Rumensk ortodokse utlyser 2012 til sykesalvingens år

Den hellige synoden i Den rumensk-ortodokse kirke har utlyst 2012 som et spesielt år for bønn for og omsorg for syke.

Synoden oppmuntrer til å salve og be for syke, til å ta seg av kronisk syke og vise dem omsorg og praktisk hjelp.

I løpet av våren skal man i de ulike lokale menighetene se nærmere på sykesalvingen ut fra bibelsk, patristisk, liturgisk og historisk synsvinkel. Man skal også samtale om hvordan man på en praktisk og god måte skal ta seg av kronisk syke og lidende mennesker der hvor de bor.

Ortodokse radiosendinger og aviser skal belyse temaene gjennom reportasjer og intervjuer, og det skal holdes et eget seminar som patriark Daniel, har tatt initiativet til, for kirkens prester. Et lignende seminar for medisinsk helsepersonell vil også bli holdt.

Min erfaring med Den rumensk ortodokse kirke er at det skjer mange helbredelser, tegn og under i denne sammehengen. Særlig innenfor den fornyelsesbevegelsen som kalles 'Herrens Arme', og som er en del av Den rumensk ortodokse kirke.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 4

Det er veldig mye positivt å si om de 10 årene jeg og min kone tilbrakte i husmenigheten vi var en del av. Men det finnes også sider ved den, og tenkningen rundt dette med husmenigheter som ikke er så bra. Blant annet forholdet til andre kristne.

Vi kalte oss selv 'Kristne i Gjøvik'. Det kunne i seg selv oppleves av andre, som om vi var de eneste kristne i denne byen. Slik tenkte vi nok ikke selv, men det er ikke vanskelig å forstå at andre gjorde slike tanker om oss. Vi var redd for å bli en del av det 'religiøse establishment'. Derfor skulle man aller helst ikke bruke noe navn på menigheten. Vi var kritiske til andre kristne. Snakket om deres 'liturgi', og da mente vi ikke bare Den norske kirkes liturgi. Med dette mente vi deres møteformer og samværsformer. Vi fikk en holdning av at det var vi som holdt på med det som Gud holdt på med. Vi var de som hadde opplevd Gud, mens de andre levde i fortiden. Vi var de som var med på det Gud holdt på med nå, og som de andre ikke hadde sett. Slike ting som å holde seg til kirkeårets tekster, var f.eks så religiøst at det ville vi ikke vite noe av.

Men vi så ikke elitetenkningen vi var en del av. Vi så ikke at vi selv hadde en møteform som like mye var en liturgi som de andres. Vi så ikke hvor dømmende vi var.

Innfor Gud har jeg måtte ta et oppgjør med dette jeg var med på, og bedt både Gud og mennesker om tilgivelse.

Det er interessant at det alltid er 'de andre' som er religiøse, men ikke den som kaller andre for 'religiøse'. Vi beskyldte andre for å være 'fariseere', men så ikke at vi selv var blant dem. Vi talte på 'Guds vegne', og hvem kan vel diskutere med mennesker som sier 'Meg har Gud vist'? Da diskuterer man jo med Gud, og man vil jo ikke sette seg opp mot Ham?

Jeg opplever noe av det samme blant de som i dag stiller seg utenfor de tradisjonelle kirkene. Det er 'de' mot de 'andre'. Det snakkes foraktelig om 'de andres' møteformer. 'De' har ikke sett hva Gud holde på med nå. 'De' hører ikke fra Gud, men er så opptatt av det de holder på med, mens 'vi' som er med i det Gud holder på med nå, 'vi' hører fra Ham.

Det er bare et ord for dette: det er tragisk.

Måtte Gud se i nåde til oss, og måtte det også gå opp for oss at vi som tror at vi er så rike på Guds erfaringer, kan være 'nakne, blinde og fattige'.

(fortsettes)

Amerikansk historie sett med anabaptistiske øyne

Jeg har skrevet om David Bercot (bildet), ved flere anledninger her på bloggen. Forfatteren og advokaten som er blitt kjent for sine bøker om den første kristne tiden. Blant annet for 'Will the Real Heretics Please Stand Up.'

Bercot, som lever i Amberson i Pennsylvania, og tilhører en anabaptistisk husmenighet, har nå gitt seg i kast med den amerikanske historien. I forbindelse med sine barns hjemmeundervisning, ble han svært betenkt over måten kolonitiden og Den amerikanske revolusjonen ble beskrevet. David Bercot synes disse bøker glorifiserte krig og forfektet ideen om at det Guds hensikt at europeerne skulle drepe Amerikas urbefolkning og ta deres land, nekte å betale skatt og bruke vold for å oppnå uavhengighet.

Nå har han skrevet sin egen historiebok: 'In God we don't trust', og utfordrer de vanlige forestillingene om Amerikas grunnleggelse, fra Jamestown til tiden da den amerikanske forfatningen ble skrevet.

Som med David Bercot's øvrige bøker så er også denne kontroversiell. Historien er sett med øynene til en anabaptist, og dermed en pasifist, og blir et viktig korrektiv til den offisielle og ofte glorifiserende historien.

Selv har jeg hatt veldig stor glede av å lese Bercot's bøker om historien til den tidlige kirken og hans bok om Guds rike. David Bercot er kunnskapsrik, belest, og er en mann med djup kjærlighet til Guds ord.

Den 300 sider lange boken har vært under utarbeidelse i flere år.

Burmesiske soldater skjøt og drepte baptist 1.juledag

Den burmesiske hæren skjøt ned og drepte 47 år gamle Maran Zau Ja og ødela eiendommen til baptistkirken i Loije, i Bhamo distriktet i Burma. Han var medlem av denne menigheten.

Maran Zau Ja, som ble begravet 27. desember, ble drept av Infanteribataljon nr 321 på 1.juledag. Det skjedde uten noen form for provokasjon fra Maran Zau Ja's side. Han var en bonde som var på vei hjem fra sukkerfeltet sammen med en venn, da soldatene plutselig og uten noe forvarsel begynte å skyte. Kameraten klarte å komme seg i sikkerhet.

16. desember kom soldater tilhørende Infanteribataljon nr 142 og brente ned kjøkkenet til en baptistmenighet i landsbyen Dingga( bildet), som også ligger i Bhamo distriktet.

Hva innebærer det å se Gud?

Bloggen 'Monastisk' er oppdatert med en artikkel om Gregorios av Nyssa. Den har tittelen: 'Dette er hva det innebærer å se Gud: at en aldri får sitt begjær mettet'.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Jesus ba: 'at de alle må være ett' - snart er vi 43.000 kristne trossamfunn

I år 33 var det èn menighet. På begynnelsen av 1900-tallet var det 1.600 kristne trossamfunn i verden. År 2000 var tallet steget til 31.100. Til sommeren beregnes tallet å være 43.000. Antallet kirker og samfunn har med andre ord økt med hele 26 prosent bare siden tusenårsskiftet. Og de fleste av disse vil hevde at det nettopp er de, som har rett.

Jesus ba: '... at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg'. (Joh 17,21)

Det er et stykke vei igjen - før Jesu bønn kan bli oppfylt.

Tallmaterialet er offentliggjort i januarnummeret av International Bulletin of Missionary Research. De statistiske oppgavene er utført Senteret for studier av den globale kristenheten ved Gordon-Conwells teologiske seminar i South Hamilton, Massachusetts.

Undersøkelsen viser at det er i pentekostale sammenhenger man opplever at det splittes opp i stadig flere grupper. Det skyldes nok at pentekostale og evangelikale forsamlinger ikke har samme kirkesyn som de tradisjonelle kirkene. Flere av de nye trossamfunnene er rene familieforetag, eller menigheter som splittes og danner en ny lenger nede i samme gate.

Undersøkelsen viser også at den globale kirken riktignok fortsatt vokser i antall, men ikke i prosent av verdens befolkning.

Dagen i Sverige har en god artikkel om dette i dag, som kan leses her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=293200

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 3

Opplevelsen jeg hadde rundt alterringen i Gjøvik kirke ble skjellsettende for meg. Dåpen i Den Hellige Ånd gav økt hunger og kjærlighet til Jesus. Tre ting satte sitt preg på årene som fulgte:

1. En lengsel etter å leve i Guds nærvær
2. En trang til å vitne
3. En kjærlighet til alt Guds folk

Daglig bibelstudium og bønn ble en livsnødvendighet. Jeg elsket å gå på bønnemøter. Det var da også på et bønnemøte jeg bestemte meg for å bli en kristen, og som som jeg har fortalt: Mitt første leveår gikk min bestemor og bar meg, og ba for meg. Hver eneste lørdag var jeg ute på gata for å vitne. Om ingen andre fulgte med, så var det min plass. Gjerne med bøker og traktater. Dette var i den karismatiske bevegelsens første tid, og en vidunderlig frukt av denne, var at man oppdaget andre trossøsken! Jeg har aldri sluttet å forundre meg over Guds mangfoldige familie. For mange år siden leste jeg en bok av Michael Harper, som vel må sies å være en av 'fedrene' til nettopp Den karismatiske bevegelsen. Han skrev om søster Evangelika og søster Katholika, husker jeg. Vel, så mange katolikker var det ikke på Gjøvik den gangen - i hvert fall ikke som gjorde synlig vesen av seg. Men vi var en fargerik familie med lutheranere, pinsevenner, baptister, frelsesarmeen, frikirkefolk.

