Kristusmystikeren Andrew Murray

Få oppbyggelsesforfattere har betydd så mye for meg personlig som Andrew Murray (bildet). I kveld skal vi feire hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet. Ikke minst har hans gedigne bønneveiledning betydd mye, og hans undervisning om overgivelsen til Guds vilje. Den har fulgt meg helt siden jeg ble en kristen i 1972. Da var jeg så heldig å komme over noen av bøkene til Murray i dansk oversettelse. Så ble jeg introdusert for flere av hans bøker på engelsk. Da stiftet jeg også bekjentskap med undervisningen til Murray om Kristi blods betydning og om det indre livet med Gud. Dette skulle danne mye av grunnlaget for mitt eget kristenliv, og ble helt avgjørende for meg.

Andrew Murray ble født i Sør-Afrika i 1828.  Men han var ikke blitt mer enn to år, ble han sendt til Aberdeen i Skottland sammen med sin bror John, for å leve der og etter hvert få sin utdannelse der. Faren var pastor i den reformerte kirken, og var utsendt fra Skottland til Sør-Afrika for å arbeide som misjonær der. Hans mor var etterkommere av franske hugenoter og av tyske lutheranere. 17 år gammel kom han til en levende på Kristus. Etter omvendelsen skrev han til sin far:

"Jeg har nå overgitt meg helt og holdent til Kristus."

Den avgjørelsen skulle holde livet ut. I Skottland tok Andrew Murray en mastergrad, og derfra dro de to brødrene til Utrecht hvor de studerte teologi ved universitetet. I Utrecht ble de to brødrene medlemmer av en vekkelsesgruppe som kalte seg: 'Het Reveil'. Denne gruppen sto i opposisjon til rasjonalismen som da var på fremmarsj blant kristne i Nederland.

9.mai 1948 ble John og Andrew Murray ordinert til Den hollandsk reformerte kirken og vendte så tilbake til Cape Town. I Sør-Afrika begynte Andrew som omreisende forkynner. Han fikk ansvar for et stort område med svært spredt bebyggelse, men ung som han var, gikk han på med krum hals. I 10 år reiste han rundt i et område av Sør-Afrika sterkt preget av sykdom, og måtte kjempe mot både slanger og løver!

Andrew Murray utviklet tidlig et bønneliv og ba ofte og lenge om vekkelse. De fikk han da også oppleve flere av.

I 1856 giftet han se med Emma Rutherford. De skulle få elleve barn sammen.

Rundt 1870 møtte han den fremvoksende hellighetsbevegelsen og hans tro ble fordjupet og styrket. Samtidig opplevde han også en dåp i Den Hellige Ånd.

Murray ble i stadig sterkere grad fascinert av den kristne mystikken, og kalte hjemmet sitt for "Clairvaux" etter klosteret som Bernhard av Clairvaux hadde bygget opp. Han leste også og gav ut bøker av 1700-tallsmystikeren William Law, og var veldig grepet av helbredelsestjenesten til Johann Christoph Blumhard. Etter hvert som troen hans modnet, opplevde han et stadig større slektskap med dem som er gått foran.

Andrew Murray døde 18.januar 1917.

Om å bøye nakken i stormen

Jeg føler meg litt som denne karen her om dagen. Når sykdom strammer grepet og tar litt overhånd, og lever sitt eget liv, er det lett å gi etter. Og i en viss forstand må man også det. Det er ikke alt man kan styre. Når muskler stivner, og gjør helt andre ting enn det du vil de skal, når øresusen har bestemt seg for å ta kvelertak på dagen og natten blir en fiende - ja, da er det lett å kaste inn håndkleet og si at nok er nok. Men det er lite du kan gjøre med det.

Men en tittel på en bok skrevet av Corrie ten Boom er blitt meg til hjelp:

"Gi deg ikke - gi deg over."

Det er hemmeligheten.

Bøye nakken i motvinden. I stormen.

Overgi sin skrøpelige kropp, sin sjel, til Gud.

Jeg øver meg i å be: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd. Du forløser meg, du trofaste Gud."

Fra en stadig tankestrøm til stadig bønn

"Våre hjerner er alltid aktive. Vi analyserer, funderer, dagdrømmer eller drømmer. Det går ikke et sekund iløpet av dagen eller natten da vi ikke tenker. Man kan si at vi tenker 'uavbrutt'. Iblant ønsker vi at vi skulle kunne slutte å tenke om så bare for en liten stund, da kunne vi slippe mange bekymringer, skyldfølelse og frykt. Vår evne til å tenke er den fremste gaven til oss, men den er også kilden til vår største plage.

Må vi være offer for denne stadige strømmen av tanker? Nei, vi kan omdanne vår uavbrutte tankevirksomhet til uavbrutt bønn ved å gjøre den indre monologen til en stadig dialog med vår Gud, som er all kjærlighets kilde.

La oss bryte ut av isolasjonen og innse at Noen finnes der i vårt innerste og vil lytte i kjærlighet til alt det som fyller og oppfyller hjernen."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Mennonitene i USA tar avstand fra 'dritt-land'-kommentaren til Trump

Det vestlige distriktet av Mennonite-kirken i USA tar sterk avstand fra president Donald Trump og hans 'dritt-land' uttalelse.

Det skjer i en uttalelse fra eksekutiv-komiteen i den vestlige avdelingen av dette kirkesamfunnet 13.januar. Medlemmene av eksekutiv-komiteen tar avstand fra Donald Trump's vulgære språk og karakteriserer hans uttalelse som trist. De sier uttalelsen ikke bare rammer de landene som presidenten skal ha nevnt. men også de medlemmene av deres kirkesamfunn som kommer som immigranter til USA.

I uttalelsen heter det blant annet: "Vi fordømmer det anstøtelige og nedverdigende språket og holdningene til innvandrere, spesielt fra de afrikanske land og Haiti. Vi tror at alle mennesker, uansett hvor de er fra, er elsket av Gud og skapt i Guds bilde."

Det vestlige distriktet av Mennonite-kirken i USA appellerer til landets president om å be om unnskyldning for sitt rasistiske språk og omvende seg. Mennonitene oppfordrer kristne til å be og handle på en slik måte at det reflekterer verdien til alle mennesker.

Mennonite-kirken i USA er en del av den anabaptistiske bevegelsen, og hadde i 2013 ca 839  menigheter med tilsammen 78.892 døpte medlemmer.

Et år med 'Guds gave til menneskeheten'

Et år etter at Donald Trump ble valgt til president for Amerikas forente stater er landets evangelikale kristne mer splittet enn noensinne. Det er et tankekors all den stund det var hvite evangelikale kristne som sørget for å få ham valgt. I flere hvite evangelikale kristnes øyne var denne mannen 'Guds utvalgte redskap". Han skulle redde USA fra moralsk undergang og kaos, ble det sagt.

Virkelig?

De overså at mannen de ville ha som USA's 45 president hadde flere ekteskap bak seg, og en promiskuøs fortid i baggasjen, at hans språk var usedvanlig vulgært, at han var anklaget for overgrep mot en rekke kvinner, og at han heller ikke var særlig bevandret i Bibelen. Men han var Israelsvenn og han ville ha konservative dommere i Høyesterett. Var det virkelig hovedgrunnen for deres støtte?

I året som har gått har han twitret og kommet med uttalelser, ikke minst utilslørt rasistiske, som har sjokkert en hel verden. Fortsatt støtter evangelikale - vel og merke hvite evangelikale - kristne opp om ham.

Et rekordhøyt antall - 81 prosent - av USA's hvite evangelikale kristne velgere valgte å gi sin stemme til denne mannen. Dessuten valgte flere kjente kristne pastorer aktivt å støtte ham under valgkampen, og noen av disse er nå hans rådgivere. En av dem, pastoren for First Baptist Church i Dallas, Texas, har nærmest gitt Trump blankofullmakt til å bruke atomvåpen mot Nord-Korea.

Men det første året etter at Trump ble valgt har også ført til store spenninger blant evangelikale kristne i USA. Den bestselgende kristen-konservative forfatteren Stephen Mansfield, kjent for sin fremragende biografi om Dietrich Bonhoeffer, som også er utgitt på norsk, på Hermon forlag, er nå  aktuell med en ny bok: 'Choosing Donald Trump: God, Anger, Hope and Why Christian Conservatives Supported Him.' Han forteller at han kjenner til familier som ikke lenger spiser Thanksgiving-middag sammen. Det er for sterke spenninger. Og han forteller om ungdommer som ikke lenger går i kirken fordi pastoren hele tiden lovpriser Donald Trump.

Og det er sterke spenninger i det første protestantiske kirkesamfunnet i USA - Southern Baptist Convention. Mer enn halvparten av dette kirkesamfunnets 15 millioner medlemmer er ikke-hvite. Vi skal ikke glemme at 74 prosent av alle ikke-hvite velgere i USA uansett religiøs tilhørighet stemte på Hillary Clinton.

Det viser at det fremdeles er et raseskille i USA. Også blant kristne.

I august i fjor skjer det noe som skaper sterke reaksjoner og rystelser blant kristne i USA. Donald Trump sjokkerer når han forsvarer høyreekstremister og nynazister som marsjerte gjennom Charlotteville. Det var i disse opphøyene at den antirasistiske demonstranten Heather Heyer ble drept da en høyreekstremist kjørte inn i en folkemengde.

Dette førte til at en av Trumps tilhengere, A.R Bernard, som er pastor for den største evangelikale menigheten i New York, Christian Cultural Center, trakk sin støtte og ville ikke lenger være en del av det evangelikale rådet som står last og brast med Trump. Mesteparten av medlemmene i Christian Cultural Center utgjøres av svarte.

Minoritetene har ikke hatt det greit dette året. De er blitt en målskive for Trump, og til tross for Trumps holdning til Israel, er hatet mot jøder forsterket i USA.

Og twitringen til USA's president har skapt større uro og større usikkert og frykt enn mye annet, ikke minst i forholdet til Nord-Korea. Mens Nord-Korea og Sør-Korea forsøker å nærme seg hverandre og det pågår reelle samtaler dem i mellom, twitrer Donald Trump om at han har større atomknapp enn noen annen og han forsikrer verden gjennom twitringen sin at han er et geni.

Helbredelsesevangelisten George Jeffreys, del 1

I går fant jeg frem en bok jeg kjøpte for flere år siden. Jeg kjøpte den i en kristen bokhandel i Southampton mens jeg var på besøk der hos gode venner, sammen med min sønn. Det er en bok om en bemerkelsesverdig mann: George Jeffreys (bildet), en samtidig med Smith Wigglesworth, og en av pinsebevegelsens pionerer. Denne waliseren fikk stå i en evangelisttjeneste med helbredelsens nådegave som rystet Wales og resten av Storbritannia.

Jeg vil bruke 2018 til å studere livene til noen av de som fikk stå i en tjeneste der de fikk formidle helbredelse til lidende mennesker. Jeg tror kanskje Gud har lagt det på meg. Underlig i grunn, jeg som lider av flere alvorlige sykdommer. Men jeg tror at 'Gud kan' - som var Kathryn Kuhlmans motto, og det til tross for at jeg er syk. Jeg har sett Ham gjøre det mange ganger, og mange av de gangene har jeg selv vært mest skrøpelig og sårbar.

George Jeffreys ble født i den sørlige delen av Wales, i Nantyffylon, Maesteg, 28. februar 1889. Han var det åttende barnet og den sjette sønnen til kullgruvearbeideren Thomas Jeffreys og kona Kezia. Han fikk navnet George etter en bror som nylig var død. Nesten med det samme han ble født, forlot broren Stephen, som da var 12, skolen for å bli med faren ned i gruvene.

Det er underlig, men disse to brødrene, fra denne nokså avsidesliggende dalen i det sørlige Wales, skulle påvirke en hel nasjon og livene til tusenvis av mennesker i årene mellom de to verdenskrigene. Ja, den ilden de bar på skulle antenne en brann tvers over Europa, og nå så langt som til New Zealand, Sør-Afrika og USA.

George ble omvendt sammen med broren Stephen i november 1904. I de første ukene av det som er blitt kjent som Vekkelsen i Wales. George og Stephen deltok på morgengudstjenesten i Siloh Independent Congregational Church hvor Glasnant Jones forkynte Guds ord. Stephen hadde vært i syndenød noen dager og han tok imot Jesus som sin Frelser sammen med 15 år gamle George.

Umiddelbart kastet George seg inn i arbeidet i dette kapellet. Pastoren fikk en spesiell interesse for den unge mannen og så at Gud hadde lagt sin hånd på ham. Han fikk forvissningen om at George var et utvalgt redskap.

I 1910 blåste det en frisk vind av velsignelse tvers over Storbritannia. Den skulle være med på å forme den fremvoksende pinsebevegelsen. Det begynte i Sunderland i 1907 når Thomas Ball Barratt preket om 'dåpen i Den Hellige Ånd' i All Saint's Church hvor Alexander Boddy var pastor. Derfra spredte pinseilden seg. Over alt begynte folk å tale i tunger. George Jeffreys skulle bli sterkt berørt av dette.

Men det var ikke selvsagt. George Jeffreys var skeptisk, svært skeptisk til tungetalen og ville ikke ha noe med dette å gjøre. Men Gud ville det annerledes.

(fortsettes)

Tre nepalesiske kristne arrestert i India anklaget for blasfemi

Tre nepalesiske kristne er arrestert i India i forrige uke anklaget for å ha ærekrenket hindu guder og religiøse bilder. Det er lokale hinduer i delstaten Uttar Pradesh som står bak anmeldelsen. Radikale hinduer bruker ofte falske blasfemianklager og påstander om tvangskonvertering for å få stanset kristne. Og dessverre er det slik at indisk politi ofte er på lag med hindunasjonalistene.

De tre neapalesiske kristne: Bahadur Tamad, Shukra Rai og Mekh Bahadur kom fra Nepal til India forrige søndag. De begynte å dele ut kristen litteratur, før de dro til det stedet hvor de skulle bo. Onsdag kom de i samtale med to hinduer. Disse to har så levert inn en klage til det lokale politiet, som igjen førte til at de tre neapaleserne ble arrestsert.

I følge International Christian Consern kan det ta lang tid før saken kommer opp for en domstol. La oss huske våre tre nepaleiske trossøsken i våre forbønner.

Tillit i trapesen

"Tillit er grunnvollen i livet. Uten tillit kan ikke noe menneske leve. Trapesartister gir oss et herlig bilde av dette. Den som slipper taket må stole på den som skal fange henne/ham. Sirkusartistene kan gjøre de mest skrekkinngytende saltomortaler, men det som gjør fremvisningen severdig er at de som fanger opp dem finnes der i rette tid på rett plass.

Vi må ofte slippe tak i livet. Det er fantastisk å fly, fri som en fugl, men om Gud ikke finnes der til å fange oss opp, blir det ingenting av det hele. La oss sette vår lit til den store 'fangeren', Gud selv."

-Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

The Simple Way 20 år

Det er lett å tenke at man må være mange for å ha innflytelse og bli til noe. Slik er det ikke i Guds rike. I den sammenhengen kan man likevel være liten og likevel ha stor påvirkningsktaft.

9.januar i år var det ganske nøyaktig 20 år siden den ny-monastiske kommuniteten 'The Simple Way' ble startet. Det lille bofellesskapet har ikke bare spilt en viktig rolle i nabolaget, men har også inspirert mennesker mange steder til å starte små kommuniteter flere steder i verden med det siktemål at man ønsker å leve et autentisk kristenliv i hverdagen. Samlet rundt Kristus, i tidebønnens rytme, i Lectio Divina tradisjonen (den langsomme lesningen av Bibelen) og bordfellesskapet og nattverden lever disse kommunitetene som lys i en mørk verden.

Shane Claiborne som startet kommuniteten 'The Simple Way' i Philadelphia, USA, har sammen med Jonathan Wilson-Hartgrove vært to av de mest toneangivende inspiratorene i denne bevegelsen innen kirken.

9. januar 1998 flyttet fem venner sammen med Shane Claiborne til 3234 Potter Street (bildet). I den fattigste delen av byen, hvor behovene var størst.

'Vi flyttet dit med en brann i våre hjerter', skriver Claiborne.

Og de ønsket å forandre verden! Intet mindre. Urkirken var den store inspirasjonskilden. De ville leve slik den levde.

"Vi ønsket å se Guds rike," skriver Shane Claiborne og legger til: "At Guds drøm skulle gå i oppfyllelse. Vi visste at troen ikke bare var en billett til himmelen og en lisens til å ignorere verden rundt oss."

Og hit Potters Street har hundrevis av mennesker kommet og godt og satt igjen sinefigeravtrykk. Her har folk delt fellesskap, både rundt bordet, og i bønn, levd med en dagsrytme og sett liv forvandlet. Dessuten har denne kommuniteten vært til stor inspirasjon for lignende kommuniteter verden over. Og er det fremdeles.

Profet og martyr

I går - på Martin Luther King søndagen - var jeg så heldig å få lytte til en direkte-sending fra Greenleaf Christian Church i Goldsboro, North Carolina, USA. De hadde invitert Jonathan Wilson-Hartgrove, en av de ledende skikkelsene innen den ny-monastiske bevegelsen og baptistpastor, til å tale. Han tok utgangspunkt i en tekst fra Lukas, lignelsen om Den rike mannen og Lasarus. En tekst Martin Luther King arbeidet mye med den siste tiden han levde.

Det var en utfordrende tale. Virkelig. Slik er det når man våger å la den bibelske teksten få tale inn i vår egen samtid, med de utfordringer våre samfunn står overfor. Og Jonathan Wilson-Hartgrove har en profetisk stemme i vår tid. Han taler direkte til de som innehar maktposisjoner og utfordrer de.

Som president Donald Trump. Der er det mye å ta tak i! Jonathan Wilson-Hartgrove nevnte Trumps siste uttalelser om 'dritt-land', uttalelser som svært mange i de landene den amerikanske presidenten siktet til, opplever som rasistiske. Og han nevnte uttalelsene som hvem som har størst atom-knapp.

Men det som opptok Jonathan Wilson-Hartgrove mest er uretten som rammer de fattigste og de marginaliserte.

'Problemet med den rike mannen," sa Wilson-Hartgrove, var ikke at han var rik, men at han ikke så den fattige Lasarus. Og da snakker vi virkelig om å se! Med hele oss. Som innebærer at vi gjør noe. Praktisk. Konkret. Ikke bare snakker.

Noe må gjøres med uretten. Vi kan ikke lenger overse den og holde den på avstand.

Leser vi profetbøkene i Det gamle testamente ser vi at Gud er på de undertryktes side. Han tar parti med de fattige, de fremmede i landet, enkene, de farløse, de syke. Og profetene refser de som undertrykker. Det har de fått i oppdrag av Gud.

Mange av vår tids profeter spår lykke, snakker om hvor velsignet du kommer til å bli, hvor rik, og hvor mektig og forteller deg at det er fred og ingen fare. Men det er sjeldent vi hører en profet tale mot de som har makt, mot uretten, mot de som undertrykker.

Men vi finner det samme hjertelaget hos Gud i Det nye testamente. Apostelen Paulus sier det slik i Gal 1,10: "Vi skulle bare huske på de fattige, og nettopp det har jeg lagt vinn på å gjøre."

Det er noe å tenke over på Martin Luther King dagen i dag. I dag er det 89 år siden han ble født, og 4. april er det ganske nøyaktig 50 år siden han ble myrdet.

Hellige Mungo - kjent for sin mildhet

Sammen med våre keltiske venner i Mull Monastery of All Celtic Saints feirer vi i dag minnet om den hellige Mungo. Han går også under navnet Kentigern, og var bare et foster da han hans mor ble kastet ut fra en klippe og ut i det iskalde vannet. De overlevde, og Kentigren vokste opp hos sin mor, som var enslig. Det var den hellige Serf som tilbød den enslige moren og hennes sønn beskyttelse. Den hellige Mungo er helt til denne dag kjent for sin mildhet. Tenk å bli husket for akkurat det!

Fader Seraphim, en rumensk monk som iherdig arbeider for å få bygget et keltisk kloster på øya Mull, skriver:

"Det finnes mange historier om den hellige Mungo's liv og mirakler, men jeg liker så godt dette lille diktet som forteller om fire av dem:

Her er fuglen som aldri fløy
Her er treet som aldri vokste
Her er klokken som aldri ringte
Her er fisken som aldri svømte.

Den siste verselinjen har gitt oss inspirasjonen til vårt ikon.

Hver av disse linjene refererer til et særskilt mirakel, men det som berører meg aller mest er den overveldende stillheten og freden som bygger seg opp fra den ene verselinjen til den neste. Den åpenbarer for oss en menneskelig skikkelse som har slått røtter et annet sted, ikke i verden. En mennskelig skikkelse hvis 'reise' ikke var avhengig av denne verden, hvis vekst og sang er fri fra den ondskap som denne verden kastet mot ham.

For, ifølge verden, skulle Mungo aldri ha vært født. Verden hadde dømt ham til døden, mens han fremdeles var i sin mors mage. Verden hadde hilst dette med hat før det hadde sett dagens lys. Så Kentigern måtte lære å fly til tross for at vingene hans var blitt kuttet. Han måtte lære å synge til tross for at han var blitt gjort taus før han var født.

Vi har mye å lære av ham. I dag er hellige Kentigern anerkjent som beskytter av dem som blir mobbet og undertrykt, og Gud alene vet hvor mye vi trenger hans bønner i en verden som i økende grad styres av mobbere. God festdag, alle sammen! Må vi alle bli velsignet, må vi alle være beskyttet."

Etiopia: Syv kristne arrestert etter å ha deltatt på bønnemøte

Syv etiopiske kristne er arrestert for å ha deltatt på et bønnemøte. De syv menene er også blitt nektet å betale kausjon i påvente av en kommende rettsak.

Alle syv tilhører et anabaptistisk kirkesamfunn i Etiopia, Meserte Kristos, og møttes oppe på et fjell for å be. En militæravdeling overhørte bønnemøtet, og da de syv mennene ba 'mot Satans makt og rike' tolket soldatene dette som en politisk markering mot landets myndigheter. De syv mennene ble derfor arrestert for opprør.

2. januar ble det holdt en rettslig høring. Der fikk de beskjed om at de var nektet muligheten til å betale kausjon, og at saken mot dem var svært alvorlig. Det antas at myndighetene har lånt øre til Den ortodokse kirken i denne saken. Den ortodokse kirken i landet anser protestantiske kirkesamfunn å være vranglærende sekter, og det er tette bånd mellom myndighetene i landet og Den ortodokse kirken. Dette har ført til at mange evangeliske kristne er blitt forfulgt.

Idyll ved Kristi himmelfartskapellet

Det er idyll inne i skogen ved Kristi himmelfartskapellet disse dagene. De store snømengdene har skapt en eventyrskog, hvor snøen ligger tungt på trærne. Det er stille og fredfullt. Lyset fra lyktene påkapellveggen er den eneste lyskilden. Åpner du døra til kapellet, møtes du med levende lys på alteret og på det store korset på gulvet. Der kan du knele ned og øse ditt hjerte ut for Herren.

Hver eneste torsdag året rundt møtes mennesker her fra ulike trossamfunn. Her er baptister, pinsevenner, lutheranere, katolikker, bare for å nevne noen. Men hit kommer også mennesker uten noen spesiell kirketilhørighet. Noen for samtaler, andre for å delta i torsdagens gudstjeneste. Slik har vi holdt på i drøyt fem år.

Dette kjenner jeg på djup takknemlighet for. Den ukentlige bønnegudstjenestens rytme betyr mer og mer for meg. Dette kan jeg simpelthen ikke leve foruten! Jo mer man lever med i liturgien, jo mer blir den en del av deg. Du får et eieforhold til den. Den er ikke lenger ord som du gjentar, den er liv som leves. Og lesningen av Guds ord fester tak. Bønnefellesskapet blir nært og personlig. Her bes det for små og store ting, og vi får stadig vitnesbyrd om at Gud griper inn i menneskers liv. Vi ber for syke og lidende, og andre behov og alltid for den lidende kirke.

Alt skjer så stillferdig, Vi som kommer hit er helt vanlige mennesker.

Vi har hatt vår egen julekrybbe ved siden av Kristi himmelfartskapellet i advents- og romjulen. Et stillferdig vitnesbyrd om inkarnasjonens mysterium.

Biskop Hilarius kjempet for den overleverte apostoliske troen

I dag feirer vi minnet om en av de mest betydningsfulle kirkefedrene fra 300-tallet: Hilarius av Poitiers (317-367).

Hilarius vokste opp i et hjem hvor man ikke bekjente den kristne troen. Vi kjenner lite til hans barndom, men det er tydelig at han bar på en inderlig søken etter sannheten. Han kom til tro ved å lese Bibelen og ble døpt på bekjennelsen av sin tro sammen med sin kone og sin datter.

I år 353 blir han viet til biskop av Poitiers i Frankrike. Det skjer i en opprivende tid for kirken. Kampen mot arianismen var hard. Arianismen var en teologisk lære som har sin bakgrunn fra den aleksandrinske presten Arius, som levde ca 260-336. Ifølge arianismen er Sønnen et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men ikke guddommelig.

Hilarius var motstander av denne vranglæren, og gav tydelig uttrykk for det. Det førte til at keiseren forviste ham fra Poitiers i perioden 356-359. I eksil i landskapet Frygia skrev Hilarius sitt mest betydningsfulle verk. En bok om Treenigheten.

Biskop Hilarius var en tydelig forsvarer av den overleverte apostoliske troen. Gjennom sin bibelkunnskap og forståelse for de brytningene som oppstod i forbindelse med det nikenske kirkemøtet, spilte Hilarius en helt avgjørende rolle i formingen av den teologiske tenkningen i vest. En av hans elever, og som skulle lære mye av biskop Hilarius, var Martin av Tours. Før sin død oppmuntret Hilarius Martin, som senere skulle bli biskop av Tours i Frankrike, til å grunnlegge et kloster i stiftet Ligugé. Martin av Tours skulle bli en av de største inspiratorene til den monastiske bevegelsen blant kelterne, hvorfra vi har vår norske kristenarv.

Mot slutten av sitt liv skrev biskop Hilarius en kommentar til Salmenes bok.

Hans minnedag er 13. januar

Tålmodighet - om å leve helt og fullt nå

Tålmodighet er et vanskelig åndelig område. Det er ikke bare å vente til noe skjer som vi ikke råder over: at bussen skal komme, at regnet skal opphøre, at en venn skal komme tilbake, at en konflikt skal løses. Tåmodighet er ikke en passiv venting på at noen skal gjøre noe. Tålmodighet krever at vi lever helt og fullt hvert sekund, at vi er helt nærværende hver stund, at vi smaker på nuet, at vi er der vi er.

Når vi er utålmodige forsøker vi å komme bort fra nuet. Vi oppfører oss som om det viktige skal skje i morgen, senere og et annet sted. La oss være tålmodige og stole på at skatten vi søker finnes gjemt i jorden vi står på.

Ungdomspolitikere presser på for assistert selvmord

Det kjempes i kulissene for at legeassistert selvmord skal godkjennes i Norge. De som presser mest på er ungdomspartiene Unge Venstre, Fremskrittspartiets Ungdomsorganisasjon og Grønn Ungdom, men også Unge Høyre og Arbeidernes Ungdomsfylking følger like etter. Det bør kristne som ber for Norge merke seg.

Det er journalist Bjørgulf K. Bjåen som skriver dette i Vårt Land torsdag denne uken.

Det partiet som er helt i frontlinjen for assistert selvmord i Norge er Fremskrittspartiet. Det var partiets ungdomsorganisasjon som presset moderpartiet, og som sørget for at landsmøtet i FrP våren 2009 vedtok å gjøre aktiv dødshjelp mulig i Norge. Dermed flyttet Fremskrittspartiet et av de gamle grenseskillene som Gud i sitt ord advarer mot å bli flyttet.

Landsmøtevedtaket i Fremskrittspartiet ble plassert i partiets prinsipprogram. Det ble strid om dette, og partileder Siv Jensen tonet dette ned i forbindelse med valgkampen i 2009. Men saken stopper ikke der. Ungdommene i Fremskrittspartiet presser på. De er en pådriver for å åpne for aktiv dødshjelp, og har sørget for at FrP fremdeles har vedtaket fra landsmøtet i 2009 med i sitt prinsipprogram.

Og det er likedan i Venstre, som nå er i regjeringsforhandlinger. Ungdommene i partiet er også pådrivere for å gjøre assistert selvmord lovlig.

Men ungdommene er ikke alene.

I følge journalist Bjåen ønsker også 'fleire lokallag og fylkeslag i Norges to største parti' å fjerne hindringene i straffeloven. Bjåen nevner Troms AUF og Østfold AUF som eksempler på fylkeslag som har gjort vedtak på sine årsmøter i fjor for å gjøre aktiv dødshjelp i Norge lovlig.  Det samme har Arbeiderpartiets ungdomsfylking i Fredrikstad og Moss gjort vedtak om på sine årsmøter.

Lys nok for neste steg

Vi skulle så gjerne ha sett inn i fremtiden. Vi sier: 'Hvordan vil det kommende året bli for meg? Hvor kommer jeg til å befinne meg om fem eller ti år?'

Det finnes ingen svar på disse spørsmålene. For det meste har vi akkurat så mye lys at vi kan se neste steg: hva vi har å gjøre den neste timen eller den kommende dagen. Kunsten å leve er å nyte av det vi kan se og ikke klage over den delen som ligger i mørket. Når vi kan ta neste steg, forsikret om at vi kommer til å ha tilstrekkelig med lys etter det steget, kan vi vandre gjennom livet gjennom livet med glede og overraskes over hvor langt vi kommer.

La oss glede oss over det lille lyset vi har og be om at den sterke lysstrålen tar bort alle skyggene.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Seminar - Bønn for Oslo

Jeg gleder meg til i morgen, fredag 12. januar. Kl.17.00 skal jeg ha et seminar i forbindelse med "Bønn for Oslo" i Filadelfiakirken. Tema er: "Velsignelsen i ubesvarte bønner - hva holder Gud på med når Han ikke svarer på våre bønner."

Det hadde vært veldig hyggelig å hilse på deg om du har anledning til å være med. Ellers er det mye annet spennende som skjer i forbindelse med Bønn for Oslo. Se programmet her:

https://bonnforoslo.no/

Brennende hjerter

"Jeg hører Herren si:

'Jeg ser hender og hjerter løftet i intim bønn - disse må jeg trå nær. Jeg må puste i duften av denne intimiteten, for jeg er vel tilfreds.'

Bønnene til de med brennende hjerter er blitt en sann velduft for Herren. Disse hjertebønnene fyller gullskålene i himmelen. Når vi studerer Skriften, ser vi hvordan vår kjærlige Far beskriver lidenskapelig bønn som 'en duft av røkelse' (2.Kor 2,15. Erik Gunnes oversettelse). Det er Hans måte å si hvor tilfreds Han er når vi tilber Herren av hele vårt hjerte, og ikke har det travelt med å avslutte.

Oppriktig, kjærlig bønn er en utsøkt vakker ting som stiger opp fra de gylne alterne hvor de hellige med brennende hjerter viser sin kjærlighet til Herren. De holder Herren med selskap, snakker til Ham som en elsker og en venn. Det spiller ingen rolle hvor de tilber, om det er på sine knær eller i en praktfull katedral. Det som får Hans oppmerksomhet er de med brennende hjerter som roper ut med oppriktighet, og som nekter å gi opp inntil de har oppnådd en virkelig forbindelse med Den Høyeste. Når Han finner noen som passer til den beskrivelsen, siver en vidunderlig velduft ut mot Tronen og Han lener seg ut for å kjenne duften av den. Han kjenner duften av den og smiler i åpenbar glede. Noen ofrer sann tilbedelse. I dag kaller Jesus deg inn i et djupere bønnenivå. Vil du høre Hans kall og komme?

"La min bønn være røkelse for deg, mine løftede hender et kveldsoffer." (Salme 141,2)

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vekkelse midt i ruinhaugene i Syria

I årevis ba syriske kristne om vekkelse. 'Men jeg kunne aldri ha forestilt meg at den skulle komme gjennom en krig,' sier en kirkeleder. Syv år med borgerkrig har etterlatt Syria i ruiner. Mange av de som kom fra kristne familier forlot Syria i en tidlig fase av krigen, noe som førte til stor fortvilelse hos mange menighetspastorer som så at deres forsamlinger ble mindre og mindre-

Etter at deres land ble omformet til ei steinrøys, forsøkte disse pastorene å hjelpe til så godt de kunne. Mange menigheter gav bort klær og mat til de som banket på deres dører for å få hjelp i deres trengsel.

Så skjedde det utenkelige: muslimer begynte å komme til kirkene for å få hjelp. De søkte ly i kirkene og de hadde mange spørsmål om den kristne tro. Lengselen etter Gud var sterk, og etter å ha blitt presentert for evangeliet, kom en etter en til tro.

Midt ruin-haugene i Syria pågår det nå en stille vekkelse!

Men det er ikke bare muslimer som kommer til tro. Også en del nominelle kristne kommer nå til en levende tro på Jesus. Disse har gjerne familie og slektninger som har ortodoks eller katolsk bakgrunn, men har selv ikke tatt et standpunkt for Jesus. Disse menneskene blir nå sterkt påvirket av vekkelsen som berører muslimene.

La oss be for dette forunderlige verk Gud gjør midt i de kolossale lidelsene i den syriske befolkningen.

Vennskapets gave

Vennskap er en av de største gaver et menneske kan ta imot. Det er et bånd som betyr mer enn vanlige mål, interesser eller erfaringer. Vennskapets bånd er sterkere enn dem som den seksuelle foreningen kan skape, djupere enn dem som en delt skjebne kan forsterke, og de kan være enda inderligere enn ekteskaps- eller familie-båndene.

Vennskap er å være sammen i glede og sorg, selv da man ikke kan øke gleden eller minske sorgen. Vennskap er en sjelens forening som leder til en edel og sann kjærlighet. Vennskap får hele livet til å lyse.

Salige er de som legger ned sine liv for sine venner.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gledelige nyheter for alle som ber for Nord-Korea

For alle oss som ber for den spente situasjonen mellom Nord- og Sør-Korea, har dette vært en gledens dag hvor mange har løftet hellige hender i djup takknemlighet til Gud:

For første gang på to år satt delegasjoner fra nord og sør ansikt til ansikt inne i den demilitariserte sonen som skiller de to landene.

Møtet fant sted i det såkalte 'fredshuset' og resulterte i at Nord-Korea sender både idrettsutøvere, publikum, pressekorps og dansere til Pyeongchang. Det fortjener et aldri så lite halleluja! Så får vi be om at dette kan være med på å bryte ned isfronten mellom de to landene og mildne spenningene. Kanskje dette kan være med på å skape fred?

La oss fortsette bønnetrykket i vårt bønneengasjement for Nord- og Sør-Korea.

Jeg tilhører Jesus

I går talte Herren så sterkt til meg ut fra ordene i 1.Kor 3,23:

"... men dere hører Kristus til."

Det får store konsekvenser for våre liv - om vi tar de ordene på ramme alvor.

Jeg tilhører ikke meg selv. Jeg tilhører heller ingen andre. Jesus er ikke bare Frelseren, Han er også Herren. Jeg kan ikke velge bare den ene siden av Ham. Enten er Han både Frelser og Herre, eller så er Han ingen av delene. Paulus omtaler seg seg som "Jesu Kristi tjener." Ordet for 'tjener' og ordet for 'slave' er et og samme ord på gresk.

I det samme brevet skriver apostelen Paulus:

"Dere er dyrt kjøpt ..."  (1.Kor 6,20)

Vår frelse kostet alt. Den kostet Jesus livet. Han betalte for den med sitt dyrebare blod. Jeg er kjøpt fri - fra synden og fra verden og fra en evig fortapelse - av Jesus. Og tilhører Ham.

Hvilke praktiske konsekvenser får det for våre liv i dag? I de valgene vi gjør? I vårt forhold til mennesker?

Jeg tilhører Kristus!

Det er jo aldeles fantastisk.

Spøtsmålet er: Er jeg til salgs? Finnes det ting jeg ville forråde Jesus for? Eller vil jeg være lojal mot Ham hele livet?

Rystende skandale i Ukraina

Dagbladets Morten Strand forteller en djupt tragisk og helt absurd historie 8.januar som viser hvilken skandale manglende enhet i Kristi kropp kan føre til og hvor skadelig sammenblandingen mellom stat og kirke er.

Det er rystende lesning: Nyttårsaften velger en mann å avslutte livet i den ukrainske byen Zaporizjzja. Han hopper fra åttende etasje fra en høyblokk. I sammeøyeblikk er en far, Roman Polishjuk ute med sin et år gamle sønn. Mannen som hopper lander oppå sønnen, og begge dør.

Som om ikke denne forferdelige tragedien er rystende nok: når foreldrene vil få sønnen gravlagt, nekter presten! De døde barnet tilhører en kirke som hører inn under Kiev-patriarkatet, og den russiske presten, Jevgen Molshanov, tilhører Moskva-patriarkatet. Et barn døpt i en av Kiev-patriarkatets kirker vil ansees å være udøpt fordi Moskva-patriarkatet ikke godkjenner Kiev-patriarkatet.

Her er det ikke snakk om å se og møte en familie i djup sorg som har mistet sitt barn. Her er det snakk om politikk. Både kirkepolitikk og sekulærpolitikk. Den russisk ortodokse kirke står på russernes side, og dermed det som er Kremls politikk, mens Den ukrainsk ortdokse kirke er lojale mot Kiev og Ukraina. To kirker i samme ortodokse familie som ikke vil godkjenne hverandre.

Vi rister vel alle på hodet, men egentlig burde vi gråte!

Tro hva Jesus ville ha sagt om dette?

Han ba:

"Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg..." (Joh 17,20-21)

Her kan du lese artikkelen i Dagbladet:

https://www.dagbladet.no/kultur/mann-hoppet-fra-attende-etasje---landet-pa-ettaring-na-nektes-barnet-begravelse/69321956

Trond Giske og den hellige kua

2017 skulle bli året da vi gjenoppdaget synden. I alle slags miljøer ble ting som var skjult i mørket avdekket av et ubehagelig lys. Tafsing, trakassering, overgrep kom for en dag. Aviser, TV, Internett ble fylt av historier om kvinner og menn som kunne fortelle om overgrep av forskjellig karakter. Her i Norge ble Trond Giske avslørt, men han er ikke alene. Varslere har også meldt fra om seksuell trakassering i både Høyre og Kristelig Folkeparti, og vi kjenner også til litt eldre historier fra Fremskittspartiet.

Ingen ser ut til å gå fri. Heller ikke menigheter. Det skjer i en tid hvor det ikke er populært å snakke om synd. Men rett foran våre øyne, i full offentlighet avsløres syndens grelle styggedom. Og det hjelper lite at enkelte av de nye nådelærerne sier at kristne ikke lenger har synder å bekjenne. For også blant kristne foregår seksuell trakassering.

Men det er en ting få, om noen, snakker om. Trond Giske var innom det i sin offentlige syndsbekjennelse i Dagsryven, nemlig den rollen alkoholen spiller i denne sammenheng. Giske innrømmet at spriten hadde vært en medvirkende årsak.

Men få våger å sette dette på dagsorden: vår liberale holdning til alkohol. Den er Norges hellige ku.

Tabloidavisene skrev om det før jul: tusenvis av barn som gruet seg til julaften fordi far og mor drikker så mye. De kunne også fortelle om et helt nytt fenomen: voksne som må følge sine foreldre til avrusning på Borgestad-klinikken. Nå er det ikke bare mor og far som er utrygge personer for barn. Besteforeldre er blitt det også!

Men vi snakker ikke om det.

Norske politikere vil ha ytterligere liberalisering av norsk alkoholpolitikk, og nordmenn reiser til syden for å drikke seg snydens, mens Sjømannnskirkens folk må ta seg av barn som vandrer gatelangs fordi mor og far er sanseløst fulle.

Politiske møter og idrettsarrangementer og alkohol hører sammen. Men slik burde det ikke være. Absolutt ikke. Disse arenaene burde heller være alkoholfrie soner, hvor det ble diskutert politikk av edrue folk og hvor man kunne glede seg over store idrettsprestasjoner uten fyllesyke. 

Kanskje ble det mindre trakassering av det også?

Men dette snakker vi ikke om. Vi kan snakke om trakasseringen, men ikke om det som medvirker til at det blir slik, for det er en hellig ku som ingen vil slakte.

Det tristeste av alt er når også en menighet blir et utrygt sted for mennesker. Den som tar opp dette blir fort stemplet som moralist.

Iranske kristne ber om forbønn

Uroen og opprøret i Iran fortsetter. Situasjonen er svært uoversiktelig. Nå ber iranske kristne oss om å be om at Gud må gi dem visdom til hvordan de skal opptre i det som nå skjer. Skal de evangelisere blant de som demonstrerer, eller er det for farlig? De ber oss også om å be for følgene av demonstrasjonene: Vil de gi økt religionsfrihet, eller vil myndighetene nå slå ned det folkelige opprøret og stramme til enda mer mot de kristne?

For det er ingen tvil om at evangeliske kristne utgjør en stor trussel mot det iranske presteregimet. Den sterke vekkelsen som pågår mange steder i Iran, gjør at de blir stadig flere.

La oss stå sammen med våre iranske brødre og søstre og be Gud gi dem den visdom de trenger.

Viktig navneendring

Troen setter spor. Hos enkelte, djupe spor og ingen ting er mer kroppsliggjort enn den kristne troen. Den handler ikke først og fremst om ord, om teorier, men om liv, levd liv.

Saulus fikk et overveldende møte med Den oppstandne Kristus. Hans liv ble ikke bare snudd på hodet, det ble totalt forvandlet etter hvert som Kristus vant skikkelse i ham.

For å markere at møtet med Den oppstandne hadde endret hans livskurs, endret også Saulus sitt navn til Paulus. Det skjer muligens i forbindelse med hans dåp. I hvert fall dukker navnet Paulus opp etter dåpen, og etter at han blir sendt ut fra menigheten i Antiokia:

"Saulus, som også ble kalt Paulus..." (Apg 13,9)

Hvorfor valgte han dette navnet?

Det vet vi ikke sikkert, men kanskje det hadde noe med navnets betydning. Paulus betyr nemlig: 'liten'. Saulus derimot betyr: 'den betydningsfulle', eller 'den etterspurte'.

Et møte med Gud forvandler oss fra å være viktige i egne øyne, til å bli små.

Vitnesbyrdet til døperen Johannes var dette: "Han (Jesus) skal vokse, jeg skal avta." (Joh 3,30) Eller som Erik Gunnes oversetter det: "Han skal vokse, jeg skal svinne bort."

Og apostelen Paulus avlegger selv følgende sterke vitnesbyrd:

"Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." (Gal 2,19b-20a).

Kan det bli noe mer radikalt?

Takknemlighet

I dag hadde jeg gleden av å besøke Pinsekirken Kolbotn igjen. Jeg talte om "Velsignelsen i ubesvarte bønner", i forbindelse med at menigheten har startet på sin årlige bønneuke. Denne menigheten har jeg et spesielt forhold til. I nærmere tre år besøkte jeg den jevnlig - noen ganger to-tre ganger i måneden - i forbindelse med at menigheten var uten pastor. Jeg deltok også i prosessen med å få valgt ny pastor, og jeg tror alle er glad for at Olaf Flatland takket ja. Menigheten har hatt en god tid etter det.

Det var så godt å treffe igjen gode venner! Takk for den raushet jeg alltid blir møtt med i Pinsekirken Kolbotn. Takk for alle gode klemmer og gode ord. May Sissel og jeg traff mange av de vi kjenner, og en del nye. Det lover godt at det er kommet til mennesker vi ikke kjenner. Savnet noen, men det er ikke alltid at det passer for alle, og noen av de vi kjenner er nå enten hjemme hos Herren eller er på sykehjem. Vi takker Gud for dem alle.

Så fint at vi også fikk feiret nattverd sammen. Takk til Jan Willy Løken som ledet og som sang og førte oss inn i Guds nærbær, og til Olaf Flatland som inviterte meg.

Frukt som vokser fra sårbarheten

"Det er forskjell mellom det å være fremgangsrik og det å være fruktbærende. Fremgang kommer av styrke, kontroll og verdighet. Et fremgangsrikt menneske har kraft til å skape noe, kontrollere utviklingen og forme det. Fremgang gir lønn og ofte berømmelse. 

Det som bærer frukt oppstår derimot gjennom svakhet og sårbarhet. Og frukten er spesiell. Et barn er en frukt som fødes frem i sårbarhet, fellesskap er en frukt som modner gjennom sønderbrutthet som man deler, og nærhet er en frukt som vokser frem når man rører ved hverandres sår.

La oss minne hverandre på at det som gir sann glede ikke handler om fremgang men om å bære frukt."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et lite mirakel i Nord-Korea

Historien du er i ferd med å lese handler om et aldri så lite mirakel. Det handler om åtte små poser med medisiner. De er blitt pakket, og pakket om igjen, de har reist over havet, passert tre land og vært igjennom utallige sikkerhetsjekker før de endelig nådde målet: en liten medisinsk klinikk beliggende på en bondegård i utkanten av Nord-Koreas hovedstad Pyongyang.

Chris Rice (bildet), som er representant for Mennonitenes Sentralkomite i Nordøst-Asia, hadde gleden av å overrekke posene til lederne for den lille medisinske klinikken. Overrekkelsen skjedde samtidig som USA's president Donald Trump turnerte en rekke land i Asia, og spenningen mellom Nord-Korea og USA var på bristepunket. Chris Rice oppholdt seg på dette tidspunktet i Nord-Korea. I reisefølget fantes også Julie Bell (nr to på bildet fra venstre) som representerer Mennonitenes Sentralkomite i Canada.

Rice og Bell var i Nord-Korea for å se på humanitære prosjekter som Mennonitenes Sentralkomite støtter i dette svært lukkede landet. I forbindelse med et tidligere besøk hadde de blitt oppmerksomme på behovet for visse medisiner. En medisinsk klinikk manglet det meste. De fikk gitt beskjed til et kontor Mennonitenes Sentralkomite har i Sør-Korea og derfra til USA og Canada. Medisinene ble skaffet til veie. Tøyposer med Mennnonitenes logo: fredsduen ble laget. Så startet den lange ferden som skulle gå fra Winnipeg i Canada og ende opp i Nord-Korea.

Det var noen svært glade og takknemlige ansatte ved klinikken i Nord-Korea som tok imot posene med livsviktige medisiner og kirurgisk utstyr.

Så mens diktatoren i Nord-Korea og USA's president krangler om hvem som har størst atom-knapp arbeider fredelskende amerikanske og canadiske mennoniter med å hjelpe nødstedte mennesker i Nord-Korea.

Et stort skille og profetiske ord for 2018

R. Loren Sandford (bildet) er en profetisk røst jeg gjerne låner øret til. Han har våget å sette et kritisk søkelys på mye av det som utgir seg for å være profetisk tale i vår tid, og han er heller ikke en som profeterer i 'hytt og pine' hver eneste dag. Når han taler er det med integritet og med tyngde.

Jeg har valgt å oversette følgende, som jeg finner relevant for oss:

"Dette er noe jeg sa i forbindelse med en profetisk konferanse i Lakeland, Florida den første uken i november: et stort skille åpner seg mellom de som er søkersensitive og de som søker å være følelsomme for Gud. Dette gjenspeiler den større splittelsen som finnes mellom venstre og høyre, liberale og konservative, hyper-nåde og kostbar nåde, mellom moral og umoral. Det er livsforbedrende kristendom mot en kristentro basert på korset, Jesu blod og oppstandelsen. Jeg lever for å dø med Ham, slik at jeg kan leve med Ham. Det er underholdnings-kristendom versus tilbedelse i ånd og sannhet."

R. Loren Sandford har også kommet med disse profetiske ordene om 2018:

'Forhåndsvisning' er en del av mitt profetiske budskap for 2018. Gud vil bevege seg med makt og økende hastighet for å gjøre sitt folk helt. Skjulte synder vil bli avslørt og ødelagte steder vil bli avdekket for at Gud skal gjenopprette og manifestere sin herlighet gjennom oss. Så dette er et helbredelsens år - som ikke bare varer et år, men for en lengre periode. Gamle sår. Smertefulle sår. Skuffelser. Hellig olje vil strømme over disse sårene, for etter at de er blitt avdekket kommer rensingen. Det vil ikke bare handle om det indre livet, men også om sykdom og ødelagte kropper. I motsetning til tidligere perioder vil den komme på en mer forsiktig måte, full av kjærlighet, uten fanfarer eller overdrivelser eller sinne eller fordømmelse eller legalisme eller metoder.

En gave

I dag er vår kjære Wheaton terrier, Poirot, 11 år. Jeg pleier å si: han er en firbeint gave bestående av ubetinget kjærlighet! Alltid like glad, alltid like positiv, alltid der for oss. Det var vært elleve morsomme år. En fantastisk støtte på mine dårlige sykdomsdager. Han har sittet ved siden av meg med labben på brystkassa når jeg har hatt anginaanfall. Han har varslet når jeg har hatt lavt blodsukker, og han går ved siden av meg når Parkinsons gjør meg ustø.

Og så har vi veldig mange gode og lange samtaler! Han er den beste sjelesørgeren. Alltid lyttende. Noen ganger skakker han på hodet og ser meg djupt inn i øynene og forteller meg at han elsker meg uansett.

I dag skal han få det beste han vet : pølser med 'knekkelyd'.

Møteplan januar 2018

MØTEPLAN JANUAR 2018

Til alle dere som ber for oss: Her er møteplanen for januar. Bruk den gjerne når dere ber:

Søndag 7: Pinsekirken Kolbotn (bildet) kl.11.00
Fredag 12: Bønneseminar Filaldelfiakirken, Oslo kl.17.00 i forbindelse med Bønn for Oslo.
Søndag 14: Brumunddal baptistkirke kl.11.00
19.-21: Bønnehelg i Livets Vann, Stathelle
26,-28: Bønnehelg med Influx nettverket, Bergen

Er du i nærheten av noen av de stedene vi besøker hadde det vært veldig hyggelig å få hilse på deg.

Sårbar som en fugl

"Livet er dyrebart. Ikke fordi det er uforanderlig, som en diamant, men fordi det er sårbart, som en liten fugl.

Å elske livet er å elske dets sårbarhet, søke omsorg, oppmerksomhet, ledelse og støtte. Livet og døden hører sammen gjennom sårbarheten. Det nyfødte barnet og den døende oldingen minner oss på at livet er dyrebart.

La oss ikke glemme at livet er dyrebart og sårbart i de periodene  da vi er sterke, fremgangsrike og populære."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Tenåringsjenter holdt fanget og mishandlet av familiemedlemmer etter at de kom til tro på Jesus

To tenåringsøstre fra Laos ble bundet fast og mishandlet av sin egen familie etter at de var blitt kristne. De var i utgangspunktet animister. De mottok også trusler fra lederen i landsbyen de kommer fra, og måtte flytte til en annen landsby.

Det er Gospel Herald som skriver om dette. De har Åpne Dører som kilde.

Til tross for den forfølgelsen de nå utsettes for forblir de to tenåringsjentene trofaste mot Jesus.

17 år gamle Nani og 16 år gamle Nha Phong ble kristne i 2016. De kom til tro gjennom et annet familiemedlem. Søskenbarnet er pastor for en menighet i en landsby i nærheten av der Nani og Nha bor. De to tenåringsjentene er aktive i denne menigheten.

Nani og Nha ble holdt fanget av familiemedlemmer i fire dager. La oss huske dem i våre forbønner.

- Om 10 år vil legeassistert selvmord være lovlig i Nord-Europa

For mange år siden leste jeg en bok som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Originaltittelen var: "Whatever Happened to the Human Race". Når Luther forlag ga den ut i 1982 fikk den tittelen: "Menneske - hva er du verd". Den er skrevet av teologen og filosofen Francis A. Schaeffer, grunnleggeren av L'Abri i Sveits og den anerkjente amerikanske kirurgen C. Everett Koop.

Boken blottla en hel rekke symptomer på den snikende nedvurderingen av menneskeverdet i det sekulariserte samfunnet. I boken beskrev Schaeffer/Koop situasjonen for de ufødte, de nyfødte og de uproduktive/uønskede der konsekvensene er tydelige: fosterdrap og eutanasi - det vil si aktiv dødshjelp.

Boken var aktuell den gangen og kanskje enda mer i dag. Den er hva jeg vil kalle et profetisk forvarsel på det som både har kommet, nemlig fosterdrapet, og som nå kommer for fullt, nemlig aktiv dødshjelp.

Jeg kom til å tenke på denne boken når jeg leste artikkelen til journalist Bjørgulf K. Bjåen i Vårt Land i går. Det var skremmende lesning. En europeisk autoritet på eutanasi, professsor og lege, Georg Bosshard, spår lovendringer i Nord-Europa som vil føre til at man vil tillate aktiv dødshjelp. Dette vil skje i løpet av 10 år, sier Bosshard.

Logikken er enkel og brutal: Å avslutte liv i mors mage er lov. Da bør kan kunne få avslutte sitt eget liv, om man ønsker det, om sykdom blir for tung å bære.

Og journalist Bjåen dokumenterer endringene som er i ferd med å legge grunnen for at eutanasi vil bli tillatt:

* Seks av ti svensker sier ja til aktiv dødshjelp. Bare 14 prosent sier nei.

* Syv av ti dansker vil fjerne forbudet mot aktiv dødshjelp. Bare 11 prosent vil beholde forbudet.

* Syv av ti nordmenn er svært eller litt enige i påstanden: Legeassistert selvmord bør tillates for personer som har en dødelig sykdom med kort forventet levetid.

* I Finland har et opprop som krever legalisering av aktiv dødshjelp samlet over 50.000 underskrifter. Kravet er overlevert den finske Riksdagen.

Journalist Bjåen skriver også at en tverrpolitisk gruppe folkevalgte i Sverige forsøker å få saken opp på den politiske dagsorden. Alle svenske partier, bortsett fra Kristdemokraterna, er med.

Artikkelen slår også fast at land med et liberalt syn på abort også har et liberalt syn på dødshjelp. Både i Høyre og i Fremskittspartiet her hjemme er det krefter som ønsker å åpne opp for eutanasi i Norge.

Kallet går nå til alle Gud har kalt til å stå på murene i forbønn for land og folk til å våke og be!

Billedtekst: Foto av framtiden av mitt eksemplar av boken til Schaeffer/Koop.

Si navnet Jesus!

Husker du tiden da du datet og sa det helt spesielle navnet på den du hadde kjær? Det betydde virkelig noe for deg. Hjertet ditt løp løpsk når du datet. 

Det samme skjer med Jesus. 

Jesus. Hans navn 'er en utgytt salve. Derfor elsker jomfruene deg.' (Sal 1,3)

I det vi sier navnet 'Jesus', frigjør det salvelsen som forandrer atmosfæren i et møte. Jeg har deltatt i møter hvor jeg aldri fikk muligheten til å preke. Vi sa bare navnet 'Jesus' og i det øyeblikket ble en kraftig salvelse forløst i rommet. Hans navn er ikke navnet på en fremmed, men på en kjær og nær venn. 

Si navnet Hans i dag: 'Jesus'.

- Steve Porter. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Ædabæda - atomknappen min er større enn din, så!

Jeg tror mange av oss som så nyhetene i går kveld og som ber for den spente situasjonen på Korea-halvøya, anet et visst håp etter å ha hørt at Nord-Koreas diktator var klar for å sende nordkoreanere til Pyeongchang og at han håpet OL ville bll en suksess. Presidenten i Sør-Korea var svært raskt ute for å gripe den gyldne anledningen, og sa at Nord- og Sør-Korea straks  måtte møtes for å snakke sammen.

May Sissel og jeg så bortpå hverandre og tenkte det samme: Er vi i ferd med å få svar på våre bønner? Slik tror jeg mange som ber tenkte.

Så våkner vi til nok en twitring fra Donald Trump, og går fra håp til fortvilelse. Det er som vi nok en gang befinner oss i en stor sandkasse hvor Donald sitter og skryter av at han har større atomknapp enn alle andre. Det er visst størrelsen det kommer ann på.

I sin brautende stil twitrer USA's president:

"Kan noen fra hans utarmede og sultende regime vennligst informere ham om at jeg osgå har en atomknapp, men den er mye større og kraftigere enn hans, og min knapp funker."

For å si det slik: verden er ikke blitt noe mindre utrygt sted etter at Donald Trump ble valgt. Jeg vet ikke hva som er mest usikkert: at diktatoren i Nord-Korea har en mindre atomknapp som han har med seg i sandkassa enn at Trump skryter av at hans er mye større.

La oss be om at verdens ledere besinner seg. At kloke mennesker kan sette seg ned for å snakke sammen og at vi nå kan se de første tegnene til løsningsorienterte forhandlinger.

Nasjonalistiske hinduer vil gjøre India fritt for kristne innen 2021

Fordi vi har sett så mye brutal forfølgelse fra islamister, er det lett å overse den trussel kristne står overfor fra hinduister. Hindunasjonalister i India ser nå for seg det nye India: I 2021 skal det i følge dem ikke være kristne igjen i India.

Og siden det hindunasjonalistiske partiet BJP tok regjeringsmakten i India i 2014, har hindunasjonalistene vist at det står makt bak truslene. Forholdene for kristne i India har virkelig blitt mye vanskeligere. Mange opplever trakassering, direkte forfølgelse og enkelte har mistet livet.

Truslene om et India 'kjemisk fritt' for kristne innen 2014 er slett ikke urealistisk. Det finnes mange voldelige hinduistiske grupper som er villige til å ty til vold, grov vold, for å gjøre India til en hindustat hvor alle andre religiøse grupper vil bli forbudt. Trusselen er nylig blitt fremført på nasjonalt TV.

Det er tydelig at de nasjonalistiske hinduene føler seg truet av veksten den kristne kirke opplever i India. De kristne teller nå 60 millioner mennesker av en befolkning på 1,3 milliarder. Hindunasjonalistene vil ganske enkelt stoppe veksten. Et virkemiddel er tvangskonvertering. Åpne Dører opplyser at titusenvis av kristne er blitt tvunget til å forlate sin tro og bli hinduer.

Kristne organisasjoner som driver humanitært arbeid, som den kjente organisasjonen Compassion, er blitt tvunget til å forlate India. Det melder Världen i dag.

Compassion, som driver hjelpearbeid i mange land, måtte forlate India i 2017. Deres bankkontoer ble stengt, virksomheten ble stanset og tusentalls barn mistet den økonomiske støtten de fikk. Dette førte igjen til at de som var ansatt av Compassion i India også mistet sine jobber.

La oss huske våre trossøsken i India i våre forbønner.

Nå gjelder det å be for Iran

Det som skjer i Iran er svært dramatisk. De siste dagers hendelser, med opptøyer i en rekke iranske byer har nå endt i voldelige sammenstøt med demonstranter og opprørspolitiet. Nyhetsbyrået Reuters meldte sent i går kveld iranske demonstranter har skutt mot politiet. En politmann skal være drept, og flere såret. Reuters siterer en iransk politikilde som har uttalt seg på statlig iransk TV.

Tilsammen 13 personer skal være drept siden opptøyene startet torsdag i forrige uke. De voldelige sammenstøtene i går fant sted i byen Najafabad, sentralt i Iran. Opptøyene som startet torsdag har sitt arnested i den iranske byen Marshad.

I følge flere vestlige medier er det iranske presteskapet svært bekymret over utviklingen. Det som startet som et opprør mot høye priser og korrupsjon, er nå også et opprør mot presteskapet. Sprer volden seg kan presteskapet bruke alle midler for å slå opprøret tilbake.

Men det er ikke bare det voldelige folkeopprøret som bekymrer det iranske presteskapet om dagen. By etter by berøres sterkere og sterkere av en kristen vekkelse. Vi har sett det lenge, men rapporter fra ulike kilder, bekrefter at stadig flere iranere tar et standpunkt for Jesus. Så blir da også mange av dem forfulgt, og mange blir arrestert og soner i brutale iranske fengsler. Det gjelder både menn og kvinner.

Det er viktig at vi ber for Iran i disse dager. Ikke minst for våre lidende trossøsken. Iranske myndigheter til bruke alle midler for ikke bare å få stanset folkeopprøret, men også den kristne vekkelsen.

Billedtekst: Kartet viser noen av de byene som er berørt av vekkelsen. Foto: Back to Jerusalem.

Den åndelige vekstens foreldre

"Glede og sorg går hånd i hånd. Når hjertet vårt gleder seg over en betagende vakker utsikt hender det vi savner venner som ikke får se den, og når vi overveldes av sorg oppdager vi kanskje hva sant vennskap egentlig handler om.

Gleden skjuler seg i sorgen og sorgen i gleden. Om vi forsøker for en hver pris å unngå sorgen, får vi kanskje aldri smake gleden, og om vi er mistenkelige mot ekstasen, kan heller aldri smerten nå oss.

Gleden og sorgen er er den åndelige vekstens foreldre."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Basilios av Cæsarea - vekkelsesbæreren og bederen

Basilios av Cæsarea (330-379)

For en som er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i den tidlige kirkens historie er det helt all right å begynne det nye kalenderåret med å minnes en av gigantene: Basilios av Cæsarea. Han døde på denne dagen i år 379 bare 50 år gammel.

Det er nemlig han som ble far til den nye, gryende  klosterbevegelsen i øst, som skulle oppleve en slik sterk vekst. Dette var en vekkelse i ordets rette betydning. Mennesker ble vekket opp til liv i Gud. Samtidig var Basilios også en fornyer av gudstjenestens liturgiske liv. Så vi har mye å takke ham for. Også den nymonastiske bevegelsen, som jeg selv kjenner meg en del av, har hentet inspirasjon av denne biskopen.

Basilios vokste opp i et velstående, ja, et gudfryktig hjem i Kayseri i det nåværende Tyrkia. Hør nå bare: Hans far var lærer, hans mor datter av en av kirkens martyrer. Hun fødte ni barn: tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange. Dette var et bønnens hjem.

Basilios var også venn av en annen av kirkens giganter: Gregor av Nazianz, hvis minnedag det er i morgen. Etter studier i Athen, dro disse to ut i den egyptiske ørkenen.  På denne tiden pågikk det en stor vekkelse som hadde sitt nedslagsfelt i den egyptiske ørkenen, og Basilios som var drevet av en intens og djup Gudslengsel, ble berørt av denne vekkelsen. Her fant han det han lette etter. Mennesker som ønsket å leve i Guds hellige nærvær i bønn og forsakelse. Et slikt liv ville også Basilios leve!

Etter å ha vendt tilbake til sine hjemtrakter i Kapadokia, trakk han seg tilbake til fjellene der for å leve i bønn.

I år 362 ble Basilios viet til prestetjeneste i Cæsarea. Etter noen år ble han også biskop på dette stedet. Dette skjer på en tid hvor mange unge mennesker er djupt fascinert og grepet av den store ørkenvekkelsen. For Basilios, som hadde sett forfallet i kirken, handlet det monastiske livet om å vende tilbake til urkirkens liv og praksis. Dette betydde for Basilios å leve et liv i fellesskap, omsorg for de marginaliserte, arbeid, samfunnsansvar og samfunnsengasjement, bønn og åndelig lesning. Det er Basilios den nymonastiske bevegelsen har hentet sine verdier.

I nærheten av Cæsarea sørget Basilos for at det ble bygget opp en hel by som fikk navnet Basilia. Her kunne man finne et sykehus, et hjem for foreldreløse, en yrkesskole og herberger som fungerte som våre dagers suppekjøkken. I den østlige kristenheten var det munkene som tok seg av datidens marginaliserte.

Jeg nevnte at Basilios var en fornyer av det liturgiske livet. Det er fra ham vi har den vakre Basilios-liturgien som fortsatt brukes den dag i dag. Vi kan også takke Basilios for at han var en av arkitektene bak utformingen av treenighetstanken. Hans etterlatte skrifter kom også til å spille en stor rolle da den nikenske trosbekjennelsen fikk sin endelige formulering.

Årsordet for 2018: Jeg er i Herrens hender

Hvert år velger jeg et årsord som skal gjelde for hele året. Jeg ønsker at dette ordet skal være retningsgivende for meg. Et ord jeg forsøker å leve ut i praksis, og som dermed kan bli en del av mitt kroppslige, sjelelige og åndelige liv.

For 2018 er dette ordet Salme 31,6:

"I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud."

Jeg kan ikke være noe sikrere sted enn i Guds hender. Om Guds hender, sier Jesus:

"Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen skal rive dem ut av min Fars hånd. Jeg og Faderen er ett." (Joh 10,27-30)

Så i 2018 skal jeg øve meg i dette:

* Være et lite barn i Guds hender
* Lytte til Herrens røst

Jeg skriver øve fordi livet så langt har lært meg at jeg stadig må overgi meg i Guds hender - om man skal leve i Guds vilje med sitt liv. Det er ingen engangs hendelse, og så har man gjort det. Og så skriver jeg øve fordi det å være barn for en som er voksen er ikke alltid like lett. Vi vil jo gjerne gjøre tingene selv, og så tror vi at vi kan så mye!

Som barn kan jeg også få være redd. Med det mener jeg at jeg ikke skal spille skuespill og tro at ikke hele livet - med alle dets følelser - kan leves. Når jeg blir redd skal jeg i 2018 krype opp på Pappas fang. Med mine sykdommer kan man bli redd. Jeg har funnet ut at det er helt lovlig, også som et Guds barn.

Og så skal jeg øve meg i å leke! Barn leker helt naturlig. En som er voksen må gjerne lære seg det på nytt. Jeg vil glede og fryde meg for Guds ansikt dette året.

2018 er for meg overgivelsens år og barnets år. 

Det blir spennende.

Forvent en overraskelse

"Hver dag innebærer en overraskelse. Men bare om vi forventer den kan vi se, høre eller kjenne den når den kommer til oss. 

La oss ikke være redd for å ta imot hver dags overraskelse, om den enn kommer til oss som sorg eller glede. Den åpner en ny dør i hjertet, til en plass hvor vi kan ønske velkommen nye venner og mer helt oppleve fellesskapet."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen