Megakirkepastor ble husmenighetsleder

Fra første stund jeg hørte Francis Chan (bildet), for en god del år siden, kjente jeg en djup respekt for en mann som levde det han preket. Når han nå forteller hvorfor han forlot pastorjobben i mega-kirken han har betjent, har jeg ikke mindre respekt.

Francis Chan er så langt jeg kan se hel ved.

"Jeg ble frustrert," sier han på sin Facebook-side. "I følge Bibelen har hver eneste en av disse menneskene (han refererer til menigheten Cornerstone Church i Simi Valley i California, USA) en overnaturlig gave som det er meningen de skal tjene Kristi kropp med. Hit kommer 5.000 mennesker hver uke for å høre min gave, se min gave. Så bortkastet! Så begynte jeg å tenke på hvor mye det koster å drifte dette. Millioner av dollars?"

Så legger Francis Chan til:

"Gud, du ønsket deg en menighet som har kjent for sin kjærlighet. Du ønsket en gruppe av mennesker hvor alle gir uttrykk for sine gaver ... Vi er en kropp. Jeg er et medlem, kanskje jeg er munnen, men hvis munnen er den eneste tingen som fungerer?"

Francis Chan snakker åpent om faren for stolthet som følger en slik posisjon, og særlig etter at hans bok 'Crazy love' kom ut. Bildet av ham var på førstesiden av kjente magasiner, og han ble invitert til de store konferansene:

"Jeg freaket fullstendig ut. Men jeg likte det også. Samtidig var det noe i meg som lengtet tilbake til den personen jeg en gang var. Alt det du sa du hatet, Gud, det er meg akkurat nå! Jeg må vekk herfra. Jeg er i ferd med å miste min sjel."

Nå gjør Francis Chan noe helt annet. Han leder et arbeid som kalles: "Vi er menigheten". Den består av en gruppe på 30 ulønnede pastorer som er pastorer for omlag 15 ulike husmenigheter i et område av San Francisco. Det er meningen at hver av disse gruppene skal være små, slik at det kan bygges et virkelig fellesskap hvor nådegavene kan komme i funksjon.

"Vi er noen få hundre mennesker. Alle vokser i troen og alle er forpliktet på å lese denne boken (Bibelen) og bry seg om hverandre. De møtes i deres hjem, de studerer, de ber, de tar seg av hverandre. De er i ferd med å bli menigheten, og jeg elsker det!"

Massemedia, hellige Silouan og Smith Wigglesworth

Av og til - og ganske ofte - overveldes jeg av de negative nyhetene både aviser, radio og TV byr på. Jeg tror ikke vi er skapt for alle disse syns- og hørselsinntrykkene. De er så massive og destruktive at de gjør noe med oss. Derfor faster jeg fra aviser og særlig nyhetssendingene på fjernsyn. Jeg vil gjerne beholde min fred. Ikke slik å forstå at jeg rømmer fra virkeligheten, men jeg vil ikke at mitt sinn skal fylles med all volden, alle drapene, all elendigheten.

I går ble jeg minnet om et annet alternativ. En venn av meg fortalte meg om en historie som omhandlet den hellige Silouan fra Athos - eller starets Siluan, som enkelte kaller ham. Thomas Merton beskrev ham som '1900-tallets mest autentiske munk'. Han var født i 1866 og var en russisk bonde, men liten skolegang, som kom til Athos i 1892. På Athos arbeidet han ved en mølle. Han var en bønnens mann, som levde så nært Kristus at de som møtte ham, kalte ham 'gjennomskinnelig' - Kristi lys strålte om ham.

En dag møtte Silouan noen av de andre fedrene som tilhørte det russiske klosteret, Hl.Panteleimon, på Athos. De spurte ham hvorfor han ikke leste aviser. Ønsket han ikke å få vite hva som skjedde rundt om i verden? Brydde han seg ikke om det som skjedde? Tross alt var det krig i verden.

Den gamle munken ble stille. Så på en ydmyk og stillferdig måte svarte han at man ikke trengte å lese aviser for å få vite hva som skjedde i verden. En enkel måte å gjøre det på er å be for verden i kjærlighet, det vil nemlig åpne ens hjerte for den smerte som mange lider av. Det er fremdeles kunnskap, men ikke sinnets kunnskap, informasjon samlet fra utsiden, men hjertets kunnskap, som kommer fra en delt erfaring av den samme realiteten.

Noe å tenke på!

Jeg vet om en annen som ikke leste aviser, og det var Smith Wiggleworth, den verdenskjente helbredelsesevangelisten. Lester Sumrall forteller at han ved en anledning oppsøkte Wigglesworth hjemme hos ham. Som amerikaner ville Sumrall kle seg litt 'engelsk', og stilte i bowlerhatt og dress. Han hadde stukket ut eksemplar av The Times under armen. Når Wigglesworth dukket opp i døra, så han forundret på Sumrall og så sa han: Du kan komme inn, men legg igjen avisen utenfor, jeg vil ikke ha slik vantro inn i huset mitt!

Jeg har sans for både Silouan av Athos og Smith Wigglesworth, men jeg liker å lese aviser. Jeg har tross alt arbeidet som journalist i ni år i dagspressen, og fire år som redaktør av et tidsskrift. Og som blogger i mange år.

Men jeg har virkelig tro på det som Silouan fortalte: at det er mulig å være godt orientert om det som skjer i verden gjennom bønnen. Vi har jo den vidunderlige Hellige Ånd som avdekker og avslører for oss det som er skjult. Det er en av årsakene til at bønn er så spennende!

Arkeologer fastslår funn av klostercellen til hl. Columba på Iona

BBC melder at arkeologer har identifisert levningene av klostercellen til hellige Columba på den skotske øya Iona.

Selve funnet av restene til klostercellen ble gjort allerede i 1957, men det er først nå at arkeologene ved hjelp av radiokarbon-datering, har vært i stand til på en vitenskapelig måte å fastslå dateringen.

Klostercellen - eller skriptoriet - er stedet hvor hellige Columba arbeidet, ba og tilbrakte sine siste dager.

Hellige Columba - som skulle få tilnavnet 'kirkens due' - kom til Iona fra Irland i år 563. Han var en bønnens mann, kjent for sitt nære samfunn med Den Hellige Ånd. Han er også kjent som den som brakte evangeliet til Skottland. Iona skulle senere bli et senter for læring og tilbedelse. Etter Columba's død ble Iona et pilegrimssenter. Omlag 60.000 besøker Iona og dets gjenoppbygde kloster hvert år. Dessverre er fellesskapet på Iona de senere årene blitt et senter for liberal teologi. Det er absolutt nødvendig med en ny Columba!

Illustrasjon: BBC.

Hellige Benedict - bederen som fortsatt inspirerer bedere

Europa, slik vi kjenner kontinentet i dag, ville sett ganske annerledes ut hadde det ikke vært for denne mannen: Benedict av Nursia (480-547). Det hele skyldes en regel han skrev. Han er blitt kalt 'den vesterlandske klosterbevegelsens far', og selv i dag henter mange mennesker, inkludert meg selv, stor inspirasjon fra det han skrev. Benedict vokste opp i en tid hvor kirken kjempet med sin identitet. Han skulle bli et redskap Herren brukte til å rense den.

Benedict ble født i Nursia i Italia, men på slutten av 400-tallet ble han sendt av sine foreldre til Rom for å studere. Men i Rom følte Benedict seg som en fremmed. Drevet av en sterk lengsel etter Gud forlot han keiserbyen og bega seg opp i fjellene for å lete etter stillheten og for å be. Her treffer han en eldre munk, ved navn Romanus, og denne munken blir hans åndelige veileder. Her i fjellene holder Benedict til i en grotte. Det er bare han og Gud. Lik mange andre som bærer på en så sterk Gudslengsel, trekker han seg tilbake fra det offentlige liv.

Men det varte ikke så lenge før ryktene begynte å gå. De når et kloster i nærheten, og munkene der forstår at de har med en hellig mann å gjøre. Om ikke han ville bli deres leder? Det ble slutten på et liv i stillhet.

Men det varte ikke så lenge dette livet heller. Munkene i klosteret fant snart ut at Benedict mente alvor med sin reform av klosteret. Livet ble for utfordrende og krevende for disse munkene og munkene ville ikke ha ham lenger som deres åndelige leder.

