Kristus i oss

Paulus viser oss hvilken kraft som ligger i Kristi navn når han kaller Ham Guds kraft og visdom, vår fred, det lys som ingen kan nærme seg, vår helliggjørelse og gjenløsning, vår yppersteprest, vårt påskelam, våre sjelers forsoning, en 'utstråling av Guds herlighet og bildet av hans vesen', den som har skapt alle tidsaldre, åndelig mat og drikke, klippen og vannet, grunnvollen for vår tro, hjørnesteinen, den usynlige Guds bilde, en veldig Gud, hode for legemet som er kirken, den førstefødte blant mange brødre, en megler mellom Gud og mennesker, en enbåren sønn kronet med ære og herlighet, herlighetens herre, alle tings opphav, rettferdighetens herre, og dertil også fredsfyrste, konge over alt og den som har herrevelde over et rike uten grenser.

Når alt dette legges sammen og betydningen i de ulike navn hentes frem, gir det en viss forestilling om den forunderlige betydningen av navnet Kristus og Hans majestet, som ikke han utlegges med ord. Ved Guds godhet har vi som kalles "kristne" fått den ære å dele hans navn, som er det største, viktigste og mest opphøyde av alle navn.

Av dette følger at alle de titler som uttrykker navnets betydning skal ha sitt motstykke i oss. Hvis vi ikke skal fremstå som løgnere når vi kaller oss kristne, må vi vitne om Kristus med våre liv.

Gregorios av Nyssa (359-394)

Åtte års studier av Åndens nådegaver har forvandlet tusenvis av menneskeliv

Jeg tror det er tredje, hvis det ikke er fjerde gangen jeg tar fatt på Colin Whittakers bok: "7 pinsepionerer." Denne boken har nemlig både inspirert og fascinert meg. Det handler både om de syv personenes personlighet, men også om Gud virket i deres liv i denne begynnende fasen på det som kalles pinsevekkelsen. De syv som vi får korte biografier om er: Smith Wigglesworth, Stephen Jeffreys, William F.P Burton, Donald Gee, Harold Horton, Teddy Hodgson og Howard Carter. Sistnevnte - som her sees sammen med sin kone - stiftet jeg bekjentskap med første gangen jeg leste en annen pinsepioners biografi, nemlig Lester Sumrall. Howard Carter fikk spille en avgjørende rolle i Lester Sumralls liv. Selv fikk jeg møte Sumrall ved et par anledninger, og det var uforglemmelig. Den historien får jeg fortelle senere. For det var Howard Carters liv, jeg ville si bittelitt om i denne sammenhengen.

Howard Carter, som var en fremragende bibellærer og som Colin Whittaker kaller: "lærer med profet-salvelse", utfordret gjerne unge mennesker med disse ordene:

"Vær i brann for Gud og sett deres lit til Ham som har makt til å stille alle behov; vær menn med ett mål, èn visjon, èn ambisjon: Guds vilje!"

Historien om Howard Carter starter i et fengsel. I 1917 - Carter var født i 1891 - lå en av fangene i Dartmoor fengslet stadig på kne i cellen sin og kjempet med åndelige spørsmål. Hans søken hadde begynt noen måneder tidligere, mens han satt i fengslet i Wormwood Scrubs. "Hvem ville trodd," skriver Whittaker, "at det fra Dartmoor skulle komme åndelige sannheter som ble til velsignelse for hele pinsebevegelsen og den karismatiske fornyelsen?"

Nå var ikke Howard Carter sperret inne på grunn av noen kriminell handling. Han var militærnekter, som av samvittighetsgrunner ikke kunne delta i 1. verdenskrig. I åtte år var han oppslukt av ett eneste emne: Åndens gaver, slik Paulus omtaler dem i 1.Kor 12-14! Slik blir det åpenbaring og dybder av.

"Gjennom århundrer hadde kirken unnlatt å studere og søke disse ni vidunderlige gavene," skriver Whittaker og legger til: "I ensomhet i Wormwood Strubs og Dartmoor fikk Howard Carter del i Den Hellige Ånds lys, slik at han kunne gi videre en balansert og bibelsk undervisning om dette viktige emnet. Ennå har ingen greid å overgå ham på dette området."

Nå var det slik at Carter ikke hadde noe annet enn Bibelen sin i cella. Selv beskriver han sin søken på denne måten:

"Jeg vendte meg til himmelen med bønn om hjelp. Ville det behage Gud selv å gi meg lys? Ofte lengtet jeg etter lys og veiledning fra menneskelige kilder. Ingen hjelp var å finne, så jeg var tvunget til å greie meg med det lys Gud gav meg - stort eller lite. Og lyset kom - ikke som det plutselige, flammende lyset fra en meteor, men heller sakte og gradvis, lik dagen som gryr. I de første glimtet av lys Gud gav meg, så jeg at alle disse gavene er absolutt overnaturlige. Det ble klart for meg at en gave som manifesterer Den Hellige Ånd, ikke samtidig kan manifestere den menneskelige ånd. Min overbevisning på dette punkt har aldri senere vaklet."

Tenk å studere Åndens gaver i åtte år! Undervisningen kom til å forvandle tusenvis av menneskeliv. En av dem som ble sterkt påvirket av denne undervisningen, og Carters undervisning om menigheten, var min gode venn og åndelige far, John Noble. John forteller at å lytte til Howard Carters undervisning om Ånden og Åndens gaver var livsforvandlende. Hemmeligheten var jo at Carter selv hadde øst fra den beste kilden som finnes: Bibelen, og han hadde selv erfart Den Hellige Ånds dåp i sitt liv.

Om litt kommer det en egen serie om Åndens dåp og Åndens gaver på denne bloggen, etter mange oppfordringer fra bloggens lesere.

Er du interessert i å lytte til Howard Carters bibelundervisning, finnes det noen unike møteopptak her:

http://brothermel.com/listofhowardcarterrecordings.aspx

Ren utnyttelse av unge jenter

Grensene for hva som er akseptabelt flyttes stadig. Gjennom sin satsning på enda en omgang med Top Model er TV3, Vandela Kirsebom og Jan Thomas med på å skape nye trender hos unge mennesker. Til den nye serien har det vært rekordmange søkere - hele 1500-1600 håpefulle unge jenter. Og for å fange oppmerksomhet i en stadig sterkere konkurranse om seerne, må man finne nye innfallsvinkler hele tiden. Kynisk og usmakelig satses det på nakenhet og lesbe-sex. Fotografen som skulle "skyte" de første bildene i gårsdagens sending krevde at 16 år gamle jenter skulle kaste bh'en og tungekysse med de andre deltagerne. Dette er intet annet enn en grov utnyttelse av mindreårige, og totalt forkastelig. Det sier heller ikke så rent lite om manglende moral hos de to programledere. De - og selvsagt de deltagende jentene er fullstendig klar over at om de takker nei til å gjøre hva de blir bedt om, så er det over og ut for å få muligheten til å vinne konkurransen. Den åpent homofile Jan Thomas burde gå i seg selv og heve standarden, men det er kanskje vanskelig all den stund han selv lever sammen med en 19 åring. Og Vandela - som mor, ville kanskje ikke ha utsatt sine egne døtre for dette overgrepet? Hvorfor da gjøre det med andres barn? Send gjerne en protest til TV3. (Bildene er fra TV3 nettside)

Hva mener vi når vi sier: Gud talte til meg?

Av og til hører vi mennesker si, og kanskje oftere enn før: "Gud talte til meg". Det er ingen tvil om at slike talemåter er kontroversielle, og at man kan misbruke slike utsagn. Men det er heller ingen tvil om at Gud taler til oss. Så hva mener man når man uttrykker seg slik? Jeg synes den meget anerkjente pinselederen, Jack Hayford, har noen gode råd å gi i denne sammenhengen:

"Når jeg sier at 'Gud talte til meg', er jeg mer spesiell enn når jeg refererer til en alminnelig åpenbaring eller private, indre inntrykk. Jeg reserverer disse ordene med hensikt til de sjeldne, spesielle tilfellene da jeg har følt i min ånd at Herren har talt direkte til meg. Jeg mener ikke at jeg har fått et spesiellt inntrykk, eller følt noe spesielt. Jeg mener i stedet at ved ett gitt tilfelle, nesten alltid når jeg har minst ventet det, talte Herren ord til meg. Disse ordene har vært så direkte at jeg faktisk kan si: Og jeg siterer ..." (Jack Hayford: Glory in Your House. Chosen Books, Grand Rapids 1991, side 139)

Men spørsmålet er fremdeles dette: Hvordan kan vi vite at det er rett når en mann eller en kvinne hevder at de har hørt ord fra Gud? Jeg synes C. Peter Wagner gir et godt svar på dette i sin trebinds kommentar til Apostlenes gjerninger. Her heter det:

"Det er viktig å huske at menigheten funksjonerer som Kristi legeme, og at hver enkelt medlem er en del av det hele. Når Kristi legeme funksjonerer som det skal, og når Åndens frukt er normativ for menigheten, vil mennesker som tror de har hørt Guds stemme, søke stadfestelse hos andre før de går offentlig ut med det. Menigheter og kristne grupper gjør vel i å bruke følgende verdifulle filtreringsprosess:

1. Var det sant? Tok personen som hørte fra Gud en indre tanke som Guds røst? Var det mer følelser enn inspirasjon? Enhver må være så ydmyk at man erkjenner at slike muligheter bestandig foreligger.

2. Var tolkningen nøyaktig? Selv om ordene var korrekte, må det legges vekt på utleggingen, spesielt hvis det som sies, kommer i en poetisk form eller som en lignelse.

3. Hvordan skal det brukes? Skal alt, eller noe av det Gud har sagt, fortelles til andre? Hvis så, til hvem? Når vil Gud at det skal fortelles?

Slike spørsmål vil hjelpe Kristi legeme til å få mest mulig ut av den guddommelige kommunikasjonen." (C. Peter Wagner: Lys over verden. Apostlenes gjerninger, bind 2. Rex forlag 1996, side 29)

Gode råd å ta med seg i en forvirringens tid - også åndelig - som vår.

