Ingen perfekt leder

"Gode ledere er klar over både deres styrke og deres svakheter. De er ikke redd for å innrømme det siste. De vet hvordan de kan finne støtte og er ydmyke nok til å be om den. 

Det finnes ingen perfekt leder som har alle gavene som er nødvendig for godt lederskap."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 220. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Fastebetraktninger 2017, del 12: Guds enkle vandringsmenn

Jeg tenker mye på en mann jeg møtte for mange år siden. Hans navn er Peter Peters. Dessverre har jeg ikke noe bilde av ham. Jeg møtte ham mens jeg arbeidet for daværende Norsk Misjon i Øst, tidligere Misjon bak Jernteppet, som redaktør av deres tidsskrift: Ropet fra Øst. Organisasjonen heter i dag Stefanusalliansen. Peter Peters var evangelist blant de såkalte reformbaptistene, eller de uregistrerte baptistene, grunnlagt av Georgij Vins og Gennadij Kryuchkov. Reformbaptistene oppstod som en reaksjon på myndighetenes innblanding i den russiske baptistunionen. Disse uregistrerte baptistene ble utsatt for hard forfølgelse.

Møtet med Peter Peters gjorde så sterkt inntrykk på meg at det sitter i kroppen den dag i dag. Han var en reisende evangelist, som dro fra sted til sted i det veldige russiske riket. Peters hadde sittet i fengsel for sin tro flere ganger, og KGB var stadig på jakt etter ham. Han var nøysom, høyreist og slank, leste i en slitt Bibel, og var en beder. Jeg husker vi var på besøk hos en familie, og når vi skulle be, reiste vi oss alle sammen, slik skikken er blant reformbaptistene i Russland. Man ber stående, eller knelende. Aldri sittende. Disse våre trossøsken er preget av en stor gudsfrykt.

Det er noe ved denne enkelheten, dette rotekte, livet som tiltaler meg så mye. Når jeg tenker på Peter Peters, som jeg gjør med stor takknemlighet, kommer jeg til å tenke på denne sangen:

Her jeg vandrer som en pilegrim gjennom verdens fremmedland,
for jeg har mitt rette hjemland bakom flodens dunkle strand.
Og jeg så en gang i ånden himlens herlighet
og glans, sådan skjønnhet overgår all jordisk sans.

Kor: Jeg har valgt å gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn.
Det får koste hva det vil, men jeg må hjem til himmelen. 
Det er lengselen hjem som driver meg,
jeg kan ei stanse her,
for en fremmed her i verden jeg jo er.

Ofte merkes vel at kristennavnet her et skille står
mellom verden og den pilgrimsskare som mot himlen går.
For den sjel som ei i ånden så Guds stad Jerusalem
han kan ei forstå en pilgrims lengsel hjem.

Selv om jorden her er fager i sin skjønne blomsterskrud,
kan den aldri, aldri måles med min himmel hos min Gud.
Derfor lengter jeg dit hjem til evig sommer, evig vår,
til det land som alt i evig blomstring står.

Jeg tenker: en slik sang kunne neppe bli skrevet i 2017.

Jeg foretrekker å være sammen med Guds enkle vandringsmenn under min vandring her på jord. Jeg finner de i mange sammenhenger. Det er de som klynger seg til korset, og bare korset.

Her er et opptak hvor Ole Abel Sveen synger denne vakre sangen:

https://www.youtube.com/watch?v=CL04MZts2hw

SISTE: To sørkoreanske pastorer arrestert i Kina for å smugle nordkoreanere ut av Nord-Korea

Kina har i følge nyhetsbyrået Reuters arrestert to sørkoreanske pastorer og anklaget dem for å ha smuglet mennesker ut av Nord-Korea og inn i Kina.

Arrestasjonen av de to pastorene kommer i kjølvannet av arrestasjonen av 32 sørkoreanske misjonærer tidligere i år langs grensen mellom Kina og Nord-Korea. Spenningene mellom Sør-Korea og Kina er spesielt høye siden Sør-Korea tillot USA installere et anti-rakett system for å stanse angrep fra Nord-Korea. Kina sender avhoppere fra Nord-Korea tilbake til Nord-Korea, hvor de øyeblikkelig blir arrestert, torturert og i mange tilfeller henrettet.

La oss huske på de to sørkoreanske pastorene i våre forbønner, og la oss spesielt be for de forfulgte kristne i Nord-Korea og Kina.

Om å gå mot den kulturelle normen

"I dag har mennesker noen ganger problemer med uttrykk som 'de fattige' og 'de svake'. Ord som 'fattig' og 'svak' går imot visse kulturelle normer som ønsker at alle skal være sterke og fulle av kraft. Svakhet blir ofte betraktet som en defekt. 

Men små barn er svake; de kan ikke klare seg selv. Mennesker med alvorlig utviklingshemming er svake; de kan ikke takle livet alene. Dette betyr ikke at de ikke har noen verdi. Vi har alle våre begrensninger og funksjonshemminger. Men noen mennesker erkjenner sin fattigdom, andre gjør det ikke."

- Jean Vanier i An Ark for the Poor, side 14. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fastebetraktninger 2017, del 11: En Bibel merket av tårer

En bitteliten setning grep meg så sterkt i dag. Jeg leste om faren til Sergey Rakhuba, som er president for det som nå heter Mission Eurasia, og som tidligere het Russian Ministries, et misjonsarbeid som i sin tid ble startet av Anita og Peter Deyneka jr.

Sergeey Rakhuba er opprinnelig ukrainer, nå bosatt i USA. Han forteller at hans far er på vei dit for å feire sin 90 års dag. Gripende forteller sønnen om faren som tar avskjed med sin avdøde kone på den lokale gravlunden. Han har pakket for den lange reisen. Han tar med seg de mest verdifulle tingene han har: Fiolinen som har vært hans følgesvenn gjennom hele livet. De er uadskillelige de to. Han har med seg Bibelen sin, og en liten eske med gamle svart-hvitt fotografier av sine venner og sin familie, samt originalene til hans dikt.

Et langt levd liv i en fiolinkasse, en eske med fotografier, noen dikt og en Bibel.

Det som griper meg er hva sønnen skriver om sin fars Bibel: Den slitte og velbrukte Bibelen har sider som er blitt merket av mannens tårer. Det vitner om et prøvet liv, om en beder som ber for sine over en åpen Bibel mens tårene faller på de flortynne bibelbladene. Så gripende! Så sterkt!

Men historien forteller også om et følsomt og sårbart menneske: en fiolin og selvskrevne dikt.

Jeg har merket meg dette: mange ukrainske og russiske baptister elsker lyrikk. Som mange av dere vet har jeg vært involvert i misjonsarbeid i Russland og Ukraina i mange år, ikke minst i arbeidet for de forfulgte kristne, og jeg har møtt mange baptister fra disse områdene. Mange av dem har det til felles at de skrev dikt. Det gjorde faren til Georgij Vins, og det gjorde sønnen. Og det gjorde Aida Skripnikova. Hun ble faktisk arrestert på gaten i daværende Leningrad for å ha delt ut prospektkort med sine selvskrevne kristne dikt. Disse diktene, som våre ukrainske og russiske trossøsken skriver, er inderlige, personlige beretninger om Herren og livet med ham.

Jeg blir så glad og oppmuntret når jeg ser bildet av far til Sergey Rakhuba. En god mann, en hengiven og oppriktig og ydmyk kristen. Et eksempel for andre. Måtte den lange reisen gå godt og måtte han få en velsignet feiring av 90 års dagen, og måtte Herren velsigne alle hans livs dager.

Jeg vil minnes hans Bibel også - den som er merket av tårer. Er din Bibel velbrukt?

Søk Guds fred og bevar den

Jeg gleder meg til lørdag og søndag. Da skal May Sissel og jeg besøke Skien Baptistkirke, hvor jeg lørdag skal ha et seminar med tittelen: "Søk Guds fred og bevar den", med undertittel: "Det åndelige livet etter fylte 50 år. Om vekst og modning i livets andre halvdel."

Seminaret begynner lørdag kl.11.00. Søndag taler jeg i gudstjenesten samme sted til samme tid.

Det er baptistmenighetene i Skien, Porsgrunn og Langesund som sammen står bak seminaret og gudstjenesten.

Er noen av bloggens lesere i nærheten hadde det vært veldig hyggelig å få hilst på deg. Takk til alle dere som ber for oss.

