trofast. Han har aldri sviktet, og kommer aldri til å svikte sine. Han har vært trofast i gode og onde dager, i smil og tårer, sykdom og styrke, latter og bekymring.

Vi vil ære Gud for dette!

FN frykter ny sultkatastrofe i Nord-Korea

Det kommer svært alarmerende opplysninger fra FN vedrørende Nord-Korea. Landet kan stå overfor en ny sultkatastrofe med de katastrofale følgene det vil få for en allerede utarmet befolkning.

Nedbøren i 2014 var den laveste i de 30 årene det har vært ført statistikk , 40-50 prosent under nivået i 2012, og vannreservoarene er svært lave.

Det er den stedlige representanten for FN i Nord-Korea, Ghulam Isaczai som opplyser dette til Norsk Telegrambyrå.

Det man frykter nå er værfenomenet El Nino. Vil det bli tørke også i år, kan situasjonen i 2016 bli enda verre. En sultkatastrofe på 1990-tallet tok livet av så mange som en million nord-koreanere, og det til tross for hjelp fra internasjonale donorer. Lidelsene ser ikke ut til å ha noen ende for nord-koreanerne.

Det er ingen grunn til å minske bønnetrykket for Nord-Korea. Heller tvert om.

Billedtekst: Dette bildet er tatt i 2012 inne i Nord-Korea og viser hvor utarmet landskapet er.

SISTE: Koptere får vende tilbake til sine hjem

De fem koptiske familiene som sist uke ble kastet ut av sine hjem i landsbyen Kafr Darwish i al-Fashn, omlag 100 kilometer sør for Kairo, har nå fått komme hjem og ble ønsket varmt velkommen fra sine naboer - både muslimer og koptere. Mange gråt av glede når de kom hjem.

De fem familiene danner en storfamilie med 80 årige Youssef Tawfiq som sitt overhode. Sønnene Atef, Emad, Nour og Ayman, er gift og har deres egne familier. De ble tvunget til å forlate landsbyen etter anklager om at Ayman Youssef Tawfiq, som for tiden arbeider i Jordan, mens hans kone og barn er blitt igjen i Kafr Darwish, har postet tegninger anstøtelige mot profeten Mohammad på sin Facebook side.

Familien kan fortelle at Ayman er analfabet og har følgelig ingen Facebook side. Han skal ha mistet sin mobiltelefon, og det skal være etter dette at disse tegningene skal ha dukket opp.

Det hele fant sted 24. mai når en gruppe radikale muslimer angrep hjemmene til kopterne i Kafr Darwish. De kastet steiner og molotov coctails. Mer enn 10 hus ble satt i brann. En bil eid av kopteren Malak Youakim Ayad ble knust. Flere muslimer hjalp kopterne med å forsvare sine hus.

En hjelp for mismodige i tjenesten

Jeg ble kjent med denne i dag, og synes den var så god, at jeg valgte å oversette den. Tror den kan være til hjelp for mange som har et inderlig ønske om å tjene Jesus:

'Det hjelper, nå og da, å ta et steg tilbake og få et større overblikk. Guds rike er ikke bare større enn alle våre bestrebelser, det er til og med større enn vår visjon. I vår levetid fullfører vi bare en ørliten del av det storslåtte verket som er Guds arbeid. Ingenting av det vi gjør er fullstendig, hvilket er en måte å si at Guds rike ligger alltid framfor oss. 

Ingen ting av det vi sier er alt som kan bli sagt. Ingen bønn vi ber gir fullt uttrykk for vår tro. Ingen bekjennelse gjør oss fullkomne. Intet besøk av en prest bringer fullstendig helhet. Ikke noe program oppfyller menighetens misjonsoppdrag fullstendig. Intet mål vi setter oss inkluderer alt. Dette er realitetene. 

Vi planter et såkorn som en dag vil gro. Vi vanner såkorn som allerede er plantet, vel vitende om at de inneholder fremtidige løfter. Vi legger et fundament som vil måtte trenge videre utvikling. Vi produserer gjær som vil produsere langt ut over våre evner.

Vi kan ikke gjøre alt, og det er en følelse av frihet i det å erkjenne dette. Det gjør det mulig for oss å gjøre noe, og gjøre det bra. Det kan være at det er ufullstendig, men det er en begynnelse, et skritt langs veien, en mulighet for Herrens nåde til å tre inn og gjøre resten.

Det kan være at vi ikke ser sluttresultatet, men det er også forskjellen mellom bygningsmesteren og arbeideren. Vi er arbeidere, ikke bygningsmester, tjenere ikke messiaser. Vi er fremtidens profeter, ikke vår egen'.

(Biskop Ken Untener av Saginaw, skrevet ned og brukt i en bønn av kardinal John Dearden i november 1979 for en gudstjeneste for å minnes prester som var gått hjem til Gud).

Watchman Nee's siste tale til sine medarbeidere, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen som omhandler Watchman Nee's (bildet) siste tale til sine medarbeidere:

Menighetens historie viser at Gud har reist opp en rekke forkynnere av Ordet. Denne gangen synes det som om jeg har gjort en dum ting, for jeg har fortalt om min tjeneste. Jeg har gitt dere meg selv like så vel som min undervisning. Jeg er av den oppfatning at i disse siste timer vil Herren bli uttrykt gjennom dere. Når dere vender hjem, vet dere på den ene side hva broderlig kjærlighet er, og på den andre siden hva autoritet er. Kravene dere vil møte vil være store, kanskje de største krav dere noensinne vil møte. Med mindre dere legger alt på alteret, vil dere aldri klare det. Ved Guds nåde vil dere være i stand til å kunne si: 'Jeg er villig'.

I menighetens 2000 årige historie, kalles vi i dag spesielt for en total overgivelse. Når dere nå vender hjem, husk hvem det er dere har lært det av. Hvorvidt Herren vil ha en vei eller ikke avhenger helt av hvordan dere oppfører dere. Vær ikke stolte, vær flittige. Kunnskapens vei er ineffektiv. Lær hvordan dere skal elske. Når du elsker Gud overskrider du alle ting. Lær hvordan du skal preke Kristus. Nevn ikke Kuling. Etter at vi nå går hvert til vårt, vil hver av våre veier være i Guds hender. Han vil bevare oss.

Endelig, ved siden av basistingene for troende, evangeliets ånd, prinsippene ved autoritet, og annen undervisning, nevn ikke noe annet. Del med de som er mottagelige. Min følelse er at veien som ligger framfor oss er mørk, men at den ikke skulle by på noen problemer for de som er hengitt. Herren er Herre over alt. La oss lære oss til å stole på Ham. La oss ha tillit så vel som kjærlighet. Gud er full av nåde og herlighet. Vi fryder oss over å klatre opp til Ham og tjene Ham. Vær ikke redd eller bekymret. Selv om vi bare er støv, mottar vi likevel nåde til bli gitt den tillit det er å bli delaktige i denne herlige tjenesten. La oss takke Gud.

