Brødsbrytelsen

Brødsbrytelsen er kristenhetens sentrale handling.

I nattverden bryter Jesus brødet og deler det ut. Han skjenker i vinen og rekker den til oss. Det er ikke tilstrekkelig å si at Jesus ofrer seg. Han ofrer seg som brødet som er brutt i stykker og som vinen som øses ut. Han gir sin sønderbrutte kropp og sitt utøste blod. Guds lam er slaktoffer for verdens liv og frelse.

Herre Jesus, foren meg med deg i ditt offer. Skap av mitt liv et drikkoffer i dine hender, båret frem for Gud og frem for menneskene. Utøs meg i din kalk som vin som øses ut. Gjør meg til det istykkerbrutte brødet i dine hender, brutt i stykker av dine hender, delt ut av dem. Jeg godtar å være brutt i stykker av deg. Utslett mine synder, hele mitt jeg, i ditt blod. Siden jeg er et lem på din kropp, Herre, så bring meg som et offer til Gud. - Gi meg til de andre sammen med din egen kropp og ditt eget blod.

Det er først da Mesteren bryter brødet i Emmaus at disiplenes øyne åpnes, så de kjenner Ham igjen. Jesu nærvær og brødsbrytelsen kan ikke adskilles. Jesus er der brødet brytes. Evangeliet gjør ikke rede for hva denne handlingen i Emmaus betydde. Var det bare en fornyelse av nattverdens mysterium eller bare en kjærlig handling fra Jesu side? Men hva det istykkerbrutte brødet enn måtte bety - om det dreier seg om Kristi kropps og blods mysterium, meddelt menneskene, om det gjelder hjelp som ytes sultende mennesker eller bare det livsfellesskap som måltidet i seg selv symboliserer - det er dog tegnet som gjør at disiplene gjenkjenner Jesus. Et tegn som selv i sin ubestemmelighet, dog er et betydningsfullt tegn. For der brødet brytes i Jesu Ånd, gir Han seg selv og sitt nærvær til kjenne.

Jesus er 'det levende brød som er kommet ned fra himmelen.' Evangeliet kaller Ham også 'Livets brød.' Det ligger mer i det siste uttrykket enn i det første. At et brød er 'levende', betyr at det har en spesiell egenskap, knyttet til dette brødet. 'Livets brød' uttrykker derimot at denne egenskapen lar seg meddele. Livets brød er et næringsmiddel som skjenker og frembringer liv.

- Lev Gillet, også kjent som 'En munk fra Østkirken.'

Også jeg kan bli en Judas

'Det kommer ikke til å skje med meg,' sier vel de fleste av oss. 'Jeg kommer aldri til å svikte Jesus, aldri forråde Ham. Jesus kan regne med meg.'

Likevel - gitt bestemte omstendigheter tror jeg vi alle har potensiale i oss til å bli en Judas. Om vi ikke tror at vi kan falle i synd, har vi allerede falt, på grunn av vårt hovmod. Peter, som skråsikkert sa at han aldri kom til å fornekte Jesus, gjorde det tre ganger. Og opp gjennom kirkens historie kan vi lese om menn og kvinner, som på grunn av forfølgelse og svære lidelser ble forrædere. Jeg laster dem ikke. Noen ganger kan presset og lidelse bli for mye.

Denne dagen, denne onsdagen i den stille uken, minnes vi Judas, en av Jesu disipler. Han endte opp som selve svikeren, foræderen. Det er mye som kan sies om dette, men jeg lar det ligge for denne gang. Det som jeg vil frem til er at vi alle er brutte mennesker, i stand til det meste. Gitt omstendighetene. Nei, dette er ingen forsvarstale for Judas, men bare noen ord om at vi alle kan falle.

'Den som tror at han står, se til at han ikke faller,' sier Skriften.

Hvor sant det er! Å erkjenne at jeg også kan falle, svikte, oppgi troen, er ikke bare å være ærlig. Det er sann ydmykhet.

Behovet for å 'se' Guds lam.

Denne påsken har jeg et personlig bønneemne: At Den Hellige Ånd må vise meg enda mer av djupene i disse ordene: 'Se, Guds Lam som bærer bort verdens synd.' (Jooh 1,29)

Det er slik med bibelske sannheter at de inneholder lag på lag med sannheter.Vi kan tilegne oss dem rent intelektuelt, og på den måten få kunnskap, men det er noe helt annet når Den Hellige Ånd åpenbarer for oss bibelske sannheter. Da ser vi ikke bare meed våre fysiske øyne, men med vårt indre blikk. Dessuten er det slik at noe kan bli så selbfølgelig for oss, at det blir for selvfølgelig! Det kan nok sies om akkurat dette verset. Derfor er det min bønn at Ånden skal la meg få betrakte Guds Lam denne påsken!

Jeg fester meg ved ordene til evangelisten Johannes: 'Se!'

I den gamle bibeloversettelsen sto der: 'Se der Guds lam.'

Det er det det handler om: å SE!

Ser du, Guds Lam?

Endelig!

Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å rope 'halleluja' for å få time hos tannlegen, men i dag ble det slik! Som flere av dere vet, og har stått sammen med oss i bønn for, så måtte jeg til tannlegen før jeg kunne få min hjerteoperasjon. Det skyldes en betennelse i en tann. På grunn av koronasituasjonen var det ikke så lett å få dette til. Jeg må nemlig til en spesialtannlege, som har smittvernutstyr så jeg ikke blir smittet.

Tirsdag over påske skjer det hos en spesialist i Oslo.

I dag har jeg også begynt med nye blodtrykksmedisiner, etter en lang tid med svært høyt blodtrykk. Det er særlig plagsomt på nettene, og de siste nettene har vært svært tøffe. Nå ber jeg om at de nye medisinene skal hjelpe.

Dette betyr også at hjerteoperasjonen nærmer seg. Det har jeg et veldig ambivalent forhold til, for å være helt ærlig.

Profetisk: Be for den katastrofale mangelen på beredskapslagre

Norske medier har ennå ikke for alvor sett nærmere på avviklingen av norske beredskapslagre. I Sverige er man derimot i ferd med våkne av tornerosesøvnen. Den kristne avisen Världen idag skriver i sin nettutgave at både den svenske Riksdagen og regjering, både borgerlige som sosialdemokrater har presset på for en avvikling av de svenske beredskapslagrene. De mest gjennomgripende forandringene skjedde derimot etter at Sverige ble medlem av EU og ble intensivert da sosialdemokrten Göran Persson var statsminister.

Forandringen som har funnet sted i Sverige er dramatisk, og det står ikke noe bedre til i Norge. Sverige var for noen tiår siden ledende i verden når det gjelder beredskap og lagring av av såvel militære ressurser og materiell, som lager av matvarer, medisiner for mennesker og dyr, beredskapsvarer for landbruket, korn. Det fantes lagre av dette spredt ut over hele landet fra Ystad i sør til Kiruna i nord og på Gotland i øst.

Nå er situasjonen en helt annen: Siden 1990-tallet savner Sverige beredskapslagre, både når det gjelder mat og brensel. Dette skjer samtidig som antallet bønder har minsket drastisk.

År med fred i nærområdene og europa og medlemsskap i EU førte til at beredskapslagrene ble faset ut. Dette har også ført til at selvforsyningsgraden i Sverige også sunket. Motiveringen for dette har vært todelt: man ville spare penger. Det er dyrt å opprettholde beredskapslagre.  Men det kan vise seg å være en katastrofal og svært kortsiktig beslutning. Det andre man har tenkt er at medlemsskapet i EU vil sørge for at Sverige får det de trenger.

Som jeg har skrevet i tidligere artikler produserte svenske bønder 75 prosent av landets matvarwer. I dag er selvforsyningsgraden 50 prosent. I Norge er den 40 prosent, mens den i Finland er på 80 prosent. I en alvorlig krise i Sverige ville særlig Norrland og Stockholmsområdet være utsatt. Den kristne bonden Herbert Nyman sier det rett ut: Det produseres ikke nok til de som bor der. I Norrland har vi mat nok tilat folk bare kan spise hver tredje dag.

Jeg vil så instendig jeg kan oppforde norske og svenske forbedere til å sette dette nøyt oppe på bønneagendaen, og gjøre denne alvorlige situasjonen for både vårt eget land og nabolandet Sverige til et viktig samtaleemne. Og husk at det snart er valg.

I Guds gode hender

Disse linjene skrives rett før jeg skal gå til sengs for natta. De siste dagene har jeg grunnet på noen ord fra en salme som Hans-Olav Mørk skrev i 1998:

'Og natten sakte vender mot en dag gir vi oss over til din nåde.'