Hans nærværs oppløftende kraft, del 1

Her er første del av i alt to deler av en artikkel skrevet av Wade Taylor (bildet), som jeg har oversatt til norsk. Jeg håper du blir like velsignet av den som jeg ble:

"Og Herren Gud formet mennesket av landjordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende skapning." (1.Mos 2,7)

Adam ble skapt fra støvet. Fordi Gud brukte støv, ble mennesket skapt til å være avhengig av sin Skaper, idet støvet ikke er i stand til å holde på sin form. Hadde Adam blitt formet av leire, så ville den formen det ble skapt i være i stand til å holde seg selv oppe.

Gud blåste inn i Adam 'livets ånde' (flertall). I Herrens originale intensjon, ble mennesket formet til å leve og fungere på to forskjellige relasjons nivåer og erfaringer - den 'jordiske sfæren' og den 'himmelske sfæren'. Den 'ånde' som Gud blåste inn i Adam var den opprettholdende kraften som som gjør ham i stand til å leve i hver av disse nivåene i livet.

På grunn av det høye kall mennesket har til å kommunisere og ha fellesskap med sin Skaper, og å utøve herredømme over jorden, var det nødvendig for mennesket å bli testet for å kunne opprettholde denne tilstanden av en avhengig underkastelse.

"... men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dagen du eter av det, skal du visselig dø." (1.Mos 2,17)

På grunn av ulydighet, mistet mennesket denne høyere form for liv. Selv om Adam og Eva fortsatte å leve fysisk, fant en umiddelbar død sted. Døden er ikke en tilintetgjørelse, snarere en separasjon. De døde åndelig, og derfor kunne de bare fungere i den nedre delen av det fysiske livet.

På grunn av den 'nye fødsel' er vi født på ny inn i en åndelig dimensjon, i det livet som Gud opprinnelig hadde tenkt. Som en del av denne nye fødselen har vi fått med oss evner (åndelige) som gjør oss i stand til å fungere i vår nyopprettede åndelige stilling. Ved bruk av disse, vil vi enten lykkes eller lide i varierende grad.

"Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere kan vokse til frelse." (1.Pet 2,2)

Gjennom denne Åndens gjenfødelse, er vi født inn i denne nye skapelsen som åndelige babyer. Akkurat som naturlige babyer må utvikle sine sanser for at de skal fungere ordentlig, må våre åndelige sanser, som er sammenlignbare med de fysiske, også utvikles. Hvis totaliteten av våre ønsker og fokus på livet heller mot det timelige livet, så vil bare våre fysiske sanser utvikle seg.

Men hvis ditt hjertes indre ønske søker det som er født av Ånden, vil også våre åndelige sanser utvikle seg og fungere. Dette vil resultere at vi er i stand til å skille og forstå åndelige ting. Når vi responderer på det åndelige (Hans nærvær), vil vi være uendelig bedre stillet enn vi ville ha vært om vi bare brukte vår tid og vår innsats i å søke bare etter den timelige sfæren i livet. Altfor få gjenkjenner dette som en uforanderlig livsprosess.

"Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus... Han kom til Jesus om natten ..." (Joh 3,1-2)

Nikodemus kom til Jesus etter at det ble mørkt, som om han ikke ønsket å bli gjenkjent. Men dette verset inneholder langt mer enn dette. Denne natt symboliserer den den åndelige sløvhet til det religiøse systemet han var en del av. Guds mulighet for å være tilstede med sitt manifesterte nærvær iblant sitt folk var blitt redusert til en død religiøs form. All åndelig virkelighet hadde forlengst avgått ved døden.Nikodemus kom fordi han så Jesus hadde noe som han ikke hadde, men som han ønsket, og han spurte derfor hvordan han kunne få del i det.

(fortsettes)

Sensasjonelt Lina Sandell-funn

Gösta Imberg fra Sverige har gjort oppsiktsvekkende funn som kaster nytt lys over livet til Lina Sandell (bildet). Han har klart å finne kvinnen som fulgte Lina Sandell til Fröderyd når faren Jonas Sandell hadde druknet. Ikke nok med det: med funnet av kvinnen dukket det også opp mer enn 300 brev! Til Augusta Almquist skrev Lina Sandell alt.

Tragedien i Lina Sandells liv fant sted når hun og faren legger ut på en båtreise på Vätteren fra Fröderyd til Göteborg. Underveis taler de om hvor fort ting kan endre seg. Noen timer senere blir faren dratt med over bord av en bølge, og drukner. Den fortvilte og redde datteren kommer seg fram til Jönköping og må forsøke å komme seg hjem til moren i Fröderyd. Det er da hun møter en ung kvinne som tilbyr seg å bli med på hjemreisen. Frem til nå har denne kvinnen vært ukjent, men takket være pensjonisten Gösta Imberg er man nå i ferd med å avdekke mye som er nytt av Lina Sandells historie.

Det skal være i forbindelse med farens tragiske død at Lina Sandell skrev: Ingen er så trygg i fare. I denne sangen heter det:

Herren selv vil sine berge.
Han er deres skjold og verge.
Over dem han seg forbarmer,
bærer dem på faderarmer.

Ingen nød og ingen lykke
skal av Herrens hånd dem rykke.
Han, den beste venn blant venner,
sine barns bekymring kjenner.

Funnet er omtalt i den svenske avisen Sändaren. Du kan lese artikkelen her, ved å trykke på linken:
http://www.sandaren.se/nyhet/han-fann-lina-sandell-forskningens-dodahavsrullar

Vennskapets gave

I dag feirer vi et vennskap, for vennskap er noe dyrebart. Vennskapet mellom hellige Cuthbert av Lindisfarne og hellige Herebart eller Herbert av Darwentswater, er et eksempel på hvordan venner kan utfylle hverandre og støtte hverandre i liv og tjeneste.

Denne Herebart levde på en øy i en sjø, nå kjent som Herbert's Island. Her levde han i bønn. Ennå kan man se etterlatenskaper av det som sannsynligvis har vært hans munkecelle. Vi kjenner ikke datoen for hans fødsel, men han døde i år 687.

En gang i året dro Herebart for å besøke Cuthbert, enten på Lindisfarne eller på Inner Farne. Han kom for åndelig støtte og samtale. Selv for mennesker som har valgt å leve alene i bønn, trenger man noen å betro seg til, noen å få veiledning fra. Det er farlig å tro at man kan leve det kristne livet alene.

Sent i året 686, fikk Herebart vite at Cuthbert var på besøk i Carlisle. Han var der for å ordinere noen diakoner. Herebart sørget da for at de to kunne møtes. Når de to vennene møttes sa Cuthbert at de to måtte bruke tiden de hadde sammen viselig, siden Cuthbert visste at han kom til å dø snart.

Herebart ba da Cuthbert om å be inderlig til Gud om at de måtte legge ut på den reisen sammen for å se Guds herlighet i himmelen. Herebart var nemlig så full av sorg over at han snart skulle miste sin gode sjelevenn.

Og det skulle bli slik. Samme dag som Herebart døde på den øya hvor han holdt til, døde Cuthbert samme dag på øya hvor han holdt til. De to vennene opplevde herligheten sammen.

La oss i dag takke Gud for vennskapets gave.

Her er et bilde av den lille øye Herberts Island hvor bederen Herebert levde sitt liv.

Om det å elske en annen

"Å elske noen betyr ikke bare at man gjør ting for andre; det er mye djupere. Å elske noen er å vise hvor vakre de er, deres verdi og deres betydning; det er å forstå dem, forstå deres rop og deres kroppsspråk; det er å glede seg over deres nærvær, tilbringe tid i deres selskap og kommunisere med dem. 

Å elske er å leve i et hjerte til hjerte forhold med en annen; gi og motta fra hverandre."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 19. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Jeg er badet i Guds kjærlighet"

En kvinne som sitter fengslet i Kina skrev nylig et dikt som beskriver det året som hun har tilbrakt i politiets varetekt i den sørlige kinesiske Gulzhou provinsen. Hun står nå i fare for å måtte sone fire år i fengsel.

Kvinnen heter Zhang Xiuhong (bildet) leder diakoniutvalget i en menighet i Huoshi og er også menighetens kasserer. 28. juli 2015 ble hun anklaget for "ulovlige forretnings operasjoner". Anklagene er ene og alene oppspinn fra myndighetenes side.