I det Han kaller oss til å tjene, gir også Gud oss den største herligheten. Det er ingen nåde som er større enn denne. Amen.

(Oversatt fra Gleanings in the Fields of Boaz by Watchman Nee. Christian Felllowship Publishers 1987. Copyright for den norske oversettelsen: Bjørn Olav Hansen)

Pionerarbeidet i Montenegro

Interessen for Montenegro ble vakt da jeg leste om hviterussere som satset på pionermisjon i dette landet på Balkan, og de kunne opplyse at det er bare 150 evangeliske troende der. Montenegro, som ble et selvstendig land i 2006, har 600.000 innbyggere.

Nå planlegger et hviterussisk ektepar og en mann fra Sør-Afrika å plante en menighet i den lille kystbyen Kotor. De har delt ut 24.000 Bibler til nå. 60.000 gjenstår i få distribuert.

Sør-afrikaneren Phil Smythe og det hviterussiske paret, Aleks og Ksenja Kulesh mangler ikke arbeidsoppgaver. Nå trenger de vår bønnestøtte!

Biblene som deles ut har sin egen historie. Mens Phil en dag satte seg ned for å arbeide med en traktat på montegrinsk, tok plutselig en person kontakt med ham og kunne fortelle at det lå lagret 80.000 Gideon-bibler i Montenegro. Dermed sørget Phil og Aleks for å skaffe seg en leiebil, og gjorde mange, lange reiser landet rundt for å dele dem ut, blant annet til sykehus, skoler og fengsler.

- Jeg vet om mennesker som har kommet til tro på Jesus etter å ha lest i disse Biblene. Så finnes det de som blir sinte, sier Phil i Ljus i Öster.

Den nye forsamlingen i Kotor er ikke stor, men så har den da så vidt startet opp virksomheten. Likevel er den ikke den eneste pionerteamet arbeider med. Omlag seks mil fra Kotor ligger kystbyen Bar og der finnes det også en liten, evangelisk kristen forsamling. Både i Kotor og i Bar møtes menighetene på et hotell og målet er å holde gudstjenester der hver søndag framover. I Kotor bor det 13.500 mennesker, men på sommeren er byen full av turister. Mange serbere kommer hit for å arbeide i service- og restaurantnæringen.

Majoriteten av den montegrinske befolkningen tilhører den ortodokse kirken. De fleste går i kirken en eller annen gang i året, men få synes å ha noen personlig relasjon til Jesus. Det finnes store muslimske grupper i den sørlige og østlige delen av dette landet, som domineres av høye fjell. Montegengro betyr da også 'det svarte fjellet'.

Vår bønnetjeneste kjenner seg kallet til å be spesielt for dette arbeidet i Montegnegro. Jeg kommer derfor vil å komme tilbake med jevnlige rapporter herfra.

Rettssak i dag: Sudanesiske pastorer kan risikere dødsstraff

I dag begynner rettssaken mot to sudanesiske pastorer i Khartoum. De kan ble idømt dødsstraff for sin tro.

Yat Michael Ruot (bildet) og Peter Yein Reith står anklaget for å ha undergravd den konstitusjonelle loven, føre krig mot staten og spionasje. I følge deres advokat er dette så alvorlige brudd på sudanesisk lov at de kan dømmes til døden. Som om ikke dette var nok er de to pastorene også anklaget for 'å ha initiert en kampanje for å angripe religiøs tro'! hvilket også kan medføre fengselsstraff.

Pastor Ruot ble arrestert 21. desember i fjor når han besøkte Khartoum for å tale i en presbyteriansk kirke. Han kom da fra Juba. Pastor Reith ble arrestert måneden etter når han vendte tilbake fra et bønnemøte som ble holdt på en bibelskole i Khartoum.

I mars i år innledet de to pastorene en sultestreik for å få satt fokus på saken, som nå altså skal føres for retten. Anklagene mot dem er fabrikerte og har ingen rot i virkeligheten.

De to pastorene står klippefaste, og har tillit til at Gud vil sørge for dem i den forfølgelsen de nå opplever.

'Gud vil gripe inn og beskytte oss i fengselet til tross for de svært alvorlige anklagene som er rettet mot oss', sier Ruot, samtidig som han takker for all forbønn de to pastorene får. La oss spesielt huske dem i våre forbønner denne uken.

Watchman Nee's siste tale til sine medarbeidere, del 1

Noen av bloggens faste lesere vil kanskje huske noen brev av Watchman Nee som jeg oversatte til norsk. Blant dem var det aller siste brevet fra hans hånd, skrevet i konsentrasjonsleiren hvor han satt så mange år av sitt liv.

Det du nå er i ferd med å lese er også unikt. Det er hans siste ord, gitt til de medarbeiderne som deltok på den siste treningsleiren i Kuling-fjellene i 1949, beliggende rett utenfor byen Foochow, i det sørlige Kina. Medarbeidersamlingen pågikk samtidig med at borgerkrigen mellom Nasjonalistene og Kommunistene raste:

I følge menneskelig målestokk er innkallingen til denne treningsleiren en umulig oppgave. Jeg har hatt dårlig helse, omgivelsene har vært vanskelige, og økonomien usikker. Det fremstår som om Herren ikke ønsket at vi skulle arrangere den. Selv når vi begynte, visste vi ikke om vi kunne møtes for en eneste uke. Men Gud har vært barmhjertig mot oss og har stått oss bi helt til denne dag (en aller siste dagen i den månedslange treningsøkten). Hver dag har gitt oss utfordringer, men Herren har ledet oss gjennom dem alle sammen.

I mange år nå har Herren kalt meg til å tjene dem som tjener Ham. Ganske tidlig forsøkte jeg å etablere et sted for å trene andre i Shanghai området. Beklageligvis var ikke menigheten like begeistret for disse planene, og mine medarbeidere sviktet når det gjaldt å se behovet. Jeg bygget selv to hus i Tsun-Ru (helt i utkanten av Shanghai). 12.august 1937 ble det elektriske anlegget koblet på, og dagen etter brøt krigen ut. Brødrene som hadde ansvaret for vaktholdet kom seg unna. Nabohusene kom uskadet fra angrepene, bare vår bygning ble rasert.

Etter at jeg kom tilbake fra England i 1939, fortsatte min særskilte tjeneste ved å leie noen hus i Yu Hwa Villas og Yu Yuan Road for at mine medarbeidere kunne bo der. Igjen var jeg ikke i stand til å gjøre det jeg hadde håpet på. Noen av de som fikk del i undervisningen reiste hjem uten egentlig å ha lært noe særlig, likevel var de svært hovmodige. 

Herrens plan var nå blitt åpenbar. Kanskje var det slik at mens jeg holdt på Tsun-Ru så var disiplinen jeg hadde utilstrekkelig, og mine ord mangelfulle. Siden 1943 har jeg planlagt det som skulle skje i Kuling, og dette er nå den andre trenings-sesjonen. 