Så vakkert! Og så sant! Noe tryggere enn dette kan vi ikke gjøre. Jeg øver meg stadig i å be ordene fra Salme 31: 'I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofasre Gud.' Denne bønnen ber jeg når natten kommer.

Profetisk: Om Aliyah og store forandringer

I forbindelse med en konferanse arrangert av Ebenezer Emergency Fund i Jerusalem i 2016 bar Paul Clarke - en av de ansatte i Ebenezers avdeling i Storbritannia frem følgende profetiske budskap:

'Ta Mine trofaste tjenere og salv dem for arbeidet med aliyah. Tiden er kort og det er mye som skal gjøres. I løpet av 48 måneder vil verden være forandret. I denne nådeperioden er det nødvendig at menigheten Min får høre at Jeg kaller den til å hjelpe til med en massiv aliyah som er i horisonten. De må høre løftene Jeg ga profetene. Dere må være talerøret Mitt.

Be daglig om at dekket blir tatt bort fra øynene til menigheten Min. Proklamer ordet Mitt og Jeg vil berøre hjertene deres når dere spør dem om å være med i arbeidet for aliyah og gi.

Om fire år er det nye som ser annerledes ut og menigheten Min må høre om aliyah. Utvid plassen for deres telt, fortell menigheten at tiden vi lever i er en kritisk tid. Jeg vil gjøre dette gjennom dere, Ebenezer Operation Exodus, - dersom dere fortsetter å lyde kallet.

Menigheten Min må være forberedt og når de hører, vil det være mange hundre tusener som vil gi rikelig, og mange - både gamle og unge - vil rulle opp ermene og bli involvert.

Forløs og salv Mine trofaste tjenere, inspirer dem for det kommer til å bli store utfordringer, men Min nåde vil være nok. Jeg er lidenskapelig opptatt av menigheten Min og Jeg vil åpne døren til menighetens hjerte for de som kommer til å bringe Mine utvalgte hjem.'

(Videreformidlet av Jon Olav Østhus som er nasjonal koordinator i Ebenezer Emergency Fund Norge. Østhus var selv tilstede på konferansen og hørte det profetiske budskapet til Clarke. Gjengitt i Karmel Israel Nytt, nr 4/2020)

Kjøp kristen litteratur

Jeg vil slå et slag for den kristne romanen! Selv leser jeg for tiden denne: Moses - Israelsfolkets befrier av Gilbert Morris. Det passer vel bra til påske, ikke sant? Dessuten er det bra for oss å lære våre jødiske røtter å kjenne.

Det finnes veldig mye bra profan litteratur. Jeg har hatt stor utbytte og glede av å lese mange av klassikerne og moderne forfattere, og vil fortsette med det. Men i en tid hvor den kristne littteraturen er truet, med stadig flere kristne bokhandlere som må gi seg, og forlagene sliter, bør vi lese mer kristen litteratur! Oppsøk en kristen bokhandel, enten rent fysisk eller via en nettside, det vil bli til stor velsignelse og oppmuntring for de som driver den og for deg som skal lese!

Gilbert Morris skriver drivende godt. Boken jeg leser er en del av en bokserie under navnet 'Løvene av Juda', og utgitt på Hermon forlag. Jeg har skaffet meg hele serien. Morris, som døde i februar 2016, var pastor i 10 år før han ble professor i engelsk ved Ouachita Baptist University i Arkansas. Alt i alt har han skrevet mer enn 175 bøker! Serien jeg har begynt på handler om Noah, Josef, Jakob og Rahab - foruten romanen om Moses. Når du skriver så mange bøker, blir nok kvaliteten varierende, men denne var i hvert fall veldig godt skrevet.

Hva 'sløser' du på Jesus

Kanskje var det hele farsarven hun 'sløste bort,' alt hun skulle ha å falle tilbake på i vanskelige tider. Men hun sparte ikke på noe kvinnen som salvet Jesus for Hans lidelse og død. Jesus var verd alt. Selv om det vakte reaksjoner.

Ekstravagant tilbedelse vil alltid vekke reaksjoner. Mange vil mene det er 'for mye', overdrevent, for ekstremt, fanatisk. Enkelte har så sterke meninger om andre. Noen mente sikkert at hun var opptatt av å få oppmerksomhet.

Men spiller det noen rolle? Det var ikke for dem, men for Jesus, og Han verdsatte det denne kvinnen gjorde.

Hva er Jesus verd for oss?
Hva 'sløser' vi bort på Ham?
Holder vi noe tilbake?

Det er spørsmål verd å grunne på når vi nå går inn i Den stille uken.

Jødehatet i Italia lever i beste velgående

Det stereotype jødehatet lever i beste velgående i Italia. I forrige uke, midt under koronaepidemien, offentliggjorde den italienske maleren Giovanni Gasparro et nytt maleri som handler om et påstøtt jødisk ritualmord: St.Simon av Trents martyrium. Giovanni Gasparro er ingen hvemsomhelst i Italia. Hans malerier med bibelske og kristne motiver finnes i en rekke katolske kirker. Tidspunktet for offentliggjøringen er kanskje ikke tilfeldig? Det florerer med konspirasjonsteorier på nettet om at det er jødene som står bak koronaviruset, blant annet for å ødelegge verdensøkonomien. Den løgnen lever også videre.

Motivet til dette antisemittiske maleriet bygger på en løgn. Vi må tilbake til 1475, til Trento i Italia. En to-tre år gammel gutt ble funnet drept.  Byens jøder ble anklaget. 15 jødiske menn ble torturert til tilståelse for noe de ikke hadde gjort, dømt til døden og brent på bålet. Den drepte gutten ble helgenkåret av Den romersk-katolske kirken, og fikk plass i den katolke martyrkalenderen. 24. mars er hans minnedag, og det er på nettopp dennne dagen Giovanni Gasparro offentliggjør sitt antisemittiske maleri.

Maleriet viser den lille gutten omgitt av av en gruppe jødiske menn med kalotter, skjegg og ørneneser. De trekker i armene hans slik at han ligner på Jesus på korset, og tapper blodet av ham.

Til tross for at Den romersk-katolke kirke fjernet St.Simon av Trent fra deres martyrkatalog i 1965, lever jødehatet i Italia videre. Det er det all grunn til å ta skarp avstand fra.

Det er nok heller ikke tilfeldig at dette maleriet presenteres nå. Påsken er i mange land brukt til å anklage jødene for å være 'Kristus-mordere', en påstand deler av kirken har stor skyld i får leve videre.

Guds ord midt i en krisetid

Det er stille på Øvre Strømstad, som er eiendommen hvor Kristi himmelfartskapellet ligger, hva angår våre ukentlige gudstjenester. Kommer du hit kan du likevel nyte fuglesangen og Gudsnærværet inne i skogen. Og det kommer mennesker hit, bare av den grunn. De er så flott. I disse vanskelige tidene søker folk stillheten her inne. Vi har flere eksemplar på det. Noen tar med seg mat, og setter seg på stabburstrappa, andre ved bordet i Stillhetens hage.  Et ektepar feiret gudstjeneste på trappa utenfor kapellet.

For å nå disse med Guds ord, har Hans Gjesdal, en av kapellets venner, laget denne flotte traktatkassen. I den kan forbipasserende og de som stanser opp få med seg et bibelord og en CD med gode evangeliske sanger, sunget av Eva og Hans Gjesdal, aldeles gratis. Vil du være med på å be om at mange blir nådd med evangeliet på denne måten disse dagene?

En annen av kapellets venner kommer til bønnehagen vår hver morgen, som ligger rett utenfor Kristi himmelfartskapellet, for å be. Så selv om det ikke er gudstjenestefeiring i kapellet vårt for tiden, bes det. Det gleder jeg meg veldig over. Takk til alle dere som husker på Kristi himmelfartskapellet i deres bønner.

Eselets hemmelighet

Når Jesus nærmer seg Jerusalem, oppfordres vi til å skynde oss i møte med ham med glede: 'Fryd deg, vær glad. datter Sion! For se, jeg komme og tar bolig hos deg.'

Jesus kommer som konge, ikke bare som vår lærer og mester. Han kommer til hver enkelt av oss personlig - 'din konge kommer til deg' - for å sette seg på vårt hjertes trone. Han forventer at vi legger alt vårt ned for hans føtter og lar ham regjere i livet vårt. Klærne som folket brer ut foran Jesus representerer våre eiendeler, vår trygghet, alle våre ideer, ønsker og tanker. Alt i livet vårt - ja, nettopp alt - også det vi er glad i, får vi lov til å legge ned foran Jesus og overlate til ham, så han kan være konge i livet vårt.

