Flere jubileer markert i Taize denne helgen

Det har vært en veldig spesiell dag i Taize. Også for oss som ikke har vært der, men har fulgt det hele fra sidelinjen.

For det første er det på dagen 10 år siden grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten, bror Roger, ble knivstukket og drept under kveldsbønnen.

For det andre markerer denne dagen slutten på det som er blitt kalt 'Samling for en ny solidaritet', som startet i 2012 med: 'Nye veier til tillit mellom mennesker', ble fulgt opp i 2013 med: 'Nytt lys på kildene til tillit til Gud', i 2014 med: 'På vei mot synlig fellesskap av alle som elsker Kristus' og nå: 'Å bli jordens salt'.

Men 2015 markerer også at det er 100 år siden bror Roger ble født.

Det har vært store samlinger i Taize denne helgen - gudstjenester, seminarer og bønnesamlinger, som her hvor vi ser brødrene i hvitt med en stor folkemengde rundt seg.

Det er umulig å måle den betydningen bror Roger og Taize har hatt siden starten. Tusenvis av mennesker er blitt berørt, og mange er de som har fått sine liv forvandlet. Gjennom livene og vitnesbyrdet til brødrene, Bibelundervisningen, de unike sangene og gjennom det inderlige bønnefellesskapet. Mange er de som har fått den første smaken på hva kristen tro handler om når de har vært på besøk i Taize. Ikke minst mange norske konfirmanter.

Jeg kommer tilbake med mer fra denne spesielle helgen i Taize her på bloggen.

Foto: Taize/Facebook

Minst åtte arresterte da sikkerhetspolitiet slo til mot husmenighet i Iran

Minst åtte iranske kristne ble arrestert da iransk sikkerhetspoliti slo til mot en husmenighet i byen Karaj forrige fredag.

De åtte var samlet til gudstjeneste da politiet slo til. De ble først banket opp, før de deretter ble arrestert. En parabolantenne ble også konfiskert.

Med jevne mellomrom slår iransk sikkerhetspoliti til mot landets mange husmenigheter. Vekkelsen i Iran fosser fram, og det er ikke lett for politiet å ha oversikt lenger over alt som skjer.

Seks av de arresterte er identifiserte som Hayedeh Shandina, Shahin Bashiri, Mona Chahardoli og de tre mennene: Esmael Falahati, Nematollah Youssefi og Razmik. De andre har vi ikke navnene på ennå.

Tre av de arresterte skal være løslatt mot kausjon. Hvilke av de seks navngitte dette er vet vi foreløpig ikke.

La oss be for alle de som ble innbrakt av politiet denne gangen, og la oss fortsette å be om at vekkelsen fortsetter å bre om seg i Iran.

Når man gir Gud alt

Denne søndag formiddag taler jeg på det tradisjonelle 'Skumsjø-stevnet', som arrangeres av Misjonssambandet og Frikirken. I forbindelse med prekenforberedelsene leste jeg litt i Heidi Baker's bok: 'Drevet av kjærlighet', som ble utgitt av Prokla-Media i 2009.

Jeg ble så grepet av historien om pastor José fra Maputo fra Mosambik. Det er han du ser i rød t-skjorte på bildet. Tema for min preken er 'Jesu motivasjonsfaktor'. Hva var det som gjorde at Jesus holdt ut lidelsene og korset?

Jeg lar spørsmålet stå åpent her, men vil gjerne få dele historien om pastor José.

Heidi Baker forteller:

'En annen av heltene mine er pastor José fra Maputo. I mange år var vi sammen om å lede Zimpeto-menigheten vår. I dag er pastor José leder for tusenvis av menigheter. For noen år siden så jeg ham legge seg ned på det skitne betonggulvet i kirken vår, og med ansiktet i støv og sand lå han og hulket. Hellige Simeon sa en gang at tårer er et tegn på Den Hellige Ånds nærvær. Jeg stod og så på at denne mannen gråt dammer av tårer.

Til slutt spurte jeg pastor José hvorfor han gråt og jeg fikk til svar:

'Jeg er så glad, så veldig glad. Gud har akkurat sagt at jeg skal gi bort alt jeg har',

'Du har jo ingen ting', tenkte jeg. 'Du bor i et blikkskur'.

Jeg visste at rottene kom inn til dem om nettene og gnagde på det de fant - til og med på tærne til han og kona. Men jeg hadde aldri hørt noen av dem klage... Tre dager etterpå fortalte byggelederen vår at pastor José hadde gitt bort hver eneste ting han eide til de fattige. Dette er en mann med sann autoritet som bare kan vinnes gjennom ydmykhet og trofasthet overfor Gud. Pastor José er ydmyk av hjertet. 

Et team fra Australia kom for å hjelpe oss. De ante ikke hva som foregikk, men så bare at pastor José gråt innfor Gud og gikk flere mil hver dag for å elske de fattige og barna. 

'Vi vil bygge et nytt hus til deg', sa de til ham. Og gjett hva pastor José gjorde! Han fylte opp det nye huset  med forlatte og foreldreløse unger og gjorde dem til sine.

Når du søker himmelens rikdommer først, betror Gud deg rikdommer på jorden også'.

(Heidi Baker: Drevet av kjærlighet. Prokla-Media, side 60-61)

En profetisk advarsel til Norge - nå må vi be!

En kvinne fra Kenya, som ber mye for Norge, har hatt en drøm om Norge. Den samsvarer med drømmer mange andre har for tiden om nøyaktig det samme. Jeg tror dette er profetiske drømmer - et kall til økt forbønn for vårt land og for vårt folk.

Her er drømmen:

'Jeg så krigere klare til å kjempe inne i skogen/ødemarken og jeg hørte en stemme som sa at det pleide å være kristne ledere i Norge, og det er sånn det skal være. Så så jeg veldig mange kristne som gikk over hele landet, og så hørte jeg en stemme som sa: Norge trengte å vokte grensene sine. Selv tenkte jeg fysisk, eller åndelig. Så tenkte jeg begge deler. Norge trenger å be og de trenger å vokte grensene sine. Jeg tror dette er en advarsel fra Gud'.

La oss ta dette på alvor og be til Herren for Norge og Norges grenser. Vi lever i en svært alvorlig tid. Gud taler til sitt folk, og det profetiske ordet går i oppfyllelse rett foran våre øyne. Det er en tid for å reise bønnealterne over hele dette landet! Det talte Gud til meg om i fjor og på en sterk måte ble dette stadfestet gjennom profetiske ord på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud.

100 år siden Derek Prince ble født

I går var det ganske nøyaktig 100 år siden den internasjonalt anerkjente engelske filosofen, forfatteren og bibellæreren Derek Prince (bildet) ble født, eller Peter Derek Vaughan Prince som er hans fulle navn.

Hans liv og tjeneste bar og bærer fremdeles rik frukt. Organisasjonen han bygget opp har produsert bibelundervisning på mer enn 60 språk, og arbeider på seks kontinenter i 120 nasjoner. Her i Norge finnes det også en avdeling og flesteparten av bøkene til Derek Prince er oversatt til norsk. Det kommer stadig flere, basert på de mange bibeltimene som er tapet.

Derek Prince ble født i Bangalore i India av engelske foreldre. Sin utdannelse fikk han ved to av Englands mest fremtredende læresteder: Eton College og Cambridge University. Ved Eton College studerte han gresk og latin. Fra 1940-1949 var han professor i klassisk og moderne filosofi ved Cambridge. Han studerte også hebraisk og arameisk ved Cambridge og ved det hebraiske universitetet i Jerusalem.

Under 2.verdenskrig tjenestegjorde han i Nord-Afrika. Der begynte han å lese Bibelen, og ble en overbevist kristen. Siden den gangen henga han seg helt og fullt til å studere Bibelen og forkynne Guds ord. Han har ved ulike tilfeller tjenestegjort som pastor, bibellærer og misjonær på fem kontinenter - Europa, Asia, Afrika, Nord-Amerika og Australia.

Til denne oppgaven var han usedvanlig godt kvalifisert. Hans bøker er likevel ikke tunge vitenskapelige verk, men lettfattelige og lettleste kombinert med praktisk visdom og erfaring, og usedvanlig godt underbygget av Guds ord.

Selv kjenner jeg på en djup takknemlighet for den solide reisekosten jeg har fått gjennom Derek Prince. Den har jeg levd på siden jeg ble kjent med hans forfatterskap tidlig på 1970-tallet. Ikke alt har jeg vært enig med ham i, men du verden for et overflødighetshorn av kunnskap han har øst av. Og ikke minst har hans praktiske tilegnelse av Guds ord vært til mye hjelp. Jeg abonnerte på bladet New Wine i mange år, hvor Derek Prince var en flittig bidragsyter. Jeg var også så heldig å treffe ham i Jerusalem noen få år før han døde.

Navnet Derek Prince er nemlig uløselig knyttet sammen med Israel og Jerusalem. Han trodde på Guds evige løfter til sitt utvalgte folk. Det var i Jerusalem han skulle tilbringe sine siste leveår, og det var her han skulle dø. Han var først gift med danske Lydia Christiansen, som drev et barnehjem i Israel. En tid etter at Lydia døde giftet han seg med Ruth Baker, i 1978. Hun var jøde. Sammen reiste de verden over. Ofte ble de sett hånd i hånd, og tradisjonen tro var Ruth alltid med Derek opp på talerstolen før Derek skulle preke. Der proklamerte de Guds ord og løfter høyt sammen. Det var alltid en sterk opplevelse å være med på.

Dette er en av de sterke sidene ved Derek Prince: en usvikelig tro på Guds ord. Han trodde på kraften ved å proklamere Guds ord over alle situasjoner i livet.