Tjenesten Gud har gitt meg er å tjene alle som administrerer menighetene og alle Ordets tjenere. Min tjeneste er å hjelpe alle dem som er på veien til Det nye Jerusalem til å gå litt raskere, å gjøre det gode bedre, ikke hjelpe til å forandre det dårlige til godt.

I tilfelle du skulle svikte når du forlater dette stedet, kan du aldri si etterpå at du ikke kjente veien, like like som du kan si at du aldri har sett eller følt denne veien. Kanskje gjennom hele ditt liv aldri har møtt noen som har vært så ærlig med deg. Aldri før i mitt liv har jeg gjort noe lignende. I over 20 år har jeg ikke gitt noen brødre en reprimande. Men nå har jeg ikke holdt noe tilbake. Jeg har gjort min plikt. 

(fortsettes. Andre og siste del publiseres i morgen)

Pionerer utdannes for å nå stammefolket på Filippinene

Dette bildet begeistrer meg! Det er fra Filippinene og viser et nytt kurs som har startet opp. Tribel Mission Training Course (TMTC).

Det er studenter fra seks forskjellige landsbyer blant stammefolket i fjellområdene hvor Noralv Askeland og hans medarbeidere startet nye menigheter i fjor. Kurset holdes i det samme fjellområdet hvor de skal arbeide.

Det er så flott når det legges en god grunnvoll for et så viktig pionerarbeid som det er å nå disse stammefolkene, og som du ser på bildet baseres undervisningen på Guds ord.

Men det er mer oppmuntrende nyheter fra Filippinene og Askelands arbeid:

Den siste måneden har 700 ungdommer deltatt på ungdomsleire på ulike steder på Filippinene. 200 av dem har tatt imot Jesus ved å omvende seg fra sine synder, og la seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Mange av disse opplevde også å bli døpt i Den Hellige Ånd.

Hvite-Russland er blitt en sendenasjon for misjon

Du har kanskje ikke tenkt på Hvite-Russland som en sendenasjon for misjonærer? Da må du tenke om igjen! Misjonsinteressen blant de unge i Hvite-Russland er større enn noensinne.                          

Hungeren etter å reise utenlands og dele evangeliet med andre har de senere årene tatt hviterussere til jordens ender!

Det forteller Leonid Birjuk, som er ansvarlig for den hviterussiske pinseunionens misjonsarbeid, til Ljus i Öster.

Jeg gleder meg stort over det som står å lese i det siste nummert av tidsskriftet Ljus i Öster. Det er nå ganske nøyaktig tre år siden pinseunionen bestemte seg for å starte opp med en egen misjonsavdeling. Det nærmere 100 år gamle pinsesamfunnet hadde da nådd et punkt der etterspørselen fra menighetenes ungdommer og en fremvoksende visjon blant pinseunionens ledere møttes. Under Sovjet-tiden var det jo få muligheter til å sende misjonærer ut over Sovjetunionens grenser. Nå er situasjonen helt annerledes.

For fire år siden startet man opp med en misjonsskole og av de 19 elevene som har gjennomført den er ca 70 prosent ute på et misjonsfelt. Og til tross for at evangeliske kristne i Hvite-Russland ikke utgjør mer enn ca 1,5 prosent av befolkningen, har de et omfattende misjonsarbeid. Noen av de landene som de har sendt ut misjonærer til er Burkina Faso, Nepal, Armenia og Sentral-Asia. Et av de geografisk nærmeste områdene hvor de ganske nylig har sendt ut misjonærer til er Montenegro. I følge statistikken finnes det bare et hundre evangeliske troende der. I to år nå har hviterussiske misjonærer vært på plass i Montenegro og driver der et pionerarbeide. Planen er å sende flere misjonærer dit.

Det levende vannet

I dag - på Treenighetssøndagen - vil jeg gjerne få dele denne bønnen av bror Roger av Taize med deg:

'Jesus, vår glede,
den helt enkle lengselen etter Ditt nærvær
er allerede begynnelsen til tro.
Etter som dagene går,
vil denne lengselen,
skjult i vårt indre,
få kilder av levende vann
til å velle fram:
godhet, uselviskhet og indre harmoni
- den som kommer fra Den Hellige Ånd
i oss'.

Videre skriver bror Roger:

'Om natten går vi til kilden. Djupt i oss glitrer det i levende vann som kan slukke vår tørst. Kan også dette være en side ved menneskets sjel: hemmelige hjerteslag fra en nesten ubeskrivelig lykke?'

(Hentet fra boken: Bror Roger av Taize: I alle ting en stille glede. Verbum forlag 2002, side 67-68)

IS sprenger kirker og legger igjen miner i kristnes hjem

Dette er et bilde av Hl. Marias assyriske kirke i den nordøstlige syriske landsbyen Tal Nasri. Slik ser det ut etter at IS har tatt over området.

Det er fader Emanuel Youkha som leder CAPNI, et kristent hjelpeprogram, som forteller dette.

Militante grupper fra IS tok over denne kirken ved påsketider, og har brukt den som base for sin terrorvirksomhet i landsbyene rundt elven Khabur, som er et altoverveiende kristent område.

IS har også plassert miner i mange av de kristnes hjem, slik at det er ekstremt farlig å vende tilbake til dem om IS skulle forlate området. Dermed vil mange liv kunne gå tapt om de utløser minene. Det er vel slik de håper å ta mange flere liv.

Et og annet lyspunkt dukker likevel opp midt i all elendigheten: En eldre kvinne som ble kidnappet av IS i februar, sammen med 230 assyriske kristne fra dette området, ble løslatt onsdag på grunn av helseproblemer. Hun blir nå behandlet på et sykehus i Hassakè.

Lokalbefolkningen har også begynt å vende tilbake til landsbyen Tel Tamar. De som vender hjem finner sine hjem plyndret, sine kirker ødelagt og anti-kristne slagord malt over alt.

Foto: Christian Aid Program Northern Irak.

Noen tanker om Treenighetssøndagen

Det er bare å google 'Rublev' og hans blendende vakre 'Treenighetsikon' dukker opp, og det er helt naturlig å bruke denne russiske middelaldermalerens mesterverk som illustrasjon til kommende søndag, som er Treenighetssøndagen.

Dette er alltid første søndagen etter pinse. Det var i 1334 at Vestkirken bestemte at Den Hellige Treenighet skulle feires med en særskilt fest, og det skulle bare mangle! Fra og med søndag innledes Treenighetstiden, en rekke søndager hvor nettopp Den treenige Guds gjerninger understrekes, og den kristnes liv.

Treenigheten er og forblir et troens mysterium.