Hva er han for slags konge? Jesu inntog i Jerusalem er totalt annerledes enn andre herskeres entre. 'Ydmyk er han og rir på et esel.' Det hele har en skjult mening. Mens samtidens keisere og konger gjorde sine inntog i vogner dratt av praktfulle hester, ankommer denne kongen ridende på et esel, symbolet på ydmykhet, fred og tjeneste. 'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.'

Eselet som bærer Jesus inn i Jerusalem vitner om Jesu utslettelse, det som er veien til sann storhet i Guds rike.

- Peter Halldorf: Med evig kjærlighet. Daglige lesninger. Luther 2013, side 94.

Ny Labour-leder gift med jødisk kvinne og er sionist

De fleste politiske kommentatorene forutså det, men det er likevel oppsiktsvekkende at det britiske Arbeiderpartiet i dag har valgt 57 årige Keir Starmer som sin nye leder etter Jeremy Corbyn. Keir Starmer, som er advokat, er i følge The Times of Israel sionist og gift med en jødisk kvinne, som har slektninger i Tel Aviv.

Det første han gjorde etter at valgresultatet ble kjent, var å be det jødiske samfunnet om unnskyldning for antisemittismen innen Labours rekker.

'På vegne av Labour, sier jeg at jeg er oppriktig lei meg . Jeg har sett hvilken sorg antisemittismen har påført så mange jødiske samfunn.'

Mangre av de første jødiske bosetterne som slo seg ned i Israel i tiden  før og etter 1948 var sosialister.

Foto: Wikipedia.

Tyskerbyen i USA

Mange forbinder nok mennonitene i USA med hardtarbeidenede, trofaste bønder ute på den amerikanske landsbygda, men det mange kanskje ikke vet er at de første permante bosettningene av mennoniter i Den nye verden, var ikke på landsbygda, men i en by.

Germantown eller 'Tyskerbyen' ble grunnlagt av 13 familier fra Krefeld i det vestlige Tyskland.

En av disse familiene var mennoniter, mens resten av dem var kvekere. De hadde tidligere vært mennoniter, men blitt kvekere etter en nokså massiv påvirkning fra kvekermisjonærer. De 13 familiene fra Krefeld kom til Philadelphia, som da var en ny bosetning, som bare var ett år gammel. Her slo de seg ikke ned, men valgte å dra videre, drøyt 10 kilometer nordvest, hvor de hadde skaffet seg et landområde gjennom en landoppkjøper og eiendomsmegler ved navn Daniel Francis Pastorius. Allerede fra 1600-tallet hadde det kommet nok mennoniter fra Europa slik at de kunne grunnlegge en mennonite-forsamling.

Men de var ikke de eneste. Mot slutten av 1700-tallet kom det baptister, lutheranere og reformerte immigranter hit. De hadde blitt inspirert av William Penns eksperiment som handlet om religiøs frihet. I 1681 hadde den engelske kongen, Charles II, gitt det landområde som skulle bli Pennsylvania til William Penn, for å slette gjeld kongen hadde til William Penns far, Penn, som var blitt kveker.  Han ønsket å gjøre Pennsylvania til et fristed for sine kvekervenner, som ble plaget i England, og for andre forfulgte kristne i Europa.

En årsak til at de første amerikanske mennonitene ikke etablerte seg som bønder var at Penn ikke ville sørge for land for enkeltstående individer. Ifølge Pastroius var det flere årsaker til dette. Den viktigste var at Penn ønsket at barna deres skulle få gå på en felles skole og at man kunne bo så nært hverandre, at de kunne hjelpe naboen om han trengte hjelp.

Dette forsto de 13 familiene fra Krefeld, de hadde jo selv kommet fra en by i Tyskland. Forølgelse hadde tvunget mange europeiske anabaptister til å søke ly i landlige omgivelser, for på den måten å komme seg unna religiøse og sivile myndigheter som sto dem etter livet. Men i det vestlige Tyskland, i byen Krefeld, fant mennonitene en tid toleranse, og det gjorde at de kunne erverve seg kunnskap og ekspertise innen tekstiler, noe som gjorde at Krefeld ble et internasjonalt sentrum for teksilindustrien.

De som utvandret fra Krefeld til Nord-Amerika tok kunnskapen med seg. En mann ved navn Abraham op den Graeff har fått æren av å starte opp med linproduksjon i Germantown og fikk en æresbevisning av William Penn, for å produsere det fineste linet i kolonien. På samme måte som Krefeld, ble Germantown et hovedsete for tekstilindustrien. William Rittenhouse, den første presten for Germantown Mennonite Congregation, bygget den første papirmøllen i de amerikanske koloniene.

Germantown ble også hjemmet til trykkeren Christopher Sauer, et medlem av Brethren, en gren av døperbevegelsen, som publiserte den første Bibelen i Amerika såvel som sangboken Ausbund, som fremdeles brukes av Old Order Amish.

Etter hvert som Germantown utviklet seg ble den et forretningssentrum, og etter hvert kom det også bondegårder som leverte kor, kjøtt og egg. I byen fantes det også sadelmakere, bryggerier, garverier og sjokoladefabrikker med mer.

Billedtekst: Møtelokalet til mennonitene i Germantown. Forsamlingen ble grunnlagt på slutten av 1600-tallet. Lokalet ble bygd i 1770. Forsamlingen hadde da kommet sammen i en tømmerbygning, og holdt møter der fra 1708.

Paraguays president mektig imponert over kristent gårdsbruk

Presidenten i Paraguay, Mario Abdo Benitez besøkte nylig en bomullsfarm som drives av mennoniter i Chaco, som ligger i den vestlige delen av landet. Han var sammen med visepresidenten, Hugo Velazquez, og en rekke andre høytstående politikere, blant annet ministeren for landbruk Rodolfo Friedman og helseministeren Julio Mazzoleni.

Delegasjonen ble mektig imponert over hva mennonitene har fått til i landsbyen Virgen del Fatima. Bondegården med navnet Ganadera Esperanza - som på norsk kan oversetters med 'Håps-gården' - er på 4000 hektar og utvides hvert eneste år.

Delegasjonen besøkte også selskapet Neuhof som driver en bondegård eid av familien til Herbert Hiebert. De driver nybrottsarbeid, blant annet med bomull- og løkproduksjon. Arbeidet startet opp i august i fjor og tre brønner sørger for at åkrene får den fuktigheten som trengs gjennom et eget drypprislingsanlegg.

Utfordringen ligger i ustabil ekektrisitetsforsyning. Dette ble tatt opp med den politiske delegasjonen. Mennonitene i Paraguay sørger for sårt tiltrengte arbeidsplasser og det arbeidet de gjør holder svært høy kvalitet.

Ha takk for Ordet, evige treenige Gud

Jeg kjenner på djup takknemlighet for dette: jeg har tilgang til Guds ord. Det er dyrebart for meg.

Evig gyldig, guddommelig inspirert, autoritativt, eneste pålitelige rettesnor for liv og lære, uforandring, den endelige åpenbaringen av Guds vesen og Hans vilje og evige hensikt. Guds ord 'er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver.' (Hebr 4,12)

Tenk at vi kan sitte i godstolen og bla i Bibelen, lese i den, studere den, granske den, dvele ved ordene, la dem synke inn, få styrke til vår ånd, sjel og kropp. Finne visdom, få kunnnskap, innsikt og åpenbaring. Og - tenk at vi kan ha et personlig forhold til og kjenne forfattteren, Den Hellige Ånd! Tenk å bli kjent med hele den hellige historien - frelseshistorien - og få innsikt i Guds evige hensikt og Hans rikes mysterium.

Tenk at vi aldri blir ferdige med Bibelen, men at vi stadig oppdager noe nytt, og det selv om vi har lest teksten mange ganger.

Har du takket for Bibelen din i dag? Tenk hvilken trøst den inneholder i en tid som vår, og hvilken rettsnor den er. Følger vi den går vi ikke vill.

Fred, tålmodighet og bønn

'Oppnå indre fred, og mange kommer til å finne frelse gjennom deg,'

Ordene tilhører Serafim av Sarov (bildet), russisk ortodoks munk og Kristusmystiker, som levde som eneboer i Sarovskogene, født i 1754 og død i 1833. For å oppnå denne freden kjempet han i mange år i omvendelse og uopphørlig bønn.

I 16 åt var han munk, 16 år levde han som eneboer og i ytterligere 16 år levde han bare i sin munkecelle. Han begynte å få en utstråling, en gjennomskinnelighet først 48 år etter at han hadde gitt sitt liv til Herren. Men tenk hvilke frukter! Tusenvis av mennesker søkte hans åndelig veiledning, og gikk trøstet derfra, befridd fra tvil og mørke, med ny innsikt om sitt kall eller helbredet på kropp og sjel.