Lidelsesfellesskapet med Jesus og de forfulgte

Mens forfølgelsen av de kristne i det tidligere Sovjetunionen var på det hardeste, skrev grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, Mor Basilea Schlink, noen brev til sine lidende medsøsken. Det var fem brev til trøst. Jeg har lest disse brevene på nytt, og selv om de bærer preg av å være skrevet i en spesiell tidsperiode, slår det meg hvor aktuellt og tidløst budskapet til Mor Basilea er. I innledningen henvender hun seg til oss alle, i det hun skriver:


"Mine kjære brødre og søstre som lever under forfølgelse eller snart vil oppleve den! Midnattstimen senker seg over verden, og vi begynner å se oppfyllelsen av det Jesus har forutsagt for endetiden."


Jeg er ikke tvil om at Mor Basilea har rett. Midnattstimen er i ferd med å senke seg over vår jord. Det er sent, og Jesu gjenkomst er nær. Tiden vi nå går inn i er en tid med trengsler og forfølgelse. Det trekker opp til en verdensvid kristenforfølgelse. Hvem er i stand til å bli stående i trengselstiden som ligger foran? Bare de som har gjort seg rede. De vil få styrke til å være tro mot Jesus. "De som nå villig bærer hverdagens motgang og prøvelser i tillit til Faderens trofasthet, vil få kraft til å holde ut. Ja, de som ufravendt fester blikket på Jesus og ber om en brennende kjærlighet til Ham, vil få nåde til å bestå i lidelsen," skriver Mor Basilea et annet sted.


Men tilbake til de fem trøstebrevene:


"Skulle ikke vårt hvert hjerte som elsker Jesus og brødrene, lide med de kristne som nå i så mange år er blitt forfulgt, og likeså med de troende som er kommet under forfølgelse i de senere år, og med dem som umiddelbart trues av denne lidelsen," skriver hun.


Så skriver hun om hvilket eksempel disse troende er for oss:


"Ja, mitt hjerte er fylt av takknemlighet mot dere, for deres store lidelser har vært en medvirkende årsak til at våre hjerter er blitt fylt av en ny og brennende kjærlighet til vår Herre Jesus Kristus og hengivelse til å lide for Ham. Dere styrker vår tro på at Jesus vil gi oss kraft til å utholde lidelsene i forfølgelsestiden som ligger foran oss. For med deres eksempel har dere vist oss ar Jesu kraft fullendes i de svake som tror på Hans store makt og kjærlighet og stoler på at Han vil bære igjennom. Når deres modige bekjennelse til Jesus gjentatte ganger resulterer i fengsel og fangeleir, når lidelsene ikke synes å ta slitt og dere da stadig på ny sier; 'Ja, Far!', hjelper det oss slik at vi som alle i større eller mindre utstrekning går forfølgelser i møte, nå i tiden hengir oss til de tyngste lidelser med et: 'Ja, Far!' Vi gjør det i tro på at Gud ikke lar oss friste over evne, slik dere har vitnet om det. Og deres kjærlighet til Jesus, som gjør at dere er rede til stadig på ny å lide for Ham, tenner også denne kjærlighetens flamme i våre hjerter, slik at vi kan si: Min Herre Jesus, Du fortjener det, for Deg vil jeg lide."


Vil du møte noen av de som forfølges i dag og la deg inspirere av dem, anbefaler jeg deg å lese den andre bloggen min: http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/

8000 kristne i bønnemarsj i Jakartas gater!

Jeg ble så inspirert av å lese om bønnemarsjen som fant sted i Indonesias hovedstad Jakarta mandag 18. august, at jeg må omtale den her på bloggen! 8000 kristne fylte Jakartas gater mens de ba for nasjonen. Først og fremst ba de om at hjertene må forandres, og de ba særlig for landets ungdom - om at de sier nei til narkotika, til abort, til sex før ekteskapet og til pornografi. De som deltok i bønnemarsjen hadde satt en rød tape foran munnen, som en stille protest mot det som ødelegger samfunnet og menneskeliv.

Deltagerne gikk en fem kilometer lang bønne- og omvendelsesmarsj i Jakarta sentrum, og var ellers samlet på ulike stadioner i byen. Den filipinske lederen for misjonsorganisasjonen AsiaLink, Jerome Ocampo sto i spissen for denne massemønstringen. Både Ocampo, som har besøkt Norge, og den indonesiske pastoren Andy Tjokro som var hovedansvarlig, holdt appeller.

"Vi snakker om forvandling av det mest folkerike muslimske landet i verden, og jeg tror Gud kan gjøre det, " sier pastor Andy Tjokro og legger til:

"Vi ser hvilken positiv virkning dette arrangementet har hatt på muslimenes liv. Når vi ber for Indonesia, og roper til Gud i sorg og anger over Indonesias synd, så aksepterer muslimene dette. Det ser ut til at muslimene skjønner at disse kristne er ærlige. De elsker virkelig landet sitt."

La oss fryde oss over det Gud gjør i Indonesia. Han har sendt mange vekkelser over de Indonesiske øyene, la oss be om at Han gjør det igjen.

Bildene er hentet fra AsiaLinks nettside.

Journalist infilterte messiansk forsamling i Tel Aviv og laget skandaleoppslag

En journalist fra Israels største avis, Yediot Aharonot, har infiltrert den messianske forsamlingen Tiferet Yeshua i Tel Aviv, og laget et nærmest skandaleoppslag for å miskreditere den messianske bevegelsen i landet. Journalisten, Tehiya Barak, omtaler denne forsamlingen som ledes av Ari og Shira Sorko-Ram som en "messiansk sekt". Yediot Aharinot er kjent for sine tabloide oppslag. Journalisten dukket opp i forsamlingen mens lederne for Tiferet Yeshua oppholdt seg i Tyskland. Tehiya Barak startet med å bli kjent med menighetens ungdommer, og deltok på en del møter frem til for noen få uker siden. Da mottok Ari Sorko-Ram en telefon fra avisredaksjonen hvor en av redaktørene anklaget ham for å få mindreårige uten foreldrenes samtykke til å omvende seg til kristendommen. Dette er ulovlig i Israel. Tre dager sendere - den 8.august - trykker avisen en reportasje på hele ni sider om denne messianske forsamlingen. I følge Shira Sorko-Ram var artikkelen vinklet slik at den skulle skremme leserne, og samtidig bevise at messianske jøder er farlige lovbrytere, med en mystisk lære.

Det er ikke første gangen denne avisen langer ut mot de messianske forsamlingene i Israel. For 13 år siden skrev de en artikkel om en nasjonal ungdomsleir som forsamlingen Tiferet Yeshua holdt i en kibbutz i det nordlige Israel. Også i denne artikkelen ble det fremsatt anklager om at menigheten forførte unge mennesker og forsøkte å få dem til å forlate jødedommen til fordel for den kristne tro. Men Tiferet Yeshua hadde innhentet en skriftlig godkjennelse fra samtlige foreldre om at deres barn fikk lov til å delta på ungdomsleiren. Uten denne kunne menigheten ha blitt straffeforfulgt. Saken havnet i rettsapparatet etter at Tiferet Yeshua hadde stevnet avisen, men først tre år senere kom det en beklagelse fra Yediot Aharonot.

Nå har altså den samme avisen gjort et nytt forsøk på å ramme, ikke bare denne forsamlingen i Tel Aviv, men miskreditere hele den messianske bevegelsen i Israel. Førstesideoppslaget som jeg har gjengitt som illustrasjon til denne bloggartikkelen, har følgende overskrift: "Den døpende sekten". Bildet viser en av lederne i Tiferet Yeshua som ber for en ung kvinne. Bildet er manipulert på den måten at man har gjort det mye svartere enn originalen. For bildet er nemlig tatt i fullt dagslys!

Journalisten Tehiya Barak tilbrakte to og en halv måned i denne forsamlingen for å skaffe seg informasjon. Hun fremstiller messianske troende som løgnere, ekstatiske, aggressive misjonærer, og som en farlig sekt. Den ni sider lange reportasjen ledsages også av en advarsel fra en israelsk sektekspert.

La oss be for våre messianske venner i Israel. Mange av dem blir trakassert og forfulgt.

Kristus - Allherskeren, del 1

I den messianske og profetiske Salme 2, taler Faderen om Sønnen og sier: "Det er jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg." (v.6)

Sønnen møter vi som det inkarnerte Ordet, Frelseren, Menneskesønnen, Guds Lam - men etter himmelfarten er Han også Allherskeren. Vi ser dette tydelig når apostelen Johannes møter Ham på Patmos. Johannes - som hadde ligget tett opp til Jesu bryst i nattverdsalen, blir nå så overveldet av den Kristus-skikkelsen han møter i hulen på denne klippeøya i Egeerhavet, at da Johannes ser Ham "falt jeg som død ned for føttene hans." (Åp 1,17)

Både i brevet til forsamlingen i Efesos og Kolossæ, skriver apostelen Paulus om Kristus som Hode.

"da han kunngjorde for oss sin viljes mysterium, det han gjerne ville gjøre i ham. Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord." (Ef 1,9-10)

"Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle." (Ef 1,22-23)

I Kristus-hymnen i Kolosserbrevet møter vi det samme:

"Han er den usynlige Guds bilde (eikon), den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, så han i ett og alt kan være den fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset." (Kol 1,15-20)

"For i hans kropp bor hele guddomsfylden, og i ham som er hodet for alle makter og åndskrefter, har dere fått denne fylden." (Kol 2,9-10)

Dette at Kristus er hodet er et særdeles viktig og sentralt tema i Guds ord. Faktum er at denne sannheten er selve sentrum i Guds evige hensikt! Før noe ble skapt, oppkom dette i Guds hjerte, det er blitt kalt Hans viljes mysterium: å sammenfatte alt i Kristus.

Hva betyr så dette?

Jo, at Kristus er summen av alle åndelige ting, og Guds ett og alt. Alt summeres opp, sentreres i Kristus. Det var Guds gode hensikt, Hans vilje, før noe i det hele tatt ble skapt, før verdens grunnvoll ble lagt, og konsentrere alt om Sønnen - Faderen ville at Sønnen skulle være hode over alle ting. Den fremste. Den ypperste. Alt skulle sammenfattes i Kristus, bindes sammen i Ham. Og alle andre - uansett hva eller hvem de er - skal bøye kne og anerkjenne Kristus som Herre!