Jeg har beskrevet tiden i det kristne fellesskapet jeg var en del av, som de beste ti årene jeg har hatt hva menighetstilhørighet angår. Og jeg mener det. Måten å leve på: nært hverandre, hvor man kan leve ut kristenlivet i hverdagen på en praktisk måte. Dessuten fikk vi en gedigen undervisning om hva menigheten er, takket være brødrene som kom over fra England. De hadde virkelig lys over Guds ord når det gjaldt å se menigheten fra Guds synsvinkel. Denne undervisningen er nok det viktigste jeg har med meg fra disse årene, og har dannet grunnlaget for alt annet jeg har drevet med og vært interessert i. Jeg var selv en tur i England på denne tiden, og fikk stifte bekjentskap med mennesker som levde i husmenigheter der. Det gjorde et sterkt inntrykk å se samholdet, kjærligheten og ikke minst begeistringen for Jesus i disse sammenhengene.

Det snakkes i visse sammenhenger mye om husmenigheter også i dag. Men i møte med dagens 'husmenighetsfolk', så er det veldig mye snakk om møteformer - at man skal møtes i en husmenighet, og at dette er den bibelske formen for menighet, men jeg hører aldri noe om hva menigheten virkelig er, sett fra Guds synsvinkel. Jeg er av og til innom noen av de norske nettsidene som skrives av de som i dag er opptatt av husmenigheter, og finner ikke noe om dette der. Derimot finner en masse artikler om hvordan menigheten skal samles, organiseres - eller aller helst, hvordan den ikke skal organiseres, men ingenting om hva Gud lengter etter.

De husmenighetene som eksisterte i den tiden jeg her beskriver var organiske menigheter med en tydelig ledelse. De ble ledet av mennesker godt utrustet av Herren til oppgaven. Vi våget å snakke om apostler og profeter, og vi kunne også gjenkjenne noen av dem. De fortalte aldri at det var det de var, de bar ingen merkelapp, eller hadde visitkort som sa at de var den eller den apostelen eller profeten, men vi så hvordan de tjente Guds folk.

Han som gjorde mest inntrykk på meg, og som skulle bli en åndelig far for meg, kom over fra England med trompeten sin. Du fant ham enten på kjøkkenet hvor han vasket opp sammen med en av oss andre, eller under møtet hvor han spilte til lovsangene. Han betalte reisen selv, og brukte tiden på å samtale med oss. Når han så åpnet Bibelen sin for å dele noe fra Guds ord, var det med en autoritet og dybde jeg sjeldent har opplevd maken til. Men så hadde han da også beredt grunnen ved å tjene. Han viste med eget levd liv hva en apostel egentlig er. Her var det ingen primadonnanykker, spesialoppvartning eller fremheving av en selv.

Gjennom vennene fra England skulle vi også få et unikt innsyn i mye av det Gud gjorde rundt om i verden på denne tiden. Brødrene som kom over til oss, var godt orienterte. De tilhørte en voksende bevegelse av mennesker som alle lengtet etter at Gud skulle gjenopprette menigheten og tjenestegavene. Et svært sentralt ord for oss i denne tiden var Apg 3,20-21:

'... og det skal komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han skal sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av'.

Ganske så uventet ble jeg selv trukket inn i en profetisk bønnetjeneste gjennom kontakt med den internasjonale bønnebevegelsen, som da var i sin gryende startfase.

(fortsettes)

En pioner i Israel er gått hjem til Herren

En av pionerene i det evangelikale menighetsbyggende arbeidet i Israel, Dwight Baker (bildet), er død, 92 år gammel. Veteranmisjonæren døde av et hjerteinfarkt i Dallas, Texas, bare noen få måneder etter at hans kone gjennom mer enn 70 år døde i mai i fjor.

Dwight Baker ble sendt til Nasaret av Sørtstatsbaptistene tidlig på 1950-tallet, med et bestemt oppdrag: Han skulle gjenoppbygge baptistenes arbeid i Israel, og reorganisere baptistmenigheten i Nasaret, som hadde opplevd at størstedelen av dens medlemmer var spredd for vinden i forbindelse med arabisk-jødiske krig i 1948. Den unge misjonæren arbeidet hardt for å få menigheten i Nasaret i gang igjen, så vel som Nasareth Baptist School, og for å opprettholde et barnehjem med 19 barn. Dwight Baker fikk en medarbeider i Paul Rowdan og Bob Lindsay. Sammen grunnla de The Baptist Convention in Israel, med Dwight i nord, og Bob i Jerusalem.

I Nasaret rekruterte Dwight et godt team av unge mennesker, han tok initiativ til å trene dem, med en visjon om lokal menighetens betydning. Han satset på søndagsskole og speiderarbeid, og han trodde på teorien om en menighet overlever ved å utvikle et utadrettet misjonsarbeid. Under hans lederskap startet han opp arbeid i Kana i Galilea, Tur'an, Eilaboun, Rama og Akko. Alt dette i 1964.

Etter å ha overlatt ansvaret for baptistmenigheten i Nasaret til pastor Fuad Sakhnini, kunne han realisere en annen visjon: ledertrening. Etter å ha kommet hjem fra ferie i 1963 flyttet han til Haifa. Her startet han Christian Service Training Center, i nært samarbeide med Sørstatsbaptistenes teologiske seminarer. Under årene i Haifa, fikk flere generasjoner av kommende baptistledere sin utdannelse: Pastor Edward Souti, pastor Suheil Ramadan, pastor Ibrahim Simaan, Senere ble det samme studietilbudet også etablert i Jerusalem, Ramallah and Gaza.

Dwight var en stor forkynner, pastor, forfatter og historiker. Han skrev mange artikler for det anerkjente kristne tidsskriftet Christianity Today, og for deres lokale baptist-tidsskrift 'Hayahad Digest'. Han startet også det arabiske magasinet 'Al-Jama'h'. Han hadde også en visjon om å starte opp et arbeid blant beduinene i Negev ørkenen. Han arbeidet også som engelsklærer Kusefeh Secondary School i Arad, hvor han bodde i en periode. I to semestere arbeidet han også i India, hvor han underviste i kirkehistorie og Islam, ved et universitet der.

Etter at han ble pensjonist, dro han tilbake til Israel, for å arbeide som frivillig misjonsmedarbeider. Han elsket landet, og folket. Han hjalp til med å starte opp Israels Kristne Råd, og var styreformann i flere perioder. Takket være en svært generøs gave fra Dwight ble det mulig å bygge The Baptist House i Nasaret, som er huset til Nazareth Evangelical Seminary og New Life Baptist Church.

Vi lyser fred over hans gode, vakre minne.

'Den rettferdige skal være i evig minne'. (Salme 112,6)

Svensk Martin Luther King-pris til tunisiske fredsaktivister

Eksiltunisieren Mehdi Gharbi får Martin Luther King jr. prisen for 2012. Gharbi er redaktør for nettavisen Tunis News, som spilte en avgjørende rolle i den tunisiske revolusjonen vinteren 2011.

Tunis News startet som et enkelt nyhetsbrev i år 2000, og ble produsert i Mehdi Gharbi's leilighet i Sollentuna i Sverige. Etter hvert fikk man flere og flere abonnenter, og nettavisen ble et forum for både journalister og menneskerettighetsorganisasjoner. Her kunne de informere om det tunisiske regimets overgrep. Regimet i Tunis forsøkte lenge å få tak på de som stod bak Tunis News, men det lykkes ikke, siden virksomheten ble drevet fra et land så langt borte.

I år blir det også delt ut en hederspris, som går til ei ung jente, My Wentzel, fra Lindesberg, som etter et skoleprosjekt tok initiativet til et bistandsprosjekt som kobler sammen Lindesberg med Manga Hill i Kenya. Målet er å sikre vanntilførselen til den kenyanske byen.

Martin Luther King prisen er innstiftet av Det svenska Baptistsamfundet og vil bli delt ut i Norrmalmskyrkan 16. januar. Prisen er på 15.000 kroner. Hedersprisen på 5.000.

Kristen forretningsmann med stor integritet er død

Samson Chowdhury (bildet), tidligere visepresident for Baptistenes Verdensallianse, er død, 86 år gammel. Han døde 5. januar på et sykehus i Singapore.