Å oppnå og bevare denne freden er bare oppnåelig gjennom bønn, derfor må bønnen få prioritet i våre liv.

Gerhard Tersteegen - en luthersk Kristusmystiker

3.april 1769 dør en lutheraner som satte djupe spor etter seg. De som var samlet rundt hans dødsleie, skrev at de 'trodde de var omgitt av engleskarer som triumferende førte sjelen hans inn i lyset og fredens rike.'

Mannen jeg tenker på var Gerhard Tersteegen, født i Moers i det nåværende Tyskland i år 1697. Han vokste opp i et Europa preget av sterke religiøse spenninger, og da også i et protestantisk område som var omgitt at katolske fyrstedømmer. Det gjorde ikke akkurat spenningene mindre.

Han ble kjøpmann, som sin far. Men en djup lengsel etter Gud førte tilat Gerhard tar et radikalt veivalg. Han gir opp karrieren, skaffer seg et yrke hvor han har tid til stillhet og ensomhet, og blir vever. Dessuten selger han alt han eier og gir det til de fattige, også arven etter foreldrene. Resultatet var et liv i enkelhet, men samtidig åndelig rik.

Gerhard Testeegen hadde et stort hjerte for de fattige. Han sørget for at mange av dem hadde mat å spise hver dag. Men det stanset ikke der. Gerhard sørget også for å dele sine åndelige rikdommer med dem og alle som var åndelig fattige. Noen av hans samtige sa det slik: 'Ingen siden apostlenes dager har ført så mange sjeler til Gud som Gerhard Tersteegen.

Gerhard Testeegen var en Kristusmystiker. I sin forkynnelse la han vekt på bot, forsakelse og opplevelse av Guds nærvær. Den mest kjente av han sboker er trebindsverket: 'Hellige sjelers liv', som er biografier av 38 Kristusmystikere. Hans tekst: 'Kort beretning om mystikken' som er skrevet i 1768,som brev til en skeptisk predikant, er gjengitt i antologien: 'Vestens mysikk', som kom ut i 2005.

Nevnes bør også at Gerhard Testeegen er kjent som salmedikter. Tre av salmene finnes i Norsk salmebok.

Kan du be for meg?

I dag ville jeg satt ekstra pris på dine forbønner. Dagsformen er dårlig. Jeg fikk et angina-anfall før jeg la meg i går. Det gikk fort over etter å ha brukt nitroglyserinspray. Men ved 0545-tiden våknet jeg med en hvilepuls på 162. Etter å ha tatt medisiner, er hvilepulsen på vei nedover, men blodtrykket er høyt. Det føles ut som om jeg har løpt maraton, men jeg har ligget stille i senga.

Men det fine med dette er at jeg har gått ned tre kilo de siste dagene. Skjønt, det har vel mest sammenheng med at jeg ikke har matlyst.

Be om at blodtrykk og puls normaliseres.

sliten.no

Noen tanker om behovet for ro og fred

Jeg går rundt med et ord på tungen. Smaker på det. Det er et engelsk ord: tranquility. Til norsk kan det oversettes: ro, hvile, stillhet, fred. Kanskje ordet best kan forstås som skjør stillhet, følbar ro og fred?

Det trenger jeg for tiden, og jeg er nok ikke alene om det.

Kanskje et bilde kan forklare bedre hva jeg mener: Se for deg vannflaten på en sjø og solen som lyser. Om overflaten er stille kommer solen til å reflekteres aldeles tydelig i vannet, og bildet blir klarere jo stillere vannet er. Om derimot vannoverflaten blir opprørt kan solen ikke gjenspeiles i den.

Det er på samme måte med vår sjel i forhold til Gud: jo roligere og mer fredfull den er, desto mer kan Gud avspeiles i den. Jo mer av Guds bilde som preges i oss. desto mer kan nåden virke gjennom oss. I Salme 29,11 kan vi lese:

'Herren gir sitt folk kraft, Herren velsigner sitt folk med fred.'

Ofte stresser vi avgårde, meg selv iberegnet, og bekymrer oss fordi vi vil løse alle våre problemer selv. Det skaper mye uro. Vi skulle være mye mer effektive om vi forble rolige innfor Guds ansikt og lar Ham handle og virke i oss med sin visdom og kraft som langt overskrider våre ressurser.

"For så sier Herren Gud, Israels Hellige: Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være." (Jes 30,15)

Det er min overbevisning at vi oppnår mer ved å tilbringe tid i Guds nærvær enn ved å gjøre hva som helst annet. Tid tilbrakt i Guds nærvær er aldri forgjeves. Det gir alltid noe.

Syndenes forlatelse

Syndenes forlatelse, hva er større enn det? Jeg vet ikke om noe større jeg kan få del i fra Gud, enn at Han tilsier meg mine synders nådige forlatelse. Etter hvert som årene går blir dette bare større og større for meg.

Disse dagene tenker jeg på ordene fra Luk 24,46-47: '...og han sa til dem: Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, OG I HANS NAVN SKAL OMVENDELSE OG TILGIVELSE FOR SYNDENE FORKYNNES FOR ALLE FOLKESLAG...'

'I Hans navn...' Det er bare i navnet Jesus det finnes tilgivelse for synd. Det er bare i det navnet vi kan få fred med Gud. Intet annet navn frelser. For en kristen er dette selvsagt, men det selvsagte kan ogsdå bli for selvsagt, slik at vi mister storheten i det.

Men tenk å få sine synder tilgitt!

Hvilken gave!

Mine synder er mange, og de kan telles.

Hver dag ber jeg: 'Se i nåde til meg, arme syndige menneske, som har syndet mot deg i tanker, ord og gjerninger, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld, ha langmodighet med deg, og tilgi meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene.'

Og så får jeg ta imot syndenes forlatelse. Fantastisk! Jeg får lov å tro at de er sonet for av Jesus på Golgata kors, gjort opp og slettet ut. Alt dette av bare nåde. Det er det største av alt.

Vær barmhjertige mot hverandre

Den svenske pinsehøvdingen Stanley Sjöberg (bildet), 83 år tar et kraftig oppgjør med den dømmende holdingen enkelte kristne har til andre kristne. Han gjør det på sin Facebook-profil.

'En del personer er så dømmende når de nevner dem som tilhører det kristne fellesskapet, men som ikke har samme kirketilhørighet som de selv er en del av. Negative bedømninger kommer fra de som er 'karismatiske'. De mest urettferdige er de angrepene som kommer fra 'pinsevenner'  som i dømmende ordvalg retter sine angrep mot katolikker og ortodokse kirker og deres medlemmer,' skriver Sjöberg.

Stanley Sjöberg bekjenner åpent at han har vært en av de som har dømt andre kristne. Han har vært både 'tankeløs og urettferdig i min holdning i slike sammenhenger,' slik han selv uttrykker det.

'Men,' sier han, 'glem ikke at det var syrisk-ortodokse kristne som døde som martyrer fordi de holdt fast på sin tro på Jesus. Mer enn en million armenske kristne ble henrettet av tyrkiske muslimer. Enda flere ble drept sv kommunistene i det gamle Sovjet og Kina.'

Så legger han til:

'Når slike ting som dette har skjedd har kristne fra ulike kirker stått sammen i sin bekjennelse og møtt døden i felles troskap. Selv i vår tid skjer dette i for eksempel Nord-Korea og når islamister viser forakt mot sine kristne medmennesker. Vær klar over at det finnes troende kristne som av ulike årsaker har et taust, hemmelig Kristus-fellesskap, slik det også var under det første århundret under Romerriket. De hadde hemmelige tegn som vitnet om deres tro og ingen kan dømme dem for dette.'

'Døm ikke,' skriver Stanley Sjöberg, 'de som med sin tro og Kristustilhørighet har mislykkes i viktige veivalg der de ikke var tilstrekkelig sterke i sin tro, men som hadde en vilje til å følge Kristus. Bare Gud vet om akkurat dine feilsteg og om du har fått nåde, bør du også gi nåde til dine medmennesker. La oss være barmhjertige mot hverandre.'

Profetisk forbønnsemne: Den norske selvforsyningsgraden må økes!

Jeg har ved en rekke anledninger skrevet om matvaresituasjonen, beredskapslagre og mangelen på kornlagre i Norge. Det har jeg gjort i flere år, og jeg har bedt norske forbedere om å ta dette med i deres forbønner. Det fortsetter jeg med. Det er i høyeste grad profetisk.

Nå advarer kristne bønder i  Sverige om at Sverige ikke må komme i den situasjonen at landet blir avhengig av import. Skulle Sveriges grenser stenges helt skulle Sverige bare ha halvparten så mye mat som landet behøver. Derfor er kristne bønder i Sverige sterkt kritisk til den lave selvforførgelsesgraden og for at Sverige har montert ned sine beredskapslagre.

