Det enda som bär

Det finnes noen sanger som i ulike faser av mitt liv har betydd veldig mye for meg. De har båret meg gjennom sorg, tap, smerte og prøvelser, ikke minst gjennom sykdom. En av disse sangene er "Det enda som bär". En annen er "Flyttfäglarna", med sin sterke himmellengsel. Og en tredje: "Jag har hørt om en stad",

Nå har disse tre sangene fått fornyet betydning i en for meg svært vanskelig livsfase etter at jeg fikk vite at jeg har Parkinsons. Da er det sterkt og det gir en spesiell mening å synge disse tre sangene.

Jeg har ikke tenkt så mye på hvem som har skrevet dem, men for noen år siden ble jeg klar over at disse tre sangene er skrevet av en og samme person: Lydia Lithell - og at jeg kjente hennes eldste datter, Anita, gift Eggum, en bønnens kvinne som jeg har lært å sette stor pris på. Etter å ha lest om Lydia Lithell forstår jeg enda mer av hvilken arv Anita er bærer av!

6. desember i år vil det være ganske nøyaktig 60 år siden Lydia Lithell flyttet hjem til Herren, og sangen "Det enda som bär", ble skrevet like før oppbruddets time. Sangen beskriver virkelig den djupe sannheten om at det er bare en ting som holder, bare en ting som bærer oss gjennom livet, og det er Guds nåde. Jeg blir så djupt rørt når denne sangen synges.

Lydia og hennes mann Daniel og deres barn tilhørte Kumla baptistmenighet. Jeg er glad og kjenner på en djup takknemlighet for å tilhøre Brumunddal baptistmenighet. Det er en liten baptistforsamling, men med så mange varme, flotte medlemmer. Jeg er så heldig å få tale der en gang i måneden, og har gjort det i flere år nå. En av de tingene jeg setter pris på er at de synger disse gode, slitesterke sangene, som for eksempel de som er skrevet av Lydia Lithell. En av de som ofte synges er nettopp: Det enda som bär.

I den siste tiden har også sangen: "Har du hørt om en stad" betydd mye for meg. Etter år med sykdom har himmellengselen blitt sterkere. Den ble til i 1947 etter at Lydia Lithell og hennes mann hadde vært i Örebro og hørt på koret til en gruppe kosakker fra Don i Russland. De sang en nydelig sang med en veldig karakteristisk russisk melodi som Lydia ble veldig glad i. Mange oppfordret henne til å skrive en svensk tekst til melodien.

Det skulle gå litt tid før hun fikk det til, men en dag kom ordene: 'Jag har hört om en stad over molnen', til henne og inspirasjonen kom til henne, blant annet etter å ha lest ordene fra Åpenbaringen 21. En av de som synger denne så vakkert er den russiske sangeren Victor Klimenko.

Lydia Lithell skulle senere beskrive bakgrunnen for denne sangen slik:

"Är det inte så, att våra heligaste minnen har vi svårt att kläda i ord, vi vill helst bevara dem i ödmjuk tacksamhet som en gåva ovanifrån. Därför är det svårt att berätta om den stunden där vid symaskinen. Men aldrig har jag känt himlen så nära och förnummit glansen och härligheten så påtagligt som då. Hjärtat blev så fullt av tacksamhet och glädje över att jag, just jag, fick vara med bland dem, som "går till den staden", till ett land utan sorg, utan nöd, utan strider."

Her finner du en innspilling av "Det enda som bär" hvor barna til Lydia Lithell synger:

https://www.youtube.com/watch?v=khQjwww3vM0

Her er en innspilling av Victor Klimenko hvor han synger: Jag har hört om en stad:

https://www.youtube.com/watch?v=Kkf_PM9o7P0

Her er en artikkel i Lydia Lithell i svenske Dagen:

http://www.dagen.se/livsstil/vemodig-begravningssang-skrevs-i-gladje-1.190958

Her er teksten til Jag har hört om en stad:

1. Jag har hört om en stad ovan molnen,
ovan jordiska, dimhöljda länder,
jag har hört om de solljusa stränder
och en gång, tänk en gång är jag där!
Halleluja! Jag högt måste sjunga!
Halleluja! Jag går till den staden.
Om än stegen blir trötta och tunga,
bär det uppåt och hemåt ändå.


2. Jag har hört om ett land utan tårar,
utan sorg, utan nöd, utan strider,
och där ingen av sjukdom mer lider
och en gång, tänk en gång är jag där!
Halleluja! Där fröjdas vi alla!
Halleluja! Vart tvivel försvunnit!
Aldrig mer skall jag stappla och falla,
jag är framme, ja, hemma hos Gud.


3. Jag har hört om den snövita dräkten
och om glansen av gyllene kronor.
Jag har hört om den himmelska släkten,
och en gång, tänk en gång är jag där!
Halleluja! Jag fröjdas i anden!
Jag kan höra den himmelska sången
och det sliter i jordiska banden,
ty jag vet, jag skall snart vara där.

Det kan også nevnes at Lydia Lithell skrev sangen: Om jeg er liten eller stor.

Plystrende og nynnende lovsang

Nynningen og plystringen begynner i en celle. Så, fra en celle litt lenger nede i korridoren, vil en annen ta opp tonen og nynne og plystre med. Så faller en annen inn i plystrekoret og snart fylles hele korridoren av tonene til en kristen salme. Gjerne Amazing Grace. Men ingen ord blir brukt.

Noen ganger kunne hele fengslet lyde av plystrende lovsang.

Den som forteller dette er 'Peter'. Han reiste som misjonær fra Sør-Korea til Kina i 1999, og i 2003 ble han arrestert og satt i fengsel for første gang. Arbeidet med å nå kinesere og nord-koreanere med evangeliet var risikabelt. Både Kina og Nord-Korea har spioner over alt. Og de ble oppdaget og fengslet.

I fengslet derimot ble de inspirert av Paulus og Silas og deres fangenskap i Filippi og for å oppmuntre hverandre nynnet og plystret de kristne fangene kristne lovsanger. Hadde de sunget ville fangevokterne ha stanset dem, men de fikk plystre og nynne og på den måten kunne de også evangelisere overfor ikke-kristne fanger som elsket de kristne melodiene.

Hjertes fred i alle ting

"Hjertes fred i alle ting. Vårt hjertes fred bringer en stillhetens gave videre til dem som er rundt oss. Hjertes fred leder til en stille glede. Ja, den er en av kildene til denne glede.

Jesus Kristus, 
du kaller oss til å gi vårt liv.
Likevel - en slik hengivelse faller ikke alltid naturlig for oss.
I hvert menneske finnes det
større eller mindre mørke flekker.
Men i oss alle finnes også ditt nærvær,
din Hellige Ånd."

- Bror Roger av Taize
i boken: I alle ting en stille glede

Taler i Brumunddal baptistmenighet

I morgen - søndag 14.mai - taler jeg i Brumunddal baptistmenighet kl.11.00 over temaet: Et kongerike av prester.

Om du er i nærheten hadde det vært hyggelig å hilse på deg. Takk til alle dere som ber for May Sissel og meg.

Kristen professor arrestert i Nord-Korea

Det er farlig for utenlandske statsborgere å oppholde seg i Nord-Korea for tiden - særlig hvis de er amerikanere og attpåtil kristne.

Nord-Korea har nå arrestert Kim Hak-song (bildet). Han er den andre læreren fra vitenskaps- og teknologi universitetet i Pyongyang som er bitt arrestert. Det skjedde 6.mai. Dette universitetet ble grunnlagt og finansiert av evangeliske kristne fra Sør-Korea. Time Magazine skriver at det antas at mange av professorene der er kristne.

Spenningene mellom Nord-Korea og USA er for tiden svært høy, og en amerikansk pastor er allerede dømt til livstid i en av Nord-Koreas mange konsentrasjonsleire, som i praksis er rene utryddelsesleire. For tiden skal fire amerikanere være fengslet i Nord-Korea.

Analytikere som kjenner situasjonen i Nord-Korea godt mener at arrestasjonene av amerikanske statsborgere skjer for at de kan brukes i eventuelle forhandlinger med den amerikanske administrasjonen i forbindelse med den spente situasjonen mellom de to landene,

Maisnø, del 3

Her er tredje del av artikkelen til den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Første del ble publisert onsdag 10. mai, andre del torsdag 11.mai:

Guds Sønn skal bli æret

Tiden er avgjørende. Livet analyseres, kristendommen stilles innfor Pontius Pilatus. Hvem vil dø for å bevise at Jesus er oppstandelsen og livet? Lasarus måtte dø. Her avsløres kristendommens innhold. Den som mener seg å lytte fjell, kan ikke løfte moldvarpens haug. Tiden er så alvorlig at enhver reduseres til sin virkelige verdi, og en blir det en er. Jesabels skremsler avslørte Elias' svakhet, at han var et menneske av samme natur som vi. Men bli ikke fortvilet du anfektede sjel, om havets bunn kommer for dagen, om kjære forhåpentligvis går i grus!

