På randen av krig, del 29

14. september dro vi til landsbyen Ashton Keynes, til mrs Chapman. Vi spurte henne om vi kunne kjøpe et jordstykke oppe på et høydedrag for å bruke det til en gravlund for kommuniteten. De hadde nemlig ikke noe sted på sin eiendom til en slik gravlund, for bare to og en halv fot under jordsmonnet var det vann. Kvinnen lovte å selge dette jordstykket til kommuniteten slik at den kunne brukes til dette formålet.

Den siste dagen besøkte vi noen hus - Emma Basel, Hans Zumpe og noen andre. Vi vandret rundt hele gårdsbruket og så på ulike arbeidsplasser. Mange kom også til huset hvor vi oppholdt oss.

Vi spiste middag med brødrene og søstrene. Det var et gledesfylt måltid, som om det skulle være et bryllup. Forskjellige historier ble fortalt om den tiden da Eberhard Arnold hadde besøkt vår Bon Homme kommunitet, og fra tiden da han holdt et møte i Vermilion, Sør-Dakota, og andre ting.

Vi hadde også en bønnestund hvor alle brødrene og søstrene uttrykte sin takknemlighet for at vi ut fra vår store kjærlighet hadde krysset det store havet for å hjelpe dem. Samtalene var behagelige og mange forskjellige personer snakket på en så fin måte. Dette siste møtet var fylt av fred og Den Hellige Ånd.

Engelske søstre som sluttet seg til Bruderhof bevegelsen, inspirert av Evangeliet om Jesu Kristi rike. Et stort antall søkere og mennesker som hadde blitt omvendt av alle slag trådte inn i bevegelsen rett før utbruddet av 2. verdenskrig. De kom ikke bare fra Tyskland, men fra Sveits, Østerrike, og England, men også fra Skandinavia, Nederland, Frankrike og andre steder. Med så mange kulturer og språk involvert sto Bruderhof overfor store utfordringer, og var helt avhengig av Kristi Ånds ledelse, enhetens store mirakler, og at utviklingen kunne fortsette.

15. september var siste dagen i Cotswold Bruderhof før vi reiste videre. Hans Zumpe kom om morgenen og lurte på om vi hadde noe på våre hjerter.

Vi besøkte alle de gamle og de syke. Så tok vi farvel med hele kommuniteten. I sorg sang de farvel-sanger ved vår avreise. Mange tårer falt. Det var 150 sjeler, unge og gamle i kommuniteten på det tidspunktet.

Jeg velger å avslutte denne serien her. Det er ennå noen sider igjen av dagboken til Michael Waldner, men disse omhandler reisen tilbake til USA og har mest detaljer fra selve reisen.
---
Dette er del 29 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember, del 23 torsdag 29. desember, del 24 tirsdag 10.januar , del 25 mandag 16. januar, del 26 lørdag 4. februar, del 27 fredag 10. februar og del 28 fredag 17.februar.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

Nye misjonsfremstøt for å nå Øst-Europa med evangeliet

Siste uken i februar kom 180 unge kristne forretningsfolk fra Hvite-Russland, Ukraina og USA sammen i Minsk, hovedstaden i Hvite-Russland for å inspirere og hjelpe hverandre.

Hensikten med en slik samling er å lære å kjenne Bibelens prinsipper for hvordan et godt samfunn skal styres, og hvordan man kan bruke egne nettverk til evangelisering. Å bruke slike nettverk for å vinne andre for Jesus, har vist seg å være svært effektivt.

Talere fra alle de tre landene deltok, og bak det hele sto School without Borders, en misjonsinitiativ ledet av russiske og ukrainske baptister.

Fastebetraktninger 2017, del 3: Jesusbønnen - bønnen som gir hvile

Det finnes en ro som kommer av en bønnens rytme som sitter både i sjelen og kroppen min. Mer og mer har Jesusbønnen blitt 'min' bønn, den jeg stadig vender tilbake til gjennom dagens løp:

Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder.

Denne bønnen gir hvile.

Fra strev. Fra uro. Fra rastløshet. Fra de ordrike bønnene.

Den er ingen prestasjon. Den bor i meg. Leppene former ordene, men den kommer fra mitt indre.

Det finnes et vers i 1.Mosebok kapittel 3, som jeg stadig vender tilbake til. Verset er gjengitt slik i den bibeloversettelsen jeg bruker til daglig: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval."

Det er dette livsfellesskapet med Herren Jesusbønnen drar meg inn i.

Verset er en del av leseteksten for denne første søndagen i fastetiden.

Bønnesnoren jeg ber Jesusbønnen med, i det jeg flytter fingrene mine fra knute til knute, gjør den veldig kroppslig. Troen er kroppslig og bønnesnoren hjelper meg til å forbli kroppslig.

La ordet bli liv

"Åndelig lesning er mat for sjelen. Da vi sakte lar Bibelens ord eller en god åndelig bok få trenge inn i oss og fylle våre hjerter, blir vi annerledes. Ordet blir sakte til liv i oss og forvandler hele vårt vesen.

Åndelig lesning er å la det guddommelige Ordet ta bolig i oss. I og gjennom Jesus Kristus ble Gud menneske for oss for lenge siden. I og gjennom at vi leser Guds ord og grunner på det blir Gud menneske i oss nå og gjør oss til levende Kristus-mennesker for vår tid.

La oss fortsette å lese Guds ord med kjærlighet og djupt alvor.

Henri Nouwen (bildet) i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fastebetraktninger 2017, del 2: Sex-dukker og ondskapens mørke

I går fikk vi merke noe av ondskapens mørke som også finnes i Norge. Jeg tror de fleste av oss reagerte med vemmelse når både Dagsrevyen og TV2 Nyhetene kunne fortelle at minst 21 nordmenn har kjøpt sex-dukker som ser ut som barn. Det levnes ingen tvil om hva disse dukkene skulle brukes til. Noen av dem som har kjøpt disse naturtro dukkene er tidligere dømt for seksuallovbrudd, mens andre har kontakt med barn gjennom jobb og familie.

Mange med meg er glad for at vi har effektive tollere som avslører svineriet, og at politiet etterforsker disse sakene.

Profetene i det gamle Israel var ikke redd for å avsløre og avdekke mørkets gjerninger. De talte om syndens grufulle realiteter. En av dem var profeten Jesaja. Ved en anledning taler han om "de som klekker ut orme-egg og vever spindelvev" (Jes 59,5), og det er i grunnen en ganske så treffende beskrivelse av den ondskapen som får mennesker både til å produsere og selge disse dukkene, og av de som bruker dem. Misbruk av barn står for meg som noe av det verste ondskap og uhyrligheter som finnes.

I fjor avdekket norsk politi i samarbeide med politi andre steder i verden de som er knyttet til det såkalte "Dark room"-nettverket, som er nok et eksempel på ondskapens grufulle mørke. Dark-room saken som stadig vokser i omfang avslører for oss ting vi i vår villeste fantasi ikke kunne tro var mulig, men som er det.

I den andre fastekommentaren min vil jeg takke Gud for alle som arbeider for å avsløre denne mørke ondskapen: politi, tollere, påtalemyndighet, spanere. La oss fortsette å be om at mennesker som driver med denne ondskapen avsløres, at barn som blir utsatt for dette blir trodd og får den hjelpen de trenger.

Metodistpastor kidnappet i Malaysia

Det er nå gått mer enn to uker siden pastor Raymond Koh (bildet) ble kidnappet. Fremdeles er det ikke satt frem noen krav om løsepenger, og den malaysiske pastoren er sporløst forsvunnet.

Pastor Koh, som er metodist, ble kidnappet om morgenen den 13.februar. Det skjedde i det morgenrushet var over. Fire biler deltok i aksjonen, hvor pastoren ble tvunget til å stanse bilen sin før han ble tvunget over i en av kidnappernes biler. Aksjonen var over på bare noen sekunder. Den skjedde bare noen få hundre meter fra en politistasjon i Petaling Jaya. Hvem kidnapperne er vet heller ingen.

Pastor Raymond Koh er en stillferdig mann. I 2004 startet han opp et arbeid i Taman Sri Manja for å hjelpe enslige mødre, narkomane og ofre for HIV/AIDS. Samtidig sørget han for å i gratis engelskundervisning og leksehjelp til barn. Hans arbeid nyter stor anseelse.

La oss huske ham i våre forbønner.

Billedtekst: Pastor Koh fra Malaysia er sporløst forsvunnet. Foto: Free Malaysia Today.

Fastebetraktninger 2017, del 1: Slaveri

I går var det på dagen 210 år siden den amerikanske kongressen forbød slavehandel innenfor sine egne grenser. Det skjedde 2. mars 1807. Den amerikanske kongressen forbød import av slaver "fra noe fremmed kongedømme, sted eller land." Vedtaket fikk stor betydning for mange mennesker.