Likevel: søndagens prekentekst gir oss et lite innsyn i mysteriet. Teksten er hentet fra evangeliet etter evangelisten Lukas, og forteller oss hvordan Jesus fryder seg i Den Hellige Ånd, fordi disiplene kan glede seg over at deres navn er skrevet i Livets bok. Han priser så sin Far i himmelen fordi Han har skjult dette store under for 'kloke og forstandige, men åpenbart det for de enfoldige'. Og i den samme teksten understreker Jesus at ingen vet hvem Sønnen er uten Faderen, og ingen vet hvem Faderen er uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.

I en og samme tekst fortelles vi om både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Allerede på Bibelens første blad møter vi Den treenige Gud:

'Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse ...' (1.Mos 1,26)

Peter Halldorf skriver så godt om Treenigheten i sin bok: 'Drikk dypt av Ånden':

'Guds treenighet er paradoksalt nok den kristne tanke som er vanskeligst for fornuften - ja, den er en 'korsfestelse' for tanken', sier de gamle teologene - og samtidig er det den som gjør Gud virkelig og gripbar for mennesket. Det vesentlige innholdet i læren om den hellige treenigheten er at Gud i selve sitt vesen er koinonia, fellesskap. Et fellesskap er bare tenkelig i et samspill mellom flere personer. Om Gud bare var Faderen, hvordan skulle han da kunne være kjærlighet? Om Gud bare var Sønnen, hvem skulle han da dele sin kjærlighet med i tidsaldrenes begynnelse? Gud skapte ikke mennesket av nødvendighet, for å ha noen å gi sin kjærlighet til. Han trengte oss ikke, siden han i seg selv - i den trinitariske 'dansen' mellom Fader, Sønn og Ånd - er den fullkomne kjærligheten.

Allerede her skilte den kristne tro seg på en radikal og utfordrende måte fra så vel jødisk monoteisme som platonsk monisme. Det var ikke slik at de kristne talte om flere guder. De bekjente seg til den Eneste Guden, men denne Gud var ikke et fjernt, uoppnåelig vesen. Han var Faderen som elsket Sønnen, som frydet seg i Ånden - og inviterte menneskene til å delta i det fellesskap som er fra evighet. Den store gåten, Guds treenighet, blir i virkeligheten det som får Gud til å fremstå som person, ikke bare som et fjernt uutgrunnelig vesen'. (Peter Halldorf: Drikk dypt av Ånden. Luther forlag 2003, side 15)

I den Athanasianske trosbekjennelsen heter det blant annet:

'Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, i det vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig. Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd. Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd. Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd.  Og likevel er det ikke tre evige, men én evig, likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig. På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig, og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig. Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud. Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre, og likevel er det ikke tre herrer, men én Herre'.

Jeg gleder meg til Treenighetssøndagen!

Når levd liv blir vitnesbyrdet om Jesus

Det jeg skal dele med deg denne fredagen, har vært til en stor oppmuntring for meg. Det håper jeg det også skal være for deg. Om det er slik at du synes det er vanskelig å vitne om Jesus til andre. Det synes nemlig jeg.

Historien er fra Ontario i Canada. Det er min venn, Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Australia som forteller den i en epost ganske nylig. Han forteller at han som ung gjerne kritisere en gren av Døperbevegelsen som kalles 'Old Order Mennonites' for deres manglende evangeliseringsiver.

'Hvordan kan kristne virkelig tjene Herren uten å drive med misjon i utlandet, tenkte vi. Vi synes litt synd på disse ungdommene som bare holdt seg hjemme, og drev på med sitt arbeid, hele livet. De dro aldri til noe land utenlands for å vitne om Jesus. Hvilken skam!', skriver Peter Hoover.

Men etter hvert som årene har gått, og jo mer Peter Hoover selv lærte om misjon i andre land og det virkelige livet, jo mer erkjente han hva han savnet hjemme. Hoover, som er 55 år gammel, har arbeidet som misjonær i Mexico, Costa Rica, USA, Chile og er som nevnt bosatt i Australia.

'Joda, de som tilhører Old Order Mennonite har sine problemer, som vi har. En del av deres ungdommer har flyttet hjemmefra, men hvor hen de går, er de til velsignelse for andre. De er hardtarbeidende, de holder en lav profil og de arbeider godt sammen med andre'.

For ikke lenge siden leste Peter Hoover et brev, som kaster nytt lys over de som ble boende hjemme, og trofast arbeidet sammen med sine foreldre, naboene og den utvidede familien rundt dem. Brevet som er skrevet av en som ikke er anabaptist, og som skriver for å takke en Old Order snekker for den utmerkede jobben han og hans medarbeidere har utført for å renovere huset hans.

Aaron Ziegler heter mannen fra Old Order som driver firmaet 'Grand River Carpenters'.

Det vil føre for langt å oversette hele brevet, men vedkommende som skriver, Arthur MacTavish, og som har arbeidet i 31 år som professor i kommunikasjon, er over seg av begeistring, ikke bare for det særdeles gode håndverket til de som har arbeidet med hans og hans sønns hus, men også over det livet som Aaron og hans team levde mens de arbeidet. Han er imponert over arbeidsmoralen, renheten og samholdet. Han beskriver dem som problemløsere, lyttende og arbeidsomme. Her er ingen banning, rivalisering, unnasluntring, ingen penger under bordet.

Referansene til dette snekkerfirmaet har han fått gjennom en venn som dette snekkerfirmaet har utført arbeid for.

Alle tre stedene etterlater 'Grand River Carpenters' et godt rykte. Gjennom det arbeidet de gjør, og det livet de lever, blir de er stort vitnesbyrd om den Frelser og Herre som de tilhører. Gjennom far og sønn og deres medarbeidere i dette snekkerfirmaet får andre se Jesus. Dette må være evangelisering uten ord. Men med levd liv. Slik setter spor. Djupe spor.

Billedtekst: En bondegård tilhørende Old Order Mennonite. 'Old Order Mennonite: I følge deres lange historiske linjer med etablerte tradisjoner avviser de høyere utdannelse, de bruker teknologi svært selektivt og praktiserer en enkel livsstil. De har ingen søndagsskoler, kveldsmøter, vekkelsesmøter og driver ikke med utadrettet evangelisering. Vi kan dele Old Order Mennonites inn i to gruoper: de som kjører bil og de som bruker hest og kjerre. Old Order utgjør omlag 10 prosent av verdens mennoninter' (Bjørn Olav Hansen: En tro verd å dø for. Frihet forlag 2012, side 139-140). Antallet Old Order i dag er 21.000.

Munker i irakisk kloster velger å forbli selv om IS bare er seks kilometer unna

I et av de eldste kristne klostrene i Irak har en liten gruppe munker bestemt seg for å bli. Militante islamister fra IS befinner seg like i nærheten, og de har gjentatte ganger vist en demonisk iver etter å ødelegge alle historiske, religiøse og kulturelle symboler som ikke passer med deres jihadistiske forståelse av Islam.

Kurdiske pershmergastyrker kontrollerer området nå, men det pågår stadige kamper mellom dem og terrorgruppa IS. Til tross for den store risikoen er munkene fast bestemt på å bli.