Når du går over en åker, som nettopp er tilsådd, finner en såkorn som ikke er blitt begravd i jorden, og de ser jo ut til å ha det bedre enn de som er gjemt i jorden og smuldrer hen. Men når de fullmodne aks vaier i vinden, setter vi større pris på et eneste hvetekorn, som har gått gjennom døden for å bære mye frukt, enn på ti tusen andre, som tørket i solskinnet eller ble spist opp av fuglene. 'Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.' Såkornet kan ikke for bestandig bevares på magasinene, den må fornyes gjennom døden. Og vi må alltid bære Jesu død med oss i vår kropp, som Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. 'Således er da døden virksom i oss, men livet i dere.' Menighetens behov er å få gjetere som gir sitt liv for fårene.

Det finnes nok høyder som aldri skjules av skyer og dyp som aldri opprøres, men enhver som vil føde andre på ny, må dø. Et liv som skal nære andre, må males, likesom hvete knuses mellom steinene. Det har falt i den elskedes lodd gjennom døden å ære Guds Sønn. 'Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.' Vi kan lett forstå og innse at fortidens hellige, som Abraham og Job med flere, har hatt den store og alvorlige oppgave å undersøke farvannet for kommende generasjoner. De måtte sette livet på spill og gå gjennom ild og vann for vår skyld, for at vi ved deres eksempel skulle ha en oppmuntring til å holde fast på det håp vi hadde. Abraham føres ved Abrahams prøvelser fram til Abrahams tro, for å være et forbilde for troens barn til alle tider, og virkningene av hans liv lever videre gjennom tidsalderene. Josefs renhet har manet mang en ungdom til å slukke lidenskapenes brann, og bevare sin uskyldighet, og hans prøvelser har rakt mang en sviktende, oppgitt sjel en brors hånd og ført stakkaren fra fengselet til den gyldne trone.

(fortsettes)

Med Nasjonalt bønneråd i bønn for vakre Norge

Når disse linjene skrives har jeg nettopp kommet hjem fra Oslo. Mesteparten av dagen i dag har jeg tilbrakt sammen med styret for Nasjonalt bønneråd.

Det var så godt å treffe gode venner igjen, og ikke minst få muligheten til å be sammen igjen! Øse sitt hjerte ut for Guds ansikt. Denne gangen ble det naturlig nok mye bønn for Norge. For den store, forunderlige gaven det blendende vakre landet vårt er! Det er så mye vi tar for gitt. Men vi har så uendelig mange gode grunner for å takke. For alle naturressursene, for hav og fjord, fjell og vidde, for alle dyrene, for skogene, fossene, fisken, for at vi nok en gang kunne feire 8. mai og snart 17.mai i frihet - enda en gang.

Så vi takket lenge. Godeste Hanne Eliassen som var med oss over Skype tok frem gitaren og sammen sang vi "Fagert er landet". Fantastisk!

Og så fortsatte vi å be for kongen og hans hus, storting og regjering og det kommende stortingsvalget, for Håpets festival med Franklin Graham og for mye mer.

Og så samtalte vi lenge om hvor vi befinner oss åndelig i vår nasjon akkurat nå. Da skapes det nød om at Gud må gripe inn. Men vi gleder oss også veldig over det Gud gjør, ikke minst at så mange unge mennesker kalles inn i en bønnens tjeneste for denne nasjonen.

Nå skal jeg hvile. En slik dag tar også på kreftene for en med de helseutfordringene jeg har, ikke minst etter at jeg fikk Parkinsons. Men jeg har ikke tenkt å trekke inn årene. Det er fantastisk å få være med på det Gud holder på med. 22. mai har jeg fått time hos nevrolog. Takk til alle dere som ber for May Sissel og meg og vår lille familie.

Fagert er landet du oss gav,
Herre, vår Gud og vår Fader!
Fagert det stig av blåe hav,
soli ho sprett og ho glader,
signar vårt land i nord og sud;
soleis di åsyn lyser, Gud,
over vårt Noreg i nåde.

Anders Hovden 

Se denne vakre filmen med Helene Bøksle:

https://www.youtube.com/watch?v=d30mzO7LTwM

Om å være vár for Den Hellige Ånd

En lærer så lenge en lever, og jeg ber Herren om å gi meg et hjerte som er mjukt og gi meg en positiv nysgjerrighet alle mitt livs dager. Jeg kjenner ikke på noe behov for å stagnere og tro at jeg er fullt utlært. Og lever man med Herren er det stadig noe nytt å lære. Det har livet vist meg - mange ganger.

En av de jeg stadig lærer noe nytt av er en rumensk ortodoks munk som jeg er blitt kjent med de senere årene. I en av sine siste oppdateringer forteller han om et sterkt og inderlig ønske om å få besøke munkeøya Athos igjen. Han skriver at "Athos er hans hjertes første kjærlighet, og forteller at når han endelig skulle få tre inn i et kloster som novise, var det til Athos han ønsket seg. Hans åndelige veileder, derimot, gav han det rådet at han skulle til klosteret Bucovina i Romania. Dette klosteret står også på UNESCO's verdensarv liste.

Men min venn ønsket seg til Athos, og var ganske sikker på at det var Herren som ledet ham dit. Ja, han følte det som et direkte kall. Derfor valgte han å se bort fra rådet han fikk fra sin åndelige far. Sammen med en venn av seg kjøpte han en togreise som skulle ta dem til Tessaloniki.

Underveis ba de begge om å få leve i Guds vilje.

"Jeg ba hvert minutt under reisen, og jeg er ganske sikker på at min åndelige far ba sammen med oss," forteller min rumensk ortodokse venn.

De to reiste sørover gjennom Romania, og krysset grensen til Bulgaria. Min venn forteller at han var opprømt og kjente at hans hjerte brant, og at bønnen nærmest gikk av seg selv. De krysset grensen til Hellas, og plutselig kollapset alt.

Helt overraskende ble de to mennene bedt om å forlate toget. Alle billettene og øvrige reisedokumenter var i orden. De hadde ingen bagasje utenom sine klær og noen bøker - og likevel måtte de ganske så desperate så toget forsvinne fra stasjonen og fortsette videre til Tessaloniki. De to ble tvunget til å gå på sine bein tilbake til grensen og finne sin vei tilbake til deres åndelige far.

"Mitt hjerte hadde ønsket seg Athos. Guds vilje for meg på denne tiden var Bucovina," forteller min venn.

Det var en smertefull lekse. Det vårt hjerte sier er ikke alltid det samme som Guds vilje for oss. Hjertet kan være svikefullt. Det Kristus vil må alltid stå over det vårt hjerte vil.

Historien min venn forteller har en parallell i Apostlenes gjerninger.

"Den hellige ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia, derfor fortsatte de gjennom det frygiske og galatiske området. Da de var kommet nesten til Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov..." (Apg 16,6-7)

La oss følge Guds ledelse. Det var jo ikke noe galt i det å forkynne Guds ord i Asia, eller i Bitynia, men det var ikke Guds vilje for Paulus den gangen. Guds vilje var å ta dem til Makedonia, og på den måten kom evangeliet til Europa.

La oss være vár for Den Hellige Ånd.

Billedtekst: Fra munkeøya Athos.

Stor glede blant metodister og baptister på Shetland påskedag

Som nok flere av bloggens lesere har jeg et spesielt kjærlighetsforhold til Shetland. Etter at jeg talte på den store bønnekonferansen "Fire from the North" for 12 år siden, hvor bedere fra 26 nasjoner kom til denne forblåste vakre lille øya der ute i havgapet, har jeg helt tapt mitt hjerte der. For noen dager siden fikk jeg et nyhetsbrev fra noen av bederne på Shetland, og der kunne jeg lese gode nyheter fra Burra Isle (bildet).

1.påskedag ble det forrettet både en barnevelsignelse og dåp i Burra Isle Baptist Church. På formiddagens gudstjeneste, hvor Jesu oppstandelse ble feiret med stor glede, ble et lite barn velsignet. På ettermiddagen hadde metodistkirken i Scalloway lånt dåpsbassenget av baptistene og døpte tre mennesker som er kommet til tro. På kvelden hadde baptistene dåp, hvor en person ble døpt på bekjennelsen av sin tro.

Den strålende påskedagen ble dermed en stor festdag for både metodistene og baptistene på øya. Jeg gleder meg sammen med dem.