"I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden, og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, Gud vår Far til ære!" (Fil 2,10-11)

Egentlig er dette hva alt handler om. Kristus sitter ved Faderens høyre hånd - Han har gjeninntatt sin plass - og er nå Allherskeren. Alle - uansett rang, og selv om de er Hans fiender, vil måtte bøye kne for Ham.

Vi trenger å løfte dette frem i forkynnelsen. Kristus er ikke "bare" Frelseren, men også Herren, og må bli og forbli Herre i våre liv. Det er ikke mulig å "bare" ha Ham som Frelser, i våre liv, Han må også bli Herre over alt i våre liv.

(fortsettes)

Gud har sans for bygninger og lengsel etter et hvilested

Som jeg har nevnt i en tidligere bloggartikkel vil du finne at fra begynnelsen av Den Hellige Skrift til siste punktum settes i Åpenbaringen finnes det en rød tråd som omhandler det vi kan kalle Guds bygning. Det handler om det Han kan kalle sitt hvilested, der hvor Gud bor. I begynnelsen av 1.Mosebok ser vi materialene det bygges med - gull, perler og edelsteiner, og mot slutten av Åpenbaringen ser vi Det nye Jerusalem, som består av disse materialene. Mellom disse to ytterpunktene stifter vi også bekjentskap med byggverk som reises som ikke har noe med Gud å gjøre.

Umiddelbart etter syndefallet leser vi om Babel, hvor det himmelhøye tårnet ble reist, om byen Sodoma som var full av synd og ondskap. I sterk kontrast til disse to stedene leser vi om Noah som levde i telt, og senere Abraham som også levde i telt på motsatt side av både Babel og Sodoma. Så har vi historien om Jakob, en mann som drømmer så vidunderlig en natt. Når han våkner opp, så tar han steinen han har hatt til pute, reiser den opp, heller olje over den og sier: "Her er sannelig Guds hus." (1.Mos 28,17)

2.Mosebok forteller oss om Jakobs etterkommere, Israels folk, blir holdt som fanger i Egypt. Som faraos slaver arbeider de med å bygge to byer for ham. Men i stedet for å bruke Guds bygningsmateriale - gull, perler og edelsteiner, brukes de leire. De bruker materiale som er jordisk. Faraos to byer ble bygget av jordisk materiale. Gud utfrier så Israels barn, og vel ute av Egypt ber Han dem om å reise et tabernakel. Om vi kunne ha kikket inn i dette tabernaklet ville vi ha sett en prest vandre omkring med en brystplate full av edelsteiner. Her fantes også gjenstander av gull. Her fantes ikke høy, strå eller leire. Tabernaklet var selve senteret for Israel under deres vandring i ørkenen.

Da de erobret Kanaan, reistes Templet, som så ble senter for deres gudsdyrkelse. Årene gikk, fienden angrep, landet ble inntatt, og Templet ødelagt. Etter 70 år i fangenskap startet et gjenreisningsarbeid, hvor hovedmålet var å bygge opp igjen Templet.

Den første fremstående begivenhet i Det nye testamente er inkarnasjonen. Joh 1,14 sier det slik: "Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss." På gresk står det: "og slo opp sitt telt iblant oss." Gud selv ble inkarnert som tabernaklet, Han var Guds hus personifisert. Djevelen satte nå alt inn på å ødelegge dette tempel. Men Jesus hadde sagt: "Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager." (Joh 2,19)

Templet i den nye pakt handler ikke om Templet i Jerusalem. Det handler om Kristi kropp. Hans kropp ble ødelagt på korset, men reist opp igjen tre dager senere. Menighetens første martyr, diakonen Stefanus, sier det rett ut: "Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd." (Apgj 7,48)

I brevet til menigheten i Efesos blir vi fortalt at menigheten er Guds hus, Guds tempel. Så menigheten er Guds bygning. Så, helt mot slutten av Bibelen, så leser vi om nok en bygning, en by, det som er selve fullendelsen av Guds plan gjennom generasjonene. Dette er den hellige by, Det nye Jerusalem, hvor navnene på Israels 12 stammer og navnene på de 12 apostler er inngravert. Disse to gruppene representerer alle Guds gjenløste gjennom tidene.

Som kristne kan vi ikke gi vår støtte til at et jødisk tempel skal gjenreises. At det vil bli gjenreist er det ingen tvil om. Antikrist skal sette seg der og vanhellige det. Men, Gud bor ikke lenger i noe jordisk byggverk, Han bor i Kristi kropp og vi venter på et himmelsk Jerusalem. Om dette heter det:

"Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem og de skal være hans folk, og Gud skal selv være hos dem. Han skal være deres Gud...." (Åp 21,2-3)

Glødende, inspirerende misjonsgudstjeneste

Det har vært en lang søndag med massevis av velsignelser! Toten Frikirke hadde privilegiet av å ha pionermisjonærene Elisabeth og Martin Goldsmith på besøk, og kirken var stuvende full av folk fra Russland, Fijiøynene, Danmark, Tysland, totninger og gjøvikensere. "Kalt, sendt og ledet" var nøkkelord i søndagens gudstjeneste og seminar senere på dagen. Det var en sann fornøyelse å tolke disse spillevende 70-åringene. Jeg tror de to vant manges hjerter. Ekstra spennende er det jo at Elisabeth, som er fjerde generasjons misjonær, har røtter på Gjøvik. Det var flott at en så stor andel av mine russiske venner som befinner seg i Gjøvik distriktet for tiden, hadde muligheten til å delta. Dette betydde nok også mye for Martin Goldsmith som var tolk for selveste Nikita Krustjkov da han besøkte England for mange år siden. Da arbeidet Goldsmith, som har jødisk bakgrunn, som russisk tolk. Til tross for at jeg er kjempesliten og har smerter i dag, kjenner jeg meg så takknemlig for at jeg har møtt disse to flotte menneskene med et slikt hjerte for de fortapte og unådde. Nok en gang klarte de å tenne misjonsbegeistringen hos mange.

Menigheten i Jerusalem - et apostolisk fellesskap, del 2

Det hele begynte på Øvresalen, med dager i bønn for så å flyttes ut på gatene i Jerusalem. Når menigheten var grunnlagt kom den sammen både i hjemmene og i Salomos bueganger på Tempelområdet. En forunderlig tid begynner, en ny tidsepoke. Med ett er menigheten her, denne nye skapningen som Gud så lenge har lengtet etter, ja helt fra før verdens grunnvoll ble lagt. Ikke noe utenom menigheten kan tilfredsstille Guds begjær. Kristi menighet grunnlegges i forbindelse med - ukenes høytid - pinse. Det er ingen tilfeldighet. Ingenting er tilfeldig i Guds planlegging. Pinse er førstegrødens tid. Denne høytiden ble symbolisert med et rituale som ble gjennomført tre dager etter påske. Men la oss ta alt i riktig rekkefølge:


Da Jesus ble kryssforhørt i retten, skjedde noe samtidig. En gruppe prester gransket omhyggelig et lam for å forsikre seg om at det var lyteløst, slik Loven krevde. Disse to hendelsene - henrettelsen av Jesus og slaktingen av påskelammet - skjedde nøyaktig samtidig. I det Jesus blir ført til retterstedet, blir også det lyteløse lammet brakt til templet og gjort i stand til slakting.


Neste dag var det lørdag - alle respekterte sabbatshvilen. Søndagen nærmet seg. Da skulle feiringen av det som kalles førstegrøden finne sted. Like før soloppgang søndag morgen dro en av prestene ut fra templet ut til en åker utenfor Jerusalem. Der gransket presten omhyggelig jordsmonnet for å se om noen spirer hadde brutt jordskorpa. Presten nådde frem idet sola sto opp og de første morgenstrålene lyste over åkeren framfor ham. Da han bøyde seg ned ved randen av åkeren, så han det! Like ved føttene hans hadde en spire brutt igjennom. Førstegrøden av årets avling hadde vist seg! Presten bøyde seg, avdekket spiren omhyggelig og begynte å løfte den ut av jorda.


Presten bar spiren tilbake til Templet. Der gjennomførte han ritualet for førstegrøden. Med løftede hender holdt han spiren foran alteret. Så svingte han den fram og tilbake foran Guds ansikt. På denne måten ofret han det spirende kornet til Gud. Det var et takksigelsesrituale for å at såkornet hadde brutt fram fra jorda.


I mellomtiden går ryktene om at Jesu grav er funnet tom.


Slik ble avslutningen av den andre store høytiden markert, feiringen av det førstegrødens fest.


Nøyaktig 40 dager senere, om syv uker, vil den neste store høytid finne sted. Den dagen vil presten vende tilbake til åkeren der han tidligere har funnet spiren. Da vil kornet være modent, og han vil ta med seg et fange hvete. Den dagen er pinsedag. Såkornet var sådd i påsken, og var nå blitt en rik kornhøst, moden til å skjæres. Presten samler nok til to kornbånd, og vender så tilbake til Jerusalem.


Inne i templet går han bort til et bord og begynner å treske kornet. Så tar han en rund, glatt stein og knuser kornet omhyggelig. Han maler det inntil han har en liten haug med finmalt mel. Så heller han forsiktig vann over og knar det til en deig. Deigen formes til et brød, og brødet settes inn i en oppvarmet ovn. Presten venter. Ovnen var svært varm, det gløder der inne.


Om et øyeblikk vil presten åpne ovnsdørene og tar brødet ut av ovnen. Samtidig på Øvresalen er 120 menn og kvinner samlet i bønn. Med ett er det som om et veldig stormvær fyller huset. Noe slikt som dette hadde aldri skjedd før. I templet tar presten det ferdigstekte brødet ut av ovnen. Et guddommelig såkorn har spirt. Dette guddommelige liv hadde engang bodd i bare ett menneske, i dag er såkornet knust, det er blitt til et brød. Det guddommelige liv er blitt mange til del.


Presten løfter brødet frem foran Herren. Pinsefestens dag er kommet. Nei, mer enn det: Den er oppfylt. Den guddomelige hensikt med universets eksistens var blitt åpenbart. Guds høyeste tanke var blitt synlig på jorda. Himmelen rørte bokstavelig ved jorda, i det menigheten trer frem. Det skjer i Jerusalem. Og jordens historie er aldri blitt den samme siden.

