Å velge kjærligheten

Hvordan skal man noensinne kunne tro at det finnes en betingelsesløs guddommelig kjærlighet når det meste (eller kanskje alt) av det man har opplevd er motsetningen til kjærlighet - frykt, hat, vold og fornærmelser?

Mennesker er ikke dømt til å være et offer! Muligheten finnes fortsatt, om enn skjult, å velge kjærligheten. Mange er de som måtte tåle det mest forferdelige utenforskap og underkastes den grusomste tortur har likevel valgt kjærligheten. Ved å velge kjærligheten har de ikke bare vist oss den menneskelige evnen til å hente seg inn igjen men også at den guddommelige kjærligheten overgår all menneskelig kjærlighet.

De som velger å elske, selv om det er i liten skala, midt i hatet og frykten, er de mennesker som gir verden håp.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Evangelistenes tjeneste, del 2

Det var en tid norsk pinsebevegelse hadde mange evangelister. Men så skjedde det noe underlig. Evangelistene ble forstandere. På en måte var det å være evangelist et slags forstadium til å bli forstander. Man gikk i lære hos en eldre forstander, og når han trakk seg tilbake, ble man hans arvtager. I mens var man evangelist.

Det er vanskelig å finne en slik modell igjen i Det nye testamente.

Evangelisten er i følge Ef 4,11 en av de femfoldige tjenestegavene til Kristi kropp. Det er også hyrden, eller pastoren. De er ikke en og samme person. Det har vist seg i mange tilfeller at det å innsette en evangelist i pastor- eller forstandertjenesten, har vært en ren ulykke. Av to årsaker:

Kristi kropp har mistet en evangelist, som har gått inn i en annen oppgave. Og: evangelister blir ofte for ensidige i den kosten de serverer en forsamling. Kirkehistorien kan også vise til at evangelister har sporet av læremessig når de trer inn i en rolle de ikke har. Men selvsagt finnes det eksempler på at evangelister er blitt gode pastorer.

"Evangelistembetet er menighetens kraftkilde utad," skriver Aril Edvardsen i boken: "Gjenopprettelsen", utgitt på Logos forlag i 1978, side 100.

Og Edvardsen viser til evangelisten Timoteus. Det er han kunsteren har forsøkt å avbilde på det bildet som følger denne artikkelen.

Til sin unge medarbeider skriver apostelen Paulus:

"Men du må være edruelig i at du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist..." (2.Tim 4,5).

Dette gir oss et bilde av noen av de karaktertrekkene som bør finnes hos en med dette kallet. Han må være en person som er årvåken, sindig og han må tåle lidelse. Lidelsen hørte med til den erfaringen alle kristne i urkirken hadde. Det var en pris å betale for å forkynne De gode nyhetene om Guds rike. Det kunne føre til forfølgelse, mishandling, fengselsstraff, ja, martyrdøden. Slik mange evangelister opplever i dag i mange land. De er ganske ulik de som skaffer seg egne jetfly, dyre biler og som bokstavelig talt smykker seg med gull og glitter, slik vi finner eksempler på dag.

Evangelisten er først og fremst et vitne. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

All kjærlighets kilde

Uten kjærligheten fra foreldre, søsken, ektefeller, kjærester og venner kan vi ikke leve. Uten kjærlighet dør vi. Men for mange mennesker kommer denne kjærligheten på en veldig ufullkommen og skjør måte. Den kan være farget av maktspill, misunnelse, forakt, hevngjerrighet og til og med krenkelser. Ingen form for menneskelig kjærlighet blir som den fullkomne kjærligheten som våre hjerter lengter etter, og i blant er den menneskelige kjærligheten så elendig at vi knapt kan kalle den kjærlighet.

For å ikke bli knekket av det smertefulle som denne ufullkomne kjærligheten forårsaker må man sette sin lit til at kilden til all kjærlighet er Guds ubegrensede, ubetingede, fullkomne kjærlighet, og at denne kjærligheten ikke er langt borte fra noen av oss. Den er en gave som vi får av Guds Ånd som bor i oss.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Du ånder på meg som det milde regnet på taket vårt

Herre, takk for det milde regnet som leker på taket vårt. Jeg ligger å lytter. Noen ganger er det helt stille, så hører jeg det igjen. Så varsomt. Nesten så det ikke vil gi seg til kjenne.

Jeg ligger stille - puster. Lytter. Fornemmer. Sanser.

Jeg er sliten etter å ha gått mange trapper, mange dager etter hverandre for å nå sengeposten på nevrologisk avdeling. Steget oppover, og oppover, til jeg utmattet er oppe i åttende etasje. Av inntrykk. Av følesler. Av underlige uttrykk i kroppen min. Jeg er sliten av tårene. Av tapsfølelse. Av sorg. Du vet jeg går ikke inn i den sjakten mer, hvor det finnes en knapp å trykke på som kjører meg oppover i susende fart. Når man er svimmel er det ikke en god følelse. Så da går man, på bein som nekter å bære deg, slik de bar deg før.

Herre, jeg tok en pause. Fra nåler som stikker inn under huden din. Fra alle samtalene med de som skal hjelpe meg. Fra alle inntrykkene.

Jeg måtte puste.

Nå ligger jeg å hører på at du leker med regnet på taket vårt, og på den rolige pusten av hunden vår, ved siden av meg. Øyelokkene mine glir igjen, jeg er inn og ut av søvnen, og kjenner meg elsket.

Elsket, Herre, av Deg, i min skjørhet.
Blåser du på meg nå, litt for hardt, er jeg ikke mer.
Men du ånder på meg så mildt som regnet på taket vårt.

Guds elskede barn

Ånden sier oss ikke bare at Gud er: "Abba, Far" men også at vi tilhører Gud som hans elskede barn. Ånden oppretter i oss den relasjonen som gir alle andre relasjoner deres innhold.

Abba er et svært intimt ord. Den beste oversettelsen er: "Pappa". Ordet Abba uttrykker tillit, trygghet, trøst, tilhørighet og, fremst av alt, nærhet. I dette navnet finnes ingen av de antydninger om autoritet, makt og kontroll som vi så ofte forbinder med ordet far. Tvert i mot, Abba assosierer vi med en grenseløs og fostrende kjærlighet.

Denne kjærlighet omfatter og går langt utover all den kjærlighet vi får av fedre, mødre, brødre, søstre, ektefeller og venner. Det er Åndens gave.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the journey. norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Be for distribusjonen av Det nye testamente under FIFA World Cup i Russland

Nå begynner det å nærme seg! FIFA World Cup i Russland. Datoen er 14. juni. Men det er ikke bare fotball det handler om. Lederen for Mission Eurasia, baptisten Sergeij Rakhuba, og hans team, satser på å nå 600.000 russere med evangeliet de dagene verdenscupen i fotball pågår. Det skjer gjennom å gi bort Det nye testamente til alle som vil ta imot:

"Jeg vil aldri glemme første gangen jeg holdt en Bibel i mine hender," forteller Sergeij Rakhuba."Som en ung troende i Sovjetunionen var Guds ord forbudt. Derfor er jeg så takknemlig for at kristne fra Vest smuglet inn Bibler på russisk. Bibelen forandret livet mitt i det jeg leste Bibelen og på den måten kom nær Gud. Jeg begynte å dele det jeg hadde lest med andre, og slik også Guds ord betydning for dem," legger Rakhuba til.

Nå ber han om forbønn for at denne aksjonen med å dele ut Det nye testamente skal lykkes, og at de som tar imot dem skal åpne dem å lese!

Evangelistens tjeneste, del 1

Her om dagen skrev jeg om evangelister Norden har fostret. En av de jeg nevnte var Fredrik Franson. Om ham heter det i en biografi skrevet av Efraim Palmqvist:

"Gutten røpet tilbøyelighet til å søke ensomheten og gi seg hen til meditasjon. Han elsket stillheten i den dype skogen og høydenes vide utsikt og perspektiv. Hjembygdens storslåtte og alvorsmettede natur preget sjelslivet hans, som hadde en ild man sjelden finner på våre breddegrader. Det fortelles at den livlige gutten kunne gå opp på høyden og syk av lengsel betrakte det grenseløse himmelrommet, eller han søkte seg inn i skogen for å lytte til vindens sus og fuglenes sang. Da fikk de mørke, livlige øynene hans et drømmende uttrykk. Av lynne var han overveiende livlig og virksom. Men både det meditative og det virksomme anlegg kom klart til syne hos ham gjennom hele livet. Han ble et flittig bønnemenneske og en iherdig leser av bibelen, men også en ualminnelig nidkjær arbeider i Guds vingård." (Efraim Palmqvist: Fredrik Franson. Ansgar Forlag 1948, side 9-10).

Dette synes jeg var veldig interessant. Den lille karakteristikken av Fransons liv viser hvordan en evangelist blir formet og dannet av Herren gjennom bønn og lesning av Bibelen, gjennom stillheten og gjennom det særskilte landskapet vi blir født inni og vokser opp i. Når Franson vokste opp vokste han opp i en vekkelsesatmosfære i Vâstmanland. Hans far døde da han bare var fem år gammel. Hans mor giftet seg igjen og både stefaren og moren ble grepet av vekkelsen som grep om seg i Nora-traktene. Det var en vekkelse preget av varme og dybde og med en sterk fokus på Jesu snarlige gjenkomst. Dette budskapet skulle prege Fransons forkynnelse og virksomhet hele livet gjennom.