- I Norrland skulle vi bare kunne spise hver tredje dag, sier talsmannen for nettverket 'Kristna bönder', Herbert Nyman om et i verste fall scenario til Världen idag.

På begynnelsen av 1990-tallet produserte svenske bønder 75 prosent av maten Sverige trenger. I dag er selvforsyningsgraden 50 prosent (i Norge 40 prosent), mens Finland har en selvforsørgelsesgrad på 80 prosent. Samtidig som selvforsørgelsesgraden har mitt mindre, har det også blitt færre og færre beredskapslagre. Disse beredskapslagrene skulle forsyne Sverige med mat i tilfelle en langvarig krise.

- I 10 år har vi snakket om denne risikofaktoren, sier Nyman til Vãrlden idag.

Men stort sett for døve ører. Selv mener melkebonden fra Piteå har Sverige store muligheter for å øke selvforsyningsgraden.

- Det finnes 600.000-700.000 hektar mark som kunne tas i bruk, men som nå ligger brakk. I dag er det slik at det eneste varelageret Sverige har er det som til enhver tid finnes i havnene, i varehandelens sentrallagre og på lastebiler. Det holder for to-tre uker. Han tar til orde for at folk også kan begynne å dyrke sine egne grønnsaker.

Världen i dag kan også fortelle at en stor svensk grosist - Snellman - har kontaktet en finsk produsent av mat for å kunne kjøpe varer som det nå under koronakrisen er mangel på. Det finske selskapet har takket nei. De føler seg forpliktet på å hjelpe sin egen befolkning.

Når koronakrisen er over bør det komme et folkekrav om at Norge sørger for bedre kår til norske bønder, at vi øker selvforsyningsgraden til minst 80 prosent, som finnene, at vi får tilbake kornlagre og beredskapslagre. Det kan komme enda vanskeligere tider etter dette, ikke minst uår i de landene vi henter maten vår fra.

En bærekraftig tro

Om noen få dager har jeg holdt meg innendørs en måned. Jeg har dager som er gode, og ikke fullt så gode. Noen dager er det bare smerter, andre dager - som i går - var det en kombinasjon av utmattelse og til dels store smerter. Jeg venter fremdeles på hjerteoperasjonen.

Ikke misforstå: jeg klager ikke. Jeg er bare ærlig. Slik er det.

Men man gjør seg noen tanker, og de siste dagene har jeg tenkt mye på en bærekraftig tro. En tro som tåler spørsmålene, undringen, prøvelsene og lidelsene. Jeg har tenkt på tre ting:

1. Troen kan bli noe krampaktig, i tilleggsbelastning, til alt annet. Men i går kom disse ordene til meg: 'Ja, dette er kjærlighetn, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.' (1.Joh 4,10) Dette ordet gir det rette perspektivet. Fordi jeg er elsket, er jeg i stand til å elske. Det er ikke jeg som skal holde Kirken oppe, den er Kirken som holder meg oppe.

2. Når jeg ikke orker å be - og det hender jeg ikke har krefter til å gjøre det om dagen, så har jeg tre forbedere som aldri svikter. For det første Sønnen, for det andre Ånden og for det tredje kirken. Sønnen og Ånden går i forbønn for oss, og fordi jeg er en del av det bedende fellesskapet som utgjør kirken, er jeg en del av den som stadig ber. Jeg kobler meg på de helliges bønner.

3. For det tredje: Jeg har funnet at de to bønnene jeg stadig ber, og som jeg holder fast ved når dagene er onde, er Fadervår og Jesusbønnen. Det holder. De inneholder alt. Når jeg ikke orker det, sukker jeg bare til Herren, og sier 'Kyrie eleison.'

I tillegg til dette fremsier jeg daglig trosbekjennelsen.

Dette er den bærekraftige troen.

En bærekraftig tro handler om å hvile i det Jesus har gjort. Det er evig nok, fordi det er fullbrakt.

Ånden og bruden sier: Kom!

Nære, gode venner sendte oss dette sterke profetiske bildet i dag. Med det samme jeg så det kom jeg til å tenke på ordene fra Åpenbaringen:

"Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen. Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det skal si: Kom! Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave." (22,16-17)

Jeg ber: Kom!
Og jeg sier: Jeg vil ha livets vann som gave!

Dette er min djupe lengsel - og min bønn.

Lege forsøkte å presse barnelege til å ta abort

Walter heter en svensk gutt. Han har Downs syndrom og er blitt seks måneder gammel. Nå står hans mor frem i den svenske avisen Expressen og forteller om sitt møte med en lege som anbefalte henne til å ta abort. Legen beklaget at barnet hadde Downs syndrom og sa at det ville gå mye bedre neste gang mor ble gravid.

- Jeg spurte da hva han mente og sa at vi ville beholde barnet, hvor på han nok en gang forsøkte å overbevise oss om det motsatte, forteller Marita Wixenius som selv har arbeidet som barnelege.

For henne og mannen var ikke abort et alternativ. Nå er de veldig glad for ikke å ha lyttet til legens råd.

Expressen konstaterer at mange foreldre som får vite at deres barn har Downs syndrom tar abort. Det er noe Marita Wixenius vil endre på. For Wixenius er ikke den eneste som opplever at leger trykker på for at mor skal ta abort. Nå drømmer hun om å forelese for helsepersonell om hvordan de skal opptre i lignende sårbare situasjoner. Til Expressen sier hun:

'Det er viktig å løfte frem dette tidlig, begynne å prate om dette før fødselen skal finne sted og legge opp en plan i forveien slik at man er forberedt på en slik beskjed. Hvordan denne beskjeden gis kan være helt avgjørende for barnets liv.'

Billedtekst: Den internasjonale Downs-dagen 21. mars markeres med 'rock-socks', sokkepar i ulike farger for å hylle annerledeshet og likhet.

Selv under en pandemi husk skapelsens skjønnhet

Skaperverkets skjønnhet er ikke på 10-på-topp-listen i folks bevissthet akkurat nå. Det som dominerer er det stygge, grusomme, onde. Avisen jeg leser, The New York Times, er for det meste fylt av historier om gjennomgripende ødeleggelser: overfylte helseintitusjoner, coronavirustilfeller som eksploderer i USA, fullstendig nedstegning for Indias 1,8 milliarder innbyggere, og millioner av desperate og fattige flyktninger klemt inne som sardiner idet de hjelpeløse venter på at coronaviruset skal bryte ut med forferdelige følger for dem i deres overfylte skur- og teltleire.

Hvorfor snakke om skaperverkets skjønnhet i en tid som denne? Fordi de nysprugne påskeliljene og de spirende trærne minner oss om at naturen fremdeles gjør sine underverker. Fordi 1.Mosebok kapitel 9 forteller oss om Guds evige pakt med menneskeheten og med alle levende ting. Regnbuen som skinner gjennom skyene er Guds løfte om alltid å ta vare på oss og jorden.

Ødeleggelsen som finner sted nå er virkelig grusom. Vi må bekjempe den med all vår makt. Men dette vil gå over. Vi vil komme oss gjennom dette. Det er et tidsspørsmål før ødeleggelsen vil få sin slutt. Jeg tror at det å reflektere over skaperverkets skjønnhet kan gi oss et løft når det gjelder vårt sinn og være med på å berolige oss med at denne pesten vil opphøre.

Ingenting hjelper meg mer til å meditere over skapelsens skjønnhet enn vårt favoritt feriested langs Nicaraguan sjøen i det nordlige Maine hvor Arbutus og jeg drar hver sommer.

En morgen, for mer enn 20 år siden, kom jeg frem til mitt favorittsted hvor jeg har min daglige andaktstund - en stor hengekøye laget i Nicaragua - som svingte mellom nydelige bjørketrær langs Nicatousjøen. Der tenkte jeg på skapningens sjønnhet.

Noen få cummusskyer seilte over en klar blå himmel. solen danset på de glitrende bølgene, og den mjuke sommerbrisen drev inn.

Arbutus og jeg er veldig glad i å slippe unna hver sommer til dette isolerte stedet der ingenting annet enn lomens klagende rop bryter nattens stillhet. Noen uker med å gjøre nesten ingenting annet enn å fiske, plukke ville bær og sjekke om paret vårt med hekkende ørn beroliger sinnet vårt og fornyer vår kjærlighet etter måneder med hektisk arbeid.

Hengekøya er et yndet sted langs denne elskede innsjøen.  Nesten hver gang jeg slår meg ned i dens mjuke folder, flommer en djup takknemlighet til Gud over meg. Når jeg ser bjørkebladene som rører seg i brisen, og skyene som driver over den lyseblå himmelen, opplever jeg at blir fylt til randen av takknemlighet for overfloden av Guds velsignelse i livet mitt.