Chowdhury - nærmest ukjent i Norge, var en av de ledende forretningsmenn i Bangladesh. Ved sin død var han styreformann for Square Group, som han var medstifter til på 1950-tallet. Dette selskapet har vokst til å bli et av de største konglomerater i Bangladesh, med over 26.000 ansatte innenfor en lang rekke med industribedrifter, slik som kosmetikk, tekstiler, jordbruksprodukter, informasjonsteknologi, helsetjenester og media. I tillegg til Square Group var Samson Chowdhury styreformann for en lang rekke selskaper. Han var også grunnleggeren og presidenten for Banglasdesh Association of Publicly Listed Companies, var presidenten for The Metropolitan Chamber of Commerce and Industries, og var styreformann for The Bangladesh Chapter of Transparency International i årene 2004-2007.

Samson Chowdury var en kristen med stor intregritet, og han fikk en lang rekke internasjonale priser for sitt gode yrkesetikk og for sin dyktighet som forretningsmann. Han var en avgjort kristen, en Jesu disippel som gjorde Jesus til, ikke bare sin Frelser, men også Herre i hans liv.

Ved siden av vervet som visepresident for Baptistenes Verdensallianse i årene 1985-1990, var han medlem av Eksekutivkomiteen i Baptistenes Verdensallianse og medlem av The Baptist World Aid Commitee med mer.

Han var president for Bangladesh Baptist Church Fellowship, en rekke ganger, og var generalsekretær i 14 år, mellom 1956-1969. Han har også vært president for Det nasjonale kirkerådet i Bangladesh og Den evangeliske allianse i landet.

Nåværende generalsekretær i Baptistenes Verdensallianse, Neville Callam, hyller Samson Chowdhury, for hans etterfølgelse av Jesus, blant annet som en generøs giver og støttespiller i misjonsarbeidet.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 2

Jeg ble etter hvert del av en husmenighet, som vokste frem her på hjemplassen min i kjølvannet av vekkelsen, som berørte byen vår. I denne tiden betydde bøkene til Watchman Nee veldig mye for meg. Ikke minst undervisningen hans om menigheten. Den har fulgt meg hele veien siden. En annen som fikk avgjørende betydning var Eberhard Arnold (bildet), grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten 'Bruderhof'. Tidlig på 1970-tallet fikk jeg kontakt med
'Bruderhof' i Storbritannia, og deres tidsskrift 'The Plough' ble særs viktig i denne fasen av mitt liv. Det ble også den gode relasjonen som ble bygget gjennom flere år med husmenighetsbevegelsen i Storbritannia.

Vi fikk jevnlige besøk av John og Christine Noble, og ikke minst John's undervisning om menigheten og Guds evige hensikt, fikk avgjørende betydning i mitt liv. Også andre ledere fra den engelske husmenighetsbevegelsen fikk bety mye: Peter Lyne, David Matthews, bare for å nevne noen. De 10 årene jeg fikk i denne husmenigheten er - når jeg ser tilbake - de 'beste' årene jeg har hatt i noen menighetssammenheng. Vi levde tett innpå hverandre. Kjøpte hus i samme nabolag, som gjorde det mulig å besøke hverandre ofte, vi delte måtidsfellesskap, kom sammen for å be, dro på turer sammen, felles ferieturer og ikke minst hadde vi det ukentlige fellessmøtet med bibelundervisning, bønn og brødsbrytelse. Det var en samling jeg alltid så frem til med stor glede, og forventning. Jeg var - og er - fascinert av det radikale menighetslivet, slik det hele startet med den første menigheten i Jerusalem. Jeg nevner dette fordi dette er viktig for å kunne besvare spørsmålet som er gjengitt i den første artikkelen i denne serien. Min lengsel - i likhet med mange andres - er å finne tilbake til menighetens røtter, og det særs radikale menighetslivet som ble praktisert i den aller første kristne tiden.

Det var i disse årene jeg ble overbevist om troende dåp. I den gruppen jeg tilhørte var jeg den første til å sette spørsmålstegn ved hvordan dåpen skulle forstås. De fleste av de som var en del av husmenigheten vår - som på det meste telte 70-100 personer, var medlemmer av Den norske kirke. Dåpsspørsmålet skapte mye uro og vanskeligheter for meg. Jeg samtalte med mange, men fant ingen likesinnede. Da jeg endelig bestemte meg for å la meg døpe, fant jeg ingen som ville døpe meg! Det var en nedtur. Forstanderen i pinsemenigheten mente jeg måtte bli pinsevenn. Baptistene hadde jeg på det tidspunktet ikke mye kontakt med, men heller ikke der ønsket de å oppfylle mitt sterke ønske om å bli døpt. Da måtte jeg i så fall bli medlem av deres menighet. Og det var ingen i fellesskapet som ville gjøre det. En av lederne arbeidet den gangen på en folkehøgskole, som var drevet av en luthersk organisasjon, og han var redd han ville miste jobben om han døpte meg. Dessuten - han var uenig med meg.

Det skulle bli John Noble som døpte meg. I forbindelse med et av hans mange besøk på Gjøvik, spurte jeg ham om han ville forrette dåpen, og han sa ja. Jeg lettet mange kilo. En lang, og strabasiøs kamp, var over. En iskald 25.september 1979 vadet jeg ut i Mjøsa ved Svastranda Camping, og lot meg døpe til Kristus, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Når vannet dekket meg og jeg så ble reist opp igjen, ble det en veldig sterk opplevelse for meg om at jeg heretter hørte Kristus til. Og Ham alene. For meg personlig har det å ta beslutningen om å la seg døpe kostet veldig mye, men i denne fasen av livet betydde det veldig mye å følge den overbevisning jeg hadde fått ved å lese Det nye testamente. Ut fra Skriftene ble jeg overbevist om dåp på bekjennelse av tro, og det føltes som en helt naturlig konsekvens av at jeg hadde tatt beslutningen om å følge Jesus. Det skulle likevel ta syv år fra jeg tok den beslutningen, til jeg lot meg døpe. De første årene av mitt kristenliv var ikke dåpsspørsmålet viktig. Men det skulle bli avgjørende for meg etter hvert. Det har lært meg noe om å respektere den enkeltes trosvandring, og gi mennesker tid til å arbeide med viktige spørsmål, før de tar en selvstendig beslutning.

'Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også dere vandre et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse'. (Rom 6,3-5)

Dåpshandlingen førte til at jeg meldte meg ut av Den norske kirke. Det gjorde jeg ved personlig fremmøte til han som hadde vært min prest i tiden rett etter at jeg ble en kristen. Jeg husker jeg spurte ham om tjenestegavene i Efeserbrevet, som også opptok meg på den tiden. 'Hvor er dagens apostler,' spurte jeg. Og: 'hvor er profetene, evangelistene, hyrdene og lærerne?' Jeg husker ennå prestens svar:

'I kraft av å være prest har jeg alle disse embetene'.

Jeg gikk hjem, og tenkte: 'Kan èn person være alt dette? Noe slikt har jeg aldri lest i Det nye testamente'.

(fortsettes)

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 1

En venn av meg har utfordret meg på følgende måte:

'Jeg følger med interesse din fokusering på ørkenfedre, ørkenmødre, «våre ortodokse venner», kirkefader det ene og det andre, m.m. Du er tydeligvis veldig interessert i denne delen av kristendommens røtter. Ikke oppfatt meg som kritisk, broder, men det ville vært berikende å høre hva som har ført til denne noe annerledes interessen hos en »brennende baptist».'

Dette er et spørsmål flere har stilt meg, og det er ikke så lett å gi et enkelt og kort svar. Derfor har jeg bestemt meg for gi et mer utfyllende svar i form av en serie med artikler her på bloggen. Noe av det jeg nevner i denne artikkelserien, har jeg skrevet om før, men aldri i en slik samlet form som dette:

Jeg er barn av den såkalte Jesusvekkelsen. I 1972 ble jeg en kristen. Jeg kommer ikke fra noen kristen bakgrunn. Min bestemor var en bekjennende kristen. Hennes siste leveår var mitt første, og jeg er blitt fortalt at hun gikk rundt og bar på meg og ba. Så man kan kanskje si at jeg er et bønnebarn! Jeg ble tidlig politisk interessert, da på ytterste venstre fløy. I de marxist-leninistiske gruppene som senere skulle bli AKP ml. Da gikk jeg på barneskolen. Mao tse tung's lille røde lå i skolesekken min, og ble lest i friminuttene. Min første offentlige tale var i forbindelse med en solidaritetsdag for Vietnam, som jeg arrangerte mens jeg gikk i sjette klasse. Med FNL-flagget drapert rundt talerstolen holdt jeg et flammende innlegg mot amerikansk imperialisme! Jeg nevner dette som en forklaring på min pasifistiske overbevisning. Den kom tidlig, og ble forsterket i møte med Jesus, og Hans undervisning i Bergprekenen.

