Det skjer oppsiktsvekkende ting i Usbekistan

Det skjer svært uventede og oppsiktsvekkende ting i Usbekistan for tiden. Det vi er vitne til kan være svar på mange års bønn:

Senatet i Usbekistan har nemlig gjort vedtak om et masse-amnesti for de som sitter i fengsel i dette diktaturet. Det skjer i etterdønningene etter at president Islam Kaimov's død.

Forslaget kommer fra den sittende presidenten, og tolkes som et forsøk på å samle støtte til hans kandidatur ved det kommende valget som ventes å bli holdt de kommende månedene.

Det som er gledelig er at amnestiet kan innebære at fengslede kristne også kan bli løslatt. Amnestiet omfatter også mindreårige, gamle, funksjonshemmede og utlendinger.

Så gjenstår det å se om noen av våre trossøsken vil bi løslatt. La oss be om det.

Profeter mot uretten!

Profetene i Den gamle testamente refset myndighetene i sin samtid for den urett som ble begått mot de svake i samfunnet. De refset kongene og holdt dem ansvarlige for uretten mot enker og foreldreløse. Faktisk har Bibelen svært mye å si om dette.

Hvorfor er vi da så tause når uretten skjer i vårt eget land? Det nye statsbudsjettet viser at regjeringen tar fra de fattige og gir til de rike. Dette gir seg utslag blant annet i at regjeringen:

• Kutter barnetillegget for uføre: 5 mill.
• Innfører egenandel på fysioterapi for enkelte med kroniske sykdommer: -175 mill.
• Varig tilrettelagt arbeid for blant annet funksjonshemmede: Regjeringen reduserer antallet plasser med 250, men viderefører bevilgningen på dagens nivå.

Jeg har ennå til gode å høre norske kristenledere og profetiske røster i landet si noe om dette.

Virkelig nærværende

"Hvor finnes Jesus i dag? Jesus finnes der de som tror på Ham gir uttrykk for den troen gjennom dåpen og nattverden, blir en kropp.

Så lenge vi ser de troende som en gruppe mennesker som har en felles tro på Jesus fra Nasaret, er Jesus bare en inspirerende historisk person.

Men når vi forstår at det fellesskap som Jesus formet gjennom nattverden er Hans kropp, begynner vi å innse hva virkelig nærvær er. 

Jesus, som er nærværende i brødet og vinen, blir nærværende i de troendes fellesskap når den formes av disse gaver. Vi som tar imot Kristi kropp blir den levende Kristus."

Henri Nouwen (bildet) i boken Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hvordan vi fikk Bibelen? Del 1

Denne artikkelserien har vært planlagt lenge, men dens innhold ble aktualisert etter at biskop emeritus Tor B. Jørgensen i en artikkel i Dagen fornekter fortapelsens mulighet. Han fikk et velbegrunnet tilsvar fra Egil Sjaastad, dosent ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole, som med tydelighet understreker Bibelens to utganger. Sjaastad har så fått svar på sitt innlegg fra Gunhild Maria Hugdal, stipendiat i etikk ved Det teologiske menighetsfakultetet.

Jeg skal ikke gå inn i samtalen om fortapelsens mulighet, men jeg merker meg noe av det Hugdal skriver om Den Hellige Skrift. Hun skriver blant annet: "Heller enn å diskutere skriftsteder med Sjaastad, vil jeg kommentere de etiske og mellommenneskelige konsekvenser hans syn har. I den forbindelse vil jeg spørre: Er Skriften den eneste kilde til menneskelig erkjennelse som er relevant i denne sammenheng (og i alle andre sammenhenger og spørsmål?)"

Det er en interessant problemstilling Hugdal reiser: Hva skal vi bygge på? Bibelen? Eller hva vi til enhver tid føler er rett? Våre menneskelige erfaringer? Våre ønsker? Vårt håp om at det skal gå bra til slutt med alle? Eller skal vi bygge på det Sjaastad i sin artikkel skriver: "Jesus og apostlene lærte samtidig helt entydig, i mange flere enkelttekster og i de samme skriftene, at omvendelse og tro er forutsetning for å bli frelst."

Det hele koker ned til dette: Er Bibelen den høyeste autoritet for liv og lære? Om den ikke er det er det da relativismen vi tror på? De sannhetene som skifter med det som til enhver tid er mest populære? Det som samsvarer med vårt menneskesyn anno 2016? Menneskesynet endrer seg jo hele tiden.

Hugdal konkluderer med at Bibelen inneholder for mange omkostninger for et menneske, og at menneskelig erfaring ikke stemmer med Guds ord. Dermed må Gud finnes utenfor Bibelens rammer.

En slik tilnærming til den kristne tro er moderne, men den er samtidig et tydelig brudd med den troen vi har fått overlevert fra apostlene. Det er en tro bygd på et humanistisk menneskesyn, hvor Bibelen ikke lenger er noen autoritet, men hvor man leter etter Guds ord i Bibelen. Da er det opp til en hver og til den tiden man lever i hvordan man skal finne ut av det. Bibelen er da ikke lenger guddommelig inspirert, og skal tas bokstavelig, men heller en bok hvor man velger ut det man vil tro og lar det andre - det anstøtelige ligge - fordi det ikke er å betrakte som Guds ord. Man skaper med andre ord Gud i sitt eget bilde.

Troen skapes ut fra menneskelig erkjennelse, behov og erfaringer gjort oss i det 21. århundre. Dette er en form for 'kristen darwinisme' - en form for tro på at vi har nådd en utvikling, også teologisk, som langt overgår apostlene. Vi vet mer og forstår mer enn dem. Snakk om menneskelig hybris!

Den kristne troen derimot er ikke en valgbar størrelse. Den er overlevert en gang for alle:

"... stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3)

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan vi fikk Bibelen.

For ordens skyld, om du vil lese artiklene jeg henviser til, finner du dem her:

http://www.dagen.no/Nyheter/FORTAPELSE/Avlyser-livets-to-utganger-391638

http://www.dagen.no/dagensdebatt/synspunkt/SYNSPUNKT/Troskap-mot-frelsesbudskapet-396822

http://www.dagen.no/dagensdebatt/synspunkt/SYNSPUNKT/Sjaastads-tr%C3%B8st-397193

(fortsettes)

SISTE: Tre kristne iranere dømt til 80 piskeslag for å ha drukket nattverdvin - to kan dømmes til døden

Tre iranske kristne menn er dømt til 80 piskeslag hver for å ha drukket alkoholholdig vin i forbindelse med nattverdfeiring i en menighet.

To av dem har tidligere blitt funnet skyldige i denne 'forbrytelsen', og derfor blir denne nye episoden sett svært alvorlig på av iranske myndigheter. Disse to kan nå risikere å bli dømt til døden!

De tre, som fikk straffen i en domstol i byen Rasht 10. september - saken er ikke blitt kjent før nå - er Yasser Mossayebzadeh, Seheb Fadaie og Mehdi Reza Omidi. Fadaie og Omidi er de to som er blitt dømt tidligere for samme forhold.

La oss huske disse tre i våre forbønner.

Skriftemålet og en skriftefar

En venn av meg - en munk - holder på å skrive en bok om skriftemålet. Den gleder jeg meg til å lese.

Mange er i ferd med å gjenoppdage skriftemålets velsignelser. Skriftemålet er nemlig god sjelehygiene. Det å bekjenne sin synd for et annet menneske, og oppleve å få tilsagt sine synders nådige forlatelse i den Herre Jesu navn, er noe av det største et menneske kan få del i. Det er virkelig en gave.

Vi skulle alle ha en skriftefar. En person som kan ta imot et skrifte og tie stille ned ens betroelser. Så slapp en å gå rundt og bære på så mange ting som tynger ens liv. En lege jeg kjenner sa det slik ved en anledning: "Jeg skulle ønske dere prester kunne gjenoppta praksisen med skriftemålet. Mange av de pasientene jeg har kunne ha sluppet å komme til meg, for de kommer jo for å betro meg sine synder og skrøpeligheter."

Legen mente å kunne gjøre bedre nytte for seg som lege enn som sjelesørger, men siden det er så få som går til presten eller pastoren for å betro seg, så tar denne legen også imot et skrifte.

Min venn, munken, skriver om sin skriftefar. Hans åndelige far.

Det er gripende å lese om hvordan han skyndte seg for å skrive ned noe av det hans åndelige far lærte ham. Med det samme samtalen var over skyndte min venn, munken, seg å finne et papirark og så skrev han ned rådene han fikk. Og alle disse bekjennelsene, skriver han, forble hos hans åndelige far, hans mentor og medvandrer. Tilbake fikk han under, kjærlighet, tålmodighet og det viktigste av alt - tilsagt seg sine synders nådige forlatelse.