(fortsettes)

Aril Edvardsen er død

Det er med stort vemod vi i dag mottok meldingen om at misjonslederen og verdensevangelisten Aril Edvardsen er død. Aril Edvardsen fullførte forrige søndag en stor kampanje i Zanzibar, hvor mange mennesker ble frelst. Sammen med sin kone Kari var de på vei til Mombasa i Kenya hvor de skulle være for å hvile ut etter kampanjen. Han døde på et sykehus i Kenya i ettermiddag, sansynligvis av hjertesvikt. Han døde slik han ønsket, med støvlene på, i Afrika. Edvardsen ble 69 år gammel. Da jeg ble en kristen i 1972 ble Sarons dal og Aril Edvardsen et stort forbilde og et inspirasjonssenter. Jeg hadde gleden av å møte han flere ganger i forbindelse med møter. Første gangen i forbindelse med fellesmøtene her på Gjøvik. Da gikk jeg ennå på ungdomsskolen, og Aril Edvardsen stilte opp for å holde andakt i storefri. Jeg tror samtlige elver stilte opp. Edvardsens fokus på misjon, nasjonale vitner og hans radikale budskap fascinerte meg. I tiden mens han var mer eller mindre utestengt fra pinsebevegelsen og holdt møter i Oslo i ulike leide lokaler dro jeg for å høre ham, og selvsagt til Sarons dal ved flere anledninger. Og bøkene kastet jeg meg over så raskt de kom ut. Om Aril Edvardsen kan det virkelig sies at han "plyndret helvete og befolket himmelen", for å låne uttrykket som er blitt brukt om en annen verdensevangelist, Reinhard Bonnke. Brobygger, visjonær og ofte forut for sin tid. Kontroversiell - ja, og ikke alltid like lett å følge. Men en sjelevinner av rang. Nå er løpet endt for kanskje Norges største og mest kjente misjonsleder noensinne. I vemodet er det mye å takke Gud for når dødsbudskapet nådde oss i dag.

Markene er hvite til høst i Russland

Russland har i mange år, ja faktisk fra jeg ble frelst i 1972, ligget sterkt på mitt hjerte. Det er også det landet jeg har besøkt flest ganger. Ofte i søvnløse netter kan jeg ligge å tenke på landsbyer, tettsteder og store byer som er uten et eneste evangelisk vitne eller menighet. Men jeg tenker også på steder jeg har besøkt og forkynt evangeliet. Ostrov, Pytalovo, Opocka, Sebez, Nevel er ikke bare navn for meg. Det er ansikter, barn, ungdom, voksne som jeg kjenner og som fikk høre om Jesus, noen av dem for første gang i sitt liv. Slik glemmer man aldri. Det hender jeg ser dem for meg, og jeg takker Gud for hver eneste en av dem. Dyrebare mennesker for Frelseren og for meg. Samarbeidet med Euromisjon har vært fruktbart og godt, og jeg håper det skal fortsette i mange år fremover.

Men vi føler at vårt arbeid i Russland skal utvides, og det arbeider vi nå med. I første rekke vil dette samarbeidet være med menigheter innen Unionen av Evangeliske Kristne/Baptistene. De har et arbeid i 88 stater. Fellesskapet består av 1600 menigheter. Gjennomsnittlig finnes det 18 menigheter pr stat, og det er ikke mye med tanke på de millioner av mennesker som bor i det veldige russiske riket. Halvparten av disse 1600 menighetene ber om å få en ordinert pastor, og omtrent det samme antall ber til Gud om at Han skal hjelpe dem med å skaffe seg et menighetslokale! Så behovene er store.

Medlemmene i Unionen av Evangeliske Kristne/Baptistene er trofaste bedende mennesker, hengitt til misjonsbefalingen. Målet deres er å se en menighet som forkynner Guds ord for alle de 100.000 landsbyene og tettstedene i Russland.

Skal de nå dette målet, trenger de vår støtte, både med forbønn og med økonomiske midler. Vår misjon - White Fields Mission - vil være involvert i dette arbeidet. Både med å hjelpe de menighetene som allerede eksisterer, trene pastorer og hjelpe til med å plante nye menigheter. Vi skal komme tilbake med mer konkrete opplysninger etter hvert, om planene for 2008 og 2009. I mellomtiden minner vi om ordene som vår misjon har bygget sin virksomhet på:

"Se, Jeg sier dere, løft øynene deres og se på markene! De er allerede hvite til høsten!" (Joh 4,25)

Bildet er fra en liten russisk menighet.

Menigheten i Jerusalem - et apostolisk fellesskap, del 1

Fra flere hold tales det i dag om at vi må vende tilbake til våre jødiske røtter og at valget står mellom Rom eller Jerusalem. I vår iver etter å finne tilbake til urkirken, står vi muligens i fare for å glemme at det var minst to toneangivende menigheter i den første kristne tiden: Jerusalem og Antiokia. Og disse to menighetene er veldig forskjellige. Jerusalem-menigheten var altoverveiende jødisk, mens menigheten i Antiokia var en altoverveiende hedningekristen menighet. For meg ser det ut som om tyngdepunktet etter en tid flyttes fra Jerusalem til Antiokia. I denne artikkelen berører jeg bare innledningsvis disse problemstillingene. Hovedfokuset er på Jerusalem-menigheten som en apostolisk kommunitet eller fellesskap. I en egen artikkel skal vi se nærmere på menigheten i Antiokia.

Kristi forsamling i Jerusalem har sin bakgrunn i 120 mennesker som samles på Øvresalen (bildet) for å be og vente på Faderens løfte. Den fødes i pinsens ild og kraft. Og den opplever en fenomenal vekst. 3000 mennesker blir medlemmer på èn dag! Så fra første dag av har denne menigheten minst 3120 medlemmer! Senere kommer 2000 til, så tallet er oppe i minst 5000. I sin trebinds kommentar til Apostlenes gjerninger, skriver professor i kirkevekst, C.Peter Wagner, at en forsiktig antydning går ut på at det var mellom 20.000 og 25.000 disipler tilhørende menigheten i Jerusalem, etter bare kort tid. (C.Peter Wagner: Kraft til tjeneste. Bind 1. Rex forlag 1995, side 146)

Pinseopplevelsen til tross med de tegn, under og kirkevekst som fulgte med - skal man ikke lese lenge i de innledende kapitlene til Apostlenes gjerninger før man ser at bakteppet for denne menigheten er forfølgelse. Følgen av denne er jo da også at menigheten i Jerusalem spredes for vinden. "Og på den tiden oppsto det en stor forfølgelse mot menigheten som var i Jerusalem. Og alle sammen, bortsett fra apostlene, ble spredt utover områdene Judea og Samaria." (Apgj 8,1b) De troende i Jerusalem ble konstant minnet om hvordan religiøse autoriteter og deres mobb følte for deres Herre. Dette vil du se om du leser Apostlenes gjerninger 5,27-42. Idylliseringen av enkelte ortodokse jødiske miljøer i dagens Israel som foretas av enkelte overivrige Israelstilhengere står i skarp kontrast til det den første menigheten opplevde fra samme hold. Og som flere messianske menigheter i dagens Israel også opplever.

Men fordi Jerusalem-menigheten var født i overraskelsen ("Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind...") var denne menigheten designet for det uventede, og den klarte å snu selv forfølgelsen til noe som menigheten tjente på i form av kraftig tilvekst!

Menigheten i Jerusalem ble advart (Apgj 4,18), så truet (Apgj 5,40) og til slutt måtte en av menighetens diakoer, Stefanus, betale den høyeste pris av alle, ha måtte bøte med livet for å ha talt den uaksepterte sannheten (Apgj 7,54-60). Men vi finner ingen tegn til panikk. Apostlene gikk ikke i eksil for å trygge sin egen sikkerhet. Selv etter denne kraftige motstanden mot deres virksomhet forble de i Jerusalem. De sviktet ikke når det gjaldt, de forble på sin post, og ble på denne måten tydelige vitnesbyrd om at de aktet å tjene den hjorden som Herren hadde betrodd dem. Apostlene viste med sin handling at de var til å stole på - selv under forfølgelsestider!

Menigheten i Jerusalem viser seg å være godt forberedt, den besto ikke av mennesker som lukket seg inne, men som var tydelige på sin oppgave som en evangeliserende menighet. Forfølgelsen ble brukt til å bære vitnesbyrd om Jesu forvandlende kraft.

Det er også tydelig at denne menigheten spilte en rolle som modermenighet. I det andre kapitlet i Galaterbrevet forteller apostelen Paulus at han dro til menigheten i Jerusalem for å fortelle dem hva som hadde skjedd med ham og hva som var hans kall. Han forteller at Jakob, Kefas og Johannes ble "ansett for å være støttene" i menigheten i Jerusalem. (Se Gal 2,9) Jerusalem var også vertskap for det første apostelmøtet, jfr Apgj 15.

(fortsettes)

Krigen i Kaukasus åpner for evangeliet

I går brakte vi gladmeldingen om at 24 spesialister i nødhjelpsarbeid tilhørende Sørstatsbaptistene var ankommet Georgia hvor de driver suppekjøkken og tilbyr helsetjenester. I dag kan vi bringe bilder fra det arbeidet som lokale baptistmenigheter utfører for å hjelpe sin egen befolkning i den nøden som har oppstått etter konflikten med Russland. Lokale baptistmenigheter i Beslan i Nord-Ossetia, Nalchick i Kabardino-Balkaria og i Rostov og Azov i Rostav Oblast hjelper til med matutdeling til hjemmene, samtidig som de deler ut nytestamenter og kristen litteratur. Krisen i området har åpent for forkynnelsen av evangeliet på forunderlig vis. Mennesker søker nå i sin store nød Gud, og de lokale baptistmenighetene er seg sitt ansvar bevisst. La oss be for våre venner, at vekkelse må bryte ut slik at mange mennesker kan bli vunnet for himmelen! De lokale baptistmenighetene er blitt godt hjulpet gjennom Slavic Gospel Association, som er en av de eldste misjonsorganisasjonene i Øst-Europa. På http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/ kan du lese om hvordan krigshandlingene i Kaukasus har ødelagt forholdet mellom den ortodokse kirke i Georgia og Abkasia.

Salveolje og enhet bringer Kristi velduft

Den profetiske Salme 133 er et ord som jeg stadig vender tilbake til:

"Se hvor godt og herlig det er for brødre å bo sammen i enhet. Det er som den kostbare oljen på hodet, som renner ned i skjegget, Arons skjegg, og renner ned på sømmen av hans kjortler. Det er som duggen på Hermon, som kaller på Sions berg. For der har Herren tilsagt velsignelsen, livet til evig tid."

Enheten mellom de troende er som en magnet for Guds velsignelse! Derfor er det også Jesus ber: "Hellige Far. bevar dem i Ditt navn, dem som Du har gitt Meg, så de kan være ett, slik som Vi er ett." (Joh 17,11)

Salveoljen - en helt spesiell og velduftende krydderolje ble tilberedt på en helt enestående måte. Dette var en hellig forbindelse beregnet på en spesiell anledning. Den ble helt rikelig over Arons hode, rant ned langs skjegget hans, mettet klærne som dekket hele kroppen og dryppet ned på gulvet. Duften fylte stedet der presten utførte denne tjenesen. Dette er et profetisk bilde på Kristus og Hans menighet.

Oljen - symbolet på Den Hellige Ånd - helles over Kristus som er hodet for menigheten. Fra Ham renner den ned på skuldrene, de som bærer byrdene, Hans utvalgte apostler, og derfra ned på hele kroppen. Selv føttene - de som skal bære budskapet videre - får del i salveoljen. Velduften er til stede alle steder hvor Kristi kropp er. Og vi utgjør denne kroppen.

"Men Gud være takk som alltid leder oss i triumftog i Kristus, og som ved oss gjør velduften av Hans kunnskap kjent på ethvert sted. For vi er Kristi vellukt for Gud blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For dem som går fortapt, er vi dødens duft som fører til død, og for dem som blir frelst, er vi livets duft som fører til liv." (2.Kor 2,14-16a)

"Den apostoliske kraft og evangeliets salvelse flyter ut fra Jesus til de lederne Han har utpekt, og blir forløst gjennom en levende, sunn og aktiv kropp," skriver min gode venn John Noble, som var som en åndelig far for meg i mange år. Og så legger John til: "Jesu bønn blir endelig besvart."

"Og den herlighet som Du gav Meg, har Jeg gitt dem, så de kan være ett, slik som Vi er ett. Jeg i dem og Du i Meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett, og for at verden kan forstå at Du har utsendt Meg og at Du har elsket dem, slik som Du har elsket Meg." (Joh 17,23-24)

Guds folk - Hans menighet, er Hans hellige nasjon og kongelige presteskap. Vi har en jobb å gjøre, men for å lykkes trenger vi salveoljen og enhet.

Forutinntatte meninger hindrer oss i å nå muslimene med evangeliet

Forutinntatte meninger og islamfrykt lammer mange kristne fra å være frimodige vitner om Jesus overfor sine muslimske venner. Det hevder Dr. Nabeel T. Jabbour (bildet), født i Syria og vokst opp i Libanon. I 15 år levde han sammen med sin familie i Egypt, før han flyttet til USA. Mens jeg var i Oslo onsdag kom jeg over hans bok: "The Crescent through the eyes of the Cross." Akkurat denne boken skulle jeg ønske noen kunne påta seg å oversette til norsk så raskt som mulig. For dette er en bok vår tid trenger! "Den kristne kirke må forstå at Jesus døde for muslimene," skriver Dr. Jabbour. Og det er så befriende å kunne lese en bok skrevet av en arabisk kristen! Å se verden med arabiske øyne gir andre perspektiver enn når vi ser verden gjennom vestlige, eller skal vi si norske øyne. Boken starter med et oppgjør med vår frykt for det fremmede, for så å la oss stifte bekjentskap med Ahmad og Fatima, riktignok fiktive personer, men med Dr. Jabbours personlige innsikt i islam og forholdene i den muslimske verden blir dette veldig troverdig. Vi stifter også bekjentskap med Ahmads far, og hensikten er å åpne våre øyne til å se mulighetene til å dele evangeliet med våre muslimske naboer.

Dr Nabeel T. Jabbour er fjerde generasjon kristen. Fra 1975 til 1990 arbeidet han og hans kone som misjonærer for Navigatørene i Egypt. Jabbour sier selv: "Så langt jeg vet går min families røtter helt tilbake til det første århundres kristne. Min tipp-oldefar hadde et møte med Kristus etter at han fikk et nytestamente av en amerikansk misjonær. I alle de landene i Midt-Østen hvor jeg har bodd - Syria, Libanon og Egypt - har jeg levd sammen med muslimer. Det var ikke noe hav som skilte oss. Jeg gikk på skole sammen med dem, jeg drev med sport sammen med dem."

1.september begynte Ramadan, muslimenes fastemåned. La oss benytte disse 30 dagene til fornyet bønn for den muslimske verden, og la oss be om at Gud åpner dører inn til hjertene til våre muslimske naboer. Mange av dem har drømmer om Kristus. Selv har jeg mange kurdiske venner, og ved noen anledninger har vi fått delt vårt vitnesbyrd med dem. Noen av disse er våre aller nærmeste venner, og jeg har lært veldig mye blant dem. Ikke minst om familietilhørighet, kjærlighet, respekt og ikke minst trofasthet.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 10

Det niende bud lyder slik: "Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste." (2.Mos 20,16) Utgangspunktet her er løgn i rettslig sammenheng. Det ser man av språkbruken, men budet er allment. I 2.Mos 23,1 utdypes det niende budet slik: "Du skal ikke gjøre felles sak med den ugudelige, så du blir et urettferdig vitne." Og videre i vers sju: "Du skal holde deg langt borte fra fra en falsk sak og ikke hjelpe til at den uskyldige og rettferdige mister livet. For jeg dømmer ikke en skyldig å være uskyldig."

Gud kan ikke lyve. "Dette livet har Gud, som ikke kan lyve..." (Tit 1,2) Jesus kaller djevelen for løgnens far, med andre ord den onde er opphavet til løgnen. "Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen OG STÅR UTENFOR SANNHETEN, for det finnes ikke sannhet i ham. Når han lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far." (Joh 8,44)

Ananias og Saffira er eksempler på hvordan løgnens ånd kan innta et menneske. "Hvordan kunne du bestemme deg for dette i ditt hjerte? Det er ikke mennesker, men Gud du har løyet for." (Apgj 5,3)

Apostelen Johannes poengterer hvor viktig det er at vi lever i lyset med våre liv. Intet område av en kristens liv skal være i mørket: "Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten." (1.Joh 1,6)

De kristne vil bli utsatt for andres løgner og bakvaskelser. Jesus taler selv om dette og sier:

"Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere." (Matt 5,11-12)

Om det niende budet sier Luther: "Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke sviker eller baktaler vår neste eller sprer onde rykter om ham, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening."

2000 flyktninger i Georgia får hjelp fra baptister i Texas

Et team på 24 spesialister i nødhjelpsarbeid tilknyttet Sørstatsbaptistene er nå på plass i Georgia. Mens den russiske hæren trakk seg ut, dro sørstatsbaptistenes team inn! Nærmere 2000 flyktninger får mat og tilgang på helsetjenester. Flyktningene har tilhold i åtte barnehager i Gori, og her har det amerikanske teamet opprettet et suppekjøkken. Baptistene fra Texas samarbeider med en lokal baptistmenighet i Gori. Flyktningene viser stor takknemlighet overfor den hjelpen de får, og det gis mange anledninger til å vitne om Jesus. Teamet ber om forbønn, spesielt når det gjelder logistikken. Det medfører store utfordringer å få maten frem til de som trenger den mest.

Medlemspakt for bedre å tjene Kristus og hverandre

Medlemmene av Wood Green Mennonite Church i sentrum av London ønsker å leve et forpliktende liv til hverandre. Med røtter i den anabaptistiske tradisjonen, er kristent disippelskap en måte å leve på hvor fellesskap, brødsbrytelse, undervisning og bønn hører med. I tillegg har de laget det de kaller for en medlemspakt, som alle som ønsker å bli en del av Wood Green fellesskapet sier seg enig i. Jeg synes innholdet i denne pakten er så interessant at jeg har oversatt den og gjengir den her:


Gud kaller oss til å være Hans folk på dette sted. Vi bekjenner Jesus, korsfestet og oppstanden, for å være Guds Sønn, Messias og Herre. Han har satt oss fri fra syndens bånd og ondskapens krefter. Gjennom dåp og utøselsen av Hans av Hans hellige Ånd, så er vi blitt født inn i et nytt liv som adopterte barn av Guds familie. Vi har vendt oss bort fra å tjene oss selv til å følge Jesus. Hans lære og praksis er vår livsregel. Gud, som arbeider gjennom sin Ånd, former og bygger sin menighet. Sammen som fellesskap ønsker vi å gjøre Hans vilje.


1. Han gjør oss til en kjærlig og omsorgsfull familie i hvilken hver av oss kjenner friheten som tilhører Guds barn.


2. Han gjør det mulig for oss å dele våre liv og eiendeler fritt, og være ansvarsfulle forvaltere av jordens ressurser.


3. Han leder oss til et nært fellesskap med seg selv, gjennom personlig og felles disipliner som tilbedelse, bønn og studier.


4. Han lærer gjennom Skriften, som er den endelige autoritet for vår tro og vårt liv.


5. Han helbreder og gjenoppretter oss når vi underordner oss hverandre i felles ledelse og korrigering, og når vi deler med hverandre den ledelse vi har fått for avgjørende områder av våre liv.


6. Han åpner våre liv slik at andre kan høre de gode nyhetene, se Jesus, og bli dratt inn i helheten (Shalom) av Hans rike.


7. Han ydmyker oss til å leve i tjeneste og gjestfrihet overfor våre naboer.


8. Han viser oss hvordan vi kan arbeide for fred og rettferdighet i vår opprørte verden, og følge det sårbare ikke-voldelige eksemplet til Hans Sønn, Jesus.


9. Han renser våre liv slik at vi i enkelhet og integritet kan søke Hans rike og rettferdighet fremfor alle andre ting.
Gud handler for å forsone hele sin skapelse med seg. Rettferdighet, fred og glede er selve kjennetegnene på Hans rike. Som medlemmer av dette fellesskapet og Kristi verdensvide legeme, hengir vi oss selv til å be og arbeide for disse livskvalitetene. Selv om vi i vår svaket og ulydighet fristes til å vende oss vekk fra den sanne veien, erfarer vi allerede noe av skjønnheten av Guds rike i våre liv sammen. Full av forventning ser vi frem til dagen da Jesus kommer igjen og Guds vilje vil skje i alle ting både på jorden og i himmelen.


I lyset av dette som her er skrevet hengir vi oss til Gud og hverandre som medlemmer av Wood Green Mennonite Church

Et kroppslig behagelig liv kan føre til forvitring av ens åndelige liv

Mens jeg satt på toget på vei til Oslo i går leste jeg videre i Arkimandrit Sofronys bok: "Vi skall se honom sädan han är”, som jeg har omtalt på bloggen ved en tidligere anledning. Det er ikke en bok man leser raskt, men hver eneste side må leses minst to-tre ganger, for å få med seg dybden i det denne munken skriver. Hør bare hva han har å si om Den Hellige Ånd:


"Den Hellige Ånds gaver er av ubeskrivelig verdi. Hver sann gave er ingenting annet enn en lue av kjærlighet. Men for at våre hjerter skal være åpne og kunne ta imot Kristi kjærlighet slik som den trer klart frem må vi alle, uten unntak, gjennomgå mange prøvelser. Om man lever et kroppslig behagelig liv forvitrer man åndelig og blir uimotagelig for Kristi guddommelige altomfattende kjærlighet. Man lever og dør uten at man i ånden har nærmet seg himmelen. Det finnes en viss sammenheng mellom gaver fra oven og den asketiske kampen i troen."


Dette harmonerer veldig godt med det apostelen Paulus skriver om i brevet til den kristne forsamlingen i Filippi. Der skriver han om å kjenne Ham, "og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser, og blir ham lik når jeg dør som ham ..." (Fil 3,10)


Arkimandrit Sofrony sa gang på gang: "Gud opplever man enten som en rensende ild eller som et Lys som opplyser."


I Salme 111 skriver salmisten: "Å frykte Herren er opphav til visdom; alle som lever etter den, har god forstand." (v.10)


Sofrony sier: "Gudfrykten er en følge av menneskets åndelige opplysning... Den eksisterer i mange grader og former, men la oss her betrakte den form som har størst betydning for vår frelse: frykten over å vise seg Gud uverdig - som åpenbarer seg i det lys som aldri går ned. Denne herlige frykt befrier oss fra hver annen jordisk frykt."


Det tok ikke mange minuttene å lese dette. Når du nå er ferdig, trekk pusten, og begynn på nytt igjen. Jeg garanterer deg at du ikke fikk med deg alt med det samme! Her er det virkelig dybder å tenke igjennom resten av dagen!

Ny vin i nye skinnsekker - tanker om menighetens radikalitet, del 1

Et Jesusord fra Evangeliet etter Lukas har talt sterkt til meg i dag:

"Han fortalte dem også en lignelse: Ingen river et stykke av et nytt klesplagg for å lappe et gammelt. For da rives jo det nye klesplagget i stykker, og lappen fra det nye passer ikke til det gamle. Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil den nye vinen sprenge sekkene, vinen renner ut, og sekkene blir ødelagt. Nei, ny vin må fylles i nye skinnsekker. Og ingen som har drukket gammel vin, har lyst på ny. Han vil si: Den gamle er best." (Luk 5,36-38)

Det er spesielt den siste delen som fanget min oppmerksomhet i dag. Legg merke til at Jesus skiller mellom noe som er viktig - les vinen - og noe som kommer i annen rekke, men som også er nødvendig og nyttig - les skinnsekker. Det som slo meg er at skinnsekkene faktisk vil være helt oveflødige uten den vinen som de de var ment å skulle inneholde.

Howard A. Snyder, tidligere rektor for Free Metodist Thelogical Seminary i Sao Paulo i Brasil, og en av hovedtalerne på den nå så berømte evangeliseringskongressen for verdensevangelisering i Lausanne, Sveits, har skrevet om dette om disse versene:

"Det nye, sterke og grunnleggende er Jesu Kristi evangelium. Det er noe som er underordnet og kommer i annen rekke, og som er laget av mennesker. Det er skinnsekkene, og dette begrepet innbefatter tradisjoner, strukturer og måter å gjøre ting på som har vokst opp rundt evangeliet. Skinnsekkene er kontaktflaten mellom vinen og verden, og de formes både av vinens egenskaper og presset fra verden. Skinnsekker er resultatet når det guddommelige evangeliet plasseres i en menneskelig kultur." (Howard H.Snyder: The problem of Wine Skins. InterVarsity Christian Fellowship 1975)

Jeg synes Jesu ord og Snyders synspunkter er utfordrende, og jeg spør meg selv hvilke følger disse ordene får for mine tanker om menighet, evangelisering og tankene rundt kommunitetsliv. Jeg forskutterer ikke noe svar, vi er i en viktig prosess for tiden og ønsker å la Jesu ord få være så radikale som de vitterlig er!

Kom gjerne med synspunkter.

Når Hans svar er nei og nei

I går ble noen linjer i det diktet Roald Fangen skrev mens han satt i nazistenes fengsel, til hjelp for meg:


"Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei - selv når det svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og død, da kom du med din fred, kjøpt i din død."


De siste dagene har jeg kjent fortvilelsen komme smygende inn over livet mitt. Det har vært veldig tungt at det operative inngrepet ikke var så vellykket som jeg hadde håpet. I går tok vi bilen, min kone og jeg, og kjørte til et høydedrag et lite stykke fra der hvor vi bor. Egentlig er det ikke langt å gå, men jeg klarer ikke bakkene. Fra parkeringsplassen oppe på høydedraget går det en vei innover i skogen. Vi tok med oss Poirot, vår herlige Wheaton terrier, og ruslet sakte innover. Vi kom noen hundre meter, så var det stopp. Jeg orket ikke mer. Heldigvis kom vi så langt at jeg fikk se den flotte lovprisningstavlen som Mariasøstrene fikk satt opp her. Den gangen var det et nydelig utsiktspunkt, men nå har skogen helt grodd igjen og fuglene har hakket bort flere av bokstavene. Men tavlen sto der og minnet meg om det Guds løfte som står på den.


Når man ikke har mer pust igjen, og beina ikke vil bære - og man elsker å gå, da siger mismotet inn over en. Siden det ser ut som om det ikke blir noen endring, ser det også ut som om jeg må gjøre en del radikale grep når det gjelder fremtid og en del av tjenesten. Selvsagt ber jeg om at Gud må helbrede, men akkurat nå opplever jeg det slik som Ronald Fangen beskriver, at Guds svar er "nei og nei", og jeg kjenner jeg skjelver i uro.


Det ser ut som om jeg ennå en gang må lære meg å si: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd", og "skje din vilje, ikke min. Komme ditt rike!"


Jeg innrømmer at det ikke er lett, nei det er slett ikke lett.


Onsdag - altså i dag - oppholder jeg meg deler av dagen i Oslo. Jeg skal møte en god venn, en prest. Vi skal snakke om mangt og mye, kanskje noe av det jeg lurer på, kan avklares i forbindelse med den samtalen. Jeg vet at Kristus ikke svikter. Og det holder.

Serafim av Sarov - et liv med Kristus i bønn og tro, del 1

Jeg nevnte den hellige Serafim av Sarov i et par setninger i gårsdagens artikkel om "de hellige". Lenge har jeg tenkt at jeg skulle skrive om ham på bloggen.


"Erverv deg fredens ånd og tusenvis rundt deg vil bli frelst", "mennesket lever for å få i eie Den Hellige Ånd." Dette er to av de mer kjente utsagnene fra Russlands mest elskede hellige mann, og blant de mest kjente hellige innen Den ortodokse kirke.


Serafim av Sarov (1759-1833) levde på begynnelsen av det som er blitt kalt den åndelige vår i kirkens liv i Russland. I hans århundre blomstret klostrene og med dem liv, kraft og vitalitet. I løpet av hans levetid søkte tusenvis av mennesker seg til Sarov klosteret, dypt inne i de russiske skogene, for å oppsøke ham og få hans råd og veiledning i åndelige spørsmål. Serafim av Sarov var det russerne kaller en "starets", det vi ville kalle en åndelig veileder med karismatiske gaver. De som oppsøkte Serafim kom fra alle deler av det veldige russiske riket. Denne hellige mannen utstrålte Guds kjærlighet til alle som kom for å besøke ham, enten det var enkle bønder eller nobiliteter, legmenn eller legkvinner, munker, nonner eller biskoper. Bare det å være sammen med Serafim av Sarov styrket dem, oppmuntret dem og helbredet dem. Flere av de som kom for å se ham hadde av og til problemer med å se direkte på hans ansikt. Det strålte slik av Guds herlighet.


Serafim av Sarovs største bidrag til kirken er nok hans gedigne undervisning om Den Hellige Ånd. Få har som ham hatt evnen til å sette ord på Åndens gjerning. Men ordene til tross, hans undervisning om Den Hellige Ånd, kan bare bli forstått og grepet om man studerer hans liv. Her er ord og liv uløselig knyttet sammen.


Serafim av Sarov var en bønnens mann. I dagesvis kunne han knele ned ved en stein i skogen hvor han hadde sin lille bønnekoie og be uavbrutt. Først og fremst Jesusbønnen, men også bønner for alle som hadde bedt om hans forbønn. Vi skal komme tilbake til dette i artikler som kommer på bloggen i forbindelse med denne serien.
Den lille mannen levde også i pakt med skogens ville dyr. Det fortelles at bjørner kom for å bli matet av ham. En dag oppsøkte røvere hans lille bønnekoie, og slo ham helseløs i sin jakt etter penger. Serafim hadde selvsagt ikke noen penger. Derfor slo og sparket de ham. Etter dette brutale angrepet gikk han resten av livet krumbøyd og ofte med stokk.