I dag er situasjonen en annen - ikke bare for Amerikas vedkommende, men for Europa og Norge. Slaveriet er gjeninnført. Faktisk finnes det i dag rundt 27 millioner mennesker som tvinges og trues til arbeid uten lønn, som utsettes for vold og som ikke kan komme og gå som de vil. Det tilsvarer dobbelt så mange slaver som ble fraktet på slaveskipene under den transatlantiske slavehandelperioden!

Moderne slavehandel avdekkes innenfor produksjon av mat, klær, i byggebransjen, i produksjon av gull og edelsteiner, sex-industri, restaurantbransjer og som hushjelper. Visste du for eksempel at Europa har flest sex-slaver pr. innbygger? Innenfor menneskehandel er det mellom 1,5 og 1,8 millioner årlige ofre og av disse er mellom 500.000 og 600.000 rekruttert til sex-slaveri.

Hva har dette med fastetiden å gjøre, spør du kanskje?

Mye. Gjennom profeten Jesaja definerer Herren den fasten som er Gud velbehagelig, slik:

"Er ikke dette den fasten jeg finner behag i, at dere løser ugudelighets  lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk? Er det ikke dette at du bryter ditt brød med den som sulter, og lar hjemløse skakkarer komme i hus - når du ser en naken, at du da kler ham, og at du ikke drar deg bort fra dem som er av ditt eget kjøtt og blod." (Jes 58,6-7)

Så faste handler blant annet om dette: slippe undertrykte fri.

Hva innebærer så dette praktisk for oss i fastetiden?

* Vi kan be for politiet som arbeider med å avsløre sex-industrien og prostitusjonen i Norge, i Europa og andre steder i verden.

* Når vi kjøper billige klær la oss da sjekke hvor klærne er produsert og av hvem. Når klærne er veldig billige, hvor stor er da sannsynligheten for at den som har laget dem har fått en anstendig lønn? Kan de være produsert av barn?

* Hva med den lønnen en utenlandsk arbeider får? På hvilken måte er de sikret, ikke bare en anstendig lønn, men også gode sykelønnsordninger og forsikringer?

Smertefulle kristne møter

Jeg er glad i mange forskjellige uttrykksformer når det gjelder lovsang. Det samme gjelder også møtestil, selv om jeg har mine preferanser både når det gjelder sangen, musikken og møteformen, som alle andre. Kristne er ulike og liker ulike ting. Men det er en ting jeg ikke forstår meg på og det er hvorfor lydnivået må være så utrolig høyt enkelte steder. En ting er profane konserter, men når lydnivået på kristne konferanser og møter blir så høyt at det er direkte ubehagelig, og faktisk farlig, spør jeg hva som er poenget?

Ved to anledninger den siste tiden har jeg opplevd lydnivået på kristne møter så smertefullt at jeg har måttet forlate møtelokalet. Jeg har tinnitus og etter siste møtet jeg deltok på har den blitt betydelig verre. Jeg er ikke alene om å ha hørselsproblemer, så jeg går ut fra at jeg heller ikke er alene om å oppleve lyden som et problem. Faktisk tror jeg at man ikke behøver å ha et hørselsproblem for å oppleve høy lyd som en utfordring.

Oppfattelsen av lyd er selvsagt subjektiv og jeg begynner selvsagt å bli en vel voksen mann, og forstår at unge mennesker liker ting jeg ikke liker lenger. Men jeg har også vært ung, og vi kunne også spille høy musikk, men det er ingen ting i motsetning til det som dundrer mot oss i våre dager. Så vet vi da også at mange unge mennesker har pådratt seg hørselsskader.

Men tilbake til spørsmålet mitt: hva er poenget med den høye musikken? Hvem synger vi for? Oss selv? Eller er lovsangen og tilbedelsen rettet mot Gud? Om det er det siste så er Han jo ikke døv! Når lydnivået blir direkte smertefullt og faktisk også farlig høyt for menneskers hørsel, hva har man oppnådd da? Når mennesker som ønsket å delta på møtet går igjen fordi de ikke orket mer, er det da fordi de er religiøse og ikke tåler så mye? Ved begge møtene jeg sikter til valgte folk å gå igjen.

De som "kjører lyden" - lydteknikerne - har de noen form for utdannelse? Vet de noe om hørselsskader. Ved noen anledninger har jeg forsøkt å snakke med dem, men det jeg oppnår med det er at jeg får beskjed om at "dette kan de" og "det er da ikke så høyt". De blir sure, selv om henvendelsen ble fremlagt på en vennlig måte. Ved de to siste anledningene henvendte jeg meg ikke til dem. Jeg orket ikke.

Heretter må jeg tenke nøye igjennom hvilke møter og konferanser jeg kan delta på. Jeg våger ikke å utsette ørene mine for mer støy og smertefulle opplevelser. Det er vondt nok som det er allerede med forsterket øresus etter siste opplevelse.

Vi utsettes alle for støy og lyd hver eneste dag. Ja, vi bombarderes med lyd. Derfor er det så nydelig å trekke seg tilbake og søke stillheten. Der finnes også Gud. I støyen og larmen finner jeg Ham ikke. Ikke når støyen og larmen er så smertefull.

Jesu Ånd lytter i vårt indre

"I det åndelige livet er det å lytte mye mer enn en psykologisk strategi for å hjelpe mennesker til å oppdage seg selv. I det åndelige livet er ikke lytteren det "jeg" som gjerne vil tale men som har øvet seg i å beherske seg, men Guds Ånd inne i oss.

Når vi døpes i Ånden - altså tar imot Jesu Ånd som Guds åndedrett som puster gjennom oss - skaper Ånden i oss en helligdom der vår neste kan bli mottatt og hørt. Jesu Ånd ber i oss og lytter i oss til alle som kommer med sine sorger og lidelser.

Når vi våger å stole på Guds Ånds kraft som lytter i oss, får vi være med på virkelige helbredelser."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fra og med i dag er Norge blitt et sorteringssamfunn

Den blå-blå regjeringen med helseministeren i spissen gjør nå Norge til et sorteringssamfunn, og bryter dermed intensjonsavtalen for regjeringssamarbeidet. Det er svært skuffende og vil gjøre Norge til et fattig land.

Den særdeles dårlige nyheten sprakk i dag: Helse- og omsorgsminister Bent Høie (bildet) fra Høyre følger Helsedirektoratets anbefaling og sier ja til Downs-test.

Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at verdifulle, fullverdige og sårbare fostre nå vil bli valgt bort. Gravide vil få tilbud om å ta en blodprøve før grensen for selvbestemt abort.

Det er nok et eksempel på at Norge som nasjon ikke bare blir et kaldere samfunn, men at vi beveger stadig lenger bort fra et kristent menneskesyn.

Billedtekst: Helse- og omsorgsminister Bent Høie har i dag åpnet for at vi kan velge bort fostre som har Downs syndrom. (Foto: Jarle Vines/Wikipedia)

Ære være Gud for det som skjer i Iran!

Det kommer svært gode nyheter fra Iran - svært gode nyheter. På bare en måned - januar 2017 - er over 200 tidligere muslimer døpt på bekjennelsen av sin tro.

Og ikke bare det: Mer enn 80 ledere som har ansvaret for over 4000 troende har vært samlet til en uke med undervisning og gudstjenestefeiring.

18 iranere som er i ferd med å bli ledere har begynt på et tre måneders intensivt kurs i evangelisering og menighetsplanting.

11 troende fra to husmenighetsnettverk inne i Iran har vært samlet for en ukes disippeltrening. De deler nå sine erfaringer med andre troende i landet.

Omlag 50 iranske kvinner har deltatt i en ukes-lang konferanse hvor de har blitt undervist om deres verdi og blitt oppmuntret til å dele evangeliet med andre.

Hver eneste dag distribueres Nytestamenter inne i Iran.

Det er ELAM Ministries som melder dette.

Billedtekst: Iransk kvinne i forbønn for sitt land.

40 dager til å vende om, leve enklere og mer radikalt

I seks uker fremover har kirken gitt oss en stor gave: fasten. Og denne fasten, den lengste av alle kirkeårets faster, ender opp med den strålende påsken!

Den store fasten begynner med Askeonsdag, som altså er i dag. Dagen i dag har fått sitt navn etter et av de viktigste fastesymbolene i Det gamle testamente: asken. Dette er først og fremst botens dag. En dag hvor man igjen blir minnet om at man er dødelig. Folket i Ninive kledde seg i sekk og aske da de fastet. Profeten Daniel strødde aske over seg da han ropte til Gud da han ropte til Gud om nåde:

"Jeg vendte meg til Herren Gud for å søke ham med bønn og rop om nåde, for å faste i sekk og aske." (Dan 9,3)

Denne dagen søker mange til kirken for å få tegnet et askekors i sin panne. Asken som tegnes på kroppen minner oss om at hele mennesket er preget av synden, men mer enn det! Det er et kors som tegnes på vår panne. Nådens tegn fremfor noe annet. Hele mennesket omfattes av den.

"Asken," skriver Peter Halldorf i sin bok "Hellig år": "taler sitt tydelige språk ved begynnelsen av fastetiden: Den er livet som sloknet, ilden som døde ut, kjærligheten som kjølnet. Asken tegner på kroppen vår det samme som apostelen skriver med sin penn: 'Syndens lønn er døden'. Som symbol på bot og omvendelse lar asken meg forstå at jeg må forandre levemåten min." (Peter Halldorf: Hellig år. Luther forlag, side 96)

Og det er her fastetiden må sees på som en gave, en ny mulighet. Det gis oss 40 dager til å endre på og forenkle ting, til å omvende oss og gå en annen retning. Hvordan vi vil bruke disse dagene er opp til oss.

Kanskje en av de tingene du og jeg kan gjøre denne fasten er å gå til skrifte. Det tror jeg vil gjøre godt for mange av oss.

Askekorset som tegnes i vår panne, nå ved innledningen av fastetiden, er tegnet på at vi tilhører Kristus, den korsfestede og oppstandne.

God fastetid!

John Ongman - misjonspioner og kvinneforkjemper

Han hadde en stor lidenskap, John Ongman (bildet): at evangeliet måtte forkynnes for alle folk. Misjonsringen han startet i 1892 - Örebro misjonsforening - var Örebromisjonens vugge, et av Sveriges to baptistsamfunn, nå kjent som Evangeliska Frikyrkan. Da Ongman døde, 85 år gammel, hadde misjonen han grunnla spredt seg til fire verdensdeler.

I dag feirer Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg er medlem av, hans minne.

Mannen på bildet med det staselige, flotte skjegget (!), ble født 15.november 1845 i byen Gisselåsen i Jämtland. Hans mor hadde norske røtter, fra en familie med smeder. Han het egentlig Nilsson til etternavn, men når han skulle innrulleres i Jämtlands feltjegerregiment, tok han navnet Ongman.

18 år gammel ble han døpt på bekjennelsen av sin tro i Myssjö baptistforsamling. Dåpen fant sted i en råk i Storsjøens metertykke is! Det kostet litt å la seg døpe på den tiden, og da tenker jeg ikke bare på det iskalde vannet, men det fikk også store konsekvenser for mange i form av latterliggjøring, man kunne miste jobben og noen ble utsatt for vold. Allerede to år etter sin dåp la John Ongman ut på sin første prekenreise, og han skulle bli en av de svenske baptistenes foregangsskikkelser på 1800-tallet. Allerede fra starten bar baptismen preg av å være en folkelig vekkelsesbevegelse som protesterte mot tidens autoritetstenkning og religiøse konformitet.

I 1868 emigrerer Ongman til Amerika. Det skjer bare fire år etter hans omvendelse. Hun studerer teologi i Chicago og virker som pastor i Amerika i 20 år. Han grunnlegger den første baptistmenigheten i St. Paul i Minnesota. Senere - i 1873 - fikk han kall til å være pastor for en baptistmenighet i Chicago. Her kommer han i kontakt med noen av datidens mest kjente og markerte kristne ledere, som Dwight L. Moody og A.B Simpson. De skulle prege både hans liv og hans forkynnelse siden. Det er også fra disse han henter mye av sin inspirasjon til å starte sin egen misjosnbevegelse.

Men Ongman hentet også inspirasjon fra et annet hold, fra en bok skrevet av Cathrine Booth, som var gift med William Booth, Frelsesarmeens grunnleggere. Hun skrev boken: "Kvinners rett til å forkynne evangeliet". Etter å ha lest denne boken var Ongman overbevist om at det var rett å sende ut kvinnelige forkynnere, og Ongman ble på dette området langt forut for sin tid.

Noe av det første Ongman gjorde når han kom tilbake til Sverige var å starte en bibelskole i Örebro. Det skjer samtidig med at han starter Filadelfiamenigheten samme sted. Dette skapte spenninger blant svenske baptister, av flere grunner. Den var åpen for både menn og kvinner, og gav en flerårig teologisk utdannelse. Skolen hadde til og med kvinnelige lærere. Og kvinnene ble sendt ut som forkynnere. Motstanderne kalte den foraktelig for "Ongmans piker".

John Ongman var en prøvet mann. Han var gift tre ganger. Hans første hustru, Kristina Anderson, dør i 1871, hans andre kone, Vilhelmine Eriksson dør i 1892. Hans tredje kone het Hanna Holmgren. Selv dør John Ongman 28.februar i 1931.

Praktisk kristendom

I går leste jeg en historie fra Israel som grep meg så sterkt. Den handler om praktisk kristen tro og er hentet fra "Den åndelige enga", en reiseskildring fra 600-tallet, skrevet av Johannes Moschos. Her i oversettelse:

"Det fantes en abba som bodde i munkecellene ved Choziba (et kloster grunnlagt 400-tallet, på veien fra Jerusalem til Jeriko), og munkene der fortalte at når han var i sin hjemby hadde han for vane å gjøre følgende:

Når han så noen i byen som var så fattig at han ikke eide såkorn kunne han komme om natten med sine okser og med såkorn uten at den som eide jorda visste noe og så i hans åker. Når han dro ut i villmarken og slo seg ned i munkecellene i Choziba var han like opptatt av sin neste. Han kunne vandre veien fra det hellige Jeriko til den hellige byen Jerusalem med brød og vann. Når han så noen som overveldet av tretthet kunne han ta på seg den mannens pakning og bære den hele veien helt til det hellige Oljeberget. Han kunne gjøre det samme på hjemveien og han fant andre og bære deres oppakning helt til Jeriko. 

Man kunne se denne abba svett iblant under en tung byrde og iblant også med et barn på skulderen. Det hendte at han bar to barn samtidig. Iblant kunne han sette seg ned og lage sko til både menn og kvinner om det var behov for det, for han bar med seg det som trengtes for en slik oppgave. Enkelte fikk noe av det vannet han hadde med seg, andre bød han på brød. Fant han noen naken gav han ham sine egne klær. Man så ham i arbeide hele dagen. Om han iblant fant en død langs veien leste han de foreskrevne bønnene over den døde og ordnet med hans begravelse."

Sår som leger

"Vår erfaring av ensomhet, depresjon og frykt kan bli til gaver for andre, særskilt om sårene har blitt velstelte. Så lenge sårene er åpne og blødende skremmer vi bort andre. Men om noen ømt har forbundet våre sår, skremmer de ikke lenger oss selv eller andre.

Når vi opplever at et annet menneske legende nærvær, oppdager vi vår egen evne til å lege. Da gjør våre sår det slik at vi kan oppleve djup solidaritet med sårede brødre og søstre.

Ingen unngår å bli såret. Vi er alle mennesker med sår: fysiske, følelsesmessige, psykiske eller åndelige. Det viktigste spørsmålet er ikke: 'hvordan kan jeg skjule sårene' slik at andre ikke behøver å bli pinlig berørte, men: 'Hvordan kan jeg bruke dem i tjeneste for andre?' Når sårene ikke lenger gjør at vi skammer oss men blir til legedom, har de blitt sår som er blitt leget.

Jesus er Guds utsendte som helbreder gjennom sine sår. Jesu lidelse og død av glede og liv. Hans fornedring ledet til herlighet. Det at Han ble utstøtt førte til et kjærlighetens fellesskap. Som Jesu etterfølgere kan selv vi la våre sår gi andre legedom."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gud og vår øvrighet

"Vi ber aldri mot våre styresmakter eller kaller ned forbannelser over den. I stedet har vi lært at Gud har kontroll både når det gjelder våre egne liv og når det gjelder de myndigheter vi lever under. 

Gud har brukt Kinas myndigheter for Hans egne hensikter, idet Han former og danner sine barn slik Han ser det passer Hans egne formål. I stedet for å fokusere våre bønner mot noe politisk system, ber vi om at uansett hva som skjer med oss, vil vi ære Gud."

- Broder Yun (bildet) eller Den himmelske mannen.

"Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ingen øvrighet uten av Gud, men de som finnes er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin dom. For de som styrer, er ikke til skrekk for dem som gjør godt, men for dem som gjør ondt. Vil du slippe å være redd øvrigheten, så gjør det gode. Da skal du få ros av den. For den er Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt! Den bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over dem som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å underordne seg, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittigheten. Derfor betaler dere jo også skatt, for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette. Gi alle det dere skylder dem, skatt til dem som har krav på skatt, toll til dem som har rett til toll, frykt til dem som skal fryktes, ære til dem som bør æres." 

- Apostelen Paulus i Rom 13,1-7

Kristen tro forbudt i det nordvestlige Kina

Myndighetene i det nordvestlige Kina (det røde feltet) har nå offisielt forbudt all kristen virksomhet - vel og merke all virksomhet som ikke pågår innenfor rammene av den offisielle Tre-Selv-Kirken. På spørsmål legger ikke myndighetene skjul på at alle katolikker og protestanter må feire gudstjenester i den offisielle kirken myndighetene har godkjent.

Og myndighetene påberoper seg faren for terrorisme til sitt forsvar. Kinesiske myndigheter i disse delene av Kina vil nå på grunn av dette forbudet nok en gang kunne raide husmenigheter og menighetslokaler, og allerede nå er flere husmenigheter stengt. Undergrunnsmenigheter er blitt advart av kinesiske myndigheter om at disse vil bli stengt om de fortsetter sin virksomhet. Den beskjeden fikk de torsdag denne uken.

La oss igjen løfte våre trossøsken i Kina frem i våre forbønner.

Om å bringe glede til Guds hjerte midt i all smerte

Denne historien griper meg så sterkt:

I 1960 ligger misjonæren Dean Denler på sykehus. Han har uhelbredelig kreft. Dette er en tid da lovprisning får en ny betydning for ham. Til sin kone sier han:

'En dag skal jeg lovprise Gud i all evighet, men det er bare her på jorda at jeg kan bringe glede til Guds hjerte ved å prise Ham midt i all smerte."

Jeg ønsker å gjøre Dean Denlers ord til mine egne. For tiden opplever jeg så mye smerte. Mer enn noen gang. Men midt i dette vil jeg ber jeg om at jeg ikke gripes av motløsheten eller oppgittheten. Jeg vil bøye mine knær for Faderen og gi Ham all ære. Jeg har så mye å takke Ham for. Ikke minst for frelsens gave.

Avtale med Poirot

I dag har Poirot og jeg gjort en avtale. Han lurte på om jeg kunne bli hjemme, så kunne vi snakke litt sammen. Han kom til meg mens jeg satt i godstolen i dag tidlig, stilte seg på to bein, så meg djupt inn i øynene før han la hodet i fanget til meg og sa: Kan du ikke bli hjemme i dag?

Så fikk jeg en suss på skjegget, og en til og enda en.

Det har vært travle dager. Til og fra Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud onsdag, torsdag og fredag. 2 timers kjøring hver dag. Og i går havnet jeg rett fra fastlegen og til sykehuset med mistanke om blodpropp i lungene. Det ble mange undersøkelser og prøver. Heldigvis var det ikke det, men problemene med lungene setter sitt preg på hverdagene. Ikke minst blir jeg sliten og på grunn av spent muskulatur tar øresusen litt overhånd. Man får gjerne spente muskler på grunn av mye smerte.

Så nå tar jeg det med ro. Drikker Yorkshire tea - finnes ikke noe mer oppkvikkende - leser Bibelen, ber og forbereder meg på å preke i International Baptist Church i Sandvika kl.11.00 i morgen. Jeg skal tale om hemmeligheten ved å lytte til Gud. Da er det fint at Poirot lærer meg et og annet om det. Han er full av visdom.

Og så skal Poirot og jeg snakke sammen, som avtalen er. Han kommer ruslende nå for å få mer kos.

Ny drapsbølge mot kristne i Egypt

6 kristne er skutt og drept i Egypt på mindre enn en måned. De som har forutsett en ny bølge av forfølgelse mot våre koptiske trossøsken ser ut til å få rett.

22. februar ble likene til to koptiske kristne menn funnet bak en skole i El-Arish. Saad Hakim Hanna (65) ble skutt i hodet, mens han sønn, Medhat (45), ser ut til å ha blitt brent levende.

Det er International Christian Concern som melder dette.

Dette brutale angrepet kommer bare dager etter at islamistiske grupper på Sinai-halvøya som har tilknytning til terrororganisasjonen IS har lovt å utrydde den kristne minoriteten i Egypt. Egyptiske kristne skal i følge disse ekstremistiske gruppene ha kristne som sitt favoritt mål.

I følge fader Youssef Sobhy, en prest i den koptiske ortodokse Mar Girgis kirkeni El Arish angrep tre maskerte menn Saad Hakim Hanna og hans sønn Medhat i deres hjem ved 22.00-tiden den 22.februar. Mennene hadde banket på døren, og Medhat, hadde åpnet den. Mennene skjøt faren i hodet, mens de huset ble påtent og Medhat ble brent levende.

Det er ikke første gang en slik grufull hendelse finner sted i El Arish.

30. januar i år ble en kristen forretningsmann ved navn Wael Youssed Meland skutt og drept i grønnsaksbutikken hans. Drapsmennene forsynte seg med potetgull og brus mens Melands kone og barn var vitne til det hele.

12. februar ble en koptisk veterinær ved navn Bahgat William Zkhar skutt og drept i sin bil rett før fir El Arish. En dag senere, ble en annen kopter, Adel Shawky, skutt i hodet av maskerte menn i det samme området. Han døde på stedet.

16. februar ble en koptisk lærer ved navn Gamal Tawfiq skutt ned og drept av maskete menn i El Arish. Hans kone forteller at de maskerte mennene ropte og spurte om dette var Gamal, og da han svarte bekreftende på dette, ble han skutt.

La oss be for våre forfulgte trossøsken i Egypt denne helgen.

Å lytte er sjelens gjestfrihet

"Å lytte er vanskelig, for det krever så mye av indre styrke at vi ikke lenger har behov for å hevde oss gjennom å forelese, argumentere, påstå eller forklare. Gode lyttere har ikke noe indre behov for å fremheve seg selv. De er frie til å ta imot, ønske velkommen, akseptere.

Å lytte er mye mer enn å la noen annen tale mens vi venter på en mulighet til å svare. Å lytte er å gi all vår oppmerksomhet til andre og å ta imot dem i vårt hjerte.

Det fine med det å lytte er at de som man lytter til begynner å kjenne seg akseptert, og tar sine egne ord mer på alvor og oppdage sitt sanne jeg. Å lytte er en slags sjelens gjestfrihet der du innbyr fremmede til å bli venner, lære seg selv å kjenne bedre og at man til og med våger å være tause sammen."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et beger fylt av liv

"Når mor til Jakob og Johannes ber Jesus om å gi hennes sønner en særskilt plass i Guds rike, svarer Jesus: "Kan dere drikke det begeret jeg skal drikke?" (Matt 20,22)

'Kan dere drikke det beger?' er det mest utfordrende og radikale spørsmål vi kan stille oss selv. Begeret er livets beger, det er fylt av sorg og glede? Kan vi løfte begeret og si at det er vårt? Kan vi løfte begeret for å gi andre velsignelse, og kan vi tømme det beger som er frelsens?

Å holde dette spørsmål levende inne i oss er en av de mest krevende åndelige øvelser som vi kan hengi oss til."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Takknemlighet

Jeg kjenner på en djup takknemlighet og ydmykhet for de mange jeg har møtt de siste månedene som kommer med så gode tilbakemeldinger på de to seminarene jeg holder. Både deltagere og arrangører forteller historier om mennesker som har fått en fornyelse av deres personlige bønneliv, at de er blitt møtt av Gud, og har gjort seg erfaringer med Guds nærvær. Noen for aller første gang. Andre vitner om at de har erfart Guds fred på en djup måte. Stillferdig har også Herren helbredet mennesker. Vitnesbyrdene kommer både skriftlig og muntlig fra både prester og lekfolk i Den norske kirke til ulike frikirkelige sammenhenger. Det er et stort takkeemne.

Dette skjer mens jeg kroppslig er svært svak. Men Herren gir meg de kreftene jeg trenger som dagen er. Han har gitt en helt spesiell nådetid, hvor Hans hellige nærvær berører oss. Det berører meg så sterkt at tårene kommer. Og jeg vil gi all ære til Ham som tilkommer all ære, Herren Jesus.

Det første seminaret handler om "Å vandre med hvilepuls", og hensikten med dette seminaret er å hjelpe mennesker inn i et personlig bønneliv som er tilpasset den enkeltes hverdag. I løpet av de fire timene seminaret varer håper jeg at deltagerne kommer inn i bønnens hvile og lærer å gjenkjenne Herrens nærvær. Det andre seminaret handler om det åndelige livet etter fylte 50 år - om åndelig modenhet og hvordan vi kan leve i livets andre halvdel og bære frukt som varer.

Flere steder har menigheter fra ulike trossamfunn gått sammen om disse seminarene. Det har vært spesielt hyggelig. Bønn fører folk sammen. Dette er ikke seminarer for "spesielt interesserte", men for folk flest. De gir deg ikke mer dårlig samvittighet og følelsen av at du ikke strekker til, men hjelper deg til å finne din egen bønnerytme.

Skulle det være menigheter som ønsker et slikt seminar til høsten så ta gjerne kontakt nå. Det må ikke være en helg, det kan også holdes på ukedager, men de fleste holder det på lørdager og kombinerer det med søndagens gudstjeneste.

Interesserte kan skrive til: bjornolav58@gmail.com

Et syn

I går var styret for Nasjonalt bønneråd sammen med hovedtalerne for Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud for å bli litt kjent, og for å be og lovprise Herren sammen.

Under lovsangen fikk jeg se noe jeg tror var fra Herren.

Jeg så noe som startet på det laveste punktet i en dal. Det var som et kildevell som boblet frem, og ut av kildevellet kom det toner. Tonene fløy gjennom luften, og lekte seg i vinden. Så var det som om vinden samlet sammen tonene, og sendte dem av gårde til andre steder. Noen ganger var vinden svak, andre ganger blåste den kraftig, som et stormkast. Små steder i trange dalfører ble fylt av tonene.

Plutselig begynte tonene å stige og de steg til de høyeste fjelltoppene. Så samlet tonene seg så på den høyeste toppen og tonene ble til et stort rop.

Så forsvant bildet for mine øyne. Jeg delte så bildet med de som jeg var sammen med, men delte ikke det ordet jeg fikk mens jeg så bildet. Det var ordet "delight". Jeg ba om at Herren måtte bekrefte dette bildet, og rett etter at jeg hadde delt det deler en av talerne, noe hun føler Herren sier til oss som er tilstede denne kvelden og til de som kommer til helgens konferanse. Da bruker hun nettopp dette ordet: "delight".

Det var spennende. Jeg tror Herren vil fylle Norge med sin herlighet, fra det laveste til det høyeste punkt. Det er av stor betydning at det starter på det laveste nivå. Det Herren gjør starter alltid i det lille, det som synes uten betydning.

Jeg gleder meg over ordene fra profeten Habakkuk 2,14:

"For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn."

SAMMEN FOR HANS ANSIKT - 3 dager - 3 generasjoner - 1 kall

Nasjonal bønne- og profetisk konferanse, 24.-26.februar på Grimerud. Hovedtalere: David Damian, John Dawson, Wes Hall og Wanda Frost. Lovsangsledere: Marie Hognestad, Anders Skarpsno, Svein Skulstad og Thora Gisladottir. Hjertelig velkommen. 

209 bibelstudiegrupper startet langs Swahilikysten

Gode nyheter fra IBRA Radio! Siden 2015 har IBRA vært med på å starte 209 studiegrupper de har kalt  "Oppdag Bibelen" langs Swahilikysten. Swahilikysten strekker seg fra den nordlige delen av Mosambik i sør, til Tanzania, Kenya og den sørlige delen av Somalia i nord. Swahlikysten inkluderer også øyene Zansibar, Pemba og en rekke mindre øyer. Området er merket med rødt på kartet.

Swahlikysten er på mange måter et unådd område. I flere hundre år har hele dette området vært sterkt dominert av Islam. Selv om Øst-Afrika har vært gjenstand for kristen misjon i lang tid, så er Swahlikysten vært neglisjert, nettopp på grunn av Islam. Men radiobølgene når igjennom, og nå har radiosendingene altså ført til at man har etablert hele 209 bibelstudiegrupper. Det er virkelig et stort takkeemne.

I områder hvor det pågår forfølgelse følger man opp nye kristne over telefon, chat og gjennom internett-kirker. Og IBRA Radio sender daglig radioprogrammer hovedsakelig på swahili og somalisk. I tillegg sender de på en rekke stammespråk. Totalt har de 21 ulike programserier som fokuserer på å nå de unådde muslimene langs kysten.

Sverige i bresjen for å samle inn penger til fosterdrap i utviklingsland

Sverige stiller seg i bresjen for holde en stor giverlandskonferanse i Belgias hovedstad Brussel 2.mars. Målet er å skaffe penger til å finansiere fosterdrap i utviklingsland. På konferansen vil blant annet den svært omdiskuterte amerikanske organisasjonen Planned Parenthood medvirke.

Det er bistandsministeren i Sverige, Isabella Lövin, fra Miljøpartiet De Grønne, som står som innbyder sammen med bistandsministrene fra Danmark, Nederland og Belgia. Målet er å kompensere for bortfallet av det amerikanske bidraget etter at president Donald Trump den 23. februar da ordre om å stanse bistanden til utenlandske organisasjoner som utfører fosterdrap.

Giverlandskonferansen som har fått navnet: "Hun bestemmer", skal i følge den svenske regjeringens nettside "mobilisere politisk kraft og finansiell støtte for organisasjoner som gjør seksuell og reproduktiv helse og rettigheter til virkelighet for milliontalls kvinner og jenter i verden." Støtten skal gis til rådgivning, sex- og samlivsundervisning og til abort.

90 land er invitert til å bidra. Det fremkommer ingen opplysninger om Norge er blant disse, men det er vi nok helt sikkert.

Kristen lærer skutt og drept i Egypt

Torsdag i forrige uke ble en koptisk lærer skutt og drept i Egypt. Angrepet på læreren skjedde i el-Arish i det nordlige Sinai. Kopteren, Gamal Tawfiq, ble 50 år gammel. Han arbeidet som lærer og var på vei til sitt arbeid da han ble skutt i bakhodet.

Ingen har påtatt seg ansvaret for det brutale drapet, men i følge Catholic Herald finnes det flere islamske terrorgrupper i dette området som har en forbindelseslinje til IS.

Dette er ikke det eneste angrepet på kristne i det nordlige Sinai. Også en lokal veterinær og en butikkeier er den siste tiden blitt skutt og drept. Begge var koptere.

Når vi tråkker på andre kristne

Den svenske bloggeren og pastoren Jonas Melin, har skrevet en artikkel som også mange nordmenn burde lese. Den handler om menighetsplanting og økumenikk. Utgangspunktet er en bok skrevet av Stefan Paas, som hevder at all frikirkelig og mellomkirkelig misjonsvirksomhet siden 1500-tallet har utgått fra den kristne kulturen og den kristne tros sterke stilling i samfunnet.

Og det interessante, synes jeg, er dette: Motstanderen har vært navnekristendom, tradisjonskristendom eller det man har ansett som død tro. Og derfor har man beskrevet seg selv ut fra det som skiller oss fra andre menigheter og samfunn. Offentlig har man gått ut for å kritisere kristne i andre sammenhenger enn sin egen - og slik holder vi på! I dag er det om å gjøre å beskrive en troende i en annen sammenheng enn sin egen som fariseer og skriftlærd. Noen legger ut lister med det som kjennetegner den moderne fariseer, men glemmer en ting: fariseeren i dem selv! Det er "de andre" og så er det "meg selv" og de jeg identifiserer meg med.

"Slik har det vært i de fleste bevegelser fra reformasjonens ulike grener på 1500-tallet til pinsebevegelsens fremvekst på 1900-tallet," skriver Jonas Melin.

Og slik fortsetter det.

Men det kan ikke det i et moderne samfunn som vårt. Våre trossøsken er ikke motstanderen! Det er det sekulære samfunnet: materialismen, nyliberalismen og sekularismen. Hevder mannen som skrev boken Melin har lest.

Og jeg mener at det er en helt riktig analyse.

Jonas Melin tar med noe interessant og tankevekkende i sin artikkel, noe han har hentet fra boken til Stefan Paas. Det handler om hva man bør tenke på når man skal plante en ny menighet. Jeg tenker at dette også kan brukes i alle relasjoner med andre kristne:

1. Tal ikke negativt om andre kirker og menigheter offentlig.
2. Delta i lokale økumeniske nettverk.
3. Forsøk å besøke gudstjenester i andre forsamlinger nå og da.
4. Du skal ikke verve blant andre menigheters aktive medlemmer
5. Samarbeide med andre menigheter når det er mulig.
6. Respekter offentlig det gode arbeidet som andre menigheter har gjort og gjør.

Du kan lese hele artikkelen til Jonas Melin her:

http://barnabasbloggen.blogspot.no/2017/02/forsamlingsplantering-och-ekumenik.html

Gud, velsign kong Harald V

GUD, VELSIGN KONG HARALD V

"Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for ... konger ..." (1.Tim 2,1-2)

Gud sign vår konge god!
Sign ham med kraft og mot
sign hjem og slott!
Lys for ham ved din Ånd,
knytt med din sterke hånd
hellige troskapsbånd
om folk og drott!

Gratulerer med 80 års dagen, kjære konge!

Sendt til verden

Hver og en har en oppgave i livet. Når Jesus ber til sin Far for sine etterfølgere sier Han dette: "Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden." (Joh 17,18)

Vi innser nok sjeldent helt og fullt at vi er utsendt for å utføre oppgaver som Gud har gitt oss. Vi oppfører oss som om vi må velge hvordan, hvor og med hvem vi skal leve. Vi oppfører oss som om vi bare er sluppet ned i skaperverket og selv får bestemme hvordan vi skal more oss til vi dør.

Men vi er blitt sendt til verden av Gud, akkurat slik Jesus ble sendt. Når vi begynner å leve livet i den overbevisningen, får vi snart vite hva vi er sendt for å utføre.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Tatarer i Omsk-regionen nås med evangeliet

Det jeg skal dele med deg i dag er noe som begeistrer meg. Så lenge jeg kan huske har jeg vært interessert i Russland, og jeg ble ikke mindre interessert etter at jeg ble en kristen i 1972. Jeg trenger bare å se et bilde som dette, før jeg kjenner at hjertet banker litt raskere. Det har vært et kall til å be og et kall til å hjelpe og oppmuntre russiske menigheter.

I tiden 30. januar til 3. februar i år sendte baptister i Omsk-regionen ut evangeliseringsteam for å nå tatar-landsbyer i både Omsk og Tyumen regionen med evangeliet. Som du kan se på bildet, er det kaldt. Så er vi da også vest i Sibir. Byen Omsk ligger i lavlandet, ved elven Irtysj, og har omlag 1,2 millioner innbyggere. Omsk er også et knutepunkt for innen det transsibirske jernbanenettverket. De sibirske tatarene er en egen folkegruppe som teller rundt 100.000 mennesker, som snakker en rekke dialekter.

Evangeliseringsteamet besto av 25 personer under ledelse av Konstantin Somov. I løpet av disse dagene reiste de hele 1300 km, og besøkte 12 tatarlandsbyer og besøkte hundrevis av familier. Over alt fikk de dele evangeliet. Alle fikk en brosjyre som var laget spesielt for anledningen. I brosjyren var det en presentasjon av evangeliet både på russisk og på deres eget språk, og en mulighet til å bestille Bibelen, om de skulle ønske det.

De sibirske tatarene er et svært gjestfritt folk, og de setter seg gjerne rundt kjøkkenbordet for å snakke om deres liv. Alle av dem anser seg selv å være muslimer, men svært få av dem, om noen, har lest Koranen. Moskeene i deres landsbyer er for det meste stengt. Men de svært åpne for å høre om Jesus! I nesten hvert hjem ble teamet bedt om å sette seg ved bordet, så de kunne få snakke og de tok villig imot brosjyren som ble delt ut.

La oss be om at det som er blitt sådd skal bære rik frukt. Teammedlemmene var veldig begeistret over det de hadde fått vært med på.

Overraskelser

En regnbue kommer alltid som en overraskelse. Ikke det at den ikke kan forutsies når værforholdene er slik. Likevel - vi blir alltid litt oppglødd. Se! Se! - sier vi.

Regnbuer har en egen evne til å vekke oss. Til og med mennesker som synes livet er kjedsommelig blir som begeistrede og yre barn. De er vitne til noe storslagent.

Det er lett å ta enkelte ting som noe selvsagt. Vi blir litt blaserte med årene. Derfor trenger vi en regnbue i ny og ne som vekker oss opp!

Jeg øver meg i å være mer takknemlig. Ikke ta noe for gitt lenger. For det er ikke det. Alt er nåde - alt vi opplever. Guds velsignelser. Hans berøring. Midt i våre hverdager. Det er ingen selvfølgelig. Jeg ber om å få stanse opp og sanse disse berøringene, disse milde og ømme kjærtegnene. Dessverre lever jeg ofte for fort til å legge merke til dem.

Den som lever med Gud må forvente det uventede.

Gud kommer av og til "plutselig", "straks", som på pinsefestens dag i Jerusalem da Ånden ble utøst over kirken.

Søken etter en by, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Charles E. Moore (bildet). Den første delen ble publisert lørdag 11. februar, andre mandag 13. februar og tredje del torsdag 16.februar:

Betyr det at vi dropper ut av samfunnet og lar verden gå til grunne om vi velger et slikt liv? Når Thomas Merton ble en Trappist-munk, ble han kritisert for å hengi seg til en livsstil som virket likegyldig til denne verdens problemer. Han svarte rett på sak, selv om det ble avvist av de fleste:

"Når jeg avla mitt klosterløfte sa jeg samtidig nei til alle konsentrasjonsleire, luftangrepene, de iscenesatte politiske prøvelsene, de juridiske drapene, de rasistiske overgrepene, de økonomiske tyranniene, og hele det samfunnsøkonomiske apparatet som synes rettet mot en global ødeleggelse på tross av alle sine rettferdige ord i favør av fredens sak. Min monastiske stillhet er en protest mot løgnene til politikerne, propagandistene og agitatorene, og når jeg snakker er det for å benekte at min tro og min kirke noen gang kan seriøst være på linje med disse urettferdighets ødeleggende krefter."

Et liv levd sammen med andre trenger ikke å være en flukt bort fra verden; det er noe vi gjør på grunn av verden. Vi skal alltid føle et generelt ansvar for andres velferd, men kirken tjener samfunnet best når den kroppsliggjør den type samfunn hvor Gud regjerer. Først da har vi noe særegent og livgivende å si.

Ironisk nok, de som i Kristi navn argumenterer for rettferdig fordeling ved å presse Kongressen til å vedta lover som lettere kan forvalte deres skattepenger, klarer vanligvis ikke øve rettferdighet mot radikal felles økonomi, det som dreier seg om et helt naturlig disippelliv.

Faktisk, mye av det som kalles for kristen politisk aktivitet, enten det er til høyre eller venstre, stammer fra en vrangforestilling om hva det vil si å være menighet. Som Hauerwas og Willinon argumenterer i boken "Resident Aliens", så lurer vi oss selv når vi strever gjennom makt og partipolitikk for å gjøre kulturen for øvrig litt mindre rasistisk, litt mindre promiskuøs, litt mindre voldelig, litt mindre uvennlig når vi selv ikke driver med disse tingene. Det vi så lett glemmer, er at kirken, som er Kristi kropp, skal se ut som Jesus.

Hvis vårt liv i Kristus blir sekundært for å bli mer "effektiv" når det gjelder å påvirke samfunnet, er vi, for å bruke et bilde hentet fra Yoder, som en musiker som forlater scenen for å jobbe som dørvakt i konsertsalen.

Å erklære at Jesus er Herre er samtidig å si at det viktigste verk Gud gjør i historien ikke handler om å arbeide innenfor den eldgamle sfære - makt og prestisje - men i og gjennom de som ydmykt favner korsets sentrale vei i deres liv. Snarere enn å utøve makt og rikdom som instrumenter for tvang og press, skal vi vise hvordan det er når Gud er på tronen.

(fortsettes)

Motsetninger som helbreder

"De mange motsetningene i livet - som at man kjenner seg hjemløs i sitt eget hjem, lei når man har nok å gjøre, ensom selv om man er populær, full av tvil selv om man er troende - kan gjøre oss frustrerte, irriterte og til og med deprimerte. De kan få oss til å kjenne oss som om vi aldri er riktig nærværende. Hver dør som åpnes gjør at vi oppdager at det er mange flere dører som er stengte.

Men man kan reagere på en annen måte. Samme motsigelser kan få oss til å fylles med en djup lengsel etter de som finnes bortenfor alle begjær, den lengsel som bare Gud kan tilfredsstille.

Motsigelsene skaper da en motstand som kan få oss til å nærme oss Gud."

- Henri Nouwen: Bread in the Wilderness. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ny rapport viser at kristne i Egypt vil oppleve økt forfølgelse

En helt ny rapport offentliggjort av Christian Solidarity Worldwide advarer nå om at kristne i Egypt står foran økende forfølgelse. Rapporten ble offentliggjort på en svært symboltung dag: nøyaktig to år etter at 21 koptiske kristne ble halshugget av IS i Libya.

Rapporten viser at det har vært et økende antall blasfemi-saker rettet mot kristne siden 2011. Det gjør også volden mot kristne. Dette skjer samtidig med at det er strenge restriksjoner på kirkebygg i landet. Svært sjeldent gis det tillatelse til nybygg eller for den saks skyld påbygg. Rapporten viser også at sikkerhetspolitiet i visse tilfeller har kjent til angrep på kristne før de skjer, uten at de har gjort noe som helst for å forhindre dem.

La oss fortsette å be for våre koptiske venner som betaler en høy pris for å følge Jesus.

Om å ende løpet godt

Her om dagen hørte jeg på R.T Kendall, en legende innen evangeliske sammhenger. Det var R.T Kendall som tok over etter en annen legende, Martyn Lloyd-Jones, som pastor for Westminister Chapel i London.

Kendall er blitt 81 år, du verden for en forkynner. Bunnsolid. Men det var en gråtende Kendall jeg lyttet til. Han var opptatt av en ting: at hans liv og tjeneste skulle ende godt!

I sin tale kom han inn på noe jeg har tenkt mye på den siste tiden: de mange forkynnerne som gjennom et langt liv sto for noe bunnsolid, som levde et liv i stor integritet, men som likevel, mot slutten av sitt liv, rotet det til for seg læremessig og fremsto med noe underlig, noe sært noe. En ny åpenbaring, eller en vri på klassisk evangelisk tro, som bryter med denne.

Den som tror at man ikke er i stand til noe slikt, er allerede bedratt!

Det kan skje ved at man trer inn i en rolle eller tjeneste man ikke har. Evangelister har av og til en evne til å ende som bibellærere, og det er nok av eksempler på at det har gått riktig galt.

Apostelen Paulus var opptatt av dette:

"... for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig." (1.Kor 9,27b)

Paulus hadde et mål: at han måtte fullføre løpet godt!

"Jeg har stridd den gode strid, FULLENDT LØPET, BEVART TROEN." (2.Tim 4,7)

Jeg mener å huske fra den tiden jeg var en del av Den norske kirke, ba i gudstjenesten om å være forberedt på sin dødstime, men det kan være jeg tar feil. Jeg finner den ikke igjen noe sted, men om noen kan huske den er jeg takknemlig for å få del i ordlyden.

Lik R.T Kendall ber jeg om at mitt liv og min tjeneste må ende godt og være Herren til behag.

Der klagen og dansen møtes

"... en tid til å klage og en tid til å danse." (For 3,4)

Men klagen og dansen er aldri helt adskilt. Det er ikke sikkert at de kommer etter hverandre. De kan faktisk komme samtidig. Klagen kan vendes til dans og dans vendes til klage uten at man tydelig kan se hvor den ene slutter og den andre begynner.

Ofte lar klagen oss utforme dansen mens dansen skaper rom for klagen. Vi mister en elsket venn, og midt i tårene oppdager vi en mektig glede. Vi feirer en fremgang, og midt under festen kjenner vi et djupt vemod. Klage og dans, sorg og latter, vemod og glede - de hører sammen akkurat som klovnen med sørgmodig ansikt og klovnen med det glade ansiktet, som får oss både til å gråte og le. La oss forundre oss over at det vakre i livet blir synlig når klagen og dansen berører hverandre."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Martha Graham i Lamentations.

På randen av krig, del 28

Emmy Arnold (bildet), enken etter Eberhard Arnold, som grunnla det tyske Bruderhof tidlig på 1920-tallet, hadde en stor og god innflytelse i den tidlige fasen av denne anabaptistiske bevegelsen. Med respekt ble hun ofte kalt "Emma Basel".

13. september ble det holdt et møte i brødrefellesskapet klokken 10 om formiddagen. Årsaken var ordinasjonen av to Ordets tjenere. Alle var enige om at vi imorgen, med Guds hjelp, vil det guddommelige arbeidet bli fullført.

Om morgenen når vi var samlet til møtet, reiste Hardy Arnold seg og sa at han følte at Hans Zumpe ikke var fornøyd, derfor ba han møtet vurdere dette og spørre Hans om hans mening. Også Adolf Braun, sa at heller ikke trodde Hans Zumpe var fornøyd, og at Hans mente at de to brødrene skulle velges til tjenesten nå men at selve ordinasjonen skulle finne sted til vinteren. Vi presiserte at det ikke fungerte slik. Hvis de to brødrene kunne velges, skal de også ordineres.

Adolf Braun foreslo videre at brødrene fra Amerika skulle forlate møtet og at de skulle fortsette møtet uten oss. Før vi forlot møtet sa David til dem: "Du burde kjenne til at om dere ønsker å holde møtet uten oss vil ikke de to tjenerne bli valgt og heller ikke ordinert."

Vi var misfornøyd og skuffet over det som skjedde. Etter mye snakk som vi ikke skal gå inn på her forlot vi møtet. De fortsatte da møtet uten oss, og diskuterte i omlag en time.

Emma Basel kjempet ivrig for få en bekreftelse, og at det bør skje nå mens vi er her fortsatt. Til slutt vant Emma Basel, etter en god og hard kamp. Halv to på ettermiddagen kom de tre brødrene på rommet - de to som skulle velges og et vitne. De presenterte seg på en ydmyk måte og Hans holdt armen rundt skuldrene til David, kysset ham og sa at han skulle vise barmhjertighet og bekrefte de to brødrene.

David motsatte seg dette og sa: "Nei, dere har spolert dette og har ikke handlet rett." Etter at de hadde bedt oss inderlig ble David rørt og han hadde medlidenhet med deres urettferdighet, frekkhet og dårskap og sa: "Spør Michael, hva han har å si om deres dårskap." De ba oss da inderlig om at vi ikke måtte reise hjem før dette var løst.

Svaret vårt var dette: "Nei, dere har spolert det hele og ikke handlet rett. Dere er ikke verdige. På toppen av det hele har dere bedrøvet Davids sjel og ånd. Så på grunn av det som har skjedd kan ikke og bør ikke dette skje nå." Men de fortsette å be oss innstendig, og jeg sa til slutt: "Hvis David ønsker å gå videre, og er i stand til å gjøre det, bør han gjøre det."

Denne uretten og frekkheten ville ha seiret i denne saken om ikke Emma Basel hadde kjempet og kjempet så sterkt og ustanselig for det som er rett. Det ville ha vært veldig trist om hun ikke hadde lykkes. Men til slutt ble vi i det minste enige om å gå videre, og med Guds hjelp bekrefte de to brødrene.

Klokken tre om ettermiddagen ble det kalt inn til undervisning. David tok ansvaret for denne. Den varte fra 15.00 til 19.00 og han talte kraftig og alvorlig. Vi sang fra Väterlieder (en samling med tidlige Huterite-salmer og martyrhistorier, som kan sammenlignes med Ausbund). Når vi hadde sunget den andre salmen begynte Emma Basel å gråte og så begynte hun å rope høyt høyere og høyere, hun bar på en stor sorg over det som hadde skjedd. Etter salmen ville vi trøste henne, men hun lot seg ikke trøste, så knust var hun i sitt hjerte og ånd. Hele fellesskapet gledet seg og var fornøyd med at Kristus med sin Ånd hadde kommet seirende ut av dette.

Fra 20.00-23.00 ble det holdt et møte i brorskapet. Alle var fornøyd med den beslutningen som var blitt tatt, og noen gav uttrykk for sin store glede over å se hvordan Herren hadde arbeidet. Det er umulig å beskrive alt som skjedde. Mange snakket om den frie og trygge måten ledelsen og veiledningen Gud hadde gitt oss.

Ved midnatt sto de utenfor rommet vårt og sang triste farvel-sanger, i sorg over at vi skulle reise. Ikke bare en sang, men mange sanger. Neste morgen sto brødrene og søstrene utenfor vinduet vårt og sang i sorg over at vi skulle reise tilbake.

(fortsettes)
----
Dette er del 28 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember, del 23 torsdag 29. desember, del 24 tirsdag 10.januar , del 25 mandag 16. januar, del 26 lørdag 4. februar og del 27 fredag 10. februar.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

Takknemlighet for gode minner

Et bilde som vekker gode minner! Det er tatt for to år siden i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Det var Facebook som sørget for å ta det frem igjen i dag.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for vennskapet med Ragnhild Helena Aadland Høen og Alv Johan Magnus.

Mitt vennskap med Alv går langt tilbake i tid. Vi har stått skulder ved skulder i de nasjonale bønnekonferansene siden starten,  og det var Alv og jeg som i sin tid tok initiativet til Nasjonalt bønneråd. Nasjonalt bønneråd er et forum for de fleste nasjonale bønnenettverkene i Norge, hvor lederne for disse har mulighet til å komme sammen for å drøfte felles anliggender for bønn i vårt kjære fedreland. Nasjonalt bønneråd står nå også som arrangør av den årlige nasjonale bønnekonferasen på Grimerud.

Alv har en pionerånd som få andre jeg kjenner. Han er raus, djerv, varm og har en gave når det gjelder å analysere samtiden i lys av Guds ord. Hans lederartikler i Mot Målet, mens han ennå var leder for Ungdom i Oppdrag hadde en profetisk skarphet og tyngde som satte ting i sitt rette lys. Alv Johan er en mann med stor integritet, han lever hva han preker, og med stor ydmykhet. Det er mye latter og glede der Alv er, varme gode smil, rause håndtrykk - men også tårer. Tårer som eget bønnespråk.

Ragnhild Helena har jeg ikke kjent så lenge. Hun er en av Norges dyktigste kristne kronikører med en stilsikker og ofte overraskende penn, som målbærer en tydelighet i spørsmål som har med livet og troen å gjøre. Ikke minst for det ufødte barnets liv. Mange og meg selv iberegnet leser Ragnhild Helena Aadlands artikler - enten det er på hennes blogg eller i avisene - med stor interesse og takknemlighet.

For to år siden fikk deltagerne på det seminaret jeg holdt på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud møte et hjertevarmt menneske. Ragnhild Helena delte sitt sterke vitnesbyrd om hvordan Gud har båret henne og ledet henne gjennom sykdom, en husbrann, og til Selja og bønnealteret hun drømmer om å se realisert der. Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger etter at hun hadde delt sitt sterke vitnesbyrd om Guds trofasthet. Mange var så grepet at de gråt åpenlyst mens de lyttet til henne.