Foto: Mark Fullerton.

Maisnø, del 2

Her fortsetter artikkelen skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson (1862-1900)

1. Graven fuktes av tårer

I denne jammerdal er det bedre å gråte enn å le. Men hvorfor gråter du? Kjærligheten er varmest når du gråter. 'Da nå de jødene som var hos henne i huset og trøstet henne, så at Maria stod hastig opp og gikk ut, fulgte de med henne; de tenkte at hun gikk bort til graven for å gråte der.' Maria, den stille barnesjelen tok Jesu hjerte med det samme. Maria gråt, og Jesus gråt. Å, kjære, gråt ut! I denne åndsforlatte verden har jeg aldri funnet noe bedre skjønnhetsmiddel for den solbrente Sulamit enn varme tårestrømmer. Intet gjør hennes ansikt lysere enn at det bades i tårer hver morgen. Blasse øyne klarner, om de fuktes av tårer. Davids harpe får en skjær og klangfull melodi, om hans hjerte knuses. Har du, herlig frelste sjel, noensinne tenkt på at den Helliges bolig er den ydmyk og sønderknust ånd? Jes 57,15.

Det finnes enkelte triumferende sjeler, som sikkert ville ha etterlatt seg dypere inntrykk om de hadde felt Jesu tårer eller kjent Paulus' sorg. 'Synger hun bra?' spurte en mann som skulle lære opp en operasangerinne. 'Fortreffelig,' lød svaret, 'men skulle jeg kunne føre henne fram til fullkommenhet, måtte jeg først knuse hennes hjerte.' Den som aldri har blitt brutt ned ved en eller annen sorg, kan ikke slå an de fineste strengene i et menneskeliv. Hva maisnøen betyr for en tidlig vår, er uventede sorger for Guds barn. De bidrar til å gjøre det kristne livet mer fruktbærende. Alt som knuser mitt hjerte er en pløying for en ny sæd. Det er aldri Herrens måte å så ugress blant torner. Lasarus må dø.

Den som vil lære en fugl å synge, må dra ned gardinene og ta bort alle gjenstander som fengsler, så den bare hører sanglærerens stemme. Han tar bort alt som tar vår oppmerksomhet bort fra ham selv og lokker den elskede ut i ørkenen, så at vårt hjerte ikke kan oppfange den minste lyd fra denne verden eller deles av forskjellige interesser.

(fortsettes)

Et beger fylt av liv

"Når mor til Jakob og Johannes ber Jesus om å gi hennes sønner en særskilt plass i Guds rike, svarer Jesus:

'Kan dere drikke det begeret jeg skal drikke?' (Matt 20,22)

'Kan vi drikke begeret' er det mest utfordrende og radikale spørsmålet vi kan stille oss selv. Begeret er livets beger, det er fullt av sorg og glede. Kan vi holde fram begeret og si at det er vårt eget? Kan vi løfte begeret for å gi andre velsignelse, og kan vi tømme det begeret som er frelsens?

Å holde det spørsmålet levende i oss er en av de mest krevende åndelige øvelser som man kan egne seg til."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Bønneledere fra hele verden samlet i Herrnhut disse dager

Det pågår en stor og strategisk viktig bønnekonferanse i Herrnhut disse dagene. Det gleder jeg meg stort over, og skulle så gjerne ha vært der.

Det er The International Prayer Council, med et team av 25 ledere, som står bak invitasjonen til "International Prayer Leaders Gathering" i Herrnhut 8.-12. mai.

Det er første gang Det internasjonale bønnerådet samles på denne måten siden det ble startet rett etter terrorangrepet 11. september 2011. Året etter ble så Det internasjonale bønnerådet formelt lansert. Den gangen ble det kalt "Globalizing Prayer. Transforming our World," og den første samlingen ble lagt til Cape Town i Sør-Afrika. Den gangen kom nærmere 350 bønnenettverk og nasjonale ledere sammen. Hvor mange som er i Herrnhut disse dagene, vet jeg ikke.

At Herrnhut er valgt som møtested denne gang er ikke tilfeldig. Det var her at den "moderne bønnebevegelsen" ble født, med en bønnevake som varte 24/7 i 100 år!

Her er et bilde av bønnetårnet i Herrnhut. Fra toppen av dette tårnet er det en fantastisk utsikt over et svært landskap, hvor man blant annet kan skimte både Polen og Tyskland. Bederne i Herrnhut kunne gå bønnevandringer oppe i dette runde tåret og be for nasjonene.

Litt av utsikten fra bønnetårnet i Herrnhut, selve landsbyen sees litt i bakgrunnen.

En av talerne på konferansen i Herrnhut, er Brian Mills. Det var godt å se et bilde av ham igjen. Det er flere år siden vi møttes sist. For meg har han vært som en åndelig far, og et forbilde i det internasjonale bønnearbeidet. Utrettelig har han stått i en bønnetjeneste som har berørt mange nasjoner.

La oss be for de som er samlet i Herrnhut disse dagene.

Foto: Ioan Peia.

Maisnø, del 1

Til glede og oppbyggelse for bloggens lesere gjengir jeg her en artikkel skrevet av den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Dette er grovbrød for sjelen, et blikk inn i den skjulte gjerning Herren gjør med å forme oss til Kristi bilde:

"For at Guds Sønn skal bli æret ved den."

Fra Abels dager til Johannes åpenbaring har den snøhvite sjelen gått inn i Guds rike gjennom store lidelser. Vanskelighetens hav har ikke delt seg uten hjerterop, og den rike inngangen har alltid hatt en trang port og en smal vei. Trosheltene vinner ikke sin storhet i den naturskjønne dalen, de fostres i ørkenen, slik som Moses og døperen Johannes. Jakobs stige var reist på det mest ødslige sted, evighetens verden åpnet seg over Patmos. Den som har Lots ånd, slår ned teltpluggene ved Sodoma, men Abrahams barn blir åndelige adelsmenn ved den tro som holder stand i Abrahams prøvelser. Moria er stedet for den rette tilbedelse, og ligger mye høyere enn Sodoma. Offerhandlingen løfter oss høyere enn Lots høyeste krav. Og bergets topp tilsvarer dalens dyp. Lasarus måtte dø.

Det synes å være stygt av gartneren å beskjære de frodige skuddene, som for den ukyndige ser så levende ut, men hans interesse gjør at han ikke vil skåne dem. Det hender ofte at den store vingårdsmannen skjærer av rikdommens blader, for at kjærlighetens vindruer kan modnes i våre liv. Jo mer legen interesserer seg for pasienten, desto grundigere utfører han operasjonen. Glem ikke, du kjære Guds barn som lider, at du har vunnet Jesu hjerte på en slik måte at han kan fostre deg for himmelen. "Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn han tar seg av." Et menneske som vi ikke står i særlig nært forhold til, bryr vi oss i alminnelighet ikke noe særlig om heller, men våre barn tukter vi, fordi vi elsker dem og kjenner ansvar for deres framtid.

Omhyllet av sorgens tåke kan vi ikke se den usynlige vennen, for våre øyne er tillukket, men hans nærvær gjør oss brennende, og når han bryter brødet for oss, rødmer vi av salig blygsel. Kjære barn, du som gråter, å, om jeg kunne tørke en eneste liten tåre fra ditt øye! Men jeg står selv med fuktede kinn på tidens strand! Lasarus måtte dø.

(fortsettes)

Søk først Guds rike, del 3

I går kveld ble jeg sittende å se på et intervju med en av mine troshelter: Jean Vanier. Plutselig begynner Vanier å snakke om Guds rike:

"Guds rike er et sted for de fattigste, et sted for de som er bitt avvist, som kommer sammen for å feire gleden. Gleden over å oppdage at de er elsket, av folk rundt dem, av Jesus..."

Jeg kjenner ordene til Jean Vanier berører meg så sterkt. En av lignelsene Jesus forteller handler om det store gjestebudet og viser med all tydelighet hvor radikalt annerledes dette riket er:

"Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme ..." (Luk 14,21)

Guds rike hører disse til! De marginaliserte, de som ingen bryr seg om. I det som kalles Jesu programtale, slik Lukas siterer profeten Jesaja, sier Jesus: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige ..." (Luk 4,18). Ja, Han, saligpriser de fattige, jfr Matt 5,3 og Luk 6,20. Hos Lukas kommer dette veldig tydelig fram: "Salige er dere fattige, Guds rike er deres..." 

I datidens Israel var virkelig de fattige ikke bare de som var fattige materielt sett. De uføre, med andre ord de kronisk syke, de blinde og de lamme, disse var de fattige Jesus snakket om. Han sier det så radikalt: Guds rike er deres!

