Naturen som bønnerom

'På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, ned til en elv, hvor de pleide å holde bønn...' (Apg 16,13)

Edin Løvås snakket om at bønnens hus har mange rom. Han skrev bok om det også. Et av disse rommene er naturen. Nå er den på sitt vakreste. 'Se på liljene på marken,' sa Jesus. Kanskje dette er en tid for deg til å lukke din dør til ditt lønnkammer, og gå ut i naturen og bruke den som et bønne- og lovprisningsrom?

Kanskje det er en ny erfaring. Ta deg tid til å lytte til de naturlige lydene: av fugler, vann, dyr. Kjenn på varmen fra solen. Kjenn på vinden, lytt til regnet. La Gud få tale gjennom sitt skaperverk.

Dette er en tid for å tie, og llytte.

Og det er en tid for lovprisning.

Kanskje du finner eller har funnet 'din bønneplass'? Som du stadig kan vende tilbake til.

Et av mine favorittskriftsteder i mange år er Matt 13,1:

'Samme dag gikk Jesus ut av huset og satte seg ved sjøen.'

Om Jesus kunne ta seg tid til det, kan jeg.

Jeg har oppdaget at Gud ofte taler til meg der.

Et lys i den beksvarte natten

I dag har jeg brukt noe av dagen til å se en dokumentarfilm om Ukraina. Deler av historien handlet om byen Lviv, og som ikke bare en vakker by, men som skjuler en forferdelig historie.

Før krigen var dette en av mange østeuropeiske byer med en stor jødisk befolkning. Her bodde det 160.000 jøder. De utgjorde en tredjedel av byens innbyggere. Så kom nazistene. Når krigen var over var det bare 1000 jøder igjen. Resten var drept - bare fordi de var jøder.

Denne dystre delen av historien kjente jeg til fra før, men jeg hadde aldri hørt om Leopold Socha og den jødiske handelsmannen Ignacy Chiger og hans familie.

Leopold Socha, var en polsk kloakkarbeider. Han utgjorde et lys i den beksvarte natten.

Ignacy Chiger klarte å unnslippe nazistene ved å gjemme seg i kloakksystemet under byen, sammen med sin lille familie. I en forferdelig stank, og med rotter og andre gnagere, rundt seg oppholdt denne familien seg her i 14 måneder. Det er ikke til å tro. Så redde de må ha vært. Ikke minst barna.

En dag ble de oppdaget. Av Leopold Socha.

Han klarte å smugle mat og vann ned til dem og reddet deres liv. Hvilken heltemodig innsats, for det var med stor fare for hans og den jødiske familiens liv.

Etter krigen ble Socha utnevnt av den jødiske staten som 'Rettferdig blant nasjonene', den høyeste utmerkelsen og æren en ikk-jøde kan få.

Jeg takker Gud for Leopold Socha.

Samtidig kjenner jeg på en djup sorg og fortvilelse over det hatet jødene har blitt utsatt for - og blir utsatt for. Gud forby - men med det jødehatet som sprer seg i dagens Europa - kan det skje igjen.
.

Det er visstnok laget film om familien Chiger og deres redningsmann. Den skal jeg skaffe meg. Her et bilde av familien Chiger.

Tilgi, men ikke glemme

Det tok omtrent 400 år før sveitsiske myndigheter i Bern ba anabaptistene om tilgivelse for den forfølgelsen de ble utsatt for.

Delegater fra hver eneste mennonite-forsamling tilhørende Swiss Mennonite Conference kom sammen Tavernas Evangelical Mennonite Church 20.april, for å ta imot et utstrakt hånd fra de sveitsiske myndighetene.

Forsoningsmøtet mellom de sveitsiske myndighetene og landets anabaptister, har sin bakgrunn i at sveistiske myndigheter offentlig henrettet 40 anabaptister i perioden 16. til det 18.århundre. Ene og alene på grunn av deres tro. Deres gripende vitnesbyrd finnes beskrevet i Martyr's Mirror.

Det overraskende forsoningsinitiativet fikk sin spede begynnelse i november i 2017. Da leste Christoph Neuhaus, som er direktør for det departement i Bern som arbeider med kirkelige anliggender, et offisielt brev hvor myndighetene ba om tilgivelse overfor landets anabaptister. Det skjedde i Rådhuset i Bern. Dette møtet var kommet i stand etter initiativ fra mennoniter og representanter for Den reformerte kirke. Det har vært tette og sterke bånd mellom de sveitiske mndighetene og Den reformerte kirke. Anabaptistene ble i sin tid forfulgt, arrestert, mishandlet og ofte brent eller druknet av både Den romersk-katolske kirke, Den lutherske- og Den reformerte. Flere  tusener ble forfulgt og led martyrdøden.

Anabaptistene i Sveits tok med glede imot den utstrakte hånden, og ønsket samtidig at denne forsoningshandlingen skulle være et sterkt symbol på fred.

- Vi er selvsagt klar over at vi ikke kan tale på vegne av de som led og ble forfulgt, men vi vet at de fulgte Kristus, og derfor stoler vi på at de ville ha svart: Ja, vi tilgir!

Anabaptistene i Sveits er likevel tydelig på at når de tilgir, så er ikke det samme som å glemme. Martyrene må huskes, og man må ta vare på deres vitnesbyrd og minnes dem.

Billedtekst: Christoph Neuhaus, til venstre og Lukas Amstutz, som er president for Swiss Mennonite Conference plantet et lindetre som et symbol på forsoningen.

Den rause Gud og vår bønn

Jeg tror flere enn meg kjenner seg igjen i disse ordene om det å be:

'Når alt kommer til alt, er sannheten den, at når vi ber, kommer vi alle med et flokete nøste av motiver, uegennyttige og selviske, nådefulle og hatefulle, kjærlige og bitre.

For å være ærlig, på denne siden av evigheten, klarer vi aldri å avdekke det gode fra det dårlige, det rene fra det urene.

Gud er raus nok til å motta oss med hele denne sammenblandingen.'

- Richard J. Foster (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Sann nestekjærlighet, del 1

Jeg klarer ikke å slippe tak i historien om fader Isidor, som døde i 1908, og som var en av Russlands siste store staretser, eller åndelige veiledere. Stadig vender jeg tilbake til boken om hans liv: 'Jordens salt', skrevet av Pavel Florinskij.

Florinskij skriver:

'Alle slags mennesker - munker og prester, kunstnere og lærere, studenter og seminarister, soldater, småborgere, bønder, arbeidere - hvem besøkte ham ikke? Man kom til ham for å be om penger, for å få trøst, med sine funderinger, man kom om man var trøtt av livet, fryktet straff, med tyngende synder, om man kjente stor glede, om man ville gi noe til de fattige, for å slutte fred med sine fiender, for å ordne opp med ting som angikk familien, for å få hjelp med sykdom, for å drive ut djevelen - ja, for alle slags anledninger kom man til ham.

Alle ble møtt med kjærlighet, alle forsøkte han å tilfredsstille. Men aller mest elsket han utstøtte mennesker, til og med skyldige mennesker. Om alle hadde vendt seg bort fra et menneske, så var det fremfor alt denne personen fader Isidor viste sin kjærlighet. Det fantes for eksempel en familie som det gikk rykter om at de drev en fordekt virksomhet, at de lurte folk og at politiet var etter dem. Til dem sendte han presanger - ja, til og med det han fikk selv ga han bort til dem.'

Vi hadde trengt flere som fader Isidor. I neste artikkel skal jeg fortelle om hans kjærlighet til jødene.