Vennskap gjør livet rikt. I dag takker jeg Herren for Alv Johan og Ragnhild Helena.

Reformator, forsoner og leder av små kristne fellesskap

I går, i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet, ble jeg kjent med en skikkelse fra reformasjonstiden jeg ikke har hørt om: Martin Bucer (1491-1551).

Bucer bar på en sorg: han led på grunn av den splittelsen reformasjonen medvirket til. Som kjent vokste det jo frem ulike reformatoriske bevegelser i Europa: en i Wittenberg med Luther som den ledende skikkelsen, en i Sveits rundt Zwingli, en rundt Calvin - og sist, men ikke minst, fantes det enda en gren: den anabaptistiske. Bucer forsøkte å forsone disse ulike reformatoriske strømningene.

Hvem var så denne Martin Bucer? Han var født i Schlettstadt, en by i det nordøstlige Frankrike, i nærheten av Alsace, og vokste opp i svært fattige kår. Martin var lærelysten, og fordi familien ikke hadde penger til at han skulle gå på skole, søkte han å få tre inn i dominikanerordenen - den mest intellektuelle av alle katolske ordener.

I år 1581 studerte han ved Universitetet i Heidelberg, akkurat på samme tidspunkt som augustinermunken Martin Luther kom for å forsvare sine teser om avlatshandelen. Bucer ble sterkt grepet av Luther, brøt med dominikanerordenen og begynte straks å spre reformasjonens ideer. Han ble lutheraner.

Men så var det dette med alle retningene da. Reformasjonen sprikte i alle slags retninger. Bucer så for seg at det var mulig å forene noe av det de sto for, ikke minst når det gjaldt synet på nattverden. Luther mente som kjent at Kristus var reelt til stede i brødet og vinen, mens Zwingli på sin side snakket om et symbolsk nærvær.

Nå forsøkte ikke Martin Bucer å få noen av dem til å endre sine synspunkter, men han prøvde å finne formuleringer som var tilstrekkelige for at både Luther og Zwingli kunne underskrive. Men han lykkes ikke.

Han gav seg likevel ikke og forsøkte mange ganger. Uten å lykkes.

Det var i forbindelse med disse stadige mislykkede forsoningsforsøkene at Martin Bucer kom med denne uttalelsen:

"Hvis du fordømmer alle som ikke tror akkurat som du og hevder at han er utelukket fra Guds nåde, hvem kan du da egentlig betrakte som en bror? For min del har jeg aldri truffet to personer som er enige i alle ting. Dette gjelder for teologien som for alt annet."

En annen spennende side ved Martin Buber er at han i forbindelse med sitt virke i Strasbourg organiserte kirken fra grunnen av som et nettverk av små kristne fellesskap. Hans økumeniske ambisjoner omfattet alt fra katolikker til anabaptister.

Han dør i England 1. mars 1551 etter at han ble ble tvunget til å gå i eksil av keiseren. Det skjedde i 1549.

Ny prior for det økumeniske Bose-klosteret - et sted for radikal Jesus-etterfølgelse

Brødrene og søstrene som utgjør kommuniteten i Bose-klosteret har valgt Luciano Manicardi (bildet) til ny prior for kommuniteten. Han etterfølger Enzo Bianchi, som grunnla Bose i 1965 i provinsen Biella i det nordlige Italia. Den økumeniske kommuniteten med base i Bose-klosteret er blitt en åndelig oase for svært mange mennesker - også for en del nordmenn.

Det var i 1963 at en gruppe studenter i Turin begynte å treffe hverandre noen kvelder i uken for å be vesper og lese Bibelen. "Den lille flokken" som de kalte seg selv, bestod av mennesker fra ulike kirker. På studenthybelen til Enzo Bianchi fant de hverandre i en lengsel etter å leve nærmere evangeliet.

Et kall til å leve et kommunitetsliv begynte å vokse frem hos flere av dem. De ville leve i radikal etterfølgelse av Jesus - uten sikkerhetsnett. I byen Bose ved foten av Dolomittene i det nordlige Italia fant de et hus. Her skulle de slå seg ned. Men slik skulle det ikke bli. Den da 22 årige Enzo Nianchi, som studerte økonomi, ble alene om prosjektet. Ingen av vennene ville være med. Fra ord til handling er det en vei å gå. For noen blir det bare med ordene.

I tre år levde Enzo helt alene. I stor enkelhet. Han hadde ikke elektrisitet eller rennende vann. Det hendte at noen av vennene i bønnegruppen i Turin besøkte ham, og andre som hørte om hans tilbaketrukne liv i bønn besøkte ham i Bose for å be og lytte til Guds ord.  Kallet til Enzo fordjupet seg. Han besøkte klostre som representerte ulike tradisjoner - både katolske og ortodokse. Blant annet dro han til Athos og til Taize.

De tre årene Enzo levde alene bestod hans kall i å lese Bibelen - ikke minst evangeliene - og be tidebønner.

Så - i oktober 1968 - er denne fasen over. Tre menn og en kvinne sluttet seg til ham, to av dem var katolikker, to av dem protestanter. Den økumeniske kommuniteten i Bose var født. I dag består den av et 70-talls brødre og søstre, flesteparten av dem er katolikker, men noen tilhører også protestantiske kirker og ortodoks tradisjon. Og hit strømmer nå mange mennesker - som lengter etter stillhet, bønn og åndelig veiledning. I Bose kan alle som kommer delta i eukaristien eller Herrens måltid. Kommuniteten i Bose er blitt et håpets tegn som viser at det er mulig for kristne å leve sammen i fellesskap og enhet, fra ulike kirkelige tradisjoner.

Bønnens væren

"Paulus kaller det "bønn i Ånden" eller "Åndens bønn", men hva er det egentlig?

Når jeg deltar i kopternes liturgi denne morgenen merker jeg hvor lett det er å falle inn. Veien fra den vokale bønnen til mental bønn til kordial bønn er ikke en teknikk eller metode. Vi dras inn i bønnens verden av den bønn som pågår. Vår sak er å forlate plassen som tilskuer for å bli liturg. En liturg er en som dras inn i Guds verden. 

I et øyeblikk av nåde fornemmer vi hva som pågår i vårt eget hjerte, vårt skjulte djup.

Der bor Kristus. Der er Den Hellige Ånd. Der Gud er, er bønnen enkel og fri. Som et klart, rennende vann. Den er ikke noe vi gjør, den er noe vi er. Vi er ikke så opptatt av hvordan vi skal be eller hva vi skal be. Det er nok å være."

- Peter Halldorf, 15. februar 2017. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Søken etter en by, del 3

Her er tredje del av artikkelen til Charles E. Moore. Den første delen ble artikkelen ble publisert lørdag 11. februar, del to mandag 13. februar:

Når det kommer til arbeid, så står ingen over de andre - i det minste, ikke så lenge vi praktiserer det vi preker. Alle typer ferdigheter er verdsatt, og ingen får mer på grunn av sin posisjon, ferdigheter eller kompetanse. Faktisk får alle av oss betalt det samme: ingenting! Vi deler alt felles, legger hele vår inntekt i samme pott, slik at Jesu kjærlighet kan flyte uhindret, uten misunnelse eller økonomisk ulikhet.

Vårt løfte er å tjene hverandre i kjærlighet. Så i stedet for å bruke press eller manipulering når en kollektiv avgjørelse skal tas, ønsker vi å vente tålmodig fremfor Gud inntil det er en hjertefølt enhet mellom oss. Vi lover å ta opp konflikter direkte med de det gjelder, får vi problemer får vi hjelp. Viktigere enn å ha rett er det å kunne glede seg over hverandre. Vi verdsetter hverandre for hvem vi er, som brødre og søstre hvis relasjoner ikke er hierarkiske men heller gir rom for at hver og en er verdsatt og nødvendige. Her har min kone og jeg funnet en helt annen måte å leve på sammen.

Dette høres kanskje for godt ut til å være sant. Noen ganger er det det - spesielt når våre menneskelige feiltrinn fører til situasjoner er pinlige, tragiske eller morsomme. Og likevel, hvis Jesus er i sentrum av våre liv, kan vi gjenkjenne våre feil, se hverandre i øynene, be om og gi hverandre, plukke opp bitene og starte på nytt - igjen og igjen. Det er å drive politikk på Jesu måte.

Mens et slikt liv virkelig er tilfredsstillende, er det langt fra idyllisk. Det krever en vilje til bevisst å bryte med etablerte mønstre av makt og fordeler. Det krever en endring av hvor vi har vår troskap, et liv som leves sammen med andre og hvor Guds sak har prioritet over våre personlige ønsker.

(fortsettes)

Billedtekst: Medlemmer i en av de mange Bruderhof-kommunitetene.