Søken etter en by, del 2

Her er andre del av artikkelen til Charles E. Moore. Første del ble publisert lørdag 11.februar. Jeg håper riktig mange tar seg tid til å lese denne artikkelserien:

Jesus var mer enn politisk; han var radikal. Ved å nekte å engasjere seg i direkte motstand, unngikk han partipolitikken helt og holdent. Han avviste midler og metoder som var bevisst kalkulert for å manipulere offentlige anliggender, selv om det hadde noble motiver. I stedet for å true med loven, inviterte han folk til å følge det gode helt frivillig. Jesus tilbød sine etterfølgere en ny form for sosial tilværelse der det felles gode fikk prioritet. Han kom med en ny type politikk - Kristi kropp - der det gode for alle og til det beste for hver og en løp sammen til et liv i enhet og fellesskap.

De første kapitlene i Apostlenes gjerninger beskriver et slikt liv. Pinsens mirakel (Apg 2) er ikke først og fremst dette at folk talte i tunger, men i stedet at hierarkier og grupperinger ble overvunnet. Jesu første etterfølgere delte og hadde alt felles, og var av ett hjerte, sjel og sinn. Deres liv var det beste bevis på at maktene og myndighetene som deler menneskeheten faktisk hadde blitt beseiret på korset.

Ordene til Yoder gledet meg. Men de førte også til at jeg skammet meg. Hvor var de som forlot politikken for å leve ut den rettferd som Guds rike representerer? Utallige kirker gjorde gode gjerninger, men deres 'sosiale handlinger' strakk seg ikke lenger. Ugifte mødre, som søkte hjelp på grunn av uønsket graviditet, ble senere overlatt til seg selv. Arbeidsledige kristne var fremdeles mer avhengig av hjelp fra det offentlige enn den de fikk i menigheten. De eldre ble fortsatt stuet bort på et aldershjem, selv om de forpliktet seg på å ha fokus på familien. Skilsmissefrekvensen var fortsatt stor - og er det fremdeles - som hvor som helst ellers. Og når det kom til konflikter eller uenigheter - trivdes fremdeles og kjempet fremdeles grupperinger mot hverandre, på nøyaktig samme måte som i verden. En dag ble dørene til vår kirke bokstavelig talt stengt på grunn av manglende evne til å overholde vår menighets nye regler når det gjaldt kvinner i lederskap.

Jeg visste ikke hvor jeg skulle vende meg. Hvis det vi leser i Det nye testamente er sant, hvis det å følge Jesus betyr å adoptere en tydelig sosial etikk mot andre, så måtte det skje noe. Jeg ønsket å være del av et fellesskap hvor Jesus var fri til å være Herre over alle deler av tilværelsen.

Min kone og jeg gjorde en drastisk endring og sluttet oss til Bruderhof, en menighet hvor vi legger vekt på et felles liv hvor vi deler alt, en "ambassade for Guds rike", hvor vi ønsker å underordne vårt arbeid, gudstjenesteliv, mat, bolig og utdanning, Kristi herrevelde. Det er unødvendig å si det, men vi er ingen fullkommen gruppe, men her har vi funnet et fellesskap av familier og enslige, høyt utdannede mennesker og folk som har falt ut av skolen, mennesker i alle aldre og nasjonaliteter - alle fast bestemt på å sette sin tro ut i praksis i enhet.

Livet i Bruderhof har sine karakteristiske trekk, men det er ikke upolitisk. Det har sin egen politiske kropp. Enslige mødre, og deres barn, blir for eksempel ikke overlatt til seg selv. De blir koblet sammen med andre familier, og får den samme støtten som alle andre. De eldre er tilsvarende høyt verdsatt av familiemedlemmer og andre omsorgspersoner i fellesskapet vårt. De bidrar til fellesskapet, med det de kan, både timelig og åndelig. For eksempel tilbringer de tid sammen med barna og ungdommene i fellesskapet, og de yngre kommer til dem for å få gode råd med barneoppdragelsen. Kort sagt: de føler at noen har behov for dem.

(fortsettes)

Frankrike ser en økning av anti-kristne angrep på hele 245 prosent

Religiøsmotiverte angrep er på tilbakegang i Frankrike - bortsett fra når det gjelder kristne! Mens tilfeller av anti-semittiske og anti-islamske angrep har minsket betydningsfullt, har angrep rettet mot kristne økt med 245 prosent siden 2008.

Det er den franske avisen Le Figaro som skriver om dette.

I følge Le Figaro handler 90 prosent av angrepene på bygninger brukt til religiøse formål steder som brukes av kristne. Og det har vært en signifikant økning fra 2008 til 2016. I 2015 brukte franske myndigheter 100 millioner Euro i en kampanje mot rasisme, islamofobi og anti-semittisme. Samtidig - i 2016 alene - var det en økning i antall angrep mot kristne kirker og menighetslokaler på 17.4 prosent.

I forrige måned kunne "Observatoire de la Christianophobic" melde om 376 "kristenfobiske" angrep i Frankrike i 2016, mot 272 i 2015.

Det verste angrepet mot kristne i Frankrike fant sted da presten, pater Jacques Hamel ble drept på bestialsk vis i forbindelse med en gudstjeneste i  Saint-Etienne-du-Rouvray kirken.

La oss huske våre trossøsken i Frankrike i våre forbønner.

Kinesiske husmenighetsledere på inspirasjonssamling med Den himmelske mannen

500 ledere for undergrunnskirken i Kina møtte broder Yun - eller Den himmelske mannen (bildet) - utenfor Kina for kort tid siden. De deltok på en ledersamling, hvor også flere internasjonalt kjente kristne talere var med.

De 500 kristne lederne gikk ombord i et fly for å møte ledere fra andre land og sammen drøfte nye misjonsfremstøt. Hvor og når holdes av sikkerhetsmessige årsaker hemmelig. På samlingen deltok mennesker fra mange ulike nasjoner. De representerte både karismatiske og evangelikale sammenhenger. Det som forente dem var troen på Jesu Kristi blods forsonende kraft, og lengselen etter å se misjonsbefalingen oppfylt.

En av talerne var Don Richardson. Han delte sine erfaringer med å nå Sawi-stammen - hodejegere fra det vestlige Ny Guinea i Indonesia - med evangeliet. Etter samlingen sa Richardson:

"Dette har vært en forunderlig samling med kinesiske husmenighetsledere."

På samlingen fikk deltagerne på samlingen se filmen "Fredsbarnet", som på en realistisk måte viser hvordan denne stammen ble nådd med evangeliet.

Umiddelbart etter denne samlingen kom 50 andre ledere for "Tilbake til Jerusalem" visjonen sammen et annet sted i sør-øst Asia. Dessverre klarte ikke alle som skulle delta på denne samlingen fram. De ble stanset på flyplassen av kinesiske myndigheter.

Tilgjengelighetstyranniet

I dag opplevde jeg noe jeg ikke har opplevd før. Jeg kom litt sent til en økumenisk gudstjeneste og satte meg derfor bakerst i kirken. Etter en stund kommer en ung mann og setter seg et stykke fra meg, og tar frem mobiltelefonen. Mens gudstjenesten pågår sjekker han et eller annet. Slikt har jeg sett før, men så skjer det:

Presten ber om at vi reiser oss og vi skal fremsi trosbekjennelsen. Jeg kikker bort på mannen. Han har også reist seg, og i det han fremsier trosbekjennelsen sjekker han samtidig et eller annet på mobilen. Han bruker fingrene og skifter sider og samtidig bekjenner han troen. Har da bekjennelsen noen mening i det hele tatt?

Joda, jeg vet at Bibelen finnes på mobilen, men jeg undrer meg av og til over disse som kommer for å få del i en preken eller delta i en gudstjeneste, virkelig sjekker Bibelen - eller sjekker aviser, ser filmer eller hva de nå gjør med disse duppedingstene sine. På meg som skal holde et seminar eller holde en preken virker det ganske forstyrrende.

Jeg ønsker ikke å leve i et slikt tyranni hvor jeg er blitt en slave av hele tiden å holde meg orientert, måtte sjekke et eller annet, eller for den saks skyld være tilgjengelig. Noen kunne trenge å komme i kontakt med meg, så jeg må jo ha mobilen med meg og ha den klar så jeg kan nås! Nei, slik vil jeg ikke ha det.

For noen år siden forrettet jeg i en begravelse. I den deltok en mann som fikk telefon tre ganger, og snakket høylydt i den hver gang han gikk ut. Respektløst mot de sørgende, spør du meg.

Og jeg er blitt fortalt at det faktisk finnes en app med lyden av mennesker som snakker på en kafe, som du kan bruke, slik at det ikke skal bli så stille rundt deg.

Joda, jeg er gammeldags. Men jeg vil fortsatt nyte stillheten, være litt utilgjengelig til tider, og kunne sitte på en gudstjeneste hvor folk lytter til det som sies og delta i salmene og trosbekjennelsen med hjertet, og ikke bare med leppene. Og jeg setter pris på at folk tar med seg Bibelen sin, ikke mobilen eller nettbrettet neste gang de deltar på et seminar med meg - om det da ikke er for virkelig å sjekke Bibelen og gjøre notater.

Med Gud må du forvente det uventede

Hellige Caedmon, som vi feiret sammen med våre venner fra Northumbria Community i går, var en god lytter! Det er en egenskap vi trenger alle og en hver.

