Arvelig belastet, er det visst noe som heter. Noen ganger er det noe positivt, andre ganger kan det være riktig så negativt. Den positive siden burde vi jo være stolt over, men det rare er at vi blir ofte forlegne når disse sidene trekkes frem. Kanskje har det noe å gjøre med at vi er nordmenn?
Jeg husker et møte i det som en gang het Norges frikirkeråd. Jeg kom i snakk med en sogneprest i Den norske kirke, som for anledningen holdt et innledende foredrag. Dessverre husker jeg ikke hans navn lenger. Men det han sa til meg husker jeg: "Dere baptister må ikke være så tilbakeholdende med den arven dere har fått å forvalte. Den kan være med å berike vårt fellesskap og utfordre oss andre på det som er deres kjerneverdier."
Jeg har tenkt mye på de ordene. I møte med de som er større i antall og innflytelse er det lett å bli taus og forlegen. "Har vi noe å bidra med?" "Bærer vår stemme?"
I desember er det 45 år siden min far døde. Han ble 64, jeg var 13. Han etterlot seg en god arv, som jeg er en ydmyk forvalter av. Han gav meg visse verdier: kjempe for rettferd, alltid stå på de svakes side og kjempe for dem, ikke glemme hvor du kommer fra, respektere andre mennesker. Far hadde fått sine verdier fra arbeiderbevegelsen. Selv kom han fra svært enkle kår.
Både baptister og senere pinsevennene har sine røtter fra nettopp arbeiderbevegelsen. Det var enkle arbeidere, fattigfolk, de som sto nederst på rangstigen, som kom til tro og ble de første medlemmene. Lite med utdannelse, men de ble verdsatt som mennesker og ble valgt inn som eldste og som pastorer. De måtte tåle hån og spott, ja, direkte forfølgelse for sin tro og sin overbevisning. Når de lot seg døpe mistet de samtidig sine posisjoner og anseelse som gode borgere tilhørende Kirken, Den norske. Noen mistet til og med jobben. Og mange av dem kunne ikke gravlegges i vigslet jord.
Samfunnet har endret seg siden da. Men har vi glemt arven vår? Gjør den oss forlegne?
Hva kan vi og hva tar vi med oss inn i det store fellesskapet? Jeg har tatt med meg en arv fra Hunn kirke, og fellesskapet der, som ble det naturlige stedet for meg å bli en del av når jeg ble en kristen i 1972. Fra ungdomsklubb og gudstjenestefellesskap, fra Klubbstua på Ynglingen i Gjøvik, og senere fra menigheter tilhørende Det Norske Baptistsamfunn, hvor jeg har vært pastor for menighetene på Raufoss og Lillehammer.
En arv jeg gjerne forvalter med glede. Arven jeg har med meg har gjort det lett å dele fellesskap med andre: med lutheranere - både i Den norske kirke, Den evangelisk-lutherske frikirke, Misjonssambandet, med Misjonsforbundere, Metodister, pinsevenner, frie venner, ortodokse, koptere og romerske katolikker - fordi jeg er trygg i det som er min arv. Da blir det ikke så truende om andre mener noe annet. Vi er jo enig om det viktigste, og jeg ville aldri finne på å forkynne noe som skiller oss, når jeg inviteres inn i en annen sammenheng enn min egen. Men jeg vil ikke være forlegen med hensyn til det jeg tror er sant.
Vi burde alle lete frem igjen det som er vår arv og slutte å være forlegne når det gjelder vår tro og overbevisning.