Jeg ble en kristen under en lokal vekkelse i hjembyen, hvor noen hundre mennesker kom til tro. Mitt første åndelige hjem var i Den norske kirke. Gjøvik kirke var på denne tiden stuende full av mennesker, så mange at mange måtte stå langs veggene eller sitte på gulvet, for å få plass. Når jeg begynte på ungdomsskolen, som skjedde rett etter at jeg var blitt en kristen, startet jeg opp skolelaget. I tre år fikk vi oppleve det Guds under at auditoriet ble fylt av elever til skoleandakt i storefri hver eneste dag i tre år. Flere av de som kom til tro den gangen er i dag misjonærer, prester og pastorer. Disse tjener i ulike kirkesamfunn.

I Den norske kirkes sammenhenger hadde jeg i mine første år som kristen noen av mine sterkeste åndelige opplevelser, og her gjorde jeg mine første grunnleggende erfaringer som kristen. Jeg trivdes i gudstjenesten. Rundt alterringen i Gjøvik skulle jeg også bli døpt i Den Hellige Ånd, og oppleve å tale i tunger. Det skjedde en mandagskveld, hvor unge og voksne knelte rundt alterringen og ba.

Men etter hvert skulle jeg få et kritisk forhold til min barndoms kirke. Mer om det i morgen.

(fortsettes)

Shane Claiborne's 12 håp for 2012

Dette er hva den radikale kristne aktivisten, Shane Claiborne (bildet), ønsker seg for 2012:

1. Gjør noe virkelig fint - som ingen får kjennskap til.

2. Bruk mere penger på andre, enn du bruker på deg selv. Elsk din neste som deg selv. Og elsk meg selv, slik jeg elsker min neste.

3. Le ofte - spesielt til de annonsene som forsøker å overbevise meg, om at jeg må kjøpe mer om jeg skal bli lykkelig.

4. Lær deg en ny ferdighet - snekre, drive med leire, dyrke grønnsaker. Lær en annen en ferdighet jeg kan.

5. Elsk noen få på en virkelig måte, i det jeg husker at det viktige ikke er hvor mye vi gjør, men hvor mye kjærlighet vi legger i det vi gjør.

6. Skriv et brev til noen du virkelig trenger å takke. Skriv et brev til - til en du trenger å be om tilgivelse til.

7. Finn frem til en som kritiserer deg og by ham/henne på lunsj - og lytt.

8. Gi et komplement til noen du har vanskeligheter med å gjøre det - samtidig som du mener det.

9. Velg livet. Gjør noe regelmessig for å forstyrre urettferdighetens spiral - gjør noe for å få slutt på vold, krig, mobbing og andre stygge ting.

10. Stans opp foran en hver krise og spør: vil dette bety noe om fem år?

11. Kom deg ofte ut - la seg begeistre av stjernene eller fuglene. Og bli møkkete på fingrene, så når jeg setter meg ved PC'en, er det jord under neglene.

12. Tro på mirakler. Og lev på en slik måte at du kan trenge et.

Vladimir Putin døpt i dypeste hemmelighet som spedbarn

Vladimir Putin ble døpt i dypeste hemmelighet som spedbarn, mot sin fars vilje.

En og en halv måned gammel tok hans mor ham med seg til Kristi forklaringskirke i St. Petersburg, og barnet ble døpt av bror til den nåværende patriarken, Kirill I. Dette skjedde i 1977. Kristi forklaringskirke ligger ikke så langt unna stedet hvor Putin ble født og vokste opp. Hans far, som var medlem av kommunistpartiet, var sterkt i mot all form for religion, så hans mor må ha vært svært modig som gjorde dette.

Det er Vladimir Putin som selv har nevnt dette i forbindelse med julegudstjenesten 6. januar i år. Putin og hans familie deltok på julegudstjenesten i nettopp Kristi forklaringskirke.

Presten som døpte Putin ville at han skulle hete Michael, siden dåpen skjedde på erkeengelen Michaels dag. Men barnet var allerede registrert borgerlig som Vladimir.

I alle ting en stille glede

I alle ting - hjertets fred, en stille glede.

Allerede lenge før Kristus ba en troende slik:

'Bare i Gud hviler min sjel, mitt håp kommer fra ham. Bare ham er mitt fjell'. (Salme 62,2-3)

En urokkelig støtte. Og i evangeliet forsikrer Kristus oss:

'Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet'. (Joh 14,27)

(Bror Roger av Taize)

Jesus, min bror

'Är det sant att Jesus är min broder,' synger vi med Lina Sandell. Akkurat dette er blitt så stort for meg.

Derfor kjøpte jeg med meg det såkalte 'vennskaps'-ikonet fra Taize, da jeg deltok på Stevnet til Kirkelig Fornyelse på Gran, i går. Dette ikonet er ikke laget i Taize; det er eldre enn som så, men er tatt i bruk av den økumeniske kommuniteten for å formidle noe av det den står for.

Legg merke til hvordan Kristus legger armen rundt skulderen til abba Menas (285-309), en av de mest kjente egyptiske helgener og martyr. Det uttrykker et djupt vennskap mellom de to, et vennskap også Kristus innbyr deg og meg til. I Joh 15,15 leser vi:

'Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere'.

Denne teksten mediterer jeg over om dagen. Hva innebærer den for meg? Hva slags relasjon har jeg til Jesus? Bærer den preg av et gjensidig vennskapsforhold, hvor Han betror seg til meg? Ikke bare at jeg betror meg til Ham, med alle mine bønneemner? Fordjupes dette forholdet?

Jeg skal ikke svare på noen av disse spørsmålene her på bloggen. Svarene hører med til det private, men de gir uttrykk for noen av mine tanker. I mellomtiden ser jeg på dette ikonet, og lar det fortelle meg historien om Kristus og Abba Menas.

Bror Charles av Jesus, som jeg har skrevet så mye om på bloggen, kalte Jesus for 'min høyt elskede venn og bror'. Det vil jeg også kalle Jesus.

Kopterne måtte feire jul med massivt sikkerhetsoppbud

Det sier ikke så rent lite om forholdene i et land, når et massivt sikkerhetsoppbud av politimenn må til, for å gjennomføre en fredelig julefeiring! Så er tilfelle i Egypt. Det hadde ikke vært mulig å gjennomføre de ulike julebudstjenestene for våre koptiske venner, om ikke politiet hadde sørget for sikkerheten.

Og det må være underlig å gå i kirken og høre juleevangeliet så fortettet det er av fred, og så gå ut og finne strengt bevæpnet politi, som skal hindre selvmordsbombere og attentatmenn. Men slik er altså hverdagen for våre koptiske trossøsken. Og de vet at trusslene fra islamistene ikke er ubegrunnet. Det viser de mange blodige angrepene på kirker, klostere og privatpersoner. Midtøstens største kristne befolkning er bekymret for utviklingen i Egypt etter president Hosni Mubaraks fall og islamistpartiers stadig sterkere posisjon.

Landets to største islamistiske partier sa lørdag at de har til sammen har fått over 62 prosent av stemmene i tredje runde i valget til ny nasjonalforsamling i Egypt. Det muslimske brorskaps Frihets- og rettferdighetsparti sier det fikk en oppslutning på 35,2 prosent, mens salafistenes parti Al-Nur sier det fikk 27 prosent.

EU presser Iran i saken om Yousef Nardarkhani

Catherine Ashton (bildet), EU's utenrikspolitiske sjef, krevde fredag at iranske myndigheter setter fri Sakineh Mohammadi Ashtiani, en kvinne som er dømt til å steines til døde - og pastor Yousef Nardarkhani.

Mens norske myndigheter - i hvert fall utad - har uttalt seg veldig lite vedrørende saken til Yousef Nardarkhani, er EU krystallklare: Den dødsdømte pastoren må settes fri. Jeg skulle ønske utenriksminister Jonas Gahr Støre snart kom på banen og var like tydelig.

I mellomtiden får vi glede oss over det EU gjør i denne saken, og i saken med kvinnen som er dømt til å steines.

Fortsett å be for dem begge. Det er dette bønnepresset som også er med på å få politikerne på banen. Måtte dagen snart komme da vi kan bringe nyheten om at begge disse to er satt fri, og har kommet seg trygt ut av landet.

'Nå stiger solen opp i øst ..'

Hvert år - med få unntak - har jeg de senere årene deltatt på det såkalte Granstevnet til Kirkelig fornyelse. Så også i år. Denne gangen fikk jeg med meg foredraget til Dag Øyvind Østereng, talsmannen for Carissimi-nettverket i Den norske kirke: 'Dåpen som forener og splitter'. Det var både inspirerende og tankevekkende. Vi har godt av å bli utfordret på de ulike dåpssynene og tradisjonene. Østereng, som for tiden er vikarprest i Hå prestegjeld, har er en god kommunikator og gjør det han foredrar om lett tilgjengelig for de som hører på. Det er det ikke alle som kan. Jeg håper foredraget blir utgitt i en eller annen form.

Etter foredraget deltok jeg på messe i Nikolaikirken. Jeg er blitt så glad i Søsterkirkene på Gran. De bærer de lange historiske linjene med seg, og når man - som i formiddag - også får del i den rike liturgien til Den nordisk katolske kirke, et kirkekor som leder an i lovsangene, og en spennende skriftutleggelse av fader Lauritz Elias Pettersen, og et attpåtil faller nyfallen snø utenfor, da er det en fryd!

I forbindelse med messen sang vi en gammel fransk julesalme, hvis refereng lyder slik:

'Nå stiger solen opp i øst, halleluja.
Det er vår frelser, Jesus Krist, halleluja.
Og lyset skinner like inn i dypet av vårt mørke, halleluja'.

Det er en fin hilsen til bloggens lesere denne lørdagen!

Bruk hver dag av det nye året til å vise godhet mot andre

I forbindelse med den kopiske julefeiringen i dag, har jeg forsøkt å oversette årets julehilsen fra pave Shenouda III (bildet):

Mine elskede barn i utlendighet, prester og lekfolk.

Mine hilsener og min kjærlighet til dere, idet jeg ønsker dere all godhet fra Herren. Det er mitt håp at dere alle vokser i nåde og i kjærlighet til vår Herre Jesus Kristus.

Jeg gratulerer dere med Julehøytiden og for begynnelsen på det nye året, må det bli nytt for dere i alle ting, og spesielt hva det åndelige angår.

Blant de ordene jeg vil huske ved denne Julehøytiden er, er det som sies som Ham i forbindelse med Hans inkarnasjon, at Han 'gikk omkring og gjorde vel'. (Apg 10,38)

Det er noe vi kan lære av i våre liv, og bli lik Ham, ved å gjøre godt.

Godhet handler ikke bare om å forlate synden, for det er det negative aspektet. Det viktigste aspektet, er jo den positive siden. Det er å gjøre godt mot alle, slik at alle som møter oss på livets vei vil oppleve godhet på alle slags måter. Bibelen sier om denne positive godheten: 'Den som altså vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd'. (Jak 4,17)

Derfor, synd er ikke bare å begå det onde eller urenhet, men det å unnlate å gjøre det gode, er også synd. Dette er ikke noe som bare gjelder i Det nye testamente, men også i Det gamle Testamente, for Bibelen sier: 'Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står i din makt å gi den. Si ikke til din neste: Gå bort og kom igjen, jeg skal gi deg i morgen - så sant du kan gjøre det nå!' (Ord 3,27-28)

Godhet handler ikke bare om at man gir noe materialistisk, men også at man gir åndelig: i tjeneste, gode ord, gode råd, ord av støtte, ord av sympati, vennlige ord, komplement, som kan hjelpe dine venner. Å gjøre godt er å lede mennesker til det gode, til det milde svar 'som demper harme' (Ord 15,1)

Du kan gjøre godt med å trøste de sjeler som er blitt utslitt, slik som Herren sier: 'Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile'. (Matt 11,28) Du kan gjøre godt ved å ha en lykkelig og smilende fremtredning. Ved dette vil mennesker ha det godt, når de ser deg.

Du gjør godt når du er i stand til ta del i misjonsarbeid, ved å gi Guds ord til de som ikke kjenner det, og ved å gi troen til ikke-troende. Å tjene i Kirken er å gjøre godt, og ikke la Satan så ugress i den ved splittelse og selvisk kjærlighet.

Mine elskede barn, ha dette for øye i det nye året: bruk hver dag som en anledning til å gjøre noe godt. Du er skapt i Guds bilde, bli lik din himmelske Far. Gjør ikke dette bare når folk venter noe av deg, ikke vent på at de spør. Må du ha en slik følsomhet at du vet når du kan gjøre andre lykkelige og fulle av glede. På denne måten vil du gjøre godt.

Må Herren være med deg, og må Han gjøre det slik at vi alltid hører gode ting om deg.

Pave Shenouda III

Pave av Aleksandria og Patriark av Hl. Markus bispesete

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om vismennene som dro for å tilbe Jesus. De er et profetisk bilde på alle folkeslagene som en dag skal gjøre det samme. I mellomtiden kan vi feire Helligetrekongeres dag som er i dag.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Min tro, del 12

I det andre leddet i Den apostoliske trosbekjennelsen heter det:

'for ned til dødsriket ...'

Jesus er dødens store seiervinner! I Åp 1,17b-18 heter det:

'Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket'.

Det finnes en rekke bibelsteder som underbygger dette leddet i Den apostoliske trosbekjennelsen:

'For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse'. (Apg 2,27)

'Derfor sier Skriften: Han for opp i det høye og bortførte fanger, han gav menneskene gaver. Men dette: Han for opp! - hva er det uten at han først steg ned til jordens lavere deler? Han som steg ned, er den samme som steg opp over alle himler for å fylle alt'. (Ef 4,8-10)

'Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære'. (Fil 2,9-11)

'For også Kristus led èn gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden. I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydig, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd...' (1.Pet 3,18-20)

Det er noe forunderlig dette at Den rene, Lyset - går inn i mørkets boliger, men så gjør Han det også med det mest seierrike og triumferende budskap av alle: Han proklamerer Livets seier over Døden, Han proklamerer oppstandelsens altomfattende virkelighet: Døden har mistet sin makt. Hvor forunderlig dette møtet mellom død og helvete og Livets triumfator må ha vært.

fortsettes

Ungt mongolsk ektepar reiser ut som misjonærer til Canada

Jeg ble så inspirert og opplevde en slik takknemlighet overfor Gud da jeg leste siste nr av 'Together in prayer', som utgis av World Mission Prayer League, en luthersk misjonsorganisasjon med sterk vekt på bønn.

På bildet ser du Lhagva og Otgo som er fra Mongolia. De har fått misjonskall til Inuit-folket i Canada. For omlag syv år siden så de en film om Inuit-folket, og deres første inntrykk var: 'Disse folkene ser akkurat ut som oss'. Deretter så de at inuitene hadde noen av de samme problemene som mongolerne: en stor andel av befolkningen er alkoholisert, og veldig mange har ikke hørt om Jesus. Fra den dagen av har ekteparet forberedt seg på at de en dag skal reise ut som misjonærer.

Dette er interessant av flere årsaker. En er at Mongolia har gått fra å være en unådd nasjon, til en nasjon som har høyest prosentandel av kristne som reiser ut som misjonærer andre steder i verden. Og det har skjedd på bare noen få år. Som en forberedelse på sin tjeneste som misjonærer, har Lhagva og Otgo vært i Kina som korttidsmisjonærer, hvor de har delt evangeliet med mongolere i Kina. Det er seks millioner molgolere der.

For tiden går Lhagva og Otgo på Union Bible Theological College i Mongolia. La oss be for dette overgitte ekteparet som vil tjene Jesus som misjonærer i Canada.

'Kristus forviste døden og gjorde oss nye''

I dag vil jeg gjerne dele noe med bloggens lesere som Hl.Athanasios, biskop i Aleksandria og en av de ledende teologiske forfatterne i det fjerde århundre, har skrevet. Den siste tiden har jeg i mitt personlige bibelstudium vært opptatt av hva Guds ord sier om døden, og om oppstandelsen.

Hl.Athanasios skriver:

'Det var to ting Frelseren gjorde for oss ved å bli Menneske. Han forviste døden fra oss og gjorde oss nye, og usynlig og umerkelig som Han er i seg selv, ble Han synlig gjennom sine gjerninger og åpenbarte seg selv som Faderens Ord, Hersker og Konge over hele skapelsen'.

Dette stemmer i grunnen veldig godt med ordene fra Hebreerbrevet:

'Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og fri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid'. (Hebr 2,14-15)

I påskeliturgien i Den ortodokse kirke, heter det:

'Kristus er oppstanden fra de døde, med døden beseiret Han døden, og til dem i gravene gav Han liv'. (Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier. Solum forlag, side 136)

For en kristen er døden beseiret på grunn av Kristi seierrike oppstandelse. Hos apostelen Paulus lyder det triumferende:

'Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier'. (1.Kor 15,54b-55)

Bloggen Monastisk er oppdatert

Det har vært skrevet mye om de såkalte ørkenfedrene, de siste årene. Men ikke så mye om ørkenmødrene - for de fantes også! På bloggen Monastisk kan du i dag lese om Amma Synkletika, en mor i ørkenen.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Oppslutningen om gudstjenestene i Storbritannia er i ferd med å øke

Etter år med nedgang i antall kirkebesøkende i Storbritannia, ser utviklingen ut til å ha snudd. Flere og flere kirker melder om økt oppslutning om gudstjenestene.

I følge den anerkjente engelske avisen, The Telegraph, har det vært en nedgang i antall kirkebesøkende siden 1980 tallet. Men nye rapporter viser at dette er endret. En studie viser blant annet til menigheten St. Mary's, en karismtisk anglikansk kirke i London, som har hatt en økning på hele 20 prosent de siste 12 månedene. I Storbritannia sier 76,8 prosent av befolkningen seg å være religiøse, hvor kristendommen er den dominerende religionen. I 1979 deltok 5,4 millioner briter på gudstjenesten, mens tallet var sunket til 3,2 i 2005. Nå er altså kirkebesøket på vei oppover igjen.

En av årsakene til dette er at det de siste årene har vært en massiv bønnesatsning i Storbritannia. Mange menigheter har vekket til live bønnesamlinger. Og nå ser man altså at en endring er underveis. Det er et stort takkeemne.

(Foto: Christian Today/Alan Channer)

Vi er alle pilegrimer

'Vi er alle pilegrimer, på leting etter sannhet. Å tro på Kristus betyr ikke å eie sannheten, men å la han som er sannheten få gripe oss, og å bevege oss mot åpenbaringen av hele sannheten'.

Det skriver prioren for den økumeniske kommuniteten Taize, bror Alois (bildet) i sitt brev for 2012. Han legger til:

'Den store og overraskende nyheten er og vil alltid være at Jesus formidlet Guds lys gjennom et enkelt liv. Livet i Gud gjorde ham enda mer menneskelig. Gud viste fullt ut hvem han var gjennom menneskelivets enkelhet, og slik fornyet han sin tillit til menneskeheten; og han gjorde oss i stand til å tro på mennesket. Fra da av kan vi verken la oss fortviles over verden eller oss selv'.

Min tro, del 11

I det andre leddet av Den apostoliske trosbekjennelsen heter det:

'korsfestet ...'

Hos evangelisten Lukas leser vi:

'Og de kom til det stedet som kalles Hodeskallen. Der korsfestet de ham og ugjerningsmennene, dene ene på hans høyre, den andre på hans venstre side'. (24,33)

Korsfestelen av Jesus beskrives svært kortfattet. Evangelieforfatterne går ikke i detaljer. De er ingen studier i brutaliteten og bestialiteten ved korsfestelsen som henrettelsesmetode. For den var virkelig grusom. Forfatterne av evangeliene behøver heller ikke beskrive for sine lesere hva en korsfestelse innebar. Den var et vanlig skue i samtiden. I forbindelse med beleiringen av Tyre, korsfestet Aleksander den store 2000 mennesker. Under den jødiske borgerkrigen sørget Aleksander Jannaeus for at 800 menn ble korsfestet på èn time. På Sicilia ble 600 korsfestet på befaling av keiser Augustus. Og i Jødeland var korsfestelse en vanlig foreteelse.

Korset som symbol er sterkt. Jesus strukket ut under himmelhvelvet i alle fire himmelretninger.

I Efeserbrevet skriver apostelen Paulus:

'... sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er...' (3,18)

Korset symboliserer dette, med sin vertikale og horisontale retning.

Her på det midtre kors sonet Jesus for all verdens synd. Ingenting er utelatt, og Han gjorde det av kjærlighet til hele menneskeheten. Hos Johannes leser vi:

'I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder'. (1.Joh 4,10)

I det samme brevet leser vi: 'Og han er en sonig for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens'. (1.Joh 2,2)

Jesus er sonofferlammet som døperen Johannes så:

'Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd'. (Joh 1,29)

Jesu Kristi kors kommer vi aldri utenom. Her ble synden oppgjort, gjelden vår betalt, og her ble djevelen fullstendig beseiret og avkledd:

'Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud,og som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset'. (Kol 2,14-15)

fortsettes

Estisk baptistmenighet satser på grundig bibelundervisning

Baptistkirken Bethel (bildet) i Valga i Estland hadde besøk av generalsekretæren i Den estiske baptistunionen, Meego Remmel, før jul. Valga er en by i det sørlige Estland, og hovedstaden i Valga fylke. Byen ligger på grensen til Latvia. Frem til 1920 var byen Valga og den latviske byen Valka, i det nordlige Latvia, en by. Det bor i overkant av 14.000 i Valga, og omlag 6.000 i Valka. Folk fra begge byene går om hverandre.

Dermed ligger baptistmenigheten svært strategisk til. Kirkebygget husker to menigheter, en estisktalende og en russisktalende. Generalsekretæren understreket behovet for et tett samarbeide mellom dem, slik at de kunne nå ut til både estere, latviere og russere med evangeliet.

Menigheten satser på systematisk bibelundervisning, og driver sin egen bibelskole. Dette ser de gode resultater av. Mange setter stor pris på den solide bibelundervisningen som gis. Det er god aldersspredning på medlemmene.

Sønn av baptistpioner i Kroatia er død

Jaroslav Cenger (bildet), sønn til en av pionerene blant baptistene i Kroatia, ved samme navn, er død. Han døde 17. desember etter kort tids sykdom.

Etter å ha kommet til personlig tro på Jesus, ble Jaroslav Cenger døpt i baptistmenigheten i Novi Sad, av forkynneren Adolf Lehotsky. Han var aktivt med i menighetens arbeid, og hadde også ulike styreverv. Jaroslav Cenger var en forkynner som ble mye brukt i hjemlandet. Han var høyt respektert og verdsatt. Han forkynte ofte på steder som Sređani, Koreničanima, Sirac, Zdenci, Virovitica Bogdanovci (dagens Antunovac), V. Bastaji, Pozega, Rušenici og i Prekopakra og Pakrac.

I 1999 ble han valgt til eldste i hjemmemenigheten. Det var mange troende, venner og naboer fra landsbyen hvor han bodde, som fulgte ham til hans siste hvilested. Han etterlater seg kona Anastasia Dolezal, og de tre sønnene Daniel, Bozidar og Jaroslava.

Bønn nytter - Yousef Nardarkhani er fremdeles i live

Det nytter å be! Yousef Nardarkhani (bildet) er fremdeles i live! Det siste vi vet om denne saken er at iranske myndigheter har bestemt seg for å utsette saken mot ham i minst fire måneder, muligens et helt år.

Yousef Nardarkhani ble arrestert i 2009. Han er leder for en stor husmenighet i landet, og er anklaget for frafall fra Islam og for å ha drevet med evangelisering. I et desperat forsøk på å verdenssamfunnets oppmerksomhet mot fra dette har Myndighetene også forsøkt å få ham anklaget for voldtekt og bordellvirksomhet! Disse fabrikerte anklagene er så absurde at ingen andre enn iranske myndigheter tror på dem.

Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner sier at det er svært viktig å ha full oppmerksomhet på denne saken, slik at iranske myndigheter ikke kan i verksette dødsdommen mot Yousef Nardarkhani.

Vi som ber for ham må ikke slutte med det, men fortsette! Få gjerne med deg flere!

48 kinesiske kristne arrestert 1.nyttårsdag

48 medlemmer av Shouwang kirken i Beijing ble arrestert 1.nyttårsdag. Siden april i fjor har denne menigheten kommet sammen utendørs i all slags vær, for å feire gudstjeneste. Lokale myndigheter har nektet eieren av eiendommen menigheten samles på å leie ut til Shouwang kirken. Mer enn 1000 medlemmer av denne menigheten er blitt arrestert de 38 ukene de har holdt sine utendørs gudstjenester.

Noen av de som ble arrestert 1.nyttårsdag ble løslatt samme dag, andre måtte tilbringe natten over i en fengelscelle. Politiet begynte aksjonen mot menigheten noen dager før 1.nyttårsdag. Flere av menighetens medlemmer fikk husarrest.

La oss be for våre djerve trossøsken i Kina.

Canadiske anabaptister med røtter i Ukraina feirer 200 års jubileum

Et anabaptistisk kirkesamfunn i Canada feirer 200 års jubileum i år.

Jubileet til Evangelical Mennonite Conference, skal feires 6.-8. juli i Otterburn i Manitoba.

Evangelical Mennonite Conference kan spore sine røtter tilbake til familiegrupper i det nåværende Ukraina, ledet av Klaas Reimer. Disse anabaptistiske gruppene begynte å møtes i hjemmene i 1812. Bakgrunnen var at de synes lite om den lave moralske standarden og den manglende menighetsdisiplinen de så i de sammenhengene de hadde tilhørt. De ønsket å leve i pakt med Bergprekenens idealer. Klaas Reimer understreket behovet for å leve enkelt, ydmykt og ikke skikke seg lik denne verden. De ønsket heller ikke å være støttespillere til den russiske regjeringen og bidra under Napoleonskrigen.

Medlemmer av disse anabaptistiske husgruppene i Molotschena emigrerte til Nord-Amerika i 1874-75, og slo seg ned i Manitoba. På 1950 gikk de over fra å bruke tysk til engelsk i sine gudstjenester, og skiftet navn fra The Manitoba Kleine Gemeinde til Evangelical Mennonite Church. Det skjedde i 1952. I 1960 skiftet man så til det navnet som brukes på kirkesamfunnet i dag: Evangelical Mennonite Conference.

Dette anabaptistiske kirkesamfunnet har opplevd en stabil og god vekst helt fra grunnleggelsen av. I 1951 hadde de 1.870 medlemmer i seks menigheter i Manitoba. I 2011 var tallet 7.257 medlemmer i 62 menigheter i Manitoba, Ontario og British Columbia.