Jeg skulle ønske mange flere fikk oppleve dette.

Å reise seg etter å ha fått syndernes forlatelse tilsagt seg og gå ut døra er som å møte morgengryet og den nye dagens velkomst.

Å være alene

"Å være alene skiller meg ikke fra de andre; det hjelper meg å elske dem mer ømt, realistisk og oppmerksomt.

Jeg har begynt å skille mellom den falske ensomheten som er en flukt fra andre for å være alene med sin egoisme, tristhet eller forslått følsomhet, og den sanne ensomheten som er fellesskap med Gud og andre."

Jean Vanier i boken Community and Growth, side 189. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

På randen av krig, del 9

Denk Ort. En plass for undringen. For at ikke de som bor i Nürtingen og Württemberg skal glemme det som skjedde i 1930-1940-årene, har byen satt opp montere, som minnes ofrene for Nazi-regimet. Dette monter med lys forteller oss følgende: "Anton Köhler (1932-1944) var født i Nürtingen. Myndighetene rev ham bort fra hans foreldre og satte ham og hans sigøynersøsken i barnehjemmet i Mulfingen. Etter pseudo-vitenskapelige eksperimenter, transporterte kriminalpolitiet alle sigøynerbarna til konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i 1944. Der mistet denne 12 år gamle gutten og alle hans søsken livet."

Ordene rundt dette monter lyder: "Kan våre egne tanker og handlinger endres, her i Nürtingen og overalt i regionen vår, slik at vi kan huske dem som led og de som blir forfulgt i dag? Nazi-diktaturet 1933-1945."

Lite visste Michael Valdner og David Hofer om alt det Tyskland var i ferd med å erfare, når de krysset over fra Nederland og inn i det tyske Rheinland, og endelig til Rhön i Hesse (se bildet).

Hvis du ønsker å høre Hans Meier fortelle historien om det første angrepet på deres fellesskap, så kan du klikke på denne linken:

https://www.youtube.com/watch?v=rzm1t4q78RU

Dette er den nåværende Sannerz Bruderhof kommuniteten, rett utenfor Rhön. Dette er stedet hvor Eberhard og Emmy Arnold og andre begynte å leve et liv i fellesskap for første gang, tidlig på 1920 tallet.

Slik så bygningene til Rhön Bruderhof tidlig på 1930-tallet. Og nå vender vi tilbake til dagboken til Michael Waldner, eldstebror blant Hutterianerne som besøkte Bruderhof i 1937:

Nazi-politiet gikk rett inn på hovedkontoret sammen med Hans Meier og Hella og søkte gjennom regnskapsbøkene og safen og fant der over 600 mark. De tok alt de ønsket. De så også gjennom husene hvor vi bodde i og kom nær til rommet vårt. David ønsket å gå inn der. Soldatene og politiet avviste anmodningen om å la våre eiendeler og våre notater i fred.

David gikk til hovedkontoret for å fortelle politisjefen at vi var amerikanere og at vi ikke ønsket at noen skulle ransake våre eiendeler. Vi fikk derfor tillatelse til å gå til våre rom. Vi fikk også tillatelse til å kunne bli værende igjen med Hella, slik at hun slapp å være igjen alene.

Politiet kom til gården hver eneste dag. De ba oss ofte om at vi måtte reise. Vi henvendte oss til distrikts-magistraten og på grunn av Hella fikk vi tillatelse til å bli. Vi ble der i tre uker til vi mottok et telegram fra Hans Zumpe hvor vi ble bedt om å komme til Alm Bruderhof med det samme slik at vi kunne finne ut hva som har best for oss å gjøre i fremtiden.

(fortsettes)

Ærlig, sårbart levd liv i dansen for Guds ansikt

En god venn av meg - pastor Pål Kristian Helmersen - delte en velsignelse med meg rett før jeg skulle legge meg i går kveld. Den er skrevet av Brennnan Manning, en mann vi begge setter stor pris på. Velsignelsen lyder slik i min oversettelse:

"Måtte du bli frustrert over dine forventninger, måtte alle dine planer bli forpurret, måtte alle dine ønsker visne til ingenting, slik at du opplever et barns avmakt og fattigdom og kan synge og danse i Guds kjærlighet, en kjærlighet som er Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds."

Livene våre kan ofte bli kompliserte. Så innviklede at vi mister barnet i oss. Barnet som leker for Guds ansikt. Selv det gode kan bli det aller bestes fiende.

Og det er mye ugjennomsiktighet i våre fellesskap, som det er det i våre egne liv. Mange ting som forhindrer Ånden til å leve fritt. Men jeg vet også at Jesus kom for å helbrede og tilgi oss.

I en tid som vår trenger vi mennesker som våger å la seg elske av Gud midt i deres skrøpelighet og sårbarhet, og som viser denne sårbarheten i eget levd liv.

Jeg ber om at jeg i min kroppslige svakhet, som jeg kjenner veldig på i disse dager, med opplevelser av store begrensninger og mislykkethet i å lykkes med det jeg har satt meg fore, får bli som et barn som kan synge og danse favnet av Guds kjærlighet. Jeg ber om å få leve hver dag i gjensidig kjærlighet og aksept, slik at jeg kan møte de mest sårbare, med den raushet jeg selv har fått i møte med den jeg vet elsker meg.

Jeg vil gjerne få gjenta noe jeg skrev i 2013 som handler om den livsregel som medlemmene av Northumbria Community lever etter, og som setter ord på det jeg selv ønsker å leve etter i mine hverdager:

'Den regel vi omfavner og holder er den som handler om tilgjengelighet og sårbarhet', heter det i Livsregelen som medlemmene av Northumbria Community følger.

Slik utdyper de dette:

1) Vi er kalt til å være tilgjengelige for Gud og andre.

Først av alt er vi tilgjengelige for Gud i vårt hjertes egen celle, hvor vi kan vende oss mot Ham og søke Hans ansikt. Så være tilgjengelige for andre i det kall som går ut på at vi viser gjestfrihet, i det vi forstår at ved å ønske andre velkommen ærer vi og ønsker Kristus selv velkommen. Vi er tilgjengelige for andre når vi gjennom deltagelse i Hans omsorg for dem, ber for det de opplever i Den Hellige Ånds kraft. Dernest er vi tilgjengelige når vi tar del i ulike misjonsoppgaver i følge Hans kall og etter Åndens initiativ.

2. Vi er kalt til en ærlig sårbarhet

Vi omfavner den sårbarheten som handler om å lære seg betydningen av en bønne-disiplin, av å eksponere seg for Bibelen, samt en villighet til å bli ansvarliggjort overfor andre i den hensikt å finne retning for våre liv og vårt hjerte, slik at vi forandres.

Vi omfavner ansvaret ved å tale når det er nødvendig eller stille merkelige spørsmål som ofte vil utfordre status quo; ved å gjøre relasjonsbygging vår prioritet, og ikke vårt rykte.

Vi omfavner utfordringen ved å leve som en kirke uten vegger, leve åpent blant ikke-troende, og andre troende på en måte som gjør at Gudslivet vårt kan være synlig, utfordret eller stilt spørsmål ved. Dette vil innebære at vi bygger vennskap med mennesker utenfor de kristne ghettoene eller klubb-mentaliteten, ikke med skjulte evangeliserende motiver, men fordi vi genuint bryr oss.

Bønn

"Bønn er en holdning av tillit til Vår Far, en søken etter Hans vilje, en søken etter å bli et kjærlighetens nærvær for brødre og søstre.

Hver av oss må vite hvordan vi kan hvile og koble av i stillhet og kontemplasjon, hjerte til hjerte med Gud."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 189. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

80 evangeliske pastorer og ledere tar avstand fra Donald Trump

Det har lenge vært skapt et bilde av at evangeliske kristne slutter helhjertet opp om Donald Trump som USA's neste president. Så er heldigvis ikke tilfelle.

Nå har 80 profilerte pastorer og evangeliske ledere som representerer et mangfold av amerikanske menigheter og kirkesamfunn sammen forfattet et brev hvor de tar avstand fra Donald Trump. De ønsker ikke at evangeliske kristne skal assosieres med denne mannens brautende fremtreden, hans kvinnediskriminering, hans rasisme, hans løgner, hans mobbing av funksjonshemmede.

Og som om ikke dette var nok, har Russel Moore, som leder Sørstatsbaptistenes råd for politikk og etikk vært en tydelig røst mot Trump. Donald Trump, sier han:

"står imot alt  evangeliske kristne tror."

Det er en sterk uttalelse fra kanskje det mest konservative kirkesamfunnet i USA.

Blant de som har undertegnet brev som nylig ble offentliggjort finner vi Tony Campolo, Shane Claiborne, Lisa Sharon Harper, Jim Wallis.

Brevet med navnene på de som har signert finner du her:

https://www.change.org/p/donald-trump-a-declaration-by-american-evangelicals-concerning-donald-trump

Billedtekst: Her ber en gruppe kristne ledere for Donald Trump.

Det store behovet for åndelige fedre og mødre

"For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere i mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet." (1.Kor 4,15)

Mange mennesker i våre menigheter har sønderknuste liv og har erfart mer avvisning og smerte enn de fleste kan forestille seg. Disse kjempende krigerne har ingen aldersbegrensning; de kommer fra alle deler av livet, og de er desperate etter åndelige foreldre som kan pleie dem; noen som virkelig bryr seg og som kan hjelpe dem til å finne deres identitet og seier i Kristus. Mange sliter med at de tviler på seg selv, frykt, ja, til og med skam over ting fra fortiden som har plaget dem. De ønsker å sole seg i den varme gløden fra Guds kjærlighet, men de føler seg uverdige. Hvem vil hjelpe dem?

Som åndelige fedre og mødre skulle vi ikke være så redd for å tilby dem den oppmuntring, kjærlighet og støtte som de er så desperat i behov av.

Faktisk kommer vår største glede når vi løfter opp de falne, oppmuntrer de sønderknuste, og berører andre slik Jesus gjorde - vi skal være Jesus med hud på, i den verden vi lever. Det er årsaken til at vi er her.

Husk at Jesus selv fungerte som en åndelig far overfor den falne kvinnen, en ung kvinne med en syndig fortid. Han ville ikke kaste stein og fordømme henne, fordi Han i sin store kjærlighet ville gjenopprette henne. Bibelen er full av eksempler på gode mennesker som for en tid rotet det til for seg, men som ble gjenopprettet - mennesker som Peter og kong David, bare for å nevne to eksempler.

Mange av dagens bortkomne Guds barn føler seg sikker på at Han aldri vil kunne tilgi det de har gjort. Som et resultat, vender de seg bort fra kirken og Herren, og føler seg uverdige til å søke den hjelp som de så desperat er i behov av. Og tro det eller ei, noen er blitt avvist av kirkens folk når de faktisk tok mot til seg for å få tilgivelse.

Dette er en uholdbar situasjon - en Gud hater. Faktisk er det slik at Han akkurat nå ønsker å reise opp åndelige fedre og mødre til å være mentor for de sønderknuste og fortapte, for å bringe helbredelse og håp, til å berøre, lege og hjelpe dem til å modnes. Denne nye generasjonen av åndelige foreldre mener at ethvert Guds barn er for verdifulle til at Kristi kropp skal fordømme dem eller kaste dem bort.

I 1.Kor 4,15 sier Paulus dette: "at selv om dere skulle ha ti tusen læremestere i Kristus, så har dere ikke mange fedre ..." Selv etter 2000 år, er vi fortsatt i et stort behov av åndelige fedre og mødre i kirken. Hvor er de?

Det er ikke vanskelig å tjene disse dyrebare sårede krigerne. Faktum er at de er ivrige til å suge opp all den kjærlighet, nåde, godhet, mildhet, tålmodighet, medfølelse, veiledning og tilgivelse vi kan gi.

Jesus Kristus er den opprinnelige og fullstendige åndelige far. Han hadde alle kvalitetene som er nødvendige, og til en viss grad har vi også disse kvalitetene. Tross alt, vi er skapt i Hans bilde. Sanne åndelige foreldre vil ofre sine liv for sine barn, og er alltid villige til å bygge et barns karakter, løse ting, klar til å gi næring til de spesielle gavene og kvalitetene som de andre ikke klarer å se. Åndelige foreldre oppmuntrer disse sårede krigerne til å gjøre bruk av sine gudgitte gaver, og svært ofte også vise dem hvordan. I dag reiser ikke Gud bare opp pastorer som har et sant hyrde-hjerte. Han ønsker også at alle i Kristi kropp skal veilede noen andre. Dette er hva et fellesskap burde handle om.

Som åndelige foreldre har vi en ekte Kristus-lignende kjærlighet til andre, og ønsker ikke noe annet enn å løfte opp andre og heie dem fram til åndelig modenhet. En mentor har den unike visjonen og innsikten for hvordan man best kan få kontakt med de sønderknuste. Når Den Hellige Ånd kaller deg, ta hintet. Ikke vær redd for å gå ut i tro. Når du aksepterer din nye rolle som en åndelig far og mor, som en mentor, så vil Gud være med deg hvert skritt på veien.

Det kan forekomme at en du har åndelig omsorg for vakler eller vandrer vekk fra veien. Men ditt kall er å være tålmodig, til å være støttende, mens du varsomt trekker dem tilbake, og til å elske dem betingelsesløst, idet du minner dem om deres identitet i Kristus. Mange snubler på vei mot modenhet, men Gud vil være der for å støtte deg, for å gi deg styrke til å bære, og mot til å se et gjennombrudd, hvis du er villig til å stå løpet ut.

Hvis din åndelige sønn eller datter faller må du tilby dem en fast men kjærlig korrigering mens du alltid kommuniserer din kjærlighet og ditt håp til dem. Bli det forbildet de så sårt trenger ved å vise medfølelse, i stedet for en hard dom, mens du demonstrerer din urokkelige tro på at Gud ser dem som vinnere, seirende på alle områder. De trenger bare en 'cheerleader' som oppmuntrer dem og forteller at de kan klare det.

Husk at Paulus sa dette: "Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus." (1.Kor 11,1)

Når de faller fra, be for dem og tro at Gud ikke vil gi dem opp, men vil ta tak i deres hjerter og gjenopprette dem, så lenge de omvender seg og søker sann gjenopprettelse. Han vil helbrede deres sår, omgjøre deres arr til stjerner og gi dem en ny sjanse som de så desperat trenger. Omfavne dem og vis dem Kristi kjærlighet, gråt med dem og lytt til dem som få andre gjør.

Du trenger ikke å være biologiske foreldre for å være en åndelig far og mor. Paulus hadde ingen egne barn, men han fortsatte med å være det største eksemplet på en far som verden noensinne har sett. Bruk de erfaringene du har gjort deg i livet og tilby støtte og kjærlighet og veiledning til noen som er i nød.

Til slutt: det finnes ingen bedre investering du kan foreta enn å gi deg selv til å oppreise de falne og gjenopprette dem til liv i Gud. Bandasje på et sår, en klem, og kjærlighet til de som ligger nede. Og du vil bli overrasket over hvor mye velsignelse som ligger i denne prosessen, idet du gjør noe som virkelig teller for evigheten.

Herre, hjelp meg å tjene disse dyrebare barna. Gi meg kjærlighet, nåde, godhet, mildhet, tålmodighet, oppmuntring, medfølelse, veiledning og tilgivelse for disse kjære. Tillat meg å være en åndelig far eller mor med et ømt hjerte til de åndelige barna som ingen elsker. Hjelp meg til å korrigere dem i kjærlighet. Jeg nekter å gi dem opp eller å la dem gå før de er helbredet og hele. Hvert eneste Guds barn er altfor verdifulle til at Kristi kropp skal fordømme dem eller avvise dem. Herre, du har ingen mistilpassede.

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Led min vilje

Dette er blitt 'min' morgenbønn. Den er skrevet og ble brukt av de siste staretsene i den berømte Optinaklosteret i Russland. I det 19. århundre var dette det mest berømte av de russiske klostrene. Mange søkte dit for å få åndelig hjelp og veiledning.

"Herre, la meg møte alt det som denne dagen fører med seg med ro i sjelen. La meg overlate meg helt til Din hellige vilje. Undervis meg og hold meg oppe for hver time denne dag.

Hva jeg enn får vite i dag - lær meg å ta imot det med ro i sjelen og i fast forvissning om at alt skjer etter Din vilje.

Led mine tanker og følelser når jeg handler og taler. I alle uforutsette hendelser - gjør det da slik at jeg aldri glemmer at alt er sendt av Deg.

Lær meg å handle rettferdig og forstandig mot alle i min nærhet, uten å gjøre noen forvirret og lei seg.

Herre, gi meg kraft til å bære denne dagens slit og utfordringer, og alt det som skjer.

Led min vilje, og lær meg til å be, tro, tåle, tilgi og elske. Amen.

Optimisme og håp for Russland tross anti-misjonslov

"Når Russlands anti-terror lov ble satt i verk i juli i år, sørget jeg. Jeg visste at i hendene på anti-evangeliske politikere ville denne loven bli en anti-misjon lov som kunne brukes mot kristne i Russland.