Så der det skapes en himmelsk atmosfære, der himmelen møter jorden, der er Guds rike og dette riket er for de fattige. For i Guds rike, sier Jesus, er de som er små, de som er store. Dette riket er virkelig annerledes-riket. Verdiene er ikke de samme som denne verdens. Heller tvert om!

Så vil vi være der Guds rike er kan vi ikke unngå å være sammen med de som ikke regnes med. Guds rike gir nemlig verdigheten til dem.

Jesus sa ikke: Salige er de som jobber blant de fattige. Han sa: Salige er de fattige! Skal jeg søke Guds rike først, bør jeg bruke tid med de fattige.

(fortsettes)

Billedtekst: Jesus som uteligger.

Zinzendorfs profetiske kall

Jeg nøler ikke med å si det: Nicolaus Ludwig von Zinzendorf (1700-1760) er en av de mest betydningsfulle skikkelsene i kirkehistorien - og jeg tror vi i årene som kommer vil se at hans liv og gjerning i høy grad er et profetisk bilde på noe av den lengselen vi finner hos Gud for vår tid.

I dag - på hans dødsdag - 9.mai 1760 - vil jeg peke på to ting som gjør at jeg bruker såpass sterke ord.

1) Zinzendorf ble et instrument for enhet mellom kristne fra ulike sammenhenger. I år 1722 fikk nemlig Zizendorf kontakt med noen flyktninger fra Böhmen. Det som i dag er Den tsjekkiske republikk. Raust tilbød han dem å slå seg ned på hans store eiendom og bygge byen Herrnhut. Navnet betyr "Herrens vern" eller "Herrens váke". Som en parentes - en ikke ubetydelig sådan - skulle det vokse frem 23 slike byer i Amerika og Europa. En av dem i Danmark - Christiansfeld. I Tyskland skulle det vokse frem slike byer i Herrnhaag, Ebersdorf, Snadau, Kleinwelka, Köningsfeld, Neudlietendorf, Neuwied og Niesky. I Polen vokste det frem byen Neusalz, og i Storbritannia: Fairfield, Fulneck, Ockbrook og Gracehild. I Nederland byen Zeist. Så skulle det komme tre byer i Pennsylvania, USA: Bethlehem, Lititz og Nasareth, og tre i North Carolina: Betharbara, Bethania og Salem og til slutt Hope i New Jersey.

Men tilbake til Herrnhut og Zinzendorf: De ulike oppfatningene til flyktningene fra Böhmen førte til konflikter, men Zizendorf gav likevel ikke opp prosjektet sitt. Han forlot alle andre gjøremål for å skape fred og arbeide for forsoning. Grev Zinzendorf, sterkt influert av Luther, besøkte hvert alle hjem for samtaler og bibelstudier. Gjennom dette vokste det frem en overbevisning om at de var kalt til å leve sammen som et samlet kristent fellesskap. Den bevegelsen som vokste fram av dette fellesskapet, fikk navnet herrnhutere, etter byen Herrnhut.

2) Og da er vi straks inne på det andre punktet hvor jeg mener Zinzendorf er en profetisk skikkelse også for vår tid: Herrnhut betyr altså "Herrens vern" eller "Herrens váke". Da er vi inne på dette fellesskapets andre kall: bønnens.

Kraften i deres utholdende bønn forårsaket en guddommelig lidenskap og tjenesteiver for misjon rettet mot de fortapte. Mange av dem solgte seg til og med som slaver til steder som Surinam i Sør-Amerika bare fordi de ønsket å bringe evangeliets lys inn i disse stengte samfunnene. Moravianerne, som folkene i Herrnhut ble kalt, var de første misjonærene blant slavene i St. Thomas på Jomfruøyene. De sendte misjonærer til Lappland og Grønland og til mange steder i Afrika.

De levde etter et motto som lød: "Ingen arbeider hvis det ikke er noen som ber." Det var dette mottoet som dannet grunnlaget for et felles bønneinitiativ, 24 timer i døgnet, syv dager i uka i over 100 år.

Herrnhuternes over 100 år lange bønnevake og verdensvide misjon markerer en av de reneste bevegelsene som Den Hellige Ånd har initiert i kirkehistorien. Og den forandret radikalt hvordan den kristne tro ble uttrykt på i sin samtid. Det er mange som mener at nesten hvert eneste misjonsinitiativ som ble tatt på 1800-1900 tallet - uansett kirkebakgrunn - kan spores tilbake til misjons- og bønneiveren hos herrnhuterne.

Det er snakk om en trofasthet mot Guds kall uansett prøvelser og vanskeligheter. For det opplevde de også. Også seg i mellom. Gleden og freden som disse menneskene bar med seg ble lagt merke til. Grev von Zizendorf som gav dem landområdet de fikk bygge ut, kalte dem for "Guds trubadurer". Det som kjennetegnet dem var at de stadig så på korset og frydet seg fordi de der fant at all deres synd var sonet. Zinzendorf sa ved en anledning: "Vi er Frelserens lykkelige folk". Herrnhuterne er av andre også kalt "Påskefolket", og kanskje er det slik at ingen andre deler av Kristi kropp har til de grader uttrykt sin tilbedelse av det oppstandne Guds Lam, som nettopp herrnhuterne.

Søk først Guds rike, del 2

Vi så i gårsdagens artikkel at Jesus ber oss om å "søke Guds rike", ikke bare som en ting blant mange andre, men først av alt. Hva kommer det da av at det er så lite undervisning om hva dette riket er for noe?

Hva er dette riket Jesus snakker om?

La oss slå fast med det samme at "riket" ikke er det samme som "menigheten". Noen har ment at Guds rike er Kristi kirke på jord.

En av de som har talt mye om Guds rike er den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee. I en bibeltime Nee holdt i Danmark i oktober 1938 talte han om "Riket, menigheten og overvinnerne", og i den sammenhengen sa han blant annet:

"Menigheten er ikke Guds endelige mål, men bare Hans instrument for å nå målet. Målet er Guds rike. Hva er Guds rike? Den atmosfæren hvor Guds autoritet råder, hvor Han har makten, og hvor Han fullkomment blir adlydt."

Jeg synes det er en god definisjon. Vi må ikke glemme at ordene: "Søk først Guds rike ..." står i en helt bestemt sammenheng, nemlig Bergprekenen. I den gir Jesus oss del i alt hva dette Gudsriket praktisk handler om. Jeg skal komme tilbake til dette senere, men la oss se på en annen definisjon, denne gangen fra ordforklaringene hentet fra den nye bibeloversettelsen fra 2011:

"Himmelriket er det Guds rike som Jesus kom for å grunnlegge på jorden, og som han skal fullende ved sin gjenkomst. Det er den tilstanden som opprettes når Gud viser sin universelle kongsmakt, som i denne verden stadig trues av ondskapens krefter. Guds rike er kommet allerede og viser seg i Jesu maktgjerninger. Men dette riket er skjult og ennå bare i sin begynnelse. Det er ennå ikke kommet med synlig seier over alt ondt. Jesus lærte sine disipler og be om at Guds rike må komme." 

Dette er også en god definisjon. Det riket Jesus taler om er altså noe som både er og som skal komme. I den nåværende tilstanden er det begrenset, men dens maktområde utvides når dette riket får øve innflytelse over menneskenes liv. Derfor kan vi snakke også om geografiske områder hvor Guds rike på en særskilt måte har vist seg og etterlatt seg Guds rikes atmosfære, som er himmelsk. Da lever mennesker forsonet med hverandre, de som før var fiender, da ser vi Gud gripe inn med frelse og gjenopprettelse

I sin tale på den internasjonale høgskolen i Helsingør, hvor Watchman Nee også holdt sin nå så berømte undervisning over de åtte første kapitlene i Romerbrevet, og som ble til boken "Det normale kristenliv", sa Nee også dette om Guds rike:

"Guds rike kan komme i denne tidsalder. Om det ikke blir i samme utstrekning som i den kommende tidsalder, så er det likevel av samme natur. Hvis vi i den Hellige Ånds kraft fortrenger de onde ånders makt her, da er Riket kommet her. Utstrekningen vil være større i neste tidsalder, men kvaliteten vil være den samme, selv om kvantiteten er forskjellig. Nå er det begrenset, da blir det ubegrenset, men også nå kan vi gjøre Rikets kraft virksom. Det er ikke bare et spørsmål om å utdrive djevelen, men at Guds makt fortrenger djevelens makt på et sted. Vi som hører Herren til, må sørge for at Riket kommer der hvor vi er ..."

(fortsettes)

Å dele din kunnskap med andre

"Ofte tror vi at vi ikke vet tilstrekkelig for å undervise andre. Vi vegrer oss til og med for å fortelle for andre det vi vet, av frykt for at vi ikke skal ha noe å si når de ber oss om mer.