Franson begynte ikke umiddelbart som evangelist etter sin omvendelse. I tre år holdt han seg i stillhet, og i denne tiden studerte han flittig Bibelen og levde i bønn.

Om dette skriver Palmqvist: "Han levde hver dag som om den var den siste. Når han gikk til ro om kvelden, gjorde han det med en kjensle som om han om natten skulle bli vekt av Guds basun og stilt for Kristi ansikt. Dette ga livet hans evighetsperspektiv." (S.15).

I en serie med artikler skal vi nå se nærmere på evangelistens tjeneste. Hva er vel mer naturlig enn å starte med en av de mest fargerike av dem alle, Fredrik Franson.

fortsettes.

Herre, hjelp meg til å være snillere mot meg selv

Herre, tilgi meg at jeg har hatt det så travelt alltid. Jeg skulle ha vært mye snillere mot meg selv. Ikke utsatt så mange ting, men tatt mer vare på hverdagene, de små øyeblikkene. Latt flere ting ligge, og heller tatt den turen ut i skogen jeg tenkte jeg skulle ha gjort. Eller lagt meg på sofaen og dormet, og sluppet tak i alle utfordringene og problemene som måtte løses - trodde jeg.

Jeg skulle løpt mer, kastet arbeidsveska og tatt på turskoene og dratt til fjells. Jeg skulle tatt meg tid til å lytte til fuglene, latt humla suse, og ikke vært så seriøs.

Tilgi meg at jeg har brukt så mye tid på det som virkelig ikke betyr noe, og på vrange og vriene mennesker, som ikke har villet meg noe godt. Dermed har det blitt mindre tid på de som elsker meg, som bryr seg om meg og som vil meg vel.

Herre, slik sitter jeg å tenker mens jeg oppholder meg på Nevrologisk sengepost på Lillehammer sykehus. Jeg snakker med deg innimellom samtalene med nevrologen, fysioterapeuten og sykepleieren. Takk for disse gode menneskene som bryr seg om meg og vil gjøre det de kan for at hverdagene mine blir bedre. Herre, nå håper jeg det er en sammenheng mellom medisinene jeg tar og svimmelheten, og at det å redusere mengden medisin vil gi meg bedre livkvalitet. Det er ikke til å holde ut å være så svimmel og ustø.

Takk for kona mi, Herre, som har vært sammen med meg hele dagen. Støttet meg. Hvilken skatt, hun er. Takk for det gode vennskapet. Herre, du vet hvor høyt jeg elsker henne.

Og deg.

Jeg lærer noe hele tiden. Jeg skulle ønske jeg hadde hørt bedre etter og gjort flere av de tingene jeg drømte om.

Nå er noen av de drømmene uoppnåelige. Jeg får ikke den tiden tilbake.

Men, Herre, la meg bruke tiden jeg har nå - både til å hvile, le, drømme, nyte og hjelp meg med dette ordet: selvivaretagelse.

Det er jammen et vanskelig ord, Herre.

Og du vet, Herre, at jeg ikke kommer til å klare å gå ut på moltemyra senere i år, for beina bærer ikke, men husk at jeg ønsker meg to ting når jeg kommer til himmelen: en moltemyr og en soft ice maskin.

Vi får kalle Gud "Abba"

Å si: "Abba, Far" til Gud er noe annet enn å gi ham et av de vanlige navnene. Å si "Abba" til Gud er å gå inn i samme intime, uredde, tillitsfulle sterke forholdet til Gud som Jesus hadde. Relasjonen kalles Åndens, og denne Ånd har vi fått av Jesus, og sammen med ham får vi rope: "Abba! Far!"

Å si: "Abba, Far" til Gud (Rom.8,15;Gal.4,6) er å rope fra hjertet, å be en bønn fra sitt innerste. Det har ingenting å gjøre med å gi Gud navn, men handler om å se Gud som kilden, opphavet til at vi er de vi er. Det er ingen plutselig innsikt eller tilkjempet overbevisning - det er Jesu Ånd som virker sammen med vår egen ånd. Det er å gi kjærligheten stemme.

- Henri Nouwen i boken: Bread for the journey. Oversatt av (C) Bjørn Olav Hansen

"Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at dere roper: Abba, Far!" (Rom.8,15)

"Fordi dere er barn, har Gud sendt si Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: Abba, Far!" (Gal.4,6)

Gleden i Herren

"Ved å glede seg i Herren, vil vi komme i en slik harmoni med hans hjerte og vilje, at det vi til slutt ender opp med å be om er nettopp det han ønsker for oss. Intet mer, intet mindre."

- Derek Prince (bildet) i boken: "En bønnekrigers hemmeligheter."
Derek Prince Ministries Norge 2011, side 8

"... gleden i Herren er deres styrke." (Neh 8,10)

La oss be for det historiske toppmøtet i morgen!

Forbedere verden over mobiliserer foran det historiske toppmøtet mellom Nord-Koreas leder Kim Jong-un og USA's president Donald Trump i Singapore i morgen. En hel verden venter i spennning. Ikke minst til hva slags 'magefølelse' Donald Trump har denne dagen. Det verst tenkelige og skremmende scenarioet er at Trump skal komme med lite gjennomtenkte utspill og si på sin karakteristiske måte: You're fierd! Verken Kim Jong-On eller Donald Trump er kjent for å være veldig diplomatiske.

Vi ber om at partene må besinne seg. At de har gode rådgiivere og vi ber om fred og nedrustning. La oss be om mye visdom og klokskap, og at dette blir starten på en helt ny åpning for evangeliet i Nord-Korea. La oss også be for bestrebelense når det gjelder en forening mellom Nord- og Sør-Korea.

Det er jo et under at dette toppmøtet i det hele tatt har kommet i stand. Det er det grunn til å takke Gud for.

En drøm

Norden har fostret noen bemerkelsesverdige evangelister: Fredrik Franson, Albert Lunde, Aril Edvardsen, John Olav Larsen, Emanuel Minos og sist men ikke minst Frank Mangs. Vekkelsen under Frank Mangs skaket Oslo. Det sies at 100.000 mennesker kom til tro under den vekkelsen.

I dag snakkes det ikke så mye om evangelister lenger. De er nærmest å regne som en utdødd rase. Vi skal ikke så veldig mange år tilbake i tid da de fleste frikirkelige kirkesamfunn med respekt for seg selv hadde evangelister på lønningslisten. I dag tror jeg det ikke er noen igjen. Vi hadde til og med riksevangelister som hadde hele Norge som sitt arbeidsfelt. Det kirkesamfunnet som jeg selv tilhører, har ingen evangelister igjen.

Det er noe som er riv ruskende galt. Efeserbrevet 4 forteller oss at evangelisten er en gave til Kristi kropp: "Og det var han (Jesus) som ga noen til å være ..... evangelister.......for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds sønn og i kjennskapet til ham og bli det modne mennesket som er fullkomment og har hele Kristi fylde." (Ef.4,11-13)

Her ser vi at evangelisten er gitt til hele Kristi kropp og at denne tjenesten ikke har gått ut på dato. Den må derfor gjenreises!

Jeg har en drøm! Å få til en samling med mennesker som har fått dette lagt på sitt hjerte av Herren. May Sissel har tatt dette bildet av meg utenfor Mangsgården i Töcksfors i Sverige, rett utenfor Ørje i Norge. Det var her Frank Mangs hadde sitt sommersted og det var her hans selvbiografiske bøker: Høyst personlig del I og II ble til. Jeg drømmer om at vi kan samle forbedere på denne eiendommen for å be om et gjennombrudd slik at evangelisttjenesten igjen vokser fram og blir verdsatt i Norden. Hva er vel mer naturlig enn å samles på det stedet som betydde så mye for Frank Mangs? Etter det jeg har hørt ble det en tid feiret gudstjenester her, men nå er det stille.

Vi var innom skrivestua til Frank Mangs. Den står og forfaller. Det er trist, men det sier noe om at vi ikke tar vare på vekkelsesarven vår. Jeg kommer til å ta initiativ til en samling på Mangsgården for forbedere og evangelister, forhåpentligvis i løpet av året. Dato kommer senere. Er du interessert skriv gjerne til meg: bjornolav58@gmail.com

Hvem er vi egentlig?

"Hvem er vi? Er vi det vi gjør? er vi det som andre sier om oss? Er vi den styrke som vi eier? Det virker ofte slik i vår verden. Men Jesu Ånd åpenbarer vår sanne åndelige identitet for oss. Ånden viser oss at vi ikke tilhører en verden av framgang, berømmelse eller makt, men at vi tilhører Gud.

Verden gjør oss til slaver under frykten. Ånden befrir oss fra dette slaveri og gjenoppretter oss i en sann relasjon. Det er dette Paulus taler om:

"Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn. Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far!" (Rom.8,14-15)

Hvem er vi? Vi er Guds elskede sønner og døtre!

- Henri Nouwen i boken: Bread for the journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Rekordoppslutning om bønn for Sverige

Sveriges kristne samler seg for å be for sitt land. På nasjonaldagen ble det bedt på 248 steder i 169 kommuner! Og antallet som deltar i disse bønnesamlingene blir stadig flere. Dette er virkelig et stort takkeemne!

I fjor ble det holdt 230 bønnemøter i 166 kommuner.

Lederen for Sverigebönen, Patrik Sandberg, gleder seg stort. Han har de siste årene vært vitne til at stadig flere svensker slutter seg til denne nasjonale bønnesamlingen 6.juni. Og det er også et svært gledelig tegn at stadig flere pastorer og kristne ledere blir involvert. Det vil føre til et større eierskap når det gjelder denne nasjonale bønnesatsningen på det lokale planet.

Til Världen idag sier Patrik Sandberg at det nasjonale bønnenettverket, Sverigebönen, i forkant av den nasjonale bønnedagen, har fått en Herrens tiltale om at en ny sang skal høres i nasjonen.

"En enorm bønneskål er blitt fylt i løpet av nasjonaldagen," sier Patrick Sandberg til Världen idag, og legger til: "og Bibelen forteller oss at disse skålene skal tømmes ut. Med stor interesse har vi merket oss at sangen på en helt spesiell måte har hatt en spesiell plass sammen med alle bønnene som ble bedt 6. juni. Gud vil omforme sitt folk som pottemakeren gjør med en skål som er mislykket. Gud er så mektig, så stor at Han kan forme det om som har gått galt."

Hellige Columba eller Kolbjørn med laksen

For de av oss som lever med i den keltiske spiritualitetens rytme, er det en litt spesiell dag i dag. Det er minnedagen for den hellige Columba.

En som feirer denne dagen er fader Seraphim (Leo Aldea), han er den sentrale skikkelsen i å få bygget All Celtic Saints Monastery på øya Mull. Han forteller begeistret i en melding i dag at det er en skinnende solskunnsdag på Mull,  som ligger på Hebridene. De har feiret gudstjeneste, og når fader Seraphim skriver sin melding, var han i ferd med å ta ferjen over til Oban. Der skulle han møte årets første pilegrimer. På festdagen til hellige Columba begynner nemlig årets pilegrimsturer i regi av All Celtic Saints Monastery. De kunne ikke ha startet på en bedre måte. Det var vært stabilt solskinnsvær i flere uker nå, og håpet er at det skal vedbli slik også neste uke.

"Men uansett vær så vil det bli vidunderlig," skriver fader Seraphim.

Blir været godt vil de feire gudstjenestene utendørs, som her.

"Bønn utendørs eller samtaler ved peisen innendørs, er gaver fra Gud, slik jeg ser det," skriver fader Seraphim.

Som sagt, i dag feirer vi minnedagen til en av de største skikkelsene innenfor den keltiske spiritualiteten, nemlig Columba av Iona, eller Kolbein med laksen som han benevnes på den norske primstaven.

Columba som også ble kalt Columcille, altså "Kirkens due", ble født ca 521 i
Gartan Donegal i Irland, og døde 9. juni 597 på Iona på Hebrideene. Columba er kjent som grunnlegger av det kjente klosteret Iona, men han grunnla også andre klostre.

Columba var av kongelig slekt. Han var på farssiden tipp-oldebarn av den sagnomsuste kongen Niall. Det ble tidlig bestemt at han skulle bli prest, og han ble derfor sendt til en prest for å få en passende oppdragelse.

Columba ble antagelig ordinert til prest i Clonard før han reiste til klosteret i Glasnevin for å bosette seg der.

I 543 ble klosteret rammet av pest, og munkene ble derfor spredd. Det ser ut til at Columba tilbragte omkring 15 år med å preke og undervise rundt omkring i Irland. Han grunnla i denne perioden klostre i Derry (546), Durrow (ca. 556) og antagelig i Kells. Columba forlot Irland i 563, og dro til Skottland.

I datidens Skottland var pikterne på dette tidspunkt fortsatt hedninger. I Argyll fantes det dog en del irske innvandrere som var kristne, og Columba dro til øya Hy utenfor sørvestkysten av Skottland. Øya ble gitt til ham av kongen av Dalriada, og Columba grunnla et kloster der. Hy fikk også nytt navn etter Columba; navnet betyr «due» på latin, og øya fikk navnet Iona, som betyr det samme på hebraisk.

Klosteret utviklet seg til et sentrum for keltisk misjon og kultur, og spilte en viktig rolle i kristningen av angelsakserne i det nordlige England.
Columba skal ha vært en dyktig seiler, og han reiste langs kysten for å misjonere. Han grunnla også flere klostre i området for å huse de mange nye munkene som sluttet seg til ham. Et av dem var på en øy kalt Hinba, som ikke er identifisert. Dit trakk Columba seg ofte tilbake for å leve en periode i stillhet.
De monastiske tradisjonene han innførte på Iona og andre steder ble tatt imot med respekt ellers i Europa, og var en dominerende form for klosterliv inntil benediktinerordenens regel fikk forrang.

I 593 sviktet helsen, og han viet seg de siste årene mest til å renskrive bøker. Ifølge legenden satt han 8. juni 597 og kopierte salmene, og da kan kom til verset «De som søker Herren, mangler aldri noe godt» i salme 34 stoppet han og ba sin fetter Baithin om å gjøre det ferdig. Han døde neste dag, i klosterkirken.

Columba ble straks etter sin død regnet som helgen, og hans relikvier ble oppbevart på Iona. Etter fire vikingangrep på øya besluttet man seg i 849 for å overføre dem til Dunkeld i Skottland, hvor mange pilegrimmer kom for å se dem. Hans helgenkult spredde seg først og fremst på de britiske øyer, men kom også til Bjørgvin i Norge og til Island.

Sommerlektyre, del 1:

Her er en av bøkene jeg skal lese denne sommeren. "The Second Calling" er en roman inspirert av livet og tjenesten til Jean Vanier. Den er skrevet av Hans S. Reinders, professor emeritus i etikk ved The Free University i Amsterdam. Han er internasjonalt kjent for sitt forskerarbeid som handler om teologi og funksjonshemming. I det siste har jeg lyttet til en del av hans undervisning som er tilgjengelig via You Tube, og det har hjulpet meg til å se livet mitt som kronisk syk i en annen dimensjon. Anbefales varmt.

Hans S. Reinders skriver godt, veldig godt. Det er som om man lever sammen med de andre i den lille kommuniteten i Betania, lokalisert til en liten landsby i Seville i Spania. Vi kommer tett innpå menneskene der. Her skildres det hverdagslige livet, både for de funksjonshemmende og de som bor sammen med dem som assistenter. Og vi tas med inn i det spanske landsskapet og den spanske kulturen, på godt og vondt.

Men det beste med romanen, så langt jeg har kommet, er at den gir djup innsikt i menneskelivet. Her er lærdommer vi alle kan dra nytte av. Troen på Jesus lyser igjennom alt jeg har lest, og vi får godt innsyn i livet i en kommunitet. Jeg tenker: SLIK vil jeg også leve! Tenk om jeg kunne. Det er min store drøm nå for de årene jeg har igjen. Leve tett innpå andre, i et forpliktende fellesskap, hvor man kan dele hverdagene.

Jeg har kjøpt boken via AdLibris netthandel. Bok og Media i Oslo kan sikkert også hjelpe deg.

Pinsevenn fra 300-tallet

Det fantes pinsevenner lenge før 1900-tallets tungetalere. For eksempel på 300-tallet i Mesopotamia. Litt av problemet med vår tid, også kristenheten og da særlig den protestantiske delen av den, er at vi tror at vi har sett det meste og er på høyden hva angår guddommelig åpenbaring. Men på 300-tallet fantes det en mann, en munk , som var så hjemme i Den Hellige Skrift at det ble sagt om ham at hvis Bibelen på syrisk kom på avveie, skulle man kunne gjenskape den gjennom hans dikt. Vi snakker om Efraim Syreren (306-373). Johannes Chrysostomos skal visstnok ha kalt ham: "Den Hellige Ånds harpe." Det sier jo litt bare det.

Efraim ble født på begynnelsen av 300-tallet. Da han var ung, slo han seg ned sammen med biskopen av Nisibis. Byen Nisibis var på denne tiden romerrikets utpost i øst. Biskopen ga han åndelig veiledning, han ble diakon i kirken og lærer ved skolen i Nisibis. I forbindelse med kirkemøtet i Nikea år 325 var han tilstede sammen med biskopen. På grunn av persernes invasjon flytter Efraim i år 363 til Edessa, men han flytter ikke inn i selve byen. Istedet bosetter han seg blant asketene på et fjell i utkanten av byen. Han underviser samtidig på Det teologiske seminaret i byen. Her skriver han også kommentarer på syrisk til både Det Gamle- og Det Nye Testamente og her skriver han også mange av sine dikt og hymner som han skulle bli så berømt for.

Det skal visstnok ha vært Basilios av Cæsareas ønske at Efraim skulle vies til biskop, men historien vet å fortelle at når diakonene til Basilios kom, spilte han dum. Årsaken var at han ikke så seg verdig til hverken å bli prest eller biskop. Han forble diakon livet ut.

På grunn av en stor nødssituasjon i Edessa mot slutten av Efraims liv flyttet han inn i byen hvor han bygger et lite sykehus for å drive barmhjertighetsarbeid. De døende fikk han spesiell omsorg for.

Efraim døde 9.juni år 373 etter en tids sykdom.

Bibeloversetter unnslapp døden på mirakuløst vis

Det var tidlig om morgenen 23. mai i den vestlige delen av Kamerun. En bibeloversetter gikk ut av huset sitt og var på vei ut på markene sine, da han litt lenger nede i veien oppdager en hvit bil som kommer kjørende i hans retning. Plutselig begynte kuler å hvine rundt ham:

"Men ved Guds kraft, så var jeg i stand til å rømme unna. Ingen av kulene rammet me, og jeg unnslapp. Jeg skjulte meg inne i bushen," forteller bibeloversetteren, som av sikkerhetsmessige årsaker må være anonym. Hendelsen er først blitt kjent nå.

Han var vitne til at mennene i bilen tok seg opp til huset hans. Huset var bygget av hans far, og han hadde håpet å gi det videre til sine barn, forteller han til Mission Network News.

"De slo i stykker alle vinduene og dørene før de satte fyr på huset."

Huset ble fullstendig ødelagt i brannen. Ingenting ble reddet. Alt ble flammenes rov. Heldigvis var verken bibeloversetterens kone eller barn hjemme. De lever nå ute i bushen, uten noen ting. De er svært plaget av mygg. Hans mor er også sammen med de. Bibeloversetteren, som arbeider for Wycliffe bibeloversettere, sier at han og hans familie setter sin lit til Gud. La oss be for denne familien som har mistet alt de eier.

Wycliffe bibeloversettere har arbeidet i Kamerun i omlag 25 år.

En av mine åndelige fedre

La meg fortelle deg om en mann, en koptisk munk, som har betydd mye for mitt åndelige liv.  Få har lært meg så mye om bønn som ham. Jeg tenker på Matta al-Miskin (bildet) eller Matteus den fattige. I dag er det 12 år siden han døde.

Matta al-Miskin skulle bli den store fornyeren av det monastiske livet i Egypt. Han var en velhavende mann, med hus, apotek og biler, som blir så grepet av Kristus at han solgte alt han eide og gav pengene til de fattige. Selv beholdt han bare to ting: En tykk bunke håndskrevne ark med utdrag av fedrenes undervisning om bønnen og en håndskrevet kopi av arabiske versjonen av Isak av Ninives skrifter. Her fant han den åndelige veiledningen som skulle gjøre ham til den monastiske vekkelsens forgrunnsfigur i Egypt i mer enn 50 år.

Han var en sann karismatiker! En av hans store fortjenester er at han fikk kopterne til virkelig å lese Bibelen, i det han innførte bibelstudier og oppmuntret kirkens medlemmer til daglig å lese, studere og grunne på Guds ord.

Noe som opptok Matta al-Miskin var kristen enhet.

I en liten bok som utkom første gang i 1965 med tittelen "Kristen enhet" advarer Matta Al-Miskin mot en falsk enhet. Hvilken enhet er så den falske? I følge Matta Al-Miskin er det den enhet som er grunnet på et ønske om å stå sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser. Det er en enhet som forakter det svake.
I motsetning til denne falske enhet stiller Matta Al-Miskin den enhet som har sitt opphav i Den Treenige Gud. Enheten finnes i Guds vesen. Den er ikke noe vi kan oppnå. I følge denne koptiske munken er enhetens grunn den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige, Hans nedrivning av alle skillemurer.

Matta Al-Miskin legger vekt på at den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten. Den kjærlighet til og den lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge ikke de kristne uten forbehold overgir seg selv til Gud, så lenge de ser enhet som noe utvendig; et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå, mener Matta Al-Miskin.

I 1972 skriver Matta Al-Miskin et innlegg i et libanesisk tidsskrift hvor han tar opp samme tema. Artikkelen har fått tittelen: "En Kristus og en altomfattende Kirke." Her tar Matta Al-Miskin et kraftig oppgjør med all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme og forankrer Kirkens katolisitet i den altomfattende forsoning som finnes i Kristus.

Kirken er uendelig mye større enn alt det mennesker tenker. Den rommer himmel og jord, evig og timelig, det åndelige og det materielle. Den er hele den nye skapelsen, forsoningen av alt som har vært, er og skal komme. I Kristus rives alle skillemurer ned.

I samme artikkel reiser han også kritikk mot dem som begynner med bokstaven og gjerne holder Ånden utenfor. "Intet skarpsinn i hele verden kan erstatte hellighet," sier Matta Al-Miskin.

Han er født i Benha i 1919, og ble gitt navnet Yusuf Iskandir. Han utdannet seg til apoteker og etablerte seg i Aleksandria på begynnelsen av 1940-tallet. Aleksandria var den viktigste basen for de allierte i den østre delen av Middelhavet, og Yusuf gjorde dermed raskt karriere. Men Gud hadde andre planer for ham. Det begynte å gå rykter om nye ørkenfedre, om menn som hadde forlatt alt, vendt verden ryggen og innviet seg til et liv i bønn i ørkenen. En av disse var Abd al-Masih, eller Kristi tjener, fra Etiopia. Hans radikale etterfølgelse, hans liv i stillhet, tiltrakt seg manges oppmerksomhet og de la selv på vei ut i ødemarken for å møte ham. Yusuf Iskandir kjente kallet til ørkenen. Og han var ikke alene. 1940-tallet var en vekkelsens tid i den koptiske kirken, der unge velutdannede koptiske menn og kvinner, flokket seg om klostrene og ørkenens åndelige veiledere. En av disse, - fader Mina, var en disippel av Abd al-Masih. Han ble senere klosterforstander for Samuelsklostret, og skulle senere bli den koptiske kirkens patriark med navnet Kyrillos VI. Yusuf Iskandir ble kjent med fader Mina, og i 1949 avla han sine munkeløfter til Kyrillos VI og ble fader Matta al-Miskin. Navnet hans kan oversettes Matteus den fattige, eller Matteus stakkaren. For Matta al-Miskin fantes det bare en vei: han ville leve i Samuelsklostret, det strengeste og mest avsidesliggende. Der ville han gi sitt liv til Herren.

Her vekslet dagene mellom bønn og kamp og skrivearbeid. Natt etter natt skrev fader Matta al-Miskin av de store åndelige fedrenes undervisning om bønn. Men etter to år i dette klostret, måtte det overgis. Sykdom og sult tvang munkene til å finne et annet sted. Bare en blind munk og hans katt, ble igjen. Fader Matta al-Miskin dro til Surianklostret, det gamle syriske klostret i Sketis, dagens Wadi Nattrun. Dette klostret blomstret - en stor mengde unge hengivne, munker fordypet seg i klosterbibliotekets skatter.

Men fader Matta al-Miskin klarer ikke å slå seg til ro i dette klostret. Det er for mye uro, det er for hektisk. Gud har lagt en sterk lengsel ned i ham etter stillhet. Han trekker seg tilbake til en grotte i ørkenen. Men heller ikke her får han være alene særlig lenge. Ryktene går om at her finnes det en åndelig veileder av rang. I 1954 kaller patriark Yusab han til å være hans stedfortreder i Aleksandria, forlater han i lydighet sin tilværelse i grotten. Men bare 18 måneder senere er han tilbake i ørkenen. Overbevist om at han trenger å leve i ensomhet, oppsøker han igjen Samuelsklostret. Sommeren 1956 slutter en gruppe fra Surianklostret seg til ham. De vil leve like radikalt. Fader Matta al-Miskin fremstår mer og mer som vekkelsens åndelige leder, og hans radikalitet og hans skrifter skaper uro. Når fader Mina i 1959, blir patriark, blir fader Matta al-Miskin og hans disipler bedt om å forlate Samuelsklostret og vende tilbake til klostret i Suranim. Spenningene øker.

Det blir til at de forlater Samuelsklostret, men slutter seg ikke til klostret i Suranim. I stedet slår de seg ned i Helwan, en forstad til Kairo. Her fantes det en kommunitet, skapt av lekmenn, bestående av en gruppe koptiske intelektuelle som var sterkt grepet av vekkelsen. Men Matta al-Miskin's radikalitet og kompromissløshet blir for mye av det gode. August 1960 blir han ekskommunisert sammen med sine disipler. For ikke å skape større problemer, forlater de kommuniteten og drar dypt inn i den egyptiske ørkenen, til Wadi Rayan, som ligger sør for Fayumoasen. I ni år lever de her, glemt av verden. Noen ganger om året passeres stedet av en kamelkaravane, som skaffer dem det mest nødvendige til livsoppholdet. Byttemidlet er fader Matta Al-Miskins åndelige veiledning håndskrevet! Tekstene blir renskrevet, og spredt til den koptiske kirkes åndelige søkere. Totalt avskilt fra omverdenen og kirken fremstår fader Matta al-Makin som kirkens samvittighet og veiviser. Den koptiske kirken innser at den har gjort en feil, og fader Matta al-Miskin tas inn igjen og bes om å fornye livet i Makariosklostret. Dette fører til en enorm blomstringstid for Makariosklostret, blant annet takket være økonomisk støtte fra koptiske kristne verden over. Nye klosterbygninger oppføres. I løpet av ti år er Makariosklostret det mest moderne og mest utbygde av alle de koptiske klostrene. På midten av 1980-tallet trekker Matta al-Miskin seg tilbake til en ny eneboertilværelse, for å skrive. 

Utfordringer

I går var siste dagen på et opphold jeg har hatt på Steffensrud rekonvalisenthjem. Jeg har vært dagpasient der siden februar. Det er vært til stor hjelp på mange måter. Jeg har fått hjelp og opptrening hos både fysioterapeut, ergoterapeut og jeg har hatt samtaler med sykepleier og sosionom. Jeg kan ikke få fullrost den måten jeg er blitt møtt på. Rause, snille, kunnskapsrike mennesker, med evne til å se en pasient. Fantastisk.

Men når det er sagt er jeg blitt dårligere siden jeg kom dit i februar. Jeg er mer ustø og svimmel. For å være helt ærlig er det mange slitsomme dager. Nå har jeg lenge hatt mistanke om at jeg reagerer på noen av de medisinene jeg tar. Kanskje det er en interaksjon som gjør at jeg er så svimmel og har blodtrykksfall, eller kanskje det er selve Parkinsons-medisinene? Faktum er at jeg ble mer ustø og svimel etter at jeg fikk en større dose av medisinene for Parkinsons.  For å finne ut av dette legges jeg inn på nevrologisk avdeling på Lillehammer sykehus neste tirsdag. Jeg blir dagpasient. Så får vi se. Jeg er veldig takknemlig om noen vil be om at jeg kan få slippe å være ustø og svimmel. Det hemmer meg veldig i hverdagene, og gjør meg utrygg. Det er ikke noe godt.

Den lange perioden med varmt vær har også vært utfordrende og slitsom. Mens andre gleder seg over sol og sommer, har jeg tilbrakt mye tid innendørs. Både på grunn av svimmelheten og utsøheten, men også fordi varmen er utfordrende når man har hjerte- og lungeproblemer. Slik oppleves varmen for mange syke. Kanskje noe å tenke på for noen som bare priser sommeren og varmen, uten  å tenke på at en så langvarig varme er veldig tøff for en del mennesker.

Jeg både gleder og gruer meg til å komme til nevrologisk avdeling. Og jeg er spent på om de kan finne ut noe som kan hjelpe meg.

Denne sommeren blir May Sissel og jeg å finne på Baptistenes sommerfest i Stavern, hvor jeg skal ha et seminar sammen med to andre, Roger Dahl og Jorunn S. Djupvik, og i Sarons Dal hvor jeg skal delta i en panelsamtale.

Takk til alle dere som står sammen med oss i bønn.

Billedtekst: Bildet er tatt utenfor Margaretha-kyrkan i Oslo i forbindelse med en tur May Sissel og jeg hadde i Oslo. Rullestolen er helt nødvendig nå.

Vår tids største behov - modenhet

"Verdens største mangelvare," skriver Martin Lönnebo, "er åndelig modenhet."

Jeg tror den kloke biskop emeritus har helt rett. Vår tid er preget av en skremmende åndelig overfladiskhet. Lettvinte løsninger, lettvinte svar, på de store spørsmålene.

"Modenhetens spørsmål," skriver Martin Lönnebo er disse: "Hva er sant? Hva er skjønt? Hva er rett? Hva er godt? Hva er hellig?"

Så sier den nå 88 årige biskopen:

"All åndelig modenhet begynner med selvinnsikt og omvendelse. Jeg bør bekjempe først hos meg selv det jeg vil bekjempe hos andre. Det var ørkeneremiternes innsikt, derfor er den så ren."

Jeg har tenkt på det: Det er ikke forkynnelse vi trenger mer av. Det er nok prekener. Vi trenger formidlig av erfaringsbasert tro. Vi trenger å lære av mennesker som lever hva de lærer. Og det er slik at ørkenens visdom underviser mer enn den forkynner.

Barn møter Jesus gjennom kristne sommerleire i flyktningeleire i Midt-Østen

Idet flere flyktninger fra Midt-Østen er i ferd med å vende tilbake til sine respektive hjemland, arbeider organisasjonen 'Triumphant Mercy' med å nå barna med evangeliet før de reiser. Det skjer gjennom sommerleire med Bibelen i fokus.

"Før de reiser tilbake har vi lært dem litt matematikk, arabisk og engelsk," forteller Nuna fra Triumpant Mercy til Mission News Service. Hun legger det: "Det vi virkelig ønsker å fokusere på er å fortelle barna om Jesus slik at de kan lære Ham å kjenne. Vi ønsker å legge igjen et såkorn i hvert av disse barna. Vi ønsker ikke bare å gi dem litt kunnskap, vi ønsker at de skal erfare Gud. Derfor planlegger vi så mange sommerleire for barn som mulig."

Hver av sommerleirene har en måneds varighet. Hovedfokus er Bibelen, men det er mye plass til moro og spill, og gjennom disse aktivitetene kan barna også få hjelp til å sette ord på mye av det vanskelige og traumatiske som de har vært med på. De som arbeider med disse sommerleirene kan fortelle at mange barns liv blir forandret gjennom dem.

La oss huske disse viktige sommerleirene i våre bønner denne sommeren.

Hemmeligheten ved å være seg selv

Faren min var skomaker. På den tiden han arbeidet laget man gjerne skoene litt store, eller romslige, om du vil, slik at et barn hadde noe å vokse i.

Ved ulike faser av livet kan man komme i situasjoner hvor skoen absolutt føles for stor. Oppgaven vi har tatt på oss kjennes slik ut. Den vi skal ta over etter hadde virkelig store sko. Jeg har følt det slik mange ganger i livet. Jeg var ung og uerfaren, men hadde pågangsmot. I dag ville jeg ikke våget meg på det samme. Jeg er blitt klok av skade. Så gjorde jeg da også mange feil. Jeg trodde jeg mestret situasjoner jeg slett ikke hadde forutsetning for å mestre. Ikke minst som ung pastor har jeg kjent det slik.

Med årene har jeg forhåpentligvis modnet. Nå er jeg blitt så gammel at jeg ikke bryr meg på samme måte om hva folk mener. Jeg er blitt tryggere på meg selv. Og jeg forstår mer betydningen av å være meg selv. Jeg er ikke deg, og du er ikke meg. Så jeg vil være meg, så får du være deg. Jeg er utrustet slik, og du slik. Jeg har gaver, du har gaver. Det oppstår så mange problemer når jeg vil være en annen enn den jeg er. Og det var ikke slik Gud tenkte meg.

Han skapte meg original.

Han sørger når jeg blir en dårlig kopi.

Om jeg er meg selv med de begrensningene jeg har vil jeg likevel bære mer frukt i livet mitt, enn at jeg spiller en annen rolle, og lever et annet liv enn det som er mitt eget. Å leve med de begrensningene jeg har, vil også føre til mer og større ro i livet mitt, enn at jeg bruker krefter på å være noe jeg ikke er.

Jeg har funnet at det er befriende å være seg selv. De skoene jeg går med nå klemmer ikke. Ikke får jeg gnagsår av dem heller.

Bønnesvar på Hebridene

I dag gleder jeg meg veldig sammen med fader Serphim (Leo Aldea), som har svært gode nyheter å fortelle om den siste utviklingen på Hebridene. Det er litt av et bønnesvar han har fått:

"I åtte år har jeg arbeidet helt alene for å etablere Monastery of All Celtic Saints på øya Mull," forteller fader Seraphim.

Nå har Gud sendt tre ortodokse nonner for å hjelpe ham. Jeg merker begeistringen i stemmen til fader Seraphim, når han skriver:

"Ortodoks monastisk liv er tilbake på Hebridene etter mer enn tusen år. De sier at et bilde sier mer enn tusen ord, så her der det, det første ikonet av de hellige nonnene i nonnenes hule. Hulen ligger like ovenfor vårt nonnehus. Ikonet som forestiller de tre hellige nonnene, skjult i jordens skjød, ble ferdig akkurat på samme tidspunkt som når de tre søstrene kom. Ingenting av dette var planlagt, men alt var planlagt av Hans kjærlighet."

Fader Seraphim fortsetter:

"Ikke noe av dette var planlagt, men søstrene kom altså på festdagen for Hl.Elena Diveyevskaya, den første nonnen som hl. Serafim av Sarov fikk ansvaret for. Hl.Serafim av Sarov, er min hellige beskytter, og han følger nok med meg til tross for min syndighet og mangel på dyder. Hjertet mitt er stille i beundring for Kristi forsørgelse og kjærlighet og velsignelse over vårt enkle kloster. Jeg håper hjertet mitt forblir stille, fordi den er så vakker denne stillheten. Be for oss og fortsett med å støtte Guds arbeid på de keltiske øyene. Vi ber for dere alle."

En kirke i krise - med endret dåpssyn?

Den norske kirke er i djup krise. Iløpet av de siste fire årene har dette kirkesamfunnet mistet 103.000 av sine medlemmer. I 2001 ble 81 prosent av fødte døpt. I 2017 var prosentandelen nede i 53 prosent. Andelen 15 åringer som konfirmerer seg er nå nede i 57,7 prosent.

I går var kirkelige representanter fra de 25 største kommunene i Norge samlet for å drøfte hvor markedstilpasset dåp, bryllup og begravelser skal være i Den norske kirke. I følge Vårt Land snakkes det om kinorekleme, ringerunder, dåpsfestivaler, drop-in-dåp, og reklame på buss og trikk.

Synet på dåpen endres i det norske folk, uttaler dåpsforsker til Vårt Land i dag. Snart er det å døpe barna sine ikke 'det normale'. Dåpforskeren mener at det tvinger Den norske kirke til å formulere en teologi om udøpte barn.

Det skal bli interessant, for spedbarnsdåpen er jo selve limet som holder det som en gang var Statens kirke sammen. Revideringen av Dåpsliturgien i 2017 speiler på flere måter en økende bevissthet rundt en teologi hvor man forsøker å løfte frem den udøpte barnets verdi. Man vektlegger da Guds skaperomsorg. Likevel, Den norske kirke, fastholder at det er frelse i dåpen.