I forbindelse med 200 års jubileet er det planlagt en reise til Ukraina for å se hvor de anabaptistiske koloniene befant seg. Reisen går til dagens Zaporozhye. Det blir ekskursjoner til kolonien Eichenfeld og en gudstjeneste i Boro­zen­ko, hvor dette kirkesamfunnet hadde sitt arnested.

Bildet er hentet fra en bønnesamling blant Evangelical Mennonite Conference.

Årets mest verdige prisvinner

Det er vel ingen som har fortjent å bli kalt 'Årets prest' mer enn Canon Andrew White (bildet). Den anglikanske presten nekter å forlate sin hjord i St.George kirke i Baghdad, som er en av de største kirkene i Irak. Nå er han kåret til 'årets prest' av en anglikansk organisasjon.

St. George's kirke i Baghdad tar seg av over 550 lokale kristne familier - flesteparten av dem er enker foreldreløse, siden deres menn er drept i årtider med vold. Menigheten har ansatt eget helsepersonell som tar seg av syke uansett hvor de hører hjemme politisk eller religiøst. Med stor fare for egne liv bringer de nødhjelp til de som trenger det. De yter også tannlegehjelp til over 100 mennesker hver dag. Midt oppe i dette står Andrew White. Han ber, preker, driver sjelesorg, megler i konflikter, arbeider med fred- og forsoning og er et levende vitnesbyrd om en sann hyrde som ikke forlater flokken sin.

Canon Andrew White tar på ramme alvor Jesu ord i Joh 15,13:

'Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for vennene sine'.

Og om den dårlige og den gode hyrden, leser vi:

'Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, forlater fårene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre. For han er leiekar og har ingen omsorg for fårene. Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, likesom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen. Jeg setter mitt liv til for fårene'. (Joh 10,12-15)

La oss huske denne uredde presten i våre forbønner.

Jula avlyst i Øvre Egypt på grunn av dødstrusler

Den ortodokse julen er avlyst i Naga Hammadi i Øvre Egypt. Biskop Kyrillos av Naga Hammadi har mottatt dødstrusler og trusler om at den koptiske kirken vil bli angrepet.

Det var i forrige uke at biskop Kyrillios mottok truslene. Og han vet at de som står bak disse truslene er i stand til å sette dem ut i livet. 6. januar i fjor ble seks koptere drept og mer enn 15 skadet, da noen kjørte inn i folkemengden som nettopp hadde feiret julaftengudstjenesten, og skjøt villt rundt seg. Som kjent feirer kopterne jul i følge den julianske kalenderen. Bildet er fra begravelsen til disse kopterne, og man ser en sterkt preget biskop Kyrillios i bønn.

Biskop Kyrillos er helt sikker på at bakgrunnen for de nye truslene skyldes at han helhjertet støtter kopterne som tilhører hans kirkesogn. Dette sognet er spesielt usatt for kidnappinger av kristne.

La oss huske våre koptiske venner i bønn - de trenger den desperat.

Pastor Chuck Smith har fått lungekreft

Calvary Chapel-menigheten i Costa Mesa i California, fikk et sjokk i forbindelse med gudstjenesten, 1.nyttårsdag. Deres hovedpastor, Chuck Smith (bildet) og grunnleggeren av Calvary Chapel bevegelsen, som teller mer enn 2000 menigheter, har fått lungekreft og skal opereres i neste uke.

Det var i Calvary Chapel i Costa Mesa at Jesusvekkelsen brøt ut tidlig på 1970-tallet, og Chuck Smith er av mange sett på som denne vekkelsens farsskikkelse. Han er også kjent for sin bunnsolide bibelundervisning, hvor han i åresvis har undervist gjennom Bibelen vers-for-vers. Mye av denne undervisningen ligger ute på nettet, og tusenvis av mennesker får sin daglige åndelige føde gjennom denne bibelundervisningen.

Det var i den tredje gudstjenesten 1.nyttårsdag at svigersønnen til Chuck Smith, Brian Brodersen, fortalte menigheten om diagnosen Chuck Smith har fått. Sammen med menighetens øvrige pastorer salvet han Chuck Smith og ba for ham, mens hele menigheten samstemte i deres forbønn.

Kreftsykdommen kom svært overraskende på både Chuck Smith og hans familie og menighetsfellesskap. Han har aldri smakt en eneste sigarett. 27. desember i 2009 ble han rammet av en serie med det som er blitt karakterisert som 'mini-slag'. Men han har vært virksom helt frem til nå.

Nå anmodes alle Calvary Chapels venner om å omslutte pastor Chuck Smith, som er i 80 årene, i deres forbønner.

Liv Kyllingstad Godin er død

Pressemelding fra Det Norske Baptistsamfunn:

I det det nye året så vidt har begynt fikk vi meldingen om at
Kongomisjonær Liv Kyllingstad Godin (bildet) er hentet hjem til Jesus.

Hun sovnet i formiddag stille inn, etter en tids sykdom. Liv Godin ville, om hun hadde fått leve, fylt 94 år 5. mars i år.

Hennes liv som misjonær har strukket seg over uendelig mange år, fra hun reiste ut første gang i 1946, til hun i fjor kom hjem fra Kongo for siste gang.

Med sine mange år som pensjonistmisjonær i Kongo har Liv Godin blitt landskjent. Enten det har vært på flukt fra opprørsstyrkene i 1997, det har vært i forbindelse med bro- og veiprosjekter hun har stått bak i Kongo, eller ved en av de mange utmerkelser og priser hun har fått for sin store innsats i D.R. Kongo.

Liv Kyllingstad Godin vil bli begravet førstkommende fredag, 6. januar.

(foto: Es/Wikipedia)

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Basileios av Cæsarea. Vi har mye å takke denne personen for hva troen vår angår. Du finner ut hvorfor, om å leser denne bloggartikkelen.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Nådeløs kritikk av 'de religiøse'

Man blir bare trist av å lese siste nr av 'Missions Visionen', hvor den svensk/kanadiske 'mirakel'-evangelisten Peter Ljunggren (bildet), nok en gang bruker stor spalteplass på å angripe kristne med en annen bekjennelse av ham selv. Og det er selvsagt 'de religiøse' som får unngjelde. Som jeg har sagt før: Det er underlig dette: 'De religiøse' er alltid 'de andre', aldri en selv. Og Peter Ljunggren legger ikke skjul på at 'de religiøse' er lutheranere, ortodokse og katolikker. Han angriper dem for deres liturgi, hvordan de kler seg og måten de ber på.

Hva Peter Ljunggren selv angår så er det ingenting å bemerke. Det er ikke noen problemer med at han kler seg i nasjonale afrikanske drakter, eller hans måte å be på. Ikke hans måte å preke på heller. For han hører jo ikke med i kategorien 'religiøs'. Han nevner ikke med et eneste ord at han er skilt og gift for tredje gang. Det finnes et pent bryllupsbilde av ham og hans tredje kone Taina Kuusiluoma diskret bakerst i bladet, hvor det står at de giftet seg i Toronto International Celebration Church, og at vigselshandlingen ble forrettet av hans sønn. Nevnt er heller ikke at han er politianmeldt i Finland for tyveri.

Det som holdes frem er nåden. Det er den 'de andre' ikke har forstått. 'De andre' forstår ikke hvordan de lider under loviske forordninger, og at de egentlig er fri. Slik Peter Ljunggren er, til å skille seg og gifte seg, om igjen og om igjen. For det handler jo om nåde, ikke religion, om vi skal tro Ljunggrens evangelium.

Nå har ikke Peter Ljunggren 'inga problem med yttre symboler i sig', som han skriver, men det er vel og merke når han selv presenterer evangeliet for andre. Så lenge han gjør det, går det greit. Men altså ikke når 'de andre' presenterer evangeliet, for 'de andre' har jo ikke forstått det.

Jeg har tenkt mye på disse ordene i det siste:

'Den ydmyke får nåde'.

I grunnen er det ikke mer å si.

Maskert iransk sikkerhetspoliti arresterte små barn og fire ledere Lille julaften

Lille julaften raidet sikkerhetspolitiet en pinsemenighet i Ahwaz i Iran, og arresterte Farhad Sabokroth, som er pastor for menigheten, hans kone Shahnaz, og to andre ledere: Naser Zamen-Dezfuli og Davoud Alijani.

Shahnaz Jeizan, kona til pastor Farhad, er foreløpig løslatt mot løsepenger etter 10 dager i fengsel. Hennes helsetilstand er dårlig. Hvordan det står til med de tre andre arresterte er uvisst. Det er også uvisst hvor de holdes fengslet.

I forbindelse med arrestasjonen ble også flere personer innbrakt til politistasjonen, deriblant barn. Disse ble etter en stund løslatt etter at de hadde oppgitt sine personalia. Sikkerhetspolitiet skal ha brukt masker, og skal ha truet søndagsskolebarna som var til stede på en svært brutal måte samtidig som de ble arrestert. Flere av barna er blitt traumatiserte etter dette.

Hva var de første kristnes hemmelighet?

Jeg har tenkt en del på det utsagnet som Clarence Jordan kom med, og som jeg gjenga på bloggen torsdag 29. desember:

'Beviset på oppstandelsen er ikke den tomme graven, men kirken'.

Det er en veldig radikal uttalelse. Har du gjort deg noen refleksjoner om hva en slik uttalelse vil si i praksis?

Har du tenkt på hva det var som gjorde de kristne til en så sterk og umiddelbar utfordring i sin samtid? Jeg leste i går noe som den svenske biskop emeritus, Biörn Fjärstedt har skrevet, hvor han svarer på nettopp det spørsmålet. Han er av den oppfatning at svaret ligger i at de hadde noe de andre ikke har, 'et tydelig grunnkonsept'. Hva bestod så dette i?

Det handlet om det som Det nye testamente kaller 'å komme sammen', eller 'epi to auto', på gresk. Dette 'to auto' - det vi har felles - var ikke familien, ikke klanen eller stammen, heller ikke mange av de mange kultforeningene eller yrkesselskapene, som det var mange av på denne tiden. Det handlet om et helt nytt fellesskap, hvor man gjennom dåpen til Kristus hadde opplevd en ny fødsel.

'I Filipperbrevet innprenter Paulus betydningen av dette 'to auto', å leve i, vise og tenke i enhet (Fil 2,1 flg), skriver biskop Fjärstedt, og legger til: 'Han markerer det også sterkt i sine kommentarer til sammenkomsten til eukaristien i Korint, 1.Kor 11,17-34. Det gikk ikke ann å holde Herrens måltid, dels på grunn av at forsamlingen hadde delt seg opp i grupper, partier, dels på grunn av at de tok for seg av det egne ved det innledende måltidet, og ikke ventet på hverandre eller delte med hverandre'.

De kristnes hemmelighet, skriver biskop Fjärstedt, var ikke en lære eller en filosofi, blant mange andre, men det grunnleggende var at de hadde et helt unikt fellesskap. Termer som ble brukt, utenom det som allerede er nevnt, er ord som 'koinonia' og 'ekklesia'. 'Koinonia' er et gresk ord for fellesskap, sammenkomst, mens 'ekklesia' betyr å kalle sammen, forsamle.

Lukas beskriver det karakteristiske i en suveren sammenfatning i Apg 2,42:

'De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved 'kononian', ved brødsbrytelsen og ved bønnene'.

Her lå - og her ligger - hemmeligheten: kirken.

Ikke overlat Europa til politikerne - styrk fellesskap mellom menighetene

- Ikke overlat Europa til politikerne.

Det sier presidenten for Den europeiske baptistføderasjonen, Hans Guderian (bildet) og la til:

- Menighetene i Europa, som er representert på tvers av nasjonale grenser deler ansvaret for Europas fremgang.

Hans Guderian talte på et ledermøte for Den europeiske baptistføderasjonen i Praha, 5. desember. 57 baptistsamfunn i Europa og Den nære Østen er knyttet til Den europeiske baptistunionen, som til sammen har 850.000 medlemmer.

- Om menighetene engasjerer seg tvers over landegrensene, så kan farene en ny nasjonalisme innebærer, bli forhindret. Vi må minne hverandre på hvor mye godt Europa representerer for oss, til tross for økonomisk krise, sa Hans Guderian.

Guderian fremholdt i sin tale at man ikke venter kan forutsette at kirkene er klar over fordelene med interaksjon mellom landene. De siste 20 årene er bevisstheten om disse fordelene gått tapt, mener Hans Guderian.

- Fred, forsoning og fellesskap - dette er viktige verdier, som vi hele tiden må strebe etter, sa Guderein og la til:

- De må bli levd ut i menighetene våre, og kan ikke bare være forbeholdt våre myndigheter.

Hans Guderian oppfordret føderasjonens menigheter til å styrke partnerskapet mellom menighetene over landegrensene.

- Vi trenger å bli mye bedre kjent med hverandre. Internasjonale sammenkomster i forbindelse med ferietiden er bra, slik at vi kan få et glimt av hva Gud gjør i blant oss.

Underet i Sibir

Den nye baptistkirken i Achinsk (bildet), er et Guds under. Bygget som den er mot alle odds.

Achinsk er en by som ble grunnlagt i 1641. Den ligger langs elvebredden til elva Chulym, i nærheten av skjæringspunktet med Den transsibirske jernbanen, 184 kilometer vest for byen Krasnojarsk. Achinsk har omlag 110.000 innbyggere. Her finnes det en baptistmenighet, som i mange år har lengtet etter et eget kirkebygg. Det gamle lokalet til menigheten, hvis navn er 'Levende vann', trengte sårt til en total renovering. Det var mer eller mindre falleferdig. Menighetens medlemmer forsøkte så godt de kunne med å renovere bygningen, med de små midlene de hadde. Men årene gikk, og det var ikke mye penger de hadde å sette til side. Det holdt til tak, men så stanset det hele opp.

Krisen førte til mye bønn. Flere ganger kom pastorene i regionen sammen. De møttes med Edouard H. Adolfovitsj, som er visepresidenten for sammenslutningen av Baptister i Sibir, for å søke Guds ledelse i bønn. Løsningen kom uventet. De besluttet å selgetomta og bygningen som den var, og bruke pengene til å kjøpe en annen bygning til en lavere pris.

De kom over en forretningsmann som skulle selge et 300 kvadratmeter stort hus, og med en liten hage. Summen han forlangte var ikke urimelig. Menigheten bestemte seg for å gå til mannen, fortelle at de var interessert i huset, og betale første avdraget på kjøpesummen. Neste steg var å henvende seg til rike kirker i vest, for å be dem om å hjelpe til med å kjøpe bygningen. Men slike henvendelser fører sjeldent til noe! Bidragene var heller beskjedne. I mellomtiden hadde forretningsfolk henvendt seg til eieren av huset og tilbudt ham mer enn det han hadde forlagt for eiendommen. Var det hele forgjeves?

Men eieren av bygningen - som ikke er frelst - var sikker på at det var baptistmenigheten som skulle ha den! Den nye utfordringen som huskjøpet skapte ble tatt opp på predikantkonferansen i november. Først som et bønneemne, så som et forslag til et nytt prosjekt.

Under skjer - stor offervillighet

Så begynte ting å skje! Menigheten hadde da fått huseieren til å utvide betalingsfristen med tre uker. Så - nesten hver eneste dag - begynte brødre og søstre fra ulike hold å ringe til menighetens pastor. De ville bidra. Dette var mennesker fra andre menigheter. En eldre søster hadde spart til sin egen begravelse. Men hun synes det var bedre at menigheten fikk disse pengene til et bedehus, som kunne tjene mange til frelse, enn at hun fikk en vakker begravelse! Ei tenåringsjente som sparte penger til mobiltelefon, gav pengene til bedehuset. Andre åpnet 'sparegrisen' sin, eller gav bort penger de hadde avsatt til ferier eller spesielle formål. Fra baptistmenighetene i Novosibirsk, Orenburg, St. Petersburg og Nizhny Novgorod, Kemerovo, Krasnodar, Khanty-Mansiysk, Kirov,og andre steder kom det pengegaver.

Nå tilhører bygningen 'Levende vann' i Achinsk, og denne nyttårshelgen har de sine første møter der! La oss glede oss sammen med vennene i Sibir som nå har fått et svært funksjonelt bedehus. Jeg er sikker på at mange vil møte Herren i dette lokalet.

Mens vi venter på det salige håp

For meg starter det nye året med Laudes, eller morgenbønnen. I en av lesningene Nyttårsdagen heter det:

'... mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet...' (Tit 2,13)

De første kristne levde i troen og håpet om Jesu snarlige gjenkomst. Det preget måten de levde deres liv på. De valgene de foretok, måten de disponerte dagen og tiden de hadde fått i gave av Gud.

I den tidlige kirken ba de med inderlighet: 'Maran ata', (1.Kor 16,22) som kan oversettes: 'Kom, Herre!' Vi finner det samme helt mot avslutningen av Åpenbaringen: 'Amen, ja kom, Herre Jesus!' (Åp 22,20) Må vi be samstemmig med hele Kirken i 2012, denne inderlige bønnen, om Herrens gjenkomst. Måtte vi preges av den samme lengsel etter Jesu gjenkomst, som de gjorde, og måtte det også få følge for våre liv i praktisk hverdagsliv.

Mot avslutningen av Laudes ber vi:

'Herre Gud, himmelske Fader,
Du som har satt Din enbårne Sønn
til Frelser for menneskeslekten
og gitt Ham navnet Jesus,
gi i nåde enhver som ærer Hans
hellige navn på jorden,
å få glede seg ved synet av Ham
i himmelens herlighet.
Ved denne Din Sønn,
Jesus Kristus, vår Herre! Amen!'