Denne innstillingen gjør oss engstelige, innesluttet, dominerende og selvopptatte. Men når vi har mot til fritt å dele med andre det vi kan, oppdager vi snart at vi kan mye mer enn vi visste om. Det er bare når vi sjenerøst øser av vår kunnskaps kilde at vi oppdager hvor djup den er."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

FrP vil innføre "jødeparagrafen" på nytt i Norge

Jøder var en gang uønsket i vårt land. Den såkalte 'jødeparagrafen' er en av de skammeligste i vår historie. Denne helgen sørget Fremskrittspartiet for å gjeninnføre den. For det er i praksis partiets vedtak om å kriminalisere omskjæring av gutter innebærer.

Partiet ynder å fremstille seg selv som 'israelsvennlig', og mange konservative kristne har flokket seg om partiet. At de kan gjøre det ved det kommende valget er og blir uforståelig. I sin iver etter å begrense Islams innflytelse i Norge, har Fremskrittspartiet også blitt Norges mest jødefiendtlige parti. Det burde være en alvorlig tankevekker.

I følge jødisk tro har ikke jødene noe valg: Guttebarn omskjæres på den åttende dagen. Det er noe Gud har bestemt, og jødene har i flere tusen år fulgt denne tradisjonen. En jøde kan ikke endre noe Gud har pålagt, bare fordi de 'fremskittsvennlige' har forbudt deres religiøse utøvelse. For dette er i praksis et knyttneveslag mot nettopp religionsfriheten.

Og FrP bryr seg ikke noe om alvoret i saken. Forstanderen for Det mosaiske trossamfunnet i Norge, Ervin Kohn, har sagt det så tydelig og klart at ingen skal kunne misforstå det: Et forbud mot omskjæring av gutter vil bety slutten på organisert jødisk liv i Norge.

Likevel fatter FrP sitt vedtak, og rammer derfor hardt en av våre minste og mest utsatte minoriteter i Norge. Skammelig! Skammelig! Skammelig!

I en tid som vår - med press fra alle kanter, med forfølgelse, trakassering og direkte hat om utryddelse - burde FrP stått skulder ved skulder ved jødene som bor i Norge. I stedet har de fattet et vedtak som vil kunne bety slutten på jødene her til lands. Både Venstre og SV går nemlig med samme tanker, og plutselig, før vet ordet av det, er jødene på nytt ikke ønsket i kongeriket Norge.

8 mai - frigjøringsdagen

I dag tenker jeg på mor og far - på hvor opprømte de var når de snakket om 8.mai og frigjøringsdagen! Det glitret i øynene deres. Etter fem lange, vonde år med mye frykt og mørke, kom endelig maidagen med frihet og "mykje lys og varme".

De fortalte begeistret om Oslo som eksploderte i en heidundrende fest, om ei tung bør som lettet fra deres skuldre. Selv hadde de vært del av et svært farlig motstandsarbeid som kunne ha kostet dem livet.

8.mai regnes som de alliertes seiersdag i Europa. For dette er dagen da en tyske hæren overga seg, Det tredje riket opphørte og den grusomme krigen på det europeiske kontinentet var over.

Derfor har vi funnet frem og hengt ut balkongflagget vårt. Det håper jeg du også har gjort.

For det er all grunn til fremdeles å feire denne dyrkjøpte friheten som ble Norge og Europa til del. Takker vi Gud for den?

I dag tenker jeg på ordene fra Salme 127:

"Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis Herren ikke vokter byen, våker vaktmannen forgjeves." (v.1)

Som kristne har vi et vekteransvar for vår nasjon. La oss be for kongen og stortinget, alle som har ansvarfulle stillinger, for våre grenser. Og la oss fortsatt be om fred for vårt land, vårt korsmerkede land. La oss aldri ta dette som en selvfølge, og la oss denne dagen takke Gud for alle som kjempet for vår frihet.

Søk først Guds rike, del 1

Det er en ting som har prioritet for Jesus, og som også skal være vår prioritet, om vi skal være Hans etterfølgere: "Søk først," sier Han, i betydningen: fremfor alle ting:

"Søk først Guds rike ...." (Matt 6,33)

Tidligere i Evangeliet etter Matteus, blir vi introdusert, først med virksomheten til døperen Johannes og hans budskap: "På den tiden sto døperen Johannes fram i ødemarken i Judea og forkynte: "Vend om, for himmelriket er kommet nær..." (Matt 3,1) Like etter introduseres vi for Jesus og Hans tjeneste, og da heter det: "Fra da av begynte Jesus å forkynne: Vend om, for himmelriket er kommet nær." (Matt 4,17) Og senere gir Matteus oss del i flere av Jesu lignelser, og mange av dem har det til felles at de er lignelser om dette himmelriket eller Guds rike. I den forbindelse sier Jesus til sine disipler: "Dere er det gitt å kjenne himmelrikets hemmeligheter ..." (Matt 13,11).

Leser vi alle fire evangelier ser vi at det helt sentrale i Jesu undervisning og forkynnelse er Evangeliet om Guds rike: de gode nyhetene om Guds rike. Ja, når Lukas begynner sin beretning om de gjerningene som kan knyttes til Jesu apostler, forteller Lukas oss om det Jesus gjorde mellom sin oppstandelse og sin himmelfart:

"I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til." (Apg 1,3)

Fra begynnelse til slutt i Jesu liv og tjeneste om Guds rike, og vi blir da også oppfordret til at vi søker dette riket fremfor alt vi gjør. Da er mitt spørsmål: Hvorfor er ikke forkynnelsen av Guds rike mer fremtredende i vår forkynnelse i dag? Hva kommer det av at forkynnelsen om dette riket er mer eller mindre fraværende i vår forkynnelse og vår undervisning? Forstår vi hva det innebærer å søke Guds rike fremfor alt annet?

Om det sentrale i Jesu undervisning handlet om Guds rike, hvorfor er dette riket ikke sentralt for oss? For det var tydelig at dette også var helt sentralt i undervisningen til apostlene. Helt på slutten av Apostlenes gjerninger leser vi om Paulus:

"Uhindret og med stor frimodighet forkynte han om Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus."

Dette er faktisk det aller siste verset i Apostlenes gjerninger og viser med all tydelighet hvor sentral forkynnelsen av Guds rike var i tjenesten til apostelen Paulus.

I noen artikler fremfor skal vi se litt nærmere på hva Det nye testamente lærer om Guds rike.

(fortsettes)

Kristne i Egypt er blitt målskive for terrororganisasjonen IS

Det er blitt mye farligere for kristne i Egypt. Terrororganisasjonen IS går nå ut og advarer alle egyptere og ber dem holde seg unna kristne samlinger, da disse er målskiver for IS.

Den islamske staten har erklært full krig mot alle kristne i Egypt. Det være seg når de samles til gudstjenester, bønnemøter eller andre sammenkomster. De er også et mål om de påtreffes alene eller i deres hus.

Lederen for IS i Egypt har gått offentlig ut og advart egyptere om å være i nærheten av kirker, da disse sammen med politibygninger og militære innsallasjoner er terrormål.

La oss huske våre prøvede trossøsken i Egypt i våre forbønner.

Gode møter i Bamble

Det ble en fin formiddag i Bamble i går. Pinsemenigheten Livets Vann og Bamble frikirke inviterte da til bønneseminaret, "Vandring med hvilepuls", som er det første i rekken av to seminarer om det hverdagslige bønnelivet. Det andre handler om det åndelige livet etter fylte 50 år.

Hensikten med disse to seminarene er å hjelpe mennesker til å komme inn i bønnens hvile, og erfare Guds nærvær i sine liv. Tematikken berører mange og mange kjenner seg igjen i eksemplene fra hverdagslige opplevelser med jobb, familie og menighetsliv.

Når disse linjene skrives er det blitt midnatt og det skal bli godt å få en natts søvn. I morgen formiddag taler jeg i Bamble frikirke, Da skal jeg tale om kraften i det å bli og gi videre Guds velsignelse. Det er et budskap jeg har delt i mange sammenhenger mange steder i Norge nå, og i morgen åpner vi også opp for at de som deltar i gudstjenesten kan komme fram for å bli velsignet ved at jeg tegner korsets tegn i deres panne og lyser velsignelsen over deres liv.

Søndag ettermiddag setter May Sissel og jeg kursen hjemover. Takk til alle dere som ber for oss.

Livet og tjenesten

"Å blir brukt av Gud en gang i vår levetid er verd et livs levetid."

- Watchman Nee

"Vis er den mann og vis er den gruppe, som forstår når Gud har gitt fakkelen videre til noen andre."