Og musikk begeistret ham. Det og fortellinger. Han elsket å høre andre fortelle historier. Men han kunne ikke spille på harpen sin, ikke en eneste note, og han husket aldri noen ord. Han klarte ikke engang å fortelle en vits og få med seg poenget. Derfor gruet han seg når noen spurte ham om å fortelle en historie eller synge en sang. Da hendte det at han løp sin vei. Noen som kjenner seg igjen?

Ikke minst var det pinlig når noe slikt inntraff i Whitby kloster. Ved en anledning stormet han ut av klosteret og la seg til å sove sammen med buskapen. Da begynte han å drømme, og i drømmen spurte en mann om han ikke kunne synge for ham. Caedmon protesterte. Han unnskyldte seg med at han befant seg i et fjøs og at han ikke kunne synge, men mannen i drømmen insisterte på at han skulle synge, og oppmuntret ham. Caedmon spurte hva han skulle synge om, og mannen foreslo at han skulle synge om skaperverket. I drømmen sang Caedmon en sang som var så vakker at han nesten begynte å gråte.

Når han våknet var sangen fremdeles hos ham, og han sang den for Gud og han sang den for seg selv. Han sang den for tjeneren som hadde ansvaret for klosterets jord og når denne tjeneren fortalte abbedissen, Hilda av Whitby, om dette ba hun Caedmon om å synge sangen for henne. Hun overtalte ham også til å synge sangen for alle i klosteret, og for alle innbyggerne i Whitby og alle i området omkring.

Nå hadde Caedmon fått et nytt kall, og andre måtte ta seg av buskapen som han hadde hatt ansvaret for.

De som skulle lese oversatte nå Skriften for ham og hver kveld sang han høyt det han hadde lært. Dermed var en ny sang forberedt, som forklarte bibelteksten på deres eget språk. Og for resten av hans liv talte hans munn sannheter som fylte hans hjerte. Disse sangene frydet ikke bare folk, men de var også nyttig for deres sjeler.

Det synes som om han visste når han skulle dø. Ved begynnelsen av hans sykdomsperiode ba han om en seng i sykehusavdelingen som var forbeholdt de døende. En dag, kom hans medhjelper og de andre brødrene, for å snakke sammen. De lo og fortalte gode historier til midnatt. Da ba Caedmon om nattverden, og idet han fikk brødet i sine hender spurte han om de hjertene som var tilstede hadde fred med ham. Alle svarte ja til det, ingen av dem bar noe nag til ham. De spurte da om han hadde fred med dem. Da svarte Caedmon:

"Mitt hjerte har fred, med alle Guds tjenere!"

I det han tok imot brød og vin spurte han hvor lenge det var til Matutin, tidebønnen som bes når det gryr av dag. Når de fortalte ham det, sa han: "Bra, la oss vente på den timen!"

Han tegnet seg med korsets tegn, la hodet på puten og sov en liten stund. Så døde han når de første stålene av daggryet viste seg. Full av fred og i stillhet.

Bønn: Vår Far, vis oss hvordan vi kan bruke de talentene Du har gitt oss for å åpenbare Din pris og Din kjærlighet. Vis oss de talentene vi har som vi ennå ikke har oppdaget. Lær oss også, hvordan vi kan leve i fred med alle mennesker og med skaperverket, slik at når timen kommer da vi skal tre inn i Ditt nærvær, kan vi gjøre det lykkelige og i fred. Amen.

Jeg blir trist

Det er trist - bare trist - når forkynnere misbruker talerstolen til å latterliggjøre kristne fra andre tradisjoner enn deres egen. Og fremhever seg selv. Det er pinlig - direkte pinlig - når kristne avslører sin egen uvitenhet og fordommer og bruker pennen til å angripe kristne fra andre tradisjoner enn sin egen. En svensk/canadisk evangelist bruker sitt eget blad i nesten hvert eneste nr til å harselere og angripe kristne som har et annet syn på nåden enn ham selv, og avslører sin manglende kunnskap om andre konfesjoner enn hans egen. Og det er trist - bare trist - når tilhengerskaren applauderer og fryder seg når andre enn dem selv blir rammet av løgner og mobbing av andre.

Noen ganger lurer jeg på om slike ufinheter egentlig handler om et dårlig selvbilde og egen utilstrekkelighet og så kompenserer man med å angripe andre. I hvert fall vitner det om umodenhet.

Kontemplasjon: Omvendelsen stanser ikke opp

"En vedvarende praktisering av kontemplativ bønn er avgjørende for gjenoppbyggingen av den kristne tro fra bunnen av. Over tid vil en gjentagende, trofast praksis, få oss til å bli sittende på et nytt fundament.

Objektivt sett var dette fundamentet alltid der, men vi er ikke våkne nok til å se det og aktivt trekke veksler på det. Kontemplasjon hjelper oss til på en naturlig måte komme i berøring av "Kristi sinn": "en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst." (1.Kor 2,16). Dette nye perspektivet og fundamentet tillater oss å se ting for hva de egentlig er - og for hva de ikke er. Det er faktisk en radikal endring av sinnet, metanonia, eller omvendelse.  For de fleste av oss er omvendelsen ikke noen engangshendelse; den skjer igjen og igjen gjennom hele livet på stadig nye nivåer - etter hvert som vi får innsikt. Jeg er snart 74 år, og fortsatt er dette en daglig hendelse.

Kontemplasjon hjelper meg til å nyte alle tingene i seg selv i stedet for i form av sin nytteverdi, betydning eller trussel mot meg. "Jeg" slutter å være det betydelige referansepunktet for alt - eller for noe som helst. Denne bevisstheten utdjupes gradvis på cellenivå, påvirker min pust og alle mine sanser. Tankevirksomheten min vil normalt være den siste skansen som "faller" fordi den overdriver sin egen betydning og undertrykker de andre kunnskapskildene. Det er derfor den sterkeste motstanden mot Gud, den mest ideologiske agnostisisme og ateisme, kommer til uttrykk i et veldig sterkt og svært teoretisk språk.

Fra denne modne og brede bevisstheten, kan jeg senere gjøre hva som må gjøres, men min tilfredshet er ikke avhengig av mine handlinger eller deres utfall. Det er mindre og mindre rom for tvang, fanatisme, oppdiktet spenning eller håpløshet. Hvis jeg personlig identifiserer meg med min egen utkikksplattform, har hver hendelse makt til å bli en snublestein for meg, som kan gripe og kontrollere meg. Dette kunne kalles ubevissthet eller blindhet. Gjennom ettertanke, stopper jeg å sette merkelapper, rangere og kategorisere mennesker og ting og bare se dem uten å la dem eie meg.

Dette er nærvær eller tilstedeværelse, eller hva Simone Weil (1909-1943) ville kalle "helt ublandet oppmerksomhet." Et slikt enkelt syn bringer stille glede og tilfredshet. Likevekt er selve sjelens natur. Jesus kalte det å ha en fred i verden som ingen kan ta fra oss: "Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet." (Joh 14,27)

Jeg befinner meg nå på en solid plattform, over det lave selvets nivå av begeistring - positiv eller negativ. Nå kan jeg begynne å se ting i sin uendelige karakter. Dette er begynnelsen på en ikke-dualistisk tenkning - Kristi sinn. Som Paulus sier: "Bli fornyet av en åndelig revolusjon, slik at du kan ta på seg ditt nye selv som er skapt på Guds måte i godhet og sannhetens hellighet." (Ef 4,24. Jerusalem Bible)

Heretter er jeg et levende paradoks; på en og samme tid helt koblet til andre, på en medfølende, omsorgsfull måte og helt fri til å være meg selv. Min identitet kommer innenfra. 

Jeg ønsker å elske og tjene andre, men jeg kan ikke bruke dem eller trenge dem for å definere meg selv, enten positivt eller negativt. Dette er virkelig friheten til et Guds barn.

"...for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten." (Rom 8,21)

"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen." (Gal 5,1)

- Richard Rohr. Daily Meditation for 10.feb 2017. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Søken etter en by, del 1

Hva gjør vi egentlig med Det nye testamentes undervisning om den kristne forsamlingen i en tid hvor troen er blitt så individualistisk som vår? Kan troen egentlig leves ut uten i et nært kristent fellesskap?

Bloggens lesere har ved flere anledninger stiftet bekjentskap med professoren, forfatteren og med-redaktøren for The Plough Publishing Company, Charles E. Moore. Han tilhører The Mount Community, grunnlagt i 2012 i Esopus, New York. Her er nok en og interessant artikkel av Charles E. Moore som jeg har oversatt til norsk:

Menigheten, lærer Skriften, er hvor Guds politikk blir en realitet: det er en by som styres av Bergprekenen. Men eksisterer virkelig et slikt sted?

Ved begynnelsen av min kristne reise, ble jeg opplært i å holde politikk og religion adskilt. Jesus kom for å frelse syndere, ikke samfunnet. Vårt rike er i himmelen, ikke her på jorden. Det er sjelen som teller, ikke kroppen. Det som teller er ens evige skjebne, ikke sosial forbedring.

Denne holdningen kan være attraktiv, men de gode nyhetene er gode fordi de inneholder et løfte ikke bare for det neste liv (som det gjør), men også for dette livet og hvordan vi lever det nå. Tross alt, Jesus helbredet kropper like mye som tilgav synder og Han delte hverdagene med sine tilhengere - spiste og drakk og reiste sammen med dem - like mye som Han ba alene i ødemarken. Han annonserte Guds rikes politikk, noe som gjorde slutt på politikk som noe ordinært: gode nyheter for de fattige som befant seg på bunnen, dårlige nyheter for makteliten på toppen (Luk 6,20-26)

Presidentkampanjen i 2016 har gjort to ting smertelig klart: kristne er ikke enige om hvordan de skal anvende evangeliet i politiske saker, og når kristne ledere involverer seg i partipolitikk, blir konsekvensene neppe godartede. Kompromiss er uunngåelig, og politiske intriger er alltid nærværende. Så hvordan i all vide verden gjør vi politikk kristelig?

Når Ron Sider dukket opp sin banebrytende bok: "Rich Christians in an Age of Hunger" (Rike kristne i sultens tidsalder) i 1979 tente den et kall til sosialt engasjement som hadde en fantastisk effekt på den evangeliske verden. I min ungdom la man vekt på den personlige frelsen og utelukket alt annet. I dag er hans ideer blitt vanlige. Troende fra hele det teologiske spekteret søker å sette en stopper for sex-trafficking, verdens sult, hjemløshet, miljøødeleggelser, fengselsindustrielle kompleks, dødsstraff, og en hel haug med andre onder. De har marsjert, skrevet under opprop, argumentert, organisert, og gjort fredelig motstand for å gjøre samfunnet mer rettferdig og mer gudfryktig. I prosessen har de også gjort førstehånds erfaringer med politikken og erfart hvor rotete og hjerteskjærende den kan være.

Som ung professor ved et teologisk seminar forpliktet til stoppe både abort og fattigdom, ble jeg ikke bare slitt mellom konkurrerende krav til høyre og venstre, men også forferdet over å se hvordan politisk makt kan ødelegge selv de beste intensjoner.

En dag deltok jeg i en liten samling bestående av aktivister som hadde invitert John Howard Yoder til å tale. Vi pepret ham med spørsmål: Hva betyr det å være et vitne om Kristi rike? Hvilken rolle spiller staten i Guds plan? Hva er vårt politiske ansvar? Hva betyr det å få til en sosial endring med ikke-voldelige midler?

Yoder lyttet tålmodig, så sa han noe jeg aldri har glemt:

"Kirken har ingen politikk, den er politikk!"

Ordene til Yoder sjokkerte meg så mye at jeg måtte lese Det nye testamente på nytt. Og der var det! Jesus var ikke bare mot vold, urettferdighet og umoral - Han satte også mennesker fri fra disse tingene. Han var ikke bare mot rikdom ervervet på en dårlig og uforholdsmessig måte. Han var mot selve Mammon. Han kom ikke for å strø Guds rikes verdier ut over samfunnet. Nei, Hans er et samfunn der Guds rike er brutt ut (Luk 11,20 og 17,21) og der en splitter ny orden er dukket opp (1.Pet 2,9-12).

Jesus, lærte Yoder meg, visste utmerket godt hvordan denne verden opererte, og det er derfor Han ikke direkte konfronterte den romerske stat og dens politikk. Han hadde en helt annen agenda, og dermed var Han ikke interessert i å gjøre Rom, eller Israel for den saks skyld, stort eller enda bedre. Disse rikene var under grepet av makter og myndigheter som styres av tvang, kontroll og penger. I disse riker slår du tilbake hvis du blir forurettet, og hvis du har rikdom, sikrer du den for deg selv, og deler ikke med naboen.

"Men slik er det ikke blant dere," sier Jesus til sine disipler (Luk 22,24-30). Guds rike er drastisk annerledes (Joh 18,36). Borgerne av Hans rike er inkluderende; ingen er utelatt eller etterlatt. De styrer seg selv ved hjelp av håndkleet, vaskevannsfatet, og korset. Blant Hans tilhengere er det verken tjenere eller herrer; alle er brødre og søstre som har gjort det til mål å tjene de minste.

(fortsettes)

Foto: Brigitta Racz, Yellow Facade/Plough Publishers

Anna av Novgorod - svensk kongsdatter som ble en av Russlands mest elskede helgener

En dag på forskudd feiret vi minnet om hellige Anna av Novgorod (1000-1050) i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskappelet i går. Vi kunne ikke la anledningen gå fra oss!

Anna av Novgorod er en av Russlands mest elskede helgener, og siden hun leve før det store skismaet i 1054 er hun en økumenisk skikkelse som æres på sin dødsdag både i Øst- og Vestkirken.

Egentlig var hun svensk. Hun het Ingegerd og var datter av Olof Skötkonung, som var Sverges første kristne konge. Ingegerd vokste opp på Sigtuna kongsgård i traktene rundt Skara, og blir beskrevet som en vakker, modig og handlekraftig kvinne. Den norske kongen, Olav Haraldsson, fridde til Ingegerd, og de to ble også forlovet. Men Ingegerd ble i stedet giftet bort i all hast til den 25 år eldre storfyrsten Jaroslav av Gardariket. Giftemålet skulle visstnok være fordelaktig for Sverige. Bryllupet fant sted i 1019 Hans far, Vladimir, hadde latt hele Kievriket blitt kristnet gjennom misjonsvirksomhet fra Konstantinopel i år 998.

Ingegerd fikk det kristne navnet Irina. Og under Irina og Jaroslav ble det som er blitt kalt den russiske gullalderen innledet. Nå blomstret både handelen, håndverket og jordbruket og Irina ble en viktig fredsmegler. Hun forsøkte aktivt å megle fred mellom Nord-Europas fyrster og lykkes da også å stifte fred mellom Jaroslav og brødrene hans som hadde ligget i krig.

Fredsarbeidet var en viktig faktor for at Irina mer og mer forsterket sin Gudslengsel. Hun ble mer og mer engasjert i kirkens liv. Flere og flere klostre ble grunnlagt, kirker ble bygget, blant annet den blendende vakre Sofiakatedralen i Kiev, mye takket være Irina. Det var hun som tok initiativet til å bygge denne katedralen. Selve byggingen ble overvåket av Jaroslav.

Mot slutten av sitt liv valgte hun å gå i kloster og tok navnet Anna. Vi kjenner henne som Anna av Novgorod. Hun døde 10. januar 1050, bare 50 år gammel. Hun ble begravd sammen med sin mann Jaroslav i Sofiakatedralen i Kiev. Jaroslav og Irina fikk seks sønner og fire døtre. Døtrene ble dronninger i Frankrike, Ungarn og Norge.

På randen av krig, del 27

Hardy Arnold, eldste sønnen til Eberhard og Emmy Arnold (den høye mannen i midten), i London, kort tid etter at alle tyskere måtte forlate England.

29. august: Hardy ledet bønnesamlingen, og leste fra 1.Kor 13. På ettermiddagen dro vi tilbake til deres sørlige bondegård. Vi måtte snakke med Hans Meier om fengselet i nærheten av Rhön Bruderhof, hvor de hadde vært innesperret i 10 uker helt frem til de kunne komme tilbake til fellesskapet. På vei hjem snakket vi mye med Hans Meier om bønn, fellesmåltider og andre ting. Han fortalte Hans Zumpe om dette men Hans Zumpe synes ikke noe om det.

30. august kom 63 årige Maria Basel til rommet vårt. Det var en velsignet samtale, om vår lære og våre formaninger må ha ånd og liv. Hun sa det slik: "Det vi mangler her er at vi gjør det vi snakker så mye om. Vi trenger klar rettledning for å få ting unnagjort!" Hun ønsker å reise med oss tilbake til USA. Hun har hovedansvaret for sy-rommet og er en virkelig Hutterianer etter hjertet. Emma Basel fortalte at mesteparten av klærne som har kommet fra Canada vil bli delt ut ved juletider. De holder på å bygge tre skoler, som dekker tre forskjellige alderstrinn. En av dem er fullført og de to andre er nesten ferdige. En av skolene er ment å være for barn som kommer fra ikke-kristen bakgrunn og for å gi dem undervisning om den kristne troen.

5. september tok jeg ansvaret for undervisningen med utgangspunkt i Jeremia kapittel 13. Vi mottok et telegram fra Hans Zumpe i Alm Bruderhof hvor han ba oss om å fremskynde hjemreisen til 2. oktober. Vi besøkte en barneskolen og snakket med lærerinnen der. "Er barna dere har snille?" spurte hun oss. "Hvis jeg reiste sammen med dere, hva kunne jeg da gjøre? Jeg kan ikke melke kyr, da ville hendene mine bryte helt sammen, og jeg kan heller ikke grave i hagen."

Vi sa til henne: "Er du en god mor for barn så vil du nok også være det hjemme hos oss, hvis det er dit du skal. Hvis du arbeider flittig og med glede, så vil Herren si at det du gjorde for barna gjorde du for Ham!"

De har tre grupper for de minste barna, og akkurat nå har de 19 barn fra to og et halvt år til seks års alder. 10 barn er fra ett år til to og et halvt, og det er fire babyer.

Her finnes også et sy-rom hvor flere av kvinnene arbeider. Her er også et snekkerverksted. Her finnes det også en butikk hvor det selges gode boller, tallerkener og andre ting.

12. september hadde George Barth ansvaret for undervisningen. Denne gangen fra Luk 10, om utsendelsen av de 70. Han sendte to på dør fordi de sov under møtet.

