Hold deg nær til sprekkene

I en av sangene til den lavmælte poeten Leonard Cohen, heter det: "There is a crack where the light comes in" - det er en sprekk der lyset kommer inn.

Det passer godt med at Gud bruker det som ingenting er, det som har skår og sprekker.

I går ble jeg gjort oppmerksom på et dikt skrevet av Christine Sine, som er lege og som er genuint interessert i den keltiske spiritualiteten. Det var så godt skrevet at jeg har forsøkt å gjengi det til norsk, slik at bloggens lesere kan bli velsignet av dets innhold:

Hold deg nær til sprekkene.

Til de stedene som har gått i stykker.

hvor menneskene gråter

og roper ut sin smerte.

Hold deg nær til sprekkene,

hvor Guds tårer faller,

og Guds sår blør 

av kjærlighet til oss.

Hold deg nær til sprekkene,

hvor lyset skinner inn

og gresset presser seg

vei gjennom asfalten.

Hold deg nær til sprekkene,

hvor sår er døråpnere.

til helbredelse og helhet og liv.

(C) Bjørn Olav Hansen

Ledere som speilbilder av oss selv

"For mange år siden hørte jeg noen si at en nasjon får de lederne de fortjener. Richard Rohr sier det mye bedre: 'Som nasjon får vi de lederne som er et speilbilde av hva vi er blitt. De er et skyggebilde som alle ser.'

Kanskje Salme 137,1 uttrykker det mange føler nå om dagen:

Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu."

-Peter Helms (bildet), Faithbuilders, Ungdom i Oppdrag. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vårt store behov - kanskje vårt største

Det har kanskje aldri vært et større behov for små, monastiske kommuniteter, enn nå. Fornyelsen av kirken har alltid kommet fra mennesker som lever i bønn. Og vår tid trenger en kroppsliggjort tro, en tro som viser seg i freds- og forsoningsarbeid, som bygger broer mellom kristne, som viser barmhjertighet mot de marginaliserte og løfter dem opp.

Jeg deler den profetiske drømmen til den lutherske teologen og matyren, Dietrich Bonhoffer:

"'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Jeg forstår godt kona til Knut Arild Hareide, som i en artikkel som er gjengitt i flere aviser, problematiserer det å kalle seg en kristen etter valgseieren til Donald Trump. Det begrepet er blitt så utvannet at det kan bety hva som helst. Lisa Marie Larsen vil heller kalle seg 'lærling' eller 'disippel'. Hun vil være en Jesu Kristi etterfølger med alt hva det innebærer. Jeg er enig. For når saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Når kristen tro blir assosiert med grådighet, gambling, mammondyrkelse, rasisme, fremmedfrykt, kvinneforakt og hat, er ikke da saltet blitt trampet ned og blitt til intet?

De nye monastiske kommunitetene fremmer følgende verdier:

* Bønn, kontemplasjon uttrykt gjennom levd liv
* Et liv levd i fellesskap - det kan få mange forskjellige uttrykk fra sted til sted
* Fokus på gjestfrihet
* Praktisk engasjement for de fattige

Ved å leve med kirkens i tidebønnsrytme, regelmessig bibellesning forvandles man gradvis selv og først da har man noe å gi til samfunnet rundt oss. Kirken forandres innenfra og ut.

I Guds navn

"I hver og en av oss finnes det en liten tyrann som ønsker makt og en blandet prestisje, som ønsker å dominere, være overlegen og ha kontroll.

Vi føler at vi er de eneste som søker sannheten - og det, noen ganger i Guds navn. 

Det finnes ikke noe mer forferdelig enn en tyrann som bruker religionen til å gjemme seg."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 216. Norsk oversettelse: (C) Bjørn Olav Hansen

Kaddish - en jødisk lovprisningsbønn av Leonard Cohen

"Hellig er ditt navn, hellig er ditt arbeid, hellig er dagene som vender tilbake til deg. Hellige er de år som du avdekker. Hellige er hendene som løftes mot deg, og gråten som gråtes for deg. Hellig er ilden mellom din vilje og vår, hvor vi blir lutret. Hellig er det som er uforløst, tildekket av din tålmod. Hellige er sjelene som er tapt i din navnløshet. Hellige og skinnende med et veldig lys, er alle levende vesener skapt i denne verden og skjult i tiden, inntil ditt navn blir lovprist for evig."

- Leonard Cohen (bildet) i "Nådens bok". Ex Libris Poesi, 1985. Norsk oversettelse: Håkon Harket og Henning Kramer Dahl. Foto: YouTube.

A broken hallelujah

Han lærte oss at det er mulig å synge et 'broken hallelujah'. Det ble frigjørende for mange av oss.

Nå er det satt punktum for en av de mest særegne artistene verden har sett: Leonard Cohen er død, 82 år gammel.

Mange har problemer med å både si og synge et halleluja med helhjertethet. Noen av oss synger med sordin. En smerte, en brist, en skrøpelighet. En sorg. Men det er likevel et halleluja. Et ærlig halleluja.

Det lærte Leonard Cohen oss. Han blir ikke mindre legendarisk nå når han er død. Ikke bare var stemmen særegen, det var også personen, Leonard Cohen. Født inn i en jødisk middelklassefamilie i Montreal Quebec provinsen i Canada. Cohen - av Levi stamme, av presteslekt. Hans jødiske bakgrunn ble mer og mer tydelig de senere årene.

Om det nå er satt punktum for levd liv vil generasjoner på generasjoner fortsatt synge med i det brutte halleluja.  Med ærlighet. Med ærlighets- og skrøpelighetsteologi. Likevel sant.

There is å crack...where The light comes in...

Nå er det blitt film om den kreftsyke vekkelsesevangelisten Niilo Yli-Vainio

Niilo Yli-Vainio. Det gikk gjetord om den finske vekkelsesevangelisten - også i Norge. Og selv om det er nøyaktig 35 år siden han døde fascineres mennesker fortsatt av hans liv og tjeneste. Nå blir det film av det.

Filmen: "Valkoinen Yöperhoinen" (Den hvite nattsommerfuglen) har premiere i Lappo i Södra Österbotten i Finland, 19. november og handler om kampene Niilo Yli-Vainio kjempet med Gud. For historien om Niilo Yli-Vainio er en annerledes historie på så mange måter. Han var pinseevangelisten som samlet mennesker i tusentalls, og preket Guds ord for dem, selv om han var en svært merket mann på grunn av alvorlig sykdom.

Han var født i Södra Österbotten i 1920, men det er først når Niilo er 57 år gammel at offentligheten får del i hans gripende livshistorie. Da er han svært alvorlig kreftsyk og svært deprimert. Hele sitt liv har han kjempet med sitt kall, sine traumatiske minner fra krigen og ikke minst har det vært en hard kamp for å klare å underholde sin store familie. Niilo Yli-Vainio kom fra en enkel arbeiderbakgrunn og en periode han bodde i Sverige arbeidet han på flere byggplasser for å spe på den magre evangelistlønnen.

57 år gammel føler han at alt er over. Han har mislykkes, synes han. I sin tid som evangelist har han ikke opplevd å stå i noen vekkelser. Han er sliten. Syk. På 1950- og 1960 tallet hadde han forkynt om Jesu snarlige gjenkomst, og mer eller mindre tryglet mennesker om å omvende seg. Men det bar ingen frukt i det hele tatt.

Fire år senere faller han helt sammen i forbindelse med et hjerteinfarkt i Spania. Det er da han får en invitasjon til Australia. De syv ukene Niilo Yli-Vainio er der taler Gud til ham. Han får et nytt budskap å bringe videre. Denne gangen om Guds kjærlighet og nåde.

I 1977 er han tilbake i Lappo og folk strømmer til møtene hans. Og ikke bare kristne. Mange søker Gud, og mange faller i gulvet når Niilo Yli-Vainio legger hendene på henne. Det var ikke så vanlig på den tiden. Men selv var både Niilo og hans kone Linnea hardt prøvet av en kreftsykdom. Men i sin store kroppslige svakhet fikk Niilo stå i mange store vekkelser. Han reiser verden rundt med evangeliet.