- James Chen, disippel av Watchman Nee

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet..." (Apostelen Paulus)

Fortsetter farens arbeid med å nå Sibir med evangeliet

I dag gleder jeg meg stort over det misjonsarbeidet datteren til Georgij Vins driver i Sibir. Sammen med sin mann, Alexander Velichkin, fortsetter Natasha i fotsporene til sin far, som satt åtte år i sovjetisk fangeleir for sin tro under grusomme forhold. Etter en avtale fremforhandlet av daværende president Jimmy Carter, kom Georgij Vins og hans familie til USA i 1979. De bosatte seg i Elkhart, Indiana hvor Vins-familien fortsatte sitt arbeid for kristne samvittighetsfanger i det daværende Sovjetunionen. Georgij Vins døde av en kreftsvulst i hjernen, 11. januar 1988. Georgij Vins tilhørte de såkalte Reformbaptistene, bedre kjent som de uregistrerte baptistene. Hans far var mennonit.

Ekteparet Velichkin bærer på en stor nød for å bringe evangeliet til avsidesliggende landsbyer i Sibir. De arbeider langs de sibirske elvene, hvor du finner små landsbyer befolket av både russere og sibirske urbefolkningsgrupper som tunguere og evenkere.

De sibirske nordområdene er et nærmest uendelig landområde og vanskelig tilgjengelig. De sparsomt befolkede landsbyene ligger langt unna hovedveiene og også langt fra hverandre. I de lange sibirske vintermånedene, går den eneste farbare veien over islagte elver og sjøer. Her er det kaldt! Veldig kaldt!

Bosetningene Natasha og Alexander Velichkin forsøker å nå med evangeliet er små: fra 200 til 700 mennesker. De befinner seg hundrevis av kilometer fra hverandre, og noen av dem kan bare nåes om våren. Da er det en periode på fire til seks uker hvor snøen er borte og veiene er farbare.

Hver eneste vår reiser Alexander, Natasha og deres team på sølte veier ut fra basen i Bratsk hundrevis av kilometer for å nå elver hvor de via båt kan ta seg inn til noen av disse avsidesliggende landsbyene. Oftest ferdes de på elvene N.Tunguska og Nepa. De stopper ved hver eneste bosetning og landsby hvor de går dør til dør og deler evangeliet med landsbybeboerne. De deler ut Nytestamenter, traktater, viser evangeliseringsfilmer og arrangerer leire for barn og ungdommer. Ofte må de ta seg frem gjennom svært tettvokset og nærmest uframkommelig skog - men evangeliet skal frem.

Be gjerne for Natasha og Alexander. Det hender de møter uvennlige mennesker underveis, de utsettes for angrep både fra mennesker og ville dyr.

Et spadetak djupere

Et spadetak djupere.

Det er tittelen på den første artikkelen Emil Gustafson (1862-1900) skrev for Trons segrar Helgelsesförbundets tidsskrift.

Jeg tenker at det er et veldig godt motto for ens liv med Gud. Så mye er overfladisk i dag, nettopp fordi alt skal gå så fort. Man skulle helst ha opplevd alt i går. Men det fungerer ikke slik om man vil leve med Herren, for sannheten er at "den som tror, haster ikke". I Guds rike avdekkes ting sakte - gjennom åpenbaring! Mer og mer åpner Gud våre øyne, så vi ser. Ikke alt på en gang, men gradvis. Og noe av det som kjennetegner Den Hellige Ånd, er dette:

"Det intet øye så og intet øre hørt, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for den som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,9-10)

5. mai 1900 dør en av Sveriges mest markante åndelige skikkelser: hellighetsforkynneren Emil Gustafson, bare 38 år gammel. En mann vel kjent med sykdom og lidelse, men også en mann som gravde djupt for å finne de skattene Gud har skjult på hemmelige steder. En gang ble Emil Gustafson spurt om han med en setning kan beskrive Gud. Hva tror du han svarte?

Emil Gustafson drøyde med sitt svar. Så sa han: Han heter Underlig.

Ikke under. Men: underlig.

Slik taler bare et menneske som har lært Gud å kjenne, ikke overfladisk, men på djupet.

Emil Gustafson er en av de personene, eller kanskje rettere sagt, den personen, som har formet mitt åndelige liv mest. Jeg leste tidlig hans samlede verker, utgitt på Filadelfiaforlaget, i Ankerserien. Fremdeles hører de to bindene med til min kjæreste eiendom. Jeg tar dem stadig frem igjen. Med dem blir man aldri ferdig. Skulle jeg forvises noen gang til en øde øy, og fikk med meg bare to bøker ved siden av Bibelen min, måtte det bli Emil Gustafsons samlede verker. Det han har skrevet er til stor sjelesørgrisk hjelp i min egen sykdomstid.

Emil Gustafson er alt annet enn overfladisk. Hans egne vanskeligheter gjorde at han vendte seg til Gud med fornyet styrke. Alvorlig sykdom gjør at man blir virkelig avhengig av Herren. Selv kunne han skrive:

"Sorgens natt fordunkler verdens småting, men åpenbarer løftenes stjernehimmel."

Selv så han det som sin oppgave å tale til de lidende og gi dem trøst og håp. Alle disse som følte seg misforstått og glemt av Gud. "Motgang", sa Emil Gustafson, "innebar alltid et kall til fordjupning". Og. "Sammen med ham er ørkenen et land fylt av bare lys."

Her er et bilde av Emil Gustafson. Vi feiret hans minne under gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går.

Jeg er bare meg

Jeg kan bare være meg!

Det er en frigjørende erkjennelse, og på ingen måte lettkjøpt. Jeg tror mange av oss ønsker å være en annen, eller sammenligner oss med andre. Noen ønsker også at vi skal være andre personer enn de vi er. De vil presse oss inn i en form, eller få oss til å representere det de vil at vi skal. Er du bare deg selv, vil noen like det, andre mislike det.

Jeg lar meg utfordre av ordene apostelen Paulus skriver til menighetene i Galatia-omådet:

"Prøver jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Vil jeg være mennesker til lags? Var det fremdeles mennesker jeg ville være til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10)

Så jeg ber om å få være Bjørn Olav. Et skrøpelig kar. Ufullkommen. En synder. Fortsatt ikke ferdig med å lære. Underveis. Undrende. Som henter inspirasjon fra menn og kvinner gjennom århundrene som har vært kjennetegnet av sin djupe Gudslengsel og har vært bærere av Guds hellige nærvær, enten de er ortodokse, katolske, koptere eller de har vært pinsevenner, metodister, lutheranere, anabaptister eller baptister, misjonsforundere eller soldater fra Frelsesarmeen, eller de har vært blant de frie venner. Det har vært og er fremdeles det som beriker mitt liv aller mest.

Jeg kommer fortsatt til å skrive og publisere ting som noen blir velsignet av, andre skuffet over og sint for. Jeg har fremdeles altfor mye av journalisten i meg til at jeg klarer å la være å skrive om ting enkelte liker, andre misliker. Derfor kommer du helt sikkert til å se bilder av pave Frans I også i fremtiden på bloggen min! Eller jeg deler ikoner, eller skriver om Jesu mor, Maria.

Dette er Bjørn Olav.

Jeg kommer fortsatt til å øse fra de felleskristne kildene, eller skrive om den nymonastiske bevegelsen, som jeg er en del av.

Men fremfor alt søker jeg å være sammen med Jesus, tilbringe tid sammen med Ham, søke stillheten og gå avsides. Jeg vil be mine tidebønner og leve med det velsignede kirkeåret.

Tiden min er blitt dyrebar. Med Parkinsons har jeg fått nye utfordringer i tillegg til de jeg allerede har. Jeg vil derfor bruke tid på det som bygger opp, gir mening, glede og ro. Fremfor alt søker jeg å bevare Guds fred i mitt liv. Jeg kommer til å fortsette å reise, tale og skrive. Dette er også Bjørn Olav.

Jeg kommer fremdeles til å være vanskelig å sette i bås og jeg elsker alt Guds folk.

Billedtekst: Bildet er tatt i forbindelse med møter i Sannhetens Ord Bibelsenter. En menighet jeg besøker en gang i året, og hvis medlemmer betyr mye for meg.

Bønneseminar i Bamble frikirke

Jeg gleder meg til lørdag. Da skal jeg holde et seminar i Bamble frikirke (bildet). To menigheter har gått sammen: Livets Vann, som er en pinsemenighet innen Foursquare-bevegelsen og Bamble frikirke. Så flott at to menigheter tilhørende ulike kirketradisjoner kan gå sammen om å holde et bønneseminar.