Derek Prince døde i Jerusalem i 2003, 88 år gammel.

Om du vil lese mer om Derek Prince finnes det en svært god biografi om ham:

Stephen Mansfield:
Derek Prince - en biografi.
En lærer for vår tid.

Boken er utgitt av Derek Prince Ministries - Norge
Postboks 129 - Loddefjord, 5881 Bergen.

http://www.derekprince.no/

Jeg er helt avhengig av Gud

'Jeg tror ikke det finnes noen som trenger Guds hjelp og nåde som meg. Noen ganger føler jeg meg så hjelpeløs og svak. Jeg tror det er derfor Gud bruker meg. 

Fordi jeg ikke kan støtte meg til min egen styrke, er jeg avhengig av Ham tjuefire timer i døgnet. Og hadde døgnet hatt enda flere timer, ville jeg trengt Hans nåde og kraft da også'.

Mor Teresa (bildet) i No greater joy. 

Brutaliteten fra IS mot kristne kjenner ingen grenser - Vesten er taus

Brutaliteten som begås mot kristne i Irak og Syria er ubeskrivelig ond. IS står bak kidnapping, tortur, halshugginger. Rett foran våre øyne skjer det et folkemord og en religiøs utrenskning, og vesten er for det meste taus. Er det mulig at brutaliteten og djevelskapen kan bli enda verre? I går fikk vi via våre kontakter melding om at IS har også begynt å kappe opp likene til kristne de avretter, og sende kroppsdelene til familien.

Det skjedde nylig med en prest.

John Newton, som er talsmann for en katolsk hjelpeorganisasjon som heter 'Aid to the Church in Need', kan fortelle at han kjenner til at en prest ble kidnappet for to måneder siden. Kidnapperne forlangte 120.000 US dollars i løsepenger, noe som familien klarte å reise. Pengene ble også formidlet til kidnapperne. Men timer senere ble presten drept, kroppen kuttet opp i biter, lagt i en boks og sendt hjem til familien.

Situasjonen til flere kidnappede prester er svært uavklart og vanskelig. Kristne organisasjoner som forsøker å finne ut av hvor de holdes skjult er ofte etterlatt i det fullstendige mørke, og vet ikke hvor de skal begynne å lete og hvem de kan få kontakt med.

Vi vet fremdeles ikke hva som har skjedd med de syrisk-ortodokse og gresk-ortodokse metropolittene fra Aleppo: Gregorios Yohanna Ibrahim og Boulos Yazigi. De ble kidnappet på veien mellom Aleppo og den tyrkiske grensen i april 2013. Siden har ingen hørt noe fra dem. Det har vært mange rykter, men ingen av dem har vist seg å være sanne. Vi vet ikke om de fremdeles er i live.

Det samme er situasjonen for fader Paolo, forstanderen for Deir Mar Musa klosteret i Syria. Det siste vi kjenner til er at han ble kidnappet i den syriske byen Raqqa, som skulle bli hovedkvarteret for IS.

Fransiskaneren Dhiya Aziz ble kidnappet av bevæpnede menn i Idlib-provinsen i Syria. Jeg har omtalt denne kidnappingen tidligere her på bloggen. Fader Aziz ble på mirakuløst vis satt fri etter at han satte i gang med å synge salmer for kidnapperne og de ble overveldet av hans kjærlighet til Jesus. Men prestene, fader Michael Kayyal og fader Maher Mahfouz, som ble kidnappet i februar 2013, er senere funnet drept.

Vi vet heller ikke hva som har skjedd med den katolske presten, fader Jacques Mourad, og en kollega av ham, som ble kidnappet i mai i år. Fader Jacgues Mourad ble kidnappet tidlig om kvelden fra Mar Elian klosteret i byen Qaryatayn, i det han forberedte seg på å ta imot flyktninger fra Palmyra. Fader Mourad hadde tatt over ansvaret også for Deir Mar Musa klosteret, etter at fader Paolo ble kidnappet. Nå står begge klostrene uten leder.

I 2006 ble den katolske presten, fader Douglas Bazi, kidnappet av islamister. Islamistene ødela ryggen hans, brakk det ene av hans bein, skjøt ham, slo ut tennene hans og lot ham være uten mat og drikke i fire dager før løsepengene ble betalt. Han lider fortsatt av de traumene han ble utsatt for.

Ber du for de kristne i Midt-Østen? I dag fikk jeg en melding fra en av de som blir forfulgt og som befinner seg i en flyktningeleir i Libanon. Han takker for forbønn fra djupet av sitt hjerte. 'Den holder oss i live og gir oss mot', sier han.

I Kristi himmelfartskapellet ber vi hver eneste torsdag for de kidnappede prestene og biskopene. Om de er hjemme hos Gud er det det beste, om de fremdeles er kidnappet trenger de våre bønner. Jeg håper du står med oss.

Skammelig! Skammelig! Skammelig!

Akkurat nå skammer jeg meg over å være norsk. Det kjennes faktisk ganske ubekvemt og pinlig. Hva det skyldes? At vi har myndighetspersoner og en regjering som nekter en av verdens fremste ikonmalere å komme til Norge, for å vise frem sine kunstverk. De er redd han skal hoppe av å bli i Norge.

Og om så skulle være? Har vi ikke plass for ham? I verdens rikeste land?

Han kommer fra Syria. Forholdene er det - som alle vet - forferdelige.

Det er klart slike ikke har behov for beskyttelse. Han er jo kristen, må vite.

Men nå har ikke Ossama Mossleh (bildet), tenkt å bli i Norge. Han har flyktet til Libanon, til byen Zahle, hvor han bor sammen med sin libanesiske kone, i hennes hjemby. Og der har han tenkt å bli.

Men norske myndigheter tror ikke på ham. De forutsetter at han lyver, og gir ham ikke visum, til å delta på Drammen Sacred Music Festival i september. Han må gjerne sende ikonene sine til Norge, så vi får se dem. Vi vil bare ikke se Ossama Mossleh. For vi har bestemt oss for at han er en løgnaktig person, og slett ikke til å stole på. Ikke hjelper det om en kristen mann, etnisk norsk, og stødig som fjell, garanterer for ham heller. Han er vel også tvilsom. Kanskje lyver han også når han garanterer for ham?

Da er det sikrest at vi avviser ikonmaleren. For ham har vi slett ikke plass til i Norge. Vi har i grunnen ikke plass til så mange flere enn de vi er allerede. Ikke kristne på flukt i hvert fall, selv om verdens verste forfølgelse av kristne pågår akkurat nå. De får bli der de er. Vi vil gjerne kalles en 'kristen' nasjon, men å hjelpe andre med samme tro, nei se det, det får andre gjøre.

Send ikonene dine, Ossama, og send med en beskrivelse av hvordan vi skal lese dem! Vi har nemlig ikke råd til å ha deg her, om du skulle finne på å bli værende. For vi vet at du lyver.

Jeg kjenner meg bare trist. Trist over at Norge er blitt så kaldt et land. Trist over mistroiske myndigheter. Trist over forskjellsbehandlingen av kristne, for Ossama Mossleh, er ikke den eneste kristne den blå-blå regjeringen avviser eller utviser fra Norge. Alt skulle jo bli så mye bedre om kristne samlet seg om denne regjeringen. Men slik er det ikke blitt. Heller tvert om.

Du kan lese om saken her:

http://www.vl.no/nyhet/syrisk-ikonmaler-nektes-innreise-1.383164

Timisoaras eldste protestantiske kirke 131 år

Den eldste baptistkirken i den vestlige delen av Romania er 131 år i år. Den er også den eldste protestantiske kirken i Timisoara.

Kirken er bygget av tyske baptister i 1884, og har lenge vært skjult av et hus og en mur som sto inntil den. Huset brant ned for noen år siden, og levningene etter dette er nå revet og dermed dukket kirkebygget opp.

I dag er det ingen etniske tyskere igjen som går i denne kirken, og den siste tyske pastoren som betjente denne baptistkirken, 92 årige Friedrich Teutsch, er forlengst tilbake i Tyskland. Men kirken er ikke bare et historisk monument, men også et hus for en levende menighet. I dag ledes den rumenske baptistmenigheten her av Marius Cimpoae. Han har forsøkt å grave i det historiske materialet og har funnet en spennende historie han gjerne vil gjenfortelle. Det finnes beretninger både fra 80, 100 og fjorårets 130 års jubileum.

I 1878 kommer det tyske misjonærer til Timisoara via Budapest. Allerede året etter, i 1879, blir de første døpt på bekjennelsen av sin tro. Den første som døpes med full neddykkelse er Maria Schrode. Det skjer den 7.april, etterfulgt av Julie Czegeny og Maria Otrok. De ble døpt av pastor Michael Kornya. I 1884 døpes en mor og en datter, Ana Laszlo og datteren Katarina.

'Året 1884 kan betraktes som som året for etableringen av baptistmenigheten i Timisoara', forteller Marius Cimpoae. Han legger til:

'Denne menigheten ble oppsøkt av både tyskere, rumenere og ungarere. Gudstjenestene ble på et tidspunkt holdt på alle tre språkene. I 1923 bygget så rumenerne sin egen kirke, som heter Betel, og fremdeles eksisterer her i Timosoara, og i 1925 gjorde ungarerne det samme. Naturlig nok var det flest tyskere i den tyske menigheten, men det var alltid rumenere og ungarere her. En tysk kvinne har gått i denne menigheten i 64 år'.