Benedict trekker seg tilbake til grotten sin i Subiaco. Nå begynner en ny tid. Stadig flere unge mennesker oppsøker munken i grotten. Han blir en åndelig veileder for dem. Snart blir de så mange at han starter en kommunitet, så en til og så en til. Benedict blir en samlende kraft i disse kommunitetene, og han velges til deres leder. Men han utgjør ikke lederskapet alene. Han utpeker en leder for hver av kommunitetene, og hjelper dem inn i et bønnens liv hvor lesningen av Den Hellige Skrift står helt sentralt.

Det er fra Benedict og dette miljøet at ordene "ora et labora" kommer. "Be og arbeid". Ordene skulle komme til å sammenfatte hele den livsholdningen som skulle komme til å prege det som skulle bli de benediktinske klostrene. Det mest berømte av dem skulle grunnlegges i Monte Cassino i år 529. Benedicts regel, som Benedict av Nursia forfattet, er tydelig inspirert av ørkenvekkelsen på  200-300 tallet - og av Johannes Casianus.

Vår egen kristenhistorie er knyttet til Benedict av Nursia. Selje kloster var et benediktinerkloster. Etableringen av et bispesete på øya Selja i 1068 og senere byggingen av et benediktinerkloster der var en direkte følge av at hellige Sunniva og munkene som reiste med henne fra Irland, slo seg ned på stedet.

Og Benedict fortsetter å inspirere moderne mennesker. Som Ragnhild Helena Aadland Høen, den drivende kraften for å få gjenreist et benediktinsk kloster på Selja. Vi er mange som ber om at hennes visjon for et 24/7 bønnesenter må bli en realitet. Hele den nymonastiske bevegelsen er inspirert av Benedict av Nursia. En av grunnleggerne, baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove, er en av dem. Han har til og med skrevet en moderne parafrase av Benedicts regel. Og selv har jeg latt jeg inspirere i arbeidet med Kristi himmelfartskapellet. Og mange av de bønnehusene som nå reises i land etter land er tydelig inspirert av munken fra grotten i Subiaco.

Det er mange gode grunner til å minnes den hellige Benedict på denne hans minnedag.

Det som virkelig har verdi

Gud ønsker oss alle velkommen inn i sitt rike, men vi trenger å arbeide mot det målet på denne siden av evigheten. Hva vi gjør her og nå betyr noe for det som en gang skal komme. 

Vi kaster bort så mye tid på denne verden og dens fornøyelser, og glemmer de tingene som virkelig betyr noe.

'Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som varer ved til evig tid.' (Joh 6,27)

- Johann Christoph Arnold (bildet), pastor, eldste, fredsaktivist, forfatter (1940-2017) Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kristne i Nigeria danner bønnelenke for syk president

I et land som Nigeria, som er så splittet mellom etniske og religiøse skillelinjer, har den siste tidens sykdom og medisinske behandling av landets president skapt økt frykt og spenninger. Det har ført til at Det kristne fellesrådet i staten Nasarawa har dannet en bønnekomite som skal oppmuntre til forbønn for president Mohammadu Buhari.

Dette er jo helt i tråd med Guds ord:

"Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår Frelser ..." (1.Tim 2,1-3)

Lederen for Det kristne fellesrådet, biskop Joseph Masin, sier det slik:

"Vi ber om at Den Allmektige Gud skal gjøre vår president bra igjen raskt slik han kan fortsette i sin ansvarsfulle stilling. Han er vår president, så han trenger vår forbønn og vi trenger alle å be for ham."

Bønnekomiteen ber også om at de som ber også bør be om en fredfull samekistens mellom de ulike etniske og religiøse gruppene i Nigeria. La oss stå sammen med våre trossøsken i Nigeria og be for den spente situasjonen i landet.

Billedtekst: Styret for Det kristne fellesrådet i den nigerianske staten Nasarawa. Biskop Joseph Masin til venstre.

Når Gud skriver vår livshistorie

Det er kanskje prematurt å skrive dette - fordi jeg fremdeles er i selve prosessen, men det er likevel godt å sette ord på det. Kanskje det kan bli til hjelp for noen.

Det er to personer som de siste årene har betydd mye for meg. Den ene heter Bob Sorge. Sorge er blitt kalt "mannen som ikke kan tale". Stemmen hans er redusert til hvisking. For 20 år siden ble stemmebåndene til denne fremragende lovsangslederen og pastoren skadet. Gjennom sin tøffe livsreise har Gud gitt ham et kraftfullt budskap om hva Gud gjør i lidelsens smelteovn: Det er ikke ilden som forandrer oss, men derimot den lengselen etter Gud som ilden skaper.

En annen er Steve Saint, sønnen til Nate Saint, den legendariske piloten, som var en av fem misjonærene som ble brutalt myrdet av en indianerstamme i Ecuador, 8.januar 1956.

Jeg har fulgt med stor interesse misjonsvirksomheten til Steve Saint gjennom mange år. Han er en av mine troshelter. I forbindelse med utprøving av noe teknisk utstyr som skulle brukes i misjonens tjeneste, ble Steve Saint utsatt for en ulykke i 2012 som førte til store lammelser i kroppen. Han har virkelig slitt med å holde fast ved livet, og med ørsmå skritt har han sakte men sikkert fått noe følelse tilbake i beina og armen, men han sliter daglig med store smerter og i perioder med depresjon.

Begge disse to - både Bob Sorge og Steve Saint - snakker om det samme: Om å la Gud skrive vår historie.

Steve Saint sier at vi alle har kapitler i våre liv vi ikke liker, kanskje det kapitlet vi lever akkurat nå. Men overlater vi livene våre i Guds hender, så vil Han skrive kapitlene og Han gir oss det løftet at om Han skriver kapitlene så vil det siste kapitlet av vår historie skape mening og vil passe perfekt med Hans plan, Hans hensikt, Hans historie!

Å overlate alt i Guds hender er en øvelse. Noen ganger en vanskelig øvelse. Det synes jeg.

Akkurat de kapitlene Han skriver nå i min livshistorie er kanskje de vanskeligste så langt. Så mye smerter, ustøhet, følelsen av å være uvel. Jeg merker mer til Parkinsons nå enn for noen uker siden. Ikke minst er øresusen blitt høyere. Til tider er den ikke til å leve med. Be gjerne om at jeg slipper den. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer av den.

Det er ikke alt som henger på greip. Jeg gleder meg til å få svar på noen hvorfor en dag. Når den dagen kommer er det ikke sikkert jeg trenger å få noe svar. Da er alt innlysende.

Bob Sorge og Steve Saint har vært og er fortsatt gode følgesvenner for meg. Bob Sorge, blant annet gjennom sine bøker om Job, Steve Saint gjennom sine videoer og artikler. De lærer meg noe om tålmodighet og det å ikke gi opp. Og å finne glede i de små tingene. I huset vårt, hagen vår, i vennskap, familie, tjeneste. Nå ser jeg frem til seminaret jeg skal holde på sommerstevnet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen, om åndelig modning i livskriser og om tidebønnene jeg skal lede der hver kveld. Seminaret er på fredag 21, mens selve stevnet er fra den 18.-23. juli. Gleden over å tjene Herren midt i lidelsen er fremdeles der.

Billedtekst: På en av mine favorittplasser, utenfor Minnehallen i Stavern. Foto: May Sissel Hansen

UNESCO: Hebron er en palestinsk kulturarv

UNESCO's verdensarvkomite holdt sitt årsmøte i Krakow på fredag, og vedtok da å klassifisere Hebron som en truet palestinsk kulturarv. Det er underlig å tenke at det er mulig å bli så historieløs. Det har aldri vært noen palestinsk arv. Hebron er så jødisk som det vel er mulig å bli.

Og det er noe svært symboltungt at vedtaket ble gjort i den polske byen Krakow. For de som har fulgt bittelitt med i historietimene på skolen etablerte de nazistiske myndighetene en jødisk ghetto her i 1941, og den ble etablert i den hensikt å utrydde jødene. I den samme byen - nå i 2017 - kommer andre lands myndigheter sammen for å fortsette arbeidet nazistene begynte, denne gangen med å slette de jødiske sporene i den jødiske byen Hebron. Vi vet hvordan det gikk i Krakow. Vi aner hva dette betyr for dagens jøder.

Hebron er ikke en palestinsk kulturarv. Noe palestinsk rike finner du ikke noe sted i historien. Likevel stemte 12 land for å legge Hebron til verdensarvlisten over steder som er truet. Hvem truer hvem? UNESCO vil ha det til at de israelske soldatene utgjør denne trusselen. Her ligger patriarkenes graver. Hvem er de? Alle er jødiske. I følge Bibelen er Abraham, jødenes stamfar, og de aller fleste av hans etterkommere gravlagt i Patriarkenes grav. Etter at muslimene erobret området 2600 år etter at Abraham levde har de gjort gravstedet til en moske - Ibrahimi moskeen.

Tre land stemte imot dette vedtaket og seks land lot være å stemme. Hvilke land som gjorde hva er hemmelig.

Rula Maayah, den palestinske turist-ministeren, uttaler til The Guardian: "historisk sett tilhører Hebron det palestinske folket."

Det er en historisk løgn.

Billedtekst: David Wilder som i en årrekke har vært talsmann for den jødiske befolkningen i Hebron.

Mennesker som har mye å tilføre oss

"De som er svake sliter veldig med å finne sin plass i samfunnet. Bildet av idealmennesket er kjernesunn og det er ikke plass til de gamle, syke og de minste.

Slik jeg ser det må samfunnet, pr definisjon, inkludere behovene og gavene til alle sine medlemmer.

Så hvordan kan vi klare å skape et åpent og vennlig samfunn der menneskerettighetene respekteres og fremmes, når de verdier vi underviser og fremmer utelukker segmenter av befolkningen?

Det er min overbevisning at de som vi ofte ekskluderer fra det normale liv i vårt samfunn, mennesker med funksjonshemminger, har noe betydningsfullt å lære oss. Når vi inkluderer dem, tilfører vi både oss selv og verden rikdommer."

- Jean Vanier (bildet) i Becoming Human, side 45. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fra vigslingen av skogskapellet på Høgsveen

Fra sommerfesten til Baptistene i Stavern til vigslingen av skogskapellet til Høgsveen retreatsted i Furnes, Hedmark. Jeg er glad i alt Guds folk!

Det var en stor opplevelse å få være med på vigslingen av det vakre skogskapellet til og Ulf og Toril Asp i dag. Jeg deltok med tekstlesning under festgudstjenesten, som på grunn av regnværet måtte holdes i foredragssalen på retreatstedet. Salen var fullsatt med gjester fra ulike kirkesamfunn, men nok mest fra DELK, hvor Ulf Ask er prest og hvor han har vært tilsynsmann. Etter gudstjenesten gikk vi i prosesjon opp til kapellet, som er laftet av en en annen god venn av meg, Finn Rune Stabell. I øsende regnvær ble korset festet på gavelen til våpenhuset. Vi sang en salme og vi ba Herrens bønn.

Etter vigslingen ble alle invitert til en nydelig suppe før vi fortsatte med en samling i foredragssalen med hilsener. Jeg bar frem en hilsen fra Kristi himmelfartskapellet og fellesskapet som møtes der.

Det er min bønn at Gud reiser opp mange slike kapeller - et sted for stillhet og bønn, hvor Guds hellige nærvær kan hvile. Anbefaler alle på det varmeste å ta turen til Høgsveen, enten for å se det vakre kapellet eller delta på en retreat. Både Toril og Ulf Asp er utdannet som teologer, og er trygge og omsorgsfulle åndelige veiledere.

Foto: May Sissel Hansen.

Sannhetssøkeren og refomatoren Jan Hus

Mens May Sissel og jeg deltok på landsmøtet og sommerfesten til Det Norske Baptistsamfunn denne uken, tok jeg meg tid til å feire minnedagen til Jan Hus, også kalt 'den første protestant'. Minnedagen for tsjekkernes reformator er nemlig 6. juli og absolutt verd å minnes. For meg er 6. juli litt ekstra spesiell fordi det var på minnedagen for martyren Jan Hus, jeg ble opptatt som medlem av den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby. Det skjedde i 2011. Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg vært opptatt av de forfulgte kristnes situasjon, så det var derfor ekstra meningsfullt å bli opptatt som medlem av denne kommuniteten akkurat denne dagen.

Hvorfor skal vi så minnes martyrene? Skal vi ikke heller legge deres historier tilside og kalle dette en ulykksalig tid i kirkens historie, og komme oss videre. Vi lever tross alt i 2017 og tiden er annerledes nå.

Da er jeg redd vi mister mye underveis, ja, ikke bare det, vi står også i fare for å gjøre om igjen de samme feilene. Deres kamp må ikke være forgjeves. Vi må løfte frem deres minne, dvele ved det de sto for og var villige til å gå i døden for. Av og til må vi våge å spørre oss selv: Er vår tro verd å dø for? Eller er troen vår bare blitt en eneste stor lapskaus, hvor alt er blandet sammen? Det er bare når vi er trygg på vår egen identitet og egenart at vi med frimodighet kan nærme oss våre trossøsken i andre sammenhenger.

Her er noe jeg skrev om Jan Hus på 600 årsdagen for hans martyrium, 6.juli 2015:

I dag er det på dagen 600 år siden tsjekkernes store reformator, Jan Hus, ble brent på bålet. Selv satt i brann av ideene til John Wycliffe - som er blitt kalt ‘Reformasjonens morgenstjerne’ - antente han en åndelig brann som skulle få store og varige ringvirkninger. Jan Hus skulle bli en katalysator for den protestantiske bevegelsen, og minnedagen for hans martyrdød er viktig også med tanke på det store Reformasjonsjubileet i 2017.

1400-taller er et særlig mørkt kapittel i Den romersk-katolske kirkes historie. Når kong Sigismund og Den romersk-katolske kirke i fellesskap kaller sammen til et kirkemøte i Konstanz i 1414 hadde denne kirken i nesten 40 år hatt flere paver som levde side om side og som konkurrerte om å være ‘Kristi stedfortreder’ på jord og var mer splittet enn noensinne.

Høsten 1414 sydet det av liv i den sørtyske handelsbyen Konstanz. Byen, som til vanlig bare hadde 5000 innbyggere, fikk øket sitt innbyggertall til 35.000. Hit kom konger, kardinaler, biskoper og andre høyverdigheter - og 700 prostituerte!

Kirkemøtet skulle ta stilling til hvem som skulle være pave for Den romersk-katolske kirke. Siden denne kirken påberopte seg å være Peters etterfølger, var det intet mindre enn en skandale av dimensjoner, at denne kirken i 35 år hadde vært splittet og tre paver hadde båret pavekronen på samme tid.

På kirkemøtet i Konstanz kjempet disse tre om makten. Bare en av dem var der fysisk, nemlig Benedikt 13. Han var spanjol, og hans pavestol befant seg i Avignon i Sør-Frankrike. Den spede begynnelsen til det hele fant sted allerede i 1309, med den franskfødte pave Clemens 5, som fikk bygd et palass i Avignon og flyttet paveembetets residens dit.

Den andre paven som kjempet om makten på kirkemøtet i Koblenz var Johannes 23. Denne italienerens pavestol befant seg tre steder. Den ene i Pisa, den andre i Firenze og den tredje i Roma. Sist, men ikke minst, dreide det seg om Urban 12, italiener med pavestol i Roma. Som om ikke dette var nok støttet Spania, Skottland og Sicilia pave Benedikt 13, mens pave Johannes 23 til en viss grad hadde sine støttespillere fra Det-tyske romerske riket. Pave Gregor 12 hentet sin støtte fra England, Norden, Flandern, Portugal og de fleste italienske fyrstedømmene.

Det skulle ikke bli noen av dem som ble den endelige paven. Kirkemøtet samlet seg om: Martin 5.

Jan Hus

Tsjekkeren Jan Hus ønsket å minske kirkens makt. I en tid som denne blir det store problemer av slikt. I årene frem mot kirkemøtet i 1414 hadde Hus kritisert Den romersk-katolske kirken. Uredd angrep han de geistlige for grådighet. Martin Luthers navn er knyttet til kampen mot avlatshandelen, men det var Jan Hus som først kom med denne kritikken. Jan Hus mente dette var en skamløs metode for å drive inn penger på. Men han kritiserte også Den romersk-katolske kirken for hykleri og ikke minst utukt.

Jan Hus ble født i 1371 i byen Husenic, som ligger sørvest i Böhmen i det nåværende Tsjekkia. År 1400 vies han til prest, og fire år senere fikk han sin eksamen i teologi. Det skulle ikke gå mer enn ni år fra han ble viet til prest, før han ble utsøtt av Den romersk-katolske kirken.  Frafallet blant presteskapet var stort. Jan Hus ba om vekkelse. Han var djupt forankret i Bibelen. Og det var med bakgrunn i sine bibelstudier at han fant argumentasjonen han trengte for å rette sin sylskarpe kritikk mot Den romersk-katolske kirkes korrupte ledelse.

Men det finnes også en annen side ved Jan Hus som det er viktig å få med seg. Den ramsalte kritikken var den ene siden av hans sterke engasjement. Den andre siden var at han var levende engasjert i forkynnelse og åndelig veiledning. Hans lengsel var at de troende skulle søke et djupere fellesskap med Jesus gjennom personlig bibellesning. Når Jan Hus forkynte Guds ord satt det spioner utsendt fra kirkens ledelse for finne noe de kunne ta ham for.

De teologiske skriftene til Wycliffe hadde fått omfattende utbredelse i Böhmen. De kom fra England i 1401 og 1402 med Jerome av Praha, og Jan Hus ble sterkt berørt av dem. Og det fikk smitteeffekt. Hus begynte å samle en tilhengerskare rundt seg. Ser vi nærmere på den såkalte ‘husismen’, som dette fenomenet ble kalt på 1400-tallet så var ikke det noe annet enn ‘wycliffisme’ på böhmisk jord. Sagt med andre ord: det var Guds ord som fant grobunn i hjertene til lengtende mennesker, etter å vende tilbake til røttene. Mens kirken mer eller mindre rotnet på rot, med alle sine åpenbare og skjulte synder, var et noen som hadde funnet rent vann. Og de øste fra disse kildene.

For de geistlige som levde i kompromiss og synd ble Hus en farlig mann. Farlig fordi han pekte på deres synder, men også fordi hans tilhengerskare økte. 30 år tidligere hadde John Wycliffe blitt fordømt som kjetter i England. Nå sto Jan Hus for tur. Den stadig sterkere motstanden mot Hus kulminerte ved at han ble utstøtt av kirken. Det skjedde i 1409. Han fortsatte likevel å forkynne Guds ord og var elsket av store deler av folket. Paven beordret at stedet hvor Jan Hus forkynte Guds ord, Betlehemskapellet, skulle rives, men da de tyske borgerne i Praha forsøkte å gjøre dette, ble de drevet bort av husittene. Tilstanden i Böhmen antok nå revolusjonær karakter. Kong Wenzel fryktet den revolusjonerende kraften som lå i Hus og hans bevegelse, og fikk flyttet Hus til slottet Kozi hradek. Rundt dette slottet vokste det så senere frem en egen husittby - Tabor.

Hus ble så  lokket til Konstanz. Han fikk lovnader om fritt leide, men det var en felle. Dommen mot ham falt ett år etter at kirkemøtet var blitt innledet, etter at han hadde gjort et siste forsøk på å forklare sitt syn.

Når Jan Hus ble ført til bålet, 6. juli 1415, kunne man høre ham si:

“For det evangeliet hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede”.

Kontemplasjon er å møte Guds blikk

"Noen lurer på hvorfor enkelte kristne snakker om kontemplasjon og mystikk når Bibelen selv ikke sier noe om det. Svaret er et Bibelen sier mye om kontemplasjon. Lengsel etter at Gud skal vise seg er et stadig tilbakevendende tema i Bibelen.

'La ditt ansikt lyse over din tjener'. (Salme 119,135) 'Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme og tre fram for hans åsyn.' (Salme 42,3). Eller den vidunderlige dialogen i Salme 27: 'Jeg minnes at du har sagt: Dere skal søke mitt åsyn! Herre, nå søker jeg ditt åsyn. Skjul ikke ditt ansikt for meg!' (Salme 27,8-9). Alle disse tekstene uttrykker lengsel etter å få betrakte Gud, kontemplere Gud. I Det nye testamente lover Jesus at han skal vise seg for dem som elsker ham og holder hans bud. (Joh 14,21)

Det ligger i kjærlighetens natur at man vil se, oppleve og være intimt nær den man elsker. Hvis denne lengselen ikke er der, kan man undre seg over om kjærligheten noen gang er blitt tent.

Himmelen skal være en evig kontemplasjon av Gud, et klart skue. Men for den som lever et liv i bønn, er det mulig å få smake noe av kontemplasjonens lykke allerede i dette livet.

Det viktigste er likevel ikke at vi får betrakte Gud. Gud har sett oss og latt sitt ansikt lyse over oss lenge før vi i det hele tatt kunne tenke på hva det er å se ham.

Kontemplasjonens gave er ikke noe annet enn at vi får åpnet øynene for å møte Guds blikk, det som hviler på oss fra evighet til evighet."

- Wilfrid Stinissen i boken "I Guds tid", Verbum forlag 1994, side 214.

En million mennesker har besøkt kopien av Noah's ark

I går var det ganske nøyaktig et år siden "Ark Encounter Park" ble innviet. I løpet av dette året har denne moderne utgaven av Noah's ark blitt besøkt av en million mennesker. Parken som ligger i det nordlige Kentucky.

"Det første året har vært helt utrolig," sier Mark Loy, talsmann for "Answers in Genesis", selskapet som har bygget den 510 fot store arken, som ligger noen få kilometer fra en annen stor attraksjon: The Creation Museum (Skapelsesmuseet), som nettopp rundet sitt 10 års jubileum.

Eierne av "Ark Encounter Park" tror at så mange som to millioner vil komme for å se kopien av Noah's Ark neste år, skriver Baptist Press.

Gjennomsnittlig besøker 10.000 mennesker Arken hver dag. Arken har tre dekk med tilsammen 120.000 kvadratmeter. Kopien av Noahs Ark og Skapelsesmuseet gir en fantastisk mulighet til å gjenfortelle Bibelens skapelseshistorie og er et sterkt vitnesbyrd om Guds allmakt.  Ved siden av arken finnes det også en stor zoologisk hage, et fornøyelsessenter og spisesteder. Lederen for "Answers in Genesis" er Ken Ham.

En trist historie fra Russland

Man skal ikke ha reist veldig mye i Russland før man oppdager at landet har et betydelig alkoholproblem. Derfor er det ekstra ille å lese Vårt Land i dag som kan fortelle at Den russisk ortodokse kirken tjener milliarder av kroner hvert år på import av alkohol og tobakk. Denne kirken er dermed med på å ødelegge livet til utallige russere, og skape store problemer for deres familier.

Pengene Den russisk ortodokse kirken tjener på sprit- og tobakksalget brukes på å finansiere Den russisk ortodokse kirken, om vi skal tro oppslaget i dagens Vårt Land.

Det hele begynte med president Boris Jeltsin - som var kjent for ikke å spytte i glasset - på 1990-tallet. Da måtte man finne en løsning på hvordan man kunne finansiere Den russisk ortodokse kirkens virksomhet. Boris Jeltsin sørget da for at Den russisk-ortodokse kirken kunne importere alkohol- og tobakk toll- og skattefritt!

Jeg har reist en del i Russland, og har sett flatfylla. I en landsby hvor jeg holdt møter kom det en kveld flere fortvilte kvinner. De kom for å be om forbønn. I landsbyen hadde flere menn omkommet på grunn av dårlig sprit. Nå var de redd for sine egne menn, som drakk hver eneste dag, at de skulle få tak på denne spriten. Om ikke vi kunne be om at Gud skulle spare deres liv?

På møtene - enten det var i en by på en viss størrelse eller ute på landsbygda var det flest kvinner. Mennene var hjemme for å drikke, eller de lå sanseløse utendørs. Men noen av dem kom, og noen så vi også satt fri fra alkoholens forbannelser. I et tilfelle ble en mann frelst på et av mine møter. Det var faktisk det aller første møtet jeg talte på i Russland. Han ble løst der og da fra mange års misbruk, og klarte seg i flere år. Han var så heldig å treffe en enke, som han ble så glad i og de bestemte seg for å gifte seg. Jeg fikk ikke anledning til å delta i bryllupet, men jeg gledet meg til neste gang jeg skulle se de. Da traff jeg henne som denne mannen skulle giftet seg med. Jeg spurte etter ham. Enken kunne fortelle at de kom ikke så langt at de fikk giftet seg. Hennes fremtidige ektemann hadde blitt lurt med noen andre menn for å feire at han skulle gifte seg, og sprakk. Etter noen dager med sanseløs fyll ble han dratt inn på politistasjonen. Der ble han banket opp av politiet, og døde av skadene han pådro seg. Politiet slapp unna. Ingen våget å melde de for politivold. Det hadde uansett ikke ført fram.

Gud elsker oss med en mors og en fars kjærlighet

"Historien om faren til den bortkomne sønnen, er også historien om en mor. Det at han løper for å ønske sin sønn velkommen, hans omfavnelse og hans kyss; det at han tilbyr den beste kjortelen, sandalene, og at han kaster seg rundt for å lage til fest, er ikke oppførselen til en fraværende patriark. Dette uttrykker så mye ømhet, så mye nærende omsorg, og berørende tilgivelse, at vi i dette ser både den faderlige og den moderlige kjærligheten fullt ut til stede.

Den fullkomne kjærligheten til vår himmelske Far inkluderer så vel som overskrider all den kjærlighet som en far og mor kan ha for sine barn. Vi kan tenke på Guds to hender som omfavner oss som en mors og fars hånd; en kjærlighet som trøster, den andre som støtter, oppmuntrer og styrker.

Vi er også kalt til å være far og mor til dem som kommer hjem."

- Henri Nouwen.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Ser vi nøye på Rembrandts vakre maleri av Den bortkomne sønnen ser vi at kunstneren har malt hendene forskjellige. De skal symbolisere Guds faderlige og moderlige natur.

Reddet fra utbombet bil for en tid som denne

For flere år siden flerret en bilbombe opp bilen til pastor Joseph, som var på vei til en kirke i Bagdad (bildet). På mirakuløst vis unnslapp pastor Joseph, og berget livet. Den dagen innså pastor Joseph at han hadde fått lagt år til sitt liv, og at Gud måtte ha en spesiell hensikt med det.

Det skriver Open Doors International.

Syv år etter hendelsen lanserte IS sin terrorkampanje. Brutaliteten til IS førte til uventede resultater: mange muslimer begynte å vende seg til Kristus. Pastor Joseph begynte å ane hvorfor Gud hadde spart hans liv. Hans oppgave var å ta seg av disse muslimene som var kommet til tro på Kristus.

Den irakiske statsministeren, al-Abadi, har nå erklært at IS er ute av Irak, og pastor Joseph er en av de som kan være med på å gjenoppbygge landet. Pastor Joseph er viden kjent i Irak, som pastoren som krøp ut av den forvridde bilen rett før den ble omspent av flammer.

Et forunderlig og sterkt vitnesbyrd

Evangelist Christopher Alam forteller en gripende historie på Facebook her om dagen. Jeg kjente en slik glede da jeg leste dette, og takker Gud for Herrens forunderlige veier.

Alam oppholder seg for tiden i Uppsala, og sammen med venner var han en tur nede i byen. Da gikk de forbi en gullsmedforretning. For 38 år siden kjøpte Christopher Alam gifteringen sin her.

De gikk inn i forretningen for å snakke med eieren. Alam hadde ikke møtt ham før, men synes likevel å dra kjensel på ham. Han var fra Iran og hadde kommet til Sverige som flyktning. For 25 år siden hadde han tatt imot Jesus som sin Frelser, og var satt i brann for Jesus. Ganske snart ble han medlem av Livets Ord i Uppsala.

Han sa: Jeg har sett deg før, hva heter du?

"Jeg fortalte hva jeg het. Da sa mannen:"

"Da vet jeg hvem du er. Når jeg mottok Jesus for 25 år siden, så ble jeg invitert hjem til noen. De viste meg en video av et av korstogene dine utenlands. Så sa de til meg: Du vil bli lik den mannen! Det berørte meg og siden har jeg vitnet om Jesus. Forretningen min er også et sted hvor jeg kan vinne menneske for Kristus. I dag har jeg ledet to mennesker til Jesus akkurat her."

"Jeg husker," sier Christopher Alam, "at Reinhard Boonke sa for mange år siden: Når en muslim blir frelst blir han førsteklasses disippel av Jesus. Denne broderen her er et eksempel på det."

Billedtekst: Christopher Alam sammen med den frelste iranske gullsmeden i Uppsala.

Velkommen hjem!

"Hvordan ønsker vi våre bortkomne sønner og døtre hjem? Ved å løpe dem imøte, omfavne dem og kysse dem. Ved å kle dem med de beste klærne vi har, og gjøre dem til våre hedersgjester. Ved å tilby dem den beste maten og invitere venner og familie til fest. Og, det viktigste av alt: ikke be om unnskyldninger og forklaringer, bare vise vår umiddelbare glede over at de er iblant oss igjen. Se Luk 15,20-24)

Dette er å være fullkommen som vår Far er fullkommen. Det er å tilgi av hjertet uten noe spor av selvrettferdighet, uten å gremme oss, ikke engang nysgjerrighet. Fortiden er visket bort. Det som teller er det som skjer her og nå, og alt det som fyller hjertene våre er takknemlig for at en bror eller søster er kommet hjem."

- Henri Nouwen.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hvordan oppdra hellige barn

Hellige Ita er kjent som "fostermor til Guds hellige", fordi så mange av barna hun oppdro ble hellige.

Hva gjør man for forme barn til å bli hellige? Hvordan klarte hellige Ita å plante de rette såkorn inn i barnas hjerte på rett tid, på den riktige måten slik at de vokste og brakte frukt og Kristi bilde ble formet i deres liv? Hvordan klarte hun legge det åndelige fundamentet slik at disse barna kunne vokse opp og bli som Brendan Navigatøren?

Jeg visste i mitt hjerte, og nå ble det også klart for mitt sinn, at det viktige er å hjelpe dem til å finne Kristus. Jeg lærte det så tydelig fra hellige Ita at foreldre trenger å rense deres øyne først, slik at vi slipper tak vårt trang etter denne verdens synd og heller fokuserer hele vårt vesen på den hellighet som ligger skjult i denne verden. Når våre åndelige øyne lærer å fokusere (nesten instinktivt) på det som er hellig i verden, i det vi lærer å vende oss mot manifesteringen av Kristi tilstedeværelse i verden (blomsten vender seg alltid mot solen, og reflekterer aldri himmelens mørke) - da, og bare da, kan vi gi visdommen videre til våre barn. 

"Ita" betyr "tørst etter hellighet", for denne hellige tilbrakte livet på å lete etter helligheten, hun tørstet etter å finne den i den skapte verden og i seg selv. Vi vokser alle åndelig gjennom det vi spiser åndelig. Hvis vi mater oss med frykt, bitterhet og en tvang etter å se etter det onde i verden, vil det onde ende opp med å forme hvem vi er. Når vi investerer vår tid og krefter på jakt etter hva som er galt og mørkt rundt oss, er vi blitt slaver av mørket og vi blir en refleksjon av mørket. Vi vil visne bort, som en blomst som glemte å se på solen og alltid vendte seg mot mørket.

Se på verden og forsøk å finne Kristus i den. Se på hver situasjon, se på hvert menneske i enhver sammenheng og prøv hardt, virkelig hardt, å identifisere tegnene på Kristi nærvær. Når du finner dem, pek på dem for barna dine. Lær barna dine å tilbringe sine liv på jakt etter Kristus. Lær dem alltid å vende deres åndelige øyne for å møte Hans lys. Lær dem å tillate Hans tilstedeværelse i verden å forme dem, snarere enn å bli så opptatt av verdens syndighet.

Vik bort fra mørket, vask vekk skitten, la fristelser bekjempe seg selv, og la dem ikke berøre deg - lær barna dine å søke etter Kristus, lær dem å gjenkjenne Ham i alle sammenhenger, og hjelp dem til alltid å følge Ham. Kristus har gjort barna dine fri. Ikke bind dem av frykt for at de skal synde til det punktet hvor de er redd for å åpne sine øyne mot verden. Dine barn er frie, de er elsket og de er umåtelig verdifulle i deres Skapers øyne. Hjelp dem til å finne den kjærlighet Kristus har, og hjelp dem til å holde fast ved såkornet til den kjærligheten i deres hjerter - slik at de senere kan vanne disse såkornene gjennom de valgene de gjør når de vokser opp. Da har du vært med på å skape et hellig menneske.

Father Seraphim, Mull Monastery of All Celtic Saints.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Velkommen til Kristi himmelfartskapellet i sommer

Mens enkelte kirker velger å ha sommerstengt i juli, feirer vi gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet på Eina hver torsdag kl.18.00. Slik er det året rundt i det økumeniske bønnekapellet vårt. Du er hjertelig velkommen.

Siden May Sissel og jeg er i Stavern på Baptistenes sommerfestival denne uken, er det Nils Inge Tørresen som er liturg torsdag 6.juli. Liturgien som feires i Kristi himmelfartskapellet har sine røtter tilbake til den tidlige kirken, og i den østlige og keltiske spiritualiteten. Den er delt i to deler: Ordets del, og Brødets del, og det er plass til en bønnestund hvor hver enkelt kan dele bønne- og takkeemner, om de ønsker det.

Foto: Kurt Urholt

Menuchah

"Kom igjen til din ro (hebr: menuchah) min sjel! For Herren har gjort vel mot deg. For du fridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra fall. Jeg skal vandre i Herrens åsyn i de levendes land." (Salme 116,7-9)

"Kom hjem til Ham, for du har ingen annen venn som Ham, i himmel og på jord, kom tilbake til Ham, min sjel, og hvil hvor du så ofte har funnet hvile."
(C.H. Spurgeon, baptistpastor, London, 1834-1892)

Etter en ide fra Phil Norcom.

Møkkavær og takknemlighet

Jeg møtte henne på vei ut av butikken. Sommerbrun. Middelaldrende. Tilsynelatende helt frisk. Sommerkledd.

"Møkkavær!", sa hun i det hun gikk ut sammen med ham som kanskje var hennes mann eller kjæreste. Han like sommerbrun.

"Møkkavær", sa hun.

Det gikk en regnbyge og damen og hennes kavaler kunne jo bli våte på vei til bilen sin. Tenk det! Så store problemer enkelte har. Nå har det vært noen dager med fint vær her, og mer er visst meldt, men denne dagen er det grått og regn. "Møkkavær!"

Jeg har noen gode venner. Sønnen deres ligger for døden denne sommeren. En annen bekjentskap, ligger hardt trafikkskadd på sykehuset. Har ligget lenge med livstruende skader. På fjernsynsskjermen ruller bildene fra sønderskutte Mosul, med traumatiserte barn som har mistet hjem og familie. Jeg ser for meg bildet av to barn som holder rundt hverandre, mens tårene renner nedover kinnene deres. De er livredde. Verdens største sultkatastrofe siden 2. verdenskrig pågår i Sudan. I Jemen er det et stort kolerautbrudd.

"Møkkavær!", sa dama og bannet.

Selv er jeg glad for at jeg fremdeles kan gå, og foreløpig slippe rullestol. Jeg kjenner på djup takknemlighet for at jeg har venner som gidder å ta meg med på tur, selv om jeg er en sinke på grunn av ustøheten. For meg er det godt at det ikke er for varmt. Da blir utfordringene med hjerte og lunger større.

For mange er det større utfordringer i livet enn "møkkavær".

Ikke nok med at vi har hus, bil, båt, hytte, rause ferier, fred, noen har til og med fått igjen på skatten, vi skal ha pent vær også - hele tiden.  Hvis ikke klager vi og syter. Hva med å vise litt takknemlighet for livet. Da blir humøret bedre også.

Kina legger skylden på to kinesiske misjonærer drept av IS

8.juni tok IS ansvaret for de brutale drapene på to kinesiske kristne, Meng Lisi og Li Xinheng (bildet). Det var 24. mai, at Meng og Li, som tjente som misjonærer i Pakistan, forsvant. Kinesiske myndigheter har ikke gjort noe forsøk på å finne dem. Kristne i Kina er svært frustrert over kinesiske myndigheters manglende engasjement i saken.

Kinesiske myndigheter vil ikke etterforske dødsfallet fordi de betrakter det arbeidet Meng og Li gjorde i Pakistan som "illegalt", og legger skylden på Meng og Li fremfor IS!

Det er China Aid som skriver dette på sine nettsider.

Meng Lisi ble 26 år og Li Xinheng 24 år. De arbeidet som misjonærer i Balochistan i Pakistan.

Ny kirke med plass til 1300 innviet i Kurdistan - en av de største i Midt-Østen

Det har tatt åtte år å bygge den. Torsdag i forrige uke ble den vigslet og tatt i bruk. Kurdistan har fått en av de største kirkene i hele Midt-Østen, med sine 1300 sitteplasser.

Flesteparten av de som deltok i den høytidsstemte gudstjenesten er flyktninger fra Syria og Irak. Og dette er virkelig noe å glede seg stort over. Med den nye kirken har kristne flyktninger, som har mistet alt de eier, et åndelig hjem.

Kirkebygget, som ligger i den kurdiske byen Ainkawa, tilhører den khaldisk-katolske kirken. Biskop Bashar Mattti deltok i den høytidelige seremonien.

Ta deg tid til å se et lite videoklipp fra innvielsen. Du finner videoklippet i denne avisreportasjen:

http://www.rudaw.net/english/kurdistan/30062017

Nådekyss

Det finnes uforståelige ting i dette liv som vi lever. Hendelser man undres over, og spør Gud "hvorfor." En av disse er hvorfor Gud tillater å ta mennesker til side, som sett med våre øyne, er stort behov for i Hans store vingård.

Som da Floyd McClung ble livstruende syk i mars av en bakteriell infeksjon som angriper skjelettmusklene. Sykdommen som kalles Pyomystis er en sjelden tropisk sykdom. Livet ble satt på vent for både Floyd, hans kone Sally, deres familie og deres viktige internasjonale arbeid. En lang stund beskrev Sally deres situasjon som et liv i en rutsjebane. Fremdeles er Floyd syk. Han er kommet hjem. Sally McClung beskriver ektemannen som stille, av og til gir han respons overfor de som pleier ham, noen ganger er han svært følsom, tårene kommer lett, han deler sine små smil, som han er så kjent for, men generelt er han stille og fredfull.

Selv har Sally vært gjennom en stor operasjon og er i restituerende fase.

Det er noe hun skriver i en av sine siste oppdateringer som jeg gjerne vil gjenfortelle. Jeg kjenner igjen det hun kaller "nådekyss".

"Det er ikke de store tingene som har gjort at jeg har klart dette," skriver hun med tanke på både Floyd og sin egen situasjon, og så legger hun til:

"Det er disse små, berøringene fra Ham som har hjulpet meg videre. Små 'kyss' som er så lette som fjær, men de merkes. Akkurat nok til å bevege meg sakte fremover. Et vers, en sang, en tanke, noen linjer fra en venn, noen setninger fra en bok, en følelse av Hans nærhet, en bønn - enkle ting, hver dag har Han brukt disse små tingene for å tjenestegjøre sin vidunderlige nåde til meg. Vi ser ofte etter de store bønnesvarene, men gjennom disse harde ukene, så har jeg vært så takknemlig for disse små kyssene, små svar som har vært nok. Så trofast Han er."

Akkurat slik opplever jeg også min sykdomstid. Jeg er så takknemlig for Hans nådekyss.

La oss fortsette å be for Sally og Floyd McClung.

Billedtekst: Floyd og Sally McClung, med deres Wheaton Terrier, akkurat samme hund som vi har.

Sviket mot martyrene

Det er en ting som er blitt så alvorlig for meg. Det er det jeg vil kalle "sviket mot martyrene".

Her er en av dem, Balthasar Hubmaier. Neste år er det 490 år siden han ble brent på bålet. Doktorgrad fra Universitetet i Ingolstadt, viserektor samme sted fra 1515. En lærd mann, en folketaler. Og Bibeltroende. Hubmaier var en av svært mange som satte Bibeltroskapen høyere enn sitt eget liv.

Balthasar Hubmaier, som skulle bli en av anabaptistenes mest kjente og respekterte lederskikkelser, er kjent for sitt utsagn: SANNHETEN ER UDØDELIG!

Det får virkelige perspektiver når vi vet at de fleste av de tusener på tusener av martyrer ville ha berget sine liv, om de bare villet kompromisse, trekke tilbake sin troskap mot Guds ord. Men de hadde ikke sitt liv kjært like til døden. Noe var viktigere enn deres liv. Det var troskapen mot Guds evige, uforanderlige, autoritative ord.

Forsatt er det mange som gir sitt liv for troskapen mot Guds ord. De fengsles, tortureres, og flere av dem dør, enten av skadene de har blitt påført, eller de regelrett henrettes.

Mens her i Vesten er vi ikke lenger villige til å betale prisen. I mange henseender er Guds ord blitt anstøtelig. Vi er blitt så kloke, at vi vet mer enn Gud. Ja, mye mer enn apostlene - tilsammen. Det er ikke måte på så mye vi vet og forstår. Med et pennestrøk endrer vi for eksempel kirkens syn på ekteskap og familieliv, et syn som har vært kirkens syn i 2000 år. Og dette med familien er bare et av mange spørsmål i tiden, vi endrer mening om. For oss er ikke sannheten udødelig, den er delt, den er relativ. Vi velger rett og slett det vi liker i Bibelen, og så forteller vi oss selv og andre, at det er andre tider nå. Vi har spist av kunnskapens tre, og blitt klokere enn Salomo.

Hva med alle de tusener på tusener som har endt sine liv som martyrer? Var deres offer forgjeves? Er det også forgjeves det offer våre lidende trossøsken utsettes for i dag? Medlemmene av undergrunnskirken i Iran og Kina, bare for å nevne to eksempler, kompromisser ikke. De står usvikelig fast ved Guds Ord. Mens vi selger hele vår førstefødselsrett for en suppe med aksept og gode ord. I toleransens navn. Men tolereres de som velger å stå for det eldgamle synet på ekteskap og familieliv? Ikke i Vesten.

"Ve dere," sa Jesus, "når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene." (Luk 6,26)

Baltasar Hubmaier var som sagt, en lærd mann i sin samtidig. Men han var ikke så hovmodig at han satte seg over Guds ord. 10. mars 1528 ble brent på bålet på et offentlig sted i Wien. Hans kone fikk tre dager etter mannens død, festet en tung stein til kroppen, og kastet levende i elven Danube.

Hellighet og helbredelse

Har du hørt om hellige Fillan? Han hadde en nådegave til å helbrede mennesker som led av mentale sykdommer. Fillan kom til Skottland fra Irland i år 717, og levde som eneboer. Og til hans eneboersted kom de plagede for å bli bedt for. Mennesker som led av mange slags plager. De kom til hytta han bodde, og etter at han hadde bedt for dem sendte Fillan dem til en liten sjø i nærheten. Der dukket de seg i det iskalde vannet, og gjenvant sin sjelelige helbred og åndelige styrke. Noen av dem tilbrakte hele natten i sjøen.

Hellige Fillan var viden kjent for sin nådegave. Han var også kjent for sin medfølelse og kjærlighet.

Det er noe ærbødig og vakkert over denne hellige mannen som ble et redskap for Den Hellige Ånd, slik at Guds nærvær i denne hellige mannens kropp kunne lindre og lege smerten til de som oppsøkte ham.

Hellighet kommer ikke på lettvint vis. Vi har en tendens til å glemme det. Hellighet kommer gjennom selvfornektelse og offer, ved å vende denne verden ryggen, for å åpne oss selv for Kristus. Bare offer bærer hellighetens frukt, for bare den som har nok kjærlighet til å i sitt liv for andre er fullkommen.

Vi trenger virkelig mennesker som Gud kan virke gjennom. Visst er de skrøpelige kar, de Gud bruker, full av sprekker og sår, men de har overgitt seg til Gud, og lar Ham forme og danne dem etter sitt bilde.

Mer og mer innser jeg behovet for det som kalles "nådegaver til å helbrede", men ikke bare det: vi trenger mer hellighet.

Vi blir Kristus-like i vår kjærlighet og kan formidle helbredende kraft når vi blir Kristus-like i vår villighet til å fornekte oss selv.

Munkene redder kirken

"Det er alltid munkene som har reddet kirken når hun sank, som har frigjort henne når hun er blitt verdens slave, og som har forsvart henne når hun er blitt angrepet

Dette var de som tente hjerter som var blitt kalde..."

- Adolph Harnach, professor i kirkehistorie, protestant. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hun giftet seg med mannen sin seks uker før han forsvant - etter 68 år fikk hun vite sannheten

Peggy og Billie Harris hadde bare vært gift i seks uker da ektemannen ble beordret til å reise til Europa for å delta i kamphandlingene der under 2.verdenskrig. Han dro hjemmefra 17. juli 1944. Det var siste gangen Peggy Harris så ektemannen.

Peggy Harris har vært trofast mot sin mann hele sitt liv selv om hun visste at han aldri kom tilbake. Hun giftet seg aldri igjen, og fortsatte å leve sitt liv i Texas. I lang tid levde hun i stor uvisshet, om ektefellen levde eller ikke. Det kom motstridende meldinger.

Til å begynne med trodde hun at mannen hadde falt i kamphandlinger. Men så fikk hun melding om at han likevel var i live, og var på vei hjemover. Men etter å ha ventet lenge og vel, og med store forhåpninger, innså hun at mannen måtte være død. Helt sikker kunne hun likevel ikke være.

Å leve med denne uvissheten ble for mye for Peggy, så hun valgte å skrive til en kongressmann som representerte delstaten hun bor i, slik at hun kunne få en offisiell bekreftelse. Fra ham fikk hun et brev hvor det het at han var savnet. Noe mer visste de ikke.

Mange år senere samarbeidet Peggy med et søskenbarn, Alton Harvey, for å forsøke å finne svaret på gåten. Var Billie Harris fremdeles i live? Ganske snart oppdaget de at Billie var død. Han falt i kamper i Normandie og var gravlagt på den amerikanske minnegravlunden der. Etter 68 år fikk Peggy endelig et svar, og en grav å gå til. På alle disse årene har hun ikke engang tenkt tanken på en ny ektemann. Hun er et fantastisk eksempel på en trofast kone, lojal til og med etter at mannen er død. Nå reiser hun hvert år til minnegravlunden i Normandie, for å se til ektemannens gravsted.

"En god kone - hvem finner henne? Langt mer enn perler er hun verd." (Ord 31,10)

Her kan du se et lite filmklipp om ekteparet Harris:

https://www.youtube.com/watch?v=VYdjZPuSJR4

Slik ser Peggy Harris ut i dag.

Apostlene og den overleverte troen

Mens juni er i ferd med å gli over i juli og sommeren er på sitt høyeste, feirer vi apostlene. Under gudstjenesten i går feiret vi apostlene Peter og Paulus, og i dag, på den siste dagen i juni feirer vi De 12 apostlene.

Og det er all god grunn til å feire! I Efeserbrevet kan vi lese: "Så er dere da ikke lenger fremmede og utledninger, men dere er Guds hellige medborgere og Guds husfolk, BYGD OPP PÅ APOSTLENES OG PROFETENES GRUNNVOLL, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv..." (Ef 2,19-20)

Vår tro er en overlevert tro - fra apostlene. Det er ingen tro som skal eller for den saks skyld kan tilpasses tiden vi lever i. Den er gitt en gang for alle: "... den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3) Det får bli så umoderne det bare vil, og så i utakt med tidens skiftende meninger, troen kan vi ikke tukle med. Det handler om troen "en Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. På en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen i følge Skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på en, hellig, katolsk og apostolisk kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden."

Amen!

Så vil noen av mine lesere sikkert reagere på ordet "katolsk", men dette ordet betegner ikke et bestemt kirkesamfunn, men "det som overenstemmer med helheten". En av kirkefedrene, Vincent av Lerins sa det slik: "Katolsk er det som tros over alt, og er blitt trodd av alle til alle tider."

I dag endres mye av dette. Det sås tvil om så mangt, og mantraet er at at vi må definere troen for en ny generasjon og den må tilpasses vår tid.

Men da er det ikke den apostoliske troen vi snakker om. Da er det en redefinert tro, og da er den ikke lenger den troen som ble overlevert eller overgitt fra apostlene.

Den moderne troen er ikke noe for meg. For den troen frelser ikke. Jeg vil holde meg til det som er den apostoliske troen. Den holder nemlig for tid og evighet. I den betydningen er også jeg katolsk. Det håper jeg du også er.

"... strid for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3)

Og de første kristne var kjent for at de holdt seg til "APOSTLENES LÆRE ..." (Apg 2,42)

Åndelig mot

"Mot er forbundet med å ta risiko. Å hoppe på en motorsykkel i Grand Canyon, ta seg over Niagara Falls i en tønne, eller krysse havet i en robåt, kalles modige handlinger fordi folk risikerer livet ved å gjøre disse tingene.

Men ingen av disse dristige handlingene kommer fra sentrum av vårt vesen. De kommer alle fra ønsket om å teste våre grenser og bli berømte og populære.

Åndelig mot er noe helt annet. Det følger de djupeste ønskene i våre hjerter med risiko for å miste berømmelse og popularitet. Det spør oss om viljen til å miste våre liv for å få evig liv.

- Henri Nouwen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Døperen Johannes og dagens profeter, del 6

Hvem er så dagens profeter i Norge? To røster peker seg ut: Børre Knudsen fra Mestervik og ildprofeten fra Thue, Hans Nielsen Hauge. De bærer begge kjennetegnene på en profet. Et tydelig kall til omvendelse, en blottlegging av nasjonens synder og ansvar. Foraktet i sin samtid. Forfulgt. Det er kanskje først i ettertid vi ser deres profetiske kall, som med så mange andre profetiske røster.

Mange kalte David Wilkerson en profet. Selv ville han ikke høre slik tale. Han avviste det. Han kunne strekke seg til å bli kalt en vekter på muren. En slik avvisning er sunn. Mennesker som går rundt og kaller seg profet, skal man være forsiktig med. De kan fort vise seg å være en falsk profet.

Verken Børre Knudsen eller Hans Nielsen Hauge kalte seg profeter. Noe slikt ville være dem fremmed. Men vi ser deres levde liv og har lest deres budskap. Det var samklang mellom begge. De levde med smerten og forakten i samtiden, de hadde del i Kristi lidelsessamfunn, de levde i bønnen og forsakelsen og de var begge villige til å betale omkostningene som kallet innebar.

Både Knudsen og Hauge bar med seg ilden. Ild brenner man seg på. Herrens ild renser. Mange tok avstand fra metodene Knudsen benyttet seg av. Det er forståelig. Men han var drevet av en hellig lidenskap for det ufødte liv. Hans handlinger må forstås på den bakgrunnen.

Verken Hauge eller Knudsen så på seg selv som ufeilbarlige. Begge var tindrende klare når det gjaldt deres egne synder. I den sterke filmen om Børre Knudsen sier han: "Mine ord skulle ha vært nagler. De skulle ha gått gjennom mitt eget hjerte."

Begge slet med anfektelser, og det hadde de til felles med døperen Johannes: "Da nå Johannes i fengselet fikk høre om Messias' gjerninger, sendte han bud med disiplene sine og spurte: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?" (Matt 11,2-3)

En profet kjemper stadig med Gud, og vi vet at alle som kjemper med Gud, lik Jakob, ikke kommer fra det uten å bli merket for livet.

En annen ting Hauge, Knudsen og Døperen Johannes hadde til felles, var at de kom i klammeri med myndighetene og led mye under dem. De var villige til å lyde Gud mer enn mennesker og satte troskapen mot Guds ord først. Det innebar lidelse. En profet som ikke er villig til å lide, er mest sannsynlig en falsk profet.

Velsignet være deres minne, og måtte Gud reise opp nye profeter i vårt land. De trengs.

Billedtekst: Biskop Børre Knudsen. Foto: Wikipedia.

Den besværlige enheten

Guds menighet er en fargerik forsamling. Det er en stor glede å bli bedre kjent med bredden og variasjonene i gudstjenesteformer og trosuttrykk, og Guds mange barn. En dag skal vi være sammen for evig.

Men det er mye som er besværlig og enkelte ting kan være sårende. Splittelsen i Kristi kropp er og blir en skandale.

En har humoristisk omskrevet Ronald Fangens kjente salme: Gud menighet er jordens største under, til: Guds menighet er jordens største plunder. Men det er sant også. Splittelsen gir seg uttrykk i ting som kan oppleves direkte sårende - som at vi ikke anerkjenner hverandre som kristne. Dette får praktiske uttrykk. Og da ikke bare ved nattverdbordet, hvor splittelsen kanskje får det mest smertefulle uttrykk, når vi ikke kan dele brød og vin med hverandre. For en tid tilbake ble jeg overrasket når en katolsk prest fortalte meg at han ikke kunne ta imot et skriftemål fra en protestant. Han kunne ikke gi absolusjon - altså syndernes forlatelse - til en som ikke var en del av Den romersk-katolske kirke. Nå hadde ikke jeg tenkt å skrifte likevel denne gangen, men det var en smertefull opplevelse å kjenne på denne avvisningen. Slik jeg følte det opplevde jeg ikke at den katolske presten anså meg å være en kristen. Selv ville jeg ikke hatt noe problem med å lytte til en katolikk som ville skrifte og tilsi ham eller henne syndernes nådige tilgivelse. Men så langt jeg forsto den katolske presten kan en katolikk ikke oppsøke en protestantisk pastor for å skrifte.

For en tid tilbake fikk jeg beskjed om at jeg var uønsket på en samling for pinsevenner. Årsaken skal visstnok være at jeg var "for katolsk", og at de ville bare ha pinsevenner på sin samling. Da passet det ikke med en baptist. Men i andre pinsevenn-samlinger er jeg velkommen.

Så det er besværlig å forsøke å bygge relasjoner med en del av den kristne familien.

Derfor har jeg ingen tro på den organiserte enheten. Det har jeg aldri hatt. Jeg har ingen tro på en enhet grunnlagt på smarte overenskomster og slu kompromisser, men en enhet som har sin grunn i forsoningen som skjer i Kristus. Den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten - en kjærlighet som uttrykkes i lengselen etter Gud og i lengselen etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær - ikke bare hverandres.

Under tårer ber vi om enhet, og på den måten ber vi om Kristus. I Ham bindes alt sammen. Og enheten må søkes i Ånden. Ikke i bokstavene.

Det er mange som har det vondt i dag. De ser en kirke som mer og mer gir opp det kirken alltid har stått for, og tilpasser seg tidsånden. Det ene kirkesamfunnet etter det andre endrer nå sitt syn på ekteskapet for å kunne legge til rette for å vie samkjønnede. Jeg har sagt det mange ganger, og mange med meg, at når de som ivrig har arbeidet for endring av ekteskapet i Den norske kirke, er ferdig med jobben, så frikirkene for tur. Og nå begynner det å skje i pinsebevegelsen. Dagen hadde et oppslag om det denne uken.

Så hvor skal de Bibeltroende gjøre av seg i årene fremover? Alle de som ikke kan leve med to "likeverdige syn" på ekteskapet? Hva gjør vi når menighetene rakner?

Jeg lar spørsmålene stå åpne. Personlig tror jeg vi vil se fremveksten av kommuniteter og fellesskap i årene fremover, som søker til kildene, som ber og som lever i bønnens rytme og lesningen av Bibelen, og søker Guds ansikt. Derfra tror jeg en sårt tiltrengt fornyelse av kirken vil komme. Slik har det nemlig vært opp gjennom hele kirkens historie.

Rekordhøye dåpstall også i Equmeniakyrkan

I går kunne jeg fortelle om de rekordhøye dåpstallene i den svenske pinsebevegelsen. I dag kan jeg fortelle at det er ikke bare pinsevenner som opplever en dåpshøytid. Det skjer også i Equmeniakyrkan - sammenslåingen av Metodistkyrkan, Svenska Baptistkyrkan og Svenska Missionskyrkan. Denne kirkesamfunnet praktiserer både barnedåp og troende dåp, men trenden med flere barnevelsignelser enn barnedåp fortsatte i 2016.

240 barn ble døpt, mens 361 ble barnevelsignet. Antall dåp av troende økte kraftig i 2016 - fra 362 til 561. Også i dette kirkesamfunnet er det mange ikke-svensker som lar seg døpe på sin bekjennelse etter at de er kommet til tro.

Betlehemskyrkan i Sundsvall topper statestikken. Tallene er offentliggjort i den svenske avisen Sändaren, som er organ for Equmeniakyrkan. Jeg har ikke funnet noen tall for Evangeliska Frikyrkan, som er en sammenslutning av Örebromissionen, Helgelsesförbundet og Fribaptistsamfundet.

Rekordhøye dåpstall i Sverige

Svensk pinsebevegelse kan notere seg for de høyeste dåpstallene på 30 år. I alt 2340 personer lot seg døpe på sin bekjennelse av Jesus Kristus som sin Frelser og Herre i 2016. Sammenligner vi med 2015 så er økningen på 32 prosent.

Tallene er gledelige i seg selv, men det er også interessant å merke seg at det har vært en økning i antall troende døpte de siste seks årene etter en periode med nedgang. Vi må helt tilbake til 1987 for å finne lignende høye dåpstall som 2016.

Mange av de døpte har ikke-svensk bakgrunn.

En av pinsemenighetene som har forrettet dåp mange ganger i 2016 er Smyrnaförsamlingen i Göteborg. De døpte 229 personer i 2016. Menighetens pastor, Urban Ringbäck sier til svenske Dagen at de må helt tilbake til 1950-tallet for å finne lignende dåpstall.

Pinsebevegelsen i Sverige har 84.500 døpte medlemmer, og 440 forsamlinger.