Seminaret begynner kl.12.00 og har tema: Vandring med hvilepuls. Jeg kommer til å snakke om å snakke om hvordan man kan få et bønnelivet til å fungere midt i hverdagslivets kav og mas, om å leve i Guds nærvær og om bønnens misbruk.

Søndag taler jeg i forbindelse med gudstjenesten kl.11.00

Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Slik skal du be

"Be om tårenes nådegave. Be at Gud må gjøre ditt harde hjerte mjukt. Be om at Gud må forlate deg de synder du bekjenner for Ham. 

Be ikke om at dine ønsker skal oppfylles. De er ikke nødvendigvis i overensstemmelse med Guds vilje. Be i stedet som du har lært, med ordene: Skje Din vilje.

Be om at Guds vilje skal skje i alle ting. Han vil i sannhet det som er godt og riktig for din sjel, mens din sjel ikke alltid søker det, og det alene."

- Evagrios av Pontos

Pakistan: Kristent helsepersonell tvinges til å sitere Koranen høyt på jobben

Kristne i Pakistan reagerer nå kraftig på at kristne som arbeider på det statlige sykehuset Mian Mir i Lahore (bildet), blir tvunget til å sitere vers fra Koranen samlinger personalet har om morgenen.

Om de ikke gjør det blir de registrert som fraværende den dagen og får ingen lønn. Mange av de som reagerer på dette henviser til at Pakistan garanterer religionsfrihet. Men det kommer stadig rapporter om tvangskonvertering til Islam, særlig av kvinner religiøs minoritetsbakgrunn.

Organisasjonen "Bevegelsen for Solidaritet og Fred i Pakistan" har gjort beregninger som viser at så mange som 1000 kvinner som har bakgrunn som hinduer eller kristne tvangskonverteres til Islam hvert eneste år i Pakistan.

Denne saken omtales i dag i nettutgaven til den pakistanske utgaven av Express Tribune. Express Tribune er den første internasjonale dagsavisen i Pakistan. Den har et samarbeide med The New York Times.

Om å se Gud

"Lykkelige er de som lever i troens tillit, for de skal se Gud. Hvordan? Som Maria, som oppmerksomt 'gjemte alt i sitt hjerte' og så Gud med sitt indre blikk.

Evighetens Gud,
du vet at vårt menneskelige språk ikke strekker til når vi vil uttrykke vår lengsel etter fellesskap med deg. Du gir oss en gave. Den er et liv 'skjult i deg'. Og tillitens morgen gryr."

- Bror Roger av Taize (1915-2005).
Fra boken: I alle ting en stille glede

Gaven til å lytte

"Evnen til å lytte er en gave i et fellesskap. Men hvis vi skal være i stand til å lytte, må vi tilby sikkerhet. En trygghet om konfidensialitet er en viktig del av det å være en lytter.

Dette betyr at man må respektere sårene og lidelsene til andre og ikke avsløre disse."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 253. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Uredd forsvarer av inkarnasjonen

Det finnes noen helt avgjørende tidspunkt i kirkens historie, som har fått ringvirkninger helt opp til vår egen tid og som vil bli stående i all evighet som bestemmende for den kristne tro og lære.

320-årene var en urolig tid for kirken. Den ble truet av splittelse på grunn av spørsmålet om Kristi natur. Problemstillingen var som følger: Var Sønnen av samme vesen som Faderen eller bare lik Faderen? Det er slett ikke uten betydning hva man svarer på det spørsmålet.

Fem år inn i det nye hundreåret, i 325, kaller keiser Konstantin sammen til et kirkemøte. Han ber samtlige biskoper i kristenheten komme til Lilleasia, til Konstantinopel, for å få avgjort en gang for alle dette og flere andre brennaktuelle spørsmål.

En av de som det ble lagt merke til på dette nå så berømte kirkemøtet i Konstantinopel var en ung prest ved navn Athanasios fra Alexandria. Han deltok i egenskap av å være sekretær til sin biskop. I dag er det hans minnedag.

Athanasios (297-373) ble selv biskop, en tydelig og modig forsvarer av inkarnasjonen i en tid preget av mye vranglære. Mild overfor de som hadde faret vill, men klokkeklar i sin avvisning av den såkalte arianismen.

I 45 år tjente han kirken som biskop. Fem ganger ble han forvist fra bispesetet sitt i Alexandria. Hver gang kom han like klippefast i sin overbevisning tilbake for å forsvare troen på at Jesus er Gud kommet i kjød, og er sant menneske, og sann Gud.

I februar 366 kom han tilbake til Alexandria for godt, og da startet arbeidet med å arbeide for fred og forsoning mellom de stridene partene. Dette freds- og forsoningsarbeidet drev Athanasios frem til sin død i 373.

Athanasios av Alexandria vil bli husket for sin kamp mot den vranglæren som kalles arianismen, og for biografien han skrev om Antonios den store. Athanasios ble selv kjent med Antonios ute i ørkenområdene hvor Antonios oppholdt seg. Boken bok ut i 356 og ble raskt oversatt til flere språk og ble en åndelig klassiker.

Når kristne sprer rykter, mistanker og løgner

Jeg burde jo ha forstått det! Å publisere et bilde av paven er å be om juling. Da kommer reaksjonene hos enkelte. Og det er ikke måte på. Man klarer ikke å se at bildet av paven ble brukt i illustrasjonsøyemed for å belyse noe dagsaktuelt. Noen leste nok ikke artikkelen engang. De ble bare så opprørte over at jeg hadde publisert et bilde av paven.

For de mener seg å vite mye om meg som jeg ikke visste selv en gang. En forkynner mener seg å vite at "det katolske preger alt du skriver". Da tenker jeg at han leser bloggen min veldig dårlig.

På en Facebook-side i dag gjentas løgnene fra fjoråret om at jeg holder på med yoga! Det har jeg aldri gjort og kommer aldri til å gjøre. Samme person er forferdet over at jeg holder på med tidebønner? Det gjør jeg, men når ble det galt å be Salmenes bok? Er han like forferdet over at jødene som ber sine tidebønner, en praksis som både Jesus og apostlene fulgte? Vi leser blant annet om Peter og Johannes som gikk til Templet til "ettermiddagsbønnen ved den niende time", altså cirka klokken 15.00. Hva tror du de gjorde der på denne tiden av døgnet? Ba tidebønner! Den samme personen som mener seg å vite at jeg driver med yoga sier også at jeg er "en ulv i hvite fåreklær" og har "djevelen til far". Intet mindre.

For en tid tilbake opplevde jeg at jeg var uønsket både som taler og deltager på et arrangement for pinsevenner. Jeg hadde foreslått et spesielt opplegg for et møte. Ideen var visstnok interessant, men de ville ikke ha med en baptist, og i hvert fall ikke en baptist som meg. Med katoliserende tendenser. Jeg får av og til høre at jeg er "på vei til Rom". Det er ukjent for meg.

Når Ulf Ekman konverterte ble det av flere spådd at det ville komme et ras av frikirkemedlemmer som fulgte i hans fotspor. Så langt har det ikke skjedd noe som helst. Jeg kjenner ikke til noen massekonvertering fordi Ulf Ekman ble katolikk.

Hvorfor ikke snakke sant om hverandre? Hvorfor spre mistanker og høre på rykter?

I alle år har jeg vært opptatt av felleskristent arbeide. Jeg er et barn av Jesusvekkelsen, og senere berørt av den karismatiske vekkelsen. Da så vi hvordan Guds Ånd falt i alle sammenhenger, og vi opplevde en enhet oss imellom som var en gave fra Gud. Derfor taler jeg i alle sammenhenger hvor jeg blir spurt. Jeg er trygg på mitt teologiske ståsted, og er man det trenger man ikke være redd for å møte andre.

Noen krever av meg at jeg må si hva jeg mener om paven. Hvorfor det egentlig? Jeg har ikke noe med paven å gjøre. Ingen av mine katolske venner - og jeg har noen (akkurat som jeg har ortodokse venner, koptiske venner, er venn med pinsevenner, baptister, frie venner, metodister, soldater i Frelsesarmeen, Misjonsforbundere, lutheranere av ymse slag, etc) - spør meg om hva jeg mener om paven. De er i det hele tatt lite opptatt av kirkepolitiske spørsmål, men vi snakker mye om Jesus!

Men jeg forstår jo selvsagt godt hvorfor de spør meg om hva jeg mener om paven. Det er for å kunne plassere meg og kanskje også parkere meg. Men når noen krever et svar vegrer jeg meg for å tilfredsstille dem.

Jeg må innrømme at jeg blir litt skremt av holdningene hos enkelte. Er alt rett med oss personlig, og de sammenhengene vi står i? Kanskje vi burde feie for egen dør først?