Beliggende ved fjellet Al-Faf veed Ninive-platået i det nordlige Irak, finner vi Hl.Matteus kloster, som er et av de aller eldste klostrene i Irak. Her går frontlinjen. Stadig høres det skyting, og bomber som eksploderer, drøyt 6 kilometer unna.

Men inne bak de tykke klostermurene er det stille. Det vil si: her bes det, slik det har vært gjort siden klosteret ble grunnlagt i år 363 e.Kr av eneboeren Mar Mattai, eller Matteus, som vi ville sagt på norsk. Denne Mar Mattai flyktet fra forfølgelsene under keiser Julian. Klosteret er blant annet kjent for sin utrolig flotte samling av kristen litteratur fra den syrisk-kristne tradisjonen.

La oss huske disse våre trossøsken i våre forbønner.

Billedtekst: En av munkene i Hl.Matteus snakker med gjester som har kommet på besøk til klosteret.

Om å søke åndelige råd

Jeg har fortalt det før: at jeg går rundt med en liten bok i ryggsekken, som jeg stadig vender tilbake til for djupdykk. Innholdet er bemerkelsesverdig tidsaktuelt, selv om det er skrevet av en munk på 600-tallet: Isak Syreren.

Opprinnelig fra Qatar, biskop i Mosul i Irak, og munk og eneboer med tilholdssted i de ørkenlignende traktene mellom utløpet av Tigris i den persiske bukten og Zagrosfjellene i det sørvestlige Iran.

I går leste jeg om åndelig veiledning.

Isak Syreren skriver:

'Søk ikke råd av den som ikke lever samme liv som du, hvor vis han enn må være. Det er bedre å betro seg til et enkel, uskolert menneske som selv har erfaring, enn til en lærd filosof som taler om hva han har utforsket men som savner erfaring'. 

Så sant dette er. Hvor mye smerte og forvirring kommer det ikke ut av ord som savner kontakt med erfart liv. Vår tid preges jo av en strøm av ord, inntrykk som farer forbi oss i stort tempo, av hurtige svar på det meste, selv det kompliserte - men så lite levd liv. Så liten erfaring. Det er mange rådgivere, men så få som går den veien de snakker om.

Hebreerbrevets forfatter er inne på noe særdeles viktig:

'Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det'. (Hebr 4,2)

Ordet må bli til liv. Det må kroppsliggjøres.

Det skjer ved at vi tilbringer mye tid med Herren alene. I stillhet, i bønn, over en åpen Bibel. Det skjer gjennom de prøvelser og lidelser vi går igjennom på vei mot målet.

Underveis kan det hende, ja, ikke bare kan hende, men vi vil bli avhengige av god åndelig veiledning. Av mennesker som har gått veien, eller som går den, og ikke bare snakker om den.

Drevet fra sine hjem - mistet alt - men fant Jesus

Når 15 familier fortalte geriljalederne om deres ønske om å søke Gud, kastet ledere deres dem ut av landsbyen deres i Chiapas i Mexico. Disse familiene måtte sove i en stall i over ett år, før de ganske nylig ble flyttet inn i enkle, nye hjem.

Det er Voice of the Martyrs som melder dette.

Når disse 15 familiene hadde fortalt geriljalederne for Zapatistas geriljaen at de heretter ønsket å søke Gud, ble de rasende og tvang dem ut fra deres hjem uten at de fikk ta med seg noe av det de eide. De hadde ikke noe sted å dra, heller ikke noe mat eller noen eiendeler.

Geriljagruppen ser på seg selv om beskyttere av folket i Chiapas, og kontrollerer absolutt alt. Også deres religionsutøvelse. Den eneste religionen de tillater er en form for synkretisme, hvor man blander sammen mayaindianske ritualer med romersk katolisisme. Evangeliske kristne blir sett på med stor mistro.

Når 'Ruth', en medarbeider til The Voice of the Martyrs, hørte om disse familiene, fastet og ba hun for dem og begynte så å lete for å se om hun kunne finne dem. Når hun endelig fant dem hadde de vært uten mat i tre dager. Geriljasoldatene oppdaget 'Ruth' men de gjorde ingen ting, så hun fikk overrakt maten og vannet hun hadde med seg.

Etter at hun hadde gitt dem mat og vann viste hun dem en traktat med et bilde av Jesusbarnet i krybben. Familiene som sov i denne stallen så umiddelbart forbindelseslinjen! De lyttet til 'Ruth' som utla evangeliet for dem, og ble djupt grepet over at Gud brydde seg så mye om dem at Han hadde sendt denne kvinnen til dem. Samtlige bestemte seg for å følge Jesus den dagen!

'Ruth' og medlemmer av en menighet i nærheten fortsatte å besøke disse familiene, og sørget for deres behov. De ba også om at Gud måtte åpne en vei for dem slik at de kunne få sitt eget landområde. Etter noen måneder i bønn, gav mexikanske myndigheter et landområde som de nå kan bosette seg. De har satt opp enkle hus, av brukte bygningsmaterialer. Det er liten beskyttelse for stormvindene. Det finnes ikke vann her, så det må fraktes ned fra fjellene. De utsettes stadig for sjikane fra geriljaen.

Men de er lykkelige. De har funnet Jesus og de har tross alt et sted å bo! Noe å tenke på for oss i velstands-Norge. Nå skal Voice of the Martyrs hjelpe dem med å bygge en skole og en kirke.

Billedtekst: Medarbeidere fra Voice of the Martyrs ber sammen med noen av familiene som ble drevet fra deres hjem.

Vårt hjemland er himmelen

I går fulgte jeg minnegudstjenesten etter Lance Lambert via Internett. Det var en svært gripende høytidsstund, hvor Norge var representert gjennom Lance sin gode venn gjennom mange år, Arne Rein Dahl. Han tegnet et så godt bilde av denne flotte og bunnsolide Herrens tjener.

Det er mangt som kunne skrives om denne minnegudstjenesten, men jeg velger ved denne anledning å trekke fram spesielt innlegget fra Jan Willem van der Hoeven - kanskje fordi det rørte meg personlig så djupt.

Jan Willem van der Hoeven tok utgangspunkt i fortellingen om Lasarus og de sterke løftene Jesus gir til dem som tror på Ham, og overgir sine liv til Herren Jesus: Selv om de dør, skal de likevel leve for evig!

'Dere som er her kommer til å være til like lenge som Faderen', sa Jan Willem van der Hoeven, djupt rørt og beveget, ikke bare om Lance Lamberts død, men også over de fantastiske løftene Jesus har gitt sine venner.

Slik lyder Jesu egne ord:

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som tror på meg, skal aldri i evighet dø'. (Joh 11,25-26)

Jeg har stått ved mang en grav og lest akkurat de ordene til de sørgende. Vi burde lese dem ved andre anledninger også, ja, i det hele tatt tale mye mer om himmelen og det evige liv.