I diktet heter det blant annet at hun er "badet i Guds kjærlighet" og "dette året kom Herren meg enda nærmere" og det avsluttes med "dette året lever jeg i håpet og i de guddommelige løftene."

En tilstand av vekst og modning

"Mange spenninger i et fellesskap kommer fra det faktum at enkelte mennesker nekter å vokse opp; selv om veksten i et fellesskap avhenger av veksten til hvert medlem.

Det finnes alltid mennesker som motstår endringer; som nekter å utvikle seg; de vil at ting skal være som de alltid har vært. Et fellesskap er alltid i tilstand av vekst."

- Jean Vanier i boken Community and Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

USA: Forfulgte kristne fra Myanmar berørt av innreiseforbudet

Tin holder godt fast på to av sine mest dyrebare eiendeler: en velbrukt og slitt Bibel og en godt oppladet mobiltelefon. I tilfelle den amerikanske ambassaden ringer. Hun og hennes familie på syv er nå mindre sikre på at de vil få innvilget visum til USA.

Kristne i Myanmar lever under kraftig forfølgelse fra hæren i landet. En flere tiår lang konflikt har ført til at tusenvis av kristne er blitt tvunget til å flykte fra sine hjem, mange er blitt torturert og mange er drept. Myndighetene i Myanmar tvinger etniske grupper blant kristne og muslimer ut av landet ved å angripe deres landsbyer, og så gå til angrep på flyktningeleirene.

Det katolske nettstedet Crux stiller nå spørsmålstegn ved om ikke flyktninger fra Myanmar vil omfattes av innreiseforbudet til Donald Trump. Hovedfokuset til dette innreiseforbudet har vært på seks muslimske land, men planen innebærer også en reduksjon fra andre nasjoner på 55 prosent - tilsvarende 60.000 mennesker. En analyse offentliggjort av nyhetsbyrået Associated Press viser at dette vil kunne ramme flyktninger fra nettopp Myanmar. For mange fra Myanmar er det å oppnå asyl i et annet land den eneste måten å overleve på.

La oss be for våre forfulgte venner i Myanmar.

Om å feire gudstjeneste og tjene Herren

Som årene går kjenner jeg en djup, ja, noen ganger overveldende glede over å feire gudstjeneste. Det var nemlig det de gjorde - feiret gudstjeneste - i den flerkulturelle menigheten i Antiokia.

"Mens de holdt gudstjeneste...", (Apg 13,2) heter det i min Bibel. I 2011 oversettelsen oversettes dette slik: "... mens de feiret gudstjeneste". Det er det greske ordet "leitourgounton" som brukes i de de greske grunntekstene, og det er fra dette ordet vi henter ordet "liturgi". Det kan oversettes, som de norske bibeloversetterne gjør, med "feire", men også med ordet "tjene". I Bibelforlagets oversettelse (Bibelen Guds Ord) heter det derfor: "Mens de tjente Herren ..."

Da er vi ved selve kjernen av det vi er kalt til å gjøre, når menigheten kommer sammen: TJENE Herren. Gudstjenesten er ikke først og fremst for å møte menneskelige behov, eller for å ha mennesket i sentrum. Gudstjenestens sentrum er Gud, og gudstjenestens formål er å "tjene Herren."

Men i den moderne gudstjenesten er det mennesket som er sentrum. En moderne gudstjeneste er blitt en arena hvor mange ulike grupper skal få dekket noen bestemte behov: barna skal ha sitt, ungdommen sitt, og så må det være noe for de godt voksne. Det skal være plass for annonsering, innledning, sanger, og en preken og alt dette aller helst innenfor en ramme på en time. For det er det vi kan avsette i løpet av en uke. Det er jo så mye annet som skal rekkes.

Men gudstjenesten får et annet tempo og et annet innhold om det ikke er mennesket som skal få dekket visse behov! Om gudstjenestens sentrum er Gud, så blir alt annerledes.

Hva er det vi feirer?

Først og fremst dette: Kristi oppstandelse! For det er jo i lys av Kristi oppstandelse vi lever! Gjennom liturgiens lesninger, bønner og handlinger levendegjøres Kristi oppstandelse. Derfor heter det i den nattverdliturgien vi feirer i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag: "Det er påske, ikke en minnehøytid, men ...", om det så er midt på sommeren! Påskens innhold er en levende virkelighet NÅ. I dette øyeblikk.

Og for meg er det blitt slik at det ikke er en 'ordentlig gudstjeneste' vi feirer om vi ikke også feirer Herrens måltid. Så langt jeg kan se av Apostlenes gjerninger og den tidlige kristne litteraturen feiret de første kristne alltid Herrens måltid, som en eukaristi - altså en takksigelse. Jeg har gjort meg avhengig av det hellige måltidet!

Kristne i flyktningleire i Nigeria nektes mat

Elendigheten og prøvelsene har ingen ende. Kristne blir nå diskriminert inne i flyktningeleirene i Nigeria ene og alene fordi de er kristne. Dette er kristne som har rømt fra Boko Harams terrorangrep. De som har ansvaret for noen av disse leirene erklærer åpent: maten er ikke for kristne, kun for muslimer. Dette har ført til at det eneste de kristne har å spise er blader fra trærne omkring.

Det er Åpne Dører som melder dette.

Det forsøkes å etableres "kristne"-flyktningeleire på grunn av den grove diskrimineringen som pågår i de offisielle leirene. Der nektes de kristne mat, og de nektes også å feire gudstjeneste.

Islamistgruppen Boko Haram har som sitt fremste mål å utrydde de kristne. Nå får de støtte fra andre muslimer som nekter å dele maten med kristne, og som heller ikke i bo i nærheten av dem. La oss be for våre lidende trossøsken i Nigeria.

Fastebetraktninger 2017, del 10: Gjør meg til et brød som brytes av dine hender

Det har gått noen dager siden jeg skrev den siste fastebetraktningen her på bloggen. Årsaken er utfordrende dager med hensyn til min helse. Mye smerter, og øresus, som har tatt fra meg kreftene mine. I denne fasen av livet har en bønn av den ortodokse presten, fader Lev Gillet (bildet), fått stor betydning i livet mitt:

"Gjør meg til et brød
som brytes av dine hender,
som dine hender holder i,
som dine hender gir ut."

Denne bønnen følger med meg i mine hverdager, og når jeg for eksempel skal tale i en eller annen sammenheng. Jeg ber den flere ganger om dagen. Og jeg dveler ved dens innhold.

Samtidig har jeg stanset opp for ordene fra Kolosserbrevet:

"Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg..." (Kol 3,4)

Dette er også min bønn: at Kristus må bli mitt liv. Ikke som en teori, men som en virkelighet. At Kristus må bli mitt ett og alt. Noe annet er ikke viktig.

Et fellesskap er ikke bare for seg selv

"Et fellesskap oppdager gradvis, idet det vokser, at det ikke er her bare for seg selv. Det tilhører menneskeheten. Det har mottatt en gave som må bære frukt for alle mennesker. Hvis det lukker seg inne, vil det kveles."

"Jo mer et fellesskap fordjupes og vokser, jo mer integrert må det bli i nabolaget. Når det hele starter opp er det integrert innen husets fire vegger. Men gradvis åpner det seg opp til naboer og venner. Noen fellesskap begynner å få panikk når de føler at deres naboer blir knyttet til dem; de er redd for å miste sin identitet, over å miste kontroll. Men det finnes tider da man må slå ned veggene i et fellesskap. På denne måten kan et lite fellesskap gradvis bli en gjærdeig, et sted for enhet for alle og mellom alle."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kristne trakasseres og forfølges i Xinjiang

Xinjiang, den autonome regionen i det nordvestlige Kina, hvor det nå er økt forfølgelse av kristne. China Aid kjenner til 21 nylige tilfeller av grove krenkelser av elementære menneskerettigheter. Dette handler om å nekte å utbetale opparbeidet pensjon, nekte mennesker å tegne forsikringer, og nekte å gi banklån. Ene og alene fordi disse menneskene er kristne.

La oss stanse opp bittelitt!

Tenk om dette var deg! Du får ikke utbetalt din pensjon som du har opparbeidet deg gjennom et langt yrkesaktivt liv. Du får ikke tegnet forsikring på bilen din eller huset ditt, og du får helle ikke lån i banken. Ene og alene fordi du er kristen! Så jeg jeg spør: Hva har vi å være takknemlige for i dag, og hva trenger vi å be om og be for?