Bildet er ikke av fader Isidor, for det eksisterer ikke bilde av ham, men bilde av to munker fra Athos.

fortsettes

Takk til alle dere som ba i går

En stor takk til alle dere som ba og våket i går. Jeg var med i bønn til like over midnatt, når den historiske innstramningen av abortloven fant sted. Regjeringspartiene og nesten hele Senterpartiets stortingsgruppe - 17 av 19 - stemte for endringnen. 105 stemte for vedtaket, mens 64 stemte mot.

I timesvis diskuterte Stortinget de første innstramningene i abortloven på 40 år. Jeg tror at takket være bønn åpnet Gud en mulighetens dør med denne regjeringen. KrF hadde ikke fått samme muligheten, om de hadde fulgt Hareide på hans vei mot Arbeiderpartiet. Det ser man tydelig på det sterke reaksjonene som har kommet fra mange Arbeiderparti-representanter. Det er heller ingen som helst tvil om at disse kreftene vil gjøre sitt til at loven reverseres, om de skulle komme i maktposisjon igjen.

Enn så lenge vil barn i mors liv reddes. Det takker vi Gud for.

Det som skremmer meg mest i denne saken er at så få vil drøfte de etiske dilemmaene med å drepe en tvilling, eller flere for den saks skyld. Vi snakker om friske fostre som altså ikke skal få lov til å leve.

Det er sterke krefter som vil barnet til livs i mors liv. Sjelden har vi sett en slik aggressivitet som i denne saken.

Foto: Wikipedia

Skriften og biografiene

'Ved siden av De hellige skrifter, er det største hjelpemiddelet for troens liv en kristen biografi. Det er virkelig noe å merke seg at store deler av Bibelen handler om livet og arbeidet til profeter, patriarker og konger - hvem de var, hva de gjorde og sa, hvordan de ba, slet og led og triumferte til slutt.' 

- A.W Tozer (bildet), gjengitt i boken: L.G.Parkhurst, jr.: Francis and Edith Schaeffer. Bethany House Publishers, 1996. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når det har kommet til Sverige, kommer det nok til Norge også

Sverige pleier å ligge litt foran Norge i utviklingen, men Norge pleier å følge etter - på godt og på vondt.

Når Svenska Baptistsamfundet, Missionskyrkan og Metodistene skulle slå seg sammen og bli til Equmeniakyrkan, valgte en del baptistmenigheter å stå utenfor det nye kirkesamfunnet. De mente blant annet at Equmeniakyrkan beveget seg i en liberal retning. Det er ikke vanskelig å gi dem rett etter at Equmeniakyrkans årskonferanse i Kristi himmelfartshelgen vedtok ny kirkehåndbok.

I boken oppmuntres forsamlingene som utgjør Equmeniakyrkan til å beskrive Gud som kjønnsnøytral. Man oppfordres til å bruke ordet 'Gud' i stedet for 'Han'. Begrunnelsen er at ordet 'han' befester patriarkalske strukturer.

Hva vigsler angår finnes det tre alternativer:

1. Ekteskap er mellom en mann og en kvinne.
2. Ekteskap gjelder alle par.
3. Ekteskap er forbeholdt hvilket kjønn som helst.

I det tredje alternativet skal man ikke bruke bibelord om at Gud skapte mennesker til mann og kvinne. Begrunnelsen er at ingen skal føle seg ekskludert.

Kommer dette også til å bli standard for norske frimenigheter på sikt? Ja, jeg er redd for det. Vi trenger virkelig å be for våre menigheter.

Apostelmøtet i Jerusalem, del 2

Møtet som den kristne forsamlingen i Antiokia har kalt sammen til, er blitt kalt 'apostelmøtet i Jerusalem'. Det er ikke helt dekkende. For det er ikke bare apostlene som deltar, og det er slett ikke bare apostlene som har noe de skulle ha sagt.

Leser vi teksten nøye slik vi finner den i Apg 15, finner vi tre grupper som deltar i samlingen i Jerusalem. Det er:

1. Apostlene
2. De eldste
3. Forsamlingens medlemmer, samt utsendingene fra Antiokia. Vi kjenner navnene på to av dem, Barnabas og Paulus, men Lukas skriver også: 'noen andre.' (v.2)

Dette er ikke uten betydning, for når vedtaket skal gjøres, fattes det ikke av apostlene alene, men av menighetsfellesskapet.

Vers fire forteller oss at når utsendingene fra Antiokia kom til Jerusalem, ble de 'mottatt av menigheten og apostlene og de eldste'.

Den læremessige samtalen er det apostlene og de eldste som har:

'Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak.' (v6)

Spørsmål vedrørende lære avgjøres altså ikke på et menighetsmøte, men av apostlene og menighetens eldste.

Etter en nokså opphetet diskusjon, står forstanderen for menigheten i Jerusalem, Jakob, frem og oppsumerer samtalene, og ber dem om å høre på seg.

Det er altså ikke apostlene, men han som er innsatt  som er innsatt som forstander for menigheten i Jerusalem, som oppsumerer det hele og fremmer et vedtak. Her respekteres den delegerte myndigheten.

Når så vedtaket skal fattes, merker vi oss ordene til Jakob:

'For Den Hellige Ånd og vi har besluttet...' (v.28)

Dette er altså ikke bare en uttalelse fra en gruppe teologer, men Den Hellige Ånd står bak som inspiratoren.

Når utsendingene skal velges som skal formidle brevet fra dette viktige møtet, så velges de 'apostlene, de eldste og hele menigheten.' (v.22)

Brevet som sendes er skrevet av 'apostlene og eldstebrødrene ...' (v.23)

Slik fungerte altså menighetsfellesskapet i urkirken.

Salig er den mann og kvinne som vandrer sakte

Det hender jeg støter på noen i en butikk, som bærer et skilt hvor det står: 'under opplæring'. Jeg skulle ønske vi også var utstyrt med slike skilt når det gjelder vårt åndelige liv. For det er stadig noe nytt å lære, og for mitt vedkommende er det stadig noe jeg må lære enda en gang. Jeg er ihvertfall ikke ferdig utdannet.

Den leksen jeg holder på med nå handler om å slå ned på farten, for å gå i takt med Gud. Han går ofte saktere enn meg. Skal jeg få med meg noe av det livet jeg er ment å leve, å jeg ha tid til å leve det. Jeg øver meg i langsomhetens gode rytme.

De siste årene har jeg øvd meg i å væree ærlig. Ikke pynte på, men si det som det er overfor Gud. Om bønnen ikke er ærlig, er den falskneri. Da forestiller vi oss, forteller Gud noe som ikke er sant.

Salig er den mann og den kvinne som vandrer sakte.

Og som er under opplæring.

Be for Europa, del 1: Russland

I dag, 12.juni, er det Russlands nasjonaldag, og det er en passende anledning til å starte min lenge bebudede artikkelserie, om landene i Europa, og hvordan vi mer konkret og målrettet kan be for dem.

Russland er verdens største land hva landområde angår. Hele 17 000 000 kvadratkilometer. Det har grenser til Norge, Finland, Estland, Latvia, Hvite-Russland, Ukraina, Georgia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kina, Mongolia, Nord-Korea og .Litauen og Polen via Kaliningrad-eksklaven. Innbyggertallet er på nesten 143 millioner mennesker. Så vi kan med rette snakke om 'det veldige russiske riket'.

Hovedstaden er Moskva, som ligger i den europeiske delen av landet. De vestlige delene av landet dominerer både befolkningsmesssig og økonomisk. Russland er egentlig en føderasjon av med mange delrepublikker som har sine egne politiske ledere og forsamlinger. Disse delrepublikkene er så knyttet opp mot de mange ikke-russiske etniske gruppene i landet og har et utstrakt selvstyre.