Det var et møte for medlemmene av Bruderhof om kvelden. Grunnen er at vi snart skal reise hjem og det nærmer seg tiden for ordinasjonen av to tjenere: Hardy Arnold og George Barth. Møtet varte helt til midnatt. Alle ble ikke enige. Det er noe som ikke stemmer her.

(fortsettes)
---
Dette er del 27 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember, del 23 torsdag 29. desember, del 24 tirsdag 10.januar , del 25 mandag 16. januar og del 26 lørdag 4. februar.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

Et sårbart hjerte

"Mange av dere er mennesker med lederansvar men dere vet likevel at dere har et sårbart hjerte. Og vi er alle sårbare. Vi er alle veldig små og vi går lett i stykker.

Ikke bare er vi skjøre fordi vi er mennesker som kan bli syke og blir utsatt for ulykker, men vi er skjøre fordi våre hjerter er veldig sårbare."

- Jean Vanier i en tale til forretningsfolk. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Foto: Eva Blue

Skuffelser, vanskelige avgjørelser og tilbedelse

Av og til må man ta noen vanskelige avgjørelser, som også kan skuffe noen og som man aller helst ville ha sluppet.

Denne helgen skulle May Sissel og jeg ha vært i Os utenfor Bergen. I Misjonskirken. Med et bønneseminar. Men slik skulle det dessverre ikke bli. Vi hadde sett veldig frem til reisen dit og oppholdet i Os, men kroppen sier nei. Reisen ble for lang denne gangen, med svimmelhet, og mye smerter. Da er det utrolig godt å bli møtt av en raus og forståelsesfull arrangør som Misjonskirken i Os. Det gjør det litt lettere når man kjenner på at man helst skulle ha klart å gjennomføre det man har lovet. Det er veldig sjeldent at jeg har måttet kaste inn håndkle og meldt avbud, så når det skjer kjennes det vondt. Misjonskirken i Os viser virkelig Kristi sinnelag.

Det er når slikt skjer at man av og til spør hva som er ens kall. Tok jeg feil når jeg følte at jeg skulle takke ja til denne invitasjonen, at det var i Guds plan for meg? Jeg tror ikke det, men av og til tillater Herren at noe skjer som endrer ens planer. Og av og til forstår vi ikke hvorfor. Uten sammenligning forøvrig - Apostlenes gjerninger forteller at apostelen Paulus la planer om å reise til to steder - men begge gangene hindret Den Hellige Ånd ham fra å gjøre det.

I dag ble jeg så minnet om kvinnen som brukte en hel krukke med salveolje på Jesus og sløste den bort på Ham. Det var en handling i tilbedelse. Mitt - og alle andres kall - er først og fremst å være til for Ham. Giveren er viktigere enn gaven. Og Giveren er viktigere enn tjenesten.

Mitt kall er å bøye seg i ærefrykt for Ham og sløse livet mitt på Ham. 2017 er for meg først og fremst tilbedelsens år. Da må jeg også lære meg til å takke Ham selv når jeg ikke forstår Hans veier.

Fengselsansatt løslot kristne etter at Jesus viste seg for ham i en drøm

Fire kristne ble nylig mishandlet og fengslet for sin tro i et land i Midt-Østen. Av sikkerhetsmessige årsaker kan jeg ikke opplyse hvilket land det dreier seg om, og når du får høre resten av historien forstår du godt hvorfor! Historien har vi fått del i gjennom en av våre kontakter.

De fire ble torturert daglig og de fikk svært lite mat. Den tredje dagen de satt fengslet fikk de besøk av en fengselsansatt med høy rang. Det besøket skulle endre alt. Mannen kunne nemlig fortelle at han hadde hatt fire drømmer om Jesus og i drømmen hadde Jesus sagt at han skulle gå til de troende i fengselet for å snakke med dem. Ikke lenge etter dette besøket ble de fire kristne satt fri.

Den høytstående fengselsansatte kunne fortelle at han den første natten hadde sett Jesus sittende på en trone. Et sterkt lys strålte omkring Ham, og det var millioner av engler der. Jesus hadde vist ham Hans naglemerkede hånd. Mannen hadde den samme drømmen to netter etter hverandre. Drømmene førte til at mannen ville vite mer om Jesus, og søkte på Internett.

Neste dag hadde han nok en drøm. Denne gangen talte Jesus til ham: "Mine barn blir torturert i fengselet ditt. Jeg overlater dem til deg. Mine barn er mine øyensteiner."

Og slik ble det at de fire - to pastorer og deres to medarbeidere - som drev med bibeldistribusjon og husmenighet - i dette landet, ble satt fri.

En beder med helbredelsens nådegave

Gud har gitt mange gaver til sin menighet. En av dem er helbredelsens nådegave. En av de som tjente Herren med denne gaven var den hellige Maroun, eller Maron, som han også er kjent som. Hans historie går helt tilbake til menigheten i Antiokia.

Hellige Maroun var en syrisk kristen munk fra det 4 århundre hvis etterfølgere etter hans død, grunnla en kristen bevegelse som i dag er kjent som den maronittiske kirke. Han ble født i år 345 i byen Cyrus i det som nå er det sørlige Tyrkia, ikke så langt fra den syriske byen Aleppo.

Han var opprinnelig prest, men valgte å trekke seg tilbake til Taurus-fjellene hvor han levde som munk. Hens hellighet og helbredelsestjeneste gjorde at mange mennesker oppsøkte ham fra hele imperiet. En av dem var den hellige Johannes Chrysostomos, som skrev til ham rundt år 405 og uttrykte sin kjærlighet og respekt og ba samtidig om forbønn fra Maroun. Det sies nemlig at Maroum og Johannes Chrysostomos hadde studert sammen i Antiokia, som på dette tidspunktet var den tredje største byen i Det romerske imperiet.

Hellige Maroun's liv var et liv i stillhet, tilbaketrukkethet og bønn. Han var også kjent for sin enkelhet og sin ekstraordinære lengsel etter å leve i Guds hellige nærvær. Det var dette Guds nærværet folk kjente igjen og som gjorde at så mange oppsøkte ham. Folk kom til ham både fra Syria og Libanon. Mange for å bli bedt for, og mange opplevde å bli mirakuløst helbredet.

Han levde under åpen himmel i nærheten av et avgudstempel som han hadde omgjort til en kristen kirke. Han la også ut på misjonsreiser, og over alt han kom forkynte han Kristus.

Han døde i år 410. Det er ukjent hvor han er begravet. Hans undervisning ble gitt videre av hans disipler.

Sammen med venner i Den maronittiske kirken takker jeg Gud for den hellige Maroun i dag, og ber om at Herren oppreiser mange som han. Vi trenger sårt helbredelsens nådegave i kirken i dag. Det er så mange behov.

Elfleda - trøster og sjelesørger

Elfleda (653-714), hvis minnedag vi feirer i dag, ble helt fra sine barnsben av, innviet til Herren. Hennes foreldre gav henne til Herren etter at kong Oswy vant i slaget over Penda av Marcia i 654.

Hilda av Whitby tok seg av henne, og etter hvert ble hun Hilds nærmeste medarbeider som abbedisse ved det berømte klosteret i Whitby.

Elfleda var en nær venn av hellige Cuthbert, og møtte ham på øya Ciquet, hvor hun ba ham om råd. Elfleda var kjent som en trøster og den beste sjelesørgeren i hele området. Blant annet overfor hl.Wilfrid.

I dag ber vi denne bønnen sammen:

"Hellige Ånd, Trøster og Rådgiver, lær meg Dine veier og Din sannhet, slik at jeg kan trøste og gi råd til de som kommer for å søke min hjelp og oppmuntring med den trøst og de råd som kommer fra Guds eget hjerte. Amen."

Billedtekst: Ruinene av klosteret i Whitby.

Brennende lidenskap for Sion, del 1

Herren Gud taler gjennom profeten Sakarja og sier: "Rop ut disse ordene: Jeg er meget nidkjær for Jerusalem og Sion!" (Sak 1,14). Det samme budskapet gjentas i kapittel 8,2, her i 2011-oversettelsen: "Jeg brenner for Sion med stor lidenskap..."

2017 er et meget spesielt år for alle kristne som er interessert i Israel og det profetiske ord. Den protestantiske reformasjonen som vi i år feirer 500 års jubileet til  gjorde det mulig for alle kristne å kunne lese Bibelen og gjenoppdage sannheten om at Gud fremdeles hadde planer for det jødiske folk i deres eget eldgamle hjemland. Men i år kan vi også feire to andre milepæler: Det er i år 100 år siden Balfour erklæringen som førte til at Storbritannia etablerte et jødisk nasjonalt hjemland i det de kalte Palestina. Mens den protestantiske reformasjonen hadde sin begynnelse i oktober 1517, ble Balfour erklæringen undertegnet i november 1917. Som om ikke dette var nok: I år er det også 50 år siden byen Jerusalem ble gjenforenet under israelsk styre. Det skjedde i forbindelse med seks-dagers-krigen i juni 1967.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på det som skjedde i forbindelse med Balfour-erklæringen og det som skjedde under seks-dagers-krigen. Men vi starter mye før: med begynnelsen! Det er alltid interessant å se på hva som er opprinnelsen til noe, og spesielt for de som er interessert i det profetiske ord.

Derfor startet jeg med ordene fra profeten Sakarja for å understreke at Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har et helt spesielt forhold til Israel, til Jerusalem, til Sion. Det understrekes med ordene: "Jeg brenner for Sion med stor lidenskap..."

Temaet: jødenes tilbakevending til Løftets land, er da så sentralt at det berøres i selve sentrum av enhver troende jødes liv: gudstjenesten. I kvedsbønnen, Tefilah, som faktisk er gudstjenestens hovedbønn og som blir bedt stående med retning mot Jerusalem, er det en bønn for landet, og spesielt for Jerusalem, og om en tilbakevending dit:

"La den store basun lyde til vår befrielse, og løft banneret til samling for de landflyktige, og før oss sammen fra jordens fire hjørner. Velsignet være Du, Herre, som samler Ditt folk, Israels forfulgte..."

Ikke minst kommer denne djupe lengselen etter å vende tilbake til Israels land frem i feiringen av Pesach, påsken, for alle de som var spredt omkring blant folkeslagene etter Jerusalems fall i år 70 etter Kristus. Da skuet man ikke bare tilbake i jødenes historie, om den store befrielsen fra slaveriet i Egypt, men man så samtidig fremover og dette uttrykkes ved ønsket: Neste år i Jerusalem!

På den store fastedagen til minne om Jerusalems og ikke minst Tempelets ødeleggelse i henholdsvis år 586 før Kristus og år 70 etter Kristus leses Klagesangene i synagogene. Innimellom lesningen skyter man inn bønner som gir uttrykk for lengselen etter å få vende hjem, til Jerusalem, til Sion.

En av de mest kjente av disse bønnene er skrevet av rabbineren Jehuda Halevi. Han var utvilsomt Middelalderens største jødiske dikter. I denne bønnen får vi del i lengselen etter Det lovede land, og da særlig etter Jerusalem, men vi får også del i sorgen og lidelsene i eksilet og sist men ikke minst et sterkt håp om å få vende tilbake:

"Når jeg gråter over din lidelse, er det som sjakalers klage. Men ser jeg i drømme dine adspredte vende tilbake, da er jeg som en harpe, beredt til sang for deg."

(fortsettes)

La oss ikke komme i fristelse

I går fikk jeg en påminnelse. Ordene fra Herrens bønn kom så sterkt til meg:

"Og la oss ikke komme i fristelse ..."

Fristelse kan være så mangt, ikke nødvendigvis noe som har med urenhet og synd å gjøre. Det kan også være en fristelse å bli opptatt med noe som ikke handler om ens kall, eller for den saks skyld, om den spesielle tiden jeg lever i akkurat nå. Jeg tror nemlig at det er en tid for alt, slik Forkynneren forteller oss. Og at det er viktig å forbli i den spesielle tiden Gud har kalt oss inn i og ikke la seg distrahere og få et splittet sinn hvor man dras i alle mulige retninger. Det gir nemlig ikke bare uro for ens sjel, men også tærer på våre krefter.

Man kan fristes, ikke bare til det onde, men til det gode og dermed gå glipp av Herrens aller beste.

I går holdt jeg på å falle for fristelsen - til å oppholde meg med ting som ikke angår den tiden Herren har for meg nå.

Når jeg leste om Linnea Hofgren som spurte Herren om hva som var hennes kall, ble jeg så grepet av noe av det Herren sa til henne:

"Du skal være til for meg."

Det er litt av et kall. Når jeg skrev dette i en bloggartikkel, som ble publisert fredag 27. januar, siterte jeg også 1.Mos 17,1 som handler om Abrahams kall: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt."

Dette er også mitt kall i den tiden jeg lever i. Med tid mener jeg årstid eller sesong. Akkurat slik som det ordinære livet har en vår, en sommer, en høst og en vinter, har det åndelige livet det. Eller en tid for ...., som Forkynneren taler om. Vi snakker om åndelige prosesser. Det er viktig at vi forblir i dem så lenge Gud vil.

Men da er det veldig lett å bli fristet - distrahert. Ber derfor om å være fokusert på det jeg skal.

Jeg er blitt så glad i det "nye" Fadervåret:

"Og la oss ikke komme i fristelse..." Det kjennes mer riktig enn å be: "Led oss ikke inn i fristelse", for Gud frister jo ingen.

Billedtekst: Lev for mitt ansikt!

Anglikanske biskoper sier nei til samkjønnede ekteskap

Biskopene i The Church of England har kommet til en helt annen konklusjon enn biskopene i Den norske kirke. Etter en to år lang diskusjon annonserer de nå at de ikke vil godkjenne samkjønnede ekteskap. De vil derimot forsvare det bibelske ekteskapet mellom en mann og en kvinne.

Det er den engelske avisen The Guardian som skriver dette.

Biskopenes rapport som nå foreligger kommer etter en to år lang intern diskusjon biskopene imellom og samtaler mellom legfolk og prester. Reaksjonene fra homofile innen The Church of England, eller Den anglikanske kirken som den også kalles, har ikke latt vente på seg. De er både sinte og svært skuffet.

Biskop Graham James av Norwich sier i en uttalelse at kirken ikke skulle "justere sin lære til samtidens spesielle strømninger". Han kom med uttalelsen når rapporten ble presentert på en pressekonferanse nylig.

Biskopene understreker at rapporten er å anse som en del av en pågående prosess, og ikke som et endelig svar i sakens anledning.

Billedtekst: Erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby.

Når Herren kommer for å hente oss

I ørkenfedrenes visdomsord er det en fortelling om de siste øyeblikk i livet til abba Sisoes den store. Da han lå for døden, begynte ansiktet hans å skinne som solen. 

"Se, abba Antonios er kommet", utbrøt han kom og litt senere føyde han til: "Se, apostlenes kor er kommet."

Hele tiden ble ansiktet hans stadig mer lysende. Så syntes det som om han snakket med noen, og disiplene som sto rundt ham spurte hvem det kunne være. 

"Englene er kommet for å ta meg med", svarte han, "men jeg har bedt dem å gi mer tid - slik at jeg kan angre litt". 

Disiplene var overrasket over dette: "Du trenger ikke å angre, fader", innvendte de.

"I sannhet", svarte han, "inne i meg vet jeg ikke om jeg engang har begynt."

Så ble utstrålingen fra ansiktet hans enda mer blendende, og de hadde alle dyp ærbødighet for ham.

"Se, Herren er kommet", ropte abba Sisoes, og så døde han.

(Gjengitt i Biskop Kallistos Ware: Hvordan blir vi frelst". Hellige Trifon Skita 2014, side 48. Norsk oversettelse ved Jon Wetlesen)

Ninive-fasten - fasten før Den store fasten

Som et lite forvarsel om at Den store fasten nærmer seg, gir de orientalske kirkene - syrerne, kopterne og armenerne - oss en gave: Den tre dager lange Ninive-fasten. Den inntreffer tre uker før Den store fasten før Herrens strålende påskedag.

Ved siden av selve fasten er dette en god anledning til å lese Jona-boken med sine fire kapitler. Den er absolutt verd å leses. Det er interessant å merke seg at Jesus anerkjente Jona som en profet, og taler om det som Jona forteller om som noe som faktisk har skjedd.

Ninive-fasten har aldri vært mer aktuell enn nå. Vi kan ta del i den som en solidaritetshandling med alle våre trosssøken på Ninive-sletten som har vært og fremdeles er utsatt for forfølgelse. Er det i hele tatt noen kristne igjen der?

Ninive-fasten er en såkalt "streng faste", og på samme måte som folket i Ninive gjorde bot, er dette også for oss en anledning til å bekjenne sine synder og vende om. Det er alltid aktuelt.

Guds rike

"Hvis vi leser politiske, sosiale og økonomiske emner primært gjennom målestokken "høyre", "venstre" eller "liberal" og "konservativ", mister vi det bibelske perspektivet. 

Guds rike opererer med en helt annen beregning: det trøster de undertrykte, og gjør stort sett alle andre opprørte."

- Howard A Snyder, metodist og professor i teologi og kirkehistorie. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Evangeliene og troen endres ikke med tiden

Det er så mange røster i dag. Mange motstridende røster. Alle krever vår oppmerksomhet.

Og mange ting er i endring. Ikke minst den kristne troen. Det er ikke lenger selvsagt hva den er. Den omdefineres og tilpasses. Som klær og mote.

Og menneskene blir urolige. Lar seg drive hit og dit med skiftende vinder og vær. Og tar seg lærere som det måtte passe. Bare det kjennes godt. Da er det rett for dem.

Men den kristne troen er en OVERLEVERT tro. Fra Jesus og apostlene. Den kommer tydeligst til uttrykk i våre felleskirkelige trosbekjennelser: Den apostoliske og Den nikenske. Jeg har valgt å holde fast ved dem, fordi de gir uttrykk for den tro som en gang for alle, ja, så sier Skriften, er overgitt eller overlevert de hellige. Du kan sjekke med hva som står i Judas vers tre!

2017 er året da jeg på nytt vender meg til evangeliene og vil konsentrere meg om dem. Hensikten er å lære den Herre Jesus bedre å kjenne. Ikke bare ordene Hans, men Hans liv og gjerning.

I Kristi himmelfartskapellet har vi den vane at vi alle reiser oss når den hellige evangelieteksten leses. Det er for å vise ærbødighet for vår Frelsers liv og ord. Det betyr ikke at vi ikke har ærbødighet for de andre skriftene i Den hellige historien, men det er nå noe spesielt med Jesus! Han som er begynnelsen og slutten. Han som er Gud kommet i kjød.

Av og til tenker jeg som så at vi oppholder oss vel mye i brevene, og vi leser lite i evangeliene. Derfor er jeg glad for vi alltid lytter til evangeliene stående - for liksom å understreke deres store betydning. Uten dem ingen kristen tro. Alt bygger på dem.

Og jeg kjenner på glede og takknemlighet for den tro som en gang for alle er blitt gitt oss. Jeg har intet behov for å endre den, selv om jeg lever i 2017. Det gir en egen ro og trygghet å holde seg til noe som har holdt i 2000 år. Jeg har tatt stilling. Jeg holder meg til det som er blitt overlevert, den overleverte troen, fra apostlene og den tidlige kirken. Det har vist seg å holde i tid og evighet.

Billedtekst: The Book of Kells.

Huset med de mange rom

Ordene fra Joh 14,1-2 fikk en spesiell betydning for meg denne helgen:

"La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?"

Helga har vært spesiell tøff på grunn av mye smerter og svimmelhet, uro og lite søvn.

I stor kroppslig skrøpelighet kjente jeg på en djup takknemlighet over å ha et hjem hvor jeg kunne få lov å være svak. Et trygt sted å søke ly. Og jeg tenkte over hvor lett det er å betrakte sitt eget hjem som noe selvsagt. Egentlig er det jo virkelig noe å takke Gud for. Det er ikke selvsagt for mange mennesker jorden rundt.

Og jeg tenkte på det Jesus sier: at Han har gjort et sted for oss den dagen vi flytter herfra. Jeg elsker dette: "I min Fars hus er det MANGE rom."

Ikke et hvilket som helst sted, men "Min Fars hus". Huset til den Far som Jesus har presentert for oss. Huset hvor det er plass til mange. Oss alle.

Den ukjente salmisten som skrev Salme 91 hadde forstått dette:

"Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til." (v.1-2)

Det er det jeg har gjort denne helgen: funnet nattely i skyggen av Den veldige. Det gir ro til en urolig sjel.

Billedtekst: Rommet til bror Roger, grunnleggeren av kommuniteten i Taize.

Druer, askese og livsglede

Den hellige Teresa av Avila og Johannes av Korset møttes en dag over et måltid. Noen kom med druer til dem. Johannes utbrøt: "Jeg skal ikke ha noen. Altfor mange mennesker får ikke smake druer." Teresa svarte: "Men jeg tar derimot gjerne noen, for på den måten kan jeg lovprise Gud for dem."

Gjengitt i boken "I alle ting en stille glede", av bror Roger av Taize.

Fredens Gud

"Fredens Gud,
Du vil ikke at vi hele skal gå med uro,
men heller ha en ydmyk anger i våre hjerter.
Den er som en bølge av tillit
som gjør det mulig for oss
å legge alle våre feiltrinn på Deg.
Og da, i lyset av tilgivelsen,
oppdager vi litt etter litt, 
en hjertes fred."

"Jesus, vårt hjertes glede.
Helt siden din oppstandelse har du lyst i vårt indre.
Selv når vi er sårbare og har mistet alt, kan vi si til Deg:
Vi elsker Deg uten å ga sett Deg, og vi ønsker å elske Deg av hele vår sjel og av hele vårt hjerte."

- Bror Roger av Taize (bildet) i boken "I alle ting en stille glede."

På randen av krig, del 26

Dette området av Linz i Østerrike (bildet) ble hjemmet til et blomstrende anabaptistisk fellesskap i 1520-årene  ledet av brødrene Wolfgang Brandhuber, Hans Schlaffer og andre. De troende her hadde alt felles, men hvert utvidede hushold ble sin egen 'kjerne-familie', ledet av familiens hode, på en måte ikke ulikt den moderne patriarkalske bevegelsen. Men myndighetene sørget for å ødelegge disse fellesskapene i 1529.

Vi kom oss over elva Enns og til byen Linz. Den har 120.000 innbyggere. 72 av våre brødre og søstre ble offer for myndighetene her og ble drept for sin tros- og overbevisning. Det skjedde i 1529. Vi dro også til byen Wels. Her ble 10 av våre trossøsken drept. Vi dro så til Salzburg hvor 38 av våre forfedre led martyrdøden.

Deretter dro vi til Basel i Sveits. Byen har 160.000 innbyggere. Vi er nå i Frankrike. Her er det mange flokker med storfe, og mange sauer og gjerder over alt. Franskmennene har få barn, og de beklager seg over at de dør ut. For hvert barn som fødes betaler myndighetene en stor sum.

Basel, langs Rhinen i Sveits. Hovedsete for kristne biskoper tilbake til Romertiden. Byen har også vært et hjem for mange anabaptister til ulike tider. The St.Chrischona Pilgermission støttet av mennonitter fra Sveits og det sørlige Tyskland har fortsatt sitt arbeid på dette stedet siden 1840.

3. august ankom vi Paris klokken tre om ettermiddagen. Byen har fem millioner innbyggere. Her ble vi møtt av Hardy Arnold. Han gav oss en broderlig omfavnelse og vi snakket om mange ting. Vi trengte en tolk på vår vandring rundt i byen. Vi gikk til den store verdensutstillingen. Vi kan ikke beskrive alt det vi så der med noen få ord. Høye tårn, med heiser, en telefon hvor du kan se personen du snakker med, solen, månen, stjernene, regn, snø, skoger - alt dette synes så virkelig. Russland viser frem mest maskiner og høye bygninger.

Verdensutstillingen i Paris i 1937, beskrevet her av Michael Vetter. Folk fra hele verden deltok i denne ekstraordinære begivenheten, men lite kunne de ane om hvordan Paris ville se ut om bare noen få år etter.

24. august reiste vi fra Paris med tog gjennom et bølgende landskap med mye busker og små trær, opp til den engelske kanal, og der gikk vi fra toget ombord i et skip. Det var så tåkete at skipet måtte la sitt horn lyde hvert andre minutt. Vi anløp Newhaven i England. Tollere gikk gjennom bagasjen vår. Det tok ham 50 minutter. Vi takker Gud for at det gikk bra. Bakkene her er hvite, og kuperte med en god del trær, busker og hekker.

Om kvelden den 24. august kom vi til London og vi oppholdt oss der natten over.

25. august forlot vi London klokken 11 på formiddagen og klokken 2 om ettermiddagen møtte våre brødre og søstre oss noen kilometer fra gården på en vennlig måte. Vi ble møtt med sang fra hele fellesskapet. Men det virket ikke som enheten dem i mellom var like sterk som før. Kjærligheten og tilliten var redusert. Jeg ledet bønnesamlingen og leste fra Filipperbrevet 2.

Tilbake i England til de vakre åsene i Cotswold. Et flott sted for de troende å vokse opp - bortsett fra at flesteparten av dem var tyskere, attpåtil pasifister, har alt felles, og det mens den største krigen i menneskehetens historie var i ferd med å bryte løs.

26. august var en overskyet dag. Det ble tresking og halmen ble bundet på nytt ved hjelp av et bindemiddel som var plassert på baksiden av treskemaskinen. Hveten kommer fra maskinen i fire kvaliteter. Nekene fraktes på en skinne med to hjul og halmen ble raskt solgt. Når treskingen var over hadde vi over 666 tønner hvete, 320 tønner rug og 200 tønner havre. De har 60 melkekyr og fire melkemaskiner.

Klærne, som er en gave fra Canada, har kommet. Hvilken glede det utløste! De ble pakket ut og en del av dem distribuert, mens resten ble gjemt til jul. Emma Basel ropte ofte ut: Å, så vakkert!

27. august kom Emma Basel gråtende. Hun hadde hørt at vi skulle reise tilbake 17. september. Hun sier at det er så mye som skulle ha vært ordnet opp i.

28. august fikk vi et kjært brev hjemmefra og var veldig glad for å høre fra dem. Regnet øser ned.

(fortsettes)
----
Dette er del 26 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember, del 23 torsdag 29. desember, del 24 tirsdag 10.januar og del 25 mandag 16. januar.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

Kristne ungdommer vil forvandle Sentral-Asia med evangeliet

Det skjer spennende og ikke minst oppsiktsvekkende og gledelige ting i Sentral-Asia!

Unge skolerte ungdommer er i ferd med å forvandle dette området av verden, som i alt vesentlig grad er muslimsk, for Kristus. Det hele skjer på en stillferdig måte.

Veksten i islamsk fundamentalisme gjorde 2016 til det verste året hva angår forfølgelse av kristne.

Om du er en kristen og lever i en av de fem tidligere sovjetiske republikkene: Usbekistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan eller Turkmenistan kan du forvente latterliggjøring, sjikanering, eller fengsling, om du forteller andre om din tro.

Til den kristne TV-kanalen CBN News forteller Maxim fra Tadsjikistan:

"Når myndighetene oppdager at noen har blitt kristne, vil de samle slektninger, familie og venner til den anklagede, og bringe ham eller henne foran en islamsk domstol. Den som er blitt kristen må så velge mellom familie og venner og Jesus."

25 år etter at Sovjetunionen kollapset og disse fem republikkene fikk deres uavhengighet, har disse såkalte "stan-landene", blitt svært fiendtligsinnede mot kristne. De har innført lover, som i utgangspunktet skulle brukes til å bekjempe ekstremisme innen Islam, men lovene har i alt vesentlig grad blitt brukt mot kristne. Sørlig baptister har vært utsatt for forfølgelse.

Dr Michael Cherenko, som arbeider med spørsmål knyttet til religionsfrihet, sier i et intervju med CBN News:

"Disse lovene har tvunget de kristne til å bli mer kreative og finne nye måter å dele evangeliet på."

Cherenko tror at mens kristne menigheter vekker mistenksomhet, så legges det ikke så lett merke til relasjoner mellom mennesker.

"Vi har oppdaget at det å være et vitne for Kristus på arbeidsplassen sannsynligvis er den eneste sikre og effektive formen for evangeliseringen av disse sentral-asiastiske landene," sier Chenenko.

Nylig ble det holdt et seminar med 500 unge nøkkelpersoner fra dette området. Bak initiativet sto Mission Eurasia, en misjonsorganisasjon med baptistiske røtter, ledet av Sergeij Rakhuba. Denne organisasjonen arbeider i 13 av de landene som en gang utgjorde Sovjetunionen. Disse 500 ungdommene har visjoner og drømmer om hvordan de kan forvandle de fem "stan-landene" med evangeliet. La oss støtte dem i våre forbønner.

Skjønnheten hos et menneske

"Skjønnheten hos et menneske ligger i deres kapasitet til å akseptere hvem de er, akkurat slik de er; ikke leve i en verden av drømmer og illusjoner, i sinne eller fortvilelse, i et ønske om å være en annen enn den de er, eller forsøke å flykte fra realitetene.

De erkjenner at de har en rett til å være seg selv

Og der, oppdager de at de er elsket av Gud, at de er unike og viktige for Gud og at de kan gjøre ting for andre."

- Jean Vanier (bildet) i boken Seeing Beyond Depression, side 87. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

India: Evangelist fra Gideon kjemper for livet etter å ha blitt angrepet av radikale hinduer

En 47 år gammel evangelist fra India, Dr Kusuma Anjeneya Swamy, kjemper for livet etter at han ble angrepet av en gruppe radikale hinduer for å ha distribuert nytestamenter. Han ble så mishandlet at han har fått en stor hjerneblødning og har havnet i koma.

Det brutale angrepet fant sted i Hyderabad 21. januar. I den siste tiden har det vært flere angrep på kristne i denne byen.

Evangelistens kone, K. Sujata, forteller til International Christian Concern, at mannen som vanlig tok med seg en veske full av nytestamenter og gikk ut på gaten denne dagen. Dr. Swamy begynte å dele ut nytestamenter i en park da en gruppe radikale hinduer gikk til angrep. Selve angrepet er filmet og viser en stor brutalitet.

En av angriperne roper: "Vi vil brenne deg og se om Jesus kan redde deg fra flammene." Mobben dro han med til en lokal politistasjon hvor politimennene fortsatte med å trakassere ham.

Dr. Swamy har i mange år vært en regional representant for Gideon.

La oss huske ham og hans familie i våre forbønner.

Gudstjenesten før gudstjenesten

Det finnes en gudstjeneste før gudstjenesten! I vinterhalvåret møtes noen trofaste medarbeidere i Kristi himmelfartskapellet - Ragnhild, May Sissel og Marie - gjerne en drøy time før de andre kommer, for å gjøre i stand til gudstjenesten på torsdager.

Nattverdbordet skal dekkes med kalk og diskos til brødet, og disse skal dekkes til, lysene på bordet skal tennes. Deretter lysene på korset og i andre lamper og holdere. Boken med kirkeårets tekster tas frem, og rette lesetekster for dagen finnes frem. Salmer som skal synges velges ut, mens salmebøker og liturgiheftet vårt legges klart på stolene. Og ikke minst - det skal tennes opp i ovnen.

I går var vi så heldige at noen hadde tent opp i ovnen på forhånd. Det var virkelig en velsignelse! Det var pluss 10 grader når vi kom, og da er det lett å fyre resten av kvelden.

Så bes det bønner - og enda har har ikke gudstjenesten begynt. Eller har den det? Jo, det har den. Alt dette er også en del av vår gudstjeneste - og jeg kjenner på en djup, djup takknemlighet for å få være med - både med forberedelsene - uke etter uke, år etter år, og med selve gudstjenesten - både Ordets og Brødets del som liturg.

Så er vi så heldige - eller rettere sagt velsignet - at vi har en "kirketjener" som måker snø, bærer inn ved, rydder og steller og holder alt så vakkert rundt oss. En stor takk til vår kjære Hans. Hans arbeid er også en del av gudstjenesten. Og det er også arbeidet til en annen "kirketjener", Marianne, som vasker og rydder og gjør alt så vakkert, og Finn-Rune som er der tidlig om morgenen for å be.

Billedtekst: Kurt Urholt har tatt noen flotte bilder av Kristi himmelfartskapellet. Bildene har han stilt til disposisjon for oss. Det er litt av en velsignelse. De er en gudstjeneste i seg selv.

Den strålende festen til Herrens ære

I dag har jeg gledet meg over dette bildet av gamle Simeon som holder Jesusbarnet i sine hender, og jeg ser frem til å feire kyndesmesse i Kristi himmelfartskapellet i kveld.

Jeg elsker historien om profetinnen Anna, Fanuels datter og den gamle profeten Simeon. Deres liv taler om trofasthet, hengivenhet og ikke minst Gudsfrykt. De ventet - på Israels trøst. Fordi de gransket de profetiske skriftene og levde i bønn kjente de tiden de levde i, og de opplevde at Guds løfter gikk i oppfyllelse rett foran deres øyne.

Feiringen av Kyndelsmesse går helt tilbake til 300-tallet. Dette var en av de store gledesfestene i den tidlige kirkens historie. Bakgrunnen for den hadde sin bakgrunn i jødenes lov om at hvert guttebarn som åpner morslivet, skal ofres til Herren. Når et barn skulle barnets mor 40 dager etter fødselen dra til Tempelet i Jerusalem for å ofre et lam. Men av teksten hos Lukas ser vi at Maria og Josef bar frem to turtelduer. Det var de fattiges offer.

Kyndelsmessen forteller oss om vår Frelsers jødiske arv, og den troskap Maria og Josef viser mot den. Dagen er en innvielsesdag, også for oss. Vi gir oss til Guds vilje med våre liv.

Det finnes en beretning av pilegrimen Egeria hvor hun beskriver et besøk i Jerusalem på 400-tallet hvor det ble feiret Kyndelsmesse. Dagen ble innledet med at det man gikk i prosesjon til Oppstandelseskirken. Og den ble feiret med stor glede. Kyrillios av Aleksandria (400-tallet) kaller den for "Den strålende festen til Herrens ære."

Ingen fremtid for kristne i Mosul

Ifølge en seniorforsker ved The International Center for Radicalization Studies vil det ikke finnes noe slikt som et "etter-IS-Mosul". Drastiske tiltak må til for å sikre mangfoldet i det nordlige Irak etter at Mosul blir befridd for IS. Området er blitt holdt av terrorgruppen i mer enn to år. Det vil ta lang tid - om det i det hele tatt er mulig - at kristne kan føle seg trygge her.

Charlie Winter, som er seniorforsker The Internastional Center for Radicalization Studies, som har base ved Kings College i London, sier at IS har i sitt propaganda-materiell har sammenlignet Mosul med den saudi-arabiske byen Medina mens Mohammed levde.

Det var i en tale 25. januar i år i London at Winter sa at det ikke finnes noe slikt som et Mosul etter IS. Det vil fremdeles finnes IS sympatisører der som vil gjøre det umulig for kristne å kunne overleve.  Det betyr i klartekst at det ikke finnes noen fremtid for kristne i denne byen. Irak har hatt en av de eldste kristne bosetningene i verden. Nå tynnes det kraftig i rekkene. Siden oktober i fjor har det pågått store militære operasjoner i byen med tap av mange menneskeliv.

Foto: IBTIMES.

Solidaritet i svakhet

"Gleden er skjult i medlidenheten. Ordet medfølelse betyr bokstavelig 'lide med'. Det synes likevel usannsynlig at det å lide sammen med en annen person skulle frembringe glede. Likevel - det å tilbringe tid sammen med en person i fortvilelse, dele tid med en venn som er i forvirring og usikkerhet - slike erfaringer kan gi oss en djup glede.

Ikke lykke, ikke begeistring, ikke stor tilfredsstillelse, men en stille glede av å være der for en annen og leve i djup solidaritet med brødre og søstre i den menneskelige familien.

Ofte er dette en solidaritet i svakhet, i sønderbrutthet, i sårbarhet, men den leder oss til selve gledens sentrum, hvilket handler om å dele vår menneskelighet med andre."

- Henri Nouwen. Her avbildet med en klovn. Henri Nouwen hadde et helt spesielt forhold til klovner og mennesker som arbeidet i sirkus. En av bøkene hans har tittelen: En klovn i Rom. Norsk oversettelse av denne artikkelen, som er publisert av Henri Nouwen Society: (C) Bjørn Olav Hansen

Når livet blir nattsvart - og likevel bli bevart i troen

Livet er neimen ikke selvsagt, ikke troen heller.

Forleden dag ble jeg sittende sammen med en god venn og mimre om dager som har vært. Om mennesker vi har møtt og mennesker vi kjenner. Noen av dem har det gått bra med, andre har livet faret ille med. Ekteskap har litt skibbrudd. Andre har brent seg ut. Noen sliter med tunge sykdomsdiagnoser. Andre har mistet troen og kaller seg ikke lenger kristne.

Slike samtaler gjør noe med deg. En ting er i hvert fall sikkert: ingen av oss må finne på å hovere over andres livsskjebne, om vi skulle føle at det har gått sånn noenlunde bra for oss. For ingen av oss kjenner virkelig den vrangsiden av livet som de har erfart. Det er nemlig deres historie, og deres erfaringer. Det jeg kan gjøre er å lytte. Og vise barmhjertighet og ømhet.

Ekstra trist synes jeg det er å høre historiene om mennesker som har mistet troen på Jesus.

Det ligger ofte en sterk historie bak en beslutning om å vrake det man trodde på en gang. Historier om bønnesvar som ikke kom, i hvert fall ikke slik man ønsket, skuffelser over andre troende, krenkelser man er blitt utsatt for eller det har vært sykdom som har tært på sjelen. Eller et møte med overivrige kristne som har tvunget seg inn på dem med sin overbevisning.

Å bli bevart er ingen selvfølge - bare nåde.

Underveis gjennom livet har jeg erfart at troen bærer også gjennom svært tunge sykdomsdager, men da handler det mer om at jeg har lagt meg til hvile i Guds armer, enn om at jeg har tatt meg sammen og forsøkt å leve. Da handler det mer om at jeg hviler i kirkens tro, ikke i min egen.

Om jeg har oppgitt Jesus, har ikke Jesus oppgitt meg. Det gir meg håp for alle mine venner som ikke lenger bekjenner seg til kristen tro. Jeg tror på Håpets Gud.

Den bibelske visdommen, del 1

"Ser du en mann som er vis i egne øyne? Det er mer håp for dåren enn for ham", sier Guds ord. (Ord 26,12) Guds ord advarer oss mot å være "vise i egne øyne, men frykte Herren" (Ord 3,7).

Med dette som utgangspunkt forstår man at man trenger en høyere form for visdom enn det mennesker kan gi, så jeg har gjort det å be om Guds visdom som et prioritert bønneemne for 2017:

"Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud - for Gud gir til alle, villig og uten bebreidelse - så skal han få den." (Jak 1,5)

Gud svarer altså mer enn gjerne på en slik bønn! Han gir villig, og uten noen form for bebreidelser. Men hvordan ser den himmelske visdommen ut? Hva består den av? Vi skal se litt nærmere på dette med utgangspunkt i Jakobs brev:

1. Guds visdom er en gave 

Den bibelske visdommen er først og fremst en gave.  Den finnes i Gud alene. Derfor må den søkes der den finnes: I Guds ord.

"Hvem er vis og forstandig blant dere?", spør Jakob. (3,13)

Underforstått, den som søker Guds visdom: "Men den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, den hykler ikke..." (3,17)

Her ser vi kvaliteten ved den bibelske visdommen. Viktigst av alt: den kommer ovenfra. Fra Gud.

2. Bibelsk visdom er tydelig

Det er ingen tvil om hva den bibelske visdommen er! Den er forskjellig fra verdens visdom. Denne verdens visdom er: "sanselig og djevelsk" (3,15) og gir seg utslag i "misunnelse og selvhevdelse og uorden og alt det som ondt er" (3,16).

3. Bibelsk visdom er praktisk

Guds visdom er, i følge Jak 3,17
1) Ren
2) Fredselskende
3) Forsonlig
4) Føyelig
5) Rik på barmhjertighet og gode frukter
6) Upartisk
7) Uten hykleri

Bibelsk visdom inneholder kunnskap, men ikke bare kunnskap alene, den hjelper oss også til å anvende den på ulike områder av livet.

(fortsettes)

Bengt Pleijel - prest, sjelesørger og beder - 90 år

I dag fyller en markant luthersk prest og sjelesørger, hele Nordens, Bengt Pleijel, 90 år. Ikke minst gjennom sitt forfatterskap har han vært til stor velsignelse for mange her i Norge. I årene 1964-1989 var han forstander for Åh stiftsgård i Ljungskile i Bohuslen, og hit har mange kommet for å få del i åndelig veiledning og en rik bibelsk undervisning.

Bengt Pleijel har vært en av forgrunnsskikkelsene i den karismatiske bevegelsen innen Den svenska kyrkan. Han har klart å forene det liturgiske med Åndens frie vind og kraft, og har selv etter at han ble pensjonist vært en mye benyttet taler i mange sammenhenger. Innen den svenske Oas-bevegelsen har han ikke bare vært taler, men også en trygg teologisk rådgiver.

Hele tiden har Bengt Pleijel stått klippefast på Guds ord og har ikke veket en tomme fra klassisk kristen tro. Dermed har han vært modig nok til å ta stilling i vanskelige spørsmål, og på den måten hjulpet mange til å gjøre det samme. Den oppegående 90-åringen er et åndelig forbilde for mange, ikke bare for lutheranere.

Jeg stiller meg i en lang, lang rekke av gratulanter denne dagen som ber om at dagen i dagen og alle dager som kommer må fylles med Guds gode fred.

Kristne syrere utvist fra USA

To syrisk-ortodokse kristne familier er blitt nektet adgang til USA. Dette kommer som en følge av president Trump's nye ordrer. De to kristne familiene hadde et såkalt F-4 Visa som gis til familier som skal immigrere, og som amerikanske statsborgere.

De to kristne familiene ble tvunget til å gå ombord i et fly som skulle til Qatar, mindre enn to timer etter at de hadde landet på Philadelphia International Airport. Opplysningene kommer fra en advokat tilknyttet den amerikanske organisasjonen, American Civil Liberties Union, som arbeider med å fremme borgerrettigheter.

President Donald Trump har hele tiden sagt at den nye loven skal holde 'radikale islamistiske terrorister ute fra USA', men denne familien var altså ortodokse kristne. Til tross for deres visum fikk de ikke sette sine føtter på amerikansk jord.

Vi kan bli fri

"Ved å åpne oss opp for sannhet og lys oppdager vi gradvis mysteriet som er skjult i vårt indre og som vi har forsøkt å rømme fra.

Om vi, i alt dette, søker lys og kjærlighet, innsikt og det å dele, hvis vi ikke fordømmer oss selv, så vil vi blir fri.

Da vil ikke depresjon ha noen makt over oss. Vi vil være i stand til å ta vår rettmessige plass i verden."

-Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 71. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En lang dags ferd mot natt

Her hvor jeg bor er det en strålende vakker vinterdag. Etter all tåken, regnet og glatte veier, er det noe forfriskende over det snødekte landskapet som solen leker seg med og lager funklende diamanter i.

Men det er utenpå.

30. januar 2017 går over i historien som en dag hvor "prestene, de som gjør tjeneste for Herren står gråtende mellom forhallen og alteret" (Joel 2,17) Prestene - i betydningen de som bærer frem ydmyke bønner på vegne av folket. I dag deler jeg sorgen sammen med alle de prestene og alle de av mine trossøsken som tapte kampen mot den nye vigselsliturgien i Den norske kirke. For - jeg har ingen illusjoner om at dette angrepet på Guds ord stanser ved Den norske kirkes dør. Vi som tilhører frikirkelige trossamfunn står nå for tur.

Og de som måtte tro at det nå endelig blir ro rundt denne saken i Den norske kirke tar feil. De som har satt seg som mål å overta denne kirken og sette Guds ord til side er ikke ferdige. Noen dager før beslutningen ble tatt skrev Klassekampen (fredag 27.01.2017) om hvor det neste slaget står: altruistisk surrogati, eggdonasjon, og ikke minst kampen for polyamori - det å ha flere kjærlighetsforhold samtidig.

Mantraet som gjentas er dette: Størst av alt er kjærligheten.

Noen tror at det er et bibelsted. Men det er det ikke. I Bibelen står det: Størst BLANT dem er kjærligheten, for kjærligheten er ikke noe løsrevet. Den kjærligheten Bibelen beskriver står alltid sammen med sannheten - og troen og håpet.

Det er ganske illustrerende at lederen i kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, under kirkemøtet i Trondheim tok til orde for en fornyelse av "skriften og livet" (Klassekampen 27. januar, side 6). For det er nettopp det dette handler om: en omskriving av Guds ord. Vi har nå fått en vigselsliturgi som er kjemisk fri for henvisning til skriftsteder som omhandler det bibelske ekteskapet.

Det som nå skjer i Norge er en lang dags ferd mot natt. Den norske kirke har i dag omdefinert ekteskapet og har endret sin skapelsesteologi om ekteskap, familie og barn. Fra og med i dag er det offisiell kirkelære i denne kirken at kjønn er irrelevant i den kristne ekteskapet.

Og dette sier de ikke er kirkesplittende. Men bruddet med de store historiske kirkesamfunnene har nå funnet sted, og selv om Den norske kirke er en majoritetskirke her til lands har den satt seg selv på sidelinjen i det store kirkelige fellesskapet.

Den store ørkenvekkelsen på 300-400 tallet var en reaksjon på en stadig mer verdsliggjort kirke. I djup fortvilelse over det som skjedde i kirken søkte menn og kvinner ut i ørkenen for å søke Herren og be. Vi trenger en ny gjennomgripende vekkelse i Norge. Bibeltroende må finne inn til hverandre - og det skjer i økende grad nå - for at lyset må skinne i mørket.