Han dør i 1981 i Spania.

Billedtekst: Niilo Yli-Vainio ber for syke og frelsessøkende.

Underlige reaksjoner fra kristne

Jeg har en amerikansk FB-venn. Han er metodist, sågar professor i historie og teologi. I dag forteller han at han har mistet 25 av sine Facebook-venner fordi han i går tilkjennegav at han stemte på Demokratene ved valget denne uken. Noen av dem kunne fortelle min FB-venn at han 'har blod på sine hender'.

Det illustrerer litt av klimaet i USA i dag mellom kristne som enten stemte på Trump eller Hillary. Men dette er jo heller ikke ukjent her i Norge. Det er utrolig hvilke ord enkelte kristne kan ty til når det gjelder å karakterisere mennesker som har aldre meninger enn dem.

Min FB-venn er en klok mann. Han svarer:

"Jeg står ansvarlig overfor Gud og for Hans ord, overfor de fattige, og for overfor det globale kristne fellesskapet, og jeg hviler i det sikre bibelske løftet om Guds rike i sin fylde - og det John Wesley (bildet) kalte rettferd, nåde og sannhet."

Vi må våge å stå for noe, og av og til koster det. Jeg har selv mistet FB venner på grunn av mitt ståsted, særlig på grunn av mitt økumeniske arbeid. Og det har kostet meg taleoppdrag. I Norge er det slik at om vi besøker enkelte menigheter utelukkes du fra andre, bare av den grunn at du besøker disse menighetene. At jeg har skrevet positivt om paven ved noen anledninger, fører til at noen takker nei til at jeg kommer på besøk, med et bønneseminar! Som om bønneseminaret har noe å gjøre med en artikkel jeg har skrevet. Men det er lett å få passet sitt påskrevet. Og noen er veldig flinke til å rekke armen i været og vise rødt kort. Noen henger deg til og med ut offentlig. Men har de noen gang snakket med meg? Nei. Men de vet likevel bedre enn meg selv hva jeg står for.

Du har vunnet mitt hjerte

"Du har vunnet mitt hjerte, min søster, min brud! Du har vunnet mitt hjerte med et eneste øyekast, med en av kjedene omkring din hals
Hans øyne er så full av kjærlighet at våre hjerter blir beveget." (Høy 4,9)

"Du har vunnet mitt hjerte, min søster, min brud ...", sier vår Herre med en mjuk stemme, "med et eneste øyekast." Hans øyne brenner lik ild og er så full av kjærlighet at hjertene våre beveges og fra vårt innerste djup roper vi ut:

"Jeg hører min elskede til, og til meg står hans hu..." (Høy 7,10)

Hva angår meg, så vil jeg aldri la Deg vente, eller ta Deg for gitt. men i stedet vil jeg elske deg med HELE mitt hjerte, jeg vil tilbe ved Dine vakre føtter i all evighet. Jeg vil søke Ditt ansikt, ikke bare Dine hender, for det er Ditt hjerte jeg er etter."

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gi meg håpets vinger!

I går satt jeg i bilen og sang:

"Gi meg håpets venger til å fly med."

Mens tårene rant. Igjen og igjen sang jeg ordene og ba Herren om hjelp.

Ordene er hentet var en blendende vakker sang skrevet av Hilde Svela, en sangerinne jeg har lært å sette mer og mer pris på. Sangene hennes har en forunderlig evne til å berøre meg på djupet, og det har hendt mer enn en gang at de har dukket opp når jeg aller mest har trengt en oppmuntring og et løft.

Som sangen "Livet er en gåte", hentet fra hennes siste album: Ver hos meg. Skulle ønske mange oppdaget denne CD'en. Her om dagen spilte jeg hele for en god venninne av familien - og hun ble grepet - som oss. Det var som en gudstjeneste.

Her er hele verset jeg sang:

"Gi meg håpets venger til å fly med
Skjenk truas visdom, kraft og mot i meg,
den fred som berre Du kan gi mitt hjarte,
kvar dag på denne reisa heim til deg."

Sangen har flere vers. I den siste setningen heter det:

"Hjelp meg ta imot den store gåva -
å vandra tett med Jesus heim til Gud."

Jeg trenger disse håpets vinger, jeg som har tatt imot 'den store gaven', Kristus, jeg trenger den fred som bare Gud kan gi, og jeg ber om å få vandre tett ved sida av Jesus hele veien hjem til Gud. For meg er ikke dette 'bare' ord, men en livline. Ordene til Hilde Svela blir nemlig svært nære når du er alvrolig syk. Håp er et av de vakreste ord jeg kjenner til, og Hilde Svela formidler dem - så várt.

Noen tanker ved valget av Donald Trump

Et kraftig jordskjelv har rammet verdens børser etter at det ble kjent at Donald Trump vant presidentvalget i USA. Det gir oss en pekepinn på hvordan verdensmarkedene tror Trump seieren kan påvirke verdensøkonomien fremover. Samtidig med jordskjelvet stiger prisen på gull. Det gir uttrykk for angst og uro for fremtiden. Og det ikke uten grunn. Noen av økonomene som folk gjerne lytter til er ikke optimistiske. Tvert om. De mener at planen Trump lanserte for en revitalisering av økonomien i august i år, er fjern og kunnskapløs - og - nettopp, en fare for verdensøkonomien.

Men det er ikke dette som bekymrer meg mest. Jeg er mer forundret over den støtten mange konservative, evangelikale kristne, har gitt Trump og hvordan de gleder seg over valgseieren i dag. Jeg har djup respekt for at andre ser dette annerledes enn meg, men jeg har gjort meg noen refleksjoner om dette:                                                                                                                                                  

Som evangelikale kristne er vi opptatt av familieverdier, men mannen man støtter er skilt og gjengiftet tre ganger. Betyr det noe?

Trump har en rekke ganger avslørt at han har et syn på kvinner som er Bibelen og kristen etikk helt fremmed. Joda, de fleste kristne som støtter ham tar avstand fra dette, men likevel støtter de ham. Vi lever i en tid med sterk fokus på mobbing, men støtter en mann som mer enn mange andre bruker mobbing som en del av både sitt språk og sin væremåte.

Jesus lærte oss at vi ikke kan tjene Gud OG Mammon. Mammon blir av Jesus definert som en avgud. Alt med Trump handler om penger, og mer penger. Ikke minst gjennom gamblingen som skjer på hans mange casinoer. Hvordan får man dette til å henge sammen? Hvordan kombinerer man grådighet og kristen tro?

Hvordan får man populisme, nasjonalisme og isolasjonisme til å forenes med kristen tro? For det er jo denne linjen Trump har lagt seg på. Med Trump kan ikke Europa regne med USA lenger som noen støtte om noen av NATO-landene skulle utsettes for angrep. Han har sagt det like ut at om de ikke betaler inn penger til utgiftene vil ikke USA stille opp. Det har naturlig nok skapt stor bekymring i Estland, Latvia og Litauen.

Det hele ser ut til å koke ned til det faktum at Trump skal verne om barnet i mors liv, familien og støtte Israel. Er det så sikkert? Er det i det hele tatt mulig å reversere abortloven i USA? Og familieverdier? Fra en mann som ser på kvinner som en forbruksvare? Som ser på sin datter som 'litt av et støkke'? Er det i det hele tatt mulig å reversere loven om samkjønnede ekteskap? Og de ekteskapene som er inngått, skal de erklæres ugyldige? Og hva Israel angår, hvilken garanti har vi for at ikke Trump vil vende dette strategisk viktige landet ryggen. Han vender jo samarbeidspartnere i NATO i ryggen? Og Iran-avtalen, som han vil nullstille, er godkjent av FN, og ikke noe enkeltstående land visst nullstille den.

Jeg er redd mange kristne etter hvert som tiden går vil bli veldig skuffet.

Faren for å bli forført er et av de første eskatologiske tegnene Jesus kommer med. Og jeg er skremt når vi nå ser i land etter land ropet på 'den sterke lederen'. Og folk løper etter de. Vi ser det i Europa i dag, og vi ser det nå i USA. Bibelen sier at en dag vil Antikrist stå fram. Vil vi da kunne avsløre hvem han er, eller vil vi bli forført?