Mens Jan Willem van der Hoeven talte kom jeg til å tenke på ordene til apostelen Paulus til menigheten i Filippi, som også er ord til oss:

'Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser'. (Fil 3,20)

Vi opplever mye godt her i tiden, men det aller beste venter på oss!

Her er hele min teologi

Martin Lönnebo (bildet), den tidligere biskopen av Linköping, har ved ulike anledninger fortalt om sin autistiske sønn. I de sammenhengene har han sagt at det er Jonas, som har lært ham alt det er verd å vite om teologi.

Nylig leste jeg på nytt et intervju med Lönnebo, som han ga til tidsskriftet 'Trots alt' i 2006. Der fortelles følgende gripende historie:

'I lommeboken bærer Martin med seg et brev fra sin autistiske sønn Jonas. Siden Jonas selv ikke har noe språk, har pappa skrevet det selv:

Vi to tilsammen kan speile oss i Guds blikk og se hva vi er. Merkverdig nok er vi alle tre utviklingshemmede og friske. Dere er kanskje overrasket over at jeg skriver om Gud. Det er et ord jeg ikke kan. Men det gjør heller ikke dere. Tenk hvor like vi er når det gjelder det som er viktigst.

Det var et underbart brev å få, sier Martin, det inneholder hele min teologi'.

Når jeg leser dette kommer jeg til å tenke på ordene fra 1.Kor 1,27-29:

'Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud'.

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 4

Kristus alene! Det skulle bare mangle! Han er jo den eneste mellommann mellom Gud og mennesker: 'For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus'. (1.Tim 2,5)

Men på reformasjonstiden var ikke dette like selvsagt. En av årsakene var at Bibelen ikke bare var utilgjengelig for folk flest, men man måtte også ha hjelp til å forstå den. Av en mellommann: presten. Til ham gikk man for å skrifte, og han var den eneste som kunne tilsi dine synders nådige forlatelse.

Men det finnes ingen annen 'mellommann'. Verken prest eller lekmann. Alt står og faller på Jesu soningsverk på korset. Uten Jesus, ingen frelse.

På reformasjonstiden var det derimot radikalt å forfekte 'Solus Christus' - 'Kristus alene'. Men når Bibelen ble tilgjengelig for vanlige mennesker, og de kunne lese selv, fant de fort ut at 'det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved'. (Apg 4,12)

Men det er ikke mindre radikalt i dag å hevde: 'Solus Christus'. Det er legitimt å snakke om Gud, det skaper som regel ingen problemer i noen sammenheng, men det er en stor forlegenhet om du taler om Kristus. Da viker blikkene, da blir man usikker på hvor du vil hen. Og noen reagerer også med sinne. Navnet Jesus vekker så mange følelser og assosiasjoner. På godt og på vondt.

Men Bibelen er krystallklar: det finnes bare en eneste vei til Gud, og den går gjennom Jesus Kristus:

'Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg'.

Så eksklusiv er den kristne tro.

Franklin Graham, sønn til verdensevangelisten Billy Graham, og selv en evangelist som har vunnet mange mennesker for Gud, har skrevet en bok som heter: The Name. Her forteller han om hvilke problemer han har fått når han i selskap med kjente mennesker, har nevnt navnet Jesus. De tolererte at han snakket om Gud, for det kan bety så mangt, men de tålte slett ikke at han nevnte navnet Jesus.

Måtte det aldri bli slik at vi er redd for å snakke åpent om Jesus til andre mennesker. På reformasjonstiden kostet det mennesker livet. Det gjør det fremdeles i mange land. Og på grunn av det navnet vil du kunne få ødelagt ditt navn og ditt rykte, men det er prisen for å følge Jesus. Også i dag.

'Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt'. (2.Tim 3,12)

Når paven og Vatikanet hvitvasker en handelsreisende i terrorisme

Det er mye godt å si om pave Frans I. Hans omfavnelse og hvitvasking av terroristen Abu Mazen, eller Mahmoud Abbas, som han er bedre kjent som, hører ikke til hans beste sider.

For Abu Mazen er slett ingen fredsstifter, men en dødsengel. Hans meritter som terrorist strekker seg tilbake til 1970 tallet. Pavens omfavnelse av Abu Mazen stiller seg i rekken av Romerkirkens omfavnelse av Israels svorne fiender og som ønsker jødene kastet på havet. Som pave Johannes Paul II og dennes samrøre med sjefsterroristen, Yasser Arafat. Eller pave Pius XII som nektet å fordømme Hitler eller Holocaust under de årene 2.verdenskrig varte.

La oss se litt nærmere på Abu Mazen eller Mahmoud Abbas - denne handelsreisende i død og fordervelse:

Abu Daoud er ingen hvem som helst. Han var selve 'mesterhjernen' bak massakren under OL i Berlin i 1972. 11 israelske atleter ble brutalt myrdet. Det var Abbas som sørget for å finansiere terroraksjonen. Når så Abu Daoud døde i 2010 skrev Mahmoud Abbas et kondolansebrev til terroristens familie hvor han skrev:

'Han vil bli savnet. Han var en av de ledende skikkelsene innen Fatah og tilbrakte hele sitt liv i motstandskamp og oppriktig arbeid så vel som fysisk offer for hans folks rettferdige kamp'.

Faktum er at denne Abu Daoud også tilbrakte mye av livet sitt til å drepe jøder.

Det har ikke vært fredens sak Mahmoud Abbas har brukt de siste 10 årene på. Tvert imot:

For et drøyt år siden, etter et betydelig amerikansk press, valgte Israel å løslate en gjeng med palestinske terrorister. Mahomud Abbas ønsket de kaldblodige terroristene varmt velkommen og kalte dem helter. Mens han sto foran folkemassen som var kommet for å hylle terroristene, mens han smilte fra øre til øre, holdt han også opp hendene til Issa Abd Rabbo.

Hvem er så denne Issa Abd Rabbo? Jo, nå skal du få høre. 19 år gammel tok han to jødiske studenter til fange. Bandt dem og henrettet dem. Hva hadde så disse to jødiske studentene gjort for noe galt? Ingenting. De ble tatt mens de var ute for å haike.

Glemmes bør heller ikke det faktum at Abbas, mens han var statsminister, under den andre intifadaen - sponset som den var av Den palestinske autoriteten - ventet i nesten fem år før han fordømte volden mot jødene inne i Israel. Det skjedde i desember 2004. Frem til da hadde over 700 sivile israelere blitt sprengt i fillebiter i busser, pizzarestauranter og nattklubber. Beklagelsen var intet annet enn hykleri.

Jeg kan gjøre listen mye lenger.

Snusk med penger. Udemokratiske valg.

Paven og Vatikanet kan ikke være uvitende om dette.

De kan ikke være uvitende om at Mahmoud Abbas skrev sin doktoravhandling hvor han fornektet at Holocaust har funnet sted.

De kan heller ikke være uvitende om at Abbas posthumt har gitt Abu Jihad, mesterhjernen bak det grusomme angrepet langs en av Israels kystveier i 1978, og som tok livet av 38 israelere, 13 av dem barn, 'Håpets stjerne', som anerkjennelse?

Mahmoud Abbas kalte denne massemorderen for 'modellen av en sann kriger og hengitt leder'. Abbas har til og med kalt opp en gate etter navnet på kvinnen som utførte det sjofle angrepet.

Alt dette må pave Frans og Vatikanet vite om. Derfor gjør det ekstra inntrykk at paven omfavner en som hyller terrorister som har forårsaket tusenvis av jøders liv. Romerkirken har som kjent ingen ærerik historie når det gjelder jødene.

Våkenattsgudstjeneste i Moskva Kristi himmelfartsdag

Mange hadde funnet veien da menigheten som samles i Moskva sentrale baptistkirke (bildet) feiret sitt Kristi himmelfartsstevne 21. mai. Denne menigheten er nøye på å feire alle kristne høytidene, og tradisjonelt har feiringen av Kristi himmelfartsdag hatt stor oppslutning.

Og de feirer den med en våkenattsgudstjeneste med vekt på bønn.

Pastoren i Moskva sentrale baptistkirke, Vladimir Borisovitsj Tongushov, talte denne Kristi himmelfartsdagen, om å være himmelvendt, samtidig som man har begge beina plassert på jorda. Frelseren har nå tatt æresplassen ved siden av Faderen, men Han har ikke etterlatt oss farløse. Han har sendt Talsmannen, Den Hellige Ånd.

Himmelfarten markerer slutten på Jesu jordiske tjeneste, men den markerer også begynnelsen på en ny tid for menigheten, med Den Hellige Ånd.

Billedtekst: Bildet viser Moskva sentrale baptistkirke, men er ikke tatt i forbindelse med årets Kristi himmelfartsstevne. Dette bildet er fra 2011.

Glem ikke de som lider i Ukraina

Midt oppi alle andre tragedier i verden som vi ber for, må vi ikke glemme det som skjer i Ukraina. Organisasjonen for fred og samarbeide i Europa (OSSE) har nylig lagt frem en rapport, som viser at konflikten er i ferd med å spre seg. Kamphandlinger pågår flere steder, med betydelige tap og lidelser blant sivilbefolkningen.

En av de som er berørt er Anna, opprinnelig fra Pripyat, som ligger i nærheten av Tsjernobyl. Hun og ektemannen ble tvunget til å forlate området etter kjernekraftkatastrofen i 1986. De slo seg ned i Alchevsk i Lugansk regionen og bygget der et nytt liv for familien. Nå har Anna og barna måtte flykte enda en gang, og forlate alt de eier, på grunn av den pågående konflikten i det østlige Ukraina.

Mannen til Anna døde for åtte år siden. Og hun og de to yngste barna måtte reise til Kiev for å bo hos den eldste datteren der. Nå bor fem stykker i et lite rom.

'Det er så vanskelig at ting er så uforutsigbare. Blir en av oss syk, blir alle syke. Mange ganger skulle jeg ønske at jeg hadde litt privatliv, men det er helt umulig', forteller Anna.

Å vende tilbake til Alchevsk er også umulig. Det er rett og slett for farlig. Enken og barna har ingen steder å henvende seg, og det er heller ingen som vil gi henne noe arbeid. Ingen vil ansette noen over 45, og Anna er 51.

Hun får hjelp med mat fra en organisasjon som drives av baptister. Uten dem ville hun og den lille familien ikke ha klart seg.

La oss huske dem og alle andre som lider i denne konflikten i våre forbønner.

Lewi Pethrus om dåpen og den lokale og universelle menigheten

I 1990 forsvarte Carl-Gustav Carlsson sin doktoravhandling: 'Människan, Samhället och Gud. Grunddrag i Lewi Pethrus kristendomsuppfatning', utgitt på Lund University Press.

En av de tingene som jeg har merket meg er det Carlsson skriver om menighetssynet til den svenske pinsehøvdingen. Lewi Pethrus (bildet) taler om 'den apostoliske forsamlingen'. Det er et ord Pethrus gjerne bruker om den kristne forsamlingen, og han bruker begrepet helt bevisst. For Pethrus er 'den apostoliske forsamlingen' ikke noe hva som helst, men 'mönsterbilden för Kristi församlingen i alla tider'.

Til dette mønsterbildet knytter Pethrus tre ting:

forsamlingens grunnvoll
forsamlingens funksjon
forsamlingens oppdrag

'Om den grunden raseras faller hele byggnaden till marken', sier Lewi Pethus, og legger til: 'Vi har apostlarna ibland oss i deras vittnesbörd om Herren Jesus, och hans verk och uppståndelse. Det är på detta sätt, som församlingen är byggd på apostlarnas och profeternas grund'.

Lewi Pethus har følgende syn på den universelle menigheten :

'Dopet är en yttre, synlig handling, som uttrycker en indre upplevelse hos människan. Ôver de indre erfarenheterna kan endast människan själv och Gud döma... Det finns väl ingen bland de troende och döpta, som betvivlar, att det finns massor av kristna vilka äro levande Guds barn utan att vara döpta som troende.Vi tror däremot, att de måste vara troende och levande kristna innan de skola bli döpta'.

Det er interessant å merke seg at Pethrus ikke trodde at den universelle menigheten ikke summen av alle lokalforsamlinger som er oppbygd i følge det bibelske mønsterbildet, men 'summen av alla troende i alla tider och i alla kulturer'.

'Varje själ, som kommer till levande tro på Kristus, blir därigenom en lem i Kristi kropp och således även en lem i Kristi universella församling, även om han aldrig har sett eller hört talas om en lokalförsamling'.                                                                                                                                      

SISTE: Golanhøydene kan stå i fare på grunn av formidabel fremrykking fra IS

Min gode venn, den rumenske forbederen, Ioan Peia, kommer nå med en sterk oppfordring til å be for Israel, Syria og Irak.

Den forferdelige islamistiske terrorgruppen IS er på offensiven og lykkes de med fremrykkingen kan Golanhøydene (bildet) stå i fare, og da er situasjonen særdeles farlig for Israel.

IS har hatt stor framgang så langt i går og i dag. De rykker fram fra den sentrale byen Palmyra, som de lykkes med å innta i forrige uke, i kolonner hvor de har tatt bruk de USA-lagde stridsvognene og pansrede kjøretøyene de konfiskerte i Irak. Det ser ut til at den syriske militærmakten ikke klarer eller vil gjøre noe forsøk på å stanse dem.

Kilder Ioan Peia siterer sier at intensjonen til IS denne gangen var å ta knutepunktet mellom Syria, Jordan, og Irak, som ligger ved den østlige siden av grensen. Man anslår at de i morgen, tirsdag 26. mai, vil ha nådd Deir el-Zour, helt i øst, som de allerede okkuperer. Det anslås at IS nå kontrollerer et område på hele 250 kilometer fra Palmyra til den jordanske grensen.