- Ron Sider (bildet), kanadiskfødt amerikansk teolog og sosial aktivist. Grunnlegger av Evangelicals for Social Action, en tenketank som søker å utvikle bibelske løsninger på sosiale og økonomiske problemer gjennom tro og sosial rettferdighet. Sider er æresprofessor i teologi og er pastor innen det anabaptistiske kirkesamfunnet Canadian Brethren in Church, og tilhører Oxford Circle Mennonite Church. Han og familien bor i Lansdale, Pennsylvania. Ron Sider er blitt 80 år.

Utdrag fra en bloggartikkel skrevet av Ron Sider. Norsk oversettelse:. Bjørn Olav Hansen (c)

Portrett av en beder. del 3

Linnea Hofgren gikk til Henrik Schagers bibelundervisning i Stockholm og ble en del av den økumeniske Flodbergkretsen. Henrik Schager og hans kone Hilma var pinsevenner. Han var legpredikant og skrev sanger, og spilte en ledende rolle i Flodbergkretsen på begynnelsen av 1900-tallet.

Henrik Schager fikk sitt åndelige gjennombrudd på begynnelsen av 1892. Han var da 22 år og på randen av å gi opp, da han i sine bibelstudier var kommet til det syvende kapitlet i Romerbrevet. Han kjente seg så godt i ordene til Paulus:

'det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg...' og 'hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?'

Så leser Schager videre og kommer til det åttende kapitlet: 'Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.' Da er det Schager hører en stemme som sier: 'Les videre!' og han leser: 'For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov.'

Slik kom troen og trosvissheten til Henrik Schager. Han var toller av yrke, og brukte all sin fritid til åndelig virksomhet.. Han var en begavet og original predikant som hadde stor sans for å allegorisere Det gamle testamente.

En av de som hørte ham forteller:

'Når han talte til kretsen, tok han lange pauser som om han ventet på å få noe mer å si. Disse pausene var aldri pinlige; de var tvert imot ladet med det uutalte.'

fortsettes

Til alle trette bedere

Her om dagen fikk jeg 'Tomas-nytt' i postkassen. rundbrevet fra Tomasgården ved Kornsjø. Det gleder meg meg til å lese hver gang det  kommer. Denne gangen fikk jeg også stor åndelig hjelp ved å lese en artikkel de gjengir fra en bok Edin Løvås (bildet) skrev, som het 'Oppmuntringer', utgitt på Ansgar forlag i 1990. Det er som om Edin skriver direkte til meg, jeg, som venter på en bypass-operasjon:

"En pasient med hjerteinfarkt lå på overvåkningen på sykehuset. Han tenkte på døden og kjempet med Gud. Var han beredt? Var all synden tilgitt? Han begynte å be. Intenst. Da kom sykesøsteren springende. 'Hva holder du på med?' sa hun. 'Jeg ser på skjermen at du maser med noe. Det tåler ikke ditt hjerte. Du må ligge aldeles stille. Tenk ikke på noe! Slapp helt av!.'

Pasienten som var et Guds barn, slapp seg ned i Fuds favn og falt hel til ro. Etter hvert fikk han små meldinger fra sin kone. 'Alle dine venner ber for deg.' 'Fint,' tenkte han, 'da slipper jeg å be og kjempe.'

Dette er Guds barns situasjon når de har døden for øynene. For, sier Paulus i 1.Kor 15,55: Døden er oppslukt, seieren vunnet!' Denne seieren vant Jesus for oss da han døde på korset. Han kjempet og seiret, for at vi skulle slippe oss ned i vår himmelske Fars favn og falle til ro hos ham. Denne seieren ble demonstrert på påskedagen. Da gikk Kristus ut av graven fordi døden ikke kunne holde på ham. Han har banet veien for alle sine."

Billedtekst: Dette vakre og karakteristiske bildet av Edin Løvås, er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen. Brukt med velvillig tillatelse.

Ømt har du kysset meg

Herre, la de siste ansikter jeg ser, være de jeg har elsket på jord, og la det første ansiktet jeg ser når sølvsnoren brister, være Ditt.

Jeg ble møtt med et kyss, så ømt på min panne, av mor og far. Ønsket velkommen, de var meg så inderlig kjær.

Så fikk jeg erfare at noen elsket meg, for den jeg er, raust, ømt - hennes kjærtegn sitrer i kroppen og har satt djupe spor etter seg.

Og barna våre, og vennene våre, elsket hver i sær. Deres ansikter lyser. De er meg så nær.

Men mest av alt har Du elsket meg.
Ditt ansikt har Du latt lyse over ditt barn.
og skjenket meg fred.

Kysset er mine kjæres siste farvel,
og kysset fra Din munn,
er det første som møter meg
- i Evigheten.

Du berører mine sår,
varsomt, ømt og kysser bort
hver smerte. Alt er glemt,
for jeg er hos Deg.

Gjemt, men ikke glemt.

Gjøvik, 29.mars 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

Bønnereise til Zagreb avlyst - ba via internett

En bønnereise til et kloster i Zagreb, Kroatias hovedstad, ble kansellert denne  uken på grunn av  koronaepidemien. I stedet har 50 forbedere tilknyttet bønnenettverket European Union of Prayer tilbrakt mange timer i foran digitale skjermer for å be for koronakrisen, flyktningekrisen og Kroatia, som har ordførervervet i EU for tiden.

Det europeiske bønnenettverket European Union of Prayer besøker hvert halvår det EU-landet som for øyeblikket har ordførervervet i EU's ministerråd. 22.-26.mars skulle de ha kommet sammen til en konferanse på et kloster i Zagreb, men klosteret kunne ikke ta imit den på grunn av restriksjonene knyttet til korona-epidemien.

Billedtekst: Motiv fra hl. Markuskatedralen i Zagreb.

Grønland forbyr alkohol

Av hensyn til barna forbyr myndighetene på Grønland alkohol under koronaepidemien.

Norsk Telegrambyrå melder i dag søndag 29. mars 2020, at det er regjeringssjefen på Grønland, Kim Kielsen, som har bestemt at salg av alkoholholdige drikkevarer skal stanse i hovedstaden Nuuk og de to tettstedene Kapisillit og Qegertarsuatsiaat. Forbudet ble gjort gjeldende fra lørdag klokken 20 og frem til 15.april.

I Norge opplever Vinmonopolet kraftig økning av salget av alkohol i disse koronatider. På en normal uke selger Vinmonopolet rundt 1,6 millioner liter alkohol, mens de den siste uken har solgt 2,1 millioner liter.

Hvem taler sårbare barns sak?

Borgerrettighetsforkjemper død

Det tynnes i kretsen av tidsvitner som sto borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King jr, nær. Fredag døde metodistpresten Joseph Lowery, 98 år gammel. Han er blitt kalt 'borgerrettighetsbevegelsens dekanus'. Lowory fortsatte kampen for grunnleggende menneske- og borgerrettigheter, fred og forsong etter at King ble drept 4.april 1968.

I 20 år - fra 1977 til 1997 - ledet Joseph Lowery (bildet) Southern Christian Leadership Conference - borgerrettighetsorganisasjonen Martin Luther King astiftet i 1957. Lowery var en særs tydelig stemme mange lyttet til, særlig under Golfkrigen i 1991, og som presset amerikansk næringsliv til ikke å drive handel med apartheidregimet i Sør-Afrika.

I 2009 hadde han det ærefulle vervet med å lyse velsignelsen over president Barak Obama under innsettelsesseremonien. Samme år ble han gitt Presidentens frihetsmedalje, den høyeste sivile utmerkelsen en amerikaner kan få.

Joseph Lowery døde av helt naturlige årsaker i sitt hjem.

Foto: YouTube

Jesus og munken fra Østkirken

Det er noen øyeblikk i livet som fester seg i ens sinn, og som man ikke glemmer. Et slikt, jeg vil kalle det et hellig øyeblikk, en gudfeldighet, da jeg sto med boken til en ortodoks munk i hendene, fotr første gang. Bokens ytre, formatet og den særdeles enkle layouten, i brunt, skal vi si, innpakningspapir, tiltalte meg. Her var det ikke noe forsøk på å selge en bok på glorete papir. Tittelen: 'Jesus - enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse.' Bokens forfatter: En munk fra Østkirken. Ikke noe mer. At den var dansk skremte meg ikke. Det var noe med denne bokens enkle ytre, som tiltalte meg. Så har den også fulgt meg, gjerne som en del av den åndelige nistepakka mi, som jeg alltid har med meg i ryggsekken min. Jeg har måtte lappe den sammen etter mange års flittig bruk.