En kristen kvinne og hennes sønn, Si Guangxiu og Cai Chuanngye, flyttet nylig til Xinjiang. Vel fremme i byen hvor de skulle bo gikk hun til den lokale politistasjonen, slik alle kinesere må, for å registrere seg. Der ble hun nektet å få den registreringen som er nødvendig for å kunne bosette seg. Årsak? Hun hadde tidligere vært arrestert for å ha deltatt i en gudstjeneste i en husmenighet.

Økt forfølgelse av protestantiske kristne i Kina

Siden 2012 har Kina strammet grepet og økt styrken på forfølgelsen av kristne. Det er studier foretatt av Freedom House som viser dette. Studien viser også at det blant de kristne først og fremst er protestanter som utsettes for forfølgelse. Katolikker utsettes for en moderat form for forfølgelse.

100 millioner mennesker skal være omfattet av forfølgelsen. Da har man tatt med protestantiske kristne, katolikker, tibetanske buddhister, muslimske Uighurer, og medlemmer av Falun Gong.

Siden Xi Jinping tok over ledelsen for Kinas kommunistparti i november 2012, har kinesiske myndigheter intensivert restriksjonene som pålegges utøvere av religiøs virksomhet. De kombinerer både voldelige og ikke-voldelige metoder i den ene hensikt å kontrollere, begrense og også ødelegge for religiøs virksomhet.

Hva angår den kristne tro er myndighetenes mål at alle skal inn under den statskontrollerte Tre-selv-kirken. Det ønsker ikke landets mange husmenighetsnettverk, som teller millioner av medlemmer. Kinesiske myndigheter har derfor siden 2012 satt inn en stor offensiv mot nettopp dem.

Men de som utsettes for den aller kraftigste forfølgelsen i Kina i dag er tibetanske buddhister, muslimske uighurer og medlemmer av Falun Gong.

Arbeid knelende!

Ånds-gitt, himmelsendt vekkelse, enten det er i hjertet til person eller i et lokalsamfunn, begynner utholdende bønn i lønnkammeret. Alt som hindrer den pågående bønnen er vekkelsens fiende. Skal vi be effektivt om vekkelse, så må følgende betingelser bli møtt:

* Vi må oppgi all synd

* Vi må be med rene motiver

* Vi må være villige til å bli brukt av Gud, slik Gud vil.

* Vi må være vedvarende bedende inntil vi kan føle oss sikre på at Gud har hørt vår bønn og svarer (Luk 18,1-8 og 11,1-13)

* Vi må ydmykt bekjenne og i Hans kraft restituere der hvor vi har gjort noe galt mot andre.

* Vi må bli fri fra en utilgivende ånd. Gud har uttrykkelig sagt at Han ikke hører bønnen til en person som ikke vil tilgi (Matt 6,12 og v.14-15/Mark 11,22-26)

* Vi må være raske til å forsone oss med mennesker som har syndet mot oss (Matt 5,21-14)

* Vi må be i tro "uten å tvile" (Jak 1,5-7)

* Vi må være villig til å gi all ære til Gud, ikke til våre bønner eller personlige arbeid eller prekener (1.Kor 10,31).

- M.W Knapp. Oversatt til norsk (C) Bjørn Olav Hansen/Herald of His Coming/mars 2017, side 7.

100 år siden begynnelsen på tsardømmets fall

I dag er det på dagen 100 år siden begynnelsen på slutten på Romanov-dynastiet i Russland, og dermed innledningen på et beksvart mørke for millioner av kristne i det som senere skulle bli Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. Tsardømmets fall og kommunismens blodige maktovertagelse skulle føre til at kristne led martyrdøden eller ble internert i GULAG-leire og led forferdelig der.

For 100 år siden i dag ble det i Russland dannet en borgerlig regjering under prins Georgij Jevgenjevitsj Lvov (1861-1925). Dette valget fikk store følger for den mektige og innflytelsesrike Romanov-familien. Tsar Nikolaj II  (1861-1918) ble tvunget til å gå av. Det er dette som er blitt kalt for Februarrevolusjonen.

Det ulmet kraftig i den russiske befolkningen. Tsarregimet var sterkt undertrykkende for de fleste gruppene i samfunnet, med unntak av et dekadent borgerskap. Den provisoriske regjeringen besto av monarkister som gikk med på visse politiske reformer. Men de var ikke særlig omfattende og den nye regjeringen ble en kraftig motstander av den sosiale revolusjonen som ulmet blant Russlands mange fattige.

Det sier ikke så rent lite om tsarens makt når vi leser hans tittel. Hør bare! Tsar Nikolaj II var "av Guds nåde keiser og selvhersker over hele Russland, Moskva, Kiev, Vladimir, Novgorod, tsar over Astrakhan, tsar over Polen, tsar over Sibir, tsar over Taurisk Chernosesus, tsar over Georgia, herre over Pskov, storfyrste over Smolensk, Litauen, Volynia, Podolia og Finland." Han var også fyrste over Estland, bare for å nevne noen av drøssevis av andre titler.

Tsardømmet i Russland var et svært undertrykkende regime som skapte nye frykt. Tsaren hadde sitt hemmelige politi og spioner over alt. De fattige massene ble holdt nede.

Det som skjedde denne dagen for 100 år siden skulle få store og katastrofale ringvirkninger på sikt. For Den russisk-ortodokse kirken, som hele tiden hadde hatt en sterk tilknytning til tsaren, kom det som skjedde som en stor overraskelse. Den klarte ikke å lese sin egen samtid, og selv om den drev et veldedighetsarbeid blant de fattige, var den mer opptatt av teologiske spissfindigheter på denne tiden enn å virkelig være salt og lys i en mørk verden. Den skulle ende opp - sammen med protestanter av mange grupperinger, ikke minst baptister, som en martyrkirke.

Heltemodig innsats for å nå Nord-Korea med evangeliet

Jeg ble så grepet av denne rapporten fra det svært risikofylte arbeidet med å nå Nord-Korea med evangeliet, så jeg valgte oversette den til norsk. La oss øke bønnetrykket for Nord-Korea og for alle heltene som står midt oppe i dette arbeidet:

"Klokka var 22.00 idet bilen deres kjørte nedover den møkkete veien langs den kinesiske grensen mot Nord-Korea. Sjåføren, en arbeider fra Voice of the Martyrs, hadde slått av hovedlysene, for å redusere muligheten for at kinesiske eller nord-koreanske grensevakter skulle oppdage dem. Bare det svake lyset fra månen og stjernene lyste opp deres vei.

Etter å ha kommet frem til et lite hus, gikk de raskt fra bilen til huset slik at nysgjerrige naboer ikke ville se dem, spesielt ikke utlendingen. Når de kom innenfor døra, ble deres oppmerksomhet øyeblikkelig dratt mot en ung mann som satt foran et fjernsynsapparat og så på Jesusfilmen. Han var en nordkoreaner som hadde krysset elva og kommet seg inn i Kina for å få disippeltrening. Med det samme han var ferdig med å se filmen skulle han foreta den farlige reisen tilbake til Nord-Korea.

For å hindre ytterligere farlige situasjoner både for den unge mannen og eierne av huset, dro gjestene igjen etter et kort møte, den samme veien som de kom. Idet de kjørte tilbake den samme møkkete veien med billysene slått av, ba en av de besøkende inderlig til Gud for den unge nordkoreaneren som nå skulle foreta den svært risikofylte reisen tilbake til hjemlandet med sin nye kunnskap om evangeliet. Alle som blir tatt for å forlate Nord-Korea illegalt, uten å bestikke politivaktene, blir arrestert eller skutt."

Bønn om vekkelse

Guds Ånd, kom! Å, kom, vi ber!
Jordens natt er mørk  - og mange har forvillet seg. Kjærlighetens ild for sjeler brenner med lav flamme - Å, send din ild og gjør din menighet brennende.

Guds Ånd, kom! Å, kom, vi ber! Vi trenger en mektig pinse! Mektige Ånd, kom! - overbevis om synd. Avslør vantroen som arbeider innenfra.

Guds Ånd, kom! Å, kom vi ber! Ilden må falle, det finnes intet annet alternativ. Vekk opp både menighet og hjem. Det er din ild vi trenger, brennende Ånd, kom!                                                                                                                                 

Guds Ånd, kom! Å, kom vi ber! Lys opp mørket med din skinnende stråleglans. Brenn opp verdsligheten, synden, urenheten. Og vend menneskets hjerte mot Kristus og korset.