Etter å ha krysset grensen antar man at målet er landsbyer og byer i det nordlige Jordan, spesielt Ar Ruwayshid, hvor det for tiden befinner seg 800.000 syriske flyktninger. Det kreves ikke mye fantasi for å forestille seg hva som da vil skje av grusomheter.

Tiden er inne for å bøye våre knær og be!

Foto: Wikipedia.no

Frø fra Russland brakte nytt liv i Canada

I landsbyen Neubergthal i det sørlige Manitoba i Canada finner du knudrete bomullstrær. Her, og i omkringliggende landsbyer, har de sin spesielle nostalgiske betydning for mennoniter. Trærne kommer fra frø og stiklinger fra Russland, som mennoniter som emigrerte på 1870-tallet tok med seg til Canada. Noen av dem ble plantet ved gravene til deres kjære.

Disse sterke følelsesmessige båndene mellom folk og planter har fascinert Susie Fisher så mye, at den 31 år gamle historikeren og botanikeren, har bestemt seg for å ta en doktorgrad på mennonitene og deres hager.

Historien hun er i ferd med å skrive handler om et landområde som innebefatter 17 småsteder vest for The Red River som mennonitene ble betrodd av canadiske myndigheter i 1876. Men når hun startet på oppgaven sin fikk hun problemer.

'Jeg begynte å forstå at mennoniter ikke snakker så lett om sine følelser,' forteller Susie Fisher til avisen Canadian Mennonite. Så legger hun til:

'Samtalene ble dreid mot veldig jordnære ting: trær, planter, hager, redskaper, sommerhager'.

Men Fisher forstod etter hvert at disse materielle tingene skjulte historiene hun var på jakt etter.

For ett år siden kjøpte Fisher et gammelt hus i byen Gretna og flyttet dermed inn i selve hjertet av det området hun nå skal arbeide med. Siden den gang har hun sittet i mangt et kjøkken, drukket kaffe og snakket med folk om hagene deres. Det er da historiene gjerne kommer, om gule rosebusker brakt med fra Russland og konfiskert av canadiske myndigheter, om frø som var sydd inn i sømmene på klærne de bar, eller om dukker stoppet med såkorn av hvete eller bønner. Emigrantene har sådd frø fra en 800 år gammel eik i Ukraina kjent som eika i Chortitza, som var en av de store mennonitiske bosetningene i Ukraina. Det samme med frø av meloner, plommer, blomster og mange slags planter som vokste i de russiske hagene.

Mennoniter som emigrete på slutten av 1800-tallet forlot vakre, vel kultiverte blomster- og frukthager, som har helt sentrale i det fellesskapet de levde i. Det var slett ikke uvanlig at de feiret et bryllup i sine hager, eller at det ble forrettet begravelser der. Når så mennonitene kom til Canada ville de gjenskape dette ute på prærien.

Eritrea: 3000-4000 kristne fengslet i containere

I går kunne Eritrea feire 24 år som fri nasjon. Det vil si: for noens vedkommende finnes det ingen frihet i dette landet.

Greg Musselman, som er talsmann for Martyrenes Røst i Canada, sier at det finnes mellom 3000-4000 kristne som sitter fengslet i containere inne på militære baser ene og alene fordi de er kristne. Han sier at kristne også utsettes for tortur og svært dårlig behandling, de arresteres uten rett og dom, og alle offentlige religiøse aktiviteter er forbudt.

De som blir forfulgt er evangelikale kristne. De sees på som noe vestlig, og myndighetene tror at de står i ledtog med CIA!

Midt i forfølgelsene er det likevel glimt av håp. Mange eritreere kommer til tro på Jesus. Blant annet i flyktningleire i Etiopia. Greg Musselman forteller om en eritreer han møtte, som har vært 11 år i en flyktningleir i Etiopia. Denne eritreeren har sett mange muslimer og eritreere med ortodoks bakgrunn kommet til en levende personlig tro på Jesus.

Nå oppfordrer Musselman spesielt til forbønn for disse. At Herren må styrke dem, og at mange må komme til tro på Jesus, gjennom deres vitnesbyrd.

Villgåsa og håpløshetens fiende

I mange kristne tradisjoner så er det duen som er symbolet for Den Hellige Ånd. Ganske naturlig i og med at dette spesifikt nevnes i Bibelen.

Det var jo en due som steg ned over Jesus i forbindelse med Hans dåp. Duen representerer 'fred', 'shalom', som er en vesentlig del av den arven Jesus etterlot seg, og som gis i gave til alle som vil ta imot den.

De keltiske troende, valgte derimot et annet symbol for Helligånden: den ville gåsa! Keltiske kristne, fra hvem vi har vår norske kristenarv, hentet ofte sine symboler fra det hverdagslige, ordinære liv, det de så rett framfor seg.

For dem var den utemmede, ukontrollerbare, uberegnelige naturen til villgåsa mer karakteristisk for Helligåndens bevegelser enn den fredelige, rolige dua.

Villgåsa er alltid i bevegelse, gjør alltid uventede ting; den låter høyt, er lidenskapelig, noen ganger skremmende. Det stemmer godt overens med beretningen om Helligånden i Apgj 2. Det som skjedde den gangen kan beskrives med ord som:

plutselig
stormende
mektig vind
forvirrende
overraskende
overbevisende

Men duen er også med i de keltiske salmene, som denne om Ånden og Visdommen, skrevet av John Bell og Graham Maule i 1988, begge tilknyttet den økumeniske kommuniteten på Iona, i norsk oversettelse ved Hans-Olav Mørk:

Hun flyr som en fugl over ville havet,
svever over dypet på en mørklagt jord.
Med sukk og med sang
føder hun Guds skapning.
Hun er Ordets tjener, altets mor.

På vinger av lys over jordens ansikt
finner den sin vei, hun ferdes hvor hun vil.
I morlivets natt former hun et under,
skjult for våre øyne blir det nye til.

Som dansende ild viser hun seg for oss,
stumme tunger jubler ut i ville kast.
Hun tenner sin flamme i hvert åpent hjerte.
Aldri kan hun fanges eller holdes fast.

For hun er Guds Ånd, himmelrikets due,
kjærlighetens kilde, Kristi nådes bud.
Hun åpner Hans ord, hun er troens nøkkel,
håpløshetens fiende og evig Gud'.

(John L. Bell og Graham Maule: Sanger fra Vest. Verbum forlag 2000, side 74-75)

Det følger med en fotnote til salmen: 'Ordet for Ånd som brukes i Hebreerbrevet, er det feminine 'ruach'. Også Guds visdom blir i Ordspråkene 8 fremstilt som en kvinne - som var før jorden ble til, som står ved veikryssene og kaller på menneskene. Ånden og Visdommen som de feminine sidene ved Gud; gir ikke dette oss en dypere forståelse av hvordan Gud er?'