Nei, jeg sier ikke at Donald Trump er Antikrist.

Men la oss være våkne i en tid som denne!

Noen har ment at Donald Trump er som en moderne kong Kyrios som Gud har reist opp. Det kan godt være. Jeg vet ikke. Jeg vet bare dette: Fordi vi lever i tiden før Jesu gjenkomst, vil jeg være veldig, veldig forsiktig med hvem jeg gir min støtte.

Inntil Han kommer vil jeg be, og vi er spesielt kalt til å be for personer i høye stillinger, som Donald Trump er, og jeg vil be for USA og velsigne denne store nasjonen:

"Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og nøysomhet. Dette er godt og velbehagelig for alle mennesker." (1.Tim 2,1-3)

I den forbindelse vil jeg nevne noe veldig interessant med Donald Trump! Hans mor, Mary MacLeod Trump, stammer fra Tong på det skotske øya Lewis. Her brøt det ut en stor vekkelse på 1950-tallet, og Mary skal ha opplevd denne og talt varmt om det som skjedde den gangen i alle år etterpå. Hun skal i følge de opplysningene en god venn av meg kjenner til ha vært en ivrig beder. La oss be om at arven etter mor skal påvirke Donald Trump. Det er lov å håpe på under.

Vi må ikke glemme!

Krystallnatta markeres i flere norske byer i dag, også i min hjemby. Det er godt den ikke glemmes og med de skremmende ting vi er vitne til i dag er det viktigere enn noensinne å markere de uhyrlige handlingene som ble gjort mot jødene denne natta. Vi må ikke glemme.

For ordens skyld: Krystallnatta er navnet på den skjebnesvangre natten mellom 9. og 10. november 1938 da jøder og jødisk eiendom ble angrepet i Tyskland og Østerrike. Som her i Magdeburg i Tyskland hvor en jødisk forretning ble ødelagt. I følge Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i Oslo mistet 91 personer livet denne natten. 2676 menighetshus og synagoger, samt 4500 jødiske butikker ødelagt. Dagen etter ble rundt 30.000 jødiske menn, sendt til konsentrasjonsleire.

Krystallnatta kalles også for Novemberpogromen, og det er verd å merke seg at det som skjedde denne natten skjedde i fredstid. Og jødehatet blusser stadig opp - også i Norge. Vi har sett det og ser det i enkelte muslimske miljøer her til lands, men også blant andre. Også etniske ungdommer.

Derfor er det viktig å markere denne dagen. Jeg vil gjerne oppfordre mine lesere til å slutte opp om de lokale arrangementene i dag.

Jeg er på vei mot lyset

I dag er det på dagen 110 år siden Elisabeth Catez, bedre kjent som Elisabeth av Treenigheten, gikk hjem til Gud. Hun skulle bli kjent for sin inderlige og intense søken etter Guds nærvær i menneskets hjerte.

"Ditt nærvær er min glede!"

Ordene hennes sier alt om hennes djupe Gudslengsel. Det siste året av hennes liv - hun skulle bare bli 26 år - fikk hun tuberkulose og led mye. Ikke minst ble hun plaget med angst. Men da angsten var som verst ble hun overveldet av den fred som Gud gav henne. Den fikk hun blant annet del i når hun leste Bibelen, særlig brevene til apostelen Paulus.

Karmelittnonnen Elisabeth av Treenigheten ble født i Avor nær Bourges i Frankrike. Som ganske ung mistet hun sin far. Det ble et smertelig tap for henne. Sorgen drev henne inn i Guds armer. Bare 21 år gammel trådte hun inn i karmelittordenen

Elisabeth var en begavet pianist og musikken skulle komme til å bety mye for henne. De fem år hun skulle få leve i klosteret ble tilbrakt i bønn og lovsang.

8. november 1906 døde Elisabeth. I dødsøyeblikket utbrøt hun: "Jeg er på vei mot lyset, mot kjærligheten, mot livet."

Det er litt av et perspektiv på døden!

Be for Ivan

I dag vil jeg be mine lesere om å be for Ivan Bulychev og hans barn. Han er koordinator for "Skolen uten grenser", som er et arbeid russiske og amerikanske baptister står bak. Familien er bosatt i Krasnojarsk og Ivan har også drevet pionerarbeid i Mongolia.

Mandag denne uken døde hans kone, Ljuba, av kreft.

La oss be for denne familien som nå opplever stor sorg over tapet av en god mor og ektefelle.

Aktiv venting

"Å vente er vesentlig for det åndelige livet. Men å vente som en Jesu lærling er ingen tom venting. Det er å vente med et løfte i hjertet som gjør at det du venter på allerede finnes der.

I adventstiden venter vi på at Jesus skal fødes. Etter påske venter vi på at Ånden skal komme, og etter Jesu himmelfart venter vi på at Han skal komme tilbake i herlighet. Vi venter alltid, men det er en venting i overbevisningen om at vi allerede har sett Guds fotspor.

Å vente på Gud er en aktiv, våkende og glad venting. Når vi venter minnes vi Ham som vi venter på, og når vi minnes Ham skaper vi et fellesskap som er beredt til å ønske Ham velkommen når Han kommer."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Dorothy Day og det amerikanske valget

Det ligger noe symboltungt over denne dagen i 2016. På samme dag som amerikanerne går til valg - og når dette skrives er valgresultatet et godt stykke unna - er det 119 år siden Dorothy Day (bildet), ble født.

Dorothy Day er en av mine store helter. Journalist, politisk aktivist og grunnleggeren av Catholic Worker - en pasifistisk bevegelse som kombinerer direkte støtte til de fattige, hjemløse og marginaliserte grupper i samfunnet. I 2001 ble Dorothy Day innvotert i Kvinnenes æresgalleri i USA, en amerikansk institusjon som ble opprettet i 1969 i den hensikt å hedre kvinner som har gitt viktige bidrag til samfunnet. Og det er det ingen tvil om at Dorothy Day har gjort. Hun har satt djupe spor etter seg, ikke minst ved å løfte frem de marginaliserte gruppene i det amerikanske samfunnet.

Kanskje er tiden kommet for å løfte fram denne uredde kvinnen igjen? Jeg tror det. For Dorothy Day er en forkjemper for sosial rettferdighet, ikke bare for det amerikanske samfunnet, men for alle land og alle steder som undertrykker de fattige og holder dem nede.

Med bakgrunn i sin tro ga Dorothy Day verdighet til de nederste på rangstigen, og bevegelsen hun startet, Catholic Worker, kan man fremdeles regne med. I nesten fem tiår kjempet hun modig og gav stemme til de stemmeløse. Hun gikk hjem til Gud 29. november 1980.

For dagens nymonastiske bevegelse, som jeg selv er en del av, er Dorothy Day, en stor inspirasjonskilde.

Foto: (Bob Fitch Photo Archive © Stanford University Libraries)

Algerie: Kristen familie nektet kristen begravelse

Forestill deg den sorgen det er å miste et kjært familiemedlem. Se så for deg hvordan lokalsamfunnet du bor i vender seg mot deg og truer deg fordi du ikke følger deres tradisjonelle begravelsesritualer. Dette er tilfelle for familien til Amir som døde i Algerie 30. oktober. Den 70 år gamle mannen, som var blitt en kristen, fikk ingen kristen begravelse fordi byens imam truet med å jage familien vekk fra byen.

En død mann blir altså en trussel mot Islam.

Når noen av oss dør skaper det følelser som det er vanskelig å komme seg igjennom, men tenk deg da, på toppen av det hele at du ikke får lov til å begrave dine kjære på en ordentlig måte. Dette er ikke et enkelttilfelle i Algerie. Mange kristne i dette landet opplever det samme.

Når 70 år gamle Amir døde på et sykehus 30. oktober, kom barna hans til sykehuset for å sørge. De samtalte også med en av menighetenes pastorer om selve begravelsen. Familien, som kommer fra Tizi-Ouzou, som ligger i den nordlige Kabylie-regionen, hvor det lenge har pågått store vekkelser og mange muslimer har kommet til tro på Jesus, bestemte seg for at de ville gi Amir en kristen begravelse.