Jeg har sagt det før: jeg har lært mye av katolske brødre og søstre, som jeg har gjort det av brødre og søstre innen pinsebevegelsen, av misjonsforbundere, lutheranere, baptister, etc. Det vil jeg fortsatt gjøre, og jeg er glad for at jeg blir invitert i så mange sammenhenger. Jeg er visst ikke så spedalsk og farlig som enkelte vil ha folk til å tro. Men det gjør inntrykk på meg at enkelte forkynnere velger å spre usannheter om meg. Dessverre kan jeg ikke få gjort noe med det.

Jeg er bare meg, og vil gjerne få være det.

Til minne om en helt alminnelig arbeider

I går - på Arbeidernes dag - feiret vi også minnet om Josef - Arbeideren! Eller Jesu fosterfar. Han som underviser oss gjennom sitt levde liv, ikke gjennom sine ord. Vi trenger virkelig slike forbilder! Det er alt for mange ord. Vi trenger de som lever ut troen gjennom sin kropp. Josef er en veileder i det indre livet.

Josef var en enkel mann, familiefar, en hengitt arbeider som tjente sitt levebrød gjennom hardt og ærlig arbeid. Denne Guds trofaste tjener, som valgte å fortsette trolovelsen med Maria, til tross for alle ryktene som gikk om hennes graviditet, var nær Jesus i avgjørende år av hans liv. Hvor lenge vet vi ikke. Evangelieforfatterne er tause hva angår Josefs liv. Vi får bare noen små glimt av ham i forbindelse med Jesu fødsel, og som flyktning i Egypt og bittelitt om Jesu oppvekst. Det lille vi får vite gir oss likevel et bilde av en snill mann.

Jesus, sann Gud og sant menneske, var også Snekkersønnen! Hans gudfryktige far la igjen viktige ting hos barnet han tok se av. I Josef kan hvert menneske se sitt kall. Han hjelper oss til å akseptere vårt liv som det er, og være tilfreds med oss selv, vårt kall, vårt arbeid, og til å leve et liv i all enkelhet - og at akkurat det er Guds vilje med våre liv.

Josef arbeider midt i verden. For hans vedkommende i Nasaret. I et snekkerverksted. De fleste av oss er også kalt til å leve midt i verden med våre liv og med vårt arbeid. Måtte også vi ære Gud gjennom vårt arbeid, og ta på oss ansvar, slik Josef gjorde, selv for det som ikke er vårt.

Slå ned på tempoet - bli vár Den Hellige Ånds rytme

Liturgien vi bruker i Kristi himmelfartskapellet består av vekselslesning mellom liturg og deltagerne i gudstjenesten. Vi leser i en bestemt rytme. Den er ganske langsom. Enkelte ganger hender det at noen forsøker å få opp tempoet. De leser litt raskere enn andre. Men det varer ikke så lenge. De andre fortsetter bare i det tempoet som vår bønnerytme tilsier.

Da kommer freden og roen.

Vi lever i en tid hvor det meste skal få fort. Det raske tempoet skaper ofte mye uro og rastløshet.

Jeg har tenkt mye på dette den siste tiden. Derfor var det svært oppmuntrende å lese et innlegg på Facebook i dag, av en amerikansk venn av meg. Han forteller at han nylig hadde et seminar i en kirke. Før han skulle undervise forberedte han seg på å lede gudstjenestens liturgiske del. Da han leste ordene "fred være med dere", følte han at Den Hellige Ånd talte til ham og sa:

"Joe, følg takten min!"

Joe innrømmer at han ofte taler for fort når han blir følelsesmessig engasjert. Derfor opplevde han at dette var Herrens tiltale til ham om at neste gang skulle han slå ned på farten, og ikke ha det så travelt.

Vi trenger pausene. Den rolige rytmen. Gjennom årene har jeg lært at det er tempoet til Den Hellige Ånd. Bibelen forteller meg at den som tror, haster ikke. Når jeg kjenner at jeg ubevisst og bevisst øker tempoet, ber jeg Herren hjelpe meg til å komme inn i Den Hellige Ånds rytme.

1. mai, de frie menighetene og Bergprekenen

Så er maidagen her. For far betydde den alt. Når man kjenner hans historie og oppvekstvilkår er ikke det vanskelig å forstå. I går var jeg så heldig at jeg gikk gatelangs i området hvor han ble født og vokste opp. Da ble det enda mer forståelig. Fars historie er arbeiderens historie. Han ble etter hvert skomaker og senere industriarbeider.

Dette er mine røtter. Jeg er stolt av far, og den han var.

Nå var far aldri en del av historien til de frie menighetene, men det er en kjent sak at blant medlemmene av baptist- og pinsemenighetene fantes det mange fra arbeiderklassen. Slik var det lenge. Slik er det ikke lenger. Det har selvsagt sammenheng med utviklingen ellers i samfunnet. Likevel burde vi ikke glemme på en dag som denne at mange baptist- og pinsemenigheter hadde medlemmer fra nettopp arbeiderklassen. Egentlig hører arbeiderklassen og de frie menighetene sammen. Verdigrunnlaget er ganske likt. Om det var slik blant frie lutheranere, vet jeg ikke. Jeg kjenner historien for dårlig.

Statskirken derimot, var ikke stedet for den vanlige arbeider. Presten var jo statens forlengede arm. Han var embetsmann, og var gjerne sammen med lensmannen når noen skulle kastes ut med tvang fra sin bolig. Da talte presten statens sak. Det kom sjeldent noe godt budskap fra presten til arbeideren.

I 1883 samlet for eksempel alle landets biskoper seg rundt "Opraab til Christendommens Venner i Vort Land. Der ble det advart mot de farlige radikale tendensene i tiden. Noe senere da debatten om allmenn stemmerett for menn pågikk skrev biskop J.Chr. Heusch:

"Noe så opprørende og tyrannisk som den alminnelige stemmerett, som i ethvert samfunn legger makten i de umyndiges og vilkårlige massers hånd, må være ordenens og rettferdighets Gud imot." (Kilde: Fri fagbevegelse, 22.01.2007).

I de frie menighetene slapp vanlige arbeidere til. De ble forstandere og eldste. Ofte uten noen form for teologisk utdannelse. De var ulærde menn, men fikk høyt betrodde stillinger. Det myndiggjorde lekmannen og gav verdighet til sliterne i samfunnet.

Lørdag besøkte May Sissel og jeg Prøysenstua på Rudshøgda. Jeg ble spesielt grepet av noe som sto skrevet i en monter utenfor. Der kunne vi lese om Julie Prøysen, mor til Alf. Det sto at hun på sine gamle dager var så redd for å dø. Årsaken var at hun hadde født et barn utenfor ekteskap. Slikt var stor skam på den tiden. Jeg ble gående rundt der på denne lille plassen inni skogholtet og tenke på hvor mye vi har skremt folk med, særlig fra våre talerstoler. Skremt småkorsfolket. At de såkalt "kondisjonerte" i samfunnet fikk barn utenfor ekteskap var ikke så alvorlig. Det kunne skjules. Men ikke blant de fattige. Og da truet man dem like så godt med fortapelsen.

I dag skal jeg plukke blåveis og hvitveis og sette på fars grav. Det er blitt en tradisjon. Jeg vil hedre min far denne dagen, og takke for alt det gode jeg fikk med meg fra ham. Rettferdighetssansen. Solidariteten med de fattige og undertrykte. Brorskapet. Verdier han hadde fått med seg fra sin harde oppvekst. Når jeg ble en kristen i 1972, og leste Det nye testamente for første gang, og da særlig Bergprekenen, så jeg slektskapet. Bare det at Jesus er mye mer radikal! Selv bygger jeg min tro og overbevisning nettopp på den undervisningen Jesus ga oss i Bergprekenen. Det finnes nemlig et løfte knyttet til dette:

"Hver den som hører disse mine ord OG GJØR DET DE SIER, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet over, og vindene blåste og slo imot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell." (Matt 7,24-25)

Jeg synes dette ordet av og til misbrukes. Man bruker det i så mange sammenhenger hvor man sier f.eks at "jeg bygger mitt liv på Guds ord, og da vil ikke mitt hus blåse ned i stormen." Det er forsåvidt riktig, men disse to versene står i en helt spesiell sammenheng! Når Jesus sier: "Hver som som hører disse mine ord...", så må vi spørre oss hvilke ord Han sikter til. Svaret på det spørsmålet er at Han sikter til Bergprekenen, som begynner i Matt 5,1 flg og slutter med disse ordene i Matt 7. Det er de som hører disse ordene og gjør det de sier som bygger sitt liv på fjell og hvis hus ikke vil blåse ned i stormen. Det er noe å tenke på!