Guds Ånd, kom! Å, kom vi ber! Forny ditt verk, Å, Herre, ikke drøy! Forny kjærligheten til sjelene, behovet for å vekkes opp, og sett din menighet i brann med hellig glød.

Guds Ånd, kom! Å, kom vi ber! Forny og fordjup bønnens liv dag for dag. Du gir gjensvar på troens utholdende begjær: Lær oss å be til vi svaret ser.

Ukjent forfatter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Amerikansk pastor sitter fremdeles fengslet i Tyrkia

Den amerikanske pastoren Andrew Brunson, som har arbeidet som pastor i Tyrkia de siste 23 årene, sitter fremdeles fengslet i landet. Han ble arrestert i desember i fjor, og har en absurd anklage hengende over seg. Tyrkiske myndigheter anklager ham for "terrorisme". Pastor Andrew Brunson er i vide kretser kjent som en stillferdig og fredelig mann, som har en lidenskap: å forkynne om Guds farskjærlighet.

Selv om man tror at han ikke utsettes for tortur, er hans nærmeste familie og venner svært bekymret for forholdene i fengslet er Andrew Brunson sitter fengslet.

De siste 23 årene har Andrew og hans kone, Norine, vært pastorpar for en liten evangelisk menighet i Izmir (det bibelske Smyrna). Kirken bærer navnet "Oppstandelseskirken".

La oss fortsette å be for ham, hans nærmeste familie og for menigheten.

Om å bli brød for verden

"Når Jesus tok et brød, velsignet det, brøt det og gav det til sine disipler, sammenfattet Han i de gestene sitt eget liv. Jesus er utvalgt siden begynnelsen, velsignet ved dåpen i Jordan, sønderknust på korset og gitt ut som brød for verden. Å bli utvalgt, velsignet, sønderknust og gitt ut er Jesu Kristi, Guds Sønns hellige oppgave på jorden.

Når vi tar brødet, velsigner det, bryter det og deler det med ordene: 'Dette er Kristi kropp', gir vi uttrykk for vår overgivelse, vårt ønske om å leve et Kristus-liv. Vi vil også leve som utvalgte, velsignede og sønderknuste, og på den måten bli brød for verden."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Baptister i Norge starter kloster!

Ungbaptist - ungdomsarbeidet til Det Norske Baptistsamfunn - starter kloster!

Joda, du leste helt rett! Og for meg er det et stort bønnesvar og svar på en djup lengsel jeg har båret på i flere år. Jeg fryder meg over at norske baptistungdommer går foran og baner vei for noe svært spennende. Dette blir en del av den nymonastiske bevegelsen, som spirer frem mange steder i verden, og som jeg kjenner meg så ett med.

I presentasjonsbrosjyren heter det: "Ungkloster er bofellesskap der man søker sammen i bønn, måltider og tjeneste, der man deler det man har og lærer av hverandre. Det er en invitasjon til en annerledes hverdag med rytmer og rammer preget av fellesskap med hverandre og fellesskap med Gud. Vi kaller det Ungkloster - et nytt uttrykk for en eldgammel måte å følge Jesus på."

Ungkloster kommer som en respons på situasjonen i kirkene i Norge i 2017:

"Vi ser at unge kristne som flytter hjemmefra for å studere eller arbeide, gjerne i storbyer, ofte ikke finner et nytt kristent fellesskap. For mange blir troen noe som mindre og mindre viktig i en ny hverdag som ung voksen. Samtidig ser vi at unge kristne etterlyser rollemodeller og andre modeller for å leve et liv som en etterfølger av Jesus Kristus. Det er ikke alltid like lett å se hvordan et individualistisk liv i Norge i dag samsvarer med hvordan Bibelen beskriver et liv i fellesskap", 
heter det i presentasjonsbrosjyren.

For å møte denne store utfordringen starter nå baptistungdommene bofellesskap. Idealet er selvsagt urkirken i Jerusalem, men baptister har også djupe røtter i den anabaptistiske bevegelsen under Reformasjonen. Mange av de oppstod rundt måltidsfellesskaper som dannet kommuniteter.

"Ungkloster er et opplegg der unge mennesker bor i bofellesskap der de på en spesiell måte søker fellesskap i bønn, måltider og tjeneste. Dette gjør man mens man har vanlig studie, jobb eller lignende...", heter det i brosjyren.

Men Ungkloster er ikke del av en munke eller nonneorden der man må avlegge løfter om sølibat, heller ikke et opplegg alene for unge mennesker. Jeg håper vi skal kunne ta neste steg snart: opprette bofellesskap eller nærfellesskap for voksne, med det samme innholdet. Det er dette jeg drømmer om å se realisert på Gjøvik, hvor jeg bor.

Den nymonastiske bevegelsen har sitt opphav i et profetisk budskap Dietrich Bonhoeffer bar fram før 2. verdenskrig. Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har så vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. 

Nå gleder jeg meg over at vi kan se de første spirene til slike nymonastiske bofellesskap i Norge. Initiativtager i Norge er Fredrik Krunenes, som selv har bodd i et slikt nymonastisk fellesskap i USA.

Egypt: Kidnappet kristen jente tvangskonvertert til Islam

18 årige Hanan Girgis (bildet), som er en koptisk kristen jente, og som ble kidnappet 26.januar i år, er nå blitt tvangskonvertert til Islam. Det er hennes bror som nylig fikk vite dette. Kidnapperne skal være medlemmer av landets sikkerhetstjeneste. Egyptiske myndigheter skal benekte dette. Disse opplysningene førte til en stille protest utenfor et kontor sikkerhetspolitiet disponerer. Egyptisk politi angrep demonstrasjonen og mange ble såret.

Sikkerhetspolitiet har gitt Hanan Girgis et nytt pass. I passet står det at hun er muslim. Det stemmer ikke. Hanan Girgis er født inn i en kristen familie, og har ikke ytret noe ønske om å konvertere. Det var når familien hørte dette at de oppsøkte kontoret til sikkerhetspolitiet i Luxor, og det var her politiet slo til mot dem og andre som fredelig protesterte mot den behandlingen datteren har fått.

Det er World Watch Monitor som omtalte saken først. La oss huske den 18 år gamle kristne jenta.

Først våre egne sår

"Vår erfaring av ensomhet, depresjon og frykt kan bli til gaver for andre, særskilt om sårene er blitt tatt vel hånd om. Så lenge sårene er åpne og blødende skremmer vi bort andre. Men når noen ømt har forbundet våre sår, skremmer de ikke lenger, hverken oss selv eller andre.

Når vi opplever et annet menneskes legende nærvær oppdager vi vår egen evne til å helbrede. Da sørger våre sår for at vi kan oppleve djup solidaritet med sårede brødre og søstre."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ny avtale mellom Vatikanet og Kina kan forverre situasjonen for de kristne i landet

En nylig inngått avtale mellom Vatikanet og kinesiske myndigheter fryktes å forverre situasjonen for landets kristne som ikke står tilsluttet den statskontrollerte Tre-selv-kirken.

Kinesiske kristne tror at avtalen vil legitimere økt forfølgelse.

Presidenten for China Aid, Bob Fu, hvis organisasjon har spesialisert seg på å overvåke situasjonen for kristne i Kina, frykter for at avtalen både vil gjøre det verre for landets katolikker, men også for de millioner av kristne som ikke er en del av den statskontrollerte Tre-selv-kirken, som er landets eneste godkjente kirke. Avtalen vil, i følge Bob Fu, føre til at myndighetene nå kan bruke denne avtalen til å slå ned på alt og alle som ikke tilhører Tre-selv-kirken.

Avtalen som er inngått mellom Vatikanet og Kina innebærer blant annet at Den romersk-katolske kirken nå kan velge sine egne biskoper. Forholdet mellom Vatikanet og Kina har lenge vært svært anstrengt. Den nye avtalen kan innebære at dette forholdet nå blir mindre spenningsfylt. Men den har altså en pris når det gjelder den store husmenighetsbevegelsen.

Kidnappet malaysisk metodistpastor fryktes myrdet

Fredag 3. mars skrev jeg om den malaysiske metodistpastoren, Raymond Koh, som av ukjente grunner er blitt kidnappet i hjemlandet. Nå frykter hans sønn for at faren kan være drept.