To av hans sønner og en av hans døtre, var som faren, blitt en kristen og blitt døpt i en lokal menighet. Kabyle-regionen av Algerie er et område hvor vi har sett en stor vekst i antall kristne de siste årene. Her finnes mer enn 20 av de 43 protestantiske kirkene i landet som tilhører Sammenslutningen av protestantiske kirker i Algerie (EPA, den største paraplyorganisasjonen for kristne i denne muslimske nasjonen.

Så Amirs familie bestemte seg for å gå imot de islamske begravelsesskikkene. Vanligvis skjer dette ved at det kalles sammen til en likváke i hjemmet til den døde. Folk kommer da sammen for å sørge og synge hele natten igjennom, idet de henvender seg til Allah og Muhammad, og ber dem om å ønske den avdøde velkommen til paradis. Det er også vanlig at den avdøde blir vasket mens det synges religiøse sanger. Det eneste Amir's familie ønsket var at hans kropp skulle vaskes, og det ville noen kristne gjøre.

Dagen etter, selve begravelsesdagen, dukket så imamen opp sammen med sine medarbeidere og noen av de gamle i dette lille samfunnet. De truet med at familien ville bli jagd vekk fra landsbyen om Amir ble begravd etter et kristent begravelsesrituale.

Etter at de hadde gått øket presset fra lokalsamfunnet og familien til Amir gav etter og Amir ble begravd etter islamsk skikk.

La oss be for våre hardt prøvede trossøsken i Algerie.

Be for valget i USA i dag

"... og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen, og tilgi deres synd og lege deres land." (2.Krøn 7,14)

"if my people, who are called by my name, will humble themselves and pray and seek my face and turn from their wicked ways, then I will hear from heaven, and I will forgive their sin and will heal their land." 2 Chronicles 7:14

Takk til USA!

Amerika byr på det verste og det beste, er det blitt sagt, og det med rette. I dag - når mine amerikanske venner skal velge sin 45'de president - vil jeg gjerne få trekke frem noe av alt det positive som USA representerer, slik jeg ser det.

På denne dagen ønsker jeg å takke Gud for alle de misjonærene som har USA som sin sendenasjon! Hva skulle vi gjort uten alle de menn og kvinner som Gud har kalt, reist opp og sendt ut til de fjerneste avkroker av denne verden. Mange av dem har endt opp som martyrer. Amerikanske menigheter har raust støttet misjons- og barmhjertighetsarbeid verden over, som ikke ville ha overlevd uten den amerikanske støtten. I Amerika har Herren reist opp livskraftige menigheter, bibelskoler, teologiske seminarer og enkeltpersoner som også har skapt ringvirkninger - ikke bare for USA - men også for mange andre land. Det er ingen tvil om at USA spiller en rolle, en profetisk rolle, gjennom historien og den tiden vi lever i. Derfor bildet med flagget og ørnene!

På denne dagen vil jeg takke Gud for Marshallhjelpen som var med på å bygge opp igjen Europa etter 2.verdenskrig. Hvor hadde Europa vært i dag hadde det ikke vært for dette amerikanske hjelpeprogrammet som ble satt i gang i 1947?

På denne dagen vil jeg takke Gud for alle de amerikanske sliterne, som med sine never og sin gode arbeidsmoral, brøt jord, bygget hus og byer, sørget for sine familier og tok vare på en kristenarv de hadde med seg fra stedene de brøt opp fra når de utvandret til det som for dem var 'det lovede land'. Disse verdiene finner du igjen i mange amerikanere i dag.

På denne dagen vil jeg takke Gud for alle amerikanere som har kjempet for frihet, rettferdighet, borgerrettigheter, for fred. Mange av dem mistet livet eller lever med traumer på grunn av dette.

På denne dagen vil jeg takke Gud for amerikanernes fremtidstro og optimisme. For godt håndverk og gode produkter. For all praktisk hjelp de gir til sine venner og lokalsamfunn.

Og for så mye, mye mer.

Og så skal jeg be for valget, om at Gud skal kalle de rette til å sitte i skolestyrene, at de rette senatorene velges, de rette dommerne til Høyesterett og den rette presidenten for en tid som denne.

Bibelen

Jeg fant en lapp i en av mine gamle Bibler, hvor jeg har skrevet ned følgende. Dessverre husker jeg ikke hvor jeg har hentet det fra (Etter at disse linjene ble skrevet, minnet en venn av meg om hvor det er hentet fra: fra forordet til Det nye testamentet med Salmene og Ordspråkene, utgitt av National Bible Press. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen).

"Bibelen inneholder Guds sinn, beskriver menneskets stilling, frelsens vei, synderes dom. og de troendes lykke. Dens lære er hellig, dens rettesnor bindende, dens historie sann, dens beslutninger uforanderlige. Les og bli vis, tro og vær trygg og praktisér dens innhold så du blir hellig. Den inneholder lys til å veilede deg, mat til å gi deg næring, og trøst til å muntre deg.

Den er den reisendes kart, pilegrimens stav, pilotens kompass, soldatenes sverd, den kristnes autoritet. Her blir paradiset gjenopprettet, himmelen åpnet og helvetes porter avslørt.

Kristus er dens hovedemne, vårt bestes design og Guds ære dens slutt. 

Den skulle fylle våre tanker, bestemme over vårt hjerte og veilede våre føtter. Les den langsomt, ofte og under bønn. Den er en grube av velstand, et paradis av herlighet, en elv av glede. Den er gitt til deg i dette liv, og vil bli åpnet ved Dommen, og vil bli husket i evighetenes evighet. Den involverer oss i det høyeste ansvar, vil belønne det største arbeid og fordømme alle som gjør dens hellige innhold til en bagatell."

Billy Graham 98 år

I dag fyller Billy Graham 98 år! Jeg vil hedre ham på denne måten. I en av sine erindringsbøker forteller han at han tidlig tok en bestemmelse: Han skulle forholde seg til Bibelen som Guds evige, guddommelig inspirerte ord, den eneste autoritet for liv og lære. Denne avgjørelsen, sa han, var helt avgjørende og bestemmende for både hans liv og tjeneste.

Billy Graham har vist gjennom alle år av sin tjeneste at han ikke har bøyd av for dette, men holdt seg til den bestemmelsen han tok. Dermed er han blitt en mann med stor integritet, med Billy Graham, har det ikke vært noen skandaler. Frimodig har han forkynt evangeliet og sett tusener på tusener bli født på ny.

Hermon forlag har de siste årene utgitt en rekke bøker av Billy Graham. Ta deg en tur innom deres nettside eller kjøp dem via en kristen bokhandel. Anbefales på det sterkeste.

Bederen og erkebiskopen Justitian Chira er død

Erkebiskop Justitian Chira (bildet) av Baia Mare, Romania, er død, 95 år gammel. Han døde 30. oktober, etter et hjerteinfarkt.

Erkebiskop Justitian var født i landsbyen Plopis i Maramures, av gudfryktige bønder, 28. mai 1921. I dåpen fikk han navnet Johannes. Helt siden barndommen bar han på en djup Gudslengsel, og 12. mars 1941 trådte han inn i hellige Annas kloster i Rohia. Senere dette året ble han viet til munk og fikk navnet Justitian. Bare 23 år gammel ble han valgt til abbed for klosteret i Rohia, og var det i hele 30 år. Han var kjent som en beder.

Etterhvert som årene gikk ble han betrodd stadig større ansvar i Den rumensk-ortodokse kirken, og ble altså til slutt erkebiskop. Det skjedde 13. desember 2009 i Den hellige treenighetens katedral i Baia Mare. Han ble vigslet av Daniel, den rumenske patriarken.

Nord-Korea: Canadisk pastor overført til sykehus på grunn av sviktende helse

En canadisk pastor i 60-årene som er dømt til å tilbringe resten av livet i en av utryddelsesleirene i Nord-Korea er brakt til sykehus på grunn av sviktende helse.