Vi skriver tidlig 1970-tall. Boken er senere kommet på norsk, med et forord av biskop Per Lønning. Han skriver at ingen vet hvem denne munken var, men der tok godeste Lønning feil. Det har lenge vært kjent at bak pseudonymet 'en munk fra Østkirken', står fader Lev Gillet (1893-1980). Han skrev en rekke bøker under dette pseudonymet, som skulle bli allemannseie i mange kristne miljøer. Det passer i grunnen veldig bra, fordi Llev Gillet var en pilegrim som på så mange måter kroppsliggjorde kirkens enhet og evangelienes grensesprengende kjærlighet. I løpet av sitt lange liv - han ble 87 år - levde han i kloster både i vest og øst, blant emigranter og hjemløse i Paris og senere i London, Beirut og Geneve.

Munken fra Østkirken ble født i Frankrike på Kristi forklarelsesdag 6.august 1893. Han studerte filosofi og psykologi, samtidig som det var vakt en djup lengsel i ham etter Gud. Han ble dratt mot den ortodokse tradisjonen, og levde en tid i det som vi vel må kalle en eksperimentell monastisk kommunitet i Ukraina, for deretter å vende tilbake til Frankrike. Etter en tid i et katolsk kloster, fant han at det var ortodoks han var, men hele livet forsøkte han å bygge broer og forsone ulike kristne grupper ofg tradisjoner.

25.mai 1928 ble han vigslet til prest i Den ortodokse kirken, og tjente først i Europa, så Midt-Østen. Han arbeidet både som prest, omreisende predikant, retreatleder, åndelig far og sjelesørger for andre prester og biskoper.

For meg personlig er fader Llev Gillet et stort forbilde. Nå, mot slutten av den store fasten, i påvente av den strålende påskedagen, skal hans enkle betraktninger om vår Frelsers skikkelse følge meg daglig. I dag feirer vi hans minne i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg er en del av.

Billedtekst: Fader Lev Gilllet.

Portrett av en beder, del 2

Bønnen var Linnea Hofgrens kall i livet. I sine etterlatte papirer forteller hun hvordan hun en gang spurte Gud: ''Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje." Svaret kom med det samme: "Men vet du ikke det? Du er kalt til å be. Ikke vær opptatt med avå gjøre mennesker til lags... Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn."

Selv skrev hun: "Hjärtat viges til bönetempel. Gud tilbedes för vad Han är."

Linnea Hofgren tilbrakte mange år på Stockholms sykehjem, der Ulrika Ljungman besøkte henne en rekke ganger. Noen år etter at Ulrika Ljungman hadde flyttet fra Stockholm fikk hun vite at Linnea hadde flyttet fra sykehjemmet.

"Muligens var det hennes ånd, som hadde behov for å spenne vingene til flukt," forteller Ulrika Ljungman.

Linnea flyttet til en eldre trossøster utenfor Stockholm, og ble der til livets oppbrudd, bare 53 år gammel.

I en av hennes sanger heter det:

'Barn av min smärta,uti min död
blev jag din andes levande bröd,
sedan du avklädd självtagen skrud
naken och fattig kom inför Gud.'

I to år var hun helt sengeliggende på grunn av isijas. Linnea Hofgren var i det hele tatt velkjent med sykdom og lidelse, som med så mange andre som har levd nær Herren. Selv minnes hun at hun var syv år gammel, da hennes mor hadde en underlig opplevelse. Moren så at onde makter sto rundt Linneas seng. Da rakte moren sine hender ut mot barnet, som for å beskytte det, og ropte ut: 'rør ikke mitt syke barn.' De onde maktene måtte vike.

'Dette barnets kropp,' skriver Ulrika Ljungman og legger så til: 'forble brutt hele livet. Så ble sjelen desto mer fullmoden og gjennomlyst.'

Linnea Hofgren er blitt sammenlignet med blant annet kvinnelige mystikere fra Middelalderen som Julian av Norwick, Mechthild av Magdeburg og Elisabeth av Schöneu. Selv hadde hun profetiens gave og Gud gav henne ofte kunnskapsord ved Ånden. En av Linnea Hofgrens store inspirasjonskilder var Jeanne-Marie Bouvier de la Motte-Guyon, bedre kjemt som Madame Guyon (1648-1717). Madame Guyon var en kjent fransk forfatter og kristen mystiker. Hun satt i fengsel i årene 1695-1703, blant annet for å ha skrevet en bok om bønn.

Denne boken, som på svensk har fått tittelen, 'Bönen' (se bildet), skulle få stor betydning for Linnea Hofgren, som den også skulle få for Watchman Nee. Linnea Hofgren fikk låne den av en venn. I sin selvbiografiske dagbok skriver hun:

'Jeg lengtet etter å få gå på denne barnlige, enkle veien: å be inni meg. Jeg forsøkte, men fikk det ikke til.'

Linnea Hofgren var på landet da hun leste denne boken. Hun reiste tilbake til Stockholm hvor hun trakk seg tilbake på rommet sitt i ensomhet. Etter en stund kom gjennombruddet: 'En dag da jeg lå tungt tilbakelent på sofaen, kom også sjelen min i en hvilende stilling, og den indre bønnen ble gitt meg.'

fortsettes

Portrett av en beder, del 1

Jeg vil så gjerne få introdusere for deg en kvinne, som jeg av naturlige årsaker aldri har møtt, og som jeg heller ikke vet hvordan så ut, men det jeg har fått vite om henne og de tekster jeg har lest av henne, har hjulpet meg så mye i mitt bønneliv og i min vandring med Herren Jesus og blitt til så stor velsignelse. Vi synger ofte en av sangene hennes i forbindelse med gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet: 'Hur ljuvligt att få vara en ton från himmelen'.

Jeg tenker på Linnea Hofgren, født 3.mars 1868 i Stockholm, død 27.januar 1921 i Spånga i Sverige. Carl August Flodberg, mannen som gav navnet til den såkalte 'Flodbergkretsen', og som sto henne nærmest, var en av de som bar hennes kiste. Han forteller at da han løftet den, kjentes den så lett ut, som om den inneholdt et barn. Han fikk en spesiell opplevelse og forteller det slik: 'Da fikk jeg en indre visshet om at hun allerede var kommet langt.'

Hun signerte alt hun skrev med bokstavene 'LH', så anonym ville hun være. Kristus skulle ha all ære.

En som har skrevet om henne er Ulrika Ljungman. Hun kan fortelle at Linnea helt fra barndommen av hadde svak helse. Selv om hun kom fra en riktig fornem slekt, fikk hun nesten ingen skolegang. Det meste av det hun kunne hadde hun tilegnet seg på egenhånd. Kroppen hennes bar preg av at hun hadde hatt det som kalles 'engelsk syke', eller 'rakitt', som skyldes mangel på vitamin D, og gjør ben og skjellet svakt. Dette var en sykdom som var ganske utbredt på denne tiden. Det gjorde henne avhenig av å gå med en krykke. Ryggen hennes var skakk. Men det man festet seg ved var likevel hennes store, uttrykksfulle øyne.

Troen kom til henne gjennom venner i KFUK, som tok seg godt av henne.

I sitt vesen var Linnea Hofgren ydmyk og stillferdig. I fortrolige samtaler var hun likevel ganske meddelsom, særlig når det gjaldt åndelige ting. Hyn ytret seg langsomt, som om hun veide hvert ord. Alt hun sa var gjennomtenkt, hun var opptatt av å bli forstått. Samtalene med Linnea dreide seg alltid om djupereliggende ting.

Når Ulrika Ljungman ble kjent med Linnea Hofgren bodde Linnea hun hos en eldre dame i Vasstaden. Ljungman forteller at hun kom sammen med en gruppe venner i Västmannagatan:

'Der var hun (Linnea Hofgren) alltid med, om helsen hennes tillot det. Hun hadde alltid tørstet etter noe hun ikke kunne forklare. Nå ble det gitt henne, hva hun i sin ånd ikke hadde funnet før nå. Første gangen jeg talte med henne fornemmet jeg straks hun ved våre oppbyggelsesmøter gjemteordet i sitt hjerte. Korsets budskap var det kjæreste hun eide, og det ga hun da også utrrykk for i sine sanger. Stor hjelp for hennes indre liv fant hun i den kristne mystikkens bøker, som hun skrev ned med sin forkrøplede hånd, alt det som hadde blitt henne så kjært...'

(fortsettes)

Billedtekst: Siden det ikke finnes noe fotografi av Linnea Hofgren, så deler jeg et passende bilde av den vakre Linnea-blomsten. Det er ikke minst ganske så symbolsk.

Profetisk: Hva sier Gud nå?