Ingen har hørt noe verken fra kidnapperne eller fra ham selv på flere uker. Flere biler var involvert i kidnappingen, som skjedde bare noen få hundre meter fra en politistasjon. Selv om det ikke har fremkommet noen forklaring på hvorfor pastor Koh er blitt kidnappet, har det kommet antydninger om at han er blitt beskyldt for å lede muslimer til tro på Jesus. Han skal ha fått et brev inneholdende en kule noe som ble ansett å være en dødstrussel. Politiet skal ha arrestert en mann i forbindelse med kidnappingen, men det har ikke ført til noe gjennombrudd i saken. Kidnappingen skjedde om morgenen 13.februar i år.

Pastor Raymond Koh er en stillferdig mann. I 2004 startet han opp et arbeid i Taman Sri Manja for å hjelpe enslige mødre, narkomane og ofre for HIV/AIDS. Samtidig sørget han for å i gratis engelskundervisning og leksehjelp til barn. Hans arbeid nyter stor anseelse.

La oss fortsette å huske ham og hans familie i våre bønner.

Billedtekst: Metodistpastor Raymond Koh og hans kone.

Bryt ikke det knekte strå

En del mennesker vil gjerne kvitte seg med alt som er en anelse skadet. I stedet for å reparere det sier de: 'Jeg har ikke tid til å reparere det, jeg kan like så godt kaste det i søpla og kjøpe nytt.' Ofte behandler vi også mennesker på samme måte. Vi sier: 'Han har et problem med spriten; hun er jo ganske deprimert; de har jo misskjøttet firmaet... det er nok best at vi ikke engasjerer oss.

Når vi vender folk ryggen på grunn av de brister vi synes at vi ser, hemmer vi dem. Vi ignorerer deres gaver, som ofte finnes gjemt i bristene. 

Vi er alle knekte strå, enten sprekkene er synlig eller ikke. Om vi lever med medfølelse, oppdager vi at styrken finnes i svakheten og at alle sanne fellesskap egentlig er de svakes kollektiv."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fastebetraktninger 2017, del 9: Himmelen og Yorkshire tea

Du har sikkert sett det på engelske filmer: Når tragedien inntreffer, når krig bryter ut, når uværet setter inn, så finnes det en ting som løser absolutt alle problemer: en tekopp.

"I'll put the kettle on", sier de og om litt dukker tekoppen opp og problemet er i ferd med å løses!

I dag var det inderlig godt å komme hjem og nettopp gjøre det: fylle vannkokeren, la vannet koke opp og brygge meg en god kopp med Yorkshire tea. Ikke noe gul Lipton skvip, men Yorkshire tea. Ikke fordi vi har opplevd noe trasig de siste dagene, hvor vi har vært borte, men fordi det er direkte vederkvegende med en kopp te - vel og merke hvis det er ordentlig te.

For May Sissel og har hatt gode dager. Først på pastordagene og i går på starten av lederdagene til Det Norske Baptistsamfunn. Vi har deltatt som forbedere. Baptistsamfunnet har nemlig de siste årene satt bønn øverst på agendaen. Det gleder vi oss veldig over. Og i formiddag har jeg hatt seminar i Brumunddal baptistmenighet med tittel: "Det åndelige livet etter fylte 50 år." Det ble også en god opplevelse.

Men det er også godt å komme hjem. Finne frem tøflene og brygge seg tekoppen.

Men det beste av alt er å få komme hjem til Guds farsfang. Få hvile hos Ham og en dag flytte over i Hans hjem. Huset med de mange rom, hvor Jesus har beredt oss et sted.

For at det virkelig skal være himmel så serveres det sikkert Yorkshire tea der også!

Mor og sønn arrestert i Iran - begge ble nylig kristne

To kristne er blitt arrestert i Iran av den undertrykkende iranske revolusjonsgarden. Moren og hennes sønn ble arrestert mot slutten av februar, men arrestasjonen er først blitt offentlig kjent nå.

De to, Anousheh Rezabakhsh og Soheil Zargarzadeh, har nylig kommet til tro på Jesus som sin Frelser og Herre. Begge har store helseutfordringer. Det foreligger foreløpig ingen informasjon om hvordan de to har det.

Soldater fra revolusjonsgarden stormet huset deres og der fant de Bibler og teologisk litteratur.

Omlag 80 iranske kristne ble arrestert i 2016.

Fastebetraktninger 2017, del 8: Ånden som utøses over det tørre

En av de tidligste kristne bøkene jeg leste etter at jeg kom til tro på Jesus som min Frelser og Herre i 1972, var "Den kristne familien" av den lutherske presten Larry Christenson. Boken var kontroversiell allerede på 70-tallet, og i dag ville kanskje ikke noe kristent forlag ha våget å utgi den. Den fremmer det klassiske kristne synet på ekteskapet, men den omhandler også de utfordrende tekstene om underordning.

Boken gjorde et sterkt inntrykk på meg og har nok vært toneangivende for mitt eget ståsted i disse spørsmålene. Senere skulle jeg lese et par bøker til av samme forfatter: Den ene om tungetalen og den andre om viktigheten av å la sitt sinn fornye. Alt skrevet med en usvikelig tro på Guds ord.

I dag fyller Larry Christenson 89 år. Det er mange gode grunner for å takke ham for så mye. Jeg har allerede nevnt hans bibelsyn. Men Larry Christenson var også en av foregrunnsskikkelsene i den karismatiske fornyelsesbevegelsen innenfor de historiske kirkesamfunnene. Mange er blitt hjulpet til å finne det levende kildevellet som Den Hellige Ånd er, gjennom Larry Christensons tjeneste.

Blant annet undertegnede.

Det er godt å minnes dette i fastetiden. For det finnes et løfte i Guds ord:

"For jeg skal øse vann over det tørste og strømmer over det tørre. Jeg vil utøse Min Ånd over din slekt og min velsignelse over dine etterkommere." (Jes 44,3)

Den oppstandne

Kristus,
Du er forenet med hvert enkelt menneske uten unntak. Og da mer: Som den oppstandne kommer Du og leger sjelens hemmelige sår. Og for hver enkelt åpnes portene til hjertets uendelige godhet. Gjennom en slik kjærlighet forandres våre liv litt etter litt."

- Bror Roger av Taize i boken "I alle ting en stille glede.

70 årig irsk nonne banket opp og mishandlet på Filippinene

En 70 årig irsk nonne, Kathleen Melia (bildet), ble angrepet på Filippinene og slått så kraftig at hun måtte opereres.

Den katolske nonnen var i ferd med å låse kirken, San Jose sogne kirke i Midsalip. 1. mars da maskerte menn overrasket henne. De holdt henne for munnen og begynte å slå den forsvarsløse kvinnen. Søster Melia har arbeidet på Filippinene i mer enn 30 år. Hun bor i et område som er svært voldsutsatt hvor det finnes mange separatist grupper og muslimske ekstremister. Vi snakker om øya Mindanao på det sørlige Filippinene.

Den irske misjonæren ble kraftig mishandlet. Hun ble slått særlig i ansiktet og brystet.

La oss huske henne i våre bønner.

Fastebetraktninger 2017, del 7: En invitasjon til å bli elsket

Vi bærer alle på drømmer. Dette er min drøm! Å gjenvinne så mye helse at jeg kan gå i fjellet igjen. Sitte på en fjelltopp og se blåne bak blåne. Nyte tinder og villskapen. Kjenne stillheten. Høre fra Gud.

Men det er en drøm slik det er nå. Likevel - ingen skal få ta fra meg drømmen.

I mellomtiden lærer jeg meg for tiden at bønn er en invitasjon til å bli elsket.

For mye av vår bønn handler jo om dette: Å få noe fordi det er så mye vi synes vi trenger.

Men bønn er ment å være noe ganske annet: bønn er en invitasjon til å komme hjem, til å bli elsket, stelt med og få nye krefter. Bønn er å bli blottstilt og omfavnet.

Den beste definisjonen på en bønn har en kvinne gitt meg - Teresa av Avila. Hun sa det slik: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge med den som vi vet elsker oss."

For tiden lar jeg meg bli elsket av Ham.

Fransk barneskolelærer trues med å oppsigelse fordi han leste fra Bibelen

En fransk barneskolelærer ble nylig suspendert fra sin stilling fordi en foreldregruppe hadde klaget på at han leste bibelvers for elevene. Barna han var lærer for var i alderen ni til elleve.

Skolestyret satte ned en undersøkelsesgruppe for å avklare om læreren drev noen form for proselytisering. Suspenderingen av læreren er en av flere nylige tilfeller hvor den kristne tro tvinges ut av offentlige skoler, både i Europa og Nord-Amerika.

Den 40 år gamle læreren arbeidet ved en skole i Malicorney i det sentrale Frankrike. Rektor ved skolen ble gjort oppmerksom på at læreren leste fra Bibelen til elevene, etter at en gruppe foreldre klaget. De skrev et anonymt brev til skolens rektor.

Saken mot læreren skal nå behandles av nasjonale skolemyndigheter og de vil fatte en avgjørelse innen midten av mars om læreren kan fortsette å undervise eller om han vil miste jobben.

Det er nettstedet La Crux som skriver om saken.

Fastebetraktninger 2017, del 6: Levende steiner

I går førte en sang til at minnene strømmet på. Med ett var jeg tilbake til 1978-1979, til husmenigheten jeg og May Sissel var en del av.  Den var vi en del av i 10 år, kanskje de beste ti årene jeg har hatt i noen menighetssammenheng. Den gangen var ikke menighet noe vi gikk i. Vi var menighet. Dette er min åndelige arv:

Jesus take me as I am
I can come no other way
Take me deeper into You
Make my flesh life melt away
Make me like a precious stone
Crystal clear and finely honed
Life of Jesus shining through
Giving glory back to You.

Sangen var skrevet av David Bryant i 1978, og ble sunget mye i husmenighetene som eksisterte den gangen. Jeg elsket den sangen. Den fortalte meg så mye om det jeg så den gangen, og som ble så dannende for livet mitt: Menigheten slik Gud så den fra før verden ble til. Som levende steiner passet til hverandre. Formbare steiner. Og hensikten: At Jesu liv skulle skinne gjennom dem, slik at Gud skulle få ære.

Dette er kommet så sterkt tilbake til meg nå i fastetiden. Om de levende steinene og Guds evige hensikt.

"Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme." 1.Pet 2,5-6.

Menighet er ikke noe hus gjort i stein eller tre. Det er levende steiner bygget sammen til et åndelig hus. Da må steinene tilpasses. En slik hellighetsforkynnelse er mangelvare i dag. Jeg hører den nesten ingen steder.

Her er en video hvor sangen jeg nevner blir sunget. Ikke den beste innspillingen jeg har hørt, men den eneste jeg fant på nettet:

https://www.youtube.com/watch?v=UIL5BjN8zIc

Den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen, del 2

Her er andre og siste del av den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen. Første del ble publisert i går:

Som jeg fortalte i går ble manuskriptet til den tibetanske Bibelen plassert i et underjordisk hvelv i Ripton-katedralen i London. Man skulle jo tro at den var trygg der, men når tyskerne bombet England falt en av bombene inn mot kirkeveggen. Utrolig nok eksploderte den ikke.

Etter krigen ble manuskriptet til den tibetanske Bibelen sendt tilbake til Bibelselskapet i Lahore i Pakistan. Der oppdaget man at manuskriptet var skrevet på billig papir som var altfor grått og det kunne derfor ikke trykkes.  Fordi man ikke hadde noen tibetanske trykkerityper til å sette teksten med, ble man tvunget til å skrive det hele på nytt. Manuskriptet ble derfor sendt tilbake til Leh og Yosub og hans medarbeidere skrev manuskriptet på nytt. Det tok to år. 11. august 1946 ble de ferdige med de siste versene. Fem dager senere dør Yoseb Gergan.

Før manuskriptet kunne trykkes måtte det leses korrektur og manuskriptet ble sendt frem og tilbake mellom Leh og Lahore. Reisen frem og tilbake skulle ha fem måneder.

Manuskriptet måtte bringes med bud. Det første budet forsvant sporløst. Det andre budet, Bandahar, kom ut for et forferdelig uvær. En storm brøt ut en storm med regn og hagl så store som egg. Bandahar ba Gud beskytte manuskriptet, men selv ble han truffet av et lyn. Han mistet bevisstheten og hørselen, men til slutt klarte han å ta seg fram. Vannet hadde da ødelagt innholdet i vesken hans og papiret var blitt til mos. Reisen var til ingen nytte.

Nå bestemte Bibelselskapet i Lahore seg for å hente inn en tibetansk skriftlærd som kunne gjøre de nødvendige korrigeringene. Gappel, som den tibetanske skriftlærde het, lykkes etter mange vanskeligheter å ta seg fram til Lahore. Varmen i byen ble et sjokk for mannen som ikke var vant med slike temperaturer. Han ble helt utmattet. Bibelselskapet fikk da ordnet med 50 store isblokker som fytle opp Gappels arbeidsrom. Da fikk tibetaneren nye krefter og klarte å gjøre ferdig korrigeringene.

Etter 90 års arbeide kunne endelig Guds ord trykkes på tibetansk.

Siden 1951 har Tibet vært en del av Kina. Det finnes 6,6 millioner tibetanere i Tibet, Sichuan, Gansu og Qinghai - alle provinser i Kina. Antall tibetanere i eksil (Nepal, India og Bhutan) er på ca 130.000.
0,03 prosent av befolkningen er evangelisk kristne.

La oss huske på å be for Tibet og for spredningen av den tibetanske Bibelen.

80 kinesiske kristne arrestert

Mer enn 80 kristne kinesere ble arrestert for å ha deltatt i møter i husmenigheter i den nordvestlige Xinjiang provinsen i forbindelse med det kinesiske nyttåret.

Det er China Aid som melder dette.

De kristne ble arrestert fordi de tok del i møter organisert av husmenigheter, og ikke i den offisielle og statskontrollerte Tre-selv-kirken. Forfølgelsen av kristne tilhørende landets mange husmenigheter har økt kraftig de to siste årene. De som ble arrestert denne gang tilhører et nettverk av husmenigheter kjent som Fangcheng fellesskapet i Urumqi, Shawan og Kuytun.

Også i januar i år stormet 20 politimenn et møte i en husmenighet i Xinjiang provinsen hvor det var samlet en gruppe for å be sammen. 10 av dem ble arrestert av politiet. Disse nektet også å bli en del av den statskontrollerte kirken.

Fastebetraktninger 2017, del 5: Profeten Jeremia

Fastetid og åndelig lesning hører sammen. Profeten Jeremia er fasteboken som leses av medlemmene av den kommuniteten jeg tilhører. Det er vi ikke alene om. Jeremia er det mange som leser i fastetiden. Faktisk er det en gammel kirkelig tradisjon. Kanskje du har lyst til å slå lag?

Jeremia er kjent som 'den gråtende profeten'. Boken han skrev viser oss kanskje bedre enn noen annen de indre kampene som finnes hos en som Herren har kalt til å være profet for sitt folk. For Jeremia fikk ingen lett tjeneste. Han led virkelig sine kvaler. Likevel bar han fram Guds ord. Og det var heller ikke noe lettvint budskap. Det var et domsbudskap over folket i Juda, for deres avgudsdyrkelse, utroskap og deres ulydighet mot Guds vilje.

Jeremia er samtidig med andre profeter: Sefanja, Esekiel og Habakkuk. Han begynner sin skriftlige tjeneste i det fjerde året til kong Jojakims regjeringstid. Da skriver vi år 605 før Kristus. Hans tjeneste dekker en svært kritisk tid i Midtøstens oldtidshistorie.

Men det er først og fremst hans bønner, hans klagerop, hans bekjennelser som vi som lesere gripes så sterkt av. For Jeremia er Gud den ingen kan lignes med. Han er Gud over alt det skapte. Herren over både naturen og historien, som ikke bare hersker over Juda og Israel, men over alle nasjoner.

For Jeremia var Guds ord som en uslokkelig ild som brant i hans sjel. Han ordlegger seg så gripende på denne måten:

"Jeg tenkte: Jeg vil ikke lenger huske ham og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke." (Jer 20,9)

Hvis ikke Guds ord fikk fritt løp, ville Jeremia forgå. Jeremia var overveldet av det ordet Gud gav ham å videreformidle. Han var bare en ung mann da han ble kalt.

Men det var ikke bare domsord. Det var også et budskap om håp. Sannheten er at vi også trenger begge deler.

Slår du lag med meg i lesningen? Vi startet i går så det er ikke så vanskelig å henge med:

Mandag 6: Jer 1,1-10
Tirsdag 7: Jer 1,11-19
Onsdag 8: Jer 2,1-13
Torsdag 9: Jer 2,21-31
Fredag 10: Jer 3,6-18
Lørdag 11: Jer 3,19-4,4
Søndag 12: Søndagens tekster
Mandag 13: Jer 4,19-28
Tirsdag 14: Jer 6,8-19
Onsdag 15: Jer 7,16-28
Torsdag 16: Jer 11,18-20 + 12,1-6
Fredag 17: Jer 13,1-11
Lørdag 18: Jer 14,7-16
Søndag 19: Søndagens tekster
Mandag 20: Jer 14,17b-15,2
Tirsdag 21: Jer 15,10-11 + 15-21
Onsdag 22: Jer 16,1-13
Torsdag 23: Jer 17,5-18
Fredag 24: Jer 18,1-12
Lørdag 25: Jer 18,18-23
Søndag 26: Søndagens tekster
Mandag 27: Jer 19,1-11
Tirsdag 28: Jer 20,7-8
Onsdag 29: Jer 22,13-23
Torsdag 30: Jer 23,1-8
Fredag 31: Jer 26,1-11

Som den observante leser vil se er det ikke alt som leses. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke. Bibelleseplanen settes opp av andre. Det er ingenting i veien for at man selv kan lese de tekstene som ikke oppgis.

En bønn i fastetiden

Jeg har hentet frem igjen en bønn skrevet av Esther de Waal (bildet), som min fastebønn i år. Den passer så godt inn i den prosessen jeg selv befinner meg i for tiden.

"Godta meg, Herre, akkurat slik jeg er, i min skrøpelighet, i min manglende evne, i mine motsigelser og min forvirring.

Godta meg slik jeg er sammensatt, med alle de uharmoniske strømningene som trekker meg i så mange retninger. Godta alt dette, og hjelp meg til å leve med det jeg er, slik at dette kan bli min vei til Gud.

Godta spenningene i meg, og hjelp meg til å holde dem sammen, slik at jeg kan lære å leve fullt ut og fritt. 

La meg få leve som et helt menneske, ikke revet i stykker, med i stand til å finne den balanse og harmoni som vil tillate meg å oppdage mitt indre likevektspunkt."

Esther de Waal er en av verdens fremste kjennere av benediktinsk og keltisk spiritualitet. Hun er en kjent forfatter, to av hennes bøker er oversatt til norsk, og retreatleder.'

Foto: YouTube

Den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen, del 1

Historien du er i ferd med å lese omhandler litt av et under. Den handler om den tibetanske Bibelen. Det skulle ta hele 90 år før den kunne bli ferdig. Manuskriptet overlevde et forferdelig tordenvær og et bombeangrep over London.

Det er Ljus i Öster som bringer den spennende og gripende historien i sitt siste nr.

Det hele begynner i 1855 i Tibet. Dalai Lama er død. Man mistenker giftmord. Ryktene går om at det kan være finansministeren som står bak. Han frykter for litt liv og tvinges til å flykte. Tempu Gergan kommer seg vel fram til Leh, i Lubadalen i Kashmir. Her får han etter hvert en sønn som han gir navnet Sonam.

Noen år senere kommer to misjonærer til Leh. De kommer fra Herrnhut i Tyskland. Det er i seg selv svært interessant. Herrnhut er historien om bønn og misjon fremfor noen annen. Fra den evangeliske kommuniteten i Herrnhut ble det sendt misjonærer til de mest avsidesliggende delene av verden, som til Leh i Lubadalen i Kashmir. De som kom hit het William Heyde og Edward Pagel. Deres mål var å ta seg inn i det forbudte Tibet. Men de mislykkes gang på gang og havnet derfor hos Tempu Gergan i Lubadalen.

Når de først var her forsøkte de to misjonærene å lære seg språket slik at de kunne oversette Det nye testamente til tibetansk. Men det var vanskelig å finne tibetanere som kunne hjelpe dem. I flere år strevde de med å oversette Johannes evangeliet til tibetansk.

Men sønnen til Tempu Gergan, Sonam, viste tidlig interesse for de to misjonærenes budskap. Han ble etter hvert en kristen, lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro, og tok navnet Yoseb og begynte å hjelpe til med oversettelsen. Når hans far døde spurte de buddhistiske munkene hva han nå ville gjøre. Da svarte han:

"Jeg vet at Gud har gitt meg et oppdrag: Jeg skal gi Bibelen bein så den kan løpe inn i Tibet og fortelle om Jesus til mitt folk."

Yoseb ble sendt til en kristen skole i Kashmir og her fikk han god undervisning. Faktisk ble han så dyktig at han ble tilbudt en høy stilling i Det britiske imperiet, men han takket nei til det flotte tilbudet. I stedet fortsatte han med å oversette Bibelen til tibetansk.

Ved en anledning var Yoseb på en tur til et annet dalføre for å besøke en annen tibetaner. Han satte seg for å hvile utenfor et tempel og ble sittende å lytte til de buddhistiske munkenes bønner. I bønnene sine brukte de ord som gjorde Yoseb nysgjerrig. Munkene fant fram en gammel bok som de gav Yoseb. I den fant Yoseb nøkler for å kunne fortsette arbeidet med oversettelsen. I 1935 var han ferdig med både Det gamle og Det nye testamente. Da hadde han arbeidet med oversettelsen i 23 år.

Men når boken skulle trykkes kom Det indiske bibelselskapet med dårlige nyheter. De kunne ikke trykke manuskriptet i India, men anbefalte at materialet skulle sendes til Det britiske bibelselskapet i London. Men når manuskriptet kom frem dit visste de ikke hva som var opp ned på teksten og manuskriptet ble derfor liggende.

Snart brøt den andre verdenskrigen ut og det tibetanske manuskriptet havnet i et underjordisk hvelv i Riponkatedralen tre mil nord for London. Der trodde man det lå trygt. Eller?

Andre og siste del av denne forunderlige historien kan du lese om i morgen.

(fotsettes)

Billedtekst: Yoseb Gergan.

Fastebetraktninger 2017, del 4: Gripekorset fra Gravhagen

For noen få uker siden fikk jeg en overraskende gave. Gode venner av meg hadde vært i Israel, og kjøpt med et Gripekors til meg. Det var kjøpt på det stedet i Jerusalem som ved siden av Getsemane betyr mest for meg, Gravhagen. Det var litt overveldende det hele, og jeg ble veldig glad. I tillegg til det vakre Gripekorset hadde de også med en liten gren av et Oliventre i Getsemane. Gartnerne der hadde kappet noen grener, og sagt at de kunne ta med seg et lite minne.

Jeg har brukt Gripekorset i flere år nå. Mitt er en litt mindre enn det som mine venner kjøpte i Gravhagen.

Gripekorset har betydd mye for meg. Det følger meg hele tiden. Jeg har det med meg over alt over jeg er. Enten jeg bruker det selv, eller jeg bruker det i sjelesorgsamtaler jeg har eller jeg legger det i hendene til døende. Det siste de da griper om er korset.

Når jeg bruker det selv så kan det være at jeg griper om det når jeg blir redd. For det hender jeg blir det. Når man lever med livstruende sykdom, så er ikke det så unaturlig. Så hender det jeg griper om korset når jeg preker. Bare for å minne meg om å holde meg til det mest sentrale i den kristne tro: Jesu Kristi kors, Hans død og Hans oppstandelse. Eller jeg griper om det når jeg ber. For å holde oppmerksomheten min på Jesus.

Jeg husker første gangen jeg var i Gravhagen i Jerusalem.

Det ble en så sterk opplevelse på så mange måter. Noe av det første jeg så var en gartner som raket løv. Da var jeg straks tilbake til fortellingen hos evangelisten Johannes, om Jesus som viste seg for Maria Magdalena. Du husker sikkert den:

"Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 'Hvorfor gråter du, kvinne?' spurte de. Hun svarte: 'De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.' I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var ham. 'Hvorfor gråter du, kvinne?' spør Jesus. 'Hvem leter du etter?' Hun trodde det var gartneren ..." (Joh 20,11-15a)

Å møte en gartner i Gravhagen ble som du sikkert forstår, en sterk opplevelse.

Men tilbake til Gripekorset. Det nye Gripekorset kobler nå sammen denne historien med nåtiden og med stedet der det ble kjøpt. Og i fastetiden er det vel ikke noe mer naturlig enn å gripe om korset.