Pastor Hyeon Soo Lim har vært involvert i Nord-Korea i mer enn 20 år og har etablert barnehjem flere steder i landet. I en offentlig uttalelse, som med all tydelighet er avgitt under tvang, innrømmer pastor Lim at han har hatt til hensikt å ta over makten i Nord-Korea og styrte regimet ved å 'bygge en religiøs stat'.

Påstanden er absurd. Pastor Lim er en fredens mann, hengitt til det å hjelpe sin neste. Hans familie er nå svært bekymret for hans store helseproblemer. Disse problemene har økt i intensitet og styrke etterat han ble overført til en av mange tusen arbeidsleire i Nord-Korea. Her kommer ingen levende ut, så i praksis er dette en ren utryddelsesleir.

La oss be om at pastor Lim blir løslatt og gjenforent med sin familie i Canada.

Simon Fry: Hvorfor jeg fremdeles er anabaptist

Som mange av mine blogglesere kjenner til er jeg veldig interessert i kirkehistorie, og særlig den delen av reformasjonen som er blitt kalt 'den tredje vei'. Med det menes at det finnes et alternativ til Den romersk-katolske tro og protestantismen, og den sistnevnte da i den form protestantismen fikk med statlige kirker. Om dette har jeg skrevet en egen bok - "En tro verd å dø for." (Frihet 2012).

"Den tredje veien" er det som av deres motstandere ble kalt for anabaptister - eller gjendøpere. Men anabaptismen handler ikke så mye om dåpen som mange tror. Den handler like mye om synet på menigheten, Guds rike, krig og fred, etterfølgelse av Jesus.

Når nå reformasjonens 500 års jubileum skal feires i 2017 bør også arven til "Gjendøperne" løftes frem. Det kan være at det finnes sider ved denne tredje veien - den radikale - som fremdeles er vel verd å løftes fram.

Maleriet som gjengis her er malt av selveste Rembrandt, og er et portrett av mennonite-predikanten Cornelius Claesz Anslo, og henger i Nasjonalgalleriet i Washington DC.

I dag leste jeg en artikkel av bloggeren Simon Fry, som er mennonit. Han forteller i denne artikkelen hvorfor han fremdeles kaller seg en anabaptist. Jeg har valgt å oversette den delen av hans artikkel hvor han forklarer hvorfor. Det kan hjelpe oss til å forstå hva det innebærer å bekjenne seg til denne delen av den kristne tradisjonen. Simon Fry forteller at han satte seg ned for å lese anabaptistenes historie for å finne ut hva han selv trodde.

"Mens jeg leste fant jeg at jeg mer og mer delte kjerneverdiene ved denne troen. For eksempel at jeg er mer arminianer enn calvinst. Jeg tror også at dåpen skal skje når mennesker kommer til tro. Med andre ord, jeg tror at Jesus var Guds Sønn, og at vi må omvende oss først og deretter la oss døpe. Jeg tror på det å elske mine fiender, å gjengjelde ondskap med godhet, og jeg vil ikke ta noe våpen i min hånd for å kjempe og drepe. Vi kaller dette for ikke-vold. Konservative anabaptister tror at alt det som står i Det nye testamente gjelder i dag. Vi tror at dette er Guds ord og vi tror ikke at det finnes deler av det som ikke kan anvendes i dag. Det er grunnen til at vi fremdeles praktiserer hodedekke, at vi ikke ordinerer kvinner, og ikke fremmer homoseksualitet. Jeg er enig i dette. 

Det er også mange ting i vår kultur som jeg elsker. Jeg tror på det å være hardtarbeidende og ta vare på familien og sette ekteskapet høyt. Vi merker oss andres behov og gjør noe med dem, om det innebærer at vi gir av vår tid eller våre penger. Vi tror på det å leve enkelt så vi har noe å gi til andre. Vi ønsker ikke å følge verden i all sin synd og ødeleggende lyster, men vi vil heller leve med en livsstil som følger Skriftens prinsipper. 

I vår tradisjon elsker vi å synge og det lærer vi også barna våre. Vi tror på det å studere Bibelen og vite hva den sier. Vi lærer barna våre å lære bibelvers utenat og prioriterer dette høyt. Vi tror på det å være disipler, og vi underviser dem som ønsker å lære.

Gjør vi alt rett? Opplagt ikke! Vi er falne mennesker."

Livets Ord pastorer løslatt fra fengsel i Iran

De tre pastorene tilhørende Livets Ords forsamling i Baku, Aserbajdsjan, som har sittet fengslet i Iran, skal etter den informasjon jeg har fått fra ulike kilder, være løslatt og trygt hjemme i Babu. Det er blitt bedt inderlig til Gud for disse tre.

De ble fengslet under et besøk i Iran i juni. De tre mennene skulle delta på en fest i Teheran i forbindelse med en forlovelse. Høytideligheten ble også kombinert med et bønnemøte.

Det tre mennene, Eldar Gubanov, Yosif Farhadov og Bahram Nasibov, tilhører Livets Ords forsamling i Baku. Alle tre har familier og barn hjemme i Aserbajdsjan. Yosif er også far til et barn med Downs syndrome.

Iranske myndigheter oppga ingen grunn for at de tre mennene er arrestert. Siden de tre ble arrestert 22. juni, har familiene deres kun fått lov til å snakke med dem en gang på telefon.

Ledernes fattigdom

"Det finnes en tendens til å se fattigdom, lidelse og smerte som en virkelighet som først og fremst, eller til og med som bare finnes i kirkens bunnsjikt. Vi tenker sjelden på ledere som fattige.

Men det finnes stor fattigdom, djup ensomhet, smertefull isolasjon, svære depresjoner og en del del følelsesmessig lidelse blant ledersjiktet i kirken.

Vi må ha mot til å se lidelsen hos kirkens ledere - pastorer, prester, biskoper og andre - og inkludere dem i dette deres svakhetens fellesskap. Når vi ikke er distrahert av makten, velstanden og fremgangen hos dem som står i ledelsen, merker vi snart deres maktesløshet, fattigdom og mislykkethet og kjenner at vi kan strekke oss mot dem med samme medfølelse som vi vil de som er nederst. 

I Guds øyne finnes det ingen forskjell mellom bunnsjiktet og toppsjiktet. Det burde det ikke finnes i våre øyne heller."

Henri Nouwen i boken: "Bread for the Journey." Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Billedtekst: Jean Vanier sammen med moder Teresa. Begge gode representanter for 'svakhetens teologi', som er det samme som ærlighetsteologi.

Martyren Claude Brousson, del 2

1 1598, hundre år før Claude Brousson, ble henrettet, signerte Henrik den fjerde, det såkalte ediktet av Nantes. Selv om han var protestant før han entret tronen, konverterte han til katolisismen på grunn av politiske årsaker. Likevel, hans sympati for protestantismen forble der.

Ediktet til kong Henrik den fjerde gjorde slutt på religionskrigene mellom protestantene og den romersk-katolske kirke som hadde ridd Frankrike som en mare den andre halvdelen av det 16 århundre. Dette ediktet garanterte religiøs frihet til hugenottene i et land som fremdeles var romersk-katolsk. Dette betydde i klartekst at de ikke lenger var å anse som skismatiske rebeller, men var garantert grunnleggende rettigheter. I praksis betydde dette at hugenottene var tolerert, men likevel på ingen måte likestilt med Den romersk-katolske kirke. I visse deler av Frankrike førte dette til at hugenottene's tro og overbevisning bredde om seg. Men flere steder lokalt ble hugenottene utsatt for forfølgelse - og diskriminering. Mens franske calvinister på sin side fikk bygge kirker, utdanne prester, dele ut sakramentene, vie, osv, var det ikke slik for hugenottene. Og etter hvert som hugenottene ble mer og mer synlige i det franske samfunnet, dukket nye vanskeligheter opp.

Økende press fra Den romersk-katolske kirke mot hugenottene førte til at Ludvig 14, som var kong Henriks barnebarn trakk tilbake ediktet i 1685. Ludvig 14 mente at den beste måten å skape enhet i det sivile samfunnet var å skape religiøs ensretting. Men kanskje forstod han også at det ikke ville være mulig å omvende calvinistene på en fredfull måte, hvilket han hadde håpet.