Den tyske baptistmenigheten i Timisoara har aldri hatt mer enn 120 medlemmer. I dag er det 50 mennesker som kommer til gudstjenestene. Den er i ganske god stand, etter mye restaureringsarbeid. Huset som brant, og som skygget for selve kirkebygget, tilhørte menigheten. Det var dermed lettere å kunne sannere dette, slik at selve kirkebygget ble synlig for folk.

I årene 1885-1891 arbeidet pastor Bodoky i Timisoara. Han var den første ansatte i Bibelselskapet med underhold fra Bibelselskapets arbeid i Budapest. Denne pastoren la grunnlaget for den tysktalende baptistmenigheten i Timisoara. Han dro så videre for å fortsette sitt misjonsarbeid, og Heinrich Mayer tok over arbeidet som pastor for menigheten. Han ble etterfulgt i 1893 av Max Kuss fra Tyskland. Han arbeidet her i tre år til stor velsignelse, men fikk helseproblemer og måtte slutte. Han reiste tilbake til Altenburg i Tyskland. H.Licht fra Tyskland, med bakgrunn fra Frelsesarmeen, fortsatte arbeidet.

Så følger en periode med kjøp av eiendom, og nye pastorer som kommer for å betjene menigheten. Kirken bygges og utvides. I 1922 - etter at menigheten hadde blitt en del av Den rumenske baptistunionen - hadde kirken 122 medlemmer og 12 utposter. Mellomkrigstiden bød derimot på store problemer med den tyske menigheten, og den kom seg aldri igjen. Likeledes ble krigstiden tøff og det ble også undertrykkelsen under kommunisttiden. Da var den mer eller mindre en undergrunnskirke.

Sterkt vitnesbyrd fra en som har mistet alt på grunn av IS

Dette vitnesbyrdet har grepet meg så sterkt. Det tror jeg ikke jeg er alene om. Her i min oversettelse, fra Canon Andrew White's Facebook-side i dag:

'Jeg hadde en butikk hvor jeg solgte grønnsaker. Når IS kom stengte jeg døra. Vi flyktet, og kom oss til Kurdistan. De satte fyr på butikken min og ødela mitt hjem. Jeg har satt min lit til Herren Jesus om at Han ikke vil svikte oss. Han har sagt at de som vil følge Ham vil bli forfulgt.

Fordi jeg har en sterk tro på Jesus, har jeg samlet rundt 35 flyktningefamilier her i Kurdistan og har lest evangeliet for dem. Nå befinner jeg meg i Jordan. 

Jeg takker kirken og jeg takker Gud og jeg ber om at de aldri glemmer at jeg har mistet alt, men at jeg har alt i Jesus Kristus! Han har gitt meg alt, og alt er blitt tatt fra meg. 

Jeg ønsker å gi deg mot til å lese evangeliet. Det er ingen annen vei enn Kristi vei og evangeliets vei. Han sa at du kan hvile i Ham og at Han vil trøste oss. 

Alt jeg ønsker er å være en Herrens tjener og av Hans hus og av Hans brødre'.

Nassir, kristen iraker som bor i Jordan

Om å leve evangeliet

'Ikke bare forstår mennesker med intellektuelle funksjonshemminger evangeliets budskap, men de lever det oftere på et djupere nivå enn oss. De vet hva det vil si å stole på Gud, å gi Ham deres hjerter, elske Ham og bli elsket av Ham'.

Jean Vanier (bildet) i boken 'An ark for the Poor', side 67. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

En advarsel til alle som ikke lenger tror de er syndere som kan falle i synd

Tullian Tchividjian (bildet), barnebarnet til Billy Graham, som nylig fratrådte sin stilling som hovedpastor for Coral Ridge Presbyterian Church, på grunn av en utroskapsaffære, sier til nettavisen The Christian Post, at han forstår hvorfor folk begår selvmord. Han sier også at han aldri trodde han skulle kunne være utro mot sin kone.

'Det er en ting å bli sjokkert over andres synder. Dette var den ene tingen jeg aldri trodde jeg ville gjøre', sa Tullian Tchivijian i et intervju med William Vanderbloemen, som The Christian Post refererer til. Utroskapsaffæren var svært kortvarig, men likevel fullstendig ødeleggende for Tullian Tschivijian og hans tjeneste som pastor. Han trakk seg tilbake med umiddelbart virkning.

Det er flere ting som fremkommer i dette intervjuet som er svært interessant:

Tullian Tschivijian har bemerket seg som som en forkynner av Guds nåde. Han har likevel ikke vært en del av den nye nådeforkynnelsen, som har bredt om seg i visse deler av kristenheten, og som lærer at det ikke finnes synd lenger for en som er gjenfødt av Gud. Tullian Tschivijian har likevel levd med den forståelsen at han ikke ville falle i synd. Han har hatt en så sterk understrekning av Guds nåde, at han ikke har sett sine egne synder.

Etter uttroskapsaffæren har han slitt med sinne. Han har vært sint på Gud, på menigheten, på sin kone og har forsøkt å finne forklaringer på at han selv kunne synde. Nå har han fått et møte med seg selv og sett at problemet ikke er de andre, men hans egen synd.

For oss alle er det en ting som er helt klart, og det er også Bibelens lære: Hovmod står for fall! Ingen av oss burde gå rundt og tro at vi ikke har synd, og at vi ikke er i stand til å falle. Tror vi det, har fienden lurt oss grundig.

Guds ord sier: 'Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!' (1.Kor 10,12)

Må vi be om at Den Hellige Ånd gir oss sann syndserkjennelse, den som David fikk kjenne, og som han gir uttrykk for i sin store botssalme: 'For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort...' (Salme 51,5-6)

Det som har skjedd med barnebarnet til Billy Graham er en advarsel til oss alle, og spesielt er det en advarsel til de nye nådelærerne som mener at de ikke er syndere som kan falle i synd.

Nord-Korea: Forbudt med samlinger på tre personer

I Pyongyang, Nord-Koreas hovedstad, har Kim Jong-un (bildet) innført nye restriksjoner: Det er ikke tillatt at tre personer står sammen og snakker.

Det er Daily North Korea som melder dette.

Årsaken er at myndighetene ønsker å slå ned på misnøyen som nå brer om seg i dette lukkede landet. Situasjonen er om mulig enda mer prekær. Avlingene har slått feil flere steder i landet, på grunn av tørken. Økonomien er på bristepunktet. Folk begynner å klage, og det er et tegn på at uroen sprer seg i landet, og dette vil myndighetene til livs ved at det nå er ulovlig at tre personer står og snakker sammen!

Mange av de som gir uttrykk for sin misnøye sier at ingen ting har skjedd i Nord-Korea siden 1990-tallet. Ikke noe annet enn at situasjonen har gått fra vondt til mye verre. Restriksjonene som nå er innført i Pyongyang er også innført på alle landets fabrikker. Politiet sørger for at restriksjonene blir fulgt.

La oss fortsette å be for Nord-Korea.

Å bli elsket

'Ropet fra mennesker med funksjonshemminger er et veldig enkelt rop: elsker du meg?

Det er hva de spør om. Og det vekket noe veldig djupt i meg, fordi det var jo egentlig også mitt innerste fundamentale rop.

Jeg visste at jeg kunne bli fremgangsrik. Jeg hadde gjort det ganske bra i marinen. Jeg hadde en doktorgrad i filosofi, og jeg visste at jeg kunne klarte opp stigen, men jeg visste ikke om jeg virkelig var elsket'.

Jean Vanier i boken 'Living Gently in a Violent World', side 31. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

En av pionerene innen Vineyard bevegelsen er død

En av grunnleggerne av Vineyard-bevegelsen, pastor John C. MacClure, her sammen med sin kone Margie, gikk hjem til Gud fredag kveld. McClure, som ble 70 år gammel, døde av komplikasjoner etter en ATV-ulykke.

John MacClure mistet kontrollen på en ATV han kjørte den 19. juli. Han var på tur sammen med sine brødre og et søskenbarn i fjellene i nærheten av Pagosa Springs i Colorado. Han traff et tre, og sammenstøtet førte til hodeskader. Han brakk også alle ribbenene på den ene siden, og fikk et brudd i ryggsøylen. Etter ulykken ble han fraktet bort i et helikopter til et sykehus i New Mexico. Han kom seg ganske raskt igjen, og var i stand til å ta sine første steg en uke etter ulykken.

Vel hjemme i Orange County i California fortsatte den gode utviklingen. Men så skjedde det noe uventet fredag kveld. I følge hans svigersønn, Mark Ostgaard, fortalte MacClure at han kjente seg så svak og hadde problemer med å puste. Tidlig om morgenen 8. august ble han brakt til Hoag sykehuset, hvor han ble erklært død ved ankomst.John Ma

'Det hele kom som et stort sjokk', forteller svigersønnen til Mark Ellis, reporter for ASSIST News Service.

Som en av de nærmeste medarbeiderne til John Wimber, grunnleggeren av Vineyard bevegelsen, startet John McClure flere menigheter. Blant annet Newport Beach Vineyard. Den ble startet hjemme i stua til John og Margie, og vokste til en menighet på 2.500 medlemmer.

Hjemmesiden til John McClure finner du her:

http://www.johnmcclureministries.com/

15.000 assyriske kristne befinner seg fremdeles inne i Syria

Det er omlag 15.000 assyriske kristne familier som fortsatt befinner seg i det nordøstlige Syria. Samtlige av disse er i stor fare for sine liv.

Det opplyser biskop Yatron Koliana (bildet). Han er biskop i Den assyriske kirken, og har gode og pålitelige kontakter i Syria. Biskop Koliana har sitt kontor i Libanon.

På fredag kidnappet IS jihadister 230 kristne i deres hjem i den sønderskutte byen Homs. Hva som skjer videre med dem vites ikke.

Biskop Koliana sier at etter de opplysningene han sitter inne med befinner ikke disse 15.000 assyrerne seg i byer som kontrolleres av IS, men at de oppholder seg i byer og landsbyer tett opptil der jihadistene fra IS befinner seg. 550 kristne assyriske flyktninger skal for tiden befinne seg i Libanon.

La oss øke bønnetrykket for Syria! Be spesielt for de som er blitt kidnappet og for de som fremdeles befinner seg inne i landet. Be også for assyriske kristne som befinner seg i Norge, og som nektes oppholdstillatelse av norske myndigheter! Det er utrolig - men sant - at norske myndigheter nekter opphold til minst en kristen familie som har flyktet fra IS terroren.

Å vitne med sitt liv

'Min far snakket vanligvis ikke mye offentlig om sin tro på Gud. Snarere var det på en annen måte: Det synes som om han strålte med den varme følelsen av god vilje, med den djupe og ekstraordinære måten å sette pris på andre, av en fred som preget hans væremåte. På denne måten overførte han til andre en følelse av Guds nærvær'.

Jean Vanier (bildet), om sin far Georges P. Vanier i boken: In Weakness and Strengh, side 17)

Svensk bistandsarbeider drept i bilulykke i Niger

Den svenske bistandsarbeideren Esther Garvi (bildet), ble drept i en bilulykke i Niger onsdag kveld. Hun ble 34 år gammel.

Esther Garvi arbeidet for den svenske organisasjonen Eden Foundation, som ble grunnlagt av hennes foreldre i 1987. Bistandsarbeidet har ført til at tusenvis av familier har fått hjelp. Ester Garvi har selv sørget for at et 40-talls barn har fått skolegang.

Dødsulykken skjedde samme dag som Garvi kom tilbake til Niger etter ferieopphold i Sverige. Hun hadde bare en drøy mil igjen av kjøreturen fra hovedstaden Niamey til Zinder som ligger i den sørlige delen av Niger. Sjåføren har forklart at han måtte gjøre en unnamanøvre for å unngå å kollidere med en lastebil, men det hersker på det nåværende tidspunktet stor usikkerhet om hva som virkelig har skjedd. Det var flere i bilen da ulykken inntraff, kun Ester Garvi ble drept.

Jeg oppfordrer bloggens lesere til å be for familien til Esther Garvi i denne forferdelig vanskelige situasjonen, og for organisasjonen hun arbeidet for.

Foto: Mentor Medier.

12 år gammel kristen jente voldtatt i Bangladesh - politiet gjør ikke noe med saken

Hundrevis av mennesker tok til gatene i Dhaka fredag for å protestere mot politiets unnfallenhet i en voldtektssak mot et 12 års gammelt barn.

Det var tirsdag at den 12 år gamle jenta ble angrepet mens hun var på vei hjem. Angriperen, Al-Amin, en 19 år gammel muslimsk mann, voldtok så den 12 år gamle kristne jenta. Hun befinner seg nå på sykehus. Foreldrene var på arbeid da voldtekten fant sted.

Til tross for at politiet kjenner identiteten til voldtektsmannen har de ikke gjort noe forsøk på å pågripe ham. Jenta tilhører folkegruppen Garo som er en altoverveiende kristen folkegruppe. Familien til dne voldtatte jenta flyttet inn til Dhaka for å finne seg arbeid.

Kristne er en utsatt gruppe i det altoverveiende muslimske Bangladesh. Voldtekter er ikke uvanlige, og det hører også med til disse tragediene at gjerningsmennene sjelden straffes for sin ugjerning.

La oss huske 12 åringen og hennes foreldre i våre forbønner.

Djup takknemlighet og glede

Jeg kjenner på en djup glede og takknemlighet for at jeg fikk være med på Sommermøtet og Generalkapitlet til Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby i forrige uke.

Glede og takknemlighet for å dele fellesskap og vennskap med så mange brødre og søstre, fra så mange ulike kirkesamfunn og tradisjoner. Komme sammen til daglige tidebønner, lytte til bibeltimer, foredrag, samtale rundt bordene. Lørdag deltok vi på en gripende dåp i Stangåen. Søndag  - i vakre Vist kyrka i Sturefors - gjentok jeg mitt løfte om å leve etter kommunitetens regel for nok et år, sammen med mange andre. Gudstjenesten var en fest fra begynnelse til slutt, med salmer, bønner, tekstlesning, preken, nattverdsfeiring og to som delte profetiske hilsener til de mange fremmøtte ved avslutningen.

Sammen med alle prestene og pastorene som deltok på denne samlingen i år sto vi rundt alteret og deltok på den måten som om vi alle var forrettende prest. Mens jeg sto der la jeg merke til to små jenter som kom frem for å bli bedt for av en av pastorene. Den ene hadde med seg bamsen sin! Pastoren, Tore Krogstad, bøyde seg ned til dem, hørte på hva som de ønsket å bli bedt for, og salvet dem så med olje og tegnet korsets tegn i deres panner. Det var så gripende. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake.

Torsdag hadde jeg bibeltimen i Slottskapellet. Tema gav seg selv denne dagen, fordi det var Kristi forklaringsdag. Fredag hadde jeg gleden av å lytte til Anne-Lie Andersson, som leder bønnearbeidet i Filadelfiakirken i Oslo og lørdag holdt Liselotte J. Andersson bibeltimen. Om kveldene var det spennende å lytte til Samuel Rubenson, professor i kirkehistorie og prest i Den svenska kyrkan, som tok for seg noen av visdomsordene til ørkenfedrene.

Billedtekst: Peter Halldorf og jeg utenfor Vist kyrka søndag formiddag. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for godt vennskap med Peter gjennom mange år nå, og for all den velsignelse han har gitt meg del i gjennom sine bøker og gjennom mange samtaler. Peter var også med på innvielsen av Kristi himmelfartskapellet, vårt bønnekapell på Eina. (Foto: Ivar Johnsen)

'Ver hos meg himmelske kjærleik'

Det er en bønn skrevet av musikeren og sangeren Hilde Svela, som lever så sterkt i meg denne tiden:

'Ver hos meg himmelske kjærleik. Ver i min dag og mi tid. Ver i min gråt og min latter, fyll meg og gjer meg fri'.

I stor kroppslig svakhet har jeg fått være med på sommermøtet og generalkapitlet til Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby denne uken. Det har vært dager med mye smerter, både i hjerte og lunger og i går var jeg så uheldig å ramle på badet og slå meg i hodet så blodet fosset. Men det har også vært dager med et nådefullt nærvær og en smak av Guds godhet.

I går ble jeg så berørt når Sten-Gunnar Hedin, den tidligere pastoren for Filadelfiamenigheten i Stockholm, ble takket av som 'tilsynsmann' for den frikirkelige delen av av Ekumeniska kommuniteten. Som kjent fikk Hedin slag for en tid tilbake, og av helsemessige årsaker måtte han nå takke av. Slaget har satt sine spor i kroppen hans, selv om livskraften og vitaliteten er der fremdeles. Som takk for sin innsats ble han overrakt et vakkert ikon malt av ikonmaleren Robin Johansson. Det bærer tittelen 'Ømhetens moder'. Ikke noe kunne vært mer passende akkurat i denne fasen av hans liv.

Slik også for meg. Jeg trenger å favnes av denne ømheten som finnes hos Gud. En av de tingene jeg ber om er dette:

'Elsk meg, Gud, med ømhet'.

Jeg kjenner veldig godt mine egne svakheter, mine tilkortkommenheter, ja, min synd. Jeg trenger ikke å bli påminnet om det. 'Min synd står alltid for meg', for å sitere kong David. Han la til: 'Mot deg alene har jeg syndet'.

Men jeg trenger å bli minnet på Guds ømhet.

På Hans åpne favn. På hendene som holder rundt meg. Som ser meg og bekrefter meg.

Som kjenner meg.

Og likevel elsker meg.

Jeg vet ikke hva som er størst: At Han tok imot meg første gangen, eller at Han tar imot meg, hver dag.

Det finnes en gammel sang av Barrett hvor det heter:

'Kast deg i Frelserens armer,
legg deg til ro ved Hans bryst.
Hør hvor det stormer der ute,
her er det fredfullt og tyst'.

Tidlig søndag morgen skal jeg feire gudstjeneste i Vist kyrka i Sturefors. Sammen med prester og pastorer, og den gudstjenestefeirende forsamlingen, før vi setter kursen hjem. Jeg gleder meg til begge deler, og kjenner på takknemligheten for at jeg fikk med meg disse dagene - det, takket være økonomisk støtte fra gode venner, og for hjelp med å ta seg av meg her nede. Uten hadde det ikke latt seg gjøre. Jeg kan ikke lenger være alene.

Bønnens forenkling: Å bli mindre pratsomme når vi ber

'Bønnen er ikke noe som kommer fra oss. Den sanne bønnen finnes alltid allerede der. På djupet av det døpte mennesket foregår det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen.

Og det finner sted i oss. Vår bønn består i å oppdage den, lytte til den, å la oss ta ta i besittelse av de tre Personenes bønn i vårt indre.

Dette innebærer at vår bønn vil bli enklere. Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei er at bønnen forenkles...

På denne veien mot en enklere bønn er Johannes av Korset (1542-1591) en pålitelig ledsager... Han lærer oss til å bli mindre pratsomme i bønnen, mindre virksomme...'

Wilfrid Stinissen: När natten faller på. Den inre bönens väg. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

IS ønsker å gjøre Sentral-Asia til ny slagmark

Det kommer svært alarmerende nyheter fra Usbekistan. Den islamistiske terrororganisasjonen ønsker å gjøre Sentral-Asia til en ny slagmark, og utvide kalifatet. Det lover ikke godt for de kristne i området, som allerede er svært presset fra før av.

Våren 2005 sørget usbekiske myndigheter å jage islamistbevegelen IMU fra landet. Nå vil den tilbake, og den har ikke blitt mindre farlig med årene. Den har nemlig sverget troskap til det islamske kalifatet.

For kort tid siden fikk vi vite at Taliban-lederen Mulla Omar var død. Sannsynligvis har han vært død en stund, men dette er holdt hemmelig, slik at kretsen rundt ham kunne konsolidere seg. Hans død har nemlig åpnet opp for nye konstellasjoner. Flere ytterliggående grupper ser nå ut til å løsrive seg og slutter seg til IS, som dermed får større makt og innflytelse.

Og det ser ut til at man nå sikter seg inn på Usbekistan, det mest folkerike av landene i Sentral-Asia. Landet har 30 millioner mennesker. Usbekiske myndigheter har slått ned på islamistiske terrorgrupper med jernhånd de siste årene. En destabilisering av landet vil kunne føre til en destabilisering av hele Sentral-Asia som er en kruttønne. Mange mennesker lider under fattigdom og undertrykkelse, og ser på IS som en befrier.

Som forbedere er det viktig at vi konsentrerer oss om å be for Usbekistan og det som nå er i ferd med å skje. Ikke minst for de kristne som befinner seg der. Flere av dem utsettes for forfølgelse.

'Det er mye man ikke må!'

Det har vært mindre oppdateringer på bloggen denne uka. Det skyldes blant annet en praktisk ting: jeg befinner meg på et sted med dårlig internettoppkobling. Store deler av dagen faller nettet helt ut, og når jeg endelig kan koble meg opp er nettet svært saktegående.

Men det er bra med noen late dager om sommeren! Jeg elsker tittelen på den siste boken av Tomas Sjödin: 'Det er mye man ikke må'! Så veldig sant det er. Det er en hel rekke ting man slettes ikke må, og det er en tid for alt. Her på dette stedet er det ingen aviser. Ingen TV. Ingen radio. Jeg har ikke savnet det heller.

Akkurat nå er det en tid for meg til å hvile under noen eldgamle eiketrær. Her hvor jeg befinner meg er det mange av dem. Landskapet er så vakkert for en som elsker trær. En god venn av meg tok med seg vårt lille Leica-kamera, så jeg skal forsøke å presentere noen bilder herfra. Men det må bli når jeg kommer hjem. Nettet tillater ikke noen opplastninger.

Tenk hva disse eldgamle eiketrærne har vært vitne til! Tenk om de kunne fortelle deres historie. Noen av dem har falt ned. Treet er i seg selv dødt. Men det fortsetter likevel å leve! Hvordan er det mulig? Jo, insekter har tatt over og gjort det til sin bolig.

En dag er vi også borte. Hva etterlater vi oss - som varer?

Jeg har funnet ut at det som varer er ikke det som er lettest tilgjengelig og som oppnås uten smerte og forsakelse. Jeg kom til å tenke på en historie i dag. I min norske oversettelse lyder den slik;

Fedrene ved fjellet Nitra sendte en gang bud til Abba Makarios i Sketis og kalte ham til seg og sa: 'For at ikke folk skal slite ut seg for å komme til deg, ber vi deg komme, slik at vi kan få se deg, før du flytter hjem til Herren.' Når han kom til dem ved fjellet hvor de var samles alle framfor ham. Fedrene ba ham da si et ord til brødrene. Han gråt og sa til brødene: 'La oss gråte, brødre, før vi skal ferdes dit der våre tårer fortærer våre kropper.' Alle gråt og falt ned med ansiktet mot bakken og sa: 'Far, be for oss!'

Det er noen ting som er viktigere enn noe annet.

Fremtidens kirke

I går tok jeg fatt på en bok som fra første side har vekket både min nysgjerrighet og begeistring: 'Vilket himla liv, med undertittelen: Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter'. Den er skrevet av Syster Sofie, som er samme person som skrev boken om kroppens teologi, en bok som har vakt stor oppmerksomhet.

Jeg kommer tilbake med mer om denne boken senere. De som leser bloggen vet at jeg har stor interesse for den nymonastiske bevegelsen, og drømmer selv om å etablere en slik kommunitet på mitt hjemsted.

Det har jeg skrevet om ved flere anledninger. Det jeg derimot vil nevne nå er en oppsiktsvekkende uttalelse om søster Sofie, nevner allerede i innledningen av boken.

Når den tidligere paven, Benedikt XVI ble spurt om hvordan han så for seg fremtidens kirke og hva som gav han mest håp svarte han at han så den for seg i nye former for fellesskap.

Hør bare:

'Kirken kommer til å bli mindre lik et stort foretak og mer enn minoritetskirke som overlever i små, levende kretser der overbeviste kristne handler i følge sin tro. Men det er på nøyaktig denne måten den igjen blir jordens salt... Nye former for monastisk liv har allerede begynt å formes i verden. Om man ser etter finner man et forbløffende mangfold av kristne livsformer, og takket være disse er morgendagens kirke allerede tydelig iblant oss'. (side 11-12)

Jeg tror sannelig den forrige paven har aldeles rett. Hans utsagn er profetisk.

I all sannhet

'Når vi lever dag etter dag med mennesker med svære funksjonshemminger, blir også våre egne begrensninger og mørke så opplagt. 

Men denne erfaringen hjalp meg til å forstå at vi ikke kan vokse i kjærlighet og medfølelse hvis vi ikke, i all sannhet, anerkjenner hvem vi er og aksepterer vår egen radikale fattigdom. 

Det fattige finner man ikke hos bare hos andre, men også inne i meg selv. 

Den sannheten er selve grunnlaget for all menneskelig og åndelig vekst og selve fundamentet i vårt kristne liv.

'Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres'. (Matt 5,3)

De fattige, som avdekker sin egen fattigdom for oss, blir på denne måten et sakrament'.

Jean Vanier (bildet) i boken An ark for the Poor, side 72. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

I sporene til en som fulgte det umuliges Mester, del 2

Lillesøster Magdeleine av Jesus het opprinnelig Marie-Magdeleine Hutin og ble født i Paris 26. april i 1898. Hun var nesten 40 år når hun reise til Algerie for å leve 'kontemplativt midt i verden'.

Hennes store forbilde - Charles de Faucauld - ville være Kristi nærvær blant muslimene i det nordlige Afrika. Han ville forkynne først og fremst gjennom levd liv. 20 år etter hans martyrdød ville Marie-Magdeleine Hutin det samme: bringe Kristus til steder der Hans navn og gjerning ikke var kjent.

Hun som skulle bli Lillesøster Magdeleine av Jesus gikk veier som få andre hadde gått: hun søkte et åpent, kontemplativt klosterliv uten noen klosterbygning, levd blant alminnelige mennesker.

'Herren bekymrer seg svært lite om menneskelig forstand og om kvaliteten på de redskapene Han velger seg. Det som synes vanvittig i menneskelige øyne, er ikke sjelden guddommelig visdom', sa hun ved en anledning.

Og det Lillesøster Magdeleine gjorde var i grunnen ganske vanvittig. I menneskelig forstand skulle hun ikke ha klart å utføre noe av det hun gjorde. Til det var helsen for skrall. Likevel gikk hun, beina bar henne til de mest avsidesliggende og ugjestmilde strøk av vår verden. Hennes store lidenskap var Jesus. Og gi evangeliet videre.

Utgangspunktet hennes er vel så umulig som det vel er mulig å bli. Familien rammes av den ene krisen etter den andre. Hør bare:

Da 1.verdenskrig bryter ut, er Magdeleine 16 år. Krigen blir forferdelig for denne familien. Hennes farmor blir skutt av tyske soldater i oktober 1914. I januar 1916 faller hennes bror Andre, bare 20 år gammel. Han sto henne spesielt nært. Knapt et halvt år senere får familien også vite at Jules er falt, 27 år gammel. I 1918 dør så Magdeleines eldres søster av spanskesyken. To andre brødre er døde som barn. Når krigen er over, er Magdeleine den eneste gjenlevende av seks barn. Og i 1925 dør så hennes store helt, faren, av influensa. Dermed er bare hun og moren igjen.

Likevel: til tross for alle disse harde slagene fortsetter Magdeleine å følge Jesus! Uten bitterhet.

(fortsettes)

I sporene til en som fulgte det umuliges Mester, del 1

En tid fremover skal vi gå i sporene etter lillesøster Magdeleine av Jesus (bildet). Hun er et av mine store forbilder. Jeg har nevnt henne ved noen anledninger, men denne artikkelserien er et forsøk på å tegne en skisse av hennes innholdsrike liv. Ikke minst om hennes etterfølgelse av Jesus, som satte djupe spor etter seg, og hva den konkret innebar.

Du kjenner henne kanskje ikke? I 1936 begynner hun sitt livsverk i Algerie, inspirert av Charles de Foucauld, en av det 19.århundres store kontemplative, som i mange år levde som eneboer blant muslimene i Nord-Afrika. Gjennom et halvt århundre er hun ustanselig på reisefot, på tross av sykdom og motstand. Hennes misjon? Hun grunnlegger små kommuniteter av søstre, som uten støtte fra noen veldedige organisasjoner, arbeider med sine hender og deler vanlige arbeideres kår. Gjennom levd liv blir de levende vitnesbyrd om Jesus. Magdeleine og hennes 'lillesøstre' arbeider den gangen som nå blant samfunnets minste - de fattige, utstøtte og undertrykte. De lever 'kontemplativt midt i verden', som den 'kjærlighetens surdeig' lillesøster Magdeleine formulerte som deres kall.

Hva er det som fascinerer meg så sterkt med denne veve skikkelsen?

Det er flere ting, men la meg her innledningsvis være personlig og si at hun har hjulpet meg til å gi hele mitt liv til Jesus - gang på gang. Lillesøster Magdeleine var nemlig en person som ikke gav opp, selv om kroppen hennes gav henne store utfordringer. Slik min kropp gir meg. Til tross for en svært skrøpelig helse, og med få fysiske krefter, var hun stadig på farten - jorden rundt. Det var dager da alt stanset opp - som hos meg - men da la hun på nytt sitt liv i Herrens hender. Motbakkene var mange, men hun gav ikke opp. Hun ga seg over! Der ligger hemmeligheten til et godt liv.

Hun kalte Jesus for 'det umuliges Mester' og hun sa: 'Han tok meg ved hånden og jeg fulgte Ham blindt'.

Det er også blitt mitt motto, for det er også min erfaring at Herren Jesus er 'det umuliges Mester' og Han har også grepet min hånd. Jeg har tatt Ham i hånden og Han har sannelig vært trofast.

At Herren Jesus var for henne - for å sitere henne på hennes eget språk, fransk, - Maĩtre de I'impossible - forklarer også at hun ofte søke det mange ville kalle 'umulige steder', steder der kristne knapt hadde vært før eller som var såkalte 'lukkede' land.

Lillesøster Magdeleine gikk fordi Herren hadde bedt henne om det.

(fortsettes)

Å møte stormen på vei til stillhet

'Å være alene er ikke alltid det samme som å oppleve stillhet og fred. Et ensomt sted kan også være stedet der uroen begynner, der vi møter vår egen smerte, der vi angripes av tvil, ser hvor lite vi betyr og oppdager hva vi mangler av helhet og indre renhet.

Stormen raser og fienden spotter oss slik at vi kan føle enda mer skyld, frykt og skam. Det ensomme stedet blir en slagmark.

Men det kan også bli stedet for nye muligheter og forvandling. Henri Nouwen minner oss om at 'ensomhet er smeltedigelen forvandlingen skjer i'. Men dette kan bare skje hvis tvilen overvinnes, skylden løftes bort, fienden kastes ut, smerten erkjennes, selvmedlidenheten oppgis og frykten forsvinner.

Da kan vi i ensomheten erfare stillhet etter stormen, fred etter at uroen har lagt seg. Denne freden er ingen tilpasningsdyktig ro er der vi overlates til oss selv og våre illusjoner. Den er ikke fred for enhver pris mens vi undertrykker de smertefulle sidene ved livet. Denne freden vinnes ved åpenhet og ærlighet. Den er en stillhet som fødes ved forvandling. Den er en ro som vokser fram av tilgivelse. Den er en indre stillfarenhet, en gave fra den Gud som elsker oss og bærer oss over avgrunnen med sin nåde og kraft'.

(Charles Rigma: Den indre rytmen under Henri Nouwens veiledning. Genesis forlag 1997)

'Iran-avtalen er som å ta israelerne og marsjere med dem til ovnen'

Tuvia Brodie heter en israelsk statsborger med doktorgrad i filosofi. Han har merket seg uttalelsene til Mike Huckabee (bildet), den tidligere guvernøren i Arkansas, USA, etter forhandlingene med Iran.

'Han (altså Huckabee) sa at, med denne horrible Iran-avtalen, vil president Obama "ta israelerne og marsjere med dem til døren som fører til ovnen". Den "ovnen", refererer selvsagt til krematoriene i de nazistiske konsentrasjonsleirene i tidsrommet 1939-1945 hvor seks millioner jøder ble myrdet... Med sin kommentar antyder Huckabee at Iran-avtalen er så ille at den er ensbetydende med at marsjere Israel til hennes død. Hvorfor ville noen i det hele tatt antyde noe slik?', spør Brodie i en kommentar gjengitt på nettsiden til det israelske nyhetsbyrået Arutz Sheva 7.

Og Brodie svarer klart og tydelig:

'En årsak er at Iran ikke gjør noen hemmelighet av sitt ønske om å slette Israel fra kartet. Iranerne slutter ikke med å rope: "Død over Israel". Under forhandlingene erklærte Iran at deres guddommelige oppdrag var å ødelegge den israelske staten'.

Tuvia Brodie oppgir en kilde på dette: ingen ringere enn rådgiveren til Khamenei, nemlig David Daoud. I følge den tyske avisen Die Algemeiner 12. mai i år, skal rådgiveren til Irans øverste åndelige leder ha kommet med denne tydelige meldingen om hva som er Irans egentlige politikk med hensyn til Israel: "Vi har en guddommelig tillatelse til å ødelegge Israel."

At uttalelsene fra Mike Huckabee har vakt sterke reaksjoner er vel nesten forventet. Den ene etter den andre har nærmest stått i kø for å arrestere den tidligere Alabama guvernøren. Men var Mike Hucabee's uttalelser for drøye? Tatt i betraktning Irans mange uttalelser om å kaste jødene på havet, eller sørge for deres fullstendige utryddelse? At den trusselen er reell er det vel ingen som helst tvil om.

Du kan lese innlegget her:

http://www.israelnationalnews.com/Blogs/Message.aspx/7323#.VcDCLqjtmkr

 Billedtekst: Det er ennå ikke klart hvorvidt baptistpastoren Mike Huckabee stiller til valg ved presidentvalget i 2016.

Jesus - Ditt ansikt søker vi

For å hedre minnet om bror Roger (bildet), grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, hvis 100 års jubileum feires i år, kommer jeg en tid fremover til å publisere tekster av ham. Bror Roger ble født 12.mai 1915 og døde 16.august 2005. Noen av dem vil være oversettelser av tekster som ikke har vært publisert på norsk tidligere, men som jeg har oversatt. Andre - som disse tekstene her - har vært publisert på norsk ved tidligere anledninger:

'Jesus Kristus. Ditt ansikt søker vi. Ditt blikk er nok til å få sorg og uro til å forsvinne. Og når vi stoler på Deg, er det mulig - nå og alltid - å følge Deg.

Tenk om lovsang til Den oppstandne Kristus kunne fylle våre hjerter hver morgen når vi våkner ... da ville en bølge av livskraft, midt i hverdagens ensformighet, åpenbare vår skjule lengsel. 

Jesus, vår glede,
Du ønsker at våre hjerter
skal være preget av enkelhet,
om om det var vår i vårt indre.
Da lammes vi ikke så lett
av det som gjør livet komplisert.
Du sier: Vær ikke bekymret!
Selv om din tro er liten,
er jeg, Kristus, alltid med deg.'

(Bror Roger av Taize: I alle ting en stille glede. Verbum forlag 2002, side 116-117)

Polske baptister satser på menighetsplanting

Polske baptister satser stort på menighetsplanting i årene fremover, spesielt med tanke på å nå nye generasjoner for Jesus.

Baptistene i Polen har en historie som strekker seg 160 år tilbake i tiden, til den virksomheten som Johann Gerhard Oncken fra Hamburg i Tyskland startet opp på midten av det 19.århundre, hvor han plantet menigheter blant tysktalende som bodde i daværende Øst-Preussen, nåværende Polen.

28.november 1858 markerer datoen markerer begynnelsen på baptistenes virksomhet blant polakkene. Da blir læreren Gotfryd Fryderyk Alf (1831-1898) døpt på bekjennelsen av sin tro i Adamow sammen med en gruppe andre polakker. Disse var kommet til tro på Jesus ved å delta i en bibelstudiegruppe. Den første polsk-talende baptistforsamlingen ble grunnlagt og døperbevegelsen i Polen skulle få en sterk vekst til tross for mange tilbakeslag.

Perioden mellom de to verdenskrigene var en god tid for de polske baptistene som drev et fremgangsrikt misjonsarbeid og grunnla et teologisk seminar, et forlagshus, et sykehus, et barnehjem og et aldershjem. Statistiske opplysninger fra 1938 viser et medlemstall på 16.000 døpte medlemmer, 30.000 når man regner med familiemedlemmer og møtebesøkende. Det månedlige magasinet, Slowo Prawdy (Sannhetens Ord) har vært utgitt siden 1925 og kan altså feire 90 års jubileum i år.

Under 2.verdenskrig sank antallet medlemmer i baptistmenighetene i Polen dramatisk. Tapstallene var store og kommunisttiden som fulgte ble utfordrende. Særlig på 1950-tallet var undertrykkelsen fra myndighetene hard og noen av lederne ble arrestert.

Sakte, men sikkert, bygget baptistene i Polen opp igjen antall medlemmer, og nådde et par tusen på 1960-tallet. På 1970-tallet klarte de å bygge opp igjen en publiseringsvirksomhet og et barne- og ungdomsarbeid. I 1978 klarte de faktisk å få godkjenning fra myndighetene om å la Billy Graham ha en møtekampanje i Polen. Den resulterte i at mange mennesker kom til tro, og mange av dem ble medlemmer av baptistmenigheter over hele landet.

Polen har omtrent 38,5 millioner mennesker og omlag 90 prosent av dem er nominelle medlemmer av Den romersk-katolske kirken. Baptistunionen i Polen består av 90 etablerte menigheter med 5.000 døpte medlemmer. For tiden er det 20 nye menighetsplantinger.

