John Bunyan om bønn

"Be ofte, for bønn er sjelens skjold, et offer til Gud og en svøpe for Satan."

"Når vi ber er det bedre å ha et hjerte uten ord enn å ha ord uten et hjerte."

"Bønn vil få et menneske til å holde seg borte fra synd, eller synd vil lokke et menneske til å holde seg borte fra bønn."

"Den som løper bort fra Gud om morgenen vil sjeldent finne Ham resten av dagen."

"De sannheter jeg kjenner best har jeg ervervet meg på mine knær. Jeg har aldri lært noe godt å kjenne, inntil det er brent inn i mitt hjerte gjennom bønn."

"Du kan gjøre mer enn å be etterat du har bedt, men du kan ikke mer enn å be inntil du har bedt."

"Bønn er en oppriktig, fornuftig, hjertes hengivelse som øser ut ens sjel til Gud, gjennom Kristus, i Åndens styrke og hjelp, for slike ting som Ånden har gitt løfte om."

Alle sitater John Bunyan (1628-1688), engelsk baptistpastor, forfatter. Kjent for boken Pilegrims vandring. Skrev rundt 60 bøker.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den herrnhutiske pinsen - et forunderlig Åndens pinsevær, del 1

Dette er en hel spesiell dag i kirkens historie og en arv å ivareta for alle som er kalt inn i forbønnens tjeneste verden over.

For 290 år siden på denne dagen 13. august 1727 - inntraff den såkalte 'herrnhutiske pinsen', et forunderlig Åndens pinsevær som skulle blåse liv i det som skulle bli den moderne bønnevekkelsen. Navnet Grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (bildet) er for alltid knyttet til den bønnens ild som ble tent den gangen.

Og Herrnhuterne og Zinzendorf er kanskje mer aktuell enn noengang! Ikke minst for alle de som bærer på drømmer om at Gud reiser opp en sterk bønne- og misjonsbevegelse i Norge i en tid som denne! Jeg tror at Zinzendorf og herrnhuterne representerer en profetisk arv som vi må finne tilbake til. Jeg synes det er veldig spennende at denne bønne- og misjonsvekkelsen skjedde innenfor en luthersk sammenheng. Det er også vår norske arv, og vi trenger å se en enda sterkere forbrødring mellom bedende lutheranere og andre frikirkelige!

Det er blant Zinzendorf og vennene hans en forunderlig bønnevekkelse tar til som varer 24 timer syv dager i uken i over 100 år.

Nær to århundrer etter at Martin Luther hadde spikret opp sine 95 teser, så hadde protestantismen mistet noe av sin sjel. Institusjoner og dogmer, hadde i manges øyne kvalt det liv som fantes i Reformasjonen. Reaksjonen kom i form av en større betoning av den personlige fromheten. Slik oppstod pietismen. Av latin "pietas" = fromhet.

Med bakgrunn i denne fromheten vokste det frem en fromhetsbevegelse som ble hetende 'herrhutismen'. Grunnleggeren var den allerede nevne Nikolaus von Zinzendorf (1700-1760). En side av pietismen ble veldig viktig for ham, nemlig det kristne brorskapet. På slektsgodset Bertelsdorf nær Böhmen tok han imot flyktninger som var forfulgt for sin tros skyld. Her grunnla han en koloni som kalles Herrnhut (Herrens vakt eller váke), og her lykkes han med å forene ulike kristne trosretninger, og slik ble Brødreforsamlingen dannet. Kristi forsoning var viktig i deres forkynnelse.

Pietismen hadde sitt utgangspunkt hos den lutherske presten P.J Spencer, som bar på en djup lengsel og et håp om revitalisere kirken gjennom en 'fromhets-praksis', hvor han understreket betydningen av å lese Bibelen og av bønnen. Og hans lengsel var smittende. Pietismen spredte seg raskt og inspirerte protestanter over hele Europa - blant annet protestanter i Moravia og Böhmen, som i dag ligger i Den tsjekkiske republikk. Disse levde mer eller mindre under jorda på grunn av forfølgelse.

Det var den romersk-katolske kirke som slo ned på dissidentene, og mange ble tvunget til å flykte til protestantiske områder i nabolandet Tyskland. En gruppe familier flyktet til Sachsen, hvor de slo seg ned på et landområde hvis eier var en rik ung mann: grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf.

Født inn i den østerriske adelen og oppdratt av bestemoren, viste Zizendorf tidlig interesse for teologi og religiøst arbeid. Fordi han var gudesønn av P.J Spencer, ble han oppdratt i en sterk pietistisk tradisjon. Men som greve, ble det forventet av ham at han skulle følge i sin avdøde fars fotspor. Han gjorde som han ble bedt om og i oktober 1721 ble han kongens rettslige rådgiver i Dresden.

Etter mindre enn ett år ved hoffet, kjøpte han Berthelsdorf av sin bestemor, i håp om å danne en kristen kommunitet for undertrykte religiøse minoriteter. Nesten umiddelbart banket en mann ved navn Christian David fra Moravia på døra hans og ble den første leietakeren. Før desember kom det 10 moravianere, alle protestanter, og grunnla en bosetning på eiendommen til Zinzendorf. De kalte stedet 'Herrnhut' eller 'Herrens váke'.

(fortsettes)

Kristi lys

"Kristus er verdens lys, og der han savnes tar skyggene til."

Ordene tilhører Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize.

I en verden og i en tid som er så mørk som vår er dette virkelig gode nyheter. Alt er lys med Kristus. Hos Ham finnes det ikke noe mørke. Evangeliene forteller oss om dette lyset. Jeg synes det er så interessant å merke seg ordene hos Johannes: "... i ham var liv, og LIVET var menneskenes LYS." (Joh 1,4)

Og Johannes forteller at "lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det." (v.5)

Hvilket håp. Lyset er selve Jesu liv. Det er det ene.

Det andre er at lyset også omgir Jesus. Vi ser det i lyset fra Forklaringsberget. Det himmelske lyset - Guds herlighet - lyser over Jesu liv fra vuggen til graven, ja, mer enn det! Han splitter gravnattens mørke med påskelyset påskemorgen. Ja, Han selv er dette påskelyset.

Hver søndag er en påskedag! Hver søndag er lysets dag!

Og når vi står innfor Guds ansikt, kan vi se alt i Kristi lys.

Peter Halldorf takket for tiden som forstander for Ekumeniska kommunitteten i Bjärka Säby

Det var en rørt og beveget Peter Halldorf som i dag ble takket for hans tid som forstander eller preses for Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby. Gaven han holder i hendene er en håndlaget bok hvor medlemmer av kommuniteten har skrevet sin personlige hilsen.

Jeg skulle så gjerne vært tilstede under kommunitetens Generalkapittel denne uken, men det ble for langt for meg slik helsesituasjonen min er nå. Derfor er jeg glad for at jeg fikk skrevet en personlig hilsen, sammen med mange andre. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for de syv årene jeg har vært medlem. Jeg trådte inn som novise i 2007, og ble tatt opp som medlem på minnedagen for Jan Hus 6. juli 2011. At det ble akkurat denne dagen passet meg veldig godt! Å være medlem av denne kommuniteten har fordjupet min tro og vært til stor praktisk åndelig hjelp. At den denne tiden har vært ledet på en trygg måte av Peter Halldorf er et stort takkeemne. Det skal bli spennende å følge Peter Halldorf i årene fremover. Må Herrens rike velsignelse hvile over ham og hans familie.

Kommuniteten ble stiftet i 1996 og har vært ledet av Halldorf alle disse årene.

Nå tar Jonas Eveborn over. Jeg ønsker ham Guds rike velsignelse.

Foto: Joel Halldorf. Brukt med tillatelse.

Lykke

Jeg holder på å lære meg en ny bønn: "Far, tilgi meg også, for ofte vet heller ikke jeg hva jeg gjør!"

Jeg har tenkt mye på ordet "lykke" for tiden. Det er jo blitt en ny floskel i kristne sammenhenger dette, at møtelederen innleder med: "Har dere det bra?" eller "Dere er glade, er dere ikke?" Hva svarer man til slikt? Det forventede svar er selvsagt at vi har det bra, og vi er glade. For hva hadde skjedd om vi hadde reist oss og sagt: "Nei, jeg har det ikke akkurat så bra og jeg er ikke glad."

Jeg synes egentlig ikke noe om en slik innledning av en gudstjeneste eller et møte, som dette. Vi spiller skuespill og later som om alt er så mye bedre enn det gjør, og skaper en illusjon om at det å være kristen er ensbetydende med at man lykkes med livet.

Om lykken blir et mål i seg selv, forsvinner den raskt. Jo mer intensivt vi søker den, desto raskere forsvinner den.

Men en uant lykke gis til den som uten forbehold lar seg elske av Gud. Jeg skriver bevisst "lar" fordi vi må våge å la oss elske.

Den hellige Athanasios av Aleksandria sa ved en anledning: "Den oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende."

Jeg spør: Hvordan er det mulig? Jeg tror svaret beror på dette: Å være en kristen innebærer at vi alltid lever i påskens mysterium: å stadig på ny oppleve at man er død med Kristus og oppreist med Kristus, til et nytt liv og glede seg over syndernes forlatelse.

Lykken er å være fullt ut menneske! I alle slags dager. I Kristus sammenfattes alt! Det er for meg det store gledeemne for tiden. Alt sammenfattes i Ham, og på den måten kan lovsangen stige opp ti himmelen hver morgen. I all min skrøpelighet.

Det finnes ikke noe vakrere enn et av kamp og strid forklaret ansikt. Vakre ansikt finnes bare hos de som har smakt sorgen og hos de gjennomlyste.

25 tyrkere, irakere, iranere og afghanere døpt i Tyrkia

Gud holder på med noe i området som utgjør Tyrkias Svartehavskyst. En søndag morgen i juni i år ble 25 nye troende døpt i en elv i denne regionen. Tid og sted kan av sikkerhetshensyn ikke oppgis. Syv av dem var tyrkere, de andre var flyktninger fra Irak, Iran og Afghanistan.

Det er Den europeiske baptistføderasjonen som melder dette.

De siste fire månedene har en tyrkisk kvinne, Betul, reist i to timer hver vei på en overfylt buss for å delta på en gudstjeneste i Samsun. Det har hun gjort hver søndag. For to år siden mottok hun et Nytestamente. Hun kom i kontakt med baptistmenigheten i Samsun via sosiale medier og har kommet tid gudstjenestene siden. Til å begynne med var hun stille og reservert, men etter en stund følte hun seg som en del av menighetsfamilien. Betul er en av de som ble døpt denne søndagen.

Ulikt mange andre som kommer til tro i Tyrkia har familien til Betul vært både varme og støttende overfor Betul etter at hun kom til tro på Jesus, selv om de har gjort det klart at de ikke har noen interesse av det Betul driver med. En kusine av henne og hennes beste venn bakte en kake i anledning dåpen. Den var formet som et kors. Kaken ble delt med hele familien, og det var bare en som nektet å spise den. Men andre har andre opplevelser, og har opplevd motstand fra sin familie, venner og lokalsamfunn.

I tillegg til de som har kommet til tro den siste tiden har pastor Orhan Picaklar og andre som tjener i menigheten har besøkt innsatte i fengsler, hjulpet flyktninger, og gitt opplæring til ledere. Særlig en ung mann, Tansel, har vært svært trofast i sin tjeneste. Han får nå undervisning i teologi. Tansel vil være med på en menighetsplanting i nabobyen Ordu som menigheten i Samsun står bak.

Menigheten i Samsun holder også på å fullføre et byggeprosjekt som vil gi den nå 15 år gamle menigheten et mer permanent møtelokale.

Guds vrede er ikke en forestilling i vårt sinn - den er en realitet

Når man har valgt å devaluere Guds ord som deler av den nye nådebevegelsen i Norge med all tydelighet gjør, ved å innta den stillingen som liberal teologi har vært den fremste premissleverandøren av, nemlig at Bibelen ikke er Guds ord, men inneholder Guds ord så kan man jo gjøre med det skrevne ord som man vil - alt ettersom 'ånden' leder. For de påberoper seg gjerne at Guds Ånd har vist dem både det ene og det andre.

En av de fremst eksponentene for den nye nådelæren i Norge hevder nå at Guds vrede er et menneskelig konsept. Gud er på ingen måte vred. Vreden er kun en forestilling i vårt sinn.

Han sier det slik: "Jesus på korset, ble ikke vårt offer for å behage en sint Gud... Jesus var Guds offer for å frelse og endre oss, og våre sinte sinn."

En side ved Guds karakter er Hans vrede. Vi kan like det eller ikke, men ingen av oss kan endre Guds karakter, selv ikke med et pennestrøk. Guds vrede er en del av Hans rettferdighet. Han er hellig, og tåler ikke synd. Vi ser dette allerede på Bibelens første blader. Når mennesket hadde syndet leser vi: "Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

"I Det gamle testamente er vrede den hellige Guds reaksjon mot alt som er i strid med hans majestet og hans vilje. Om Gud ikke ble vred, sa var han heller ikke fullkomment rettferdig, og hans kjærlighet var da en slapp sentimentalitet," skriver David Hedegård og Appeli Saarisalo, begge med sine doktorgrader i teologi, i Bibelsk oppslagsbok, side 1015. (Lunde forlag 1975).

Men Guds vrede er ikke bare forbeholdt Det gamle testamente og en slags gammeltestamentlig forestilling. Deler av den nye nådebevegelsen er klart influert av heretikeren Markion som forsøkte å fremstille en vred og utilregnelig Gud i Den gamle pakt, og en annen slags Gud i Det nye testamente.

Selv etter korset møter vi Guds vrede:

"For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

"Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger." (Rom 2,5)

"Men dersom vår urettferdighet fremhever Guds rettferdighet, hva skal vi da si? Er kanskje Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss?" (Rom 3,5)

"Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)

"Mn om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang." (Rom 9,22)

"Vi var av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,3b)

"La ingen bedra dere med tomme ord! For det er jo på grunn av disse ting at Guds vrede kommer over vantroens barn." (Ef 5,6)

"På grunn av disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn..." (Kol 3,6)

"... og vente på hans Sønn fra himlene - han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer." (1.Tess 1,10)

"For de hindrer oss i å forkynne for hedningene, så de kan bli frelst. Slik fyller de alltid sine synders mål. Men nå har vreden til sist nådd dem." (1.Tess 2,16)

"For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus." (1.Tess 5,9)

"Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?" (Åp 6,16-17)

"... men nå er din vrede kommet ..." (Åp 11,18)

"... og han kastet frukten i Guds vredes vinpresse ..." (Åp 14,19)

".... for med dem er Guds vrede fullbyrdet." (Åp 15,1)

"... fylt med Guds vrede ..." (Åp 15,7)

"... tøm Guds vredesskåler ut på jorden." (Åp 16,1)

"... begeret med hans strenge vredes vin." (Åp 16,19)

Guds vrede er nok noe helt annet enn en forestilling i vårt sinn. Men en ting er klart, man blir ikke populær ved å ta frem denne sannheten. Dette er ikke noe vi vil høre om i dag.

Syv kristne reddet ut fra Raqqa

Raqqa må være det nærmeste man kommer helvete på jord. En by fylt av frykt og terror, men som nå står for fall. Dette har vært selve festningsverket til den islamske terrororganisasjonen IS.

Nå har Den syrisk demokratiske fronten, ledet av kurdere, klart å redde ut syv kristne fra byen. Dette skal være armenere og syrere. Kvinnene som er blant de syv forteller at de måtte ha på seg skaut på hodene, slik at IS kunne skille mellom kristne og muslimske kvinner. De måtte betale en muslimsk skatt til IS og de ble ydmyket og krenket på ulike måter.

Det er nyhetsbyrået Assyrian International News Agency som melder dette.

La oss be for alle som oppholder seg i Raqqa og ikke kommer ut. Det var i denne byen fader Paolo ble tatt til fange av IS 29.juli 2013. Om han fremdeles er i live er usikkert, men vi som møtes i Kristi himmelfartskapellet har bedt for ham i forbindelse med vår gudstjeneste siden da. Det er vårt håp at han fremdeles lever.

Guds gode planer for våre liv

Jeg er både glad og takknemlig for at jeg ikke er et offer for tilfeldigheter. Det gir trygghet når livet butter imot. Gud har planer, gode planer, for våre liv. De er fra evighet av.

Når May Sissel og jeg forlovet oss 19.desember 1981 valgte vi oss et ord fra Bibelen som skulle være "vårt" ord for vårt kommende ekteskap og som skulle vare livet ut - som en ledestjerne, om du vil. Det ble ordene fra Salme 38,8:

"Jeg vil gjøre deg vis og lære deg den veien du skal gå, jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd."

Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har lest det ordet, og holdt fast ved det, i medgang og motgang. Det har vært vår livsforsikring. Ikke alt er blitt slik vi drømte om, håpet på eller lengtet etter, men i alt har Herren vært med og underveis vist oss veien vi var kalt til  gå. Vi har tråkket feil, vi har syndet, vi har rotet oss bort, men ved Guds nåde har vi kommet oss inn på veien igjen.

Vi har gjort oss avhengige av Ham. Veien har ikke alltid vært så tydelig. Den har av og til vært innhyllet i tåke. Mange ganger har vi vært usikre på neste steg. Men vi søkt Herren om Hans råd, og Han har vist seg trofast mot sitt løfte, når Han sa at Han vil "lære deg den veien du skal gå." Det er ikke tomme ord. Ikke alltid har vi forstått hva Gud ville. Først mange år i etterpå forstod vi det.

Og slik vil det fortsatt være. Veien blir til mens vi går. Vi aner ikke hva som er rundt neste sving. Hvis jeg hadde visst for 20 år siden at jeg skulle få Parkinsons tror jeg ikke at jeg hadde klart å holde ut. Men jeg tror hemmeligheten består i at vi overlater våre liv i Herrens hender, og ber Ham om å gi oss råd.

At Herren har gitt oss det løfte at Han vil "la mitt øye hvile på deg", gir meg stor trøst. Når jeg leser dette løftet tenker jeg på den aronittiske velsignelsen: "Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred." (4.Mos 6,24-26). Finnes det noe vakrere?

Og der skal det være en vei. Den hellige vei skal den kalles. På den skal ingen uren ferdes. Den skal være der for dem. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill. Men der skal det ikke være noen løve, rovdyr skal ikke gå på den, de skal ikke finnes mer. Men de som er løst ut, skal gå der, de som HERREN har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede griper dem, sorg og sukk må flykte. (Jes 35,8-10)

Oppfordrer til forbønn for den spente situasjonen mellom USA og Nord-Korea

Mennoniter over hele verden kaller nå til forbønn for den spente situasjonen mellom USA og Nord-Korea. Med to uberegnelige statsledere i hvert sitt land er krigsretorikken svært aggressiv, og det skaper frykt hos mange.

Men verken USA eller Nord-Korea ønsker krig, og konsekvensene vil eventuelt være så store at man neppe vil gå til et slikt skritt. Begge steder hauser man likevel opp hverandre.

Mennonittene oppfordrer nå kristne over hele verden til å be om fred. De støtter seg til 1.Tim 2,1-3:

"Jeg formaner dere fremfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over."

Jeg oppfordrer norske forbedere til å slutte seg til dette forbønnsinitiativet.

Kurderne garanterer kristne beskyttelse i et fritt Kurdistan

Idet kurdiske ledere tar nye skritt for å løsrive Kurdistan fra Irak og skape en selvstendig stat, forsikrer de den kristne befolkningen om at de vil få beskyttelse om kurderne får sin selvstendighet. Som kjent har tusenvis av kristne flyktet til den kurdiske regionen på grunn av forfølgelsen av den islamske terrorgruppen IS. De kurdiske lederne i Irak har sagt at et uavhengig Kurdistan vil sikre at alle religioner vil bli beskyttet, slik at den "sosiale harmonien" kan fortsette.

Den kurdiske lederen, Masud Barzani, uttalte nylig at kurderne i Irak vil ta skritt for å oppnå uavhengighet fra Irak. Målet er å skape en egen kurdisk stat. Det er forventet at et referendum skal kunngjøres 25. september i år.

Det er det katolske nyhetsbyrået Fides som melder dette.

Husmenighetene bryter ny mark i den vestlige delen av Kina

Kinesiske husmenigheter bryter ny mark i den vestlige delen av landet.

Det er bladet Ljus i Öster som melder dette i sin sommerutgave.

De siste 20 årene har den kristne forsamlingen vokst eksplosjonsartet. Og det til tross for forfølgelser. Men den kolossale vekkelsen har stort sett berørt de østlige delene av Kina.

Det er den vestlige delen at majoriteten av landets minoritetsbefolkning bor. I hele Kina finnes det mer enn 550 folkegrupper. Mer enn 450 av dem tilhører det som regnes som unådde folk, i følge opplysninger hentet fra Joshua Project og Operation China. Det innebærer at de ikke har tilgang til Bibelen på sitt eget språk og at det finnes veldig få kristne.

Ljus i Öster kan fortelle at 200 nye arbeidere og misjonærer fra husmenighetsbevegelsen i Kina fikk opplæring i 2016 og skal nå bosette seg i den vestlige delen av Kina for å vinne nye mennesker for Jesus. Den svenske misjonsorganisasjonen er med på å sponse 25 av disse nye misjonærene.

I vestlige delen av Kina trenger man en annen strategi for å nå mennesker med evangeliet. Her må man møte mennesker ansikt til ansikt på en diskret måte. La oss be for dette nye misjonsfremstøtet i Kina.

Når det blir for mye av det gode

Noen ganger kan det bli for mye - også av det gode. Vi kan bli så åndelig "flinke" at det i verste fall kan gli over i en nevrose. Alt dreier seg om å lykkes. Med ens bønneliv. Bibellesningen. Vitnetjenesten. Så en dag havarerer vårt "prosjekt" og vi etterlates frustrerte og slitne.

Prologen til Johannes evangeliet er ikke bare blendende vakker. Den inneholder også noe veldig befriende:

"Det som ble til i ham, var liv og livet var menneskenes lys." (Joh 1,3-4)

Og senere hos Johannes leser vi dette: "Jeg er kommet for ar dere skal ha liv ..." (Joh 10,10a)

Apostelen Paulus hadde oppdaget djupene som finnes i disse to versene, når han skriver til menigheten i Kolossai: "Når Kristus, VÅRT LIV, åpenbares ..." (Kol 3,4)

Vi snakker om en relasjon til Den oppstandne Kristus! Et liv, som skal leves. Ikke først og fremst en lære, men liv. Noe som pulserer og lever. Jeg er så glad i beskrivelsen apostelen Paulus gir seg selv i det mest selvbiografiske av alle brevene han skrev: 2.Korinterbrev. Der skriver han i 2.Kor 12,2: "Jeg kjenner et MENNESKE i Kristus..." Ikke en helgen. Ikke et overmenneske, men et helt ordinært menneske. Hemmeligheten er at dette mennesket er "i Kristus", altså hvilende i Ham og Hans fullbrakte frelsesverk.

Det gjelder å finne en bønnerytme som passer ens personlighet i den livsfasen man befinner seg i akkurat nå. Ikke spille åndelig helt, ikke forstrekke sine åndelige muskler, ikke leve en annens liv, men ens eget. Tilpasse farten til landskapet man befinner seg i. Går det oppoverbakke eller nedoverbakke i livet ditt akkurat nå?

Kristus er vårt liv og Han kom for å gi oss liv. Det er i Ham livet er, og dette livet som er Kristus er det lys som gir oss liv.

Kanskje dette er tiden for å utvikle relasjonen - den levende relasjonen til Jesus? Kanskje du burde spandere på deg en tur ut i det vakre augustlandskapet, og si som en venn av meg:

"Herre, her er jeg. Om du har noe å si meg i dag, så tal. Om du ikke har noe å si meg er vi bare sammen vi to. For vi er venner. Da kan man være tause sammen."

Mye tyder på at Nord-Korea sto bak drapet på pastor

En pastor som arbeidet i grenseområdene mellom Kina og Nord-Korea ble myrdet ifjor. Nå har en nordkoreansk agent erkjent innblanding i mordet melder nettstedet "Daily NK".

Pastor Han Chung-Ryeol (bildet), som var koreaner, arbeidet i en kirke i den kinesiske byen Changbai, som ligger nær opptil grensen til Nord-Korea. Siden 1990-tallet har 49 åringen gitt nødhjelp til nordkoreanere som klarte å flykte over grensen til Kina.

"Langs grensen til Nord-Korea har det gått et rykte som sa at om man gikk til en bygning med et kors på taket så kunne man få hjelp der. I Changbai fantes det bare en bygning med et slikt kors. Det var kirken til pastor Han," forteller Eric Foley, pastor og en god venn av pastor Han. Foley er knyttet til Voice of the Martyrs, som i sin tid ble stiftet av Richard Wurmbrand.

Til tross for den opplagte faren ved dette arbeidet fortsatte pastor Han.

Det var 30. april i fjor at Han Chung-Ryeol ble funnet myrdet. Han ble funnet i bilen sin på et høydedrag ved fjellet Pakektu. Liket var nesten ugjenkjennelig. Den eller de som drepte ham brukte både kniv og øks. Pastor Han skal ha reist ut til dette høydedraget tidlig om morgenen etter at han fikk en telefonoppringning.

Ifølge Daily NK har en 20 år gammel nordkoreansk kvinne erkjent å være innblandet i mordet. Denne kvinnen skal ha smuglet jernskrap og medisinske urter over grensen mellom Kina og Nord-Korea en rekke ganger. Nordkoreanske sikkerhetsstyrker skal ha oppdaget dette, og tvunget henne til å bli deres informant. Kvinnens oppdrag var å spionere på og rapportere alt hun fant om Han Chung-Ryeol. Når pastoren ble myrdet, skal kvinnen blitt sjokkert og klarte ikke å holde på sin hemmelighet lenger. Kvinnen har klart å flykte fra Nord-Korea.

En forunderlig helbredelse

I går leste jeg om en forunderlig helbredelse, som har grepet meg sterkt. Det er den kypriotiske forfatteren Kyriacos C. Markides som forteller om den i boken "The Mountain of Silence".

Dette jeg nå skal fortelle hendte i 1991. En stor gruppe pilegrimer hadde ankommet munkeøya Athos, som ligger i den nordlige delen av Hellas. De hadde blant annet kommet for å se munken Paisios (bildet), og hans eneboersted. Han var blitt gammel nå, og disse besøkene var ofte slitsomme for den stillferdige, bedende munken. Når kvelden kom sa han til gjestene:

"Nå er tiden kommet da dere må dra. Det er langt å gå til det nærmeste kloseret, men hvis dere rasker dere rekker dere det før portene stenges."

Men det var en i reisefølget som absolutt måtte få snakke med Paisios alene om et helt personlig anliggende.

"Far," sa han, 'jeg skulle gjerne ha snakket med deg alene et lite øyeblikk."

Den gamle munken viftet ham vekk med armene, og sa: "Gå nå, min sønn. Gå sammen med de andre. Det er sent og jeg er sliten."

"Men vær så snill, kjære far," tryglet mannen. "Jeg har noe veldig viktig å snakke med deg om!"

"Gå min sønn," svarte gamle Paisios og la det: "Det er ikke noe å bekymre seg om."

Gjesten insisterte, men Paisios var ubøyelig.

"For Guds skyld, gå før klosteret stenger," sa Paisios.

"Men, far, min kone er svært syk. Hun er døende av kreft."

Paisios stanset opp, la armen sin rundt ham og forsikret ham: "Gå, min kjære og frykt ikke. Alt er i orden med din kone."

Gjesten ble svært skuffet. Det var med tungt hjerte han slo seg i lag med de andre og gikk til klosteret. Han hadde ikke oppnådd noe, syntes han. Den lange veien fra Athen til Athos var bortkastet. Han hadde hørt at Paisios var en beder, en hellig mann hvis bønner og forbønner ofte førte til at mange mennesker ble helbredet for sine sykdommer. Nå var hans håp knust.

Stor var derfor forundringen når han kom hjem og fant sin kone vandrende i hagen tilsynelatende helt frisk. Hun fortalte at mens hun var sengeliggende begynte hun kaldsvette over hele kroppen. Det var som om sykdommen ble vasket bort. Hun gikk til kreftlegen som gjorde mange undersøkelser, og de kunne ikke finne kreft noe sted. Sykdommen var på mysteriøs måte helt borte. Mannen spurte forundret når dette skjedde, og kona hans kunne fortelle at det hadde skjedd fredag klokken 16.00. Når mannen hørte det kom han til å tenke på at det var akkurat da Paisios hadde lagt armen rundt ham og forsikret ham om at kona var bra.

Når du er for trett til å be

Bønnelivet vårt måles ikke ut fra mengden ord vi ber. Det handler først og fremst om en relasjon til Den oppstandne Kristus, og i en relasjon kan man også være taus og stille. Faktisk er det kjennetegnet på en moden relasjon. Et ektepar eller gode venner, som har vært i lag noen år, kan sitte ved siden av hverandre, uten å si noe. Likevel forstår de hverandre, og "vet" kan den andre "sier" uten at ord blir brukt. Et vennskap som ikke har utviklet seg ennå, bærer preg av en periode med mange ord. Så mye som skal forklares og fortelles om.

Av og til kan man bli så sliten at man ikke orker å be. Det kan handle om at jobben krever mye eller at man rammes av sykdom. Da kan det bli for mye å fortsette i den bønnens rytme man er blitt vant med.

I slike tider kan det være lurt å endre litt på hvordan man ber. Kanskje man kan be kortere bønner?

Jeg har funnet frem igjen en bok Edin Løvås ga ut på Verbum forlag i 1998: 'Minutter i bønn'.

Edin Løvås var en klok mann. Hans åndelighet var praktisk og jordnær, som mannen selv. "Hva gjør du når du blir trett av å be, Edin?", spurte jeg ham en gang.

"Da," svarte Edin, "går jeg inn i lønnkammeret mitt og så stiller jeg meg midt i rommet og sier: 'I dag orker jeg ikke å be. Jeg er sliten. Ha det bra,' og så går jeg meg en tur."

Dette er stor visdom, spør du meg. Men Edin Løvås kunne mer. Han skrev bøker, som denne. Den inneholder korte bønner i et enkelt språk. Bønner man kan hvile i.

Her er en slik bønn:

La meg hvile i din fred

Fredens Gud!
Min sjel kommer i opprør
og blir fylt av angst
når jeg skal dra meg tilbake
for å falle til ro og bli stille.
Befri meg fra jaget i mitt indre.
La meg bli så stille og rolig,
at jeg kan la minuttene og timene
renne av sted
uten at det bekymrer meg.
La meg da også få kjenne
at jeg bare er sammen med deg
og hviler i din fred.
Amen

Så godt å be en slik bønn. Jeg kjenner på en djup takknemlighet når jeg tenker på Edin. Tenk at jeg fikk lære ham å kjenne, og fikk tilbringe tid sammen med ham. Så mye jeg lærte. Så mye jeg har fått bruk for.

Mitt bønneråd: Tilpass bønnerytmen din etter hvordan du har det. Bønnen kan endre seg når livet endrer seg. Hvilken åndelig årstid befinner du deg i? Er det vår, sommer, høst eller vinter i livet ditt? Be i henhold til denne årstiden.

På forsatsbladet til den vakre boken står det med Edins sirlige håndsskrift:

"Hilsen til Bjørn Olav fra din bror i Kristus. Edin. November - 98."

Det er et veldig godt minne.

Møtekondis og møtetretthet

Det jeg skriver om i dag er det sikkert veldig mange meninger om, men i bunn og grunn koker det hele ned til dette: Hva er en gudstjeneste? Hvem er den for? Og hva skal den inneholde?

Og jeg spør også: Hvor mye skal presses inn i en og samme gudstjeneste eller møte for å tilfredsstille alle behov som finnes blant de som deltar?

Av og til får vi prøvd møtekondisen vår. Laaange innledninger, sang på sang, intervjuer og vitnesbyrd, kunngjøringer, mer sang, en preken som aldri tar slutt, forbønn og en avslutning som i seg selv er en minipreken. Og midt oppe i alt dette må vi ha et innslag for barna, slik at de skal føle seg hjemme, selv om de kanskje ikke er der!

Jeg har i lengre tid stanset ved noen få ord som beskriver gudstjenesten i den forsamlingen vi finner beskrevet i Apostlenes gjerninger 13:

"I menigheten i Antiokia var det profeter og lærere ... mens de tjente Herren og fastet ..." (Apg 13,1-2. Bibelen Guds Ord)

'Mens de holdt gudstjeneste" står det i andre oversettelser, men her oversettes det med "tjente Herren". Ordet som er brukt er "leiturgéo" som bokstavelig kan oversettes: "å tjene offentlig i en hellig tjeneste". Det er fra dette ordet vi henter vårt "liturgi". Det er brukt om prestetjenesten i Den gamle pakt, hvor presten sto for Guds ansikt. Det handler igjen om tilbedelse. Trykket ligger på Gud, ikke mennesket.

Men vi har mennesket i sentrum for våre sammenkomster.

Hva vi kan få ut av det, hvilke behov hos oss eller andre som kan møtes, hvordan vi kan bli velsignet.

Og så sliter vi ut de som skal få dette til for oss, uke etter uke, og vi blir selv trette av det.

Hva ville skjedd om gudstjenestene våre handlet om Gud, og så kom mennesket på andre plass? Hvordan ville gudstjenestene våre da se ut?

Nytt seminartilbud 2018

Jeg holder på med planleggingen av vår- og høstsemesteret 2018, og tar nå imot forespørsler om seminarer og møter.

Jeg tilbyr følgende seminarer, to av dem er helt nye:

I: Å vandre med hvilepuls: Om bønnens hvile, og hvordan man kan vandre med Gud i hverdagslivets rytme.

II: Åndelig vekst og modning i livskriser - om det åndelige livet i livets andre halvdel.

III: Å be ut fra din personlighet. Vi er så forskjellige som mennesker. Derfor ber vi også forskjellig. Finn ut hvem du er, og be slik du er skapt fra Faderens hånd.

IV: Jesusbønnen. Lær hvordan du kan be denne eldgamle bønnen, som har hjulpet så mange inn i Guds nærvær. I dette seminaret snakker jeg også om Kristuskransen og om Tidebønnen.

De to siste seminarene er helt nye. Det er ingen forutsetning at man har hatt seminarene I og II før man har seminar III og IV.

Jeg tar imot henvendelser fra menigheter og husfellesskap. Seminarene, som har en varighet på tre-fire timer, deles opp i passende bolker med en god pause imellom. Seminarene kan også legges til en lørdag og søndag, hvor søndagens gudstjeneste blir en del av seminaropplegget. Alt kan tilpasses den enkelte menighets behov og ønsker.

Alle seminarene er laget slik at kristne uansett kirkelig bakgrunn kan ha glede og nytte av dem. I enkelte byer har kristne fra ulike konfesjoner gått sammen, til glede for alle.

Skriv til bjornolav58@gmail.com

Ydmykhetens kjennetegn

"Den ydmyke vil ikke bli sett eller gjenkjent av menneskene, men går inn i seg selv, vender ryggen til sin fortid og søker etter å bli helt ukjent, til og med for seg selv. Han registrerer riktignok folkemasser, bråk og støy, forfengelighet og bekymring, lyst og fråtsing. Han er heller ikke fremmed for samtaler, prat og atspredelse. Men hans høyeste ønske er å utslette seg selv og leve alene i stillhet, skilt fra resten av skapningen, på et stille sted.

Han velger seg heller den nederste plassen, fattigdom og savn, enn å eie mye. Han vil alltid disponere sin tid fritt og slippe alle bekymringer, han vil unndra seg de jordiske ting og holde sine tanker samlet. For at mangfold av ting føder et mangfold av bekymringer og vekker en rekke brysomme tanker.

Hos den ydmyke finnes det ingen hast, ingen forvirring, ingen tomme eller heftige tanker. Han forblir alltid i ro. Om ilden fra himmelen herjer jorden, frykter den ydmyke ingenting. Alle rolige mennesker er ikke ydmyke, men alle ydmyke mennesker er rolige. Den som ikke er ydmyk kan ikke trekke seg tilbake, men du finner mange som trekker seg tilbake uten å være ydmyke. Derfor sa den milde og ydmyke Herren: Lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler."

- Isak Syreren (600-tallet) i Peter Halldorf: "Kysse spor. Daglige lesning fra den tidlige kristne kirke. Luther forlag 2002, side 108) Isak Syreren er en av de aller viktigste skikkelsene i Østkirkens åndelige liv. Han levde et liv som eremitt i fjellene i det nåværende Kurdistan. Hans etterlatte skrifter leses av kristne fra alle konfesjoner.

Nord-koreanere flykter til Thailand

Ser man på de geografiske forholdene er ikke Thailand en opplagt destinasjon for mennesker som vil flykte fra skrekkregimet i Nord-Korea. De fleste flykter til Kina, men Kina er ikke veldig glade for å få flyktninger fra Nord-Korea. Blir de tatt til fange, sendes de øyeblikkelig tilbake til Nord-Korea med de forferdelige følger det får for dem. Enten venter det dem lange år i arbeidsleire, eller død. Få, om noen, overlever et opphold i disse arbeidsleirene.

Men noen våger å flykte og stadig flere av dem til Thailand. Håpet er at Thailand vil sende dem til Sør-Korea. Avstanden mellom de to landene er på hele 4828 kilometer og mesteparten av de er gjennom Kina, hvor de kan bli oppdaget.

Hvert år forsøker hundrevis av nord-koreanere å komme seg til Thailand. Noen år har tallet oversteget 1000, skriver USA Today. Vi vet at flere av disse er kristne. Det er noe å reflektere over på den siste dagen av den norske fellesferien hvor en del bruker Facebook til å klage over at den regnet bort. På en dag som denne kan en av våre trossøsken ha lagt ut på den farefulle og strabasiøse ferden fra skrekkregimet til Kim Jong-Un i håp om frihet.

Alt er forsonet i Kristus

"Den hellige kirke rommer mange mennesker, menn, kvinner og utallige barn. De er alle ulike, av fødsel, størrelse, nasjonalitet og språk, levesett og alder, hva gjelder arbeid og meninger, i klær og vaner, i kunnskap og stand, i velstand og væremåte. Likevel tilhører de alle en og samme kirke. Takket være den er alle født på ny, gjenfødt ved Ånden. Uten å gjøre forskjell, skjenker Kirken dem den nåde å tilhøre Kristus og å bære Hans navn ved å la seg kalle kristne.

Og enda mer, troen gir oss en stilling som er meget enkel og som ikke kan tas fra oss, ved at forskjellene mellom oss ikke lenger synes å eksistere, alt holdes sammen i Kirken og alt forsones i den.

Ingen lever lenger for seg selv, ingen er skilt fra den andre, men alle er forenet med hverandre som brødre og søstre i den enkle og udelte troens kraft.

Om den første menighet sier Skriften: 'Hele flokken av troende var ett i hjerte og sinn,' på en slik måte at alle medlemmene som ut som en kropp, i sannhet verdige Kristus selv, Han som er vårt Hode. Og når apostelen i menigheten taler om Kristi gjerninger, forsikrer han: 'Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.'

Med sin enestående godhet og uendelige visdom gjenforener Kristus alt med seg, som det sentrum som strålene utgår fra."

- Hl.Maximus Bekjenneren (580-662), fra Peter Halldorf: 'Kysse spor. Daglig lesning fra den tidlige kristne kirken'. Luther forlag 2002, side 154.

Nye sanksjoner overfor Russland kan føre til problemer for protestantiske kristne

De nye sanksjonene som USA nylig rettet mot Russland, fyrer godt oppunder de anti-vestlige følelsene i det veldige russiske riket. Det kan igjen få store følger for vestlige misjonsorganisasjoners samarbeide med de protestantiske kirkene i landet.

Som kjent har Russland ganske nylig innført en ny lov som blant annet forbyr vestlige misjonsorganisasjoner å arbeide i landet. Men det finnes visse åpninger for samarbeide mellom kirkesamfunn i Russland og i utlandet. Tilspissingen mellom USA og Russland kan skape problemer, blant annet i forhold til humanitær hjelp.

"Evangeliske og protestantiske kristne sees oftest som helst og holdent utenlandsk og fremmed, eller anti-russisk, fordi Russland har en historisk forbindelse med Den ortodokse kirke. Landet har en kulturell og politisk arv å ivareta med denne kirken," sier Mark Sawyer som arbeider for Mission Eurasia."

Sawyer tror at russiske myndigheter håper å kunne begrense innflytelsen til de protestantiske menighetene i landet, særlig de som har forbindelse med USA.

Men forfølgelse er ikke noe nytt for russiske protestanter. De har en lang historie med tider av hard forfølgelse og trengsler. La oss huske dem i våre forbønner.

Munken som elsket trær: Hvis du ikke elsker trær, kan du ikke elske Gud!

Alle som kjenner meg vet at jeg elsker trær. Så i dag skal jeg la deg få møte en mann som var like glad i dem, som jeg er. Han er død for lenge siden, men jeg har virkelig sans for ham.

Hans navn er Nikeforos, og kom fra den greske øya Chios, en ganske så karrig klippeøy i Egeerhavet, omtrent syv kilometer fra kysten av Lilleasia. Øya er skilt fra Tyrkia av Chiosstredet. Øya er 910 kvadratkilometer og i dag bor det omlag 52.000 mennesker her.

Nikeforos ble født her og døde her. Som barn ble han alvorlig syk, og foreldrene lovte Gud mens de ba at dersom sønnen ble frisk, ville de la ham tjene i et kloster som var i nærheten. Sønnen ble frisk og foreldrene holdt sitt løfte. Nikeoforos ble oppdratt i det ortodokse klosteret, og han begynte etterhvert på øyas presteseminar, ble viet til diakon og siden lærer på seminaret.

Han fikk etterhvert stadig flere ansvarsfulle oppgaver. Men det skulle vise seg at han ikke var særlig flink til å utføre administrative oppgaver som fulgte med disse oppdragene.

Nikeforos bar nemlig på en helt annen lengsel enn å bli sittende bak et skrivebord. Han lengtet etter å leve i Guds nærhet og tok etterhvert tilflukt i en eremittcelle i nærheten av en kirke i byen Resta på øya. Her levde han i bønn, studier og arbeid med liturgien.

Og her kunne han virkelig hengi seg til det han elsket så høyt: naturen og trærne. Han var ikke vanskelig å be når det trengtes å ta i et tak med jordbruket på øya. Han var den som kanskje arbeidet hardest ute på markene. Og han ville gi den karrige øya liv. Derfor ville han plante trær: oliventrær, fikentrær, cypresser og pinjer. Når mennesker kom for å skrifte gjorde han noe genialt! Han påla dem å plante trær som bot!

Billedtekst: Chios

Nikoforos sa det slik: "Hvis du ikke elsker trær, kan du ikke elske Gud!"

Jeg er helt enig i at det henger sammen!

Nikeforos døde på sin elskede øy sommeren 1821 og ble begravet i kirken ved eremittboligen i Resta. Han ble forøvrig født i 1750.

Nikeforos er munken til venstre på bildet.

En grønn perle, ekstremvarme og klimaendringene

Jeg tenker mye på de som plages og lider av den kolossale varmen som har rammet den sørlige delen av Europa de siste ukene. Alle syke, gamle, som må holde ut dag etter dag i en varme som er så utmattende og slitsom. Jeg har bedt for dem. Tror ikke jeg selv hadde klart å utstå en slik varme på grunn av min sykdom.

Jeg tenker også på klimaendringene vi nå virkelig begynner å merke følgene av. Mer ekstremvær. De store ødeleggelsene.

Når Kristuskransen kunne feire sitt 20 års jubileum i 2015 ble det lagt til en ny perle - den grønne. Det kjennes veldig riktig ut. Miljøbevissthet hører med til den kristne tro! Vi må ta vare på skaperverket. I Åpenbaringsboken heter det:

"Hedningefolkene ble harme, men nå er din vredesdag kommet. Nå er tiden da de døde skal dømmes, nå skal du lønne dine tjenere profetene, de hellige og de som frykter ditt navn, små og store, og ødelegge dem som ødelegger jorden." (Åp 11,18)

Herren vil stille dem til ansvar som ødelegger Hans skaperverk.

Når jeg tar frem Kristuskransen stanser jeg i disse dager ved den grønne perlen og takker Gud for alt det vakre, skjønne i skaperverket: skogene, havet, blomstene, fuglene, dyrene, himmelen, menneskene Han har skapt i sitt bilde - og så ber jeg for Skaperverket. At Gud skal velsigne det, bevare det og beskytte det mot grådigheten, materialismen, miljøødeleggelsene.

Myrdet indisk pastor ble truet med å bli drept om han fortsatte å forkynne evangeliet

Nye rapporter viser at en pastor som nylig ble myrdet i India mottok trusler om at han ville bli tatt av dage om han ikke sluttet å forkynne evangeliet.

Ifølge nære slektninger mottok pastor Sultan Masih (bildet) dødstrusler fra en væpnet gruppe på grunn av sin forkynnelse. Pastor Masih fortsatte likevel å forkynne og 14. juli ble han skutt ned og drept. Angrep på kristne fra radikale grupper i India har økt dramatisk de siste årene. I 2016 kunne International Christian Concern melde om og dokumentere over 360 voldelige angrep på kristne. Så langt i 2017 har volden mot kristne eskalert.

Pastor Masih, som ble myrdet i Ludhiana i Punjab-provinsen skal ha mottatt gjentatte trusler fra denne væpnede gruppen, både via mobiltelefonen sin og via Internett, ifølge hans sønn. Faren fortsatte likevel sin forkynnergjerning inntil han ble skutt utenfor menighetslokalet. Da han ble funnet hadde han skuddskader i leggene, brystet og ansiktet. Drapsmennene kom på motorsykkel.

Alisah Masih (22), som er under pastoropplæring, sier at "vår far var en modig mann og han var aldri redd for å dø for Jesus. Han la igjen den samme iver hos oss. Vår familie vil fortsette å tjene Gud."

Lederskap

"En leder er alltid en rollemodell, og underviser mer gjennom måten han eller hun er enn gjennom hva han eller hun sier.

Å lede handler om å bedømme situasjoner og ta kloke beslutninger. Å bedømme handler alltid om respekt for visse kriterier:disse kriteriene handler om målet for kommuniteten. Derfor må lederen kontinuerlig ha målet i sikte. Enda mer, de må leve det og elske det."

- Jean Vanier (bildet) i Commnity and Growth, side 218. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Luthersk prest løslatt fra vietnamesisk fengsel - deportert til USA

Her er dagens virkelige gladnyhet! Den lutherske presten, Nguyen Cong Chinh (bildet), er løslatt fra fengslet i Vietnam og befinner seg nå i USA.

Det er det anerkjente og uavhengige katolske nyhetsbyrået UCA News som melder dette.

Løslatelsen skjedde 28. juli, men er først blitt kjent nå. Nguyen Cong Chinh ble i sin tid dømt til elleve års fengsel i 2011 beskyldt for "å underminere den nasjonale enheten". I fengselet Xuan Loc er han blitt utsatt for ekstrem tortur, noe som har forårsaket store helsemessige problemer.

28.juli landet han i Los Angeles sammen med sin kone og deres fem barn.

La oss takke Herren for dette underet.

Gjør mitt hjerte brennende av din kjærlighets ild

"Du er grenseløs.
Du er nær.
Du er lys,
og jeg er din."

Slik ber jeg om dagen. Jeg har funnet frem igjen Kristuskransen, eller Frälsarkransen, som den opprinnelig heter - og holder fast ved den gylne Gudsperlen. For meg er Kristuskransen et pedagogisk hjelpemiddel når jeg ber. Det er godt å holde noe konkret i hendene, som hjelp til konsentrasjon når tankene surrer og flakker, når så mye annet skjelver rundt meg. For meg har sykdom fordjupet min lengsel etter å lære Gud å kjenne: "Du lokket meg, Herre, og jeg lot meg lokke. Du ble for sterk for meg o vant." (Jer 20,7).

Og jeg har gjort hellige Birgitta av Vadstena's ord til mine:

"Gör mitt hjärta brinnande av din kärleks eld
så at allt däri som är dig emot
försvinner som aska i blåsande vind."

Om å leve saligprisningene, del 5

"Kristne skulle bli kjent som barmhjertige mennesker. Det betyr at de tilgir alle, uansett hva som har skjedd." Disse ordene, som ble talt av John Piper, styreformann for Betlehem College and Seminary i Minneapolis, fanget nylig min oppmerksomhet.

Av Rebekah Domer

Barmhjertighet er tema for Jesu femte saligprisning: 'Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.' Men hva er barmhjertighet? Enkelt sagt; det er å vise medfølelse med de som lider, og gjøre så selv om vi har et valg i å la være. Barmhjertighet utviser tilgivelse, tålmodighet og godhet, når hevn ofte virker mer hensiktsmessig. Det er en nobel dyd, det skal være sagt, men nærmest for selvmord å regne i en verden hvor vold og ekstremisme florerer daglig.

(Det er selvsagt flere sider ved dette som har med barmhjertighet å gjøre, og jeg kommer til å skrive innlegg om emnet. Det første undersøker barmhjertighetsaspektet ved å tilgi noen som har skadet oss, når det er i vår makt å motsette oss. Den neste viser hvordan vi må sønderbrutt og formet av Gud til mennesker fulle av barmhjertighet og den siste om barmhjertighetshandlinger.)

De fleste av oss vil aldri bli utsatt for så ekstreme situasjoner som krever at vi må vise barmhjertighet og tilgivelse i møte med alvorlig ulykker. For oss blir barmhjertighet - eller mangelen på sådan - prøvd ut i dagliglivets banaliteter. Likevel kan vi bli berørt av selv den minste smerte. Men det er godt å huske at det alltid er noen som har det verre enn oss.

Elaine Roberts (bildet), en evangelist jeg møtte i England, ble tvunget til å tilgi under ekstreme forhold, som de fleste av oss sjelden støter på. Født i England av foreldre som kom fra Jamaica lente hun seg til ateismen i sin ungdom. En rekke livsforvandlende hendelser førte henne imidlertid til Gud.

Hun giftet seg i 1980 og ble gravid med tvillinger i 1983. Da hun hadde vært gravid i åtte måneder i begynte hun å blø og hun mistet tvillingene. Selv om det etterlot henne sønderknust, plantet denne opplevelsen et troens frø i Elaine's hjerte fordi hun gjennom sine barn fikk et glimt av Guds grunnleggende virkelighet som Skaperen av liv.

I året som fulgte ble moren til Elaine truet med en kniv av en innbruddstyv, og unnslapp så vidt med livet i behold. Året deretter ble den tyve år gamle kusinen til Elaine, Florence, hakket til døde av sin egen far, som var som besatt av sin egen datter. På denne tiden hadde Elaine omsorg for en bror i siste stadium av leverkreft. Hun og hennes mann tok broren med seg hjem. Han døde to måneder senere, helt knust av sin søsters meningløse død.

Elaine begynte å stille spørsmål ved Gud. Men hun kjente seg holdt av et trøstende nærvær hun aldri hadde opplevd før. "Til tross for mine følelser tilgav jeg personen som drepte vår vakre Florette. Det skjedde uten at jeg egentlig ønsket å ta det valget. Det var en viljeshandling."

To år senere ble Elaine's verden snudd på hodet igjen. Rundt elleve på kvelden den 20. august 1987 hadde hun en uforklarlig følelse som holdt henne våken hele natten. Hun kjente på angst. Tidlig neste moren fikk hun en telefon. Hennes høyt elskede far var død. Noen ungdommer som bodde i nærheten hadde hugget ned noen trær og lagt dem ut på sykkelstien der hennes far pleide å sykle. Det var sent på kvelden, og faren som ante fred og ingen fare, syklet inn i de felte trærne, og ble kastet av sykkelen. I fallet slo han hodet, og hodeskallen sprakk. Han døde på stedet.

Elaine ble fylt av en voldsom trang etter hevn. Hennes eneste ønske var å spore opp farens morder og ta saken i egne hender. Det var Elaine som måtte ringe moren for å fortelle om det forferdelige som hadde skjedd, og følge med henne til likhuset for å identifisere den døde. Elaine hadde aldri sett en død kropp før. Hvordan kunne hun holde ut synet av sin far som lå livløs, kald og ødelagt? Hun skrek ut til Gud: 'Jeg har trodd på deg i fem år. Hvis du er virkelig, bevis det for meg nå!"

"Det neste som skjedde var et av de kraftigste møtene jeg noensinne har hatt av den levende Gud," forteller Elaine. "Da jeg gikk inn gjennom døren til rommet der vi far lå, følte jeg bare det jeg kan beskrive som den mest utrolige varmen som strømmet over kroppen min. En ufattelig fred invaderte min sjel, og den mest perfekte kjærlighet fylte hjertet mitt for de som hadde drept min far. Jeg var ikke lenger sint. Forundret hører jeg meg selv si: "Det er nok." Fra det øyeblikket var jeg ikke lenger sint på de som skjødesløst forvoldte min fars død."

Da hun søkte helbredelse etter disse tragiske hendelsene, forsøkte Elaine å forstå Guds svar til oss, Hans falne barn. "Jeg begynte å forstå dette som har med Guds nåde å gjøre. Han behandler oss etter sin barmhjertighet, ikke som vi virkelig fortjener. Når jeg utøver barmhjertighet, behandler jeg andre slik Gud har behandlet meg."

John Piper er inne på dette i en av sine betraktninger: 'Vår barmhjertighet mot hverandre springer ut av Guds nåde mot oss. Nøkkelen til å bli en barmhjertig person er å bli en sønderbrutt person. Da får du den kraft du trenger for å vise barmhjertighet fra den virkelige følelsen av å skylde alt du er og har Guds nåde.'

Elaine opplevde Guds betingelsesløse kjærlighet når hun selv var sønderbrutt. Nå tjener hun andre og viser nåde og barmhjertighet til de som er blitt knust av livets harde slag.

Jesus kom for å tilgi synd og gi tilgivelse til de som gjør ondt. Hvis vi er ærlige trenger vi alle tilgivelse for våre feil og utelatelser. Guds nåde er tilgjengelig for oss alle, hvis vi bare tar det første steget.

(fortsettes)

Karl Johan Hallaråker og svermerne

Karl Johan Hallaråker er utvilsomt en hedersmann, men jeg kjenner meg både trist og oppgitt når denne ledende lutheraneren trekker frem det svært belastende svermerstemplet når han i dagens utgave av Dagen skriver om IMI-kirkens sommerfestival. Jeg skal ikke kommentere hans synspunkt på den profetiske betjeningen som ble gitt under sommerstevnet, men kort kommentere hans ukritiske bruk av begrepet "svermere". I artikkelen han har skrevet skriver Hallaråker:

"Det er eigentleg til ettertanke at ein i ein luthersk (!) bibelskule vil begynna ei såkalt profetlinje i reformasjonsåret 2017. Det gjev assoiasjonar til reformatornnane sin kamp mot reformasjonstidas svermarer. Dei satsa på Anden sin direkte tale. Ordet var ikkje viktig lenger. Luther og hans medarbeidarar var krystallklare i sin kommentar: Ikkje gå og høyr slike predikantar. Dette er ikkje Guds Andes tale."

Svermere på Luthers tid var så mangt. Det fantes grupper som absolutt var svermeriske i sine tanker, men Luther mente også at de man så foraktelig talte gjendøpere også var svermere. De kunne absolutt ikke anklages for å løsrive seg fra Bibelen, faktisk var bibelstudiene selve grunnlaget for at anabaptismen i det hele tatt oppstod. Både leg og lærd kom sammen for å studere Guds ord. Noen av anabaptistenes fremste talsmenn hadde doktorgrad i teologi.

Likevel stemplet Luther dem som svermere. Og han advarte ikke bare folk mot å gå å høre dem, som Hallaråker påpeker. Luther og hans folk var slett ikke bedre enn katolikkene når det gjaldt forfølgelse av dem. Anabaptister ble forfulgt, fengslet og drept, mange på bestialsk vis, på grunn av Luthers svermeri-stempel.

Derfor er det så trist, så trist, når en lutheraner som Hallaråker trekker frem svermerne igjen når han skal uttrykke sitt syn på det som skjer i IMI-kirken. I refomasjonsåret synes jeg norske lutheranere burde ta ansvar for å ta avstand fra de følgene svermeri-stemplet fikk for tusenvis av mennesker i Europa. Norske baptister har også fått lide på grunn av dette, særlig når de første nordmennene lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Noen av dem mistet jobbene sine, mange ble hånet og spottet, noen slått, noen jaget fra sitt hjemsted - av gode norske lutheranere - fordi Luther kalte dem svermere.

Neste gang burde du tenke deg om når du vil trekke frem svermerne igjen, Karl Johan Hallaråker. Samtidig vil jeg takke deg fordi du er så rakrygget i mange andre spørsmål, som for eksempel Israel.

SISTE: Maryam Naghash Zaragan satt fri fra iransk fengsel

Her er dagens store gladnyhet: Maryam Naghash Zaragan (bildet) er løslatt etter fire år i fengsel. Det er World Watch Monitor som melder dette i dag.

Hun ble løslatt fra det beryktede Evin fengslet natt til 1. august. I følge Mohabat News skulle hun etter planen vært løslatt 28.juli, men løslatelsen ble utsatt uten noen kjent årsak. 39 åringens helse er dårlig, blant annet på grunn av en hjertelidelse. Hun har vært nektet behandling på sykehus flere ganger, og har vært døden nær.

Hva som skjer videre med Maryam Naghash Zaragan er ikke kjent. Nå er det bare stor glede over at hun endelig er satt fri. Be om at hun nå kan få adekvat behandling for sine sykdommer.

Åtte kirker stengt for godt i Bagdad - kristne fortsetter å flykte fra Irak

Etter ni forferdelige måneder i jerngrepet til den islamistiske terrororganisasjonen IS er Mosul blitt satt fri. Men terrorveldet til IS har sin fortsatte pris. Nå er åtte kirker i den sørlige delen av Bagdad stengt for godt. Årsak: det er nesten ingen kristne igjen. Alle har flyktet.

De åtte kirkene ble stengt i mai i år, etter syv år med lav gudstjenestedeltagelse. Etter at regionale katolske kirkemyndigheter besøkte disse kirkene, har Vatikanet besluttet at det beste er å stenge disse kirkene for godt. Selv om dette er fornuftig rent logistikkmessig, representerer dette et sterkt symbolsk nederlag for den kristne tros tilstedeværelse i Iraks hovedstad.

På begynnelsen av det 21 århundre utgjorde de kristne 10 prosent av befolkningen i Bagdad. Men den siste tiden har de kristne i denne byen blitt utsatt for trakassering, konflikter og forfølgelse. Og snakker vi om hele Irak så har landets kristne vært utsatt for et press og lidelser uten sidestykke. I 2010 slå de islamske ekstremistene til mot en kirke og etterlot mange døde og skadede, og vi kjenner alle til islamistenes herjinger på Ninivesletten og de ufattelige lidelsene kristne ble utsatt for her.

La oss fortsette å be for våre lidende venner i Irak.

Trygghet og kvile

Å kjenne på utrygghet er ingen god følelse. Det kan være skremmende. Det vet jeg noe om. Når livet møter deg med vrangsiden og sykdom slår beina unna deg, så kan man bli redd. Det vet jeg noe om.

Da betyr familie mye, og gode venner. Man lærer seg til å verdsette de enkle og nære tingene.

Et ord fra 5.Mosebok har fått så stor betydning for meg i det siste. Mange av dere kjenner det sikkert godt, men jeg hviler i det for tiden. Det lyder slik:

"Herrens kjære venn bor trygt og sikkert. Herren verner ham hele dagen, mellom skuldrene hans får han bo ...En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer." (5.Mos 33,12 og v.27)

Jeg har gjort Gud til min trygge bolig. Jeg har flyttet inn hos Ham, og har gjort det som står skrevet i Salme 91,1:

"... og finner nattely i skyggen av Den veldige." 

I samme salme skriver den for oss ukjente salmisten:

"han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til." (v.3)

Når man blir liten og redd finnes det et sikkert og trygt sted: I Guds gode favn. Da kan man kvile. Jeg tenker på ordene: her nede.

Altså ikke der oppe, i betydningen himmelen. Men Guds gode nærvær - som forvandler alt - kan oppleves HER NEDE. Her er Hans evige armer.

En oppdatering

Jeg håper mange tar seg tid til å lese artikkelserien om saligprisningene. Flere har gitt tilbakemeldinger om at den har betydd noe helt spesielt for dem. Det er gjerne mennesker som opplever store utfordringer i livet.

Det har kostet mye for meg personlig å oversette den. Alt går mye saktere for meg, på grunn av alle smertene. I går klarte jeg ikke å oversette alt, og måtte dele jobben på to dager.

Dette er sårbare dager. Så mange tårer. Jeg har fått beskjed av nevrologen og annet helsepersonell at jeg skal trene mye, gå turer, gjøre det som er lystbetont, fortsette arbeidet med skrivingen og undervisningen. Jeg gleder meg til å besøke menigheter landet rundt til høsten. Å fortsette tjenesten for Jesus betyr alt for meg.

Lyrikeren Sten Mehren døde nylig, 82 år gammel. Han hadde Parkinsons, som meg og skrev et dikt om det som setter ord på dette som ikke jeg kan:

Jeg er syk, redd, ute av stand til å gå.
Og plutselig føler jeg at sjelen er
en gnist som kan flamme opp og slukne.
Forvirret, kastet gjennom tid og rom
i svimle tankesprang som dette.
Hva kommer før begynnelsen
hva kommer etter alle tider?
Hva finnes bortenfor det borteste
og innenfor det innerste?

Hva er det med ord hvor jeg kan være 
Meg. Finnes det. Jeg får aldri nok
av livet. Jeg vil være meg.
Jeg vil ikke inn i labyrintene
Av sjelevandring. Jeg vil ikke
miste sjelen i et tomt nirvana.
Jeg får aldri nok. Jeg vil drømme
at jeg løper helt til verdens ende.
Etter mer. Jeg vil leve, leve, leve.

Akkurat slik har jeg det nå. Jeg gjør Mehrens ord til mine.

Søndag taler jeg i Brumunddal baptistmenighet. Så står bønneseminar i Groruddalen for tur, arrangert av Den norske kirke, Råde frikirke, Os misjonsmenighet, Gyland baptistmenighet, Fredrikstad baptistmenighet, Misjonssambandet Hamar, Bergen baptistmenighet, Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad, Frikirken Skien, for å nevne noe. For å sitere Mehren: Jeg vil leve, leve, leve - til tross for smertene, ustøheten, slitenheten.

Om å leve saligprisningene, del 4

Jesu sjette saligprisning, "salige er de rene av hjertet", er kanskje den vanskeligste å etterligne. Det er ikke lett å skrive om heller, enn si leve et rent liv i en verden som i stadig større grad idoliserer 'selvet', hevder tilfredsstillelsen ligger individuelle ønsker er en iboende rettighet. Mot denne bakgrunnen synes begrepet seksuell renhet arkaisk.

Av Rebekah Domer.

Men er det det? Jesus var revolusjonær når det gjaldt kyskhet. Han tok den Mosaiske loven om fordømte utroskap et skritt videre og instruerte sine etterfølgere: 'Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.' (Matt 5,28) Gjelder ikke disse ordene for oss i dag? Noen vil motsette seg dette og si at folk som levde da var uopplyste - tvunget til å være forsiktige på grunn av strenge religiøse lover - mens vi som lever nå har fått innsikt og bare uttrykker oss selv. Andre mener at de som levde før hadde det lettere enn oss. Tross alt trengte de ikke å kjempe mot fristelsene som vi bombarderes med i dagens teknologiske verden.

Selvsagt, tidene har forandret seg. IPads og smarttelefoner har forflyttet oss over i en virtuell verden der de siste perversjoner bare er et klikk unna. Men er vi virkelig mer opplyste enn tidligere generasjoner?

Enhver som forsøker å opprettholde Jesu kall til renhet i vår postkristne verden, er som en laks som svømmer mot strømmen, fordømt som en som er uberørt av det virkelige liv, til og med som en som diskriminerer, i et samfunn som gir frihet til hvert innfall individet har. Men akkurat som laksen drives av et innebygd kompass til vannet i dets opprinnelse, så har vi også et intuitivt ønske om det rene og det gudfryktige.

Lovene i Det gamle testamente ble gitt for at Guds folk skulle være trofaste mot Hans veier. I Bergprekenen sier Jesus at Han ikke kom for å avskaffe loven, men for å oppfylle den. Han instruerer oss til å adlyde loven og budene. Faktisk sier Han: "Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket." (Matt 5,20)

Jesus oppfylte Loven ikke ved å eliminere behovet for selvdisiplin eller ved å fremme overbærenheten til vår kjødelige appetitt, men ved å betale prisen for våre synder slik at vi kan bli renset og bli Ham lik.

Hvorfor er renhet ikke bare dydig, men viktig for alle som lengter etter Gud? Når Gud skapte mennesket i 'sitt bilde' fylte han det med sin livgivende ånd. Og Han fortsetter å skape hver person som blir født inn i denne verden som et unikt uttrykk for sin kjærlighet. Det er derfor vårt kall som mennesker å bære Guds Ånd i oss. Å utstråle Kristus.

For å bære Kristus i seg må en som Kristus være ren. Mørket kan ikke bli værende i nærværet av lys. Når lyset kommer inn i et mørkt rom, blir mørket opplyst. Det forblir ikke lenger mørkt. Slik er det med Guds kjærlighet når den kommer inn i en sjel. I sin natur overvinner den alt som er urent, egoistisk og Gudløs.

I sitt brev til Galaterne er Paulus tydelig på at vi ikke kan tilfredsstille både kjød og ånd; vi må velge det ene eller det andre. (Gal 5,17-21) Åndens frukt er beskrevet som kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, godhet, trofasthet, mildhet og selvkontroll. Sammen komponerer disse fruktene renheten som springer ut fra et hjerte som har Gud som sentrum, ikke seg selv.

Våre liv vil bare være bærer av gudsfrykt hvis vi seriøst strever etter den. Resolutt, må vi konfrontere den egoisme, grådighet og ambisjon som truer våre sjeler, kveler de spirende fruktene til Guds Ånd. Dette er ikke en engangs hendelse. Det krever kontinuerlig kamp. Hellighet oppnås gradvis gjennom en daglig omvendelse fra våre synder og en fornyet tro på Guds ubetingede kjærlighet, barmhjertighet og tilgivelse.

Å være ren er uten tvil vanskelig. Overlatt til oss selv er det nesten umulig for oss å oppnå sann renhet i hjertet. Men før vi gir opp forsøket som håpløst, la oss se på Jesu ord til disiplene, som oss, fortvilte fordi de så Jesu krav som en umulighet: "For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig." (Matt 19,26)

Min erfaring er at et rent hjerte kan bare bli funnet gjennom gjentatte ganger overgir oss til Kristus. Ved korset utholder Jesus - den eneste rene personen - en ufattelig lidelse på kropp og sjel når Han betalte prisen for vår korrupsjon og synd. Vi må ydmykt erkjenne våre feil og omfavne den tilgivelsen Han tilbyr.

I det jeg gjør mine undersøkelser for å utvide dette temaet i mine neste blogginnlegg, vil du stifte bekjentskap med den innsikt og visdom jeg selv har møtt på min egen reise mot Gud. Jeg vil også introdusere Guds budbringere som gjennom sin uskyld utstråler renheten som Jesus snakker om. Disse budbringerne er virkelig velsignet. De er ikke lenger gisler, men de eier en renhet som få andre har.

Og hva med oss? Kan vi også bli regnet blant de som har rene hjerter til tross for vår synd og skyld? Jeg tror det er håp for selv de mest syndere som virkelig har rotet det til for seg hvis vi roper ut til Gud, stoler på Ham med et barns tillit og adlyder Hans bud. Jeg vil avslutte denne artikkelen med kanskje det beste rådet om hvordan vi kan få del i velsignelsen av renheten, fra Heinrich Arnold's klassiker fra 1970-tallet, "Freedom from sinful thoughts":

"Jesus sier: 'Alle de som hører disse mine ord og gjør etter dem, vil bli som en vis mann som bygger sitt liv på fjell.'  Det er ved å gjøre Guds vilje, at vi viser vår djupeste vilje. Uansett hvor forvirrede og svimle våre følelser er, må vårt hjertes lengsel forbli sikker: Vi vil enten hungre og tørste etter Jesus, eller vi vil unngå Ham. Forskjellen er avgjørende for hver og en av oss for tid og evighet."

(fortsettes)