Når nå ediktet var trukket tilbake førte det til at protestantismen ble illegal. Protestantiske forkynnere sto overfor to valg: enten å konvertere til katolisismen eller flykte fra Frankrike. Men for legfolket fantes ingen slik mulighet. Hugenottene måtte forbli i landet. De kunne ikke emigrere. Ludvig 14 mente at følgene av å trekke tilbake ediktet ville føre til at den protestantiske tro effektivt ville bli utryddet fra Frankrike, og med det samme prestene blant hugenottene var borte, ville det føre til at de svake menigheten til hugenottene ville bryte sammen og medlemmene konvertere til Den romersk-katolske kirke.

Men da regnet de ikke med Claude Brousson.

(fortsettes)

Allehelgensdag - når himmel og jord møtes

Denne dagen ser jeg med stor glede frem til hvert år, for ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

I dag har jeg det store privilegiet å få tale i Hamar frikirke. På selveste Allehelgensdag. Det er samtidig Den internasjonale dagen for den forfulgte kirke. Ikke noe kunne ha passet bedre. Allehelgensdag og Alle sjelers dag er gamle høytidsdager som er blitt feiret i den kristne kirke siden begynnelsen. Under de svære forfølgelsene på midten av 200-tallet fikk kirken en hel rekke med martyrer, og kalenderen for minnedagene til disse martyrene ble snart full. Allehelgensdag vokste fram som en generell minnedag for alle de som ikke fikk sin egen minnedag i kirkeåret. Kirken ville nemlig ikke glemme noen av sine martyrer. Etter hvert ble denne dagen til en minnedag for alle som har vært gode forbilder for de troende.

Og antall martyrer har i sannelig økt siden 200-tallet! I dag er forfølgelsen verdensvid.

I sine syner ser apostelen Johannes denne svære martyrskaren og han hører de roper:

"Da Lammet brøt det sjette seglet, så jeg under alteret sjelene til de som var blitt slaktet for Guds ord og sitt vitnesbyrd. De ropte med høy røst: Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på jorden?" (Åp 6,9-10)

Slik er det mange som roper i dag. Opp gjennom kirkens lange historie er martyrenes antall utallige. Hjemme i himmelen kaster de sine kroner ned for Lammet i djup tilbedelse. Og når vi feirer gudstjeneste i dag feirer vi den sammen med denne himmelske festforsamlingen. På en dag som denne er hinnen mellom himmel og jord flortynn.

Algerie: Krever at kristen menneskerettighetsforkjemper løslates

Mange i Algerie protesterer nå mot fengslingen av den kristne menneskerettighetsforkjemperen Slimane Boufafs (bildet). Boufafs er blitt syk mens han soner en fengselsstraff på tre år fordi han etter myndighetenes oppfatning har krenket Islam.

Slimane Boufafs er en evangelisk kristen. Han skal ha ærekrenket profeten Mohammed på sin Facebook-side. Nå er hans helsesituasjon blitt forverret ytterligere, og krever umiddelbar medisinsk behandling.

29. oktober samlet en stor gruppe mennesker seg i den nordlige delen av byen Tizi Ouzou for å protestere mot behandlingen av Slimane Boufafs. De krevde samtidig at Boufafs må få medisinsk behandling.

La oss huske Slimane Boufafs i våre forbønner.

Selv-ivaretagelse

Selv-ivaretagelse. Jeg smaker på ordet. Det var fastlegen min som minnet meg om det her om dagen. Hun er en klok lege.

Å ta vare på seg selv er ikke egoistisk. Det er livsnødvendig. Ikke bare for trivselen, men for kroppen. Ja, for ånd, sjel og kropp. Og tar du ikke vare på deg selv, kan du ikke klare å ta vare på andre på en god måte.

Som kristne er vi flinke til å tjene. Det er en viktig del av troen vår. Men vi kan bli litt for flinke. Noen nærmest selvutslettende. Og noen blir utnyttet, fordi de er snille. De stiller gjerne opp, men de opplever sjeldent det motsatte. Det er ingen god følelse.

I går var jeg hjemme. Helt uten noen forpliktelser. Med tekoppen. Og mange gode samtaler med vår Wheaton terrier, Poirot. Utrolig hvor mye kjærlighet og god oppmerksomhet som finnes i en hund. Det ble en god dag. Så langt.

På ettermiddagen ble jeg dårlig. Pusteproblemer på grunn av lungesykdommen. Et hjerte som slår veldig urolig. Øresus som tar overhånd. Må kaste opp. Slik er også mine dager.

Livet er litt av hvert.

På kvelden kjenner jeg meg bittelitt bedre og blir med min kjære på besøk til gode venner. Med årene forstår man hvor mye vennskap betyr. Vi blir ikke så lenge. Formen er ikke på topp. Hjerte og lunger og øresus krangler fortsatt med meg. Undres på hvordan natten blir. Det er sjelden de er gode.

Men alt kviler i Guds hender - også mitt liv. I kveld kommer jeg nok en gang til å be det som er blitt 'min' bønn:

"I din hånd overgir jeg min ånd." (Salme 31,6)

I dag har jeg nok en gang gjort meg erfaringer med selv-ivaretagelse. Jeg er helt sikker på at jeg kan bli mye flinkere til det. Poirot ligger ved siden av meg og passer på meg.

Martyren Claude Brousson, del 1

I dag er det på dagen 318 år siden hugenott-misjonæren Claude Brousson led martyrdøden. Det er ikke så mange som kjenner til hans navn i det 21. århundre og hans misjonsinnsats er stort sett gått i glemmeboka. Men i forbindelse med reformasjonsdagen som nettopp er blitt markert, og det kommende reformasjonsjubileet  i 2017 er det flere gode grunner til å minnes Claude Brousson. I dag blir han blant annet minnet i det økumeniske Bose-klosteret i Italia.

Solen var i ferd med å gå ned over Pyreneene denne fjerde novemberdagen i 1698. I Montpellier ble det myndighetene kalte en kriminell eskortert av femti soldater til henrettelsestedet. Mannen var kjent skyldig i en hel rekke med ugjerninger mot kong Ludvig XIV's katolske Frankrike. Ludvig den 14'de ble også kalt "Solkongen". Alle disse 'ugjerningene' hadde sin rot i den protestantiske troen og overbevisningen Claude Brousson hadde.

Mer enn 10.000 mennesker var kommet for å bivåne henrettelsen. Stat og kirke sto sammen om å ta livet av denne frimodige hugenotten. Flere av de som var vitne til den særdeles brutale henrettelsen snakket senere om det mot og den ro Claude Brousson viste under torturen og avlivingen. Slik sedvanen var gikk en av de som var ansvarlige for henrettelsen frem, grep et jernrør og brakk armene og beina på Claude Brousson. Til tross for de grusomme smertene, henvendte Brousson seg til den katolske presten som bivånet det hele og sa: "Det er en trøst for meg at min død minner om den død min Herre led."

Men noe overraskende skulle skje, både for Claude Brousson selv og de mange tusen fremmøtte, kunngjorde bøddelen at Lamoignon de Baville, som hadde jaktet på hugenottene i nesten hver region av Frankrike de siste 10 årene hadde omgjort straffen til at Claude Brousson skulle dø ved kvelning. Det som ytre sett så ut som en barmhjertig handling var i virkeligheten de Baville's siste forsøk på å stoppe Claude Brousson fra å bruke retterstedet til å forkynne gjennom sin smertefulle død.

Han ble raskt overmannet, tvunget ned i knestående, fikk så halsen vridd før han fikk løkken rundt nakken, og mens han ba stille ble han kvalt til døde. Claude Brousson ble bare 51 år.

Hvem var så denne Claude Brousson?

Han var først og fremst misjonær. Han reiste rundt for å besøke de mange hugenott-menighetene i Frankrike som var uten pastor. Som jeg straks skal komme inn på overlevde disse hugenott-menighetene, til tross for at de ble kraftig forfulgt, på grunn av forkynnergjerningen til nettopp Claude Brousson.