Og nå er denne loven allerede brukt i et forsøkt på å gjøre kristne tause, og da spesielt pastorer. Det er en voldsom åndelig kamp som raser i Russland mot mørkets krefter. Relasjonen mellom Russland og Vesten er blitt enda mer spent, og i denne uken kuttet USA sine diplomatiske kontakter med Russland når det gjelder Syria. Men vi vil ikke overgi våre brødre og søstre i Russland i en tid som denne - det er fremdeles utrolige muligheter for misjon og kristen tjeneste i Russland. Midt oppi bøtelegging, politi-raid og arrestasjoner, ser jeg tydeligere enn noensinne at Gud arbeider i Russland, og forvandler denne nasjonen i følge Hans hensikter gjennom vitnesbyrdet til trofaste kristne. Disse trofaste kristne i Russland og Eurasia, nekter å være tause og modig proklamerer de: 'En skal lyde Gud mer enn mennesker.' (Apgj 5,29)

I det Russland i økende grad blir fiendtligsinnet mot utlendinger, blir det viktigere enn noensinne å fokusere vårt strategiske misjonsarbeid på å trene og istandsette den neste generasjonenes ledere slik at de kan øve innflytelse på deres land for Kristus.

1. oktober samlet vi mer enn 350 unge 'Neste generasjons ledere' i Perm i Russland - i selve hjertet av Sibir - for en konferanse for 'Neste generasjons ledere' med tittelen: 'Kall, Tro, Innflytelse'. Antallet påmeldte til denne konferansen var langt utover det vi hadde forventet oss, og selve stedet hvor konferansen ble holdt ble for meg veldig betydningsfullt. Under Sovjet-regimet var Perm-regionen hovedstaden for GUlag, hvor tusenvis av kristne ble sendt for å slite og dø i arbeidsleire. Hvor mirakuløst er det da ikke, i dag, at nettopp denne regionen er stedet for en voksende bevegelse av unge kristne ledere! Til tross for regjeringens iherdige forsøk på forvandle Russland etter sin egen agenda, har Gud til hensikt å forvandle Russland i følge sin egne guddommelige hensikter.

Og denne kraftfulle bevegelsen av 'Neste generasjons ledere' mobilisert av Mission Eurasia i Russland fortsetter å vokse! Neste helg - den 15 oktober - finner en annen konferanse sted i Russland. Denne gang i Krasnodar, hvor vi forventer nærmere 500 ungdomsledere, sammen med pastorer og ledere fra 20 menigheter. Disse vil komme sammen for å bli oppglødet og i stand satt for å møte en hver mulighet - særlig på arbeidsplassen - for en medfølende, effektiv kristen tjeneste.

Disse unge kristne profesjonelle som er mobilisert og i stand satt av Mission Eurasia representerer forretningslivet, utdannelsessektoren, sosialt arbeid, juss, helsevesen, infrastruktur, kunst med mer. Under Sovjetregimet ble kristne presset ut av disse samfunnsområdene. Men nå finnes det kristne i enhver profesjon som har innflytelse som bringer det kristne synet på verden i deres yrker og som bruker deres innflytelse for Guds rike.

Disse unge menn og kvinner har respondert på utfordringene den nye loven gir i Russland med mot, tro og en fornyet lidenskap for evangelisering og tjeneste. De tar sitt kall om å følge Jesus seriøst og vil følge Ham uansett hva det enn måtte koste. Og vi må ta vårt kall seriøst om å oppmuntre, trene og i stand sette disse 'Neste generasjons' ledere - disse som er fremtiden for den kristne menighet i Eurasia - med alle ressurser vi råder over, slik at vi kan fortsette å gjøre disipler og la evangeliets lys skinne i mørket."

Sergeij Rakhuba (bildet)
President
Mission Eurasia.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

La oss huske konferansen 16. oktober som samler over 500 kristne ungdomsledere i Krasnodar i våre forbønner.

Vente

"Når jeg venter på noen som er for sene, blir jeg irritert. Jeg hater å kaste bort tid. Min indre motor fortsetter å dure, men jeg kommer ingen vei.

Irritasjonen min får opp turtallet, men er ikke rettet mot noe.

Om jeg er på reise reagerer jeg enda sterkere!

Jeg har fremdeles mye å lære når det gjelder å bruke denne tilsynelatende bortkastede tiden til å slappe av og hvile."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 191. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hvor hinnen mellom himmel og jord er flortynn

I går fikk opplevde jeg noe som velsignet meg veldig: Når jeg hørte at en god venn av May Sissel og meg: Ragnhild Helena Aadland Høen, skulle reise til den hellige øya Selja, i går, fikk jeg lyst til å spørre om hun kunne be for meg mens hun var der. Men før jeg rakk å spørre skrev Ragnhild Helena at hun ville be for meg mens hun er på Selja.

Det var en 'gudfeldighet'.

Så lurer du kanskje på hvorfor akkurat dette var så velsignet og så viktig? Det er ikke så lett å svare på det uten å bli veldig personlig.

Jeg har ønsket å komme til Selja i mange år. Av mange årsaker. Først og fremst fordi Hl.Sunniva kom hit på slutten av 900 tallet, og med henne irske munker. De brakte den kristne tro med seg til Norges kyster. Dette er vår kristenarv. Deres tro er min tro. Jeg skulle så gjerne sett stedet hvor de kom, og vandre rundt på øya. Jeg har nemlig tro på at det finnes hellige steder. Steder hvor Guds nærvær har manifestert seg. Det er helt rett det kelterne sa; det finnes 'thin places' - hvor hinnen mellom himmel og jord er flortynn. Som på Selja.

Moses måtte ta av seg på beina når han nærmet seg stedet hvor Gud åpenbarte seg:

"Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,5)

Et stykke jord kan altså være hellig.

Men det er ikke blitt slik at det er blitt noen tur. Av helsemessige årsaker har jeg valgt å prioritere arbeidet med bønneseminarene, gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet og det sjelesorgarbeidet vi driver. Det er ikke krefter til så mye mer, og jeg har sagt til Herren at Han får mine krefter. De er Hans, ikke mine. Det er også dagene.

Men en dag håper jeg at jeg kan reise til Selja. Da trenger jeg reisefølge. Kanskje noen ville reise sammen med meg? Noen av oss har snakket om å komme sammen på Selja for å lovprise Herren og tilbe Ham og takke Ham for at Han sendte Ordet til oss. Jeg har truffet musikere, noen av dem fra Irland og Shetland, som vil være med. Om Herren skulle kalle deg til dette la meg høre fra deg! Skriv gjerne til: bjornolav58@gmail.com

Jeg er så takknemlig for alle som ber for May Sissel og meg. Hva skulle vi gjort uten forbedere. Og nå, Ragnhild Helena, som vil bære meg fram for Herren, mens hun er på Selja. En takk fra djupet av mitt hjerte. Deres forbønn betyr mer enn dere aner.

Så ber jeg for dere - og jeg ber for Selja. Jeg ber for drømmen og visjonen til Ragnhild Helena om et benediktinsk kloster på øya, slik det var fra begynnelsen av. Et bønnens hus for alle nasjoner.

I mellomtiden - før jeg kommer meg til Selja - kan jeg glede meg over bildet til en annen god venn, Ørjan Aarmo. Ørjan har tatt noen av de flotteste bildene jeg har sett. Bildet fra Selja er profetisk. Det er slik jeg forstiller meg Guds shekinah - Guds herlighetssky. Skyen som viser Guds manifesterte nærvær. Ørjan har også tatt coverbildet til en bok jeg skriver som har fått tittelen: 'Lyden av skjør stillhet.' En bok om bønnens hvile og vandringen med Herren.

Når man ikke har synder lenger å bekjenne

Det serveres mye underlig lære i vår tid. Som for eksempel den at vi ikke har synder lenger å bekjenne.

En av premissleverandørene for den nye nådelæren som brer om seg i mange kristne sammenhenger i dag, er Joseph Prince.

I en av hans andaktsbøker: "Destined to Reign' sier Prince blant annet, her i min oversettelse: "Den Hellige Ånd overbeviser deg aldri om din synd. Jeg utfordrer deg til å finne et skriftsted i Bibelen som forteller deg at Den Hellige Ånd er kommet for å overbevise deg om dine synder. Du vil ikke finne noen." (side 134-135)

En skal ikke lese mye i Bibelen før en ser at dette bærer galt av sted og ikke er i samsvar med den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.

Et av det klareste skriftstedene som avviser denne spekulative nådelæren er Joh 16,8:

"Og når han kommer, skal han OVERBEVISE verden om synd og om rettferdighet og om dom."

Hvem er Han i denne sammenhengen? Det ser vi av verset foran: Talsmannen. Altså Den Hellige Ånd.

Åndens oppgave i følge Jesus er å overbevise om synd.

Så kommer det snedige: Enkelte henger seg opp i ordet 'verden', og så er deres logiske tankegang at siden vi ikke er av verden, så gjelder ikke dette ordet en kristen!

Snedig! Men Skriften er krystallklar: "Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss." (1.Joh 1,10)

Hvem er Han i denne sammenhengen? Jesus. Den som sier at han ikke har syndet gjør Jesus til en løgner. Og erfaringen for de aller, aller fleste av oss er denne: Jo lenger man lever med Herren og jo nærmere man lever med Ham, oppdager man sin egen synd.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at Den Hellige Ånd minner meg om synd og overbeviser meg om synd, slik at jeg kan bekjenne den og oppleve syndernes forlatelse. Det siste blir bare større med årene.

Og legg nå merke til hva apostelen Johannes skriver:

"Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for VÅRE SYNDER, og det ikke bare for VÅRE, MEN OGSÅ FOR HELE VERDENS." (1.Joh 2,1-2)

Merk deg hva Johannes skriver: VÅRE SYNDER og i tillegg kommer VERDENS SYNDER.

Den Hellige Ånd overbeviser begge.

Melkedrikkerne, del 3

Det er vanskelig å si hvor mange molokanere som finnes i verden i dag. I det tidligere Sovjetunionen befant det seg 20.000. Da snakker vi om de som først og fremst hadde etnisk tilhørighet til denne gruppen.  

I USA finnes det 25.000 molokanere, hvorav 5.000 av dem identifiseres som etniske molokanere. Disse bor i all hovedsak i det vestlige USA: California, Arizona, Oregon, Washington, Montana og Wyoming. Deres forfedre kom til Amerika tidlig i det 20 århundre. Den eldste aktive forsamlingen kommer sammen i et bedehus som ble bygget i 1925 i Potrero Hill i San Francisco, California.

Men det finnes også molokanere i Canada, i British Columbia og Alberta og i Australia. Vi snakker om noen få tusen. Det finnes 200 molokanske menigheter, 150 av dem i Russland og Aserbajdsjan. Vi finner dem også i Nord-Kaukasus, det sørlige Ukraina, Armenia og Sentral-Asia.

La oss nå se nærmere på noen av særtrekkene:

Molokanerne er svært opptatt av å følge mange av forskriftene i Det gamle testamente, men i en nytestamentlig ånd. De feirer gudstjenester morgen og kveld, som symbol på morgen- og kveldsofringene beskrevet i Mosebøkene. De spiser ikke svinekjøtt eller skalldyr, som de anser å være urent, i følge forskriftene i Det gamle testamente. De fleste helligholder sabbaten, men de holder også den første søndagen i måneden som hellig, som en bibelsk Rosh Chodesh, det som i følge jødisk tradisjon er den første dagen i måneden. De kan ikke avtjene verneplikt, på grunn av sin pasifistiske overbevisning, og de kan heller ikke sitte i noen jury eller anlegge rettssak mot noen brødre.

Molokanerne følger også den julianske kalenderen, som mange ortodokse kristne gjør. Gudstjenestene ledes av det vi kaller en møteleder. Gudstjenestespråket er det lokale på hvert et sted gudstjenestene holdes. De har prester, men ikke noe hierarkisk presteskap. De respekterer helgener, men tilber dem ikke. Alle som gifter seg gifter seg innen menigheten.

Molokanerne feirer også Den store forsoningsdagen, Løvhyttefesten som de kaller Korshøytiden, de faster i forbindelse med advent, de feirer jul fra 25. desember til 5. januar, Åpenbaringstiden, de faster de 40 dagene før påske, og de feirer både påske og pinse og Kristi himmelfart. De markerer også Apostelfasten og Alle helgens dag.

Et liv som skal leves

Troen kan lett bli ord. Mange ord. Noen ganger alt for mange ord. Men troen er først og fremst er liv som skal leves. Og den veien vi er kalt til å leve kan være en annen vei enn den andre vandrer, fordi kallet er personlig. Til hver enkelt av oss sier Mesteren: "Følg meg!" Målet er likevel det samme for oss alle.

Det er lett å bli distrahert. Fanget av noe annet enn det som er vårt spesielle kall. Det er så mange ting som kan være interessant. Gode ting som hindrer oss i å oppleve det aller beste Gud har for oss.

Kallet vårt er først og fremst dette:

"Gud er trofast, han som kalte dere til samfunn med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre." (1.Kor 1,9)

"Ett er nødvendig", sier Jesus.

Og det er dette ene nødvendige jeg trenger å prioritere. Og leve ut. Ikke som en teori, men som en relasjon.

Ikke alle vil forstå den veien du velger å gå. Men det er jo ikke mennesker du skal følge eller svare for. Men Herren.

Det er lett å komme i en posisjon hvor man blir mennesker som skal være andre til lags. Men apostelen Paulus er klar: "Søker jeg å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener." (Gal 1,10)

Det er derfor vi trenger å vite hva Herren har kalt oss til - og lære oss til å slippe tak i det som vi ikke er kalt til. Apostelen Peter skriver i sitt andre brev, dette: "Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og deres utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble." (2.Kor 1,10)

Skuffelser kan være en måte å lære dette på! Herren kan tillate at vi blir skuffet over mennesker og situasjoner, fordi vi faktisk befinner oss på feil sted! Vi holder på med ting som fører oss bort fra det som Herren egentlig ville vi skulle være opptatt av.

Livet med Herren skal leves.

Det tar tid. Det tar tid å utvikle en relasjon til Herren. Et slikt forhold kommer ikke av seg selv. Vi får det ikke gratis. Vi kommer ikke utenom de åndelige disiplinene og de åndelige øvelsene. Det finnes ingen snarveier. Hvilke åndelige disipliner tenker jeg på? De klassiske: meditasjon, bønn, faste, studier, enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning, tjeneste, gudstjenestefeiring.

"Overfladiskhet er vår tids forbannelse," sier kvekeren Richard Foster og legger til: "Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intellektuelle mennesker, eller flere begavede mennesker, men flere mennesker med dybde."

Foto: Benedicte Aashaug.

På randen av krig, del 8

9. april krysset vi Rhinen. Nå er vi i Tyskland. Det er en fantastisk bro. Vi har sett mange båter på Rhinen. I Holland og i Tyskland er mye av jorda spadd med spade. Det er et vakkert land, veiene er gode, og det står trær langs dem. Vi kom oss gjennom tollen uten noen vanskeligheter. Lokomotivet på jernbanen her ser veldig staselig ut med mye messing. Drosjene er røde. Arbeidet ute på jordene gjøres ofte med hest eller krøtter. Vi har bare sett en eneste traktor her - så det er annerledes enn England. Vi ser ofte at gjødselen spres på markene (den er som hvitt pudder). Nesten ved hver eneste vei er det almetrær. Det er også mange frukttrær.

Vi har sett mange små landsbyer med vakre bygninger, mange av med laget av rød murstein. Veidekket på mange av veiene er også brolagt av rød murstein.

Vi har reist langs elva Rhinen. Ofte renner den gjennom byer. Landskapet er ofte kupert med kultiverte vingårder. Åsene er jevnet med terrasser. Vi reiste omlag 200 miles (ca 322 km). Det var beplantet med vinmarker hele veien.

Vi skiftet tog i Wiesbaden. En stor stasjon, to etasjes høy med rundt tak. Det er ikke flere fjell. Vi kom til Frankfurt, en stor, vakker by. Den har over 800.000 innbyggere. Stasjonen dekker mer enn fire blokker. Elva Main renner gjennom byen.

Fra Frankfurt dro vi til Fulda, som har 30.000 innbyggere. Der møtte vi Hans Meier og Arnold. Vi dro med bil til Rhön Bruderhof. Dette er et fjell-område. Veiene er humpete. En fjerdedel av en miles fra gården møtte våre kjære brødre og søstre oss i natt med 12 fakler. Klokken var 21.00. De sang vakre sanger, og vi hilste på hverandre i stor glede. Vi spiste sammen med dem.

Om morgenen 10. april gikk vi rundt gården. Det er en stor og godt bygget gård. Det er synd å måtte miste den og forlate alt dette. Alt storfe, grisene og hestene er av de aller beste. Vi gikk opp på fjellet. Her er gravlunden omgitt av en mur som er 3 fot bred og 4 fot høy. Eberhard Vetter (Arnold), Elsi Basel og tre barn er stedt til hvile her. Vi sto der i ærefrykt, og tenke på hvordan deres trofaste tjenere følger etter dem. De samlet mange vakre sanger og tekster.

Årsaken til Eberhards død: I november 1933 brakk han beinet ikke langt fra gården. En bror var med ham og bar ham til gården. Det var kaldt og det var mye snø. Legen ble tilkalt samme kveld, men dessverre klarte han ikke å få beinet på rett plass igjen og det ble aldri helt leget. Altfor tidlig dro han til Sveits, for å se etter barna der, fordi kristne skoler var ikke lenger tillatt i Tyskland.

Tyskerne gjorde som de ville. Eberhard dro til Sveits for at barna skulle slippe å gå på skoler drevet av nazistene.

Senere måtte Eberhard gjennom en ny operasjon og det førte til at han døde 22. november 1935. Samme natt som Eberhard brakk beinet sitt, stormet politiet sammen med soldater Rhön Bruderhof, ransaket gården og ville arrestere Eberhard Arnold. Men siden han hadde brukket beinet fikk de han ikke med seg.

Fra fjellene her ser man langt i det fjerne. Vi telte ti lag med kyr som pløyde. Kvinnene utfører dette arbeidet. En kvinne fører kua, den andre holder plogen.

10. april hadde David ansvaret for bønnemøtet. Syv lys ble tent. En søster som var lam ble hver dag brakt til bønnemøtet.

Søstrene her kler seg på samme måte som de gjør Cotsworld Bruderhof, og uten oppsatt hår og de har tørklær uten fold. På grunn av fattigdom bærer de ulike kjoler. Det første middagsmåltidet vi spiste var uten brød. Det andre måltidet på dagen var også uten brød. Rhön Bruderhof har sin egen nattevakt. De bytter på hvem som har ansvaret.

11. april besøkte vi skolen. Det er en baby, tre andre barn og syv barnehagebarn. De gjør det på samme måten som ved Cotswold Bruderhof.

Møtet i brødrerådet i dag varte til klokken 22.00. Det ble bestemt at de måtte oppgi Rhön Bruderhof; noen må dra til Fulda, 10 miles, på grunn av kreditorene. De som ble valgt til denne oppgaven er: David Vetter og Michael Vetter, Arnold og Hans Meier. De må se om det er noe som kan gjøres. Vi dro med hest og kjerre.

Naturen er kupert og i nærheten av byen er det mange trær. På åskammen er det en vei. Vi så 31 grupper med kyr. Alle ble brukt til å frakte gjødsel.

Med hensyn til gjelda oppnådde vi ingenting i Fulda. Sorenskriveren opplyste at myndighetene vil ta over jorda og betale kreditorene hva vi skylder dem.

På reisen hjemover så vi 64 grupper med kyr som arbeidet på jordene eller langs veiene. Kvinnene har mye å gjøre. Tyskland blir undertrykt. Bonden kan ikke jakte eller fiske uten myndighetenes godkjennelse. Den tyske bonden kan heller ikke felle et tre eller plante vekster uten myndighetenes godkjennelse, ikke engang på sitt eget landområde.

13.april: Sør for vårt landområde er det finnes det en vakker skog og frukttrær. Det tilhører staten.

Klokken fire besøkte vi en landsby i nærheten. Herolz. Vi besøkte den katolske kirken. Det sies at den er fra det 16 århundre. Vi vet ikke hvor gammel selve landsbyen er. Man antar at den er fra tiden før Kristi fødsel. Huset og stallen er ved siden av hverandre og er svært gamle. Hver bonde hadde sin eget tun. Hele landsbyen er laget av murstein, bortsett fra takene. Vognene har bremser på alle fire hjul. Så mange kyr som var på jobb og trakk vogner. Det er mange fjell. Vi ble også fortalt at under 30 års krigen reiste de romersk-katolske soldatene langs veiene i lavlandet ved vannene, mens anabaptistene benyttet fjellveiene.

14. april 1937 brøt forfølgelsen løs mot Rhön Bruderhof, og det ble dagen når det ble oppløst.

Det skjedde slik: Klokken ti om morgenen, mens vi oppholdt oss i Eberhards skrivestue, kom Hans Meier til huset og sa: 'Gjør dere klare, en stor mengde politimenn kommer ned fra fjellet.'

Vi gikk mot vinduet som vender sørover og telte 40 politimenn som var bevæpnet med rifler, sverd, pistoler og lignende. Først beordret de brødrene til å løse oksene fra kjerrene og sette dem på båsen. Brødene hadde drevet med å frakte gjødsel ut til frukthagen. For det andre fikk brødrene beskjed om å sette hestene på stallen. De hadde vært brukt til å så.

Deretter drev politimennene alle inn i stuene og ga også ordre om at også vi besøkende skulle oppholde oss der. Vi sa at vi var gjester og at vi var amerikanere. De sa at vi skulle gå dit uansett og at ikke noe ville hende oss.

Så kom politimesteren inn og leste opp følgende: "Fra nå av er dette ikke noe Bruderhof lenger. Alt her er konfiskert og tilhører ikke dere lengre. Fra i dag av er dette en statlig bondegård."

Alle brødrene og søstrene måtte signere. Politiet ropte opp ett og ett navn og en politimann satte seg ved en skrivemaskin for å skrive alt ned. Hver enkelt måtte svare på om de var tyske, sveitsiske, britiske eller av annen nasjonalitet. Vi fikk beskjed om at vi måtte forlate stedet innen 48 timer, utenom regnskapsføreren Hella. Ingen skulle ta med seg noe mer enn det han kunne være i hendene. Vi fikk beskjed om at vi ikke måtte flykte, for om han da ble funnet ville det medføre hard straff. Deretter ble vi låst inne til klokken fire. Imens stormet de brødregården og søkte igjennom dem, mens vi ble holdt øye med.

(fortsettes)

Dette er del åtte av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september og syvende del onsdag 28. september. Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937:

Melkedrikkerne, del 2

Som jeg skrev i forrige artikkel finnes det to teorier om denne kristne bevegelsens opprinnelse:

Den ene går ut på at de fikk sitt navn fordi de ikke ville overholde de strenge fastereglene i Den ortodokse kirke. Disse kristne drakk kun melk, og da særlig på de store fastedagene.

Molokanerne selv mener at dete beror på en misforståelse. Melk må forstås som den 'uforfalskede åndelige melk' - altså i betydningen Guds ord - som apostelen Peter skriver om i 1.Pet 2,2: "Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse." Disse kristne reagerte nemlig på mer enn Den ortodokse kirkes fasteregler.

Det hele begynner med en mann som het Zacharias de Ghisolfi. Den kristne tros hebraiske røtter ble hans store interessefelt. Han ble raskt arrestert på ordre fra tsar Ivan III, også kalt Ivan den store (1440-1505). Ganske raskt ble både Zacharias de Ghisolfi og hans tilhengere dømt som heretikere - vranglærere - av Den russisk ortodokse kirke. Men denne interessen for Sola Scriptura - Bibelen alene som disse russiske kristne sto for overlevde. Flere ønsket å vende tilbake til de idealene som urkirken sto for.

I 1552 finner det sted et skisma i Østkirken. Denne kirken deles nå i to fraksjoner. Den ene trer inn i kommunion med Den romersk-katolske kirke. Dette skjer under skrekkregimet til tsar Ivan den grusomme (1530-1584). På denne tiden begynner en mann ved navn Matvei (Matteus) Simyonitsj Dalmatov et evangeliseringsarbeid rundt byen Tambov i Russland. Denne Dalmatov led martyrdøden i et kloster-fengsel. Det var en ortodoks prest som drepte ham. Dalmatov ble drept på en bestialsk måte ved å bruke torturredskapet 'hjulet', noe som førte til at beinene på ofret ble strukket ut og man led forferdelig. Men budskapet til Matvei nådde helt til Moskva, og stadig flere sluttet seg til de som nå ble kalt Molokanere - Melkedrikkerne.

Et kjennetegn på disse molokanerne var at de var overbeviste pasifister. Det har alltid vært et problem for staten. Og for deler av kirken. Så ble da også molokanerne jaget bort fra det russiske samfunnet i det 17.århundre fordi de nektet å bære våpen og ta det i det russiske forsvaret.

På 1800-tallet skjer det et skisma blant molokanerne. En gruppe som blir kalt 'dukhobors' oppstår. De kaller seg 'åndelige kristne' og avviser Bibelen som deres rettesnor. For dem gjelder bare 'ånden'. De møter motstand fra en legendarisk skikkelse blant molokanerne: Semen Matveev Uklein (1733-1809). Han verdsatte virkelig Bibelen, og holdt den for å være Guds ufeilbarlige og autoritative ord for liv og lære. Hans tilhengere i Tambov-området av Russland, som ligger omlag 420 kilometer sørøst for Moskva, evangeliserte i bosetningene som fantes langs Volga-elva, og den russiske sørøstlige grensen. De spredte molokanernes tro i provinsene Orenburg, Saratov og Astrakhan. På disse stedene ble det grunnlagt forsamlinger. Semen Metveev Uklein døde i 1809.

(fortsettes)

Billedtekst: En gruppe molokanere. Mennene bærer skjegg. Foto: Vanja Celebicic.

Gledelig utvikling etter 20 års kamp i Aserbajdsjan - Bibelen vil kunne trykkes

Her er dagens gladmelding! Etter 20 års kamp kan nå kristne i Aserbajdsjan glede seg over at myndighetene har gitt et lokalt bibeltrykkeri tillatelse til å trykke bibler. Men det gjenstår å se om det virkelig vil la seg gjøre i praksis.

Det gamle testamente er nemlig en forbudt bok i muslimske Aserbajdsjan. All kristen litteratur - også bibler fra Det forente bibelselskapet - må forhåndsgodkjennes av myndighetene i landet. Det er derfor både gledelig og oppsiktsvekkende at myndighetene nå gir tillatelse til at Bibelen kan trykkes i Aserbajdsjan. La oss huske på dette prosjektet i våre forbønner, slik at tillatelsen kan munne ut i noe konkret.

Terje Hartberg fra Det forente Bibelsselskapet sier i en kommentar til World Watch Monitor at disse nyhetene er 'en gledelig utvikling, som vil påbegynne et nytt kapittel for de kristne i Aserbajdsjan hva Bibelen angår.'

Åndelig vekst

"Åndens såkorn er blitt plassert i hver og en av oss. Vi må lære oss til hvordan vi gir næring til dette såkornet, slik at det kan vokse og bære rik frukt.

Denne reisen - vår kjærlighetens pilegrimsreise - begynner og fordjupes når vi hører Guds mumling i våre hjerter: Jeg elsker deg slik som du er. Jeg elsker deg så høyt at Jeg er kommet for å helbrede deg og gi deg liv.

Vær ikke redd. Åpne ditt hjerte."

Jean Vanier i Drawn into the Mystery of Jesus through the Gospel of John, side 87. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Bønn ved havet

"La oss få høre Dine hjerteslag, Herre, i bølgene som ruller mot stranda, i vinden som suser i tretoppene, i bienes summing under blomsterkronene, i ternenes stup under himmelhvelvingen, i bekkens stillferdige risling mellom steinene, i tidevannets evige veksling mellom flo og fjære og i løvsangerens morgentoner fra rosebusken."

- Harald Olsen

Jesusbønnen - min store hjelper

Som årene går blir Jesusbønnen mer og mer kjær for meg. Jeg er blitt avhengig av den. Ikke minst på dager som er onde. Denne bønnen gir hvile, og den bringer meg inn i Guds hellige nærvær:

"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder."

Mer enn noe annet trenger jeg dette: At Herren forbarmer seg over meg. Viser meg sin nåde. Det er ingen selvfølgelighet. Men slik er Hans kjærlighet.

Jesusbønnen er litt av en bekjennelse. Hver dag, og hver gang jeg ber den, for jeg ber den til stadighet gjennom dagen, bekjenner jeg meg til Jesus som Herre. Jeg underlegger meg Hans herrevelde. Over mitt liv og alt hva det innebærer. Jeg bekjenner meg ikke til noen hvem som helst, men til Jesus, Frelseren! Hver dag bekjenner jeg ordene fra engelens profeti: "Og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder." (Matt 1,21)

Jeg bekjenner meg til Ham som er Den salvede. Den som er utkåret, som er selve Guds løfte, som representerer alt hva angår menneskenes frelse. Han som er Guds Lam, som bærer all verdens synd.

Også min. Derfor bekjenner jeg at jeg er: en synder. En frelst synder.

Jeg uttaler min elskedes navn - Jesus Kristus - med djup kjærlighet og hengivenhet.

Det er ikke så underlig at dette kalles 'hjertets bønn' - den kan ikke bes med hodet, bare med hjertet!

Derfor er dette også kroppens bønn, ikke bare sjelens. Den berører hele meg. Jeg former den med mine lepper, jeg puster den inn og ut, rolig, og den fyller hele meg. Den skaper Jesusbegeistring!

Jeg har skrevet en bok om denne bønnen, for å gi en hjelp til den som ønsker å be den. Her vil du finne litt mer om Jesusbønnens opprinnelse, mer om dens innhold og praktisk hjelp til hvordan den kan bes. Du kan skrive til meg, så skal jeg sende deg et eksemplar. Den koster 100 kroner + porto. Du kan skrive til meg ved å bruke følgende epostadresse: bjornolav58@gmail.com

Møtekalender for oktober

MØTEKALENDER FOR OKTOBER

Søndag 9: Gudstjeneste i Brumunddal baptistkirke kl.11.00. Preken

Søndag 16: Bønneseminar/Filadelfia, Lena kl.17.00

Lørdag 22.-søndag 23: Møtehelg Sannhetens Ord Bibelsenter, Slemmestad. Tema: "Vårt skjulte liv med Gud." Kommer tilbake til møtetidene senere.

Lørdag 29.-søndag 30: Bønneseminar/Bergen baptistmenighet. Kommer tilbake til møtetidene senere

Takk til alle dere som ber for May Sissel og meg

Melkedrikkerne, del 1

Jeg har skrevet om Molokanerne -eller Melkedrikkerne - på bloggen ved flere anledninger. Men nå har jeg kommet over flere nye opplysninger om denne særegne russiske bevegelsen, som jeg synes er så interessante, at jeg like så godt starter en ny artikkelserie om dem. Jeg vil tro flere av bloggens lesere vil finne det interessant:

Det finnes to teorier om opprinnelsen til denne kristne gruppen som oppsto på slutten av 1800 tallet, og som den russisk-ortodokse kirke karakteriserer som heretikere - vranglærere.

Tradisjonelt har de levd i Kaukasus-området, i Kars-regionen, som i sin tid var annektert fra det ottomanske riket av Russland under tsar Aleksander II. Da Lenin kom til makten ble dette området gitt tilbake til Tyrkia, så alle molokanere snakket både tyrkisk og russisk.

Det er en misforståelse, mener molokanerne, at ordet 'molokanere' stammer fra ordet 'melk'. Men det er det de kalles: 'melkedrikkerne'. I Bibelen finnes det en metafor - den åndelig uforfalskede melk. Apostelen Peter skriver om dette i sitt første brev: "Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse ..." (1.Pet 2,2) Melken det er snakk om er ikke vanlig melk, men åndelig melk - Guds ord.

De er ikke melkedrikkere, men store te-drikkere! Alle måltider begynner og avslutter med te. Samovaren er alltid varm. Det de spiser dyrker de selv. Men de spiser ikke svin. De feirer sabbaten og de holder mange av de bibelske høytidene. Jeg skal komme tilbake til dette, og de er overbeviste pasifister. De har sine egne åndelige ledere som kalles eldste. I dag finner vi molokanere USA, Mexico, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan. På midten av det forrige århundre flyttet flere tusen molokanere fra Tyrkia til Stavropol-området som ligger litt i underkant av 1500 kilometer sør for Moskva.

Det finnes likheter mellom molokanerne, kvekere og mennoniter. Men det er også ting som skiller dem fra hverandre. Vi skal se på det som er særegenheter.

Først er det viktig å presisere at disse melkedrikkerne kan være så mangt, litt avhengig av hva slags gruppe man støter på. De er alle opptatt av at de ønsker å vende tilbake til den opprinnelige kristentroen, det vi gjerne kaller urkirken. Til tiden før keiser Konstantin og keiser Justinian og deres statsreligion. Molokanerne avviser den institusjonaliserte kristendommen med dens kirkesamfunn, og betoner for eksempel at dåpen først og fremst er et synlig tegn på en langt viktigere åndelig sannhet. De fleste gruppene avviser også bruken av ikoner, men det finnes molokanerne som har ikoner hengende på veggen i husene sine. De avviser det hierarkalske presteskapet, men velger sine eldste som utgjør et eldsteråd som skal ivareta den apostoliske suksesjonen.

De anser Bibelen for å være den troendes absolutte autoritet.

Men det finnes også noen merkverdigheter. Som for eksempel at de mener at Kristus vil komme tilbake til Ararat-fjellet i Tyrkia. Det er derfor de så gjerne ville ha blitt boende i Tyrkia, slik at de kunne være nærmere dette fjellet. Men der har det ikke vært trygt for dem. Dette synet på endetiden har nok mer å gjøre med geografi enn teologi.  I 1962 inviterte det sovjetiske regimet molokanerne til å komme tilbake til det som da var Sovjetunionen. Hele 3000 av dem valgte å flytte tilbake den gangen.

(fortsettes)

Billedtekst: To molokanere. Disse kommer fra Aserbajdsjan. Foto: Vladic Ravich.

Dømt for brutale drap på kristne i Tyrkia - går likevel fri

I 2007 ble tre kristne menn bundet, torturert og brutalt drept på en bestialsk måte i Tyrkia. Det skulle gå ni lange år før ugjerningsmennene fikk sin dom. Det sier ikke så rent lite om rettsikkerheten i Nato-landet Tyrkia, og det sier mye om hvordan den kristne minoriteten behandles i dette landet.

I forrige uke ble fem menn funnet skyldige i de brutale drapene. I tillegg til at de fem morderne nå ble dømt til fengsel på livsstil, fikk to militære offiserer 14 års fengsel for å ha hjulpet drapsmennene til å lokalisere de tre kristne mennene.

Men tro det eller ei: Selv om de fem nå har fått livstidsdommer går de fritt rundt i gatene! Årsaken? De har tilbrakt fem år i fengsel allerede, og de kan komme til å anke dommen inn for en høyere rettsinnstans!

De drepte var: Necati Aydin (36), Ugur Yüksel (32) og Tilman Geske (45), sistnevnte fra Tyskland (se bildet). De to andre, som var tyrkiske statsborgere, hadde muslimsk bakgrunn, men hadde kommet til tro på Jesus. De tre drev en kristen bokhandel - Zirve Publishing House - i Malatya i det østlige Tyrkia. De ble funnet bundet, mishandlet og med strupene skåret over, påskemorgen i 2007.

Det finnes en bok på norsk som handler om Necate Aydin, og som også forteller historien om de to andre drepte: Tro inntil døden, skrevet av Wolfgang Häde, som er skrevet av hans svoger. Den er utgitt av Prokla Media og anbefales på det sterkeste.

Guds brennende ild

"Det er noe forunderlig og verdt å nevne, at selv om Guds så heftige og fortærende ild skulle kunne fortære tusen verdener lettere enn deres ild skulle kunne fortære et halmstrå, så fortærer den ikke den sjel i hvilken den brenner."

Johannes av Korset (1542-1591), spansk karmelittmunk, Kristusmystiker.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,29)

"Jeg tenkte: Jeg vil ikke lenger huske ham og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke." (Jer 20,9)

"Han skal døpe dere med Den Hellige Ånd OG ILD." (Matt 3,11)

Bønneseminar på Otta og en overraskelse!

Denne helgen har jeg vært på Otta for å holde et bønneseminar i Sel baptistmenighet. Mange gode tilbakemeldinger fra seminaret som ble holdt lørdag formiddag. Det var en fin gruppe som var samlet i Bethel, og det var åpent og godt å dele Guds ord og egne erfaringer fra bønnens verden med mennesker som tok imot meg med åpenhet og varme.

Søndag hadde Gud en forunderlig overraskelse til meg!

Jeg dro hjem til Gjøvik etter seminaret lørdag, for jeg kjente meg ikke bra. Det er store utfordringer med både hjertet og lungene for tiden.

Som mange av bloggens lesere vet er fjellturer i Rondane en av mine store lidenskaper. Jeg har gått mange og lange turer i dette flotte og vakre fjellområdet, men på grunn av mine helseutfordringer er de lange turene nå historie. Det er veldig vemodig. I sommer hadde jeg med meg en noen kristne venner fra Wisconsin inn i Rondane på en liten tur. Vi gikk ikke langt, men jeg måtte snu og vende tilbake til bilen, mens de gjorde en litt lengre tur. På vei tilbake til bilen svartnet det for meg og jeg fikk et kraftig angina-anfall. Da visste jeg at nå er Rondane-turene definitivt over.

Men som sagt: Herren hadde en overraskelse på lur!

May Sissel kunne bli med meg tilbake til Otta i formiddag, og turen gikk opp til Mysusæter hvor familien Løvdahl hadde fått leie en hytte. Det var også meningen at jeg skulle overnatte her fra lørdag til søndag, men slik gikk det ikke. Hjerteproblemer satte en stopper for det.

Men nå kunne May Sissel, Ulf Magne og meg ta turen inn til parkeringsplassen ved Spranget og vi kunne gå noen meter innover på veien til Rondvassbu. Forholdene var helt fantastiske. Det var skyfri himmel og helt vindstille og noen av fjelltoppene hadde tatt på seg snøkåpa! Det var så vakkert og det var så sterkt å få oppleve dette! Jeg kjenner på en djup takknemlighet og glede over å ha fått være med inn i Rondane igjen og fått se noe så vakkert.

På ettermiddagen talte jeg i baptistkirken igjen, denne gangen om kraften som finnes i det å velsigne andre.

Bildene er tatt av Vidar Jensvold, May Sissel Hansen og Ulf Magne Løvdahl.

Minst 20 kirker ødelagt av massiv bombing av Aleppo

Minst 20 kirker er ødelagt etter de massive flyangrepene mot Aleppo de siste dagene. Før den grusomme krigen tok til var Aleppo var 60 prosent av byens befolkning kristne. Nå finnes det bare et sted mellom 27.000 og 30.000 kristne tilbake i den sønderskutte byen. De er fanget sammen med 225.000 andre syrere inne i krigshelvetet. De må utstå bombingen, mangelen på mat, rent vann og sykdom, manglende elektrisitet. Mange av de ødelagte kirkene hadde stor kulturell og historisk verdi i tillegg til den religiøse betydningen for mange kristne syrere.

Aleppo, som er Syrias største by, er blitt krigsskueplassen for den forferdelige krigen som raser i dette landet. Vi står overfor en humanitær katastrofe av dimensjoner og det er ingen tvil om at det foregår krigsforbrytelser i denne byen. FN's generalsekretær karakteriserer byen som et slaktehus. Det sier ikke rent lite. Vi har de siste dagene sett svært sterke bilder på TV-skjermen. Ikke minst skadede barn og barn som reddes ut av ruinene. Mange av dem har mistet hele sin familie.

La oss intensivere forbønnen for Syria og ikke minst for de som er fanget inne i Aleppo og som ikke kommer seg ut.

Bønnehage og bønnerytme

"Bønn er som en hemmelig hage som er skapt av stillhet, hvile og innadventhet. Men det er 1001 dører inn til denne hagen og vi trenger alle å finne vår vei.

Vi trenger alle å finne vår egen bønnerytme. For noen av oss vil det bety å be i timevis, for andre betyr det å be i femten minutter nå og da. For oss alle betyr det å være oppmerksomme på Guds nærvær og vilje gjennom dagen.

Jean Vanier i boken Community and Growth. Norsk oversettelse () Bjørn Olav Hansen

Som en vandringsmann - underveis

En setning fra "En russisk pilegrims beretning", som utkom første gang i Kazan i Russland i 1884, ble så levende for meg i går, på min 58 års dag. Boken leste jeg for mange år siden. Den handler om en russisk vandringsmann som bar på en djup lengsel etter å kunne be uavlatelig, og som lærte Jesusbønnen å kjenne. Setningen dukket opp i mitt hode mens jeg ruslet min daglige bønnetur langs stiene rundt gamle solsvidde hus på byens friluftsmuseun. Da er det bare jeg og Herren. Vi er venner, vi to.

"Av Guds miskunn er jeg et kristen-menneske, ved mine gjerninger en stor synder, av stand er jeg en vandringsmann av ringeste byrd som vandrer fra sted til sted. Her er mitt gods. På ryggen bærer jeg en nisteskreppe, på brystet har jeg den hellige Bibelen; det er alt."

Det er slik jeg føler det. Det er Guds uendelige, rause nåde at jeg har fått leve i 58 år. Slikt er ingen selvfølge. Jeg kjenner på djup takknemlighet for: Familien jeg ble født inn i. Den gode barndommen. Alt jeg har fått oppleve. Alle reisene. Alle menneskene jeg har møtt. Alle velsignelsene. At jeg traff May Sissel, som jeg giftet meg med i 1982. At vi har fått to flotte barn, Benedicte og Joachim. Lykken sammen. Og det største av alt: At jeg ble funnet av Jesus våren 1972.

Jeg kjenner meg igjen i salmen som Lina Sandell skrev i 1880:

"Jag kan icke räkna dem alla,
de prov på Guds godhet jag rönt.
Lik morgonens droppar de falla
och glimma likt dessa så skönt.
Jag kan icke räkna dem alla,
de prov på Guds godhet jag rönt."

Med årene kommer det også en erkjennelse av sin egen tilkortkommenhet og synd. Derfor kjenner jeg en hvile og en frihet ved å be:

Hellige Gud, himmelske Far,
se i nåde til meg, arme, syndige menneske,
som har krenket deg i tanker, ord og gjerninger.
For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg,
og tilgi meg alle mine synder, 
og gi meg å frykte og elske deg alene.
Amen.

Den bønnen ber jeg stille ved innledningen til alle våre gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet, og den bønnen ber jeg hver kveld før jeg legger meg for å sove.

Og lik denne russeren kjenner jeg gleden over å være en vandringsmann. Alltid underveis. Ikke helt fremme. Ikke ferdig. Alltid noe mer å lære. Ferdig er jeg ikke før jeg er hjemme hos Gud.