Arkimandrit Lazarus Moore har skrevet en åndelig biografi om Serafim av Sarov. Fra denne boken har jeg hentet en del stoff, som ved siden av de mer kjente biografiske opplysningene, er forholdsvis ukjent stoff for de fleste. Men nå er det vel slik at for flertallet av de med protestantisk bakgrunn så er Serafim av Sarov ukjent likevel. Jeg håper gjennom denne artikkelserien at flere skal bli kjent med ham. Selv stiftet jeg bekjentskap med Serafim av Sarov i 1985, da jeg leste om ham for første gang. Siden den gangen har han fulgt meg mer eller mindre hele tiden, fordi jeg stadig har vendt tilbake til det han har skrevet. I bønnekoia mi er jeg så heldig å ha en spesiell billedcollage som omhandler hans liv. Den fikk jeg kjøpt en gang jeg var i Russland. Jeg ser ofte på den, fordi den er med å minne meg om denne mannens liv med Kristus.

(fortsettes)

De hellige

Når vi leser brevene til apostelen Paulus ser vi at han ofte hilser til "de hellige". Foreksempel i brevet til forsamlingen i Filippi: "...til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi." (Fil 1,1) Ja, det er det vi er, alle vi som er vasket rene i Kristi dyrebare blod, og som har vendt denne verden ryggen, og som vandrer på den nye veien, som er Kristus. Hellige. Men vi skal også bli mer og mer lik Ham: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." (2.Kor 3,18) Hos noen merker vi at denne forvandlingsprosessen har kommet lengre enn hos andre. Vi kan av og til merke det når slike mennesker kommer inn i et rom. De bærer med seg en atmosfære som fanger din oppmerksomhet. Vi leser om dette i apostelens andre brev til forsamlingen i Korint: "Men Gud være takk, som i Kristus alltid bærer oss fram i triumftog og gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt. For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt, en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst." (2.Kor 2,14-16a) Legg merke til ordlyden. "En duft av liv til liv...." Å være i nærheten av og i kontakt med disse som virkelig bærer Kristi velduft med seg, det berører noe djupt inne i oss, Gud rører ved noe Han har lagt ned i oss helt fra unnfangelsen av: Gudsbildet i oss. Lengselen vi bærer på etter hellighet.


En av Russlands hellige menn, fader Serafim av Sarov, var en mann som satte djupe spor etter seg i mange menneskers liv. Han var med seg en fred som få andre før ham. En av de som opplevde å møte Serafim av Sarov forteller om dette møtet slik:


"Forestill deg at du er i sentrum av solen, i det skrå lyset fra middagshøyden, ansiktet til en mann som taler til deg. Du kan se leppene hans bevege seg, de forandrede uttrykkene i hans øyne, du hører hans stemme, du føler at noen holder rundt dine skuldre, men du kan ikke se hans hender, du ser ikke deg selv eller hans skikkelse, men bare et blendende lys som sprer seg rundt deg ..."


Hvordan blir man slik? Svar: Ved å omgås Kristus i bønn, tilbedelse, faste, forsakelse, avsondrethet, badet i Gudsordets forvandlende kraft.


Man må først finne perlen i åkeren: Kristus, og bli fullstendig oppslukt av Ham. Kristus må bli vår største lidenskap, vår inderligste pasjon.


"Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som eier Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer." (Edin Holme)

Fødselens gråt og glede

Fruktene av det indre menneske kommer først med tåreflommen. Når du når det sted der tårene finnes, skal du vite at din ånd har sluppet ut av denne verdens fengsel og begynt sin vandring på den vei som fører til det nye liv. I denne stund begynner din ånd å puste den herlige friske luft som er der, og den begynner å felle tårer. Øyeblikket nærmer seg da det åndelige barnet fødes, og fødselsveene er harde. Nåden, vår felles mor, venter utålmodig på å føde sjelen, Guds bilde, bære den frem i den kommende verdens lys. Og når tiden er inne da hun skal føde, begynner forstanden å ane noe av det som finnes i den andre verden - som en svak duft, eller som livets første åndedrag hos et nyfødt barn. Men vi er ikke vant til en slik opplevelse, og siden den er vanskelig å holde ut, blir vår kropp plutselig overveldet av gråt blandet med glede. (Isak Syrer 600-tallet)

Slik levde de kristne sammen år 1527

Jeg gjør stadig nye interessante funn i det kildematerialet jeg studerer, og som danner noe av bakgrunnen for boken jeg skriver om anabaptismens historie. Michael Sattler var en av lederne innen den anabaptistiske bevegelsen, født i Freiburg i det sørlige Tyskland omkring 1490 og med bakgrunn som benediktinermunk. I et av dokumentene som knyttes til Sattlers navn finnes det en ordning for den kristne forsamlingen. Dette er ikke bare et interessant tidsdokument, men det er også interessant med hensyn til forståelsen av hva den kristne forsamlingen virkelig er, om man skal følge de nytestamentlige mønsteret.


Forsamlingsordningen er fra 1527 og begynner slik:


Den allmektige, evige og barmhjertige Gud har latt sitt underfulle lys bryte fram i denne verden og i denne ytterst farlige tid. Derfor erkjenner vi den guddommelige viljens mysterium, at Ordet er blitt forkynt for oss ifølge Guds ordning og at vi gjennom det er blitt kalt til fellesskap med Ham. I følge Herrens befalning og apostlenes undervisning skal vi i god kristen ordning holde det nye budet (Joh 13,34) i kjærlighet til hverandre, slik at kjærlighet og enhet kan opprettholdes. Alle brødrene og søstrene i hele forsamlingen bør holde fast ved det følgende:


* Brødrene og søstrene bør møtes minst tre eller fire ganger i uken for å hengi seg til Kristus og Hans apostlers undervisning og hjertelig formane hverandre til å forbli trofaste mot Herren som de har bundet seg til.


* Når brødrene og søstrene er kommet sammen skal de lese noe sammen. Den som Gud har gitt den beste forståelsen skal forklare det og de andre skal lytte, slik at man ikke forstyrrer hverandre med småprat. Salmenes Bok skal leses daglig i hjemmene.


* La ikke noen være lettsindig i Guds forsamling, verken i ord eller i gjerninger. De skal oppføre seg verdig også overfor hedningene.


* Når en bror ser en annen bror feile, skal han advare ham i følge Kristi befaling (Matt 18,15-18). Han skal tilrettevise ham på en kristelig og broderlig måte, slik vi alle er skyldige å gjøre av kjærlighet til hverandre.


* Ingen av brødene eller søstrene i denne forsamling skal ha noe for seg selv. Som de kristne på apostlenes tid skal de ha alt felles. De skal sette opp en felles økonomi og ha et fond slik at man kan hjelpe de fattige etter den enkeltes behov. På samme måte som på apostlenes tid skal man ikke tillate at en bror lider nød.


* Man skal unngå å fråtse når brødrene kommer sammen. Server et enkelt måltid, for Guds rike består ikke i å ete og drikke.


* Herrens måltid skal feires så ofte som brødrene kommer sammen. På den måten proklamerer man Herrens død og minner hverandre om hvordan Kristus gav sitt liv for oss, og utøste sitt blod for oss, slik at vi skal bli villige til å vår kropp og vårt liv for Kristi skyld, hvilket betyr for alle brødrenes skyld. (1.Joh 3,16)

Uredd husmenighetsleder i Kina

Yu Jie (bildet) er en av tre eldstebrødre som grunnla en husmenighet i Beijing i 2001 og som nå har 40 medlemmer. Husmenigheten som har fått navnet Arken menighet, hører ikke til den såkalte undergrunnskirken, men likevel nekter de å la seg registrere innen Tre Selv-kirken. Menigheten begynte med tre ektepar i 2001. Yu ble plassert i en form for husarrest i forbindelse med Sommer OL. Alle steder han oppsøkte, ble han fulgt av politiet, og hadde ikke lov til å nærme seg OL-anleggene. Tim Ellsworth som tilhører Baptist-Press, har likevel fått muligheten til å gjøre et intervju med Ju Jie, som er en av tre innsatte eldste i denne menigheten. Ju Jie ble en kristen for ikke så lenge siden. Det hadde sammenheng med to ting: Det første handler om syndens natur og det andre om hvordan folk forholder seg til den.

"I den kinesiske kulturen er det ikke mange som tror at det finnes noe slikt som synd," forteller Ju Jie.

Istedet klynger de seg troen på at mennesket er godt. Ju hadde fått tak i en Bibel og begynte å lese den. Det gikk ikke så lenge før han oppdaget at Bibelen beskrev ham som syndig, og det var vanskelig å akseptere.

"Jeg trodde jeg var en god mann, ja bedre enn de fleste," forteller Ju Jie til Tim Ellsworth.

Ju Jie ville finne ut av hva dette betydde og begynte å gå i ulike bibelstudiegrupper. Hans konklusjon var at Gud krevde fullkommenhet, men at ingen kunne nå opp til Guds standard. Kun Jesus hadde levd et slikt perfekt liv.

Den andre faktoren som førte til at Ju Jie ble omvendt var det han leste om Guds kjærlighet. Gjennom denne kom han til tro på Gud, og i 2003 ble han døpt. Ju Jie er en frimodig kristen, og er ikke redd for å tale myndighetene midt i mot. Han er en ivrig tilhenger av tale- og trosfrihet og han kritisert kinesiske myndigheter, blant annet i amerikanske aviser, fordi de har arrestert dissidenter i forbindelse med OL i Beijing.

Det har ikke gått ubemerket hen hos myndighetene. Ju Jie er i myndighetens søkelys og har sittet i fengsel et døgn. Jie mener at så mange som 2000 mennesker sitter fengslet for sin kristne tro, mange av dem blir torturert. Hans drøm er at de kristne skal få større innflytelse i landet. Selv om Tre Selv kirken er et middel i myndighetenes hender, mener Ju Jie at det også her finnes hengitte kristne. Men selv er han overbevist om at menigheten de har grunnlagt i Beijing, hvis medlemmer i hovedsak er godt utdannede, aldri vil bli registrert hos myndighetene, men vil være en fri forsamling.

De 10 bud - gode veivisere til et godt liv, del 9

"Du skal ikke stjele," slik lyder bud nr åtte. (2.Mos 20,15) Dette budet er kanskje så innlysende at det ikke trenger noen utdypende kommentar, men spørsmålet om hva som er tyveri eller ikke er kanskje mer komplisert enn vi i første omgang tenker. Vi lever i et veldig sammensatt samfunn hvor vi står overfor langt flere etiske problemstillinger enn man gjorde da Moses fikk overlevert de 10 bud på Sinai. Vi forholder oss ikke bare til ting, eiendeler, men i langt større grad forholder vi oss til tid. Derfor snakker vi om tidstyven. Den som stjeler tiden fra oss. Men tidstyven behøver nødvendigvis ikke være ensbetydende med det hektiske livet mange lever, og som gjør at man havner i den berømte tidsklemma. Tidstyven kan også være et menneske som stjeler tiden fra oss. Slike som aldri dukker opp tidsnok, som alltid kommer for sent til en avtale, og som dermed bruker av tiden til et annet menneske. Det kommer også under ordene fra 2.Mos 20,15: "Du skal ikke stjele." For det er nettopp det du gjør når du lar en annen vente på deg, fordi du alltid kommer for sent. Du er en tyv!

Og selvsagt handler dette budet om ting. Nå går vel de færreste av oss å stjeler ting, selv om antallet butikktyverier er økende. Men vi stjeler også når vi låner ting, og aldri leverer dem tilbake.

Apostelen Paulus taler om det livet enkelte levde før de tok i mot Jesus som sin Frelser og Herre. Omvendelsen til Kristus er det store vannskillet. Det er et før og ett etter. Vi møter dette i brevet han skriver til forsamlingen i Efesos:

"Den som har stjålet, skal ikke lenger stjele, men arbeide og gjøre noe nyttig med sine egne hender, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det." (Ef 4,28)

Så praktisk altså! Omvendelsen medfører en holdningsendring. Ikke bare det at man ikke stjeler, men ved at man arbeider så beholder man heller ikke alt for seg selv, man arbeider for å kunne hjelpe andre!

Til den kristne forsamlingen i Tessaloniki er apostelen Paulus inne på det samme:

"Ingen må krenke eller utnytte sin bror i dette. Herren straffer alt slikt, det har vi tidligere sagt dere klart og tydelig." (1.Tess 4,6)

Vi må nok erkjenne at dette budet - det åttende, har vi alle syndet mot - mer enn èn gang. Da trenger vi å be Herren om tilgivelse.

Vi er en blanding av svakhet og styrke

"Hvis vi fornekter vår svakhet og dødens realitet, hvis vi ønsker å være sterke og fulle av kraft hele tiden, fornekter vi en del av hvem vi er, denne blandingen av styrke og svakhet. Å være menneske er å akseptere og elske andre slik de er, deres svakheter og deres styrke, fordi vi trenger hverandre. Svakhet, anerkjent, akseptert og budt frem, er selve hjertet ved det å høre til, det er dermed selve hjertet i vårt fellesskap med hverandre."

Jean Vanier i "Becoming human."

"Mitt rike er ikke av denne verden"

Jesus er Konge. Han sa så selv. Men Han fortalte oss også: "Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her eller der er det: For se, Guds rike er inne i dere." (Luk 17,20-21) Hvis vi er trofaste troende, tilhører vi faktisk to riker. Først av alt lyder vi Kristus, vår udødelige Konge. For det andre, lyder vi den jordiske regjering som Gud har satt over oss. Når vi mottar motstridende befalinger fra disse to rikene, støtter vi og adlyder vi alltid Jesus. Han er vår høyeste Konge. Vårt borgerskap er himmelen og er mye mer verdifullt enn noe statsborgerskap som kan gis oss her på jorda. En dag vil vi arve en ny himmel og en ny jord, hvor vi skal regjere sammen med Jesus for evig. Mens vi lever her på jorda, kan vi forvente forfølgelse. På samme måte som de forfulgte og trakasserte Jesus, vil vi Hans etterfølgere, bli forfulgt og trakassert.
La oss se på forskjellene som eksisterer mellom de to rikene det her er snakk om:


Det jordiske riket
* er regjert av denne verdens sivile myndigheter
* er under den onde; kjent for sin korrupsjon
* ondt, kjødelig og materialistisk
* vi blir borgere av det ved naturlig fødsel
* bestemmer over både hellige og syndere
* blir styrt av kjødelige lyster og syndens og dødens lov
* har avvist evangeliet og korset og forfølger de troende


Det evige riket
* er regjert av Kristus og av Guds Ord, Bibelen.
* er i Guds hender, og kjent for ærlighet og trofasthet
* er åndelig, godt, ærbødig og hellig
* vi blir borgere gjennom den nye fødsel
* bestemmer bare over de trofaste kristne
* blir styrt av Kristi lov som gir rettferdighetens frukter
* avviser verdens fristelser og alle dens forførelser


Daniel 7,21 og Åp 13,7 forteller oss om "krigen mot de hellige". Denne krigen har allerede begynt, selv om mange ikke er klar over det. Til tider har denne verdens rike følt seg truet av at himmelens rike vokser så raskt. Men Guds folk utgjør ingen trussel mot verdens regjeringer, fordi vi higer ikke etter politisk makt. Slike ambisjoner hører kun denne verdens riker til.


Fra gammelt av, trodde mange regjeringsledere at de kunne beholde sin tydelige politiske makt over alle når hver eneste borger tenkte og gjorde de samme tingene. I mange århundrer viste denne politiske makten seg ved å blande stat og religion. Gjennom dåpsritualer gav de europeiske styresmaktene barna borgerskap i deres land og medlemskap i deres statskirke. Sanne kristne som nektet å bringe deres barn til dåpen utsatte seg for styresmaktenes vrede. Forferdelige bølger av forfølgelse og terror skyllet over dem i det femtende og sekstende århundre. På en eller annen måte har denne verden vært i krig mot de sanne troende fra begynnelsen av den kristne tidsregning og frem til nå.


Det er all grunn til å takke Gud for at mange land nå garanterer samvittighets- og religiøs frihet. Kanskje tror vi at forholdet mellom verden og de kristne dermed er blitt og blir bedre og bedre. Far ikke vill! Selv om færre kristne i Europa i dag blir martyrer for sin tro, er det andre farer som lurer.


"For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12)


Krigen mot de kristne fortsetter. Mens våre trossøsken ble forfulgt i Øst - og blir det fremdeles, så vi lite av åpenlys forfølgelse i Vest. Men nå begynner også dette å skje i Vest-Europa. Trossøsken som tilhører frikirkelige forsamlinger - og da spesielt baptister og pinsevenner - sektstemples og opplever forfølgelse og trakassering i land som Belgia og Frankrike. Satan går rundt som en brølende løve enkelte steder. I Hvite-Russland nektes baptister å døpe. Men djevelen omskaper seg også til en lysets engel.


Spørsmålet er derfor: Er vi forberedt på krig?


Verden vil gjerne få deg over på sin side blant annet ved:


* la deg underlegge landets ugudelige lover: fosterdrapsloven, kjønnsnøytral såkalt "ekteskaps-" lov
* tre inn i landets militære forsvar
* la barna dine oppdras etter denne verdens tenkemåte, ved å hindre kristen påvirkning


Hvordan vil læren om de to slags rikene påvirke dagens kristne?


* Kristne står for ikkevold. De vil ikke skade eller drepe noen.
* Kristne ønsker et skille mellom statsmakten når det gjelder stat og kirke. Staten kan ikke bestemme over Kristi forsamling, og kristne kan derfor ikke ta del i arbeid og støtte organisasjoner/partier som setter til side Guds ord for menneskebud.
* Kristne skikker seg ikke lik denne verdens stadarder på noe område av livet. De lar Skriften stå over alt.
* Kristne har ikke noe å gjøre med denne verdens falske religioner.
* Kristne underlegger seg ikke ugudelige lover og følger dem.

Skriftsteder å studere: Joh 17,9-16;1.Joh 2,15-17 og 3,1 og v.13;Apgj 4,18-20 og 5,29.

Vi må gjenerobre Bibelens shalomvisjon, del 2

"Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9) Den fred Jesus taler om er Guds shalom. Det er den fred som kommer med Guds rike, og som det er vårt kall å bringe inn i denne verden. Vi er kalt til å bringe fred der hatet råder.

Denne fred som vi er kalt til å leve i, og gi andre del i, har sin bakgrunn i det apostelen Paulus skriver om i Ef 2,14: "Men han er vår fred..." Skal vi bringe fred og forsoning, må vi selv ha en erfaring av å ha opplevd fred med Gud.

Det er forunderlig å se hva kraften som finnes i Kristi forsoning kan utføre. Vi har sett det igjen og igjen. Mennesker som hater hverandre, og som finner Kristus, blir frelst og opplever det nye livets forvandling, faller sin fiende om halsen og ber om tilgivelse og hater smelter i en kjærlighetens omfavnelse. Vi har sett det i Nord Irland, hvor katolikker og protestanter har vært i stand til å leve sammen på grunn av forsoningens forvandlende makt, og vi har sett det i Israel hvor jøder som har funnet at Jesus er Messias og palestina-arabere som har hatt samme erfaringen, begynner å elske hverandre.

Om Kristi forsamling kunne begynne å leve ut shalom-budskapet i hverdagen, ville vi begynne å se mer av Guds rikes kvaliteter og realiteter bryte inn i de områdene hvor vi bor, og mennesker ville bli forvandlet. Det er dette som er den dypeste forklaringen på den sterke menighetsveksten som anabaptistene opplevde på 1500 tallet. De bar ingen våpen, de var overmannet av Kristi kjærlighet og dens forvandlende makt og de begynte å leve ut Bergprekenen.

Det finnes de som mener at innholdet i Bergprekenen hører 1000 års riket til. Men det finnes ikke noe bibelsk grunnlag for å hevde noe slikt. Bergprekenen er Guds rikets grunnlov, og skal leves ut her og nå- ikke en gang i fremtiden.

Kristi forsamling trenger å få åpnet sine øyne til å se dette - det vil revitalisere den, og bringe mange til tro på Kristus.