(fortsettes)

Muslimer søker ly i kristne kirker i Aleppo

Aleppo har vært den blodigste krigsskueplassen i den lange syriske borgerkrigen. I store antall har kristne flyktet fra byen. Nå er det bare 10 prosent av den opprinnelige kristne befolkningen igjen i dette krigshelvetet. Men kirkene er fulle av folk, mesteparten av dem er muslimer.

I følge en 28 år gammel syrisk kristen mor flykter muslimske familier til kirkene for å finne ly der. Her kan barna leke noenlunde trygt. Kirkene er blitt et trygt ly for mange muslimer.

Livet har på ingen måte vært lett for 28 år gamle Kristina. Hun er en armensk kristen som har levd sammen med sin mann i Aleppo lenge før borgerkrigen brøt ut i 2011. Det var her i denne beleirede byen at Kristina for 18 måneder siden fødte deres første barn, en datter.

Så snart det var mulig å komme seg ut av Aleppo flyktet hun sammen med barnet og ektemannen til Libanon, hvor de nå befinner seg.

Kristina forteller at flesteparten av de som gikk i kirken hvor hun feiret gudstjeneste har flyktet. Men det er hit mange muslimer nå kommer. For mange av dem er det aller første gangen de kommer i kontakt med kristne. La oss be for dem. Måtte dette bli et vendepunkt i deres liv, hvor de gjennom kristen nestekjærlighet finner en levende tro på Jesus.

Vær med å spre bibelundervisning

Flere har spurt om det finnes opptak av noe av den undervisningen jeg gir i mine møter og seminarer. Det er nå produsert to CD-mapper:

* Å leve for Guds ansikt i Gudsfrykt, ydmykhet og tilbedelse
* Vårt skjulte liv med Gud.

Begge cd-mappene inneholder 4 cd-plater hvor hver av dem inneholder ca en times undervisning.

Cd-mappen: "Vårt skjulte liv med Gud" inneholder følgende budskap: Behovet for åpenbaring. Lidelsessamfunnet med Kristus. Kristus vårt liv og Kalt til å velsigne.

Jeg tror mange vil ha glede av å få undervisning om disse temaene ut fra Guds ord , er prisen satt svært lav. Jeg selger dem for 100 pr cd-mappe + porto. Kanskje dette er en god julegaveide?

Skriv til meg, så sender jeg så mange cd-mapper du ønsker: bjornolav58@gmail.com

Foto: Benedicte Aashaug.

Til minne om Jesus og de hellige

"Å tilhøre de helliges samfunn er å ha bånd til alle mennesker som forvandles av Jesu Ånd. Disse bånd er djupe og inderlige. 

De som har levd som Jesu brødre og søstre fortsetter å leve i oss selv om de døde, akkurat som Jesus fortsetter å leve i oss selv om Jesus døde.

Vi lever våre liv til minne om Jesus og de hellige, og dette minne er levende. Jesus og Hans hellige finnes med i våre aller djupeste åndelige kunnskap om Gud. De inspirerer oss, viser oss veien og gir oss håp. De er med oss i den stadige forvandlingen vi lever i. Ja, vi bærer dem i våre hjerter, holder dem levende og lar dem være med oss i det vi gjør."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Jeg er en deskriptiv ekstremist

Om jeg skal tro førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Lars Gule (bildet).

Årsak: jeg tror på helbredelse ved bønn. Ja, i det hele tatt, jeg tror på bønnens makt.

Da er jeg i Lars Gule's øyne en ekstremist. Eller rettere: en deskriptiv ekstremist. Gule bruker ordet 'ekstremist' eller 'ekstremister' ikke mindre enn 15 ganger i  den relativt korte artikkelen i dagens utgave av Klassekampen, da har jeg ikke regnet med tittelen: Ekstreme kristne.

Hva er så en 'deskriptiv ekstremist'? I følge Gule er dette en person som 'baserer seg på forestillinger om virkelighet som strider mot våre beste kunnskaper'.

"Kort sagt," skriver Gule. "om man argumenterer for noe som helbredelse ved bønn, men mot vitenskapelig kunnskap, er man en destruktiv ekstremist..."

Så når vitenskapen endrer synspunkt, så er da de som mente seg å inneha 'vitenskapelig kunnskap' før de nye kunnskapene kommer på plass, ekstremister? For historien vet jo å fortelle oss at den såkalte 'vitenskapelige kunnskapen' stadig forandrer seg.

Ordet 'ekstremist' er virkelig et kraftig ord. Man assosierer det med mennesker med bombebelter som er villige til å sprenge seg selv og andre i lufta.

Ble ikke Lars Gule selv arrestert i 1977 i Libanon med sprengstoff og fenghetter i bagasjen? En palestinsk terrororganisasjon hadde bedt ham om å sprenge en fotgjengerundergang eller et hotell. Var det en ekstrem handling?

Nå er han blitt ekspert på terrorisme og ekstremisme. Og uttaler seg i media med stor selvsikkerhet.

Men det blir komisk når Gule gjentar ordet 'ekstremisme" eller 'ekstremist' hele 15 ganger i artikkelen sin, og bruker dette for blant annet å beskrive mennesker som tror på bønn. Da har han utvannet begrepet så til de grader at det blir vanskelig å ta det på alvor:

I følge Gule er altså en person som sprenger et kjøpesenter i lufta og en person som tror at Gud kan helbrede mennesker som er syke en og samme person: en ekstremist.

Og Gule nekter å tro at Gud faktisk helbreder. Hva skal vi si vi som selv har opplevd det eller sett Gud helbrede andre mennesker? Vi har vel ikke noe vi skulle ha sagt. Vi er deskriptive ekstremister. Jeg har ikke hatt erfaring med sprengstoff eller våpen. Men Gule har. Han er ingen ekstremist. I følge ham selv. Hva skal jeg si? Gule er forsker. Jeg er bare kristen.

Og kirken som har trodd på helbredelse ved bønn siden urkirkens dager er da i følge den samme forskeren 'ekstremistisk', som ekstremister som IS?

Her er en reportasje fra Dagbladet om 'ekstremisten' Lars Gule:

http://www.dagbladet.no/…/den_islamske_stat/…/isil/36457353/

Foto: Wikipedia

Minst 200.000 kristne er 'forsvunnet' i Nord-Korea siden 1953

Minst 200.000 kristne er 'forsvunnet' i Nord-Korea siden 1953. Så mange som 50.000 kristne kan befinne seg i landets utryddelsesleire på grunn av deres tro.

Det kommer frem i en rapport som nylig ble offentliggjort av organisasjonen "Aid to the Church in Need". Rapporten slår også fast at det kan befinne seg så mange som 350.000-500.000 kristne som lever under dette despotiske regimet. De som forsøker å flykte blir fengslet, torturert og henrettet.

Nord-Korea har opplevd gjennomgripende vekkelser før kommunistregimet tok over makten. Før 2. verdenskrig var mange misjonærer svært aktive og i 1948 regner man med at hver femte koreaner var kristen.

Kakkelovnens bønn

"Gud, om Du vil høre min bønn, gjør meg til en kakkelovn, for ettervarmens skyld. Bevar meg fra å bli et utstillingsvindu, et reklamebyrå, en safe eller en fryseboks. 

Takk for alle gode mennesker som ligner fyrstikker, fyrverkeri, vedovn, komfyrer, men er dårlige på ettervarme.

Det trekker så mye nå for tiden og det er så kaldt, at jeg lengter etter mennesker med ettervarme.

Å, Kristus, Du er vårt forbilde.
Å, Hellige Ånd, bli vår ild,
den eneste ild som ikke blir til aske.

- Martin Lönnebo (bildet). Høstmøtet på Bjärka Säby 2016. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Bildet er hentet fra YouTube. 

Amerikas indianere med egen nasjonal bønnedag har profetisk betydning

Uten at det har påkalt seg noen særlig oppmerksomhet, verken i USA eller internasjonalt, kom en rekke indianske stammer sammen utenfor Washington DC fredag 21. oktober til den første nasjonale bønnedagen for urbefolkningsgrupper i Amerika - det som kalles 'first nations'.