Hva sier Gud i den situasjonen vi står midt oppe i, ikke bare i Norge, men i land etter land? Jeg har tenkt mye på det spørsmålet de siste ukene, og bedt mye over det. Så har jeg lest mye av det ulike profetiske røster har talt eller skrevet. Konklusjonen er at det sies så mye forskjellig.

Må vi si noe hele tiden? Vi lever i en tid hvor det kreves svar på det meste - svarene på våre spørsmål i dag skulle vi helst hatt i går! Jeg tror visdommen ligger i det å vente. Søke Herren. Gi Ham en mulighet til å tale. Noen ord fra Bibelen har blitt levende for meg i denne sammenhengen:

'Vær ikke for snar med munnen, og la ikke hjertet forhaste seg når du vil tale et ord for Guds ansikt. For Gud er i himmelen og du på jorden. la derfor dine ord være få. Med travelhet følger tankespinn, med dårens tale for mange ord.' (Fork 5,1-2)

'Herren er i sitt  hellige tempel, vær stille for ham, hele jorden! (Hab 2,20)

'Da svarte Herrens engel som sto mellom myrtene: Vi ar dratt omkring på jorden, og se, hele jorden ligger i ro.' (Sak 1,11)

Dette er en tid som kaller på villigheten til å legge ned alt, nullstille oss og vente på Herren. I denne venteprosessen vokser gudsfrykten og ærbødigheten for det hellige, og Den hellige. Nå gis vi tid tilå reflektere, be, tilbe og sist, men ikke minst, bare være stille. Overlate seg i Guds hender. Det kan hende det føles bortkastet å sitte eller ligge stille foran Guds ansikt, fordi det tilsynelatende ikke skjer noe. Men Gud gjør mer bak ryggen din enn forn øynene dine - og tid brukt i Herrens hellige nærvær er aldri forgjeves. Gud er nemlig ikke så mye ute etter hva vi gjør, som hva vi er.

Det er en setning sonm taler til meg igjen og igjen disse dagene:

'Han vil bli funnet.'

Om den setningen hat jeg for tiden ikke noe annet å si enn at jeg undres. Hva betyr det for meg personlig?

Billedtekst: Ørkenens stillhet og skjønnhet.

Takk for all godhet

Noe av det flotteste vi opplever i disse korona-tider, er all den godheten som forløses i folket vårt. Det er et stort takkeemne.

Vi har fått oppleve mye av det i det siste: En lokal kjøpmann kjører ut alle matvarene vi trenger aldeles gratis. Vi sender bare inn en handleliste via mail, betaler via Vipps, og ja, vipps så står matvarene i handleposer utenfor døra. Det er bare å ringe apoteket vårt, bestille det vi trenger, så kjører de det hjem til oss - helt gratis.

Og, i dag trengte vi å få hentet en pakke med medisinsk utstyr som var kommet til post i butikk. Når den unge jenta fikk høre via telefonen at vi ikke fikk hentet den, tilbød hun seg straks å kjøre oppom med pakken og legge den i postkassen vår, etter endt arbeidsdag. Enda hun skulle stikk motsatt vei for å komme hjem til seg selv.

Som om ikke det var nok stiller en god venninne av May Sissel, for å skaffe en sekk med for til hunden vår.

Jeg blir veldig rørt av all denne godheten. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for dette flotte landet vi bor i. Det er håp for Norge.

Kvekerne - fredens og stillhetens mennesker, del 2

Rundt 79 prosent av kvekerne verden over den evangeliske grenen av bevegelsen. Disse skiller seg ut ved at de samles om forberedte budskap fra Bibelen, mens 11 prosent av kvekerne praktiserer der de kaller 'stille andakt'. Der er rekkefølgen i gudstjenesten ikke planlagt på forhånd, og er overveiende en stille samling. Den kan også inneholde en ikke varslet preken eller en spontan hilsen fra en av deltagerne. En del møter av begge typer, har innslag av godkjente prester - både menn og kvinner - som er anerkjent for å ha en gave til å preke.

Kvekerne - eller Vennenes samfunn - legger vekt på det allminnelige prestedømme, som apostelen Peter beskriver i 1.Pet 2,9.

De har ingen trosbekjennelse, og legger vekt på å leve et libv i enkelhet og troskap mot Kristus. Kvekerne regner Bibelen som Guds åpenbaring til menneskene, og den er derfor en viktig kilde til forståelse av Gud. Men deres bibelsyn avviker fra de fleste protestantiske kirkesamfunn, ved at de legger vekt på at Bibelen skal forstås i nåden ved hjelp av Den Hellige Ånd, og altså ikke en bokstavelig forolkning av det som står skrevet. Kvekerne står altså for det vi kan kalle en 'spiritualistisk' trosforståelse, hvor det legges opp til at Bibelen tolkes av mennesker i den tid de lever i og at det er opp til den enkelte hva man tror. De regner srg normalt ikke som protestanter, selv om de av teologiske og historiske åraker plasserer seg i denne kategorien. De anerkjenner heller ingen sakramenter, og har ingen fastlagte kirkelige ritualer. Kvekerne praktiserer heller ikke dåp. Barn som av kvekerfamilier tas med til en andakt, hvor de ønskes velkommen som medlemmer.

Det jeg har skrevet i disse to artiklene er selvsagt ikke fyllestgjørende, men bare et lite innblikk i denne grenen av det treet som utgjør den kristne tro.

Ei stormfull natt

Jeg seilte på urolig hav i natt, Herre. Bølgene hopet seg opp, og bråttsjøer skyllet over den skrøpelige farkosten min.

Da kjente jeg angstens klamme hånd gripe hjertet mitt. Kroppen ble så urolig, så tung med ett. Bærer båten?

Ingen himmel var det å se. Bare skodde og frådende bølger, noen av dem ville suge meg ned.

Ingen landkjenning. Bare opprørt hav.

Men i angstens iskalde gys
skimtet jeg en strand.
Evigheten.

Jeg setter kurs mot land.
Der venter Ømhetens Far.
Hos Ham er det ingen bråttsjøer.
Bare ro.
Og kvile.

Gjøvik, en stormfull natt til 27.mars 2020. En natt med tre kraftige følinger og med et hjerte som løp løpsk.
Bjørn Olav Hansen (c)

Som endeløse vidder

Som endeløse vidder og kjærlighetens dyp, som visdommens høyder og hellighets lys
er lykken, er gleden hos Herren.

Som fossenes skumsprøyt, som storspovens sang, som hjemkomstens favntak med ømhet og smil 
er lykken, er gleden hos Gud.

- Martin Lönnebo.
Norsk oversettelse: Lise Vislie
gjengitt i boken: 'Veven. Den store treningsboken for sjelen.' Verbum 2003, side 9.

Kjærlighetens beder

I dag feirer vi minnet om en mann som i sin samtid var kjent som en beder. Han er nok ukjent for de fleste av oss her i vest, men ikke i den øst-syriske kirken. Jeg tenker på Johannes av Dalyatha, ca 690-780. Denne Johannes kom fra de samme traktene hvor Isak Syreren hadde levd en generasjon tidligere.Så henter han da også mye visdom fra Isak, som han videreformidler i sine egne skrifter.

Johannes, som også kalles Johannes av Saba eller 'den gamle',  ble født i byen Aradamust som ligger nordvest for en by som har vært i nyhetsbildet ganske lenge, nemlig Mosul i dagens Irak. Som ung besøkte han ofte et kloster like i nærheten, klosteret Mar Yozadaq. Her skaptes en lengsel etter et eneboerliv i stillheten, hvor han kunne leve i bønn. Det fant han på fjellet Dalyatha, derav hans navn. På dette fjellet oppholdt han seg store deler av livet. Her levde han i nærkontakt med naturen, og beundret dens skjønnhet, noe hans etterlatte skrifter vitner om.

Men han skulle ikke bli helt alene her. Mennesker som lever nært Gud, tiltrekker seg andre mennesker som bærer på samme lengsler.

Johannes fikk flere disipler eller læresvenner. For å hjelpe dem inn i et djupere liv med Gud , begynte Johannes å skrive ned sine egne erfaringer med Herren. Johannes var selv påvirket av blant andre Evagrios av Pontos, Makarios og Gregorios av Nyssa. Selv betonte han Guds kjærlighet sterkt. Johannes skrev:

"Kjærligheten er rettferdighetens kilde i hjertet, innsiktens port, det levende vannet som gir liv, den kjenner hemmelighetene både i den synlige verden og i det skjulte."

Mot slutten av sitt liv brøt Johannes opp fra sitt kjære fjell, og dro til den sørøstlige delen av nåværende Tyrkia, sammen med noen av munker for å restaurere det forlatte klosteret Mar Yacub, hvor han så ble leder for en kommunitet der.