Nyere russisk historie har vært preget av to sterke menn: Vladimir Putin og Dmitrij Mededev, som siden 1999, har vekslet på å sitte som president og statsminister. Etter Sovjetunionens fall i 1991 har Russland fått tilbake sin storpolitiske rolle i internasjonal politikk.

Under Putin har Russland opplevd en stor økonomisk vekst, samtidig har vestlige land og menneskerettighetsorganisasjoner kritisert Putin for å undergrave demokratiet og menneskerettighetene i Russland.

Den ortodokse kirke har alltid hatt en stor innflytelse i Russland. Etter kommunismens fall har vi vært vitne til en gjenreisning av kirker og klostre, og en fornyelse av det åndelige livet, nesten uten sidestykke. Under Sovjet-regimet ble mange av disse kirkene og klostrene ødelagt, og prestene og munkene og nonnene fengslet, og i mange tilfeller drept. Landet har de siste årene opplevd også en moralsk gjenopprettelse, og da i særlig grad med hensyn til familiepolitikken.

Men det er også sterke og problematiske bånd mellom Den russisk-ortodokse kirke og det russiske statsapparatet. En ny religionslov har gått hardt utover de evangeliske kristne i landet. Mange, særlig baptister, er blitt arrrestert, misjonærer utvist fra landet, teologiske institusjoner og bibelskoler stengt, kirkelig eiendom konfiskert. Akkurat som i Sovjet-tiden.

BØNNEEMNER:

* Fødeselsraten i Russland er blant de laveste i verden. Russlands befolkning minsker med 500.000 hvert år. Antallet aborter er blant de høyeste i hele verden. Antallet alkoholikere er også blant de høyeste i verden. Mange dør pga metanolforgiftning, 2,5 millioner russere er narkomane, og åtte prosent av landets ungdommer bruker narkotika daglig. Russland har også det høyeste antall med HIV-AIDS.

* En sterk nasjonalisme og antisemittisme er på frammarsj. Rasistiske angrep har økt med over 30 prosent siden 2008.

* Jeg har allerede nevnt de evangeliske kristnes situasjon. De trenger mye forbønn. Be spesielt for barne- og ungdomsarbeidet, for de mange barneleirene og for menighetsplatingen. Mange evangelske kristne, særlig mennoniter, lutheranere og baptister har emigret til Tyskland de siste årene, og det har ført til stor ledermangel.

* De finnes mange unådde folkegrupper. Disse trenger særlig vår forbønn. Det finnes 78 etniske grupper med en total befolkning på mer enn 13 millioner mennesker. De trenger evangeliet! Be om  nød for disse.

* Be om politisk ro og stabilitet og for landets myndigheter.

Apostelmøtet i Jerusalem, del 1

Dette er noen refleksjoner jeg har gjort om Apostelmøtet i Jerusalem, som kirkehistorikeren Lukas beskriver for oss i Apostlenens gjerninger kapittel 15. Jeg går ikke inn på selve bakgrunnen og vedtaket som ble gjort, Disse refleksjonene handler først og fremst om selve møtet.

Den kristne forsamlingen er ennå ung når det holdes. Menigheten i Jerusalem, som ble dannet 10 dager etter Jesu himmelfart, var da og vil alltid være modermenigheten for kristenheten. Selv om Rom, Antiokia, Aleksandria og Konstantinopel skulle få stor betydning for den ekspanderende kristentroen, er og blir utgangspunktet Jerusalem.

Vi skriver år 48. Det er uro blant de kristne. Striden står om hvordan man skal forholde seg til omskjærelsen og Moseloven. Vi befinner oss i Antiokia. Det er fra denne denne menigheten, som besto av både jøder og hedningekristne, Barnabas og Paulus, sendess ut på sin første misjonsreise.

Et så stort og viktig spørsmål som handlet om omskjærelsen og Moselovens forhold til den kristne tro, måtte tas  opp med apostlene, de Jesus selv hadde utvalgt, til å være søyler i den kristne forsamlingen. Disse spørsmålene var ikke av en slik karakter at de kunne løses av noen husmenigheter i Antiokia.

"Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på APOSLENES OG PROFETENES grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus selv." (Ef 2,19-20)

Det er ikke Paulus, som enkelte hevder, som innkaller til apostelmøøtet i Jerusalem. Det går klart frem at det er menigheten i Antiokia, som gjør et vedtak om å sende utsendinger til Jerusalem:

"Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem, og legge dette spørsmålet fram for dem." (Apg 15,2)

Allerede fra begynnelsen av ser vi at viktige avgjørelser som angår den kristne forsamlingen fattes av menigheten.

Forsamlingen i Jerusalem stod i en særstilling. Årsaken var at Jerusalem på dette tidspunktet var en base for apostlene.

(fortsettes)

Ulven, Lammet og Løven

I går mens jeg var ute å kjørte og var alene i bilen kom denne setningen til meg. Jeg tror den er fra Herren:

'Bli ikke så opptatt av ulven, at du ikke ser Lammet og Løven!'

Man kan bli så opptatt av å passe seg for vranglære, for alt som er farlig, av å advare at man mister perspektivet.

Det er ikke ulven, som har det siste ordet, det er Lammet og Løven!

Det er en fare for å bli forført.
Vi har en motstander.
Det finnes falske profeter.
Vi skal være årvåkne.

Alt dette er sant.

Men.

Det er mulig å bli så opptatt av dette at man ikke ser verken Lammet eller Løven!

"Se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret... Og jeg så - og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, sto det et lam, likesom det hadde vært slaktet..." (Åp 5,5-6)

Er det noe den onde liker, så er det at all oppmerksomhet rettes mot ham.

En mann full av Den Hellige Ånd og tro

'En mann full av Den Hellige Ånd og tro.' Slik presenterer kirkehistorikeren og legen Lukas levitten Josef, som apostlene kalte Barnabas, som betyr 'formaningens' eller 'trøstens' sønn. I dag feirer vi hans minnedag.

Han var født på Kypros, og tilhørte den første kristne forsamlingen i Jerusalem. Lukas forteller oss at han 'eide en åker', jfr Apg 4,37 og han måtte ha vært grepet av tanken om eiendomsfellesskapet som preget urkirken. Der hadde man alt felles, og Josef solgte derfor eiendommen sin, og la pengene han fikk for den 'for apostlenes føtter.' Dermed kunne pengene til det barmhjertighetsarbeidet de første kristne drev.

Det er interessant at apostlene så noe i livet til Josef som gjorde at de kalte ham med det samme navnet som brukes om Den Hellige Ånd: parakletos.

Josef var trøsteren, den barmhjertige. Han var hjelperen og oppmuntreren.

Derfor får han navnet Barnabas.

Når vi leser Apostlenes gjerninger, lærer vi Barnabas å kjenne. Han er en mann med hyrdesinn. Han ser mennesker. Det er han som plukker opp Saulus, når ingen anerkjente hans tjeneste, og fikk ham ut i tjenesten for Guds rike. Uten Barnabas ville Saulus aldri blitt Paulus.

Selv hadde han ingen ambisjoner om å stå i første rekke.

Barnabas er også der for å gi Markus Johannes, som Paulus røk uklar med, en fortsatt tjeneste i Kristi kropp. Han var også en av de nærmeste medarbeidere i apostelteamet til Paulus. Uredd, djerv, en Åndens mann.

Vi trenger slike som Barnabas i Kristi kropp i dag, ja, vi er i desperat behov av dem.

I følge tradisjonen forkynte Barnabas evangeliet i Roma og Milano, før han vendte tilbake til Kypros, der han led martyrdøden på begynnelsen av 60-tallet.

Hvorfor så taust om pinsen, pinsevenner?

Dette er skrevet i undring, ikke i kritikk. Denne pinsen har jeg vært innom Facebook-profilene til kjente pinsevenner og pinsekarismatikere som gjerne ytrer seg i sosiale medier. Jeg var interessert i deres synspunkter på pinsen. Jeg hadde forventet meg noen innsiktsfulle betraktninger om Åndens dåp, om tungetalens betydning, om kraftutrustningen. Men med få unntak, var det helt taust.

Ikke en linje, ikke et ord om pinsen.

Ikke et ord om en av kirkens største høytider, ikke et vitnesbyrd om deres egne erfaringer med Den Hellige Ånd.

Der er underlig.

Jeg merker forlegenhet rundt tungetalen i flere sammenhenger. Den er henvist til bakrommet i beste fall. Da er det mer snakk om tjenestegavene, hvem som er apostler og profeter. Når hørte vi noen tale sist om Åndens dåp?

Jeg er barn av både Jesusvekkelsen og Den karismatiske bevegelsen. På 1970-1980 tallet var det mye snakk om Åndens dåp. Det var viktig at alle fikk gjøre seg erfaringer med Helligånden.

Så ble det taust.

Andre ting kom inn.

Blant annet fikk vi lederutviklingskurser og seminarer.

Men er Åndens gaver blitt mindre viktige?

Å leve for Ham

Gradvis holder jeg på å lære en djup hemmelighet. For det er nemlig slik at du kan vite noe med ditt hode, men det er også alt du vet! Noe ganske annet er å gjøre seg erfaringer, og kjenne noe med sitt hjerte.

Kunnskap er en ting, kjennskap noe annet.

Det går ann å ha mye kunnskap, men lite kjennskap.

Det er et ord fra Kolosserbrevet som har levd sitt eget liv i meg i lang tid nå:

'Alt er skapt ved ham og TIL ham.' (Kol 1,16)

At alt er skapt ved Kristus, har jeg forstått så lenge jeg har vært en kristen, det vil si i 47 år, ja, lenge før det. Det var det forunderlige skaperverket, skjønnheten, alle de vakre detaljene, som vitnet om Skaperen, som var med på å føre meg til tro.

Men det er først i de senere år at jeg har blitt klar over den andre delen av dette verset: 'til ham.'

Alt er altså skapt til Kristus, til hans ære. Jeg er altså skapt for ham. Hva er da sentrum i mitt liv? Hva får min oppmerksomhet? Om jeg skulle miste alt, og bare ha igjen Jesus, ville det tilfredsstille meg?En ting er å svare ja på dette spørsmålet med ditt hode, noe annet er å svare med hjertet.

Det er Teresa av Avila som har sagt:

'Husk at det er Giveren som er Gaven!'

Det er forskjell på å søke Hans hender og å søke Hans ansikt.

Hva søker vi?

Lever jeg for å tilfredsstille meg eller Ham?

Hvem er jeg til for? Ham eller meg selv?

Francis Chan alvorlig bekymret for den åndelige tilstanden i Vesten

Nylig møtte Ravi Zacharias og Francis Chan (bildet) hverandre i en paneldebatt. Begge er bekymret for tilstanden blant amerikanske kristne. Jeg vil tro de ville uttrykt den samme bekymringen med hensyn til den åndelige tilstanden i Norge.

USA er først og fremsr forbundet med begrepet 'frihetens land', men skal vi tro Zacharias og Chan, er det også 'latskapens land'. Mens kristne mange steder på jordkloden blir forfulgt for sin tro, og opplever de verste forfølgelsestider i modern tid, er amerikanske kristne distrahert og har ikke tid til å tilbringe tid sammen med Herren..

Chan er opptatt av at vi i Vesten stadig tøyer grensene og er opptatt av vår frihet, og hva vi har lov til og hva vi unner oss, mens Biblen sier at vi skal være årvåkne.

'Når vi skal be tenker vi på alt annet og bruker tiden vår til alt annet,' sier Francis Chan.

Gjelder dette bare amerikanere?
Ville det sett annerledes ut om vi ble forfulgt?
Hadde vi bedt med større iver? Vært tilstede på gudstjenestene?

Målet med mitt liv

"Min personige holdning er denne: Jeg står for vekkelse, enhet og bønn. Jeg arbeider for å gjenopprette helbredelse og forsoning mellom Guds barn.

Likevel, hvis det eneste Gud virkelig ville reise opp var en helt overgitt sønn ... en sønn som vil nekte å bli fornærmet, nekte å reagere, nekte å huse utilgivelighet, unansett hvem som bakvasker eller forfølger, - har jeg bestemt meg for å bli den sønnen.

Selv om jeg ikke har nådd målet mitt, så er ikke mitt primære mål vekkelse, men å gi deg glede, min Herre, Jesus Kristus."

- Francis Frangipane (bildet), amerikansk forkynner, pastor og bønneleder. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

Frans av Assisi og pinsen

Det fortelles om Frans av Assisi at han en dag ble bedt om å tale for paven og hans kardinaler. Han pugget en preken utenat, som han hadde brukt mye tid til å forberede seg på.

Når han sto der midt i denne forsamlingen, med paven foran seg, og skulle fremføre denne talen, så full av gode formuleringer, fikk han plutselig hjernteppe. Han klarte ikke å få frem et eneste ord.

Han måtte innrømme dette foran både paven og kardinalene, i ydmyket og så påkalte han Åndens nåde.Plutselig strømmet ordene ut av ham, forunderlige ord, og de beveget disse høyttstående mennene, og de kom med en slik kraft, at det var tydelig for alle, at det ikke var Frans som talte, men Den Hellige Ånd.

Måtte vi alle ha den samme tro på Ånden.

Ånden med dunder og brak!

Den Hellige Ånd kan komme som 'en stille susen', 'lyden av skjør stillhet', som slagene av duevinger, eller som 'en stormende, mektig vind', som fyller et helt hus. Merk dere det!

Jeg kom til å tenke på det siste her om dagen, da det buldret og braket og regnet fosset ned. Slik var det på pinsedagen i Jerusalem, tenkte jeg. Det gikk ikke ubemerket for seg.

Den Hellige Ånd gjør akkurat som Han vil! Han et suveren.

Den som vil ha med Den Hellige Ånd å gjøre må være forberedt på det uventede.

'Og PLUTSELIG kom det en lyd fra Himmelen', heter det i beskrivelsen av pinsedagen i Jerusalem.

Merk deg det ordet: plutselig! 

'Vinden,' sa Jesus, 'blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra eller farer hen...'

Den Hellige Ånd kan ikke temmes.
Vinden er vill.

Hvor mye skade gjør vi vel ikke når vi forsøker å temme Den Hellige Ånd. Kontrollere Ham. Slukke Ham.

Slipp Den Hellige Ånd løs - og vekkelsen kommer! Bønnesvarene kommer! Helbredelser finner sted!

Men våger vi det? Det kan nemlig føre til at vi mister kontrollen! Våger vi det?

Velsignet pinse.

Viktig dag i Stortinget torsdag - la oss be

Torsdag 13.juni er et viktig dag å merke seg for de som kjenner et ansvar for å be for Norge. Da skal Stortinget behandle abortloven. Det vil si den delen som handler om det som så fint heter 'fosterreduksjon', men som ikke er noe annet enn drap på et annet foster.

Når KrF skulle gjøre sitt veivalg, het det at KrF hadde mye å hente på å gå til Arbeiderpartiet. Det gjaldt i så fall ikke abortloven. Nå markerer Arbeiderpartiet motstand mot innstramningen av fosterreduksjonen med å presse frem fulltallig stortingssal under avstemningen førstkommennde torsdag.

Det betyr at alle skal se hvem som stemmer hva. At Arbeiderpartiet ikke vil verne om fosterets rett til få leve, er det vel nå ingen tvil om. Jeg takker Gud for alle barna som får anledning til å leve.

La oss be for torsdagen, og spesielt for de stortingsrepresentantene som vil verne om et barns rett til å få leve.

Gode råd om bønnen og det åndelige livet

Jeg leser noen brev for tiden. De er skrevet av Johannes av Valamo (1873-1958), som her er avbildet. De siste årene av hans liv kom mange til ham for å få åndelige råd. Og han skrev brev. I de er det mye visdom å hente fra en mann som levde i bønn.

'I det åndelige livet finnes det ingen plass for å springe,' skriver han i et brev fra oktober 1939. Så legger han til: 'Det er en langsom daglig utvikling, i hvilket det kreves tålmodighet.'

Så anbefaler han å be Jesusbønnen:
'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarme deg over meg, en . synder.'

'Det er bra du ber Jesusbønnen. De hellige fedrene kaller bønnen dydenes dronning, for den drar til seg de andre dydene

Han legger til: 'Du ber Jesusbønnen hundre ganger morgen og kveld. Det holder for deg, bare du forsøker å være oppmerksom når du ber den.'

Så langt Johannes av Valamo.

Det er ingen ting som gir meg slik sjelelig og kroppslig ro og hvile som å be Jesusbønnen i en sakte rytme. Det er den bønnen jeg stadig vender tilbake til.

Jeg øver meg på langsomhetens gode rytme. Jeg haster ikke når jeg ber, men dveler ved ordene. Lar dem synke inn. Gjør pauser. Blir taus.

Stor internasjonal bønnekonferanse i Jerusalem i pinsen

Denne pinsen, fra 7.-9.juni, arrangeres det en stor internasjonal bønnekonferanse i Jerusalem, med tittelen: 'Jerusalem og avgjørelsens dal'.

Utgangspunktet er en fremtidig profetisk hendelse som er beskrevet av profeten Joel i Joel 3,7:

'... da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned i Josafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.'

Det er tredje gang denne konferansen holdes, og initiativtager er Global Prayer Call. Dette er en Israel-organisasjon grunnlagt av tyskeren Harald Eckert. Han er kjent blant annet for boken 'Israel, nasjonene og dommens dal', utgitt av Ebenezer Emergency Fund Norge.

Forbedere fra hele verden er ventet til denne konferansen i Jerusalem denne helgen. Blanr talerne er Rick Ridings, som jeg traff på en europeisk bønnekonferanse i Praha på 1990-tallet.

Nei, jeg er ikke pinsepastor

Avisen Dagen har gjort et intervju med professor Terje Hegertun og undertegnede i forbindelse med pinsen. Det var hyggelig, men i intervjuet tituleres jeg som 'pinsepastor'. Jeg gjorde journalisten oppmerksom på feilen ved gjennomlesning av manus, og fikk til svar at det visste han. Jeg regnet med at dette ville bli rettet, men så har ikke skjedd. Jeg er fremdeles ordinert som pastor i Det Norske Baptistsamfunn.

Men selv om jeg ikke er pinsepastor, er jeg venn av pinsen! Og jeg har djup respekt for pinsebeveglsen, og takknemlig for å tale i mange av deres menigheter.

Hva skulle vi gjort uten pinsen?

Vi  trenger ikke mer menneskelig dyktighet. Den kan faktisk være til hinder. Vi trenger ikke et velsmurt maskineri. Vi trenger ILD! Tunger av ILD.

'Tenk hvordan det ville ha vært uten pinse,' skriver metodisten Stanley Jones, og henviser til disiplene som i frykt satt bak stengte dører, og svarer: 'Det ville ha vært håpløst... Den eneste kraft som formådde å føre dem utenfor de stengte dører og slippe dem og deres budskap løs på verden, var pinsen.' (Stanley Jones: Den Hellige Ånd og vi. Ansgar 1967, side 21-22.)

Denne pinsen er min bønn:
Kom Hellige Ånd! Kom!

Taize rystes av overgrepsskandale

Taize rystes i sine grunnvoller etter at fem tilfeller av seksuelle overgrep nå er kommet for dagen. Dette er en sorgens dag for mange av oss som har satt stor pris på det økumeniske klosterfellesskapet.

Det handler om fem overgrep begått mot midreårige mellom 1950-1980. Tre av brødrene har vært innbladet, to av dem er døde. Den siste lever fortsatt i Taize, men er fratatt alle oppgaver som har med barn og unge mennesker å gjøre. Det skal ikke være snakk om voldtekter, men det mildner ikke ofrenes lidelser for det. Sakene er anmeldt til pollitiet.

Overgrepene har væært kjent for ledelsen i Taize siden 2010. Det er ofrene selv som ikke har villet skulle bli kjent. De er alle blitt tilbudt profesjonell hjelp og støtte.

Hvert år besøker mellom 60.000-100.000 ungdommer Taize. Kommuniteten ble grunnlagt i 1940 av den reformerte pastoren Roger Schutz og består i dag av 100 brødre, både katolikker og protestanter. Kommuniteten ledes i dag av bror Alois.

La oss i dag omslutte ofrene i våre bønner, og alle medlemmene av Taize-kommuniteten som er i djup sorg over det forferdelige som har skjedd.

Billedtekst: Klosterkirken i Taize.

En tid for å tie

Det er mye visdom i å tie stille! Alt behøver ikke kringkastes. Man trenger ikke å kommentere alt. Du har sikkert opplevd som meg, at når du har fått noe fra Herren og bringer det videre, så er det ikke sikkert du får den reaksjonen som du hadde forventet. Du deler med begeistring det du har fått, og med det samme du deler det, angrer du på at du gjorde det. For den du deler det med skjønner ikke hva du snakker om. 

For det var jo aldri ment for ham eller henne.

Men for deg, eller for en annen tid.

Det er 'en tid til å tie, og en tid til å tale.' (For 3,7)

Vi har mye å lære av Paulus som ventet i 14 år med å fortelle at han hadde vært i den tredje himmel, jfr 2.Kor 12,1-4. Hvor lenge hadde vi ventet med å fortelle noe så spetakulært om noe ligende hadde skjedd med oss?

Bill Yount, en profetisk røst, jeg gjerne lytter til har sagt følgende, her i min oversettelse:

'Jeg hører Herren si til mange: Dra opp glidelåsen! Ellers vil du snakke deg ut av hva jeg har kalt deg til å gjøre.'

Hvordan skal Herren få utvikle fortrolighet mellom oss om vi snakker hele tiden, og deler det Han deler med oss?

I dag bøyer svenskene kne

I dag folder våre svenske trossøsken sine hender, eller de bøyer sine knær i 158 kommuner. Mer enn 207 offentlige bønnemøter avholdes. Sveriges nasjonaldag er blitt en nasjonal bønnedag. I flere år har jeg forsøkt å tenne interessen for vår egen bots- og bededag den siste søndagen i oktober. Interessen har vært lik null.

Men jeg gleder meg stort over den bønnens ild som er tent i vårt naboland.

Det er ikke det at det ikke bes i Norge, for det gjør det, men vi har ikke samme oppslutningen om en nasjonal bønnedag. Jeg ber om at vi må se en endring. Jeg holder på med å gjøre ferdig et bønneinitiativ for å gjenreise vår egen nasjonale bønnedag. Jeg har foreløpig ikke fått noen henvendelse om å tale noe sted på årets bots- og bededag, så om noen skulle ha lyst på å invitere meg så er det bare å spørre.

Foruten å be for Sverige, bes det også for den enkelte kommune, byer og bygder, for konge og regjering og myndigheter.

Så til alle mine bedende svenske venner: Gratulerer med dagen!

En underlig drøm

I natt hadde jeg en drøm som uroet meg. Jeg deltok på et ledermøte. Samtalene rundt bordene i et stort rom var høylydt. Det var mye latter og skrål. Noen av oss var samlet rundt et flygel. Samtalen  var dempet, støyen fra rommet gjør det vanskelig å høre hva som ble sagt.

Da spør en av disse lederne meg: 'Hva sier Herren til deg?'

Da hører jeg meg selv si: 'Jeg er en røst som roper i ødemarken!'

Jeg sier det mens tårene renner og jeg hører meg selv gjenta ordene.

Så er jeg plutselig et annet sted.

I en ørken. Vinden uler. Men om jeg lytter hører jeg svt en stemme som roper: 'Jeg er en røst som roper i ødemarken!'

Stemmen er knapt hørbar. Den blir borte i vinden. Så kommer den tilbake, for så å bli borte igjen. Men det er en røst som roper.

Så er jeg med ett tilbake i rommet og er inne i en samtale om hva Gud sier til oss nå, og jeg hører meg snakke om Gud som har øst sin Ånd ut, og mange har drukket av den. Men nå er det stille.

'Ingen taler i tunger lenger,' hører jeg meg selv si, før ordene sprekker i stille gråt.

Støyen rundt bordene tar nesten overtaket.

Røsten fra ørkenen er knapt hørbar.

Så hører jeg meg selv si til de rundt flygelet.

'Han skal døpe oss med Den Hellige Ånd og ild.'

Så våkner jeg med ordene:

'Han har sin kasteskovl i hånden og skal renske sin treskeplass. Hveten skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slukke.' (Matt 3,12)

Nå noen timer etterpå sitter denne drømmen i kroppen.

Å leve et enkelt liv

Dette fortelles om den hellige Columba av Iona:

En dag fikk han besøk av en pilgrim mens han oppholdt seg i cellen sin på Iona. Pilgrimen så seg om i den sparsomme rommet og utbrøt:

'Hvor er møblene dine?'

Den hellige Columba svarte: 'Hvor er dine?'

'Å, jeg kan ikke ha med meg møbler, jeg er jo på reise,' sa den besøkende.

'Det er jeg også,' svarte Columba.

Bønnesvar

Vi kom i mål takket være stor gavmildhet og giverglede! Tirsdag 28.mai la jeg ut en forespørsel om noen kunne tenke seg å hjelpe en vankeligstilt kristen familie. Målet var 20.000-25.000 kroner. Det målet er nå nådd.

Det er en svært rørt og djupt takknemlig familie som takker så hjertelig for gaven. Det gjorde det mulig for dem å kunne få betalt husleien, strømmen og andre preserende utgifter. På grunn av sykdom har denne familien kommet i denne vanskelige økonomiske situasjonen.

For å kunne trygge denne familien i hvert fall frem til jul trenger vi noen faste givere. Om 30 personer ble med på et spleiselag og ga 100 kroner i måneden, så er vi i mål, eller 12 personer ga 250 kroner i måneden.

Dette vil bety enormt mye, ja utgjøre en forskjell. De første kristne hadde omsorg for de trengende, og det gir mening å hjelpe på en praktisk måte.

De som er interessert i å hjelpe kan bruke konto: 1604.04.04345 som er vår misjonskonto (White Fields Mission) eller vipse May Sissel: 99621281. Merk det med 'familie', så skal vi sørge for å formidle pengene.

Kvinne startet 2469 menigheter på 25 år

Stanley Sjöberg (bildet) forteller så gripende på sin Facebook-side om det som skjer i India, at jeg bare måtte oversette det til norsk og dele det med mine lesere:

"For 25 år siden fikk en ung kvinne en visjon om å engasjere seg for å nå byer ute på avsidesliggende øyer i Det indiske hav. Hun ville gi dem evangeliet og samtidig lære barna å lese og skrive. I dag snakket vi sammen på telefon og jeg fikk rapport om at 2469 forsamlinger hadde blitt grunnlagt de siste 25 årene. Og da var det mennesker som tidligere aldri hadde hørt om Jesus og fått kunnskap om Guds kjærlighet, forsoningens betydning og Bibelens budskap. Det er snakk om små forsamlinger med 15-30 personer.

Citykyrkans forsamling i Stockholm var med fra begynnelsen av denne virksomheten. Jeg var da forstander, men det var min kollega i samarbeidet, pastor Daniel Ciszuk, som sammen med en broder Olle Ågren, formidlet økonomisk hjelp og som oppmuntret til initiativ.

De siste ti årene har jeg vært engasjert ut fra Centrumkyrkan i Sundbyberg og vi har renovert og bygd på Bibelskolens lokaler, vi har gitt støtte til pionerer, enkle kirker som er blitt bygd, med mer.

Den kvinnen som leder akkurat dette arbeidet er en pastordatter som nå er i 45-50 års alderen. Jeg nevner ikke hennes navn her da hun skal inn i et område der hun risikerer sitt liv.

Gjennom henne har jeg også hatt regelmessig kontakt med Senyati - hun som ikke kan gå men som sleper seg frem på marken, og som går til områder som ingen andre har tenkt på.

Jeg har aldri møtt henne, men så henne en gang bakfra og opplevde Guds tiltale om å bli hennes støttepartner.

Botemiddel mot skråsikkerheten

Professor i kirkehistorie og bibeloversetter Carl Fredrik Wisløff (bildet) har fortalt denne historien, som jeg tror vi alle har nytte av å reflektere over:

Historien Wisløff fortalte handlet om tre brødre som utvandret til Amerika. Etter mange, menge år på prærien, skulle de nå hjem for å besøke sin far. Han hadde i alle disse årene drevet gården i gamlelandet.

I de siste brevene de hadde fått fra sin far, hadde han fortalt om en del forandringer han hadde gjort hjemme på gården. Nå satt de på båten og snakket om hvordan det hadde blitt på den gården de husket så godt fra sin barndom.

I samtalens løp viste det seg imidlertid at de hadde tolket ulikt noe av det som sto skrevet om byggearbeidene. De hadde derfor forskjellige oppfatninger av hva som ville møte dem, og hvordan det virkelig var hjemme hos far. De tok fram igjen og leste på nytt brevene de hadde fått, men likevel kunne de ikke bli enige. Ja, etter hvert ble det nesten en litt utrivelig tone i samtalen og samværet. Da sa den eldste av dem: 

Brødre, nå må vi ikke bli uvenner om vi ikke ser helt likt på dette. Vi er på hjemvei. Snart er vi framme. Da skal vi få se hvordan alt er, og hvordan vår far ordnet det.

Foto: Wikipedia

Miraklet ved Dunkirk

På denne dagen i 1940 sto Winston Churchill (bildet) frem i det britiske parlamentet og talte om 'Miraklet ved Dunkirk', som reddet livet til 338.000 mennesker,

'Dette var virkelig et av de tydeligste bønnesvarene vår nasjon noensinne har sett', skriver Pete Grieg i bønnebevegelsen 24/7 i dag.

Det er fremdeles noe å takke Gud for.

Igjen bes det i Jordandalen etter 50 års taushet

Etter mer enn 50 års taushet bes det i et rumensk kloster i Jordandalen. Det er gledelige nyheter.

I nærheten av det stedet hvor Jesus ble døpt, finnes det et rumensk-ortodoks kloster, Hl.Johannes døperens skita. Den siste onsdagen i mai kunne representanter for Det rumenske patriarkatet, arkimandrit Teofil Anastasoaie og noen prester gå inn i den ødelagte klosterkirken. Da hadde israelske soldater ryddet området for miner, slik at det var trygt å ferdes der.

"Det var en spesiell og spennende dag," forteller arkimandrit Teofil til Basilica News Agency.

Han la til: ''Det er fordi ingen bønner er bedt her på 50 år. Kirken har vært stengt, og området minelagt. Det er bare ørkenvinden som er blitt hørt her."

Klosterkirken ble ødelagt i forbindelse med krigen i 1967, og munkefellesskapet som hørte til her måtte flykte.

Det ble funnet igjen noen tidebønnsbøker og ikoner. Ikonostasen er ødelagt. Det rumenske patriarkatet startet en innsamlingasjon for å gjenreise dette bønnens sted i Jordandalen i 2016.

En av tidebønnsbøkene som ble funnet igjen i den ødelagte klosterkirken.

Foto: Basilica.ro

Disney og Netflix arbeider for å stanse abortlov

Disney og Netflix vil gjøre hva de kan for å stanse den omstridte abortloven i den amerikanske delstaten Georgia.

Nå truer underholdningsgigantene med å slutte å spille inn filmer i Georgia. Foranledeningen er e ny abortlov som forbyr abort etter at fosterets første hjerteslag er registrert.

Det er den kristne nettavisen The Christian Post som skriver om dette.

-  Georgia er en stat som beskytter livet, sa guvernør Brian Kemp, da han undertegnet loven. Han la til:

- Vi beskytter de uskyldige, vi kjemper for de vergeløse, vi står opp og taler for dem som ikke kan tale for seg selv.

Reaksjonene uteble ikke. Flere filmarbeidere i Hollywood reagerer så sterkt at de truer med boikott og Netflix følger opp med å true med å trekke seg helt ut av Georgia. Disney er redd for at de vil miste medarbeidere om de ikke trekker seg ut av delstaten.

Er sorte kirker mindre verdt enn hvites?

Brannen i Notre Dame fikk hele verdens oppmerksomhet.  Det var hovedsaken i nyhetsendinger på fjernsyn, i radio og aviser. Verdens ledere kom med uttalelser, og det ble satt i gang en internasjonal pengeinnsamling for å gjenreise dette kulturminnet av dimensjoner. Det hele var en tragisk hendelse.

Men når tre baptistkirker i Lousianna, USA, med altoverveiende sorte medlemmer, ble satt fyr på og brant ned til grunnen, var ikke de store avisene eller TV-kanalene der. Jeg tenker på brannene i Greater Baptist Church i Opelousas (bildet), St.Mary Baptist Church og Mount Pleasant Baptist Church. Disse tre kirkene brant omtrent samtidig. Joda, noen aviser skrev og noen TV-selskaper dekket dette, men i forhold til dekningen av brannen i Notre Dame, var det det heller stille. Øredøvende og svært bekymringfullt stille.

Har det hele noe med hvit overlegenhet å gjøre?

I de tre baptistkirkene var det store flertallet sorte-amerikanere. En av brannstifterne som er arrestert er hvit.

Smerter det mer når hvite menneskers kirker og kulturinstitusjoner brenner, enn når sorte kirker brenner? Er Notre Dame viktigere enn de tre baptistkirkene?

I etterkant av disse fire kirkebrannene er det lov å undres og stille noen spørsmål. Jeg har ikke hørt om noen internasjonal innsamlingsaksjon for å gjenreise de tre baptistkirkene og heller ikke observert noen kommentarer fra statsledere.

Det er en pris å betale

'Det kommer en tid hvor det å gå den rette veien og stå for sannheten har en pris.

Det kan hende du mister status, relasjoner, ditt rykte, men det er en ting du ikke kan miste hvis du står for den rettferdighet som finnes i Kristus, og det er Gud.

Det er alltid rett å stå på rettferdighetens stier og være lydig mot Gud og Hans Ord.

Still aldri spørsmål ved det.'

- Lovesick Scribe. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Minnegudstjeneste i Oslo

Gudstjeneste i takknemlighet for Jean Vaniers 
liv og virke

onsdag 5 juni kl 1700 i Oslo domkirke

Jean Vanier var teolog, filosof og humanist. 
Han var grunnlegger av L' Arche (Arken), en internasjonal sammenslutning av bofellesskap hvor mennesker med utviklingshemning og andre lever og arbeider sammen.

L'Arche inspirerte blant annet opprettelsen av Mariahuset i Oslo, som Wera Sæther og Bodil Sødal tok initiativ til i 1975.
Vanier var medgrunnlegger av Tro og Lys - bevegelsen (Faith and Light), en bevegelse som arbeider for at mennesker med utviklingshemning og deres familier skal finne sin plass i kirke og samfunn.

Tro og Lys finnes siden begynnelsen av 90-tallet også i Norge, grunnlagt på Jean Vaniers invitasjon av Aslaug Espe og en gruppe foreldre med utviklingshemmede barn.
Jean Vanier ble født i 1928 og døde 7 mai 2019 og ble 90 år gammel.

Vi ønsker å komme sammen og minnes dette flotte mennesket.

Velkommen til Oslo domkirke! Del gjerne dette med andre!
Hilsen Tro og Lys v/ Aslaug Espe og Birgitt Aarrestad

Tålmodighet og tid

Jeg har tenkt på noen ord av den russiske forfattergiganten Leo Tolstoj i det siste. Han har sagt: 'De to mektigste krigerne er tålmodighet og tid.'

Er det noe det moderne mennesket har lite av så er det tålmodighet og tid. Alt skulle helst ha skjedd i går.

Forleden dag skrev en klok kvinne jeg kjenner følgende, her i oversettelse: 'Den Hellige Ånd leder oss. Fienden dytter oss avgårde. Ta ikke avgjørelser når du har det travelt.'

La tiden arbeide, heter det.

Og vi har mye mer tid enn vi tror.

Røtter vokser sakte.

Vi modnes sakte.

Husk: 'Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen.' (For 3,1)

En dag skal vi dø. alle de andre dagene skal vi ikke det.

La oss nyte dagene. Leve dem langsomt. Puste. Dagen i dag kommer aldri igjen.

Har vi for høye og for urealistiske forventninger?

Mange forteller om skuffelser i møte med kirker og menigheter. De hadde forventet så mye mer, særlig fordi folk kaller seg kristne.

Men kanskje er forventningene for høye og for urealistiske? For sannheten er at vi har med mennesker å gjøre - og mennesker er ikke ufeilbare.

Jeg har gjort mange feil. Noen skyldes at jeg er en synder. Andre skyldes at jeg har vært umoden, hatt for lite kunnskap og kjennskap, vært for sikker i min sak. Med årene har jeg kanskje blitt mer moden - forhåpentligvis. Men jeg gjør fortsatt feil.

Noen bærer på bitterhet mot noe som har skjedd i en menighet for mange, mange år siden. De er skuffet. Og klarer ikke å komme seg videre. Klarer bare å se en side av en konflikt.