De som kom sammen 21. oktober nær Washington-monumentet representerte 1000 indianske stammer fra USA og Canada og gjennom forbønnshandlinger og profetiske proklamasjoner tilgav de USA's regjeringer for å ha brutt fredstraktater som ble inngått med deres slektninger.

Fullblodsindianeren, Negiel Bogpond, som representerer Yuchi-indianerstammen, var koordinator for den aller første nasjonale bønnesamlingen for kristne urbefolkningsgrupper i USA. Nå tar de sikte på en lignende samling den tredje uken i oktober 2016.

USA har som kjent en egen nasjonal bønnedag den første torsdagen i mai. Slik har det vært siden president Truman utropte en nasjonal bønnedag i 1952, og signerte den som lov.

En av de som ser på samlingen 21. oktober som en viktig profetisk handling, er datteren av Billy Graham, Anne Graham Lotz, som selv er en profetisk røst i vår tid. Hun er en av lederne for komiteen bak den nasjonale bønnedagen i mai. Til Charisma News sier hun:

"De indianske stammene har vært en sovende nasjonal gigant. Han er i ferd med å våkne. De opprinnelige amerikanerne kan bli evangelistene som kan hjelpe amerikanerne til å finne Kristus. La oss huske de 'glemte' folkene."

En slik forsoningshandling vil ha profetisk betydning og vil kunne få store ringvirkninger. Guds ord sier oss at når Hans folk ydmyker seg, vender om og søker Ham, vil Han lege deres land.

Til Hamar frikirke

Førstkommende søndag - 6. november - kl.11.00 . på Allehelgens søndag - taler jeg i Hamar frikirke (bildet). Etter gudstjenesten inviterer menigheten til et timeslangt seminar. Skulle du være i nærheten, hadde det vært veldig hyggelig å få hilse på deg.

Jeg har hatt den store gleden av å besøke denne flotte menigheten noen ganger nå, og jeg gleder meg til å se alle vennene igjen.

Jesu Kristi åpenbaring

Vi nærmer oss slutten på kirkeåret, og mot slutten av det liturgiske året har det vært en gammel tradisjon at man leser Åpenbaringsboken til Johannes i sin helhet. Denne gode tradisjonen har jeg selv fulgt i mange år.

Mange synes denne boken i Bibelen - den siste - er vanskelig, på flere måter. Ikke bare på grunn av dens tunge symbolspråk, som kan være vanskelig å forstå, men også fordi den kan virke skremmende med noen av sine fremtidssyner. Derfor er den for mange kristne en bokstavelig talt lukket bok. De leser den ikke.

Nå er det ulike måter å lese den på. Jeg leser den som Bibelens lovprisnings- og tilbedelsesbok. Som ingen annen gir den oss et gløtt inn i Guds tronssal, med de myriader av engler, kjeruber og himmelske vesener, eldste som bøyer seg ned i tilbedelse, og kaster sine kroner ned for Lammet. Boken oser av nydelig røkelse, som stiger opp foran Guds trone og dirrer av de helliges bønner. Boken forteller oss også om martyrskaren som venter og himmelens fantastiske tilbedelseskor.

Jeg skrev innledningsvis at dette er Johannes' Åpenbaring. Det er ikke helt korrekt. Visst var det Johannes som fikk åpenbaringene, men allerede i det innledende verset, heter det:

"Dette er Jesu Kristi åpenbaring ..." (Åp 1,1)

Det er det. Det er Han som har satt sitt segl på den fra begynnelse til slutt. Og i boken finnes det til og med helt personlige brev fra Ham, gitt til konkrete menigheter i den tiden hvor disse synene og åpenbaringene ble skrevet ned, men som også gjelder oss. Noen mener også at de syv sendebrevene beskriver syv perioder av kirkens historie. Jeg tror det er mye sant i det.

Det er med spenning jeg begynner lesningen av de 22 kapitlene. Jeg kjenner slutten! Den endelige seieren over det onde og Den onde. Og jeg aner noe av det fantastiske som kommer med Det nye Jerusalem, der det ikke lenger skal finnes gråt eller tåre.

Tålmodig venting

"Hvordan venter vi på Gud? Vi venter med tålmodighet. Men det innebærer ikke passivitet. Å vente tålmodig er ikke som å vente på at bussen skal komme, at regnet skal opphøre eller at solen skal stå opp. Det er en aktiv venting da vi venter helt og fullt i nuet får der å finne sporene av Ham som vi venter på.

På latin er ordet 'tålmodighet' beslektet med et verb som betyr 'lide'. Å vente tålmodig er å like seg igjennom nuet - en lidelse som man får smake helt og fullt - og la de frøene gro som plantes i den jord vi står på, så de vekster og blir sterke planter.

Å vente tålmodig innebærer alltid å være oppmerksom på hva som skjer foran våre øyne og oppdage de første glimtene av Guds herlige gjenkomst."

Henri Nouwen (bildet) i boken "Bread for the Journey." Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En pave og en luthersk biskop

Mens toget suser over Hardangervidda, og fjellheimen ligger der med hvitt meldryss over seg, leser jeg om den store og historiske begivenheten i Lund domkyrka i går. Det som skjedde i nabolandet på selveste Reformasjonsdagen har nemlig aldri skjedd før.

VG spanderer ikke mindre enn en to siders kommentar, skrevet av journalist Yngve Kvistad, og er absolutt verd å lese.

"Det er en forsoningsakt ingen i hele verden har vært med på før," skriver Kvistad og sikter til at pave Frans holder messe med en luthersk biskop, og legger til:

"Pave Frans snakker om gjensidige misforståelser og takker for de gaver som reformasjonen har gitt kirken. Det er ord av storsinn og forbilledlig innrømmelse. Å være i det samme kirkerommet hvor det i sannhet skrives historie, er overveldende."

VG's kommentator er overbevist om at møtet i Lund er av stor betydning, men, skriver han: "Ingen tror at de katolske kirkesamfunn og de protestantiske atter skal bli ett."

Men det skjer noe, ikke minst takket være pave Frans, ja, egentlig ville det hele være utenkelig uten denne joviale, milde, reformatoren, som om en måned blir 80.

Journalisr Yngve Kvistad siterer professor Andres Perez, som sitter ved hans side i Lund domkyrka, en kirke som i sin tid var sete for Europas største erkebiskopsete:

"Katolikker og protestanter er ikke det samme. Men vi står for det samme. Det er det vi må anerkjenne."

Ingen dum konklusjon dette. Men forskjellene er jo der, og det finnes problematiske sider ved både den katolske og den protestantiske arven.

Kristne fant hverandre og ble til velsignelse for hverandre i det krigstrette Ukraina

Aleksej er 90 år gammel og bor i Kiev, Ukraina. Etter å ha tjent som løytnant under 2. verdenskrig, hadde han forskjellige andre jobber. Når han endelig gikk av med pensjon, var helsen hans svært dårlig. Og de siste årene har den forverret seg betraktelig. Beina vil ikke bære ham, og han må ha hjelp for å komme seg ut av huset.

I forbindelse med behandling på et kristent rehabiliteringssenter, kom Aleksej i kontakt med en familie fra en lokal menighet: Aleksander og Larissa og deres to barn, Angelina og Maksim. Aleksander og Larissa var blitt tvunget til å forlate sitt hjem på grunn av den pågående krigen i det østlige Ukraina, og bodde nå hos noen venner i deres hjem. Den lille familien ble etter hvert gode venner med Aleksej, og når han skulle hjem etter endt opphold på rehabiliteringssenteret inviterte han dem like så godt med seg hjem!

Den nye familien er ivrig opptatt med evangelisering og distribusjon av kristen litteratur, og nå har de skaffet Aleksej en rullestol, så han kan være med ut!

Evne til å lede

"Vi kan bare bli en leder om vi vet hvordan vi skal tjene. Vi kan bare bli en mors- eller farsfigur hvis vi er oss bevisst at vi er en datter eller en sønn."

Jean Vanier (bildet) i boken: "Community and Growth", side 225. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen