Lhaovo-folket i Burma kan nå lese Guds ord

Lhaovo-folket i Burma (bildet) kan endelig lese Guds ord på sitt eget språk! Denne språkgruppen som er en av veldig mange i Burma, fikk nylig 960 Bibler sendt fra en sponsor. Bibelen har vært oversatt til dette språket en tid, men det er ikke lett å skaffe seg en. Lhaovo-folket er fattige, og det å eie en Bibel er ingen selvfølge. Derfor har mange av dem aldri eid en Bibel. Takket være en generøs giver vil nå 960 mennesker kunne lese Guds eget ord. Det er noe å tenke på når vi dag åpner vår egen Bibel for å lese. For mange er det slett ingen selvfølge, selv om Bibelen - eller deler av den - er oversatt til det språket man kan lese.

Getsemane

Det gjør et sterkt inntrykk å være i Getsemane. Jeg glemmer ikke første gangen jeg var der. Å sitte ned langs Oliventrærne og tenke tilbake på Jesu kamp og lidelse her, er nesten overveldende. For hvilken kamp Han gjennomgikk.

Hebreerbrevets forfatter beskriver den slik:

'Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt'. (Hebr 5,7)

Hvilken bønnekamp det må ha vært i Getsemane. I år, når jeg har lest tekstene fra evangeliene, så er det spesielt en setning jeg har merket meg:

I Luk 22,41 står det: 'Og han slet seg fra dem ...'

Det er når Jesus og Hans disipler kommer til Getsemane-hagen at dette skjer. Uttrykket 'slet seg fra dem' viser hvordan angsten må ha grepet ham. Han ville så inderlig være sammen med dem, men visste at Han ikke kunne. For ikke å gi etter for følelsene sine, 'slet han seg fra dem ...'

Kunne Jesus ha valgt en helt annen vei enn å gå gjennom lidelsene i Getsemane og Golgata? Kunne Han ha ombestemt seg og valgt å ta med disiplene et annet sted og gitt opp alt sammen?

Ja. Jesus gikk inn i lidelsen frivillig. Han kjente Faderens vilje, og frelsesplan, og valgte å gå lidelsesveien frivillig. Men det skjedde ikke uten kamp, uten smerte, ja den var så sterk at Hans tårer ble til blod. Dette angsthelvetet gikk Jesus igjennom for vår skyld. Det er ikke til å fatte. Ikke fullt ut.

Hva Jesus gjennomgikk i Getsemane var det dimensjoner over. Så store at ingen av oss noensinne har vært i nærheten av det. Ikke noe menneske. For forskjellen mellom den lidelse mennesker går igjennom, så kan være svære i seg selv, handler ikke om å bære all verdens synd og skam. Som Jesus gjorde. Og ingen opplever heller det Jesus opplever: at Gud forlater dem. Vi er aldri helt forlatt. Jesus var.

Om dette kretser mine tanker denne Langfredag i 2012.

Kristne i Indre Mongolia truet til ikke å holde møter i påsken

Mens vi feirer påske i frihet og kan velge om vi vil ta del i påskens møter eller ikke, har kinesisk politi raidet en husmenighet i Indre Mongolia og anklaget de kristne for å holde ulovlige møter. De har fått sine Bibler og kristne bøker konfiskert.

Det var mens 20 kristne legledere var samlet til et bønnemøte at politiet valgte å slå til i lørdag morgen. Det skjedde på et sted som heter Ulanhot. 1o politimenn deltok i aksjonen, og samtlige av de 20 som deltok på bønnemøtet ble fotografert. De fikk også advarsler mot å samles i påsken.

Bildet er fra Indre Mongolia.

Skjærtorsdag er menighetens fødselsdag

Stiller man spørsmålet: Når er kirkens fødselsdag, får man som oftest til svar: pinsedag. Men tro om det ikke er dagen i dag: skjærtorsdag!

Det er minst to grunner for dette:

1. Når Jesus bryter brødet med disiplene, så sier Han: '... dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere'. (Luk 22,20)

2. I sammenheng med nattverdfeiringen på Øvresalen, sier Jesus: 'Og nå overdrar jeg riket til dere...' (Luk 22,29)

Den kristne menigheten eksisterte på pinsedagen. Den dagen ble de 120 til 3120, og de fikk del i pinseerfaringen: Ånden som kom over dem og iførte dem kraft.

Hendelsen på Øvresalen i Jerusalem skjærtorsdag innleder en ny fase i Gudsfolkets historie, og det som innleder den er eukaristien. Legg merke til at evangeliene forteller at det var 'mens de holdt måltid', at Jesus tok et brød, takket og brøt det. Rammen var påskemåltidet. Så hender det noe: Jesus tar et brød, bryter det og sier: 'Dette er min kropp'. Så tar Han kalken, og sier: 'Dette er mitt blod'. Og: 'Dette beger er den nye pakt i mitt blod'. Dermed er det hellige måltidet innstiftet, og med det trer Kristi ekklesia frem: menigheten av de som er kjøpt med Kristi dyrebare blod.

Det er all grunn til å feire i dag!

Mann lammet av mystisk sykdom ble bedt for - ble helbredet og kunne plutselig lese uten å ha lært det

En mystisk sykdom gjorde at han ikke kunne gå eller snakke på mange år. Da var det at Gud sendte en misjonær inn i hans liv som ba om helbredelse, og mannen mottok mer enn han noensinne kunne drømme om.

- Vårt mål er å er å reise opp en bønnebevegelse, sier Dr. Howard Folz, som er president for AIMS. 'Vi ønsker også å se misjonærer nå ut til de unådde', forteller han og legger til: 'En av disse misjonærene i Etiopia var det som om i kontat med men en mann ved navn Yilma.

Yilma Gudini (bildet) levde ute på landsbygda uten tilgang til noen form for utdannelse. Mesteparten av barndommen hadde han tilbrakt som gjeter og han hadde aldri lært å lese. Han hadde vært ved god helse inntil en mystisk nevrologisk sykdom etterlot ham i en tilstand hvor han ikke kunne gå eller snakke. Selv er han overbevist om at det var onde ånder som gjorde at han var lammet og ikke kunne snakke.

En dag besøkte en misjonær denne landsbyen og han ba om at Yilma måtte bli helbredet. Det var ikke noe tegn på at Yilma var blitt bedre etter at han hadde bedt, så misjonæren bestemte seg for å komme tilbake dagen etterpå for å be for Yilma enda en gang.

Dagene gikk, og det skjedde absolutt ingen ting med Yilma Gudini, men misjonæren bestemte seg for å være utholdende i bønn. Han ba i tro om at Gud måtte gripe inn.

'På den åttende dagen', forteller Gudini, 'forlot de onde åndene meg. Da kunne jeg gå og snakke igjen. Det var et mirakel'.

Uten å nøle tok Yilma Gudini gledesstrålende i mot Jesus som sin Frelser og Herre. Rett etter mottok han enda et mirakel:

'Gud sa til meg at jeg skulle faste og be i 15 dager', forteller Yilma Gudini. 'På den 10'de dagen kom Jesus til ham. Det skjedde om natten, mens han sov. Gudini hadde en av de mest levende drømmene han noensinne hadde hatt.

'Jeg så Guds ord skrevet på vegggen,' forteller Gudini. Men for ham var det bare uforklaringe bokstaver. Disse bokstavene lyste opp. Plutselig skjer det noe underlig. Yilma Gudini er i stand til å lese dem, og forstå hva de betyr! Han forstod alt helt perfekt, og i flere timer kunne han lese Guds ord.

Når Yilma Gudini endelig våknet løp han for å finne en Bibel. Og han kunne lese! Han hoppet rundt i pur glede over det som var skjedd. Han løp til en av sine venner for å fortelle det. Vennen hørte Gudini lese, og kunne bekrefte at det var helt riktig. Etter noen dager bestemte Yilma Gudini seg for å begynne på skolen. Men da skjedde det noe underlig: Han var ikke i stand til å lese et eneste ord! Etter en stund bestemte han seg for å slutte på skolen. Da skjedde det underlige igjen: Gudini kunne lese.

'Siden den gangen har jeg lest Bibelen fra 1.Mosebok til Åpenbaringen, og jeg gir Gud all ære for det som har skjedd', sier Yilma Gudini.

Oppfordrer menigheter til å samles utendørs i solidaritet med den forfulgte kirke

Organisasjonen 'Release International' oppfordrer menigheter over hele Storbritannia til å holde utendørs gudstjenester neste måned i solidaritet med forfulgte kristne i Kina, Indonesia og Sentral-Asia. Martyrkirkens venner her i Norge oppfordrer norske menigheter til å gjøre det samme!

Mange kristne i disse landene tvinges til å holde gudstjenestene utendørs. Som for eksempel en av de største menighetene i Beijing - Shouwang. Medlemmene av denne menigheten har stått utendørs i all slags vær for å holde gudstjenester i over et år, etter at myndighetene nektet dem å få registrert menigheten. Hver gang de møtes dukker politiet opp for å arrestere noen av medlemmene. Andre steder må kristne møtes i skogene eller i fjellhuler.

Slik de har gjort det siden menighetens grunnleggelse. Vi husker fra Sovjet-tiden, hvor bildet er hentet fra, at kristne kom sammen i de djupe russiske skogene for å finne ly for sine forfølgere. Her er det fra en studiegruppe en gang på 1980-tallet.

Hvilke norske menigheter tar utfordringen? Uansett vær? Hvem vil stenge kirkebygget en søndag og samles i skogen? Ikke som en idyll med grilling og det hele, men som en realistisk samling utendørs for å be for våre forfulgte trossøsken.

Jeg hører gjerne fra menigheter som vil gjøre dette.

I svakhet og levd liv lyser Kristus frem, del 3

Korset har både en vertikal og en horisontal del. Til menighetene i Galatia-området, skriver apostelen Paulus:

'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg, og jeg for verden'. (Gal 6,14)

Det vi oftest hører om er Jesu død på korset for meg, sjeldnere om at korset også gjelder meg. Det handler om selvlivets død. For den som vil følge Kristus må alt det står 'selv' foran dø. Det er ikke populært å si i en tid hvor det aller meste handler om selvrealisering og å bedre selvlivet. Apostelen Paulus sier det slik: 'Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg'. (Gal 2,20)

Hvordan skal dette virkeliggjøres i mitt liv?

I det samme brevet jeg nå har hentet disse sitatene fra, sier den samme Paulus, når han skal beskrive sitt liv:

'... etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg ...' (Gal 1,16)

Guds plan er at den som følger Kristus skal bli mer og mer lik Kristus. Da er det noe som må dø for at noe annet skal leve. Og det er der korset kommer inn.

I kanskje den beste Romerbrevskommentaren som noensinne er skrevet: 'Det normale kristenliv', poengterer Watchman Nee at Guds ord skiller mellom begrepene 'synd' og 'synder'.

'Uansett hvor mange synder jeg gjør, så er det alltid et syndeprinsipp bak det hele. Jeg trenger tilgivelse for mine synder, men jeg trenger frigjørelse fra syndens makt. Det første berører min samvittighet, det siste livet mitt. Jeg kan få tilgivelse for alle mine synder, men på grunn av min synd vil det ikke bli noen varig fred i mitt indre,' skriver Watchman Nee i Det normale kristenliv, Logos forlag, side 10.

Og så skildrer han Guds dobbelte botemiddel: blodet og korset. Han skriver at 'blodet har å gjøre med hva vi har gjort, mens korset har å gjøre med hva vi er. Blodet fjerner våre synder, men korset angriper årsaken til våre syndige tilbøyeligheter'.

Dette skille er så viktig at jeg skal bruke en hel artikkel til å forklare forskjellen. Den kommer på bloggen i morgen.

(fortsettes)

En menighetsplanters hverdag i Guatemala

Før han flyttet til Nuevo Esperanza, hadde Mariano Choc (bildet), som er menighetsplanter blant K'ekchi-folket i Guatemala, gått fire timer på beina hver uke, for å plante en menighet der.

To år tidligere - når han første gangen besøkte regionen - ble han utsatt for falske rykter om seg. Choc vendte seg til Gud for oppmuntring, og tilga sine fiender.

Galen and Phyllis Groff, som har arbeidet blant K'ekchi-folket i mange år som utsendinger fra Eastern Mennonite Mission, bestemte seg for holde nær kontakt med Choc i denne vanskelige tiden. De tilbød ham sjelesorg, oppmuntring og forbønn. En gang, i forbindelse med en spesielt vanskelig økonomisk situasjon, foreslo kona til Choc, Matilde, at han skulle skaffe seg et annet arbeide. Familien var jo når alt kom til alt hans hovedansvar. Choc ba over dette, og opplevde at Gud talte til ham: 'Jeg vil sørge for deg'. Kort tid etterpå var familien helt tom for mat. Da gav en mann Choc helt uventet en sekk med ris, og en annen gav ham 200 quetzals, eller omlag 100 kroner. Hvilket er en betydelig sum i denne sammenhengen.

Når Matilde ble vitne til hvordan Herren grep inn ble hun mildere stemnt overfor tjenesten til Choc, og begynte å støtte ham. Hun begynte å følge med ham til Nuevo Esperanza. Da begynte også hennes eget kvinnearbeid å blomstre.

Arbeidet med å plante menighet i Nuevo Esperanza har skapt store finansielle utfordringer for Choc og hans familie. Men deres glede over å stå sammen i tjenesten har vært med på å overvinne vanskelighetene.

Nuevo Esperanza er lokalisert i noen av de varmeste områdene av Guatemala. Familien til Choc, som er vant med slik varme fra før, bestemte seg for å flytte dit. Men de kan foreløpig ikke ta barna sine med seg. Det i seg selv er en smertefull prosess for alle parter. Barna, på 12 og 14, er igjen hos familien.

En dag kom en kristen bror fra K'ekchi-folket til Choc for å oppmuntre ham og kona. Han hadde fått ordene fra Mark 10,29-30:

'Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv.'

Nylig hadde Choc en drøm hvor han så noen brakte en nyfødt baby til ham pakket inn i hvite klær. Han tolket denne drømmen som om menigheten ville oppleve nytt liv, og nå begynner flere fra K'ekchi-folket å komme til ham for å fortelle at de ønsker å tro på Jesus.

I januar ble Choc ordinert som pastor i Nuevo Esperanza Mennonite Church. Under ordinasjonsgudstjenesten bestemte fem personer seg for å følge Jesus. Nå har Choc også begynt å holde møter i en landsby i nærheten som heter Selamuch. Dit tar det bare en time å gå på beina. Fire familier utgjør der allerede en liten menighet.

I svakhet og levd liv lyser Kristus frem, del 2

En mann som fikk del i det lidelsessamfunn med Kristus, som apostelen Paulus skriver om i Filipperbrevet, var broder David, eller Doug Sutphen (bildet), som han het.

I Fil 3 skriver apostelen om alt det han gir avkall på. Alt det han regner som skrap - i motsetning til noe han har funnet, som virkelig har verdi. Perlen i åkeren:

'... så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død - om jeg bare kunne nå frem til oppstandelsen fra de døde'. (v.10-11)

Broder David er mannen bak 'Operation Pearl', dette moderne troens vågestykke, som ingen hadde sett maken til: bringe en million bibler inn i kommunist-Kina, uten å bli oppdaget. Den tidligere amerikanske marinesoldaten klarte det: buksere inn en båt med en stor pram forbi kinesiske sikkerhetsvakter. Det skjedde 18. juni 1981. Den dyrebare lasten kom sultne kinesere til gode, de fikk del i det livgivende brødet fra himmelen - Guds ord. Men broder David betalte en høy pris. Hans liv var ikke et enkelt levd liv.

Selv fikk jeg møte ham i årene etter dette skjedde. Å tilbringe tid sammen med broder David er noe av det sterkeste og flotteste jeg har fått være med på. Han etterlot seg et så sterkt inntrykk at det sitter igjen hos meg ennå, så mange årene etterpå.

Paul Hattaway, en av vår tids aller fremte kjennere av Kina, møtte broder David mot slutten av hans liv. Da var hans kropp merket av sykdom. På begynnelsen av 1996 fikk broder David vite at han snart skulle dø. Han hadde akkurat fått fire hjerteinfarkt under et tidsrom på 72 dager. Hans diabetes hadde gjort ham nesten blind. Flere tær var blitt amputert. Men broder David var ingen utslått mann. Mot slutten av 2005 dro han igjen tilbake til sitt elskede Kina, for å besøke husmenighetsledere og legge nye planer for Guds rikes fremme. Han brukte gåstol og rullestol for å komme seg fram. Når de kristne kineserne så ham slo de armene omkring ham og gråt. Her så de en av Kristi soldater! Merket på kroppen som han var. Men hans ånd var levende. Svært levende.

Paul Hattaway skriver:

'Davids ånd reflekterte den skjønnhet som bare kan finnes hos dem som har møtt Herren i Det aller helligste'.

Det var hans hemmelighet.

Broder David erfarte det apostelen Paulus skrev om: Kristi lidelsesfellesskap. Ingen går umerket ut av det.

(fortsettes)

Nardarkhani's feiret sønnens fødselsdag i fengslet med ham i går

En av Yousef Nardarkhani's sønner fikk i går lov til å besøke sin far. Sønnen hadde fødselsdag, og det var en stor og sterk opplevelse for sønnen å få se sin far igjen. Aller helst ville han jo ha sett faren fri fra fengslet, men det at han fikk lov å besøke ham der må ha betydd svært mye for dem begge.

Yousef Nardarkhani fyller selv 35 år i neste uke. Dagen vil også markere at pastor Nardarkhani da har sittet to og et halvt år i fengsel for sin tro. Det settes stadig ut falske rykter om at pastor Nardarkhani er død. Vi ber alle som ser slike meldinger på Facebook og på andre sosiale medier om ikke å bringe dem videre. Nå trenger vi full bønnestøtte for familien Nardarkhani, og vi har ikke råd til å miste noen forbeder som tror at det ikke lenger er noen hensikt i å be for dem. For det er det i aller høyeste grad.

Jeg kommer til å holde mine blogglesere oppdatert om denne saken, og kommer med siste nytt så snart vi får opplysningene bekreftet via våre kilder.

I svakhet og levd liv lyser Kristus frem, del 1

Apostelen Paulus bar på en sterk lengsel: at Jesus skulle prege ham slik at det satte seg fast i kroppen hans, og mennesker skulle se Jesus når de så Paulus. Han uttrykker det slik i brevet han skriver til menigheten i Filippi:

'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.' (Fil 1,20)

Jeg kom til å tenke på disse ordene når jeg leste om David Livingstone (bildet) i går før jeg la meg.

Det fortelles om den legendariske misjonæren at han skulle tale på Universitetet i Glasgow. Studentene var vant med å få besøk av misjonærer, og de hadde tatt med seg ulike gjenstander de kunne lage bråk med når misjonærene skulle tale. Slik også denne dagen. De gjorde seg klar. Livingstone tok det første steget opp på podiet. Hans venstre arm hang langs hans side etter at den nesten var blitt avslitt av en svær løve. Hans ansikt var fullt av rynker og merket etter flere harde runder med feber og angrep fra de innfødte. Reumatisk feber hadde gjort ham halvt døv og han hadde fått en gren stukket i det ene øyet når han hadde beveget seg gjennom jungelen, slik at han ble blind på det øyet.

Studentene stirret på David Livingstone, for de visste at hva de så var et liv som fullstendig hadde brent for Gud. Alle stod blikk stille og ikke et ord falt. Den store forsamlingen lyttet i henført stillhet mens Livingstone vitnet om sin trofasthet mot Gud og virkeliggjørelsen av et liv som ble gitt til dette ene formål: å følge Jesus og ære Ham.

Når verden får se et vandrende, levende offer vet de om det, og man blir stille.

Vi vet ikke hvordan apostelen Paulus så ut. Men ut fra noe av det han selv skriver kan man danne seg et bilde:

'Jeg har hatt større strev, vært oftere i fengsel, fått flere slag og mange ganger vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått de førti slagene på ett nær. Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, og jeg drev en gang et helt døgn rundt på havet. Stadig har jeg måttet reise omkring, i fare på elver og i fare blant røvere, i fare blant landsmenn og i fare blant utlendinger, i fare i byer, i fare i ørkenen, i fare på havet og i fare blant falske søsken, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte fastende og uten klær i kulden. I tillegg til alt det andre har jeg det som daglig ligger på meg, omsorgen for alle menighetene. Hvem er svak uten at også jeg blir svak? Hvem faller fra uten at det brenner i meg?' (2.Kor 11,23-29)

Hvordan ser et slik mann ut? Hans kropp er preget. Han bærer preg av lidelse og smerte. I dette skrøpelige karet skinner det et lys frem: Kristi herlighet. Mennesker ser det - og blir grepet. Ikke bare ordene, men kroppen bærer bud om levd liv, troverdig liv.

I en ny serie skal vi se nærmere på hva praktisk kristenliv under korset innebærer. Vi skal se på dette tema både ut fra Skriften og fra livene til noen av de som valgte Kristi lidelsessamfunn.

(fortsettes)

Strategisk kvinnekonferanse i Russland

70 kvinner deltok på en svært strategisk og viktig kvinnekonferanse 7.-8 mars, som ble holdt i lokalene til Moskva teologiske baptistseminar. Deltagerne kom fra Armenia, Hvite-Russland, Kasakhstan, Kirgisistan, Moldova, Turkmenistan, Ukraina, Usbekistan og fra ulike regioner i Russland som Kaliningrad til Det fjerne Østen og det nordlige Kaukasus.

Tema for konferansen var hentet fra 2.Pet 1,5: '... la troen føyes sammen med et rett liv'. Dette tema ble belyst med solid bibelundervisning av formannen for Den russiske unionen av Evangeliske Kristne/Baptistene, Alekseij Smirnov. Andre temaer som det ble gitt undervisning om var blant annet: 'Kristus - vårt eksempel i etterfølgelsen' (Helen Boretskij), 'En fremgangsrik kvinne er kristen' (Lidia Godin), 'Gudsfryktens belønning' (Love Vlasenko).

Det ble snakket mye om hvordan man kan hjelpe sine trossøstre i land hvor det nå er forfølgelse av kristne. Fra 10. april oppfordres baptistkvinner over hele Russland til å ta del i en 45 dagers bønn- og fasteaksjon.

Russiske og europeiske baptister i møte med patriark Kyrill for å drøfte felles utfordringer

29.mars møtte representanter for Baptistenes Verdensallianse, Den europeiske baptistføderasjonen og Den euroasiatiske føderasjonen av unionen av Evangeliske kristne/Baptistene patriark Kirill av Moskva og Russland, i patriarkens residens i Moskva. Det er ikke ofte slike møter som dette finner sted.

I det han ønsket sine gjester velkommen sa patriark Kirill at 'til tross for betydelige teologiske forskjeller, står baptistforsamlingene og Den russisk ortodokse kirke nær hverandre i en rekke fundamentale antropologiske spørsmål'. John Upton, som er president for Baptistenes Verdensallianse, sa på sin side at 'i en verden hvor selv den absolutte sannhet blir sett på som relativ, så søker baptistene og de ortodokse å få det moderne samfunnet til å vende tilbake til det kristne håpet, til en tradisjonell forståelse av ekteskapet, og motstå sprednigen av abort og nedbrytende krefter'.

De videre samtalene denne dagen dreide seg om de sosiale- og politiske utfordringene Russland står overfor, og hvordan man best mulig kan samarbeide om ulike tiltak til det beste for det russiske samfunnet.

Jeg ble ikke katolikk - men jeg fortsetter å ta opp korset og følge Jesus

Jeg kunne ikke dy meg når 1.april falt på en søndag i år, og enkelte vil ha det til at jeg er 'i ferd med å bli katolikk'. Dermed kom ideen om at jeg har konvertert, og da var det i grunnen også greit å få med at brødrene ved Östanbeck kloster var med på krismeringen i St.Olavs domkirke - siden enkelte synes å vite noe jeg ikke vet, nemlig at jeg skulle ha kontakt med dem.

Men slik er det ikke. Jeg har verken kontakt med Östanbeck eller har konvertert til Den romersk-katolske kirke. Dermed skuffer jeg sikkert noen av mine lesere. Nå har jeg mange katolske venner, men noen planer om eller sågar tanker om å konvertere til pavekirken har jeg ikke. Dertil er det nok for mange ting vi ser forskjellig på, både med hensyn til synet på paven, Maria og kirkeordningen - for å nevne noe. Men jeg har stadig mye å lære av mine katolske venner.

Det var moro så lenge det varte - med mange gode kommentarer på Facebook. Kun en har reagert negativt, og mente at jeg tråkket på den katolske kirkes tro. Det er jeg lei meg for. Noe slikt var ikke tilsiktet.

Jeg forblir den jeg er. En enkel etterfølger av Jesus, en bror i Herren, som ønsker å se Guds rike bre om seg og Kristi forsamling vokse og modnes.

Eksplosiv menighetsvekst blant baptister på Cuba

Kevin Ezell, president for misjonsstyret for Sørstatsbaptistene, var nylig på besøk på Cuba. Her står han sammen med pastor Homero Carbonell, og Johnny Sullivan, som er hovedkasserer for Florida Baptist Convention. Homero Carbonell er pastor for baptistmenigheten i Santa Clara. De tre står inne i Calvary Baptist Church i Havana, hvis historiske kirkebygg er fra 1888.

I forbindelse med besøket, 21.-23. mars fikk Ezell høre historiene misjonærene Herbert Caudill og David Fite, som sammen med 53 cubanske pastorer og legfolk som i 1965 ble ekskortert bort fra lokalene til Western Cuba Baptist Convention Seminary og satt i Fidel Castro's beryktede fengsler. Samtlige anklaget for å være CIA agenter. De to amerikanske misjonærene satt fengslet frem til 1969.

Calvary Baptist Church er beliggene i selve Havana by, og kjøpt for penger gitt av amerikanske sørstatsbaptister. Florida Baptist Convention har samarbeiet med cubanske baptister siden 1996, og har brukt mer enn 1,8 millioner USD på ulike tiltak for å hjelpe sine trossøsken på Cuba. Pengeinvesteringen er brukt blant annet til å lønne pastorer, støtte teologisk utdannelse og drive ledertrening.

Sørstatsbaptistene begynte allerede i 1886 å sende misjonærer til Cuba. I 1905 ble det cubanske baptistsamfunnet startet, og menigheter ble grunnlagt en rekke steder på øya. Den kommunistiske revolusjonen i 1959 førte til at baptistene ble forfulgt. Fra 1992 er det blitt lettere å drive kristent arbeid på Cuba.

Det finnes to baptistsamfunn på Cuba, et som virker på den østlige og et som virker på den vestlige delen av øya:

De siste to årene har Western Cuba Baptist Convention plantet 60 nye menigheter! Og døpt 4.706 mennesker.

Også Eastern Cuba Baptist Convention vokser. De to baptistsamfunnene består nå av 7000 menigheter, 1346 utposter, 4,901 husgrupper- og cellemenigheter.

En 50 dagers bønnekampanje som holdes mellom påske og pinse har vært arrangert i flere år.

I dag opptas jeg som medlem av Den katolske kirke

Ved messen i St.Olav's kirke i Oslo kl.17.00 i dag, opptas jeg som medlem av Den romersk-katolske kirke. Det kommer sikkert ikke som er overraskelse. For meg er det en særdeles stor glede at det er pavens egen predikant, Raniero Cantalamessa, som skal tale under den økumeniske gudstjenesten, hvor representanter for flere kirkesamfunn er tilstede. Fra Sverige deltar representanter for Östanbäck kloster. I forbindelse med at jeg blir medlem av Den romersk-katolske kirke, har biskop Bernt Eidsvig sendt ut følgende kommunike:

'Det er en stor glede for Kirken å kunne oppta Bjørn Olav Hansen som medlem. Gjennom sitt mangeårige journalistiske virke har Hansen allerede betydd mye for vår Kirke, og han vil i forbindelse med dagens messe bli utnevnt til biskopens særskilte medarbeider for offentlig informasjon.

Oslo Katolske bispedømme
1.april 2012
Bernt Eidsvig'.

Det er første gang pavens hoffpredikant, Raniero Cantalamessa, taler i Norge. Han har tidligere talt ved den svenske Oasebevegelsens sommerstevne, og er kjent som en svært god taler. Biskop Eidsvig celebrerer messen.

På bildet ses Raniero Cantalamessa tale for paven.

Kristne er de mest diskriminerte i Europa

85 prosent av all hatkriminalitet, der religion er den bakenforliggende årsaken i Europa, blir rettet mot kristne.

Det viser en helt ny undersøkelse, gjort av Doku­ment­ationsarchiv der In­toleranz gegen Christen (Dokumenteringsarkiv for intoleranse mot kristna). Bak denne østerriske frivillighetsorganisasjonen står flere menneskerettighetsorganisasjoner som blant annet er EU rådgivere i spørsmål som dreier seg om religion, ytringsfrihet og diskriminering. 180 tilfeller av intoleranse og diskriminering er blitt undersøkt. Det handler om alt fra innskrenkninger i grunnleggende rettigheter som religions- og ytringsfrihet, til at kristne utsettes for repressalier og kirker vandaliseres. De kristnes bevegelsesfrihet blir stadig mer begrenset - på alle plan. Kristne blir stadig mer offer for yrkesmessige begrensninger. Yrker som dommere, leger, sykepleiere og barnepassere stenges for kristne. Samfunnet blir stadig mer aggressivt mot kristne.

Eksempler:

Fra rapporten kan vi ta med følgende eksempler fra 2011 på det som nå skjer i Europa:

* Januar: En katolsk religionslærer på en høyskole i Zujar i sørøstlige Spania blir tvunget til å fjerne et krusifiks og et ikon fra veggen i arbeidsrommet han delte med kollegaer, etter at to av dem mente seg krenket på grunn av dette.

* Februar: Av 'sikkerhetsgrunner' settes det opp en glassvegg for å hindre studenter til å komme inn i kapellet ved Universitetet i Valladolid i det nordlige Spania. Den kristne studentforeningen klager over dette, og får til svar fra ledelsen ved Universitetet: 'Gud er over alt. Be utendørs!'

Et gift, engelsk par, med mange års erfaring som fosterforeldre, nektes å ha flere fosterbarn, fordi de har gitt uttrykk for sitt bibelske syn på homoseksualitet.

* Mars: 12 barns moren Irene Wiens dømmes til 43 dagers fengsel i Tyskland, fordi hun vegrer seg for å la sine barn ta del i skolens seksualundervisning, som både hun og hennes mann anses for å være liberal. Dommen er blitt klaget inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

En fransk historieklærer blir avskjediget for å ha vist sine elever en video om abort og snakket med dem om fransk abortlovgivning.

* Mai: Richard Scott, brittisk lege med 28 års prikkfri vandel kalles inn til 'korrigerende samtaler' fordi han har snakket med en pasient om sin tro, en pasient som selv hadde gitt sin tillatelse til det.

* August: Volker Beck, medlem av den tyske Riksdagen og De Grønnes talsmann i menneskerettighetsspørsmål vil stevne Den tyske foreningen for katolske leger. Dette fordi denne foreningen på sin hjemmeside informerer om muligheten til å få hjelp til å håndtere homoseksuelle følelser.

En østerisk bonde, Josef Rothwangel, setter opp et skilt på bondegården sin hvor han forbyr prester som er sammen med barn og unge, å gå over markene hans på vei til landets største katolske valfartssted, Maria Zell. Årsak? Katolske prester misbruker barn.

* September: Mike Weat-Herley, konservativt parlamentsmedlem i Storbritannia, oppfordrer til at kristne ekteskap skal forbys om de inngås i kirker som vegrer seg for å vite samkjønnede par.

En terapikonferanse som handlet om å hjelpe mennesker med homoseksuelle følelser, ble nektet å bruke lokalene til en medisinsk utdannelsesstiftelse i den polske byen Poznan.

November: Politiet i Zürich brukte tåregass og vannkanoner for å hindre motdemonstranter som ville ødelegge en fredelig demonstrasjonsmarsj for 'Ja-til-livet' tilhengere.

Hele rapporten kan lastes ned her:

http://www.intolerance-againstchristians.eu.

Slik ble Lasaruslørdagen feiret

I går skrev jeg om Lasaruslørdagen. Etter å ha skrevet artikkelen om denne dagen, som danner overgangen mellom fastetiden og Den Store Uken vi nå straks tar fatt på, kom jeg over en beskrivelse av hvordan denne dagen ble feiret i Den tidlige kirken. Beskrivelsen er hentet fra 'Egerias reise til Det Hellige land'. Egeria var en kvinnelig pilegrim som valfartet til Det hellige land en gang mot slutten av det fjerde århundre.

Egeria skriver:

'Når den syvende uke kommer og et bare er to uker igjen til påske, foregår alt hver dag som i de tidligere uker, bare vigilien, som i de seks foregående uker ble holdt i Anastasis, holdes den syvende på fredag i Sion, på samme måte som den ble feiret i Anastasis de seks første uker. Under alle vigilier synger man salmer og antifoner, som alltid passer til dagen og stedet. Lørdag morgen ved daggry bærer biskopen frem Herrens gaver som vanlig lørdag morgen. Ved avslutningen hever erkediakonen røsten og sier: "La oss møtes i Lazarium ved den syvende time".

Ved den syvende time møtes alle i Lazarium, det vil si i Betania, som ligger omtrent to mil fra byen. På veien fra Jerusalem, ca fem hundre skritt fra Lazarium, ligger en kirke på det sted hvor Lasarus' søster, Maria, møtte Herren. Alle munkene går biskopen i møte når han kommer dit, og folket følger med dem, man synger en hymne og en antifon, og det kapitlet fra evangeliet blir lest hvor det fortelles om Lasarus' søsters møte med Herren.

Etter en bønn, og etter at alle har mottatt velsignelsen, går man videre til Lazarium under sang. Fremme ved Lazarium samles hele folkemengden; de er så mange at de ikke bare fyller Lazarium, men også markene omkring. Det blir atter sunget hymner og antifoner som passer dagen og stedet, og de tekster som blir lest passer også dagen.

Ved avslutningen kunngjøres påsken. En prest stiger opp på en forhøyning og leser det kapitel i evangeliet hvor det står skrevet: "Da Jesus kom til Betania seks dager før påske, osv". Når dette er lest og påsken kunngjort, kommer avslutningen. De holder nettopp denne seremonien på denne dagen, fordi det står skrevet i evangeliet at det hendte seks dager før påske i Betania; det er jo også seks dager fra lørdag til den dagen da Herren ble grepet om natten etter innstiftelsen av nattverden. Alle vender nå tilbake til byen og går rett til Anastasis hvor det holdes lucernare som vanlig'.

Kilde: Egerias reise til Det hellige land. Aschehoug forlag 1991, side 64-65.

Lasaruslørdagen

Dagen i dag kalles Lasaruslørdagen. Allerede på 300-tallet ble Den Store Uken innledet med en gudstjeneste i Betania i et kapell som ble kalt for Lasarium, som i følge tradisjonen var plassen for graven til Lasarus.

For meg har beretningen om oppvekkelsen av Lasarus fått en helt spesiell betydning, etter det som skjedde for en uke siden. Dagene etter hjerteinfarktet føles som om jeg har fått livet i gave - på nytt.

Denne lørdagen leses Johannesevangeliets ellevte kapitel, og i liturgien i Den ortodokse kirke synges det:

'I Lasarus har Kristus allerede ødelagt deg, du død, og hvor er din seier, du helvete!'

Tro om ikke Lasarus er en forløper, slik døperen Johannes var det. Døperen Johannes innledet jo den tid som skulle komme, Guds riket, og forberedte veien for Jesus. På en lignende måte er Lasarus en forløper for påskens vidunderlige evangelium:

'Døden er oppslukt,
seieren vunnet.
Død, hvor er din brodd?
Død, hvor er din seier?'
1.Kor 15,54-55

Og ordene fra Joh 11,25 er jo et evangelium i seg selv:

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.'

Moder Maria led døden i konsentrasjonsleiren Ravensbrück for å ha reddet jødiske barn

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om Moder Maria Skobcova, som ble kastet i gasskamrene i den fryktede konsentrasjonsleiren Ravensbrück noen dager før 2. verdenskrig var over. Gestapo hadde arrestert henne i 1943 for å ha gjemt jødiske barn. I Paris var Moder Maria leder for en kommunitet som drev suppekjøkken. Hit kom byens fattige, arbeidsløse, prostituerte, russiske emmigranter, kunstnere og filosofer for å få husrom og mat.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Å fritt gi sitt liv - uten å se resulater - Gud alene kjenner frukten

Torsdag var det 32 år siden fader Lev Gillet (bildet), bedre kjent under pseudonymet 'En munk fra Østkirken', sovnet inn. Mange oss er blitt glad i boken 'Jesus - enle betraktninger over Frelserens skikkkelse'. Den er skrevet av fader Gillet. Min danske utgave har fulgt meg siden 1970-tallet, og fra den har jeg hentet så mye velsignelse. Under sitt lange liv levde han i kloster i våde øst og vest, blant emigranter og hjemløse i Paris, London, Beirut og Geneve.

Det er en setning fra et brev til en venn hvor han forteller om sitt kall, og forklarer hva det går ut på, som har grepet meg så sterkt de siste dagene:

'Jo mer jeg ransaker meg selv desto mer innser jeg at et liv dedikert til det å skape og organisere, et liv som gir resultat og framgang, ikke er mitt kall ... Det som tiltaler meg er utslettelsens kall - å fritt gi av seg selv uten noen resultater, Gud alene kjenner jo frukten. Med andre ord: å miste sitt liv for å vinne det'.

Det minner meg om noe som apostelen Paulus skrev mot slutten av sitt liv:

'For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden før min avreise er nær'. (2.Tim 4,6. Bibelen Guds Ord)

Slik er det også mulig å definere sitt liv: utøst for andre. Eller som fader Gillet skrev: 'fritt gi av seg selv uten reultater ... miste sitt liv for å finne det'.

Hva stever vi egentlig etter? Finnes det noe mer enn dette? Å være Kristi velduft, lys og salt? Finnes det noe finere enn å være Guds barn og Kristi bror? Får jeg med meg noe annet til himmelen - enn mennesker?

Lev Gillet ble født i Frankrike på Kristi forklaringsdag, 6. august 1893. Han studerte filosofi og psykologi. Etter første verdenskrig vokste det frem et monastisk kall. Han levde i flere katolske klostre inntil han tok initiativet til å grunnlegge klostret i Chevtogne i Belgia. Her lever vestlig og østlig tradisjon side om side. Han kjente seg mer og mer dratt til Østkirkens tradisjon. Han prøvde seg i et eksperimentelt kloster i Ukraina en periode, men vendte ganske raskt tilbake til Frankrike. Et langt liv som brobygger mellom vest og øst skulle begynne. 25. mai 1928 ble fader Gillet tatt opp som medlem av Den ortodokse kirke.

Mange er de som har oppdaget den ortodokse tradisjonens rike skatter gjennom fader Lev Gillet.

Munk med helbredelsens nådegave

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om Johannes Klimakos som tilbrakte 40 år i stillhet og bønn. Mennesker i store antall søkte ut i ødemarken for å få del i hans åndelige veiledning. Johannes Klimakos fungerte i helbredelsens nådegave, og gav 'kunnskapsord ved Ånden' til flere av de som oppsøkte ham.

Du finner bloggen her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Eldstetjenesten i Det nye testamente, del 1

Jeg har skrevet noe om eldstetjenesten tidligere her på bloggen, men det er mer å hente ut fra Det nye testamente, så her foreligger en ny serie som kompletterer den forrige:

Når vi leser Det nye testamentes beretninger om grunnleggelsen av de ulike menighetene, vil vi ganske raskt oppdage at ledelsen av disse menighetene ble overgitt fra apostlene til såkalte eldste. Dette var menn med visse kvalifikasjoner fastsatt av menighetens hode, Jesus Kristus. Fra 1.Tim 3, hvor vi finner en av disse kvalifikasjonslistene, slås det fast at en eldste måtte ha disse kvalifikasjonene:

1. Han måtte ikke kunne anklages for noe
2. Han måtte være èn kvinnes mann'
3. Nøktern
4. Forstandig
5. Høflig
6. Gjestfri
7. Dyktig til å undervise
8. Ikke drikkfeldig eller voldelig
9. Mild
10. Uten stridslyst og pengebegjær
11. Lede sitt hus på en god og hederlig måte
12. Ha lydige barn

Om vi kompletterer denne listen med en annen oversikt, den som finnes hos Titus, kan vi legge til følgende:

13. Ikke egenrådig
14. Ikke bråsint
15. Rettskaffen
16. Ikke ute etter skammelig vinning
17. Gudfryktig
18. Herre over seg selv
19. Holde seg til det troverdige ord som samsvarer med læren.
20. Dyktig til å veilede andre

Det er ut fra disse 20 kvalifikasjonene at man valgte menighetens eldste i den første kristne tiden. Det er ingen ting ved denne listen som har endret seg siden. Kravene er de samme. Vallget av tilsynsmenn eller eldste for de første menighetene var altså ikke vilkårlig. Man så ikke etter status eller utdannelse, men etter karakter! Karisma uten karakter er en farlig blanding.

I Apg 14 leser vi om Paulus og hans apostelteam som forkynner evangeliet i Lystra, Ikonium og i Antiokia:

'De styrket disiplene og formante dem til å holde fast ved troen og sa: "Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler." I hver menighet valgte de ut eldste for dem, og under bønn og faste gav de dem over til Herren, han som de var kommet til tro på.' (v.22-24)

Legg merke til fremgangsmåten: De eldste velges. Men det ligger forutsetninger til grunn for valget som gjøres. De som velges til denne tjenesten må oppfylle visse krav, slike som er gjengitt ovenfor. Denne utvelgelsen måtte da foregå - helt sikkert gjennom mye bønn og faste (som er nevnt i teksten) for å finne Guds ledelse - men også gjennom at man fikk personlig kjennskap til den enkelte. Når vedkommende så var valgt ble denne innsatt i tjenesten gjennom bønn og faste. Så ble menigheten overgitt til seg selv. Den var nå under ledelse av eldste.

(fortsettes)

Indonesiske kristne arbeider som fredsstiftere

Mennonitene i Indonesia er del av en gruppe med kristne fra ulike kirkesamfunn, som forsøker å kvele terrorisme-relatert vold før den skjer og som vil reagere raskt med hjelpetiltak når naturkatastrofer inntreffer.

Utgangspunktet for samarbeidet er en tragisk hendelse 25. september i fjor. Da sprengte en selvmordsbomber seg inne i lokalene til Bethel Full Gospel Church i det semtrale Java. Selvmordsbomberen ble drept og skadet 24 mennesker i det de var i ferd med å forlate gudstjenesten. Angrepet, som ble utført av en militant muslimsk gruppe, ble omtalt i media mange steder i verden.

En inter-religiøs gruppe er nå dannet hvis hensikt er å bygge broer mellom indonesiske kristne og mennesker av andre religioner. Ikke for å blande tro, men for å bygge relasjoner. Håpet er å skape fred.

Det kan bli benediktinerkloster på Selja - igjen

Fra Irland kom hun med sitt følge, og brakte den kristne tro til Norge for aller første gang. St Sunniva - var så langt vi vet den første, men de kan ha kommet før noen av de keltiske munkene, som satte seg i sine små båter og sa: Blås Helligånd, blås! Og så lot de vinden føre dem dit Gud ville. Det kan ha vært allerede på 800-900-tallet.

Her på Selja fikk vi også våre første martyrer. St Sunniva dør på slutten av 900-tallet. Et benediktinerkloster ble bygget utenfor hulen hvor hun døde, og de drev det fra år 1100 til 1520. Etableringen av bispesetet på Selja skjedde allerede i 1068, så dette er arnestedet for kristendommen i Norge.

Nå arbeides det for at det nok en gang skal bli etablert et kloster her. Tirsdag ble interimstyret nedsatt. Ruinene av det gamle klosteret ligger rett sør for Stadlandet, på vestsiden av øya, rett ut mot Sildagapet og Stadhavet. Her er naturen vill og vakker på samme tid. Siden 1995 har ildsjeler hatt ideen om kloster på Selje, landets eldste pilegrimssted. Nå er planene klare, jakten på en interessert klosterorden er i gang.

De første som ble kontaktet var munker fra Hellas, men det ser ikke ut til at det skal gå i orden. Nå er en kvinnelig benediktinerorden fra benediktinerklosteret Saints Michael’s Abbey i Irland blitt kontaktet, og klosterplanene ser ut til å fange interessen der. St. Sunniva var jo opprinnelig en kongsdatter fra Irland, og det var - som jeg skrev - benediktinere som bygget det første klosteret.

Det skal bli spennende å følge planene videre. Selja er Norges største pilegrimsmål.

Kun 15 medlemmer av baptistmenigheten igjen i Homs - tre baptistkirker stengt i Egypt

Baptistkirken i Homs i Syria hadde en gang et blomstrende menighetsliv med 175 døpte medlemmer. Nå er det bare 15 igjen. Resten har flyktet fra byen.

Det var under en sammenkomst for ledere av Den europeiske baptistføderasjonen i Jordans hovedstad, Amman, 26 mars, at man ble kjent med dette.

Etter møtet sa presidenten for Den europeiske baptistføderasjonen, Hans Guderian, at situasjonen i Syria er preget av frykt og stor usikkerhet.

Mange syriske kristne uttrykker stor takknemlighet for den relative friheten de har hatt frem til nå. Den har gjort det mulig for baptistmenighetene i landet å doble antall medlemmer til 1.150. Det finnes 2,5 millioner kristne i Syria, og de utgjør 10 prosent av befolkingen.

Foruten Hans Guderian fra Tyskland, deltok også visepresidenten i Den europeiske baptistføderasjonen, Otniel Bunaciu fra Romania og generalsekretær Tony Peck fra Storbritannia. De oppfordret kristne verden over til å be for Syria.

To representanter for de syriske baptistene deltok på møtet, sammen med baptister fra Egypt, Jordan, Lebanon, Samaria og Judea og Gazastripen. Samtlige uttrykker stor usikkerhet med hensyn til fremtiden. I Egypt er tre baptistkirker stengt etter at de ble angrepet av radikale islamister. Samtidig med den svært spente situasjonen i kjølvannet av den såkalte 'arabiske våren' meldes det også om stor åpenhet for evangeliet.

Bildet viser hus som brenner inne i Homs i Syria.

Egyptisk avis hevder jøder dreper folk for å bruke blodet i sukkertøy

Myter er seiglivede. Fikriya Ahmad er spaltist i den egyptiske avisen Al-Wafd (bildet). 14. mars i år offentliggjorde denne avisen, som er organ for det liberal-demokratiske Wafd-partiet, og utgis i Giza, en artikkel av den kvinnelige skribenten. Der gjentar hun den gamle myten om at jødene i forbindelse med feiringen av Purim drepte uskyldige mennesker 'og brukte blodet i søtsaker'. Hun la til at jødene i dag fortsetter å gjøre dette ved sine angrep på palestinere.

Denne grusomme løgnen er blitt servert opp gjennom historien, og har rettferdiggjort nedslakting av både jøder og kristne. Kristne er blitt beskyldt for å drive med noe av det samme i forbindelse med nattverdfeiringen.

Fikriya Ahmad skriver: 'Jødisk historie dokumenterer morderiske aksjoner i forbindelse med Purim. På denne festivalen pleide ekstremister blant dem å jage ikke-jøder, fange dem og slakte dem, og så henge ham opp slik at blodet rant av ham. Alternativt ville de på en barbarisk måte bruke kniv på ham og stikke ham djupt og la blodet flyte ut i en beholder, mens de frydet seg over at offeret skrek. Så ville de tørke blodet og bruke det i sukkertøy'

Det sier ikke så rent lite om dagens egyptiske samfunn når et organ for et liberal-demokratisk parti serverer slike løgner uimotsatt. Den såkalte 'arabiske våren' - lovprist av enkelte norske journalister - er ikke noe annet enn en iskald vinter, som vi allerede nå ser får dramatiske følger for både jøder og kristne.

Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag

I dag er det akkurat en uke siden hjerteinfarktet rammet meg. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for livet, og opplever denne forunderlige våren så sterkt. I går så jeg blåveis og hvitveis for første gang, og jeg sitter å venter på å høre Grågåstoget kakle forbi huset vårt på vei nordover. Det har ikke skjedd enda, men det er også i tidligste laget.

Er fortsatt veldig sliten. Orker ikke så mye om dagen. Heller ikke lese, som jeg er så glad i, men det gjør godt å kunne skrive litt innimelom. Etter ni år som journalist sitter det i blodet. Blir lett rørt over ting, og ikke minst den omsorgen mange viser. Blomster på døra, hilsener på Facebook, forbønn - alt dette rører meg djupt. Jeg er så heldig å ha familien rundt meg, og det er en god støtte, sammen med gode venner og vår alltid trofaste Wheaton Terrier, Poirot.

Et ord som har vært viktig for meg i denne fasen er Salme 27,4-6:

'En ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter; at jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunne i hans tempel. For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp. Nå løfter jeg mitt hode høyt over mine fiender rundt omkring meg. Jeg vil ofre jubeloffer i hans telt. Jeg vil synge og lovsynge for Herren'.

Det er særlig ordene: 'for han gjemmer meg i sin hytte på det onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt', som er blitt så levende for meg. Slik er vår himmelske Far.

Er takknemlig for alle som fortsetter å be for meg og familien i denne tiden.

Fader Paolo fra Syria til Norge i juli

Fader Paolo Dali'Oglio, som er prior for klosterkommuniteten Deir Mar Musa i Syria, kommer til Norge for å delta på sommerstevnet til Areopagos! Det er litt av en begivenhet.

Fader Paolo, som er kjent for sin dialog mellom kristne og muslimer, og som er sterkt engasjert i arbeidet for fred og forsoning i det krigsherjede landet, taler ved to anledninger lørdag 7. juli.

Årets sommerstevne til Areopagos goldes på Klækken Hotel ved Hønefoss i naturskjønne omgivelser på Ringerike, en times kjøring fra både Oslo og Gardermoen. Man trenger ikke å delta på hele sommerstevnet, som varer fra 5.-8. juli, men kun delta på samlingene med fader Paolo.

Programmet med fader Paolo ser slik ut lørdag 7.juli:

10.00 Storsamling: 'Kristen spiritualitet og dialog som bidrag til at vår menneskelighet gjenopprettes.

15.30: Under treet med fader Paolo. Samtaleleder: Notto R. Thelle.

Du finner mer informasjon om sommerstevnet til Areopagos her:

http://www.areopagos.org

Vietnamesisk pastor dømt til 11 år i fengsel for ikke å ha registrert menigheten!

Den 43 år gamle vietnamesiske pastoren Nguyen Cong Chinh (bildet), ble nylig dømt til 11 års fengsel for 'å ha forstyrret nasjonal enhet'. Hans forbrytelse? Han har ledet en uregistrert husmenighet!

Rettssaken varte i en dag, og ble holdt i Gia Lia provinsen i Vietnam.

Husmenigheten Chinh er pastor for en en mennonite-menighet. Både arrestasjonen og den harde dommen har sjokkert de kristne i Vietnam, som er vant til litt av hvert. De frykter nå at myndighetene vil kunne slå hardere til mot de kristne menighetene i landet. Pastor Chinh er kjent for sitt engasjement for fred- og forsoning i Vietnam.

- Tenk å få 11 år i fengsel for ikke å ha registrert en menighet som ikke skadet noen. Jeg er sjokkert, sier en kristen kvinne i Hanoi.

La oss huske pastor Chinh i våre forbønner.

Ligner dagens husmenigheter de første kristnes sammenkomster? Del 5

Det finnes eksempler på flere navngitte husmenigheter i Det nye testamente, men det er ikke slik at når en menighet ble plantet så var det en husmenighet. Det fantes ulike former for møteplasser avhengig av menighetens størrelse.

Menigheten i Korint ble for eksempel startet som en husmenighet. Vi leser om denne menighetens grunnleggelse i Apg 18. Det hele starter med at evangeliet forkynnes i en av byens synagoger. Når de så får motstand 'tok han inn i huset hos en mann ved navn Titius Justus, som dyrket Gud.' (v.7) Denne Titius Justus vet vi ikke noe annet om enn at han eide et hus: 'Huset hans lå rett ved siden av synagogen.' Her holdes de første kristne gudstjenestene. Og her kommer folk til tro, blant dem 'synagogeforstanderen Krispus med hele sitt hus, og mange andre i Korint som hørte ham'. Det står vider i vers 8 at de 'kom til tro og ble døpt'. Det er altså i huset til Titius Justus at den kristne forsamlingen i Korint grunnlegges. Ut fra det Lukas beskriver i Apg 18 må dette ha vært et stort hus siden 'mange' kom til tro.

Denne Titius Justus er sannsynligvis den samme som Paulus omtaler som 1.Kor 1,14, hvor han forteller om Krispus og en annen ved navn Gaius, som han døper.

Korint hadde også plass for en annen husmenighet, nemlig den som ble ledet av Priskilla og Akvilas:

'Menighetene i Asia hilser dere. Akvilas og Priskilla og menigheten som samles i deres hus...' (1.Kor 16,19)

Går vi videre til Apg 19 leser vi om en annen menighetsdannelse, nemlig den i Efesos. Der startes også evangeliseringsarbeidet i synagogen, og også der kommer det til en konfrontasjon når evangeliet blir forkynt:

'Noen gjorde seg harde og ville ikke tro, men snakket nedsettende om Veien mens alle hørte på'. (v.9)

Da er det at apostelen Paulus bestemmer seg for å holde møter et annet sted:

'Da brøt Paulus med dem og holdt disiplene borte fra dem, og siden gav han hver dag undervisning i skolen i Tyrannos. Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere'. (v.9-10)

Her ser vi at menigheten kom sammen i en skole, og det er her de holder sine gudstjenester. Dette ble møtestedet for den første kristne forsamlingen i Efesos.

Falsk info om at Nardarkhani skal være henrettet spres på Facebook

Pastor Yousef Nardakhani, her sammen med sin familie, er fremdeles i live. På sosiale medier sirkulerer det et bilde hvor det opplyses at Yousef allerede er henrettet. Bildet skal vise pastor Nardarkhani ved en galge omgitt av to væpnede og maskerte iranske vakter. Dette bildet er ikke et bilde tatt av Nardarkhani. Det har nå sirkulert på Facebook og andre sosiale medier siden juli 2011. Vær snill å slett dette bildet om du har vist det på din Facebook vegg. Hvorvidt det er iranske myndigheter som sprer denne informasjonen, eller litt for ivrige bloggere og brukere av Facebook vet man ikke. Men opplysningene er altså falske.

La oss fortsette å be inderlig til Gud for pastor Yousef Nardarkhani og hans familie. Ennå er det håp!

Pastorparets 14 årige datter voldtatt foran foreldrenes øyne

Tidlig om morgenen den 19. mars slo ransmenn til mot et kristent barnehjem på Haiti, drepte en person og voldtok en annen. Pastor Lesly Bertrand (bildet) var blant de tre som kom til skade under angrepet.

Grace Children Home som ligger i Croix-des-Bouquets, åtte engelske mil nordøst Port-au-Prince, drives av anabaptister på Haiti.

Ranerne skjøt og drepte sikkerhetsvakten og tok nøklene hans. Deretter angrep de pastor Bertrand, hans kone Bernadette, og en av de ansatte, bandt dem og banket dem opp. Pastorparets 14 år gamle datter ble voldtatt foran foreldrenes øyne. De stjal så en lap-top, en mobiltelefon og noen penger. Bernadette og deres datter måtte legges inn på sykehus på grunn av de skadene de pådro seg.

Lesly Bertrand er også biskop for Assemblée de la Grâce, et nettverk av 25 mennoniteforsamlinger med 2.387 medlemmer.

La oss huske ekteparet Bertrand i våre bønner.

Når pionerarbeid overgis til nasjonale vitner

Det er spennende å lese om arbeidet til New Tribe Mission og om hvordan de troende i Uriayfolket på Papa Ny-Guinea gjør seg klare til å ta over bibelundervisningen.

Fra deres nettside har jeg hentet følgende:

"Sist søndag ble Elias Struik ferdig med å undervise Romerbrevet.

Han og kona skrev: "Nåde er vår uforanderlige stilling for Gud, vår forening med Kristus ved Den Hellige Ånd og at vi lever ledet av den Hellige Ånd… dette var nye konsepter for de vi arbeider blant, men de troende tok imot alle disse sannhetene."

Nå er vi kommet til en ny fase i denne tjenesten. De siste 20 månedene har Elias Struik båret hele byrden for undervisningen i Uriay-menigheten. Men neste uke skal unge troende fra menigheten ta over. Selv om materialet er godt kjent, er det å lære hvordan en skal undervise dette til andre, noe helt nytt for disse unge mennene. Elias forteller at han vil holde seg i bakgrunnen og fungere som en veileder og rådgiver.

Hør hvordan to av de nye bibellærerne ber for denne nye oppgaven:

"Gud, Jahve, hvis vi gjør dette i egen kraft, vil det falle sammen. Derfor spør jeg deg om hjelp. Åpne våre tanker og sinn så vi kan forstå Din tale. Hjelp oss å være avhengige av Din Ånd. Du vet at vår gamle tenkemåte er der fremdeles, men Du er levende i oss, og vi kan følge Deg." -- Aendru

"Jeg er bare en fra denne jorden, Gud. Men på grunn av Jesus, står jeg nå som rettferdig i Dine øyne foran Deg (rettferdiggjort) … vår styrke kommer fra Deg. Gud, det som skal skje i ettermiddag eller senere denne uken, vet Du allerede om. Din kunnskap blir aldri opptørket."

Følg det viktige misjonsarbeidet til New Tribe Mission her:

http://norge.ntm.org

Hvordan en pinsepioner i Canada opplevde Åndens dåp

A.G Ward hørte med blant pionerene innen pinsebevegelsen i Canada. I 1907 opplevde han å bli døpt i Den Hellige Ånd. Det skjedde i Winnipeg i Manitoba. I en artikkel i 'Pentecostal Evangel' fra 28.mars 1931, som jeg nylig leste, deler han hvordan erfaringen av Åndens dåp forandret hans liv og tjeneste. Jeg har forsøkt å oversette litt fra denne artikkelen da jeg håper den skal bli til velsignelse for flere enn meg:

'Etter å ha mottatt dåpen (dåpen i Den Hellige Ånd, min tilføyelse), ble Bibelen som en helt ny bok for meg. Strømmer av lys fra de evige høyder falt over den og jeg forstod at den samme Hellige Ånd som for så lenge siden inspirerte hellige menn til å skrive Den Hellige Skrift hadde kommet inn i mitt hjerte og gjort meg i stand til å forstå dens virkelige innhold.

Trøsterens komme førte meg inn i en helt ny dimensjon i troens verden. Det er blitt mye lettere å kunne stole på Gud etter at jeg mottok pinsedåpen. Vi har gått gjennom mange prøvelser de siste 24 årene, ofte har vi vært presset helt ut på sidelinjen, men igjen og igjen har vi funnet oss selv syngende!

Bønnelivet mitt har forandret seg. Den Hellige Ånd har ledet oss til et sted hvor vi har kommet i kontakt med den himmelske verden, og Den Eviges trone har vært så veldig, veldig virkelig. Han har lært oss at bønnen er en vidunderlig kraft og ikke en flau farse. Den er et vidunderlig instrument hvis tangenter vi kan møte verdens behov.

Lovprisningens liv har åpnet seg for oss. Å, det er så vidunderlig å kunne iføre seg lovprisningens kledebon uansett vær! Jeg holder på å lære at Den Hellige Ånd kan hjelpe oss til å leve på høydene av guddommelig åpenbaring og hvor vi bokstavelig kan oppfylle det Skriften sier: 'Gled dere i Herren alltid'. Det er ingen tid på dagen, og ingen dag i vårt liv, som vi ikke kan fryde oss i navnet, personen og karakteren til vår Herre.

Et annet velsignet resultat av Trøsterens komme til mitt hjerte har vært at jeg har lært å kultivere evnen til hellige forstillinger og til å erkjenne det usynlige.

Hvilken vidunderlig erfaring pinsen er! Jeg ville ikke ha gått glipp av den for alt i verden. Det er herlig å ha et hjerte som brenner med Den guddommelige flammen, som gnistrer og spraker med de varme kjærlighets nyhetene til en fortapt verden'.

Jeg har ikke klart å finne noe bilde av A.G Ward, men dette er bildet av to av pionerene innen det annet pinsesamfunn i Canada, Pentecostal Holiness Church. Er de ikke staute karer?

Salafistene i Egypt fryder seg over pave Shenouda's død

Lederen for Salafistene i Egypt, sjeik Wagdi Ghoneim (bildet), feirer pave Shenouda III's død på en Facebook side. Mens kristne over hele Egypt sørget over den koptiske pavens død, offentliggjorde Salafistene en erklæring hvor de kalte lederen for Den koptiske ortodokse kirken for 'en vantro' og takket Gud for hans død.

Salafistene utgjør 20 prosent av det egyptiske parlamentet.

18 mars uttalte sjeik Ghoneim følgende i forbindelse med pave Shenouda's død:

'Vi fryder oss over at han nå er ødelagt. Han har gått fortapt. Må Gud ta sin hevn over ham i helvetes ild - han og alle som går hans vei'.

Etter at disse uttalelsene ble kjent fulgte flere salafistledere opp og ordla seg på samme måte. Under minnestunden i det egyptiske parlamentet mandag 19. mars var det mange salafister som nektet å reise seg. Andre forlot salen før det skulle være ett minutts stillhet.

Dette er ikke gode nyheter for Egypts kristne med tanke på fremtiden.

Er religionsfriheten i fare? Evangeliske kristne i Ukraina utsettes for bakvaskelseskampanje

Evangeliske kristne i Ukraina er for tiden utsatt for en bakvaskelseskampanje. Den siste tiden har artikler og TV-innslag som miskrediterer protestanter dukket opp i media i en så stor grad at det kan dreie seg om en planlagt aksjon.

Det hele er spesielt fordi Ukraina er blitt sett på som et foregangsland når det gjelder religionsfriheten i de land som en gang utgjorde Sovjetunionen. Landet har også de senere årene opplevd kraftige vekkelser, og store menigheter har vokst frem. Av landets 46 millioner innbyggere er en million beregnet å være evangeliske kristne. Det finnes 8000 protestantiske forsamlinger. Den pågående bakvaskelseskampanjen sammenfatter med at det er kommet forslag om en ny religionslov. Denne loven skal i følge Ljus i Öster være mer EU-tilpasset, og blant annet begrense muligheten for å drive med evangelisering.

Nylig kom lederne for åtte ulike evangeliske trossamfunn sammen for å samtale om det som nå skjer i med den pågående bakvaskelseskampanjen. Blant disse var lederne for pinsevennene, baptistene og de nye karismatiske menighetene. De besluttet å få landets justisdepartement i tale for å informere dem om disse forsøkene på å nøre opp under religiøst hat og i stedet arbeide for å bevare den rådende ånd av gjensidig respekt for hverandre.

Lederne for de evangeliske trossamfunnene i Ukraina bestemte også at de vil forsøke å ha en mer åpen dialog med massemedia, for å kunne gi allmenheten et annet bilde evangelisk kristen tro. Fremdeles er det mange i det ortodokse Ukraina som anser evangelisk kristen tro som en farlig sekt.

Bildet er fra en av Ukrainas mange baptistmenigheter.

En liten oppdatering om hvordan det går etter hjerteinfarktet

Her kommer en liten oppdatering til alle som ber for meg, og for vår familie:

Jeg har fått en stor utfordring med medisiner som jeg må bruke i minst to uker fremover, aller helst fire. Dette er et blodfortynnende middel som jeg har brukt tidligere, og som gjør at jeg begynner å kaste opp. Slet med oppkast i går og det gjør ikke situasjonen min særlig bedre. Jeg har fått medisiner som skal dempe disse bivirkningene, men som gir andre bivirkninger og påvirker min diabetes. Men jeg må for all del beholde de medisinene jeg tar - både de nye og de jeg tok før hjerteinfarktet. Kan dere være med på å be for dette?

Jeg er fortsatt veldig sliten, men det er kanskje ikke så unaturlig etter et infarkt.

Disse dagene ber jeg Salme 31,6:

'I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud'.

Noe større ønske enn å være i Guds hender og oppleve Hans nærvær, som faller så mildt som sollyset i morgengryet på bildet, har jeg ikke.

Du må gjerne be om at jeg og vår familie får oppleve dette i denne tiden vi nå opplever.

Menighetsplanting i Sentral-Asia tema når Ljus i Öster holder sitt årsmøte

For første gang i Slaviska Missionens 109 årige historie holdes deres årsmøte et annet sted enn i Sverige. Jeg skriver Slaviska Missionen skjønt denne misjonsorganisasjonen har skiftet navn til Ljus i Öster for lenge siden. Det er som Slaviska Missionen jeg kjenner den, og det er et misjonsarbeid som står meg veldig nært. De slaviske land har ligget på mitt hjerte siden jeg ble en kristen for 40 år siden. Derfor er det så interessant å lese om hva Gud gjør gjennom denne misjonens strategiske arbeid.

Årets årsmøte er lagt til Österbotten i Finland, hvor Ljus i Öster har mange støttespillere. Det er i Larsmo årsmøtet skal holdes, men både i Kristinestad og Jakobstad vil det bli holdt møter. En gruppe fra Sverige kommer med buss til årsmøtet, og får med seg blant annet et besøk på Frank Mangs senteret i Närpes, hvor den kjente evangelisten ble født.

Til årsmøtet, som holdes 20.-22. april, kommer broder Bek, som arbeider som menighetsplanter blant muslimer i Sentral-Asia. Han skal ha et eget seminar med tittelen: 'Forfølgelse og vekkelse'.

På bildet: Brødrene Hasse som deltar med sang på årsmøtet.

Anabaptister hjalp de berørte etter voldshandliner i Kenya

I tre dager mot slutten av februar gikk 2000 ungdommer bevæpnet med matcheter til angrep på landsbyer øst for Kisumu i Kenya. Dette er et område hvor mennonitene i Kenya står sterkt. Den lokale mennonite-biskopen, Clyde Agola, tok umiddelbart kontakt med Eastern Mennonite Missions og Mennonite Central Committee som har arbeidere i landet, for å informere dem om den svært spente og vanskelige situasjonen. Representantene for Eastern Mennonite Missions og Mennonite Central Committee responderte umiddelbart og gav 3.000 USD i krisehjelp. Anabaptistene i Kisumu var dermed klare til å hjelpe de tilskadekomne umiddelbart, og før noen andre hjelpeorganisasjoner var på plass.

Lokale menigheter gav også penger til å kjøpe mat og vann som spesielt skulle gå til spedbarnsmødre, og til ulltepper for gamle og syke. Omlag 6000 mennesker tok tilflukt i skolebygg som ligger i området som ble herjet. De brant ned 40 hjem og flere hundre mål med sukkerplantasjer ble også flammenes rov. Ødeleggelsene etterlot et stort antall mennesker hjemløse. Brannene ødela også såkornet for neste sesong. Fire mennesker ble drept i forbindelse med ungdommenes herjinger.

Mange var svært takknemlige for hjelpen fra mennonitene, og utdelingen av mat og ulltepper ble vist på nasjonalt TV.

Bildet viser utdelingen av ulltepper.

En beders fastebønn i fastetiden

På bloggen Monastisk i dag vil du finne en fastebønn som jeg har oversatt. Den er skrevet av Hl.Johannes av Dalyatha som levde i bønn i et fjellområde ikke så langt fra Mosul i dagens Irak. Jeg tror mange vil kunne gjøre denne bønnen til sin egen nå i fastetiden.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

På skjelvende bein i stor takknemlighet for livet

Jeg hadde et spesielt ønske i dag. Siden jeg fortsatt er ganske medtatt og sliten etter hjerteinfarktet tordag, er det ikke mye jeg orker. Skulle så gjerne vært i kirke i dag for å feire Maria budsskapsdag, men siden jeg måtte innse at å sitte gjennom en gudstjeneste var å gape for høyt, ble May Sissel og jeg bilgrimer i stedet. Mitt store ønske om å få se Hoff kirke i det vakre vårværet ble oppfylt av min kjære.

Jeg trengte å være på dette stedet i dag. For å kjenne på historiens kontinuitet i møte med ens egen kroppslige skrøpelighet og forgjengelighet. Livet får et visst annet drag over seg når et infarkt rammer. Noen ting blir viktige, andre ting ikke så viktige lenger.

Det var en sterk opplevelse å se den vakre kirken, kjenne sola som varmet, og bli forstyrret av en flokk ivrige kråker som maste om ett eller annet oppe mellom trekronene. Det går et historisk sus gjennom landskapet her oppe. Det skal ha vært bygget en kirke her på befaling av kong Olav Haraldsson - eller Olav den hellige - allerede i 1021 eller deromkring. Dette kan ha vært en stavkirke. Men på 1100 tallet ble det bygget en steinkirke her, en Basilika. Denne basilikaen hadde en takhøyde på 12 meter i midtskipet og 6 meter i sideskipene. Kirken hadde et tverrskip som nådde til sideskipenes yttervegger, og den hadde tårn over krysset. På nordsiden av kordøren er det funnet rester etter en nisje for et Mariaalter, og det antas at det har vært en lignende nisje for St. Andreas på sørsiden, uten at spor etter det er funnet.

I 1508 ble kirken ødelagt av en brann, ble bygget opp igjen og har gjennomgått flere ombygginger frem til den kirken som står her i dag.

På skjelvende bein gikk jeg sakte rundt kirkebygget, mens May Sissel holdt meg i hånden. På veggen øst for korportalen finnes det et lite kors, hugget i relieff, og på vestportalen, finnes det såkalte 'kyssekorset'. Jeg har jo vært her før - mange ganger - for denne kirken er en av de vakreste jeg kjenner til, og den er så nært beliggende der hvor vi bor - men i dag var det spesielt å la fingrene berøre disse to korsene. For det er jo i korset hele troen vår har sitt ankerfeste. Troen vår står og faller på Kristi kors og på Hans seierrike oppstandelse.

Å vite at så mange, mange før meg har berørt disse korsene, og så tegnet seg med det hellige korsets tegn over sin panne og sitt bryst, grep meg så sterkt at tårene kom.

Og på Maria bebudelsesdag henger alt sammen: Bebudelsen om at Frelseren skulle bli født, og korset. I en av antifonene på Maria bebudelsesdag heter det:

Frykt ikke, Maria;
du har funnet nåde hos Gud:
Se, du skal unnfange
og føde en sønn,
og gi ham navnet Jesus!

I dette fryder jeg meg i dag, og jeg tar til meg ordene. Den første setningen gjør jeg til en personlig hilsen til meg. Så frimodig er jeg.

Ni måneder igjen til jul!

I dag er det ganske nøyaktig ni måneder igjen til jul! Derfor feier vi Maria budskapsdag i dag! Maria var både Gudbærer og Gudføderske. Uten henne ingen Frelser. Hennes lydighet og underordning under Guds vilje, og hennes villighet til kompromissløst å følge Guds kall, har mye å lære oss. Du finner mer på bloggen Monastisk, hvor du også finner en fastehilsen fra patriark Bartholomeus av Konstantinopel. Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Mens kirurgen arbeidet med hjertet mitt grep jeg tak i korset

Først av alt: takk til alle dere som har bedt, ringt, sendt sms, lagt igjen kommentarer på Facebook og kommet med røde roser på døra! Dere skal vite at jeg setter stor pris på det alt sammen, og jeg er veldig rørt av omsorgen dere viser i en for meg og for vår familie vanskelig tid.

Noen dager før jeg ble rammet av hjerteinfarktet sendte en god venn av meg en sms med et bibelsted: Salme 118,17.

Dagen før jeg fikk dette bibelstedet hadde jeg en underlig drøm. Jeg skal ikke gå i detalj med den drømmen, men bibelstedet passet godt: 'Jeg skal ikke dø, men leve og fortelle og Herrens gjerninger'.

Når hjerteinfarket rammet meg torsdag, så var det dette ordet som lød i mitt indre. Jeg siterte det høyt, og jeg bestemte meg for å holde fast ved det. I ettertid har jeg forundret meg over at når dette først skulle skje, så var alt tilrettelagt: Når de siste blodprøvene var ferdig analysert og det var slått fast at det var et hjerteinfarkt, hadde hjerteklinikken på Feiring mulighet til å ta imot meg med det samme, og hjertespesialisten som har gjort flere inngrep på meg tidligere, kunne også gjøre dette operative inngrepet.

Før jeg ble lagt på operasjonsbordet tømte jeg lommene, tok av meg klokka og gifteringen. Jeg ble derfor forundret over å finne gripekorset i lommen min, der jeg nå lå på operasjonsbordet. Hvordan det hadde havnet der, vet jeg ikke. Det hjalp meg veldig. Ordene fra 1.Kor 1,18, dukket opp, mens jeg lå der:

'For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft'.

Jeg er fortsatt veldig sliten. Og tar livet veldig med ro. Det er godt å være hjemme, og det var en sterk opplevelse å være passasjer i bilen vår som min kjære kone kjørte. Fredag var jeg på vei til Feiring med blålys og sirener. Lørdag kjørte jeg hjem og så det vakre landskapet, og i solhellingene så jeg den første blåveisen.

Så godt det er å leve.

Jeg har ikke noe bilde av gripekorset mitt, som er laget i Betlehem, men det ligner litt på dette som kan kjøpes ved Utstein Pilegrimsgard.

Takk for livet

I dag kjenner jeg bare en uendelig takknemligehet for livet.

Torsdag ettermiddag var jeg på en kort luftetur med Poirot, vår Wheaton Terrier, sammen med sønnen min, Joachim, da jeg ble rammet av det som skulle vise seg å være et hjerteinfarkt. Jeg ble kjørt med ambulanse til sykehuset i Gjøvik, for så å overføres til hjerteklinikken på Feiring fredag, hvor det ble utført et operativt inngrep. Er sliten og ganske utmattet, men ved godt mot. Må ta dagene til hjelp for å komme meg igjen.

Bloggen vil bli oppdatert med jevne mellomrom.