Kanskje det er på tide å tilgi? Bli fri fra skuffelsene og bitterheten. Tenke på at det handler om mennesker som har gjort feil, som har sagt sårende ting - mennesker. Har aldri du skuffet noen? Såret noen? Trukket feil slutninger? Er du uten feil?

Jesus lærte oss å be:

'og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere...' (Matt 6,12)

Har du noe godt å si om Jesus?

Det er vranglære her, og det er vranglære der. Det er falske profeter. Ulver i fåreham.  Det analyseres. Man hamrer avgårde på et tastatur og det publiseres det ene innlegget etter det andre. Det opprettes hemmelige grupper på sosiale medier, hvor det kommenteres og diskuteres stolpe opp og stolpe ned. Nei, det er på ingen måte baktalelse. Man samtaler bare - sies det.

Men har de noe godt å si om Jesus?

Det ser ikke slik ut. Sjelden eller aldri publiserer disse menneskene noe godt, verken om Jesus eller deres kristne trossøsken.

Sosiale medier har gjort dem til nærmest profesjonelle advarere. Dag etter dag holder de på.
Finnes det vranglære?
Absolutt.
Skal vi advare mot den?
Absolutt.

Men når dette er blitt en heldagsbeskjeftigelse bør det lyse noen røde lamper. Da er jakten på vranglære nærmest blitt en nevrose.

Jeg leste en kommentar fra en av disse her om dagen hvor de diskuterte, unnskyld samtalte, om en kjent norsk predikant. Da skrev vedkommende: 'Det meste er galt med ham!' Da regner jeg med at det meste var rett med henne som kom med denne kommentaren?

Hvor er Jesus blitt  av?

Har vi ikke noe godt å si om Ham?
Har vi ikke noe godt å si om våre kristne brødre og søstre?

Betyr det at vi skal slutte å advare mot vranglære?
Nei.
Men det får være måte på.

Og mest sannsynlig har de ikke rett i alt de som advarer heller.
Og det kan hende de også har måtte justere seg etter hvert som de er blitt mer modne.
Og kanskje har de noen synder å bekjenne de også?

Vend tilbake til den første kjærligheten - den rå tilbedelsen

Min venn, Rodney W. Burton fra Bangor i Nord-Irland, skrev noe her om dagen som berørte meg så sterkt, at jeg måtte oversette det til norsk, slik at de som ikke leser engelsk kan få del i det:

I andaktsstuden min denne morgenen ga Herren meg et bilde hvor alt det vi forbinder med lovsang ble fjernet, og vi kom tilbake til opprinnelsen: tilbedelsen i rå form.

For eksempel: Var David en del av en global 24/7 bevegelse kalt 'Kong David 24/7 tjenesten' ... 'Hellige Patrick Ministries Ireland' eller 'Den globale hæren av apostoliske seere og profeter Elisha Ministries'. Niks. De var virkelig forbundet med Herren personlig. De søkte Herren hver morgen, hver ettermiddag og kveld. De lå til og med i sine senger og gjenfortalte det som har med Herren å gjøre til de sovnet.

Det er så mange navn på bevegelser og tjenester at det kan ta oppmerksomheten bort fra den virkelige, autentiske, intime, relasjonelle tilbedelsen av Jesus.

Vi er så fokusert på opptredener, lovsang, trender, utstyr, lys, hvem som ser på oss i dag, de siste sangene fra Bethel og Hillsong, så er det ulike agendaer og se siste profetiske trendene og så har vi de som roper 'vranglære' til det meste.

Noen ganger føler jeg Herren si: 'Ti stille, stopp, sett dere ned, vær stille... lytt og og vær stille, kom i hu hvem Jeg er!'

Gå tilbake til den rå, autentiske, intime, første kjærligheten, til den relasjonelle tilbedelsen. Bli der en lang stund, inntil den er blitt en slik del av deg at du begynner å leve fra dette utgangspunktet, uansett hvor du går.'

Sommer- og høstplaner

Det blir en stille sommer hva møtevirksomhet angår i år. May Sissel og jeg har ingen planer om noen ferietur heller. Vi tar dagene som de kommer. Drømmen er en tur til Rondane. Noen som har et sæter i Rondane-området har tilbudt oss å låne den. Det er som om det er himmelsendt. Ellers vil vi være i nærområdet. En tur til vakre Helgøya blir det sikkert.

Egentlig skulle vi ha vært på den hellige øya Lindisfarne i pinsen. Turen ble for strabasiøs for en sliten kropp. Tirsdag var jeg hos nevrologen min. Jeg ble glad da hun sa at det ikke blir noen operasjon i hjernen på meg, foreløpig. Jeg skal øke på med medisiner i håp om at det vil hjelpe med hensyn til skjelvingen og den plagsomme smerten i nakken og mellom skuldrene. Be gjerne om at jeg skal få det bedre fra skjelvingen og stivheten.

Møtekaldenderen ser slik ut:

Juni:
Søndag 16 kl.17.00: Filadelfia, Lena.
21.-23: Bønneoppdrag Trondheim
Søndag 23 kl.11.00: Gudstjeneste i Misjonskirken i samarbeide med Trondheim baptistmenighet
Tirsdag 25: Husmøte Misjonssambandet/Gjøvik

Juli:
Ingen møter eller seminarer

Vi vil feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet hver onsdag kl.18.00 hver uke i juni og juli.

Høstprogrammet ser foreløpig slik ut:

24.-25 august: Seminar i Kragerø. Et samarbeide med de fleste menighetene i byen
1. september: Pinsekirken Kolbotn
7.-8 september: Bønneseminar i Stavanger og Ålgård baptistmenigheter
22.september: Normisjon Askim
28.-29 september: Seminar og gudstjeneste i Skien baptistmenighet
19.-20 oktoober: Sannhetens Ord Bibelsenter Slemmestad

De første pinsevennene

Før den siste maikvelden glir over i den lyse juninatta, og skråningen i nærheten av huset vårt byr på Maria nøkleblom og skogslysningen skjuler noen Marisko, feirer kirken i Vest jomfru Marias besøk hos Elisabeth.

Det er en stor gledesdag dette, og det er på denne dagen Maria bryter ut i den store lovsangen, i Magnificat, som kirken over hele verden synger i sin vesper.

Det er kirkens første historiker, legen Lukas, som forteller om Marias besøk hos kusinen Elisabet. Etter at Maria har fått den forunderlige beskjeden at hun skal bli Gudsmoderen, skriver Lukas: "Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde..." (Luk 1,39-40)

I dag har jeg sett henne for meg! Tenåringsjenta som løper innover fjellet. Hun løper med gode nyheter. Overveldet av glede! Og det er ikke bare hun som er glad. Elisabet blir også grepet av dette forunderlige at hun får besøk av Guds mor! Elisabet er den første som omtaler Maria som den som skal føde Gud Ordet. Barnet Maria bærer under kjolelivet er jo mor til Gud kommet i kjød.

Det er mye som skjer i beretningen til Lukas. Den er ladet av det profetiske. Av Den Hellige Ånd. Når Elisabet hører Marias hilsen til seg, "sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd ..." (Luk 1,41).

Gleden ropes ut! "Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv."

Ja, det er virkelig grunn til å glede seg og vise stor takknemlighet. Og om litt kan vi igjen feire Frelserens komme! I mens kan vi glede oss over alle Maria-blomstene. Maria og Elisabet minner oss også om den glede og fryd som finnes i Den Hellige Ånd!

Maria nøkleblom, min mors favroittblomst.