Statens kirker rundt om i Europa, og Norge inkludert, utførte tvangsdåp av befolkningen. Det er en praksis de ervervet seg etter den vanhellige alliansen mellom den romerske keisermakten og kirken. Foreldre som valgte å ikke døpe sine barn ble forfulgt, fordrevet fra sine hjem og mange ble også drept. Troende som valgte å la seg døpe i voksen alder ble utsatt for det samme: forfølgelse, tortur. De ble brent levende, eller druknet. 'Gi dem vannet', ropte lutherske geistlige og så på mens deres trossøsken ble bundet og kastet i elven.

Baptister ble - og det er ikke så mange år siden - kjeppjaget fra sine hjem både i Sverige og Norge. Ene og alene fordi de hadde et annet dåpssyn. Mange opplevde at de ikke fikk lov til å arbeide, eller de fikk ikke stillinger de søkte, ene og alene fordi de var baptister. Barna deres ble mobbet. De var jo djevelens barn, dømt til evig fortapelse, fordi de ikke var døpt.

Den norske kirke har allerede begynt å praktisere 'drop-in-dåp'. Et merkelig fenomen. Det betyr jo i praksis at selve dåpssamtalen med foreldrene til barnet, og fadderne, forsvinner. Luthersk dåpsteologi vektlegger jo sterkt at foreldrene tror på vegne av barnet, men hvis foreldrene da ikke er bekjennende troende, hva da? Er det om å gjøre å få døpt barnet? Og hva så? Det samme med drop-in-bryllup. Hva med samtalen med de som skal gifte seg?

Som bloggens lesere helt sikkert vet har jeg et baptistisk dåpssyn. Men jeg respekterer at lutheranere og metodister ser dette annerledes enn meg. Men jeg har nok lettere for å forstå mine lutherske venner som stiller krav til at i hvert fall den ene av foreldrene skal være bekjennenede kristne, når de døper barna sine.

Når alt dette er sagt vil jeg også understreke at jeg har mange, gode venner som er prester i Den norske kirke. De er gode forkynnere og sjelesørgere. Men det kan ikke være lett å være prest i Den norske kirke nå. Så mange utfordringer dere har. Dere skal vite at det er mange som ber for dere. Det gjelder også meg. Krisen i Den norkse kirke er samtidig en åndelig krise. Den forteller mye om den sekulariseringen det norske samfunnet gjennomlever. Det er en fellesutfordring for alle kirkesamfunn i Norge.

Kristne i Tsjetsjenia er livredde etter blodig angrep

Kristne i Tsjetsjenia er redde. 19. mai angrep fire bevæpnede menn Erkeengelen Mikaels kirke, som er en russisk-ortodoks menighet, i Grosny. Minst syv mennesker ble drept, en av dem en kirkegjenger og to politimenn. De fire angriperne ble også drept. To andre politimenn og en annen kirkegjenger ble skadet og blir fortsatt behandlet på sykehus.

Jeg har skrevet om saken tidligere her på bloggen. Men nye opplysninger fra International Christian Concern viser at de kristne i Tsjetsjenia er blitt veldig skremt etter det som skjedde i mai, og de frykter nå at slike angrep på kristne skal bli en del av normalen. Det gjelder såvel ortodokse som evangeliske kristne.

Republikken Tsjetsjenia ligger mellom Det kaspiske hav og Svartehavet i Russlands sørvestlige hjørne. Landets hovedstad, Grosny, ble nesten helt ødelagt under Den andre tsjetsjenske krigen i 1999-2000. Den bygges nå opp igjen.

Det var ti kirkegjengere som befant seg i Erkeengelen Mikaels kirke denne dagen i mai. Sidedøren til kirken var stengt, men hoveddøren sto åpen. Hadde sidedøren også vært åpen ville angriperne ha skutt folk i ryggen. Iløpet av gudstjenesten hørte de som var tilstede noen rope: 'Allahu Akkbar'. De var ikke sikre på hva som holdt på å skje, men noen av de tilstedeværende løp mot hoveddøren for å prøve å stenge denne. Angriperne skjøt da mot døren, og drepte noen og skadet andre. Før politiet rakk å komme til stedet, knuste angriperne et vindu i kirken og kastet inn en Molotov cocktail. Til alt hell eksploderte den ikke. Da politiet ankom begynte både angriperne og politiet å skyte, og de fire angriperne ble drept. IS har påtatt seg ansvaret for angrepet.

La oss huske våre tsjetsjenske trossøsken i våre forbønner. De er modige, men redde.

Svensk nonne reddet jøder i Rom under 2. verdenskrig

Hun er en av de som har fått hedertittelen "rettferdig blant mennesker" av den israelske staten for sin beundringsverdige innsats med å redde jøder under 2.verdenskrig. I 2004 ble hun saligkåret av pave Johannes Paul II, og har siden blitt feiret på nettopp denne dagen, 4. juni. 5. juni 2016 ble hun så helgenforklaret.

Vi snakker selvsagt om Elisabeth Hesselblad, født i Fåglavik i Västergötland i Sverige 4.juni 1870, død 24. april 1957.

Oppveksten var ikke enkel. En konkurs førte til at familien havnet på fattighuset i Skövde.

18 år gammel utvandrer Elisabeth Hesselblad til Amerika. Hun utdanner seg til å bli sykepleier. Planen var å bli lege. Samtidig bærer hun på en djup lengsel etter Kristus. Rett før hun skulle avlegge sin eksamen som lege blir hun svært syk. Beskjeden hun får av legene som behanlder henne er sjokkerende. Hun er uhelbredelig syk. Fremtidskarrieren som lege legges i grus. I 1902 blir hun opptatt i Den romersk-katolske kirke. Hun reiser til Rom, og er forberedt på at hun skal dø.

Det er i Rom hun får kallet til å slutte seg til Birgittasøstrene. På denne tiden fantes det ingen Birgittasøstre i Rom. Birgittaordenen ble grunnlagt av den hellige Birgitta av Sverige allerede i 1370, og det første klosteret lå i Vadstana ved innsjøen Vättern i Sverige. På 1400 og 1500-tallet ble det grunnlagt mange Birgittaklostre rundt om i Europa. Birgittasøstrenes fremste oppgave er å leve med i tidebønnene og arbeide for kristen enhet.

Men til tross for at det ikke fantes Birgittasøstre i Rom får Elisabeth Hesselblad pave Pius X's tillatelse til å ikle seg Birgttasøstrenes ordensdrakt og avlegge de evige løftene privat. De neste årene besøker hun en rekke birgittinerklostre for å lære denne ordenen å kjenne. Gjennom disse besøkene, ikke minst samtaler med birgittinersøstre, blir det klart for henne at ordenen må reformeres og modifiseres slik at de kan starte opp igjen et arbeid i Sverge. Reformasjonen førte til at de ikke lenger kunne drive sitt arbeid i vårt naboland.

Elisabeth Hesselblad mottar nå kallet om å tilbakeføre Birgittaordenen tilbake til Birgittahuset i Piazza Farnese, som på den tiden var eid av Karmeliterne. I 1911 grunnlegger hun en kommunitet i Rom. Den får tilholdssted i Casa Santa Brigida, Birgittahuset. Siden 1931 har dette vært Moderhuset for Birgittaordenen.

Som allerede nevnt arbeidet Elisabeth Hesselblad for å hjelpe jøder under 2. verdenskrig og for å gi dem beskyttelse. Midt under den tyske okkupasjonen av Rom gjemte hun flere jøderi klosteret i Casa Santa Brigida. Her ordnet hun også til en provisorisk synagoge. Når nazistene ville gjennomsøke klosteret på jakt etter jøder løp hun gjennom klosteret med et svensk flagg og ropte: "Dette klosteret står under den svenske kongens beskyttelse. Her kommer ingen inn."

Et kunstig tilgjort eller et normalt bønnespråk

Mange sliter med at de ikke er åndelige nok. Det gjelder særlig når det kommer til bønnen. Man finner ikke ord. Ordene man bruker kjennes klosste. For enkle. Det skaper igen en underlegenhetsfølelse, og følelsen av ikke å være bra nok.

En årsak kan være at mn har deltatt på bønnesamlinger hvor det er så mange flinke bedere. I hvert fall oppleves det for mange slik. De hører på hvordan de andre ber, og tenker: Hadde jeg bare vært så flink!

Noen tror også at salvelsen sitter i stemmen, og får en veldig tilgjort og merkelig måte å be på, og det skremmer mange som er usikre når de skal be høyt. Noen hever stemmen, som om Gud skulle ha dårlig hørsel.

Om jeg kunne få gi deg et råd så er det dette: Snakk til Gud med normal stemme. Slik du ville ha snakket til din beste venn, ektefellen din eller barnet ditt. Og bruk de ordene som er naturlig for deg. Fortell Ham det som ligger på hjertet ditt. Det behøver ikke være lange setninger og mange setninger. Etter hvert, om du er helt naturlig, vil du utvikle ditt eget personlige bønnespråk, som ikke er unaturlig og tilgjort, men som er deg.

Og, husk: Du ber ikke for at de andre skal høre på deg. Dette er ingen konkurranse om hvem som ber best og er mest åndelig. Du ber til din Far. Og Han har skapt deg slik DU er. Du er original, ikke bli en dårlig kopi av andre.

Gud tester deg

"Vi har ingenting i oss selv. Det ekte livet i oss kommer fra en annen. Nattverden taler sitt tydelige språk: "Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere." Vårt åndelige strev kan bare forberede oss på å ta imot Gud. Det kan bryte ned motstanden og gjøre oss åpne og mottakelige. Men livet selv kommer alltid fra en som er uendelig mye større enn vi.

Din misforståtte selvtillit skal forvandles til tillit til Gud. I denne prosessen kan synden spille en viktig rolle. Synden avslører sannheten om deg selv, og det er bare sannheten som gjør deg fri.

Vi mennesker har mye potensielt opprør mot Gud i oss selv, uten at vi vanligvis er klar over det. Jeg kan tro at jeg er tålmodig og kjærlig, bare fordi jeg ikke har problemer med omgivelsene mine. Men kanskje det heller skyldes omgivelsene. Det er ikke så vanskelig å være vennlig og god sammen med vennlige og gode mennesker.

Gud tillater og planlegger endel hendelser som en utfordring og en test på hva som virkelig bor i oss. Kanskje han sender noen som er irriterende og går meg på nervene. Hvis jeg da blir utålmodig og sint, har jeg en grunn til å takke Gud fordi han befrir meg fra illusjonen om at jeg er god i meg selv.

Du kan være takknemlig for alt som lærer deg til å stole mindre og mindre på deg selv og mer og mer på ham som elsker deg og alt han har skapt."

- Wilfrid Stinissen i boken: I Guds tid. Verbum 1994, side 176.

Faren med å bli forført

Hvor store avvik kan man tillate seg å gjøre fra den en gang for alle overleverte apostolsiske troen, og fremdeles snakke om kristen tro?

Det er et betimelig spørsmål i den læremessige forvirrende tid vi lever i.

I mitt stille sinn har jeg tenkt at det er en overdrivelse at det skal finnes over 30.000 protestantiske trossamfunn, men når en forsøker å følge bittelitt med i sosiale medier om hva som skrives om kristen tro, er det nok dessverre helt sant. Jeg tror tallet kan være mye høyere. Det ser ut som om enhver finner seg sin egen lærer. eller lager sin egen lære, alt etter som det passer dem.

Deler av den mye omtalte nådebevegelsne er i ferd med å skandalisere seg selv. Den omfavner nå den gamle vranglæren universialismen. Det vil si vi er alle Guds barn, vi er alle frelst, eller kommer til å bli det etter døden. Nå leste jeg her om dagen at alle mennesker har Kristus i seg, også de som ikke vet det. Det er ikke noe behov for å ta imot Ham som sin Frelser og Herre. De er allerede frelst, og de har ingen synder å bekjenne. Guds vrede er et menneskelig påfunn, både i Den gamle og Det nye testamente. Og vi må ikke snakke om vranglære. Ingen har enerett på den kristne tro. Enhver må tro det en vil og det som 'ånden' viser dem. Stemmer det ikke med hjertet ditt, er det feil.

Apostlene var garantisten for den ekte, sanne troen.
Den troen som er overlevert.
Den troen som er fastsatt og ikke kan endres.

For den kristne tro er tydelig beskrevet og definert i Det nye testamentes skrifter. Den endres ikke med tiden. Det finnes ingen kristen darwinisme, hvor innholdet i den kristne tro stadig forandres etter hvert som tiden går.

Så har vi da også stort sett vært enige om de 'store kristne sannhetene'. Om skapelsen, syndefallet, inkarnasjonen, frelsen, forsoningen, oppstandelsen, himmelfarten. Men ikke lenger. I dag diskuterers det og det trekkes slutninger som er hinsides det vi kan kalle klassisk kristen tro. Og kom ikke her og si at dette nye er vranglære, for vi skal ikke kalle noen vranglærere. Selv om Bibelen advarer oss mot vranglærere og ber oss om ikke å ha noe med dem å gjøre. Guds ord taler til og med om FORFØRENDE ÅNDER og DEMONERS LÆRDOMMER, jfr 1.Tim 4,1 og disse FORFØRENDE ÅNDER vil også sørge for at noen FALLER FRA TROEN.

Apostelen Paulus oppfordrer oss til å ta vare på den gode skatt som er blitt oss overlevert, jfr 2.Tim 1,14.

Det er sannelig litt av en oppgave i dag! Vi har alle et ansvar om ikke å la seg forføre.

Et forunderlig og sterkt vitnesbyrd om salmen "O, store Gud"

I går leste jeg et vitnesbyrd som grep meg så sterkt. Med evangelist Christopher Alams tillatelse har jeg oversatt det til norsk. Det er Christopher Alam (bildet) som fører ordet:

"Dette skjedde i 1977. Jeg bodde i Oostende i Belgia, og arbeidet for Operasjon Mobilisering. En dag dro vi til havna i Antwerpen, som er den største havna i Europa, for å dele evangeliet med sjømennene ombord i skipene som lå i dokk der.

Vi var først ombord i et spansk skip, og vi ble ønsket velkommen. Vi sang, delte våre vitnesbyrd og delte Kristus med mannskapet. Etter at vi var ferdige, la vi merke til at skipet som var ankret opp ved siden av var fra det kommunistiske Kina. Vi ba om tillatelse til å komme ombord, men mannen som var på vakt, nektet oss adgang da vi fortalte ham at vi var kristne som ønsket å komme ombord for å synge for mannskapet.

Den lille gruppa vår sto på kaia og vi begynte å tilbe og synge. Idet vi sang: "O store Gud", følte jeg at Herren var med oss. Jeg så opp, og høyt oppe på brua på styrbords side sto en eldre mann som så ned på oss. Han begynte å vinke til oss for at vi skulle komme opp til ham.

Vi gikk opp landgangen og denne gangen sto en offiser der for å ta imot oss. Han eskorterte oss til broen og til den eldre kinesiske mannen som hadde vinket til oss. Han var skipets kaptein, og han snakket godt engelsk.

Han tok oss med til et større rom, og så begynte han å snakke: "Jeg kjenner igjen den sangen. Mine foreldre pleide å ta med meg til kirken da jeg var en liten gutt. Vår pastor var misjonær og jeg husker denne sangen veldig godt. Misjonærene ble sendt bort og kirkene ble stengt. Jeg har ikke hørt denne vakre sangen siden barndommen. Kan du være så snill å synge den enda en gang?"

Så sang vi: "O, store Gud", så "Det er kraft i blodet" og andre kjente salmer. Vi delte vitnesbyrdet vårt med den gamle kinesiske sjøkapteinen. På slutten spurte han om vi kunne be for ham. Han tok så imot Jesus som sin Herre og Frelser. Vi ga ham et Nytestamente i lommeformat, og så forlot vi skipet.

Noen få måneder senere var jeg på Fakkelbærernes bibelskole i Holsbybrunn i Sverige. Skolen lå inne i skogene i Småland fylke, samme fylke hvor Carl Boberg hadde bodd da han skrev: "O, store Gud" i 1885. Mens jeg gikk gjennom skogen ble jeg minnet om teksten i den flotte salmen. Wally Schoon, vår visepresident og jeg sang den noen ganger. Wally synger så harmonisk og vakkert.

Da jeg nylig var i Kina, minnet Herren meg om denne episoden som jeg helt hadde glemt, om den gamle kinesiske kapteinen og sangen "O, store Gud." Det er tross alt 41 år siden. Jeg husker tårene som rant nedover kinnene hans da han tok imot Jesus.

Han må være borte nå, i himmelen med Jesus. Kanskje han til tider kikker ned på oss fra himmelen, slik han gjorde på broen fra skipet da vi sang og tilba der vi sto ute på kaia.

Å forkynne evangeliet er alltid verdt det! Foreldrene til kapteinen, den gamle misjonæren, og Carl Boberg fra 1800-tallet sådde frø fra evangeliet inn i hans hjerte når han var barn. Flere tiår senere kom vi i Guds perfekte tid og høstet inn den dyrebare høsten til en sjel for Jesus. Det er den frelsende kraften i Jesu evangelium.

Han er en av menneskene jeg gleder meg til å se igjen når jeg kommer til himmelen. Jeg tenker på denne scenen: Vårt gamle OM-team vil samles igjen; og sammen med den kinesiske kapteinen, hans foreldre, misjonæren og Carl Boberg, vil vi synge "O, store Gud" ennå en gang, foran Guds Sønns trone.

Her kan du lese mer om Christopher Alams verdensomspennende tjeneste, en tjeneste jeg varmt anbefaler:

http://pentecostalfire.com/dynamis-world-ministries-landing/dynamis-world-ministries/about-/who-is-christopher-alam

Billedtekst: Verdensevangelist Christopher Alam. Foto: YouTube.

Pilegrimsreise til Sibir

Kristi himmelfartshelgen var bror Alois, prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, på en pilegrimsreise til i en by i Sibir sammen med en annen bror fra Taize-fellesskapet og en gruppe ungdommer. Før reisen til bispedømmet Kemerovo, hadde pilegrimene anledning til å stanse i Moskva et par dager. Der besøkte de ulike kirkesogn hadde vært vertskap for unge pilegrimer i påsken 2011 og 2015.

Brødre fra Taize har besøkt Kemerovo de siste ti dagene. Ungdommer fra Kemerovo og en rekke prester har vært i Taize i Frankrike hvor de har tatt del i ungdomsmøter. Pilegrimsferden til Russland har vært planlagt lenge, og et godt vennskap er blitt bygget gjennom flere år. Dermed bygges gode relasjoner mellom unge kristne fra en rekke land. De ber sammen, deler måltidsfellesskap, har Bibelstudier, kommer sammen for lovsang og gudstjenester og lærer hverandre å kjenne. Og de kommer fra ulike kirkesamfunn. Det er virkelig et stort gledes- og takkeemne.

I Moskva ble en del av pilegrimene møtt av metropolitt Hilarion (Alfeyev), som leder departementet for kirkelige utenlandsforbindelser i Moskva-patriarkatet. Her sees han sammen med bror Alois. (Foto: Taize)

KIdnappet malaysisk pastor fremdeles savnet

Den malaysiske pastoren, Raymond Koh, som her er avbildet sammen med sin kone, er fremdeles savnet etter at han ble kidnappet midt på lyse dagen 13. februar 2017 i Kuala Lumpur, hovedstaden i Malaysia.

Pastor Koh, som har brukt mye tid på å arbeide stoffmisbrukere og AIDS-ofre, har gjennom årene mottatt en rekke trusler, men det har ikke hindret ham i å være en frimodig kristen. Han er viden kjent for sin mildhet og kjærlighet og hjelpsomhet.

Nå spekuleres det om det ikke er myndighetene selv som kan stå bak kidnappingen. De har heller ikke vært særlig begeistret for barmhjertighetsarbeidet pastor Koh har stått for. Malaysiske myndigheter har ved flere anledninger trakassert kristen virksomhet i landet. Åpne Dører skal ha mottatt informasjon fra en varsler om at det er malaysiske myndigheter som står bak denne kidnappingen.

Malaysia fikk ny president for to uker siden og det arbeides nå for å legge press på myndighetene om å få satt pastor Koh fri. Vil du være med på å be om det?

Verdenskjent misjonsleder inviterer på en kaffekopp på 20 jernbanestasjoner i anledning 80 års dagen hans!

Ordinær, nei, se det passer ikke på ham. Alminnelig? Absolutt ikke. Radial. Det passer bedre. Helhjertet, også. Noe annet er brennende, visjonær, helstøpt.

Jeg snakker om George Verwer. Grunnleggeren av Operasjon Mobilisering. Det som er helt uforståelig er at han fyller 80 år 3. juli. For George Verwer er i mine øyne evig ung.

I går fikk jeg nyhetsbrevet hans i posten. Der forteller han om den mest originale 80 års feringen noensinne. I hvert fall som jeg har hørt om.

George Verwer elsker tog. Som meg. I 55 år har togstasjoner vært viktig for ham. Ja, helt siden denne amerikaneren kom til Storbritannia første gang. Nå inviterer han til at alle som har lyst kan møte ham på forskjellige togstasjoner rundt om i Storbritannia, Tyskland og Frankrike i tiden 2. juli til 6.august. Da vil George Verwer bli å treffe mellom klokken halv elleve på formiddagen til syv om kvelden. Du kan se etter ham på Starbucks eller Costa eller Cafe Nero. Han tilbyr en prat, en bønn, et bilde og en gratis DVD. Det siste er et av hans kjennetegn! Alltid en bok eller en DVD som kan fortelle deg om Jesus! For det er Jesus det dreier seg om for George. Han skal ikke ha penger av deg, og eller ingen gaver. Men han vil gjerne velsigne deg. Veldig ulikt mange andre, hvor det stadig er snakk om penger.

Jeg var så heldig at jeg fikk tilbringe en dag med George Verwer for en del år siden. Han spurte meg om en ting. Om jeg hadde et bilde av meg selv. "Da blir det letter å be for deg, når jeg ser bildet av deg," sa han og viste meg bønneboken sin. Den var full av bilder av mennesker han ba for regelmessig. Så snakket vi om mangt og mye jeg har tatt med meg videre i livet. Alt han lærte meg har vist seg å holde i praksis. I hverdagene.

Her kan du treffe George Verwer og feire 80 års dagen sammen med ham;

Mandag 2. juli: Paddington, London
Tirsdag 3. juli: Euston station, London
Onsdag 4. juli: Cardiff Central
Fredg 6. juli: Stuttgart, Tyskland
Tirsdag 10.juli: Charing Cross, London
Onsdag 11. juli: Birmingham New Street
Fredag 13. juli: Exeter St. David's
Lørdag 14. juli: Bristol Temple Mead
Tirsdag 17. juli: Kings Cross, London
Torsdag 19. juli: Plymouth
Lørdag 21. juli: Glasgow Central
Tirsdag 24. juli: Paris Nord, Frankrike
Lørdag 28. juli: Manchester Piccadilly
Mandag 30. juli: Brighton
Tirsdag 31. juli: Victoria station, London
Onsdag 1. august: St.Pancras, London
Torsdag 2. august: Liverpool Street, London
Fredag 3. august: Crewe
Lørdag 4. august: Newcastle
Mandag 6. august: Liverpool Lime Street

Synes du det mye? Ikke for George Verwer. Han elsker å ta toget. Tar seg gjerne en høneblund og stort sett er han hjemme hos kona hver kveld. Drena fyller 80 år 2.juni

Kommuniteten i Bjärka Säby er 10 år

I dag er det akkurat 10 år siden de 27 første medlemmene av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby avla sine høytidelige løfter. Ti år senere har kommuniteten medlemmer i hele Norden, og feirer gudstjenester en rekke steder, blant annet i Kristi himmelfartskapellet.

Jeg ble tatt opp som novise 29. september i 2007, altså året før kommuniteten offisielt så dagens lys. Medlem ble jeg først 6. juli 2011. Det tok litt tid å leve med regelen for kommuniteten før jeg var klar til å avlegge mitt høytidelige løfte. Det har jeg aldri angret på at jeg gjorde. For meg personlig har det hatt og har stor betydning å være del av et større fellesskap, som lever i tidebønnens rytme og i den bedende lesningen av Den Hellige Skrift. Det har skapt ro og hvile i dette bønnens pulsslag. Dernest betyr det mye å finne sammen med mennesker som lever i det samme, enten på Bjärka Säby eller i forbindelse med samlinger her i Norge. Ikke minst betyr det mye at vi ber for hverandre.

Kommuniteten ledes i dag av Jonas Eveborn.

Bildet av Peter Halldorf, som var kommunitetens første preses, og meg ble tatt på verandaen til Nya Slottet Bjärka Säby, etter at jeg hadde avlagt det høytidelige løftet om å følge regelen til kommuniteten, 6. juli 2011. Det skjedde på Øvresalen. (Foto: May Sissel Hansen)

En skremmende og tankevekkende opplevelse

For noen dager siden hadde jeg en skremmende opplevelse. Ja, både skremmende og tankevekkende. Jeg hadde akkurat vært til min ukentlige fysioterapi-time, og skulle et annet sted. Da jeg kom inn i resepsjonen dit jeg skulle, fikk jeg et blodtrykksfall og falt i gulvet. Det i seg selv kan være en skremmende opplevelse. Nå falt jeg mellom noen stoler. I en av dem satt en mann på min egen alder med et nettbrett. Han gjorde absolutt ingen tegn til å reagere, enda jeg lå ved beina hans. Han var travelt opptatt med nettbrettet. Der lå jeg og kom meg ikke opp igjen. Jeg var så svimmel at jeg ikke klarte å reise meg, så jeg ble liggende inntil jeg klarte å stable meg på beina.

Jeg gjorde meg noen tanker etterpå. Hva om det hadde vært noe annet som hadde tilstøtt meg? Noe langt mer alvorlig? Det var litt skremmende at jeg ikke fikk hjelp. Man blir litt engstelig. Men jeg var i Guds hender da, og jeg er det nå.

I slike situasjoner føler man seg veldig sårbar - og veldig liten.

Nå har jeg tatt ibruk rullestol. Det har vært en prosess. Takket være søster Eva i Engen kloster, Norges eneste protestantiske kloster, kom jeg meg over den kneika. Jeg måtte legge fra meg stoltheten min og ønsket om å klare meg selv. Det er noen praktiske utfordringer med å bruke den utendørs, men jeg holder på å lære. En hyggelig ting jeg erfarer når jeg er ute med rullestolen er at vilt fremmede mennesker hilser på meg eller smiler. Det er koselig! Når jeg bruker rullestol er jeg ikke redd for å falle. Men du verden som jeg lengter etter å bruke beina og bare lange ut! Den tiden er forbi. Det er vemodig, veldig vemodig.

Jeg gleder meg til neste helg. Da skal jeg til Filadelfiakirken i Askim for å snakke om helbredelse! I rullestol! Jeg tror Gud har humor! Jeg kommer til å være bånn ærlig, være frimodig på vegne av Guds løfter, men samtidig snakke om min egen sårbarhet og skrøpelighet. Jeg har aldri sett så mange mennesker berørt av Gud som jeg ser nå. Samtidig har jeg selv aldri vært så dårlig. Mitt aller største ønske og lengsel er å ære Gud med mitt liv og bære med meg noe av Guds herlighet, midt i all skrøpelighet.

Bildet har May Sissel, kjæresten min, tatt på bryllupsdagen vår, 28. mai. Da var vi på tur på Helgøya. Jeg liker denne alleen så godt. Trærne som bøyer seg i tilbedelse av Skaperen! De er kanskje berørt av vinden. Det vil jeg også! Av RUAH! På hebraisk er ordet for vind det samme som ånd. Og allerede i det andre verset i 1.Mosebok en møter vi Den Hellige Ånd:

"... og Guds Ånd svevde over vannet..."

Min bønn nå om dagen er denne: BLÅS, HELLIGE ÅND, BLÅS!