Inntil Kristus vinner skikkelse i oss

"inntil Kristus vinner skikkelse i dere ..."

Dette er vårt aller største behov, noe større finnes ikke: hellighet. Uoppnåelig, sier du kanskje. Ja, om dette var noe vi klarte på egenhånd. Men det er Helligåndens ansvar. Likefullt - Bibelen oppfordrer oss til å jage etter helliggjørelse:

"Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren." (Hebr 12,14)

Er dette på din bønneagenda? Bærer du på en hellighetslengsel? Om ikke, kan du be om den!

Jeg ber om en hellighetsvekkelse, en større og djupere ærefrykt for den HELLIGE Gud. Jeg ber om at Kristus skal vinne skikkelse i våre liv. At vi skal bli mer og mer preget av Kristi sinnelag. Da vil vi begynnne å se oss selv og andre i Guds lys.

Dette kommer ikke av seg selv. Det må bes frem.

Det var dette som var det store bønneemnet hos apostelen Paulus:

"Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere." (Gal 4,19)

Merk deg dette: med smerte.

Når vi forstår hva som står på spill for Kristi kirke på jord, og vi ser den forfatning kirken er i, er det med djup smerte vi ber denne bønnen. Ser du det ikke - be om å få se!

Min bønn er at Den Hellige Ånd må gripe tak i mitt liv og forme og danne det så jeg blir lik Kristus. Det er en pågående prosess som varer livet ut.

Så er jeg blitt så glad i dette bildet av den ortodokse munken. Det er tydelig at han er blitt preget av Kristi lys.

Måltidet som gjør oss til ett

"Vi trenger alle å spise og drikke for å beholde livet. Men å invitere til et måltid er mer enn mat og drikke. Det er å glede seg over de livets gaver som vi deler med hverandre. Et måltid hører med til det mest fortrolige og hellige som mennesker kan oppleve. Rundt bordet blir vi sårbare, vi fyller hverandres tallerkener og glass og oppmuntrer hverandre til å spise og drikke. Det skjer mye mer rundt et måltid enn at man stiller hungeren og tørsten. Rundt bordet blir vi en familie, en vennekrets, et fellesskap, ja, en eneste kropp.

Det er derfor det er så viktig å 'dekke bordet'. Blomster, lys, vakre servietter - alt slik som hjelper oss til å si: Dette var en spesiell stund, la oss nyte den!"

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Patriark Kirill fordømmer drapene på fem ortodokse kvinner

Patriark Kirill (bildet) fordømmer på det sterkeste drapene på fem ortodokse kvinner i byen Kizlyar i Dagestan i det nordlige Kaukasus i Russland søndag. En radikal islamist gikk til angrep på fredelige kirkegjengere. To politimenn skal også være hardt skadet. En av de fem kvinnene døde på operasjonsbordet. To andre skal ha kritiske skader, så dødstallene kan stige.

En 22 år gammel mann hjemmehørende i Kizlyar skal ha begynt å skyte mot kirkegjengerne som var i ferd med å forlate kirken i forbindelse med en lokal kirkelig høytid. Gjerningspersonen ble senere skutt og døde. IS skal ha påtatt seg ansvaret for ugjerningen, men det er usikkert om dette har rot i virkeligheten.

Patriark Kirill, som er overhodet for Den russisk-ortodokse kirke, uttrykker gjennom sin pressetalsmann Alexander Vokov, at han er sjokkert over det blodige angrepet. Patriarken mener det hele er en iscenesatt provokasjon for å forsterke motsetningene mellom muslimer og kristne i området. I århundrer har de levd side om side i fredelig sameksistens. Den politiske situasjonen i Dagestan har i lang tid vært svært spent.

Billedtekst: Patriark Kirill. Foto: Wikipedia.

Tidligere flykaptein i det amerikanske flyvåpnet blir leder for ikke-volds kirke

Glen Guyton (bildet) er valgt til ny eksekutiv-direktør for Mennonite Church USA. Han har tidligere vært kaptein i det amerikanske luftforsvaret, men fant det uforenelig med Jesu ord i Bergprekenen og ble anabaptist. Han ble døpt og tillagt Calvary Community Church i Hampton, Virginia, USA. Glen Guyton tar over etter Erwin Stutzman, som pensjonerer seg 30. april.

Når Glen Guyton ble medlem av Calvary Community Church i 1993 var han fremdeles i forsvaret. Han var stasjonert i Langley Air Force Base. Guyton gir uttrykk for at han føler stor takknemlighet til spesielt to mennoniteledere, biskop L.W. Francisco III, pastor i Calvary Community Church og Titus Peachy, som har tilhørt Mennonite Central Comittee, for at de underviste ham og hjalp ham til å forstå hva det vil si å være en anabaptistisk kristen hengitt til ikke-vold.

Han fikk hjelp både fra mennoniter og kvekere til å bli komme seg ut av det militære med begrunnelse i samvittighetsårsaker. Det skal ha vært litt av et papirarbeid.

Om sitt kall til å tjene mennonitene i USA sier Glen Guyton:

'Jeg skylder mine barn og de yngre generasjonene at jeg fortsetter der hvor jeg har begynt. Jeg ser på meg selv som en tradisjonell anabaptist.'

Glen Guyton får gode skussmål fra de som kjenner ham. De fremhever spesielt hans antirasistiske engasjement, hans gode kommunikasjonsevner og hans kjærlighet til det kirkesamfunn han nå er kalt til å tjene.

Asketisk munk reddet den syrisk-ortodokse kirken

Det kunne ikke ha vært mer passende å feire minnet om Jakob Baradeus (ca 500-578) enn i den store fasten! Syreren var alltid kledd som en tigger. Navnet Baradeus kommer fra kappen av hestehår som han bar. Hans liv var et asketisk og svært enkelt liv - men du verden - med hvilken kraft!

Og det passer veldig godt i 2018 at vi løfter fram en syrisk kristen!

På denne dagen feirer våre venner i den syrisk-ortodokse kirken en av sine største skikkelser - Jakob Baradeus. Etter kirkemøtet i Khalkedon i år 451 var de orientalske kirkene isolert fra Konstantinopel. En av de som holdt disse kirkene sammen og som styrket dem var Baradeus. Til fots vandret Baradeus gjennom Lilleasia, Syria, Mesopotamia, ja, helt til Armenia og grensen til Persia. Overalt gav han de troende nytt mot, blant annet ved å feire nattverden sammen med dem.

Denne Jakob Baradeus vokste opp i Tela Mauzalat som ligger øst for Edessa. Her var hans far prest. Jakob tilbrakte en stor del av oppveksten i et kloster, og ble sterkt preget av klosterets bønnerytme. Han lærte seg gresk og syrisk og ble etter hvert viden kjent for sitt liv i bønn og askese. Ryktene nådde til og med keiserinne Theodora i Konstantinopel. Hun sendte bud på ham, og Jakob gav seg motvillig på vei. Hva skulle han der å gjøre? Hans kall var å være tro mot sine egne i sitt eget hjemland.

Jakob Baradeus ble ikke blendet av det overdådige ved det keiserlige hoff. Han trakk seg tilbake til et kloster der han kunne leve alene i bønn de årene han oppholdt seg i den keiserlige byen. Så fort anledningen bød seg la han i vei hjemover. Det skjedde da keiserinne Theodora forstod hvor alvorlig situasjonen var for de kristne tilhørende den syrisk-ortodokse kirken. Det var stor mangel på åndelig lederskap. Av keiserinnen fikk Jakob Baradeus oppdraget med å gjenoppbygge den syriske kirken. Ingen liten oppgave.

I Konstantinopel fantes det noen syriske biskoper på denne tiden. Keiseren hadde sørget for å sette dem i husarrest. De vigslet han til biskop.

Den såkalte Jakobsliturgien, som brukes den dag i dag, er fremdeles i bruk. På en reise i Egypt ble han svært syk. Han døde 30. juli år 578 i et kloster nær den egyptiske grensen.

16 åring med sterk lidenskap - vil nå barna i Mongolia med evangeliet

Hils på Aruynbold (bildet). Han er bare 16 år og kommer fra Mongolia. Aruynbold er grepet av Jesus, ja, så mye at han har én lidenskap: han vil nå de unådde i det området av Mongolia hvor han selv lever og da spesielt barna!

Mens de fleste norske 16 åringer er opptatt av helt andre ting, har Aruynhold en djerv visjon som han har gitt livet sitt for. Jeg skulle ønske mange av bloggens lesere kunne føre navnet hans opp på bønnelisten sin og be for ham. For det trenger han.

Gjennom 'School without Walls' får han opplæring i evangeliseringsarbeidet. 'School without Walls' er et prosjekt misjonsorganisasjonen Mission Eurasia driver.

Den kristne tro har ikke djupe røtter i Mongolia. I 1991 ble de fire første mongolerne døpt. Men veksten har vært eksplosiv. Nå finnes det 600 kristne forsamlinger spredt over hele landet, med tilsammen 50.000-100.000 medlemmer. De siste årene har det vært en stagnasjon i veksten. Det kan ha sammenheng med økende materialisme blant folk flest, og det faktum at sjamanismen har opplevd en kraftig oppblomstring den senere tiden.

Norsk Luthersk Misjonssamband har vært en pionermisjon i Mongolia og har arbeidet der i mer enn 20 år.

Om å oppdage skjønnheten og godheten

"Vi behøver ikke reise langt for å finne den skatt vi søker. Det finnes skjønnhet og godhet akkurat der hvor du befinner deg. Og bare når vi kan se den skjønnhet og godhet som vi har i vi nærhet kan vi oppdage skjønnheten og godheten på våre reiser rundt omkring. Det finnes træ og blomster å nyte, malerier og skupturer å beundre, og mest av alt finnes det mennesker som ler, leker og viser vennlighet og mildhet. De finnes overalt omkring oss som gaver til å ta imot i takknemlighet.

Vi fristes til å samle all den skjønnhet og godhet som vi møter og anvende den i forbindelse med det vi arbeider med. Men da kan vi ikke gledes over den. Vi merker snart at vi trenger ferie for å hente oss inn igjen. 

La oss oppdage skjønnheten og godheten som vi har i vår nærhet før vi søker etter den et annet sted."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Munken som ville ta vare på de jødiske røttene

I dag feirer vi minnet om en viktig skikkelse i den keltiske kirken: hellige Colman. Den irske munken etterfulgte Aidan og Finan som biskop av Lindisfarne. Han var biskop der i årene 661 til 664. På synoden i Whitby tok han parti med kelterne, som erklærte sin lojalitet til apostelen Johannes som hadde det synet at de skulle fortsette å feire påsken etter den dateringen jødene fulgte.

Slik hadde nemlig den keltiske kirke alltid gjort. Colman ble derfor svært overrasket over utfallet fra synoden, som valgte å følge Romerkirkens datering og ordning for påsken.

Han trakk seg derfor tilbake til Iona. Han var ikke alene om det. En stor gruppe engelske og irske munker gjorde det samme. Sammen med dem var det også 30 munker med hjemstavn i Northumbria. Ingen av dem ville implementere den romerske ritusen og underlegge seg dem.

Noen år etter vendte Colman sammen med munkene tilbake og reiste til sitt hjem på vestsiden av Irland. Der grunnla han en kommunitet i Inis Bofin på vestkysten av Irland i år 667. Munkene som kom fra Nortumbria trivdes godt, men de klaget over at de irske munkene hver sommer la ut på en reise ut på landsbygda, og dermed ikke var hjemme til å hjelpe til med innhøstingen. Det førte til at Colman bygget et eget kloster til munkene fra Northumbria i Mayo i innlandet av Irland.

Colman døde i 670-årene. Vi vet ikke akkurat når.

Billedtekst: Hl.Colmans katedral.

Ukrainsk bønnekjempe døde på sin post

Fredag denne uken ble en bønnens mann begravet i Ukraina. Alexander Kromchenko (bildet) var pastor for Forklarelseskirken i den ukrainske byen Maryinka og ble bare 59 år gammel. Han døde onsdag.

Alexander Kromchenko var blant menighetslederne som organiserte daglige bønnemøter i et bønnetelt i sentrum av Donetsk i 2014 når krigen brøt ut i det østlige Ukraina. Han risikerte sitt eget liv da han var med på å evakuere funksjonshemmede og små barn fra selge krigssonen.

Kromchenko var også blant de menighetslederne som ble tatt til fange av separatistene, og som ble mishandlet og tortuert ene og alene på grunn av sitt engasjement med bønneteltene.

Nylig fikk han nyresvikt og det er mye som tyder på at dette kom som et resultat av torturen han måtte utstå i hendene på brutale gjerningsmenn.

De siste fire årene har Alexander Kromchenko levd under et kolossalt press. Trofast har han stått med i inderlig bønn og uselvisk har han lagt ned sitt liv for forkomne og lidende menneskeri hjembyen. Kromchenko bar med seg et sterkt vitnesbyrd om Jesus, i eget levd liv.

La oss huske hans kone, deres tre voksne barn og barnebarn, og for menigheten han så trofast ledet de siste årene.

Billedtekst: Alexander Kromchenko og Jesu kors hører sammen. Foto: Mission Eurasia.

Faste og forenkling, del 4

De siste årene har May Sissel og jeg hatt gleden av å ha besøk i vårt hjem av flere familier fra USA. Det de alle vært mennonitter av den gode, gamle sorten. De har kommet fra forskjellige steder i USA, men alle har hatt noen særskilte kjennetegn:

* De har vært måteholdne og nøysomme.
* De har vært enkelt kledd.
* Takknemlige.
* Bedt for og takket Gud for maten.
* Hatt veloppdragne barn.
* Alltid hatt et fokus på Guds rike.

De bar med seg en fred og en ro som satt igjen i veggene når de dro. På flere måter representerte disse mennonittene noe av det som særpreget tidligere tiders generasjoner, og som kan beskrives med ett ord: gudsfrykt. De kom til oss med pust fra en annen verden.

Neida, alt var ikke bedre før. Slett ikke. Og det er absolutt mulig å ha skinn av gudsfrykt, men fornekte dens kraft. Det sier Bibelen. Men mennonittenes måte å leve på representerer noen verdier vi burde se nærmere på. Som at det er forskjell på hverdager og helg.

Jeg er så gammel at jeg har opplevd søndagsmiddagen. Den var annerledes. Da spiste vi festmat. Surret oksesteik, for eksempel. Og så hadde vi dessert. Og det var kake til kaffe'n. Noe slikt hadde vi aldri ellers i uken. Søndag kledde vi oss annerledes. Og vi hadde tid til hverandre. I vår tid er det festmat på bordet stort sett hver dag, og det er ingen forskjell på søndager og hverdager.

Det er trist i grunn. Veldig trist. Da lærer vi oss ikke til å sette pris på maten - heller ikke festen.

Men det som først og fremst slår en i møte med disse mennonitene er ordet: nøysomhet.

De overdriver ikke. Det er enkelt.

Enkle, slitesterke klær. Det er kanskje det vi legger merke til først. Men det er noe mye mer: de er opptatt av andre verdier. De er kort og godt opptatt av Guds rike, og setter det RIKET først. Jesus er deres konge. Han er kongen i det riket. Og da sees alt ut fra det perspektivet. De kommer ikke først. Guds rike kommer først.

"Ja, gudsfrykt med NØYSOMHET er en STOR VINNING", skriver apostelen Timoteus til sin unge medarbeider Timoteus, og så legger han til:

"For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter pener har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner. Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet." (1.Tim 6,6-11)

Jeg merker meg ordet 'fortapelse' i denne sammenhengen. Et liv i rikdom, fråttseri og pengekjærhet kan føre til fortapelse. Når hørte du det sist i en preken? Det har i hvert fall gått av moten, og du blir ikke populær om du skulle si noe slikt.

(fortsettes)

Gud bruker skrøpelige kar som formidler Guds kraft og mennesker blir helbredet

Dette griper meg så sterkt! De som har fulgt meg en stund på bloggen vet at den anglikanske presten Andrew White (bildet) er en av mine troshelter og inspiratorer. Han er sterkt angrepet av MS, men gir seg ikke for det.

Nå forteller han at han for to uker siden var i Bristol for å tale på konferansen "Wildfire" og be for mennesker.

Andrew White forteller: "En kvinne ved navn Debbie ble radikalt helbredet fra en svært alvorlig ryggmargslidelse. Hun hadde hatt en stor operasjon og satt i en rullestol og var i sterke smerter. Hun ble helbredet på et øyeblikk og begynte å danse."

Kvelden etter var Debbie på møtet igjen. Denne gangen for å avlegge sitt vitnesbyrd.

"Hun bar på barnebarnet sitt. Det hadde hun ikke klart tidligere. Men hun var ikke den eneste som ble helbredet den kvelden. Blant annet en person med en svært alvorlig hodeskade. Det var også andre. Hvilken mektig Gud vi har."

Men selv sitter Andrew White i rullestol. Hans MS-sykdom har forverret seg og han kan ikke gå lenger. Hans kone har også MS. Men de er begge helt overgitt til Gud, og tjener Ham selv i stor svakhet og skrøpelighet.

Jeg har aldri vært så dårlig som nå, men jeg har heller aldri vært vitne til så mange under skje i menneskers liv som vi ber for. I det arbeidet vi driver har vi heller ikke sett så mange helbredelser.

Menneskelig sett henger ikke dette på greip, men det er himmelsk logikk! Gud utvelger det som ingenting er. Et av Hans navn er: UNDER!

Hemmeligheten er Guds nærværet.

Faste og forenkling, del 3

"Enkelhet er frihet. Dobbelhet er bundethet. Enkelhet gir glede og harmoni. Dobbelhet gir bekymring og frykt," skriver kvekeren Richard Foster i boken: 'Veier til glede' med undertittelen: 'Innføring i de klassiske åndelige disipliner', utgitt av Luther forlag i 2001. Boken anbefales på det aller varmeste.

Foster legger til:

"Den kristne enkelheten er en indre realitet som fører til en ytre livsstil. De indre og de ytre aspektene er like viktige. Vi bedrar oss selv dersom vi tror at vi kan få del i den indre enkelheten uten at den har en dyptgripende virkning på vår levemåte. Og forsøk på å tilegne seg en ytre, enkel livsstil uten å ha grepet den indre siden av den, fører til en dødelig loviskhet." (Richard Foster: Veier til glede. Luther forlag 2001, side 89).

Dette er svært viktig å få med seg. Det ytre og det indre hører uløselig sammen. Lever man det indre livet med Gud i stillhet vil det føre til at det ytre også påvirkes. Det er uunngåelig.

"Enkelheten begynner med indre samling og helhet," skriver Foster og siterere en annen kveker for å konkretisere hva dette betyr. Det betyr å leve ut det Thomas Kelly kaller 'det guddommelige sentrum'.

Søren Kirkegaard hadde grepet dette. Det som er selve kjeren i kristen enkelhet med den djupe boktittelen: Et rent hjerte er å ville én ting.

"Det å erfare den innvendige enkelheten frigjør oss utvendig," skriver Foster og legger til: "Vår tale blir sann og ærlig. Trangen etter status og posisjon forsvinner, for vi trenger ikke lenger status og posisjon. Vi avstår fra å briljere med et sløsende forbruk, ikke fordi vi ikke har råd til det, men på grunn av våre prinsipper. Våre eiendeler står til andres disposisjon. Vi gjør samme erfaring som Richard E. Byrd. Etter seks måneder alene i det øde Antarktis, skrev han i dagboken: Jeg er i ferd med å lære ... at et menneske kan leve rikt uten store mengder ting."

(fortsettes)

Vær barmhjertig mot deg selv

"Vi trenger stillhet i livet. Vi lengter etter stillheten, men når vi går inn i den møter vi mange indre ulyder som ofte er så forstyrrende at et stresset og splittet liv virker å være å fortrekke. To irriterende 'lyder' dukker raskt opp i stillheten: begjæret og vreden. Begjæret fjerner alle utilfredstillende behov og vreden alle trasige relasjoner. Men det er svært vanskelig å håndtere begjæret og vreden.

Hva skal vi da gjøre! Jesus sa: 'Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer.' (Matt 9,13) Offer betyr her at man overlater, utestenger, brenner bort eller døder. Det kan vi ikke gjøre med begjæret og vreden. Det skulle ganske enkelt ikke fungere. Men vi kan være barmhjertige mot oss selv og forvandle disse fiender til venner."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

'Den andre Martin' - forsoningens mann

Martin Bucer (1491-1551) er en mann etter mitt hjerte. Her i Norge er det vel knapt nok noen som har hørt om ham. Det til tross for at han var samtidig med personligheter som både Luther, Zwingli og Calvin.

Bucer var opprinnelig dominikanermunk. Men noe skulle skje i 1518 - altså for ganske nøyaktig 500 år siden. Da studerte Bucer ved universitetet i Heidelberg, akkurat på den tiden augustinermunken Martin Luther kom for å forsvare sine kontroversielle teser om avlaten og avlatshandelen. Martin Bucer - også kalt 'den andre Martin' - ble sterkt grepet av Luthers budskap. Det førte til at brudd med Den romersk-katolske kirke og dominikanerordenen. Buccer begynte å spre reformasjonens ideer.

Men splittelsen mellom Luther, Zwingli, Calvin og de radikale anabaptistiske gruppene, plaget Bucer. Han kjempet for å forsone dem. Særlig Luther og Zwingli. Det gjaldt ikke minst deres syn på nattverden. Luther på sin side snakket om at Kristus var reelt til stede i brødet og vinen, mens Zwingli snakket om et symbolsk nærvær.

Nå forsøkte ikke Martin Bucer å få dem til å ombestemme seg, men arbeidet med å finne formuleringer som var tilstrekkelig åpne for at begge kunne skrive under på dem. Han ville få dem til å forenes om det vesentligste, og ikke henge seg opp i formuleringer og ordkløveri.

Men han skulle ikke lykkes.

Oppgitt skrev han: "Hvis du fordømer alle som ikke tror akkurat som du og hevder at han er utelukket fra Guds nåde, hvem kan du da egentlig betrakte som en bror? For min del har jeg aldri truffet to personer som er enige i alle ting. Dette gjelder for teologien som for alt annet."

Martin Bucer hadde sitt virke i Strasbourg. Der dannet han små kommuniteter. I 1549 ble han svunget i midlertidig eksil av keiseren og flyktet til England hvor han så dør i 1551.

Velsignet være hans minne.

Billedtekst: Fra Bucer's bok om Guds rike. Foto: Wikipedia.

To ekstremister arrestert i Bangadesh - avverget drap på kristne

Sikkerhetsstyrker i Bangladesh har arrestert to medlemmer av en forbudt ekstremistgruppe som hadde planer om å drepe muslimer som hadde konvertert til kristen tro. Muslimer som konverterer til kristen tro blir ofte behandlet svært tøft av ekstremister og flere av dem er blitt drept i målrettede angrep de siste årene.

Det er to medlemmer av Jama'atul Mujahideen som er arrestert. De to kommer fra Dakha. Det er avisen Dhaka Tribune som melder dette.

De to, en mann på 39 og den andre på 26 var bevæpnet med matcheter. Da de ble arrestert hadde de også en større pengesum på seg, og ekstremistisk litteratur.

La oss be for den kristne kirke i Bangladesh.

Faste og forenkling, del 2

Kan man tenke seg at ordet 'forenkling' kunne oversettes 'fokusert' eller 'sentrert'? Om det vesentligste?

Arthur G. Gish var en amerikansk fredsaktivist, forkynner, forfatter og offentlig taler, som har betydd mye for meg. Han levde et selvvalgt liv i enkelhet og moderasjon helt frem til sin død i 2010. Hans bok: 'Beyond the Rat Race' er min fastelesning dette året. Gish, og hans kone Peggy Faw Gish, som fremdeles lever og som fortsetter ekteparets fredsarbeid, har anabaptistisk bakgrunn gjennom 'Church of the Brethren'. I boken skriver Gish, her i min oversettelse:

"Enkelhet er ikke noe enkelt. Å motstå presset fra samfunnet krever stadig streben og disiplin. På andre siden: slapp av! Du kan ikke fremtvinge enkelhet. Forsøk ikke å være noe du ikke er. Enkelhet er en gave." (side 15).

Så kommer Gish med noen eksempler:

"En enkel livsstil innebærer også enkelhet i tale og tanke. Enkel tale forutsetter sannhet og ærlighet. Uærlighet kompliserer. Falskhet er innviklet. Enkelhet unnviker bedrageri. Oppriktighet er genuint. Det er enkelhet. Enkelhet er å leve med ren samvittighet. Tenk på skyldfølelsens komplikasjoner og alle forvregninger skyldfølelsene fører oss inn i. Min far sier at en del mennesker er så forvrengte at de ikke kan ligge rett i en seng. Enkelhet er å leve uten skyld." (side 34)

Gish legger til dette om en enkel tale: "Vi burde si nøyaktig hva vi mener, verken mer eller mindre. Si sannheten slik du ser den. Hvor mange ganger skjuler vi sannheten, forsøker å unngå å såre mennesker og sier det folk vil høre. Resultatet blir overfladisk, uekte relasjoner og mangel på fortrolighet." (side 35)

Så langt Gish. Jeg kommer tilbake til ham.

Jesus har dette å si om en enkel tale:

"La et ja være et ja og et nei være et nei! Alt som er mer enn det, er av det onde." (Matt 5,37)

Det er ikke så lett å forene vår livsstil med våre idealer. Det tror jeg er en utfordring for de fleste av oss.

(fortsettes)

Tiggeren Dobri er hjemme hos Gud

Tirsdag ettermiddag denne uken sovnet 'bestefar Dobri' inn i troen på Jesus, 103 år gammel. Tiggeren Dobri, med blikkboksen, ble en legende mens han levde. Mange kalte ham et levende ikon.           

Og mange er de som har truffet ham utenfor inngangen til Alexanader Neviskij katedralen i Bulgarias hovedstad Sofia. Han samlet inn betydelige beløp, som han ga bort, ikke bare til denne katedralen, men til mange ortodokse kirker. Lite beholdt han selv. Kun til det aller nødvendigste for å overleve.

Dobri Dimitrov Dobrev ble født 20.juli i 1914 i landsbyen Bailovo. Faren hans døde under 1. verdenskrig og hans mor ble overlattt ansvaret med å oppdra barna. Han giftet seg i 1940. Da var Bulgaria dratt inn i 2.verdenskrig. Et bombenedslag under bombingen av Sofia, tok fra ham nesten all hans hørsel. Dobri fikk fire barn med sin kone, han levde lengre enn to av dem.

Etter som årene gikk ble Dobri mer og mer fri fra de materielle aspekteneved livet, og hengav seg utelukkende til det åndelige livet. Rundt år 2000, ga han alt han eide til Den ortodokse kirken og begynte å leve på lite og svært beskjedent rom i en kirke i landsbyen han ble født. Det er på denne tiden han begynner å samle inn penger for å hjelpe til dem restaureringen av kirker og klostre mange steder i Bulgaria. Det skulle bli tusener av kroner tilsammen.

Hans uselviske vesen og store personlige offer gjorde at mange begynte å kalle ham 'helgenen fra Bailovo. Han var elsket av alle.

Dobri døde i hellige Georgs kloster i Kremikovtsi, som ligger i den nordøstlige delen av Sofia.

For å si med våre ortodokse venner: Evig ihukommelse!

Foto og kilde: Orthodox Christianity.com/

Tar fasten tilbake

Fastetiden markers i år med en helt spesiell fasteaksjon i Gjøvik kirke. Menigheten inviterer til 21 fastesamlinger fra 15. februar til og med 22.mars. Fra mandag til torsdag.

Initiativtageren til disse samlingene, som er et pilotprosjekt, Tom Torkehagen:

"Vi samles til en slitesterk kombinasjon av stillhet, lystenning, musikk og ord til ettertanke - før det hele avsluttes med at sammen både synger og leser noen tekster og ber vårt Fadervår."

Samlingene begynner kl.21.00 og den første halvtimen er det stille i kirkerommet.Så blir det musikk ogord for kvelden. Det er også mulig å komme til samlingen kl.21.30, som varer i 20 minutter.

"Mange søker kirkerommet når de er på ferie i utlandet,særlig på storbyferie. Der søker de ro i omgivelser som kan inspirere og utfordre. Men ofte kan terskelen til den lokale kirken være litt høyere. Og når sant skal sies er ikke dørene her hjemme like ofte åpne heller," sier Torkehagen.

Men nå åpnes dørene til en annerledes opplevelse i kirkerommet.

"Vårt ambisiøse ønske er at dette skal bli et tilbud med lav terskel, høyde under taket, liten innsats men med stort utbytte," legger han til.

Medvirkende ved fastesamlingene er:

Arnfinn Hasle, Ole Jacob Nyhus, Bjørg Antonsen, Jens Dale, Asmund Haugen Tusvik, Jostein Fikstvedt, Ragnhild Hay, Signi Lundgård, Bjørn Olav Hansen, Olve Wendelbo, Nils Kåre Erlimo, Kolbjørn Teien, Dag Landmark, Bram Janssens, Øystein Wang, Vidar Fredheim, Tom Torkehagen, Marit Helene U. Olsen, Kristin Gilje og Håkon Glommen Eriksen

Foto: Kirken.no

Faste og forenkling - del 1

Så har vi tatt fatt på den 40 dager lange fasten. Den tok til i går med Askeonsdag. Denne gangen har jeg valgt 'forenkling' som mitt personlige faste-tema. Hvordan klarer man seg med mindre og får mer glede ut av det? Hvordan kan enkelhet bli en livsstil i en tid så komplisert som vår?

Jeg har forsøkt å oversette en gammel kveker-hymne som skal ledsage meg på vandringen mot den strålende påskedagen:

"Det er en gave å være enkel.
Det er en gave å være fri.
Det er en gave å befinne seg der man burde være.
Og når vi ser oss selv på en riktig måte
kommer vi til å leve i en dal av kjærlighet og glede!

Når virkelig enkelhet er oppnådd
kommer vi ikke til å skjemmes for å leve
og vise kjærlighet.
Å skratte og synge blir en glede.
for gjennom skratt og sang kommer vi rett frem.

Jeg synes den verden vi lever i er blitt komplisert. Vi som vokste opp med manuel skrivemaskin, må forholde oss til en hverdag fylt med alskens dippedutter og avansert teknologi, som vi ikke mestrer. Det er et tempo som er helt hinsides, ja, jeg mener hinsides. C.S. Lewis skal visstnok ha sagt at 'stress ikke er av djevelen, stress er djevelen.' Folk blir syke av alle kravene som stilles for at de skal leve opp til alle forventningene.

Så hvordan kan vi leve enklere liv? Akkurat det opptar meg. Kan fasten hjelpe oss til det.

I noen artikler fremover skal vi se nærmere på disse spørsmålene.

(fortsettes)

Billedtekst: Gammelt møtested for kvekere. Foto: Wikipedia.

Fra fest til aske

Festen er over. Fasten har begynt. Nå ser vi frem mot den strålende påskedagen!

Fastetiden før påske omfatter 40 dager - eller fem uker - som etterfølges av Den stille uken. Alt kulminerer med Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Med selve håpet! Dette er den viktigste av alle årets fastetider. Nå skal vi forberede hjerte, tanke, hånd og kropp på det som kommer. Dette er ettertankens tid fremfor noen. En forberedelsestid. En tid for omvendelse, omprioriteringer. Si ikke at det ikke er nødvendig!

I dag innledes de 40 dagene med Askeonsdag. Dagen da vi får et askekors tegnet i våre panne, for å minne oss om vår synd, vår anger og vår dødelighet.

Men stopp nå litt. Hvorfor begynner fasten på en onsdag og ikke en søndag?

Den store fasten - som tiden fra Askeonsdag og frem til påskemorgen kalles - varer i seks uker. Da regnes også Den stille uken med. Dette utgjør tilsammen 42 dager. Men søndag er ikke fastedag. Allerede fra den tidlige kirkens tid fastet man ikke på søndager. Søndagen er jo en liten påskedag i seg selv! Vi trekker derfor seks søndager fra de seks ukene. Da ender vi opp med 36 dager, regnet fra 1.søndag i fastetiden. Dermed må vi plusse på fire dager for å få 40 og dermed havner vi på onsdagen før 1. søndag i fastetiden - Askeonsdag.

Askeonsdag har fått navnet sitt etter en av de aller viktigste symbolene i Bibelen på fasten - asken. I bibelsk tid kledde folk seg i sekk og aske for å vise anger og omvendelse. Profeten Daniel strødde aske over seg når han ropte til Gud om nåde, mens hele folket i Ninive kledde seg i sekk og aske når de fastet.

Når korset tegnes i vår panne i dag så sier presten eller liturgen:

"Kom i hu, menneske, at du er støv og til støvet skal du vende tilbake. Omvend deg og tro evangeliet!"

Det er absolutt på sin plass å bli påminnet det i en tid hvor mange tror de er udødelige.

Korset minner oss samtidig om hvor høyt Gud elsket verden da Han ga sin enbårne Sønn til soning for alle våre synder.

"Evangeliene gjelder ikke oss"

Det finnes en lære utbredt i visse sammenhenger hvor det hevdes at evangeliene bare er for jødene, ikke for de kristne. Snakk om feilskjær! Ikke noe merkelig at man kjører av veien når det viktigste av alt - det som handler om Jesu liv og lære - blir nedvurdert og ansett som ikke relevant for oss.

Påstanden er også så absurd at det er merkelig at noen biter på dette, men det gjør de. Det ville jo bety at alt det Jesus har å si om etterfølgelsen, om Guds rike, om frelsen, Hans lidelse, død og oppstandelse, ikke angår oss - for dette er kun til jødene.

Andre går ikke så langt som å skrote evangeliene, men de hevder at Bergprekenen ikke gjelder vår tid, men et fremtidig Tusenårsrike. Merkelig. Det som kjennetegner et kommende Tusenårsrike er at det er fred på jord. I Bergprekenen sier Jesus at de som stifter fred er salige. Hva skal man med fredsstiftere om det er fred over alt? Men det er bekvemmelig å ha et slikt syn. Da slipper man å forholde seg til det radikale budskapet i Bergprekenen.

2018 er for meg evangelienes år. Hver søndag jeg skal preke, og jeg ikke har fått oppgitt et spesielt tema, velger jeg å preke over en evangelietekst, gjerne søndagens prekentekst. Det er fantastisk flott å følge kirkeårets tekster. Det gir variasjon og man får frem bredden i Guds ord. Følger man dem er det ikke så lett å bli ensporet i sin forkynnelse. Det er lett å falle for fristelsen å forkynne det man selv er opptatt av. Noen predikanter har fem-ti emner de stadig gjentar.

Men vi er kalt til å forkynne hele Guds råd, jfr Apg 20,27:

"For jeg har ikke holdt noe tilbake. men forkynt dere hele Guds råd ..."

Til hele Guds råd hører både Det gamle- og Det nye testamente.

Når vi feirer gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet leser vi alltid kommende søndags tekster, og vi reiser oss alltid når evangelieteksten leses. Det for å markere at det er Jesu egne ord vi leser, og de har vi ekstra ærbødighet overfor.

Vietnamesisk kristen vil vende tilbake til landsbyen hvor han ble mishandlet - for å gi dem evangeliet!

Nettavisen 'The Christian Post' forteller historien om en kristen vietnameser som ble brutalt angrepet for sin tro i 2016 av sin egen familie og lokale landsbybeboere. Selv om han ble banket opp og forvist fra hjemstedet sitt, har han bestemt seg for at han vil vende hjem og dele evangeliet med landsbyens beboere.

Vietnam ligger på 18 plass på den siste World Watch List til Åpne Dører. World Watch List er en oversikt over land hvor kristne utsettes for forfølgelse på grunn av sin tro. Mennesker med buddhistisk eller animistisk bakgrunn opplever hard forfølgelse fra myndighetene, familie, venner og naboer om de blir kristne.

Mannen heter Vang Atu og er bare 28 år. Han er far til to barn. Opprinnelig var han animist og tilba ulike ånder som skulle gi ham lykke, velstand, god helse og mat. I 2013 ble han en kristen. Møtet med Jesus skapte en radikal endring i livet hans. Han begynte ganske raskt å fortelle andre landsbybeboere om Jesus, og fire familier, inkludert tre medlemmer av hans egen familie, ble kristne.

Men ikke alle var like begeistret over det som skjedde.

17. april i 2016 var Vang Atu og noen av de andre som var blitt kristne samlet til et bønnemøte i huset til Atu. Når myndighetene fikk høre om dette, la de straks ned forbud om at de kunne møtes til slike bønnesamlinger. Samme dag ble Atu angrepet av fire landsbybeboere ledet an av hans bror. De hadde kommet til Atu's hjem og krevde at de øyeblikkelig avsluttet bønnemøtet, hvis ikke skulle de rive ned huset.

Plutselig slo broren Atu med en stang over armene. Slagene var så harde at Atu begynte å blø og armen brakk. Atu og de andre ble så truet på livet. Landsbybeboerne gikk samtidig til angrep på huset og ødela det.

Likevel vil Vang Atu tilbake. Ikke for å hevne seg, men for å forkynne evangeliet! Nå ber han om forbønn og ber oss om å be om at Gud åpner en dør for ham inn i landsbyen igjen.

Herrens herlige nærvær

"David visste at hans glede bare kunne bli gjenopprettet gjennom Hans herlige nærvær. (Salme 51,13), så han ropte ut fra sitt hjertes djup: 'Kast meg ikke bort fra Ditt nærvær.' (KJV). Han klarte ikke engang å forestille seg tomheten ved et liv uten Den Hellige Ånd.

Til slutt, når David hadde forvillet seg, løp han raskt tilbake og inn i nærværet og omvendte seg og nok en gang kunne han kjenne Herrens omfavnelse og den trøst det gav. 

Og som hans belønnning omfavnet Gud ham med sin herlighet og la en ny sang i hans hjerte, gav ham frelsens fryd og gav ham fred. 

Tross alt var han en mann etter Guds hjerte."

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

16.000 kristne drept i Nigeria siden 2015

I følge en helt ny rapport utgitt av The International Society for Civil Liberties & the Rule of Law, har minst 16.000 kristne blitt drept i Nigeria siden 2015. Inkludert i dette tallet er de mer enn 5.800 kristne som er drept av Boko Haram og militante fra Fulani-stammen.

Rapporten er sendt til både regjeringen i Nigeria, USA's president Donald Trump og generalsekretæren i FN, Antonio Gutteres, med håp om at det nå kan internasjonal oppmerksomhet og økt press mot de ansvarlige.

Svært mange av de 16.000 drepte er ofre for islamistisk vold.

La oss huske våre hardt prøvede trossøsken i inderlig forbønn.

Oppdatering og forbønnsbehov

Er inne i noen tunge sykdomsdager. Veldig mye og intense smerter og kraftig øresus. Trapper opp Parkinsons-medisinen, men kjenner ikke store endringen ennå. Er takknemlig for alle som ber for meg og familien vår. Må innrømme at nå er dagene tøffe. Kjenner nok litt motløshet for tiden, særlig om nettene. I dag har jeg vært til halvårig kontroll hos øyenlegen. Økt veskeansamling og blødninger i høyre øye. Har fått beskjed fra NAV om at jeg nå får rullestol. Må innrømme at jeg har litt ambivalente følelser i forhold til den, men den vil gjøre meg mer mobil.

Men jeg er så glad for at jeg mitt i svakheten og skrøpeligheten fremdeles får tjene Herren. Det er det som hilder meg oppe, det er det som gir mening. Om menigheter ønsker besøk høsten 2018 eller våren 2019 hadde det vært veldig fint å få plottet det inn i kalenderen snart.

Timeplanen ser slik ut fremover. Be gjerne for disse møtene og seminarene:

Februar:
22.-25: Sammen for Hans ansikt. Nasjonal bønnekonferanse på Grimerud.
Fredag 23 skal jeg ha seminar på bønnekonferansen med tittelen: Norske bønnehus med keltiske røtter - Hvordan leve et liv i bønnens rytme.
Søndag 25 kl.11.00 Preken Toten frikirke, Raufoss
Mandag 26: Fastebetraktning Gjøvik kirke kl.21.30

Mars:
Torsdag 1: Fastebetraktning Gjøvik kirke kl.21.30
Tirsdag 6: Fastebetraktning Gjøvik kirke kl.21.30
9.-11: Baptistenes lederkonferanse
Lørdag 10: Seminar om menighetens bønneliv på Baptistenes lederkonferanse
Søndag 11: Preken i Brumunddal baptistkirke kl.11.00
Tirsdag 13: Fastebetraktning Gjøvik kirke kl.21.30
Torsdag 15: Seminar Misjonskirkens pastor- og lederkonferanse i Fevik
Lørdag 17: Seminar Arendeal baptistmenighet
Søndag 18: Preken Arendal baptistmenighet
Søndag 25: Preken Hamarkirken (Norsk Luthersk Misjonssamband) kl.11.00

Be om mot, styrke, inspirasjon og legedom. Be spesielt om at jeg kan få slippe denne forferdelige øresusen.

Et profetisk budskap for 2018 - om hellighet

Dette profetiske budskapet av Paul Cain (bildet), er helt i tråd med det jeg selv har kjent i lengre tid som et budskap for vår tid. Paul Cain fikk disse ordene av Herren 2. februar i år. Her i min oversettelse:

"Du vil komme til å se noe som vil etterlate noen av dere uten ord i dagesvis! Det kommer en gjenoppblomstring av gudfrykten - det vil skje plutselig, uventet og uanmeldt.

En ny dag kommer! Det er ikke noen reprise - dette vil være noe som ikke kan sammenlignes med noe annet. Dette vil være kjennetegnet på en stor Åndens bølge som vil skylle over jorden.

Den vil handle om hellighet og hjertets renhet - og det er bortkastet tid å fortelle folk at de må være rede. Det kommer bare - plutselig!

En vekkelse hvis kjennetegn er tårer, men også djup intimitet med Den Hellige Ånd."

Baptister og pinsevenner går sammen og danner ny lokalmenighet

Stor glede! Og et stort takkemene! Søndag ble Storfors Frikyrkoförsamling stiftet. Bengt Sjöberg forteller at 'denne forsamlingen er blitt et åndelig hjem for mange, mange innvandrere og flyktninger som trives veldig bra i den varme, åpne og kjærlighetsfulle atmosfæren.'

Det er baptistforsamlingen og pinseforsamlingen på stedet som har slått seg sammen og grunnlagt den nye menigheten.

Storfors er et lite tettsted i Värmland i Sverige med drøyt 2.300 innbyggere. De siste årene har antallet innbyggere blitt stadig færre. Derfor er det med ekstra stor glede at to kristne forsamlinger med noenlunde likt læregrunnlag slår seg sammen for å bli en livskraftig menighet.

Billedtekst: Fra innvielseshøytiden søndag. Foto: Bengt Sjöberg. Brukt med tillatelse.

Sterke reaksjoner etter at pastor kjøpte bil til fire millioner

Det har vakt sterke reaksjoner i Pittsburg, Pennsylvania, etter at det ble kjent at William H. Curtis, som er hovedpastor i Mount Ararat Baptist Church, har kjøpt seg ny bil som koster fire millioner kroner. Bilen, en Bentley Bentayga (bildet) koster mer enn dobbelt så mye som et hus i nabolaget der pastoren bor. Og Pittsburg er kjent for å ha en stor andel som lever under fattigdomsgrensen og har mange bostedsløse.

Mount Ararat Baptist Church er en av de såkalte 'mega-kirkene' i USA med over 10.000 medlemmer. Curtis, er ikke bare pastor for menigheten, som han har grunnlagt, men han er også instruktør ved United Theological Seminary i Ohio og er medeier i et teknologi og markedsføringsfirma.

Assisterende professor ved United Theological Seminary, Samuel Cruz, reagerer i følge nettavisen The Christian Post, sterkt på de ekstravagante livet pastor Curtis lever:

"Evangeliet er gode nyheter for de fattige. Jeg kan ikke se at det å eie en bil som koster fire millioner kroner bidrar på noen som helst måte til å spre evangeliet. Dette kan ikke rettferdiggjøres på noen måte."

Cruz kaller dette for en direkte umoralsk handling.

Jeg husker David Wilkerson fortalte for mange år siden at han for første gang i sitt liv hadde kjøpt seg en ny bil. Den var ikke dyr, men David Wilkerson kjente seg uvel når han parkerte den utenfor kirken han var pastor for. Den passet ikke inn i et miljø med så mange fattige. Så David Wilkerson leverte inn igjen bilen, og kjøpte seg en bruktbil. Den nye bilen han hadde kjøpt skapte ikke troverdighet til det kall han hadde som forkynner.

Nye pinsemenigheter grunnlegges i krigsområder i det østlige Ukraina

Krig til tross - og det på femte året - grunnlegges det nye kristne forsamlinger i den østlige delen av Ukraina. Mange av dem er pinsemenigheter. Den ukrainske pinseunionen har besluttet å starte 400 nye forsamlinger i Ukraina innen 2020.

Ifølge svenske Dagen er flere svenske pinsemenigheter involvert i satsningen. Det skjer blant annet gjennom nødhjelpsarbeid. Behovene er store. 25 svenske pinsemenigheter støtter dette arbeidet økonomisk.

Situasjonen i den østlige delen av Ukraina er blitt forverret den siste tiden. Vestlige medier er ikke lenger så opptatt av den blodige konflikten. Derfor får dette pågå mer ubemerket. Ved frontlinjene - der pro-russiske separatister og den ukrainske hæren er i kamper med hverandre - skytes det daglig. Ifølge observatørorganisasjonen OSSE skytes det tre ganger så mye som for noen år siden.

Midt oppe i dette blir mennesker frelst. En stille vekkelse pågår og det grunnlegges nye forsamlinger. La oss fortsette å be for det som skjer i den østlige delen av Ukraina.

Kilder, kildekritikk og løgn

Jeg forundres stadig over hvor lite kritiske enkelte kristne er og hvor lite de bryr seg om kildesjekk og kildekritikk. For noen år siden fløy en kristen predikant land og strand rundt og brukte Sions Vises protokoller som kilde. Han holdt seminarer om et stort komplott i endetiden, og mange gikk for å høre ham. Ingen stilte spørsmål rundt påstandene hans eller spurte om kilden. Sions Vises protokoller er som kjent som et av verdenshistoriens største falsum, skrevet for å ramme jødene. Men ingen tenkte på det. Konspirasjonstankene til denne predikanten var jo så spennende!

Nå fremmer en debattant påstanden om at grunnleggerne av Ku Klux Klan var inspirert av William Branham (bildet). Hun skriver i Dagen:

"Ku Klux Klan er et skrekkeksempel, som sies å ha blitt grunnlagt av folk som holdt seg til William Branhams lære. Branham hadde mange vinglete uttalelser og læresetninger som kunne gi næring til folk som fulgte ham og hadde ondskapsfulle hensikter. New apostolic reformation (NAR) har også sine røtter i Branhams lære."

En liten faktasjekk: Ku Klux Klan ble grunnlagt i 1865. William Branham ble født i 1909.

Jeg er ingen Branham tilhenger, men vi bør vel snakke sant om andre?

Det som forundrer meg like mye er at en førsteamanuensis ved en høgskole skriver som svar på dette: "Dette var veldig interessant og opplysende..."

Men det er ikke sant. 

Er det slik at det er ok med litt unøyaktigheter siden det rammer noen vi er uenige med? 

Nesten 100 tilfeller av hatkriminalitet mot kristne i Tyskland i 2017

 

Forfølgelsen av kristne har rykket oss et steg nærmere. Tysk politi er kjent med så mange som ca 100 angrep på kristne i Tyskland i 2017. De mest voldsomme angrepene skjedde blant asylsøkere på flyktningemottakene. En kristen afghansk kvinne ble knivhugget til døde utenfor en matforretning, mens hennes barn ble vitne til udåden.

Det skriver Tysklands utenrikskanal, Deutche Welle.

Ifølge en rapport fra det føderale politet i Tyskland skal 97 tilfeller av hatkriminaliet mot kristne, eller kristne instutusjoner ha funnet sted iløpet av fjoråret. Blant disse tilfellene av hatkriminalitet finner vi angrep mot kirker og kristne symboler, men også fysiske angrep mot kristne, og drap. Flere av tilfellene dreier seg om angrep på asylsøkere og flyktninger.

Det brutale drapet på den afghanske kvinnen har rystet Tyskland. Drapsmannen, som var en asylsøker fra Afghanistan, skal ha truet kvinnen på asylmottaket fordi hun hadde konvertert til den kristne tro. Han skal ha fulgt etter henne til matbutikken og drept henne utenfor butikken. Hvorvidt drapet var religiøst motivert gjenstår å se. Saken er ennå ikke behandlet i det tyske rettssystemet.

Det skal være første gangen tysk politi har laget en egen statistikk over hatkriminalitet mot kristne. Ifølge Åpne Dører, som har ført en slik statistikk en stund, ble det rapportert om 743 tilfeller av religiøst motivert hat mot kristne i tyske flyktningeboliger på åtte måneder i 2016.

Tungetalen som bønnespråk, del 5

Her er noen 'avsluttende' tanker fra min side rundt tungetalen som bønnespråk. Det er viktig for leseren å huske at jeg ikke har berørt tungetalen i menighetssammenheng, men lagt vekt på tungtalen som bønnespråk til personlig oppbyggelse.

Det er også viktig å huske på at tungetalen bare er en måte å be på. Som Edin Løvås sa ved en anledning:Bønnens hus har mange rom! Ikke alle taler i tunger. Det sier også Skriften: "en får ulike slag av tungetale ..." (1.Kor 12,10) og 1.Kor 12,30: "Taler alle i tunger?", underforstått: nei.

Men vi har alle én ting til felles: "alle fikk vi vi én ånd å drikke." (1.Kor 12,13)

Apostelen Paulus slår fast at Den Hellige Ånd "deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil."

Dermed er ikke tungetalen noe bevis på noen større åndelighet enn andres. Det er ikke noe vi får etter fortjeneste. Det er en NÅDEGAVE.

Den episkopale presten, Dennis Bennett, som ble en av pionerene i den karismatiske vekkelsen, skriver dette i sin bok: Den Hellige Ånd og vi, som han skrev sammen med sin kone, Rita:

"Ytringens gaver - tunger, tydning og profeti - er ikke til for å lede våre liv, men de er til for å åpenbare Gud for oss og hjelpe oss til å komme Ham i møte. De er til for å gjøre oss Gudvendte og for å gi oss en sunn frykt (ærefrykt) for Herren." (Dennis og Rita Bennett: Den Hellige Ånd og vi. Filadelfiaforlaget, side 93)

Tungetalen kan berike en kristens bønneliv. Det har jeg selv, og mange med meg erfart. Taler man ikke i tunger kan man be om det! Vi burde alle følge oppfordringen til Paulus i 1.Kor 14,1:

"Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med IVER..."

Med andre ord: vi burde AKTIVT søke dem.

I en tid hvor vi mer enn noe annet trenger ÅPENBARINGSKUNNSKAP trenger vi nådegavene. Jesu bror, Judas, skriver i sitt brev:

"Men dere, mine kjære, må bygge dere selv opp ved deres høyhellige tro under stadig bønn i Den Hellige Ånd." (Jud v.20)

Tungetalen skal en dag bli borte (jfr 1.Kor 13,8). De hører til det dennesidige. Men vi er ikke der ennå. "Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt." Da skal også kunnskapen bli borte og profetgavene forsvinne. Da trengs de ikke mer.

Men vi er ikke i himmelen ennå.

Fest og faste

Vi nærmer oss den 'skjønne fastetiden'. Slik kalte Johannes Chrysostomos (300-tallet), i en påskepreken de 40 dagene før den strålende påskedagen. I morgen er det fastelavn. Navnet stammer fra nederlandsk og betyr 'kvelden før fasten'. Opprinnelig betegnet fastelavn kvelden før askeonsdag, som innledet den 40 dager lange fasten i forkant av påsken. Etter hvert ble fastelavn en betegnelse for en periode på tre festdager som innledet fasten, nemlig fastelavnssøndag, blåmandag og feittirsdag.

Fastetiden kommer hvert år til oss som en gave. En gave gitt oss av kirken. Særlig i en tid som vår. Vi trenger disse 40 dagene til en større refleksjon over livet. Det moderne livet går med hurtigtogsfart. Materialismen har fått et klamt grep om de fleste av oss. Da gjør det godt - både for sjelen, kroppen og ånden - å bryte opp og leve litt annerledes disse 40 dagene.

Nei, vi blir ikke mer hellige, men vi blir kanskje saligere om vi lar oss lokke inn i disse 40 dagene! For om vi tar disse dagene på ramme alvor og tar imot dem som den gaven de er, og forsøker å leve enklere hverdager, gjør de noe med oss. De kan bevisstgjøre oss på at livet er mer enn maten, shoppingen, TV-tittingen. De 40 dagene kan dermed gi oss mer tid for hverandre - og mer tid for Gud.

Mest av alt tar de 40 dagene oss med inn i Jesu lidelseshistorie. Det er aldri feil og dvele ved veien til Dolarosa.

Lyset i vårt indre

"Jesus, vårt hjertes glede. Helt siden din oppstandelse har du lyst i vårt indre.

Selv når vi er sårbare og har mistet alt, kan vi si til Deg:

Vi elsker Deg, uten å ha sett deg,og vi ønsker å elske Deg av hele vår sjel og av hele vårt hjerte."

- Bror Roger av Taize i boken 'I alle ting en stille glede.' Verbum forlag.

Profetisk konferanse for kristne bønder i Sverige

Omlag 60 kristne bønder er samlet til konferanse i pinsekirken i Falköping i Sverige denne helgen. Både i Sverige og Danmark har kristne bønder de senere årene gått sammen i en organisasjon. Noe lignende finnes ikke i Norge, men det er på høy tid. Bedende kristne burde være oppmerksomme på situasjonen for norsk matproduksjon i tilfelle en krisesituasjon.

"Gå med Gud i hverdagen" er tema for konferansen som varer frem til søndag. Hensikten med samlingen er å be for skaperverket, matvaresituasjonen i Sverige, også med tanke på kommende krisetider, og kunne dele erfaringer med det å være bonde, samt å hjelpe hverandre med å nå ut med evangeliet.

- Vi har et ansvar når det gjelder å produsere mat. Gud har gitt oss et oppdrag om å dyrke jorden og være en ressurs for samfunnet, sier Hans Olof Agnesson til Världen idag. Han er nestleder i organisasjonen.

Agnesson mener mange svensker er naive og har liten kunnskap når det gjelder betydningen av et velfungerende landbruk.

- Vi er blitt vant med at vi kan kjøpe alt i butikkene. Men blir det nødsår må vi være selvforsynte, sier Falköpsbonden, som er bekymret over at Sverige, uten import, har mat kanskje for en uke.

Talere på konferansen er Magus Oscarsson fra Kristdemokraterna og Hillsongpastoren Andreas Nielsen.

SITUASJONEN I NORGE

Jeg er ikke i tvil om at konferansen i Sverige denne helgen er profetisk. Gud har talt til meg lenge om at vi må be for norsk landbruk. Situasjonen er like alvorlig i Norge om vi skulle stå overfor en katastrofe i Europa. Det er snart ikke igjen kornlagre i Norge. Den ene siloen etter den andre legges ned og tas i bruk til andre formål.

Men det er få kristne i Norge som er opptatt av dette. Det ser ut som de fleste tenker at det går bra.

Jeg ber om at Gud må reise opp kristne bønder i Norge som kan danne en lignende organisasjon som den som finnes i Sverige og Danmark, og at de som ber for Norge må begynne å be mer målrettet for landbruket vårt og bøndene våre. La oss være våkne i en tid som denne!

Om du går med lignende tanker som meg, skriv gjerne til meg på: bjornolav58@gmail.com

Her er nettsiden til Kristna bönder i Sverige

http://www.kristnabonder.se/presentation/

Din barmhjertighet har besøkt meg

"Bønnen lar oss oppdage hvor vi kan finne hvile for vår sjel. Da åpner det for oss en virkelighet som er skjult for menneskenes øyne: Kristus er alltid med oss gjennom sitt forunderlige nærvær. Da kan hjertet, selv når det er nedtynget av prøvelser, igjen begynne å synge: 'Din barmhjertighet har besøkt meg.'

Kristus,
Du er forenet med hvert enkelt menneske uten unntak.
Og enda mer: Som Den oppstandne kommer Du
og leger sjelenes hemmelige sår.
Og for hver enkelt åpnes portene
til hjertets uendelige godhet.
Gjennom en slik kjærlighet
forandres våre liv
litt etter litt."

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum forlag.

Tungetalen som bønnespråk, del 4

Lewi Pethrus (bildet) skriver følgende om tungetalen: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."     

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

(fortsettes)

Den rette veien

"Jeg tenker at vi er redd for å gå den rette veien fordi dette er ydmykhetens vei og ubetydelighetens vei. 

Vi blir derfor alltid fristet av det ekstraordinære, av det som vil lege oss på en måte som gjør at vi ikke trenger å gi våre hjerter.

Og på den måten blir vi forført av det mystiske og mektige."

- Jean Vanier i Man Alive, CBC, mars 1992. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Enorm økning i antall kristne i Iran

Kirken i Iran har vokst mer enn 100 ganger siden Den iranske revolusjonen for 39 år siden. Og veksten har funnet sted til tross for - eller kanskje på grunn av - intens og hard forfølgelse.

Ifølge Elam Ministries finnes det i dag omlag 360.000 kristne i Iran. I 1979 var tallet 500.

Dette er ikke godt nytt for det islamistiske presteregimet. Ifølge dem er den kristne tro både anti-iransk og anti-revolusjonistisk.

Kristne i Iran opplever vanskelige tider. Presset mot dem er stort og mange kastes i fengsel. Lidelsene er store. Men de er optimistiske. Lederskapet i husmenighetene har tro for at de iløpet av noen år vil nå millioner av iranere med evangeliet, og at de vil slutte seg til en kristen forsamling. Ja, de snakker om at en hel nasjon kan bli forvandlet gjennom kraften i evangeliet. Det er en enorm hunger i den iranske befolkningen etter Gud. De er desillusjonerte over det iranske regimet. De tror også at frelste iranere vil få stor betydning når det gjelder å nå den muslimske verden med evangeliet.

Tungetalen som bønnespråk, del 3

"... ulike slags tunger". (1.Kor 12,10)

En kjær og god venn gjennom mange år, en lege, har den vakreste tungetalen jeg kjenner. Den ligner litt på fransk. Noen ganger lytter jeg til ham når han ber. Det er så stillferdig. Sobert. Som en samtale mellom to gamle venner. Fortrolig. Det er alltid oppbyggelig.

Jeg har aldri forstått de som hever stemmen så høyt, når de bærer fram et budskap i tunger. Skingrende stemmer som skjærer gjennom rommet og kan skremme noen og enhver. Det er helt unødvendig. Åndeligheten og salvelsen sitter ikke i stemmebruken! Derfor har jeg heller ikke skjønt hvorfor det i visse sammenhenger skrikes ut bønner mot Gud. Han har ingen problemer med hørselen! Dette er, i likhet med skingrende stemmer, rent menneskelig og har absolutt ingen ting med Guds kraft å gjøre.

Tungetalen er først og fremst et bønnespråk: "Den som taler med tunger oppbygger seg selv." Og: "Den som taler med tunger taler... for Gud."

Fokus er rettet mot Gud. Tungetalen er en inderlig bønn til Herren. Derfor hører tungetalen først og fremt til lønnkammeret. Når den brukes i menigheten, sier Skriften at den alltid skal tydes. I lønnkmmeret er ikke det nødvendig. Da er det en bønn til Herre, eller en lovprisning.

Jeg husker de første gangene jeg hørte sang i Ånden. Spontant. Som en varsom vind som blåste. Så harmonisk. Ikke på komando, men spontant. Det begynte med  en. Så en til. Nesten ikke hørbart, så steg koret i intensitet. Så fullkomment.

Nå mener noen at det ikke finnes noen slik sang i ånden, men da må de lese 1.Kor 14 en gang til:

"Hvordan er det så? Jeg vil be i ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil lovsynge i ånden, men jeg vil også lovsynge med forstanden." (v.15)

Flere, som ikke har hatt tungemålsgaven, har opplevd å få den når det synges i ånden. De blir med i denne forsmaken på det himmelske koret.

(fortsettes)

Nødvendig påfyll

Alle trenger å høre hjemme et sted, og alle trenger påfyll innimellom. Jeg får ikke alltid påfyll til livsvandringen der hvor det er mye støy, tempoet er høyt og bekjennelsene høye. Det skjer derimot oftest i små sammenhenger, hvor det er lavmælt, man kjenner man puster og hvor vennskap betyr noe.

I går var jeg i Oslo hvor det var samling i den kommuniteten jeg er en del av: Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka-Sæby. Jeg har vært medlem her siden 2011. Det innebærer å leve etter en rytme i hverdagen med tidebønner, bibellesning, nattverdfeiring. Jeg trådte inn som novise i 2007, så det tok litt tid før jeg fant ut at jeg ville avlegge en forpliktelse på at jeg vil leve etter en livsregel. Denne rytmen dette har gitt meg i min hverdag har brakt med seg en ro og hvile inn i mitt liv.

I går kom vi sammen til tidebønn i Filadelfiakirken i Oslo, sammen med den kommuniteten som finnes der. Det var så godt å kunne synge tidebønnene slik vi gjør det på Bjärka Säby igjen. Det er noe eget å synge Guds ord. Deretter kom vi sammen i leiligheten til kommuniteten som er knyttet til Filadelfiakirken til måltidsfellesskap og samtale.

Ellen Merete Wilkens Finnseth, som er historiker, innledet til samtale om den betydningen Salmenes bok hadde i de første kristnes liv og hva den regelmessige, daglige bibellesningen betydde for henne.

Når jeg gikk derfra for å reise hjem til Gjøvik kom jeg til å tenke på det Paulus sa på vei til Rom:

"Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot. (Apg 28,15)

Det var akkurat det som skjedde: Når jeg så mine trossøsken fattet jeg mot.

Ledig for gudstjenester og seminarer

Følgende datoer er ledige for taleoppdrag denne våren:

18.februar
4. mars
6.mai

Så er det lurt å begynne å planlegge for bønneseminarer, gudstjenester og møter høsten 2018 nå. Det er fremdeles ledige helger,

Jeg tilbyr følgende seminarer:

I: Vandring med hvilepuls. Dette seminaret handler om det hverdagslige bønnelivet. Hvordan man finner sin egen bønnerytme. Hvordan man lever i Guds nærvær hver dag.

II: Det åndelige livet i livets andre halvdel. Et møte med livskrisene. Hvordan kan de berike ens åndelige liv. Hvordan ber jeg når Gud kjennes fjern.

III: Be ut fra din personlighet. Dette er et helt nytt seminar, hvor vi ser på fire personlighetstyper og hvor forskjellig vi ber. Dette seminaret hjelper deg til å be ut fra hvem du er, ikke hvem du håper at du skulle vært.

IV: Hvordan be med bederne. Dette er også et nytt seminartilbud om forbønnens og forbederens rolle i lys av kjente forbedere gjennom tidene.

Det er ingen forutsetning, men menigheter som ikke har hatt seminartilbud I bør velge dette som førstealternativ fordi mye av grunnlaget legges her.

Seminarene er lagt opp slik at de passer alle kirkesamfunn. De har en varighet på fire timer og kan legges til en kveld i uka eller til lørdager. Seminarene kan også kombineres med at jeg taler søndag formiddag, men det er ingen forutsetning.

Send en sms til 90525875 så ringer jeg opp igjen eller skriv til: bjornolav58@gmail.com