En av dem er i Poznan. Denne menighetsplantingen blir støttet av den største baptistmenigheten i byen, og det er et ektepar som leder arbeidet. Sammen med sin kone Ola, driver Lukasz (26), en bibelstudiegrupper blant studenter i denne viktige polske byen vest i Polen. Deres mål er å bygge en sunn menighet med misjonsfokus. 100 studenter deltar i disse bibelstudiegruppene, og på søndag møtes de en-for-en for å drive disippelgjøring av de som ønsker det. I tillegg til dette driver ekteparet en ungdomsgruppe i alderen 13-19 hvor minst 15 ungdommer deltar hver uke. Flesteparten av disse er helt ukjent med evangelisk tro.

La oss huske dette viktige nybrottsarbeidet i våre forbønner

Tyrkias evangeliske kristne uttrykker uro og bekymring over landets angrep på kurderne

Tyrkias bombing av kurdiske stillinger i Irak og Tyrkia skaper uro blant landets evangeliske kristne. De frykter ustabilitet og store vanskeligheter i det sørøstlige Tyrkia.

Det hevder Ihsan Özbek (bildet), pastor i Ankara og leder for Den evangeliske alliansen i Tyrkia.

De tyrkiske myndighetene har som kjent gått til det skritt å angripe både IS og Det kurdiske Arbeiderpartiet (PKK).                                  

Når det ble kjent i forrige uke at Tyrkia hadde bestemt seg for å slå til mot terrorgruppen IS, var det mange som hilste dette velkommen. Mange har nemlig undret seg over den passiviteten Tyrkia har vist med hensyn til IS. Flere har pekt på at Tyrkia i praksis har håndtert terrorgruppen IS som en alliert i kampen mot Syrias og dets president Bashar Assad.

At Tyrkia samtidig velger å gå til krig på to fronter skaper bekymringer hos mange, deriblant landets evangeliske kristne.

Til den svenske avisen 'Världen i dag' sier pastor Özbek:

'Naturligvis uroer mange mennesker seg for hva som skjer bak kulissene. Vi tviler på angrepene mot IS er 'genuine' ettersom man samtidig bomber både kurdere både i Syria og det nordlige Irak.'

Den evangeliske alliansen i Tyrkia har forsøkt å skape gode relasjoner til andre religiøse minoriteter i landet, som kurderne.

'Den nye politiske utviklingen gjør oss urolige for framtiden', sier pastor Özbek til avisen.

Kurdere og kristne samarbeider godt i flyktningeleirene i grenseområdene til Syria og Irak. Mange opplever at det er lettere å leve som kristne i de områdene som styres av det pro-kurdiske Folkets demokratiske parti. Det tyrkiske regimet under ledelse av den nåværende presidenten, Recep Tayyip Erdogan har ikke gjort det lettere for de kristne i landet. Det er nesten umulig å få tillatelse til å bygge nye kirker, selv kristne elever undervises i sunnimuslimsk tro i skolene og mange kristne opplever trakassering i sin hverdag.

La oss huske Tyrkias kristne i våre forbønner.

Moderne martyrer

Det er et ikon som ikke vil slippe tak i meg. Mine øyne har dvelt ved det i lengre tid. Jeg har forsøkt å legge det fra meg, men jeg må stadig se på det igjen.

Det er et koptisk ikon malt etter halshuggingen av de 20 kopterne i Libya. Flesteparten kom fra provinsen Minya i Øvre-Egypt. Som du ser er det 21 menn som er malt, men den ene har svart hudfarge. Han var fra Chad i Afrika og kom til tro på Jesus, når han fikk erfare det sterke vitnesbyrdet til de 20 kopterne som gav sine liv til Jesus. Da ville han bli som dem!

Over de sterke bølgene ses Kristus som vinker til dem, Han kommer til dem på det opprørte havet. Og på himmelhvelvingen englene som venter med martyrkronene.

Skulle ønske jeg eide et slikt ikon.

Nå bærer jeg bildet med meg i mitt hjerte.

En påminnelse

'Mennesker med intellektuelle funksjonshemminger er konstante påminnelser av hjertets verdi i et samfunn som tenderer til å opphøye kompetanse og effektivitet og glemme kjærligheten.

Ropet etter fellesskap fra mennesker med intellektuelle funksjonshemminger er en konstant påminnelse om at vi alle trenger fellesskap. 

Selv om det er sant at mennesker med funksjonshemminger er kalt til å utvikles og vokse mot større selvstendighet, trenger de fremfor alt et helt nettverk av venner og fellesskap som gir dem sikkerhet og en følelse av tilhørighet, som vekker til live den enkeltes gaver, oppmuntrer til vekst, utvikler kjærlighet og følelsen av å kunne tjene andre'.

Jean Vanier (bildet) i An Ark for the Poor, side 60. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Bønn uten nesten noenting annet

'En dag for lenge siden, tilbrakte jeg noen øyeblikk i pottemakerverkstedet vårt. Brødrene som arbeidet der pleide å skrive noen få ord på en tavle. Akkurat denne dagen var det disse ordene:

"Din kjærlighet, Kristus, har såret min sjel. Jeg fortsetter fremover, syngende din pris."

Var det de som var forfatterne av en slik djup visdom? Nei, de sa det var skrevet i det syvende århundre av Johannes Klimakos på hans eldre dager. Tretten år gammel hadde han trådt inn i Sinai-klosteret. Han hadde forstått at Guds kjærlighet er uttrykt gjennom hele en persons vesen - kropp, sjel og ånd.

Noen ganger er det sant at vi ber med nesten ingen ting. Det er som om vi skulle være kledd nakne. Lykkelig er den som kan si til Kristus:

"Kristus Jesus, jeg skjuler ikke noe i hjertet mitt for deg. Du vet hvor vanskelig det er for meg å uttrykke min lengsel etter fellesskap med deg. Du selv delte de menneskelige kår. Du vet at jeg noen ganger dras i ulike retninger på samme tidspunkt. Men når mitt indre erfarer tomhet, forblir en tørst etter ditt nærvær inne i meg. Og når jeg ikke er i stand til å be, så er du selv min bønn."

Kristus overgav også seg selv til Gud. Når han døde på korset, ba han: "I dine hender overgir jeg min ånd'. Han sa med andre ord: "Når det gjelder mitt liv setter jeg min lit til deg."

Under min oppvekst, mens jeg kom meg fra tuberkulose, pleide jeg å gå lange turer. Det fantes øyeblikk da en forutanelse fór gjennom mitt sinn, lik et lynglimt: En dag vil jeg måtte ta en risiko for Kristus og Evangeliet. Jeg ville måtte gå en vei jeg var langt fra å kunne gjenkjenne. 

Jeg forstod da at for å kunne gå fremover med tillit så var det nødvendig å rotfeste livet mitt i noen enkle sannheter fra evangeliet som jeg stadig kunne vende tilbake til. 

I forbindelse med disse lange turene kunne jeg stadig gjenta disse ordene: "Elsk ensomhet og hat isolasjon." Da kom en setning til meg: "Oppgi deg selv til ham"; "i alle ting stillhet, hjertets fred", "lev i glede, enkelhet, og nåde."

I dag vil jeg si, som jeg pleier: de som forsøker å overgi seg selv til Den Hellige Ånd må tillate seg selv å bli bygget opp innvendig ved hjelp av sannheter fra evangeliene, noen ganger oppdaget tidlig i livet. De kan bli som en bunnsolid mur en kan stole på.

Ikke så mange ord, kanskje bare noen få, som er kortfattede og tydelige. Kanskje vi glemmer den for en tid? De kan plukkes opp igjen i det samme øyeblikket de dukker opp igjen.'

Oversatt fra boken: Brother Roger of Taize: Glimmers of Happiness. GIA Publications, Inc. Chicago 2007, side 72-74. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

SISTE: Peter Hahn kjent skyldig og dømt til fengselstraff i Kina

Kilder nært knyttet til 'Tilbake til Jerusalem'-visjonen har nettopp fått vite at at den amerikanske misjonæren, Peter Hahn (bildet), er kjent skyldig og dømt. Hva dommen går ut på er ennå ikke klart, men det antas at han er dømt til et års fengsel eller mindre og kan være ute av fengselet allerede tidlig denne høsten.

Peter Hahn ble arrestert i fjor ved den nord-koreanske grensen. Kinesisk politi slo til mot Hahn i et forsøk på å få stanset misjonsaktiviteter rettet mot nord-koreanere.

Peters kone, Eunice, har vært svært bekymret for sin mann på grunn av hans helseproblemer. Ikke så underlig all den stund Hahn er 74 år gammel og har hatt et slag.

Peter Hahn er opprinnelig fra Nord-Korea, men bosatt i USA, siden han var riktig ung, og er amerikansk statsborger. Han har solgt alt han eier, for å hjelpe nødlidende i hjemlandet. I Kina har han levd siden 1997, og i Tumen siden år 2000. Peter Hahn var ikke brutt noen lover verken i Kina eller Nord-Korea, likevel ble han arrestert. I september 2014 offentliggjorde han et brev hvor han forteller sin livshistorie slik at de kinesiske myndighetene bedre skal forstå hans humanitære arbeid for Nord-Korea. Han forteller om sin fødsel i Nord-Korea, og om foreldrenes flukt til Amerika, og at han føler et ansvar for å gi noe tilbake fordi han selv har vært så heldig å unnslippe skrekkregimet i landet hvor han ble født.

La oss fortsette å huske Peter Hahn og hans kone Eunice i våre bønner.

Kristen kvinne i 20-årene kidnappet og tvangsgiftet med muslim

En ung pakistansk kvinne, mor til tre barn er blitt kidnappet og voldtatt av sin 55-årige muslimske jordeier og tvunget til å konvertere til Islam og tre inn i et muslimsk ekteskap.

Fouzia Sadiq, som er en kvinne i midten av 20-årene, ble kidnappet forrige torsdag mens hun arbeidet ute på jordene utenfor den pakistanske byen Burj Mahalam, som ligger i Punjab provinsen av den muslimske jordeieren Muhammed Nazir. Nazir har klart å lure faren til Sadiq inn i en felle hvor han har gått med på at familien skal arbeide for Nazir uten lønn, men at de kan bo på hans eiendom.

Selv om alle detaljer ikke har kommet frem ennå ble familien til Sadiq fortalt av Nazirs bror at datteren ville få komme hjem dagen etter at hun ble kidnappet. Da så ikke skjedde, dro familien til jordeierens hus dagen etter og krevde at datteren skulle få komme hjem. Muhammed Nair kunne da fortelle den skrekkslagne familien at datteren hadde giftet seg med ham, og konvertert til Islam. Hun var nå hans eiendom. Han truet også familien om de gikk videre med denne saken og den ble offentlig.

Som jeg har skrevet tidligere på bloggen blir omlag 700 kristne kvinner kidnappet, voldtatt og tvunget til å gifte seg med muslimske menn, og deretter tvunget til å konvertere til Islam.

La oss huske Fouzia Sadiq og hennes familie i våre forbønner.

Står om enn tårnene faller

Richard Wurmbrand, som satt 14 år av sitt liv i rumensk fangenskap på grunn av sin tro på Jesus, så for seg en fremtid hvor menigheten nok en gang må gå under jorden.

En tid når menigheten må feire gudstjenester i skoger, huler og oppe i fjellene. Slik den første menigheten. I den første tiden kom den sammen i hjemmene, og den vil også overleve som husmenigheter.

Jeg er ikke i tvil om at Richard Wurmbrand hadde rett. Dette er jo situasjonen for svært mange kristne i land hvor kristne blir forfulgt for sin tro allerede. Det er bare et tidsspørsmål før dette skjer i Europa. Som i den første kristne tid vil forfølgelsen komme fra to kanter: som et ytre press fra myndigheter og øvrighet, som gjennom et lands lovverk vil utgjøre en stor utfordring for de som vil lyde Gud mer enn mennesker, og fra en frafallen kirke som med sin vranglære vil utøve en forførende maktfaktor, en surdeig som vil føre mange til fall.

Vi ser allerede dette skje i flere land - også vårt eget.

En slik situasjon vil også rense Kristi forsamling som i ild. Det vil bli tydeligere hvem som vil følge Kristus og betale omkostningene ved å forbli tro mot sannheten, og hva det virkelig vil si å være en Kristi etterfølger. Når alt kommer til alt handler det ikke om å få denne verdens bifall, men å leve i tråd med Guds ord og bli stående i stormen og forbli tro like til døden. Først da vil vi kunne motta den himmelske belønningen.

Den første menigheten var ingen folkekirke, ingen menighet som snudde kappen etter vinden, og forsøkte å blidgjøre folket i det romerske riket. De første kristne senket ikke standarden og gjorde dørterskelen lav og aksepterte det Guds ord kaller synd. Den kirken kom først etter at keiser Konstantin kom på banen og keiser Theodosios gjorde den kristne tro til statens egen religion.

Urmenigheten gikk mot strømmen, og ble forfulgt. Når Storkirken kom på banen ble den en kirke som forfulgte de som ikke ville kompromisse, og slik har Gud hatt et folk opp gjennom århundrene som er forblitt tro og som har gått korsets og lidelsens vei. Ofte endte deres liv i martyrium.

Leser vi Det nye testamentes undervisning om den kristne forsamlingen vil vi raskt forstå at menigheten (ekklesia) kommer av det greske ordet 'ek-kaleó', som betyr 'å kalle ut fra'.

Den er kalt ut fra verdenssystemet, til å være salt og lys, ikke for å bli konform med denne verden og lik den. Men som noe som er helt annerledes. Det er dette vi er i ferd med å miste i mange menigheter som i dag faller i saker som er helt avgjørende for menighetens eksistens, om den skal være tro mot Guds ord.

Men fordi Jesus selv har gitt et løfte om at 'dødsrikets porter' aldri skal få makt over Hans menighet, så vil det alltids finnes noen som går mot strømmen og som er villige til å betale prisen for å høre Kristus til, koste hva det koste vil.

Ved Kristuskransens 20 års jubileum

Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen feirer Kristuskransen 20 år i år. I den forbindelse så har Svenska Dagbladet laget en stor reportasje om dens opprinnelse og bruk.

Kristuskransen eller Frälsarkransen som den heter på svensk er laget av den tidligere biskopen av Linköping, Martin Lönnebo. Han fikk ideen mens han var strandet på en øy i Middelhavet, etter et skikkelig ruskevær. Han tegnet perler i en liten notatbok. Perlene skulle bli til en krans og med ett var et godt pedagogisk hjelpemiddel til bruk i ens bønneliv skapt. Selv har jeg brukt Kristuskransen i flere år nå, og den er etter hvert også blitt en del av det jeg underviser om i mine bønneseminarer. Mange har gjennom Kristuskransen funnet hjelp til å finne stillheten og vedbli i den, eller fått satt ord på viktige prosesser i ens liv. Noe av det flotte med denne fargerike kransen er at man kan gjøre den svært personlig. Selv om hver perle har sitt eget navn, så kan man lett omgjøre disse til personlige perler for den livsfasen - den åndelige årstiden - man selv befinner seg i. Noen tar den frem under dagens løp, og bruker den aktivt i sin 'stille stund', andre mer tilfeldig. Noen lar Kristuskransen følge dem livet ut, selv i den siste skjelvende fasen av livet. Noen bruker den i 'evangeliserings øyemed', som en fin måte å introdusere den kristne tro på. Og barna - ja, de elsker den. En ide er å kjøpe perlene du trenger - de kan kjøpes hos den kristne bokhandlerkjeden Vivo - og invitere venner til å lage Kristuskransen sammen med deg, og så introdusere dem for hver av perlene. Kransen kan også brukes i en studiegruppe hvor man kommer sammen for å gå igjennom den.

Nesten en million mennesker over hele verden bruker den. Den lages i den lille byen Purdilur utenfor New Dehli der den ikke bare forsørger 45-50 familier men også bekostet byens skole.

Kristuskransen består av 18 perler, som sagt, hver med sitt navn. Her finner du Gudsperlen, Jeg-perlen, Dåpsperlen. Ørkenperlen, Bekymringsløshetens perle, Kjærlighetsperlene, Hemmelighetsperlene, Nattens perle og Oppstandelsesperlen. Mellom disse finner du også Stillhetsperlene. Det er flere av dem.

Og det er dem Martin Lönnebo anbefaler å begynne med om du tar i bruk Kristuskransen for første gang. I intervjuet med Svenska Dagbladet sier han:

'Berør en av stillhetsperlene. Det er nettopp bristen på stillhet som truer vår tro'.

Bruker så biskopen selv Kristuskransen?

Ja, men han bærer den ikke rundt hånden, slik man også kan gjøre, han har den i lomma.

'Lite generat säger han att han har den i byxfickan. Kommer man från en västerbottnisk småbondesläkt, som han gör, är man inte van att karlar har armband', skriver journalisten i Svenska Dagbladet.

Journalisten knytter møtet med Lönnebo an til en morsom historie som er så karakteristisk for den tidligere biskopen av Linköping:

'Och så är det jo det där med hans mamma; det blir en parentes men den är vikig. För Martin Lönnebo vet att hans mamma Hildur står där vid himmelens port och väntar ut sina barn, alla åtte. Bare två fattas. När alla är samlade, han ler förväntansfullt åt tanken, ska de vandre som en liten kycklingsflock efter henne för att överlämnas åt Herren. Vad som sen sker bekymrar honom föga. Hans barnatro är stark, hans gudsbild öm och kärleksfull. Att han tar med sin Frälsarkrans in i döden, som så många andra, är en rimlig hypotes.

- Men jag tror inte mamma skulle tycka om att man bär den som ett smycke. Därför gömmer jag min i ficken'.

Jeg har dvelt ved de ulike perlene i ulike faser av livet. Det er sjelden jeg går gjennom hele kransen når jeg bruker den. Jeg stanser gjerne ved en av stillhetsperlene og blir stille så lenge det kjennes godt. Så går jeg videre til en av de andre perlene. I sykdomsfasene mine stanser jeg gjerne ved Guds kjærlighetsperle eller Gudsperlen. Så ber jeg Gud tale til meg. Og jeg lytter.

Tørst

'Mennesker med intellektuelle funksjonshemminger er så spontane og sanne! De tiltrekker og vekker hjertet. Deres tørst for vennskap, kjærlighet og fellesskap etterlater ingen av oss uberørte.

Enten gjør du hjertet ditt hardt til deres rop og avviser dem, eller du åpner ditt hjerte og trer inn i en relasjon bygget på tillit, enkle, ømme bevegelser og få ord'.

(Jean Vanier i An Ark for the Poor)

'Når alt kommer til alt er vi er alle i behov av fellesskap. Med utgangspunkt i dette fellesskapet trenger vi menn og kvinner som er i stand til oppdage hva det vil si å være menneskelig. Så trenger vi vise mennesker som er sterke i møte med motgang, som vet hva det vil si å være fredsskapere i en sønderbrutt verden'. (Jean Vanier i Man Alive, mars 1992)

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen