Tungetalen som bønnespråk, del 2

I 1.Korinterbrev kapittel 14 gir apostelen Paulus en god og praktisk undervisning om det særpreget som tungetalen har:

1. "Den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud." (v.2)

2. "... han taler hemmeligheter i Ånden." (v.2)

3. "Den som taler med tunger, oppbygger seg selv." (v.4)

4. "For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber..." (v.14)

Av dette kan vi slutte at tungetalen først og fremst er ment for vårt eget personlige bønneliv. Den kan også brukes i menighetssammenheng, men da legger apostelen til grunn en forutsetning: tungetalen må tydes.

"La derfor den som taler med tunger, be om at han må kunne tyde det." (v.13)

Apostelen Paulus selv talte i tunger: "Jeg takker Gud: Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (v.18)

Og det var et ønske hos ham "at dere alle talte med tunger..." (v.5)

Når vi ber med tunger, så er det ikke vår forstand som ber, men vår ånd. Det ånden vår ber er hemmeligheter i Ånden. Dette samsvarer godt med det Paulus skriver om helt i begynnelsen av dette brevet:

"Det som intet øye har sett og intet øre har hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. For oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,9-10)

I det siste har jeg tenkt mye på et ord vi finner i Ord 20,5, som passer godt i denne sammenhengen:

"Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann kan dra det opp."

Hjertet vårt - eller vår ånd - er en bolig for Den Hellige Ånd. Når vi ber med vår ånd, drar vi opp dette dype vannet. Ber vi i tunger forløser vi med andre ord hemmelighetene i Ånden, som Paulus taler om i 1.Korinterbrev. Vi vet jo ikke alltid hva vi skal be om eller hvordan vi skal be for å be rett, men Den Hellige Ånd vet: "For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan rommes i ord." (Rom 8,26)

Ofte når jeg ber for mennesker, for eksempel de som kommer fram i en forbønnslø, så ber jeg i tunger inne i meg, og så ber jeg ut de ordene som formes på mine lepper, og ofte er det slik at det er ord som går rett inn i livene til de jeg ber for. Hva er dette? Det er å hente opp dypt vann fra mitt hjerte, min ånd. Den Hellige Ånd viser meg hva jeg skal be på norsk. Jeg kjenner ikke hemmelighetene, Den Hellige Ånd gjør.

(fortsettes)

Slaget om Stalingrad, Rees Howells og en gruppe forbedere i Wales

Om du vil bli oppmunret og styrket i troen på bønnens makt, bør du lese dette:

Fredag i forrige uke var det 75 år siden sovjetiske styrker beseiret tyskerne i Stalingrad (bildet) under 2.verdenskrig. 2.februar 1943 regnes som vendepunktet i den grusomme og forferdelige verdenskrigen. Slaget var preget av stor hensynsløshet og store militære og sivile tap. Totale tap, og da regner man både døde, sårede og fanger, for begge sider er anslått til å være mellom 1,5 og 2 millioner mennesker. Slaget om Stalingrad, som nå heter Volgograd, pågikk mellom 21.august 1942 og 2.februar 1943.

Det er en historie knyttet til slaget om Stalingrad som må fortelles. Den handler om forbederen Rees Howells og en gruppe forbedere, som kom sammen på en bibelskole i Wales for å kjempe i bønn under 2.verdenskrig.

Doris M. Ruscoe, som opplevde dette som nå skal fortelles, skriver i sin bok: "The Intercession of Rees Howells", her i min oversettelse:

"En natt i 1941 annonserte Rees Howells at Herren hadde fortalt ham at styrkene til Hitler ville snu mot Middelhavsområdet og at de gjorde forberedelser til å angripe Russland."

Dette var veldig spesielt. På denne tiden fantes det ingen indikasjoner på noen som helst måte at noe slikt var i ferd med å skje. Ruscoe fortsetter:

"Noen uker senere ringte telefonen. Det var søndag morgen. Rees Howells var i den andre enden. 'Har du hørt nyhetene i dag tidlig? Hitler har angrepet Russland'."

Doris Ruscoe forteller at forbederene på bibelskolen i Wales fulgte nøye med på det som skjedde. Forbederne var opptatt av å be det de opplevde lå på Guds hjerte og ba slik Herren ledet dem til å be.

"Jeg har fremdeles et avisutklipp fra 22.desember 1941: 'Moskva er rede til å kjempe til siste slutt. Mysteriet ved nazismens fall. Det er fremdeles for tidlig å si hvordan Moskva ble reddet fra å bli fanget i midten av oktober og i tiden som fulgte. Det var et mirakel.' Ja, virkelig et mirakel! Men gjennom intensiv kamp i bønn hadde Gud gitt oss en forsikring om at Moskva ikke ville falle. Det synes som om Den Hellige Ånd alltid var før fienden."

Så kommer slaget om Stalingrad. Nazistene var gått inn i byen og det pågikk harde kamper i gatene. Ruscoe skriver:

"Når vi ba var det som om Den Hellige Ånd tok oss rett inn i byen og selv dro ut fienden. Det var første gang de tapte en by som troppene deres faktisk hadde inntatt. Men hvorfor skulle vi kjempe så mye i bønn for Stalingrad? Krigen hadde spredt seg til Nord-Afrika og Den Hellige Ånd gjorde det klart for Rees Howells at Palestina, Det Hellige Land, var i fare, truet som det var fra to retninger. Hvis Rommel tok Kairo og de tyske styrkene så ville strømme gjennom det sørlige Russland, ville skjebnen til Det Hellige Land være forseglet og det ville ikke være noe håp om et nasjonalt hjem for det jødiske folk når krigen var over. Så fienden ble holdt tilbake i Russland."

Midt i forferdelige som skjedde, kjempet forbedere på sine knær i Wales. Det er blitt sagt at historien ligger i hendene til forbederne. De er med på å forme fremtiden i bønn. Dette er et eksempel på at det er sant

Tungetalen som bønnespråk, del 1

Det begynner å bli noen år siden. Gjennom en drøm opplevde jeg Herrens tydelige tiltale om at jeg skulle lese en bok av Oral Roberts som jeg hadde kjøpt en gang på 1970-tallet. Jeg fant den fram i biblioteket mitt, men jeg leste den ikke. Det skyldes nok at jeg var skeptisk til forfatteren. Men Herren ga ikke opp. Det var noe Han ville. Jeg har bedt Herren om tilgivelse for at jeg ikke straks gjorde som Han ba meg om.

Når den lutherske presten Larry Christenson døde 26. desember i fjor, ble jeg så minnet om dette: tungetalens betydning.

Jeg er et barn av den karismatiske bevegelsen. Dette Åndens pinsevær som Gud sendte over de historiske kirkesamfunnene. Den ene etter den andre, uansett kirkeetikett, kunne vitne om at de var blitt døpt i Den Hellige Ånd. Mange av dem kunne fortelle at de talte i tunger. Over alt ble det forkynt om Åndens dåp. Selv opplevde jeg denne dåpen i Den Hellige Ånd rundt alterringen i Gjøvik en mandagskveld høsten 1972. Det var et overveldende og helt uventet møte med Guds hellige nærvær. En venn av meg hadde noen uker i forveien spurt om jeg hadde blitt døpt i Den Hellige Ånd. Jeg forstod ikke hva han snakket om, men han tok frem Bibelen sin og underviste meg. Så la han hendene på meg. Dette fant sted ute i korridoren i Hunn kirke, og ingen ting skjedde. Men der - rundt alterringen i Gjøvik kirke - med andre ungdommer knelende rundt meg, brøt jeg ut i et annet tungemål. Jeg har ikke vært den samme siden. Den første frukten av denne sterke opplevelsen var en ny og djup kjærlighet til Bibelen.

Men det har slått meg: Det er blitt så stille rundt dette som har med Den Hellige Ånds dåp. Jeg vet ikke hvor lenge det er siden jeg har hørt noen forkynne om Åndens dåp. Jeg ser ikke at det er noe tema lenger på våre sommerfestivaler. Ingen seminarer om Åndens dåp og tungetalens betydning.

Hvorfor?

Larry Chrisrenson skriver noen ord i boken: Speaking In Tounges (Bethany Fellowship 1975), med forord av selveste Corrie ten Boom:

"Det Gud har valgt ut for sin kirke trenger ikke å forsvares, heller ikke kan det nedgraderes. Vår oppgave er verken å forsvare eller nedgradere en av gavene til Den Hellige Ånd, men heller å oppdage hensikten og meningen som Gud hadde i sinne når Han valgte ut denne gaven for sin menighet." (Larry Christenson: Speaking In Tounges. Bethany Fellowship, side 7)

Det er en nød hos meg etter at kristne opplever en dåp i Den Hellige Ånd, og jeg vil gjøre mitt for å løfte frem igjen denne bibelske sannheten.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på tungetalen som bønnespråk.

(fortsettes)

Clarence Jordan og Koinonia-kommuniteten, del 2

Her er andre del av artikkelen om Clarence Jordan (bildet). Den første ble publisert torsdag 1. februar:

Som barn hadde Clarence Jordan et someromsvindu som vendte ut mot fengslet i Talbot-fylke. På vei hjem fra skolen pleide han å stanse ved luftegården. Han ble venner med kokken og lenkegjengen som holdt til der. Der fikk han lære om "strekkeren", en ramme hvor man festet fangenes bein i samtidig som hendene ble strukket mot en blokk i taket. Dette var en form for tortur som svarte i all hovedsak ble utsatt for.

Som helt ny i menigheten lyttet Clarence en kveld til en fengselsvakt, som sang bass i menighetskoret. Han ledet forsamlingen i salmen: "He Lifted Me" (Han løftet meg opp). Den natten lå Clarence Jordan og hørte stønnene fra fangene i fengslet. En av biografene til Clarence Jordan har skrevet: "Han kjente ikke bare de som ble utsatt for "strekkeren", men også de som dro i reipene" og forårsaket smerten og torturen, som han som sang salmen denne kvelden i kirken!

"Det rev hjertet mitt i stykker," fortalte Clarence Jordan.

(fortsettes)

Kjære Gud, jeg har det godt

De siste dagene har en setning fra en gammel kveldsbønn levd sitt eget liv i meg: 'Kjære Gud, jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått..."

Så sant det er! Tenk på alt som vi 'har fått. Et liv, et hjem, en familie. Brød, klær, venner. En frelser, evig liv. Fred og frihet. Bibelen.

Nå - i dag - med 23 kalde grader når jeg våkner - takker jeg for vedovnen vår og ved til å varme opp huset. For den varme tekoppen, for genseren jeg fikk i gave. For at jeg lever, selv om kroppen krangler, muskler som er stive og lite bevegelige og smertene er intense, og jeg er ustø.

- Takk for alt som jeg har fått!

Jeg har lært at jeg kan komme frem for Gud med alle ting: "Vær ikke bekymret for noe. men la i alle ting bønnemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk." (Fil 4,6)

"... og bønn med TAKK."

Der har vi det! Takknemlighet.

Vi har så mye å takke for.

Hva har du å takke for i dag?

La oss være veldig konkrete og praktiske i vår takksigelse til Gud i dag.

Men jeg er ikke enig med Margrethe Munthe i alt hun har lært oss å be om og takke for. Det er en linje i denne bønnen som ikke er sann, og som har skapt så mye vondt og usikkerhet i mange barns liv. Vi har lært barna å be:

"Kjære Gud, gå aldri fra meg ..."

La det være sagt klart og tydelig: GUD GÅR ALDRI FRA ET BARN!

Han har til og med engler som passer på dem og Guds rike hører slike til.

Så når barna våre var små lærte vi dem dette:

"takk at du går aldri fra meg."

Når Bruden finner favør hos Brudgommen, del 2

Her fortsetter det profetiske budskapet til Steve Porter:

Kan du se noe slikt for deg? Den aller støre Helligånd-feiring noensinne! Denne bryllupsseremonien er kulminasjonen - hele skapelsens årsak. Brudgommen, Kong Jesus, betrakter sin elskede med øyne fylt med kjærlig ømhet - mot de forløste fra hele menneskeheten, kledd i Kristi rettferdihet! Hun er strålende dekket av Hans favør, klar til å bli Hans dronning.

Dette er hjertevarmende bilder eksemplifisert av den fantastiske, modige historien om Ester, et forbilde på Brudens bryllup og vår Herre Jesus Kristus.

EN DRONNINGS FORBEREDELSE

I Est 1,12 kan vi lese: "Men da hoffmennene brakte henne kongens befaling, nektet dronning Vasjti å komme. Da ble kongen harmfull og hans vrede ble opptent." Da dronningen ble tilkalt for å tre fram for kongen, bestemte Vasjti seg for at hun ikke følte for det. Hva gjorde kongen når hun nektet å komme? Han ble vred, fordi ingen, absolutt ingen fikk lov til å nekte å adlyde en anmodning fra kongen. Vasjti er et bilde på kjødet, den forsettelige, opprørske siden av våre menneskelige rettigheter.

Så her ser vi kongen avviser den opprørske Vasjti og søker å erstatte henne med en ny dronning. Vi ser denne samme konfrontasjonen som foregår i hver og en av oss. Gud søker etter sin dronning - en moden brud som har et hjerte for hennes brudgom. Og akkurat som kongen ble sint og forkastet hans dronnings opprørske natur, bør vi også forkaste våre kjødelige begjær og bli den vise jomfru som vises i Matteus 25, viet til vår konge.

Jeg kan huske de lange tureene om natten da jeg talte med Herren. Da jeg gikk fra hus til hus, og ba for familiene som bodde der at de ville gi plass for Herren. Han talte med meg om behovet for forberedelse, behovet for å ha olje på lampen min. Han sa, "Steve, verdsetter du salvelsen? Vil du virkelig ha det? Jo større forberedelse jo større salvelse.» Han talte med meg om verdien av å tilbringe tid i hans nærhet, hvile i Hans herlighet og være tilfreds med å være bare med Ham. Han saba meg om å forberede meg, for nå er tiden,  hvor Hans gunst hviler på de som forbereder seg.

(fortsettes)

Billedtekst: Kristi brud forbereder seg. (Foto: Bjørn Olav Hansen)

Sykdom, helbredelser og gåter

For noen uker siden fortalte jeg mine lesere at en av mine troshelter, Canon Andrew White var blitt svært syk. På grunn av hans MS-sykdom skjer det titt og ofte, og noen ganger blir det svært dramatisk.

Nå har han på mirakuløst vis kommet seg igjen! Denne troskjempen i den skrøpelige kroppen overrasker til stadighet. Han gir seg aldri. Nå sitter han for det meste i rullestol.

I dag kan han fortelle om en forunderlig Guds inngripen.

Kvinnen til venstre på bildet hadde en svært alvorlig ryggmargskade, med sterke smerter i ryggen. Hun hadde fått utført en såkalt 'laminectomy', som er et kirurgisk inngrep for å få tilgang til ryggsøylen, samt en spinalpunksjon. Noe gikk galt og hun var ikke lenger i stand til å gå og måtte dermed sitte i rullestol.

Slik satt hun i årevis. Før hun traff Andrew White og ba ham om å be for henne. Andrew står til høyre på bildet.

Og Andrew ba. Han salvet henne ved å tegne korsets tegn i hennes panne.

Øyeblikkelig etterpå reiste kvinnen seg opp fra rullestolen og danset rundt på plattformen. Hun er helt frisk.

Samtidig sitter Andrew White i rullestolen sin. Hans kropp er skrøpelig og helt utslitt etter mange år med MS.

Dette er helbredelsens mysterium. Dette er gåtefullt.

Jeg har aldri sett så mange under og Guds inngripen i menneskers liv som etter at jeg ble alvorlig syk. Herunder helbredelser. Selv er jeg blitt dårligere.

Muslimsk mobb truet de som deltok i begravelsen til evangelisk kristen

KIRGISISTAN: Til tross for at den muslimske imamen har innrømmet at han ledet en mobb for å hindre begravelsen til en kristen mann på en offentlig gravlund, ønsker ikke kirgisiske myndigheter å straffeforfølge ham.

Det er Forum 18 som skriver om dette.

Lokale myndigheter hevder at dette var et engangstiffelle som fikk en fredelig løsning. De kristne, derimot, som deltok i begravelsen er fremdeles skrekkslagne. De ble truet med å bli angrepet om de begravde den kristne mannen. Og dette er ikke et engangstilfelle slik myndighetene vil ha det til. Religiøse minoriteter i Kisgisistan ber nå oftere muslimer om å forrette deres begravelser for å hindre at det blir bråk. Det finnes flere eksempler på at døde kropper er blitt gravd opp igjen, og lagt ved inngangsdøren til familien til avdøde, hvis avdøde har tilhørt en av landets religiøse minoriteter. Disse blir da også nektet å bli begravet igjen. Så hva skal da familien gjøre?

Dette siste tilfellet skjedde i landsbyen Barskoon, i Jeti-Oguz i det nordøstlige Issyk-Kul regionen. En mann tilhørende en evangelisk menighet skulle begraves, og ble altså både forulempet, hindret og truet av en muslimsk mobb godt ledet ann av stedets imam.

Når Bruden finner favør hos Brudgommen, del 1

Her er et nytt profetisk budskap av Steve Porter. Jeg synes det er så aktuelt for vår tid, at jeg har valgt å oversette det til norsk. Det er såpass langt at jeg har delt det i flere deler:

'Kongedøtre er blant dine utvalgte, dronningen står ved din høyre hånd i gull fra Ofir.' (Salme 45,10)

'Kongen fikk Ester mer kjær enn alle de andre kvinnene. Hun vant nåde og velvilje hos ham framfor alle de andre jomfruene. Han satte en kongelig krone på hodet hennes og gjorde henne til dronning i Vasjtis sted.' (Est 2,17)

Det finnes ikke noe mere sjarmerende enn en kvinne full av kjærlighet, som forbereder seg til å gifte seg med sine drømmers mann, med ett unntak: den kvinnen som er den vakre og elskede Kristi brud, som Kongen er helt inntatt i.

Salme 45 forteller oss om et kommende kongelig bryllup, hvor dronningen er kledd i en enestående kjole i gull. Brudgommen, som også er en konge, kunne selvsagt velge hvem han ville av landets ærverdige jomfruer.  'Kongsdøtrene er blant dine utvalgte'. Men han søkte etter og fant sin eneste elskede: 'dronningen står ved din høyre hånd i gull fra Ofir.' (Salme 45,10)

På den tiden var gullet fra Ofir det reneste og mest verdifulle gullet funnet hvor som helst, og denne bruden var kledd i den fra topp og til tå. Som vi kan forestille oss var hun et syn å se i det hun ble brakt frem for kongen (v.15). Og fordi hun var helt viet til mannen sin, var hun i en egen klasse for seg selv, vakrere enn noen annen jomfru.

Kjolen hennes var vevd av sjeldne og dyrebare materialer. Et utrolig fint håndverk. I motsetning til noen annen kjole noensinne laget, ble trådene laget av rent gull, pyntet med blendende perler.

Da hennes øyeblikk kom, gikk hun sakte mot sin konge med folkemengdene som tilskuere, men hun hadde bare øyne for ham. Ledsaget av et orkester bestående av strykeinstrumenter og horn var lyden strålende. Etter henne var en lang rekke med jomfruer, kledd i hvitt gevanter. Det var sang og dans med stor glede. Sammen nærmet de den ventende brudgommen.

Til slutt ser vi henne stå ved siden av sin elskede, og mengden blir fylt av  glede, for dette er ikke bare et kongelig bryllup. Det er bryllupet for alle tider - vår Frelseres kongelige bryllup, Jesus Kristus og hans brud. 'Jomfruer, hennes venninne, følger henne, de føres fram for deg. De ledes fram med fryd og jubel, de går inn i kongens slott.' (Salme 45,15b-16)

Om å bli spart for noe

Vi kan legge planer i god tro. Så hender det at det vi planlegger går i vasken. Selv om det var aldri så godt planlagt. Av og til tror jeg det skyldes at Gud forhindret det, og vi ble spart for noe vi ikke forstod konsekvensene av. Det gode kan nemlig bli det aller bestes verste fiende.

Jeg tenker på hva jeg kan ha blitt spart for. Selvsagt forstår jeg ikke alltid hva det kan være med det samme, men man ser det ofte i ettertid. Da ser man tilbake i takknemlighet for at man IKKE fikk bønnesvar. Eller at avtaler, for eksempel, ikke ble noe av.

Jeg er så takknemlig for at Gud har den hele og fulle oversikten og jeg ønsker at Han skal skrive min historie. Det jeg finner på er ikke alltid så bra.

Konkurranse

Vi lever i et konkurranse-samfunn. Vi tillater ikke mennesker å få være seg selv. Du blir oppmuntret til bare en ting: å utvikle kraften i deg, fordi hvis du har styrke vil du ha penger og du vil ha prestisje.

Men da fornekter du noe på innsiden av deg selv og dreper en del av deg selv.

- Jean Vanier i Man Alive, CBC, mars 1992. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Visst skal våren komme!

Her vi bor holder vi på å 'snøge inne', som vi sier det på dialekten her. Det føles nesten som vi er tilbake i mine barndoms vintre. Jeg husker dem slik, med mye snø. Veldig mye snø. Hvordan vi skal få ryddet taket både på huset og garasjen vet jeg ikke. Verken May Sissel eller jeg har krefter til noe slikt.

MEN - en venn av meg, bosatt i Frankrike, kan fortelle meg at han har vært ute og plukket vårblomster. Liljer, og tulipanene blomstrer. Jeg har sett bildene, så jeg vet at han ikke tuller med meg!

For her hjemme er det vanskelig å tro noe slikt.

Men visst skal våren komme! Det er noe sterkt symbolsk over det.

Og i morgen - 2. ferbruar - feirer vi Kyndelsmesse. Vi feirer den litt på forskudd i Kristi himmelfartskapellet i kveld. Kyndelsmesse feires til minne om Jesusbarnet som bæres frem i tempelet i Jerusalem, 40 dager etter fødselen.

Denne festen i kirkeåret var opprinnelig feiret til minne om den gamle Simeon og Jesusbarnet. Historien kan leses i Luk 2,25-40. Gamle Simeon var en vekter i ordets rette forstand. En som våket over løftene i Guds ord og som minnet Gud på dem.

Når skal løftet ditt om Frelseren oppfylles?

Simeon ventet tålmodig og med forventning. Han har ett og annet å lære oss på det området. I hvert fall meg. Jeg vil også være en som minner Gud på Hans løfter.

Det er tradisjon for å invitere venner til et godt måltid mat på Kyndelsmesse. Du rekker det siden jeg minner deg på det dagen i forveien! Vårfornemmelser og spontanitet hører sammen.

Clarence Jordan og Koinonia-kommuniteten, del 1

Clarence Jordan (bildet), baptistpastor, kommunitetsleder og borgerrettighetsforkjemper,  er en av mine troshelter. 8.-11. mars arrangerer Koinonia Farm et eget "Clarence Jordan-sympositum" for å markere at det i år er 75 år siden denne kommuniteten ble grunnlagt. Kommuniteten som har tilholdssted på en bondegård, er et veldig spesielt sted. Her bodde og arbeidet svarte og hvite side om side - og det i selve raseskillets USA. Djupt i sørstatene - i Georgia.

Modellen var urkirken i Jerusalem, der de kristne hadde 'alt felles'.

Clarence Jordan ble født 29.juli 1912 i et besteborgerlig hvitt miljø i Tallbotton, Georgia. Sørstatene i Amerika var i ungdomstiden til Clarence Jordan kjent for sin rasemessige segregering og fordommer.

Selv som liten gutt var Clarence Jordan følsom overfor det hevngjerrige hykleriet som fikk seg utslag i urett, særlig når man krysset det såkalte bibelbeltet i sør, i Georgia.

12 år gammel ble Clarence medlem av en menighet tilhørende Sørstatsbaptistene. Det skjedde i forbindelse med en møtekampanje en sommer. Men i forbindelse med søndagsskolen undrer han seg. De sang: 'Jesus elsker alle barna. Alle barna på vår jord. Rød og gul, og hvit og svart, er det samme har Han sagt. Jesus elsker alle barna på jord.' Hvordan kunne det da ha seg at alle de svarte barna i hans nabolag ble behandlet så dårlig?

(fortsettes)

Sykepleiere i Canada vil gi aktiv dødshjelp til demente

Majoriteten av sykepleierne som arbeider innen eldreomsorgen i Quebec i Canada er for å gi dødshjelp til pasienter som er demente.

Det viser en undersøkelse som er gjengitt på nettsiden til det katolske tidsskriftet Respekt.

Legeassistert selvmord ble tillatt i Canada i 2016. Hjelp til å dø gis bare til dem som er kompetente til å ta beslutningen, men nå pågår det en debatt om legeassistert selvmord skal tilbys mennesker som ikke er i stand til å ta beslutningen selv. Foranledningen til denne debatten handler om et drap. Etter at en mann drepte sin demente kone, har sosialministeren i Canada, bedt eksperter utrede om legeassistert selvmord kan gis til demente personer som tidligere i livet skriftlig har gitt uttrykk for at de ønsker dette.

Undersøkelsen som det nettbaserte tidsskriftet Respekt viser til ble foretatt nylig blant 514 sykepleiere som arbeider innen eldreomsorgen i Quebec. Av de 291 som svarte oppgav 83 prosent at de vil gi dødshjelp til pasienter som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, er i sluttfasen av Alzheimers, viser tegn til uro eller som tidligere har skrevet under på at de ønsker hjelp til å avslutte livet.

Undersøkelsen viser også at 79 prosent av de sykepleierne som svarte selv ønsker å avslutte sitt liv om de fikk vite at de hadde Alzheimers.

Det er uhyggelig å se hvor langt vi er kommet i sekulariseringen av samfunnet.

En dør inn til bønnens hvile

"Bønn er å åpne en dør til noe som gir mening til det endelige ved smerten. 

Og likevel er det bare noe vi kan hvile i. Grunnleggende er bønn dette: hvile."

- Jean Vanier i Religion & Ethics Newsweekly, PBS, 26.mai 2006. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Krenkende om kronisk syke

Jeg slutter ikke å forundre meg over hva enkelte kan si til syke mennesker. Nylig fikk jeg høre fra en kristen leder at jeg ville ha blitt helbredet om jeg sa fra meg uføretryden min. Jeg var vantro, mente mannen, som mente jeg burde sette min lit til Gud alene - så ville Gud helbrede meg.

Så vidt jeg vet hever denne mannen en ganske høy lønn hver måned, fra det firmaet hvor han er ansatt. Hvorfor oppgir ikke denne mannen sin lønn - for å stå i tro? Er ikke Gud hans forsørger? Hvorfor har han gjort seg avhengig av å heve lønn hver måned? Stoler han ikke på Gud?

Eller gjelder dette bare mennesker som er syke? Kan vi krenke og såre dem så mye vi vil?

Gjennom et ganske langt yrkesaktivt liv har jeg betalt inn min del til Folketrygden. De pengene jeg mottar hver måned er langt under det jeg fikk når var i arbeid. Det holder så vidt til å klare seg. De som anklager burde også tenke på de store utgiftene kronisk sykdom fører med seg - hvert år. I tillegg til de belastningene sykdommen gir en.

Men det er visst greit å si hva som helst til mennesker som er kronisk syke. Men det gjør ekstra inntrykk når det kommer fra en kristen leder. Igjen disse beskyldningene om at det er noe galt med den som er syk. At man ikke tror nok. Mens alt er på det tørre hos den som ber for syke. Der er det ingen feil holdninger. Der er troen stor.

I dag har eg vært hos nevrologen min. Et raust, deltagende og medfølende menneske. Så godt å oppleve, selv om hun ikke hadde så gode nyheter til meg. Det har vært en tid nå med sterke smerter. Parkinsons sykdommen har forverret seg. Så nå blir det mer medisin, og så får vi ta det derfra. Jeg takker Gud for at jeg har flinke leger rundt meg. Som ved siden av sin faglige dyktighet heier på meg.

Det er en litt roligere tid med hensyn til møtevirksomheten. Søndag 11. februar kl.11.00 skal jeg tale i Brumunddal baptistkirke, og så skal jeg delta på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud 22.-25 februar, hvor jeg skal ha et seminar og søndag 25. februar taler jeg i Toten frikirke på Raufoss.

Om å late som

"Som filosof og marineoffiser, har jeg brukt mye tid på å spille en rolle og gjemme meg. Når jeg nå har levd med mennesker med funksjonshemninger så har jeg berørt min egen sårbarhet, sinne, mine egne voldelige krefter, min egen kapasitet til å hate.

Men kanskje er menneskelig visdom å oppdage at vi alle er sønderbrutt og at det er helt i orden å være sønderbrutt.

Vi må gjøre den oppdagelsen før vi kan oppdage veien til helhet."

- Jean Vanier (bildet) i Man Alive, CBC, mars 1992. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ildvitnet

Som bloggens lesere er godt kjent med hedrer jeg minnet om ulike menn og kvinner som på ulike måter har fått betydning for den kristne kirke gjennom historiens løp. I dag er det minnedagen for Thomas Ball Barratt (bildet). Om ham kan man vel trygt bruke benevnelsen 'apostel'. Pinsens aposel. Et annet ord som kan brukes og forsvares er ordet 'pioner'. Med rette var han den europeiske pinsebevegelsens pioner.

Det er 78 år siden han døde. De årene han levde satte han djupe spor etter seg.

Og sine egne røtter hadde han i metodismen - i hellighetsbevegelsen. Den skulle da også prege hans forkynnelse selv etter at han ble en del av den fremvoksende pinsevekkelsen. Her var ingen overfladiskheter og billig nådeforkynnelse. Hos Barratt finner vi en djup og sann hellighet. Også i eget levd liv.

Alt forandres ikke når han reiser til Amerika for å samle inn penger til misjonsvirksomhet i Kristiania. Jeg vil heller si at alt fordjupes når han opplever en dåp i Den Hellige Ånd. Han beholder det beste i hellighetsbevegelsen.

Det er mens Barratt oppholder seg i New York at ryktet når ham om det som skjer i Azuza Street. Men det har skjedd noe før det. Noe som har skapt en djup lengsel i Barratts hjerte. Under oppholdet i Amerika har Barratt besøkt hjemmet til A.B. Simpson. Også han en kjent hellighetsforkynner. Der - i hjemmet til Simpson opplever Barratt en sterk berøring av Den Hellige Ånd. En dag Barratt er i bønn, faller Den Hellige Ånd over ham.

Resten er historie.

Og den er vel kjent. Jeg skal ikke repetere den.

Men det er koblingen til hellighetsbevegelsen jeg gjerne vil få løfte frem. For det er ikke overdrevent mye hellighetsforkynnelse i dag. Uten den skapes det ikke noen hellighetslengsel. For troen kommer jo av forkynnelsen.

Jeg kjenner innvendingene. Har hørt dem mange ganger. Om rigiditet. Om fariseisme. Om krav og bud og menneskeskapte regler. Og så parkeres hellighetsforkynnelsen.

Men Guds ord sier: 'Jag etter ... hellighet, uten den skal ingen se Gud.' (Hebr 12,14)

Når jaget vi sist etter hellighet?

Bønn mandag morgen: Ære være deg, Herre

I Tidebønnsboken min finnes det en bønn som bes tidlig mandag morgener, som jeg er blitt glad i:

"Det er godt å takke deg, Herre, og prise din trofasthet hver morgen. Ære være deg, Herre. Til det evige lyset, Sannhetens lys, løfter vi våre hjerter i takknemlighet. Ære være deg. Herre. Du er lyset i alt det skapte, det lyset som lyser opp hvert hjerte. Ære være deg, Herre. Du er den eneste, den Første og den Siste. Du åpner og lukker porten til livet. Ære være deg, Herre. Vi vil alltid leve i ditt nærvær, for hvert steg, for hvert åndedrag. Ære være deg, Herre. Til deg overlater vi vår vilje, i dine hender betror vi våre henders verk. Ære være deg, Herre. Du som elsker menneskene og ser i nåde til alt det skapte, led oss fra mørke til ditt sannhets lys. Ære være deg, Herre." (Tidebønner gjennom året I, side 59)

Evangelikale menigheter nektes registrering i Turkmenistan

I mars 2016 ble det vedtatt en ny lov i Turkmenistan om religiøse organisasjoner og religiøs frihet. Den nye loven krever at religiøse organisasjoner må registreres på nytt. Uten en slik registrering vil organisasjonen bli ansett som ulovlig. Det betyr at medlemmer av organisasjoner som ikke er registrerte heller ikke kan møtes.

For å bli registrert må en organisasjon ha minst 50 medlemmer, og de som signerer må minst være 18 år. Man må også betale en avgift på drøyt et tusen norske kroner. Kristne i Turkmenistan anklager myndighetene for å forskjellsbehandle evangelikale kristne. Evangelikale kristne er de eneste institusjonene i det turkmenske samfunnet som blir nektet en slik registrering. Det betyr at evangelikale kristne når som helst kan bøtelegges eller arresteres.

Nå har lederne for seks evangelikale menigheter skrevet et brev til president Gurbanguly Berdimukamedov, hvor de ber om at deres menigheter blir registrert. De ber også om å få åpne en kristen bokhandel.

Evangelikale kristne i Turkmenistan møtes i hemmelighet, for eksempel i kafeer og restauranter eller i skogene og i fjellet. La oss huske dem i våre forbønner.

En følgesvenn fra 700-tallet

Han kjennes så nær, denne Isak, som om jeg skulle ha kjent ham personlig. Så har han da også vært min følgesvenn i mange år. En bok med utdrag av hans tekster er alltid å finne i ryggsekken min, som jeg alltid bærer med meg. Nær, fordi den forferdelige krigen i Syria har gjort at mange av dens skjebner har rykket oss helt inn på livet. De senere årene har jeg vært så heldig, ja, priviligert at jeg har fått lære noen av dem å kjenne. Noen somen gang bodde på Ninivesletten, men som måtte flykte hals og hodet fra alt sammen - for å berge livet. En dag banket et ektepar på døra til Kristi himmelfartskapellet - et ektepar May Sissel og jeg er blitt så uendelig glad i. Når Evian sang Fadervår på arameisk - Jesu eget språk - så ømt og så vakkert strømmet tårene våre nedover våre kinn. Nå befinner hun og mannen seg i et land i Midt-Østen. Det kristne ekteparet fra Ninivesletten som rømte fra grusomhetene fra IS var det ikke plass for i Norge. Skammelig!

Isak av Syria, død cirka år 700, eller Isak fra Ninive, som han også kalles, kom fra traktene ved Persiabukta, akkurat der Qatar befinner seg i dag. Allerede som en liten gutt ble han dratt mot det monastiske livet. Han valgte å bli munk i et av de østsyriske klostrene. En eller annen gang mellom år 660-680 kom denne Isak vandrende til Ninive, næværende Mosul i Irak. Han ble motvillig biskop, men ikke så lenge. Isak brøt opp og vandret videre østover. Til Khuzistan, de ørkenlignende traktene langt nede sørvest i Iran. Der levde han som eremitt. I stillheten ble hans liv til bønn.

Når jeg tenkte på Isak på denne hans minnedag i dag, skrev jeg disse linjene for meg selv:

Kan jeg få holde deg i hånda, Isak?
Kan jeg få vandre ved sia ta deg?
Kan du vise meg vegen til 
'Landet der tankene har funnet sin ro?'

Kan vi sette øss inntil fjellveggen
og så lærer du meg å puste,
en urolig sjel fra Nord?
'Den som en gang for alle har
gitt seg til Gud, har ro i sjela',
har du sagt.

Jeg trur deg. 
Jeg ser det i ansiktet ditt.
Du bærer Gud med deg.
Det sitter i kroppen din.
Og du har satt spor etter deg 
i meg.

Hvorfor er det så få menn som deltar på bønnemøter?

Du har kanskje lagt merke til det, du også? At det er flere kvinner på bønnemøter enn menn. Hva kommer det av? Har menn den forestillingen at bønn er noe som passer best for kvinner? Handler det noe om måten vi ber på? Blir bønnene for kvinnelige?

Jeg synes problemstillingen og disse spørsmålene er svært interessante. For jeg har gjennom årene merket meg at det er langt flere kvinner på mine bønneseminarer enn menn, og det er det samme med bønnemøter jeg har deltatt på i ulike forsamlinger. Kvinner ber. Menn finner på noe annet. Eller?

Guds ord er veldig klart når det gjelder menns ansvar for å be:

"Jeg vil derfor at mennene på ethvert sted skal be, idet de løfter hellige hender, uten vrede og uten å tvile..." (1.Tim 2,8)

Det betyr ikke at kvinner ikke skal løfte hellige hender og be, men det står alstå eksplisitt menn.

Så hva kommer det da av at mennene uteblir fra bønnemøtene?

Jeg tror svaret på det spørsmålet ikke er et, men flere. En av årsakene er at menn fra løpt fra sitt bønneansvar og fordi menn har gjort det, har kvinnene tatt ansvaret. Så er det nok også slik at bønnemøtene kanskje ikke appellerer til menn? Kanskje har det noe med måten det bes på? At menn kanskje ikke synes det er like greit å vise svakhet? Være avhengige. Det er jo kanskje ikke så mandig?

Forfatteren John Eldredge gjorde meg for en tid tilbake oppmerksom på noe jeg ikke har sett når jeg har lest Bibelen, og det har jeg gjort mange ganger: nemlig at Adam er født utenfor Edens hage. Mens Eva er født i hagen. Du kan sjekke selv. Hva innebærer det? Det betyr sier Eldredge at mannen har mye av villskapen i seg. Utforskertrangen. I og med at han er født i villmarken har han erobringstrangen i seg.

Mitt spørsmål er da: ber menn annerledes enn kvinner? Er det visse sider ved den kristne tro og bønn som apellerer mer til kvinner enn til menn, og omvendt?

Hva skal til for å få menn til å ta bønneansvar? For hjem, for samfunn, for menighet?

Vi kan be om det! At menn reiser seg og inntar plassen for Guds ansikt, idet de løfter rene, hellige hender.

Jeg ser noe komme! Jeg har lagt merke til at det er langt flere ungdommer som kommer til våre bønnekonferanser og bønneseminarer for både å lære om bønn, og for å be! Og jeg synes å merke meg at det er flere unge menn enn det er unge kvinner! Dermed har jeg ikke sagt noe galt om unge kvinner som ber! Men dette er veldig oppløftende

Palestinere angrep palestinske nonner og har bosatt seg ulovlig i klosteret

To høringer har funnet sted i Betlehem den siste tiden. Det handler om en sak som involverer nonnene i St.Mary's Coptic Convent (bildet). Ved to anledninger er nonnene blitt angrepet av en palestinsk-arabisk familie som ulovlig har slått seg ned i klosteret. Familien skal ha nære forbindelser til Den palestinske autoriteten, noe som har hindret en rettferdig rettsprosess.

Kristne ledere, spesielt de som tilhører Den romersk-katolske, Den koptiske eller Den ortodokse tradisjonen er spesielt sårbare for angrep i Midt-Østen fordi deres trosutøvelse er så synlig. De går blant annet i ordensklær.

Kristne i de palestinske områdene ber nå om forbønn for den spente og vanskelige situasjonen. Den siste høringen fant sted 22. januar.

Familien Mahatma har på ulovlig vis bosatt seg i klosteret og medlemmer av familien har ødelagt eiendommen og til og med angrepet nonnene som bor der. Det gjelder nonnene, søster Maria og søster Esther. Angrepene på disse to fredelige nonnene fant sted 30.april i fjor, da et kvinnelig medlem av familien brøt seg inn i et lagerrom tilhørende klosteret og fysisk gikk til angrep på søster Maria. I tillegg til å skade henne forårsaket hun også ødeleggelser på lageret.

Mens de to nonnene var på vei til politiet for å anmelde saken, stoppet Rania's bror, Rami, og en venn av ham bilen til nonnene. De angrep bilen med en jernstang. Det de ikke visste var at det var en politimann inne i nonnenes bil. Men når politimannen skulle vitne svarte han svært unnvikende på det som hadde skjedd. Dette skyldes sannsynligvis at familien Mahatma har nære forbindelser til myndighetene.

Neste rettshøring blir den 23. mars.

La oss huske disse to søstrene og dette klosteret i våre forbønner.

Det er Middle East Concern som skriver om denne saken.

Til minne om familien Jaffe og seks millioner jøder

Klokken 12.00 i dag, lørdag 27. januar 2018, tente May Sissel og jeg vår syvarmede lysestake for å minnes familien Jaffe: Samson, Arnold, Robert, Mendel og Ruth, alle bosatt her på Gjøvik - de endte alle sine liv i konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen.

Det var vår lille markering for å minnes alle de seks millioner jødene som ble myrdet av nazistene i ulike konsentrasjons- og utryddelsesleire under 2. verdenskrig. I dag er det Den internasjonale Holocaust-dagen.

Familien Jaffe - far Samson, mor Ruth og deres sønner, ble sendt til Auschwith med fangeskipet Donau 26. november 1942. Ombord i Donau var det 532 norske jøder; 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. Mest sannsynlig ble hele Gjøvik-famlien sendt direkte til gasskamrene ved ankomsten 1. desember.

Familien Jaffe var godt integrert på Gjøvik. Foreldrene drev butikken 'Londonbasaren'. I dag finnes det 'snublesteiner' utenfor stedet slik at vi aldri skal glemme det som skjedde med Jaffe-familien. Navnene deres finnes også på en minnestøtte i byens minnepark.

Billedtekst: Ved siden av den syvarmede lysestaken en jødisk bønnebok.

Et par innrømmelser

Jeg innrømmer det: jeg ber tidebønner! Og jeg har gjort det i flere år. Flere ganger om dagen.

Så er katta sluppet ut av sekken!

Det blir nemlig gjort et stort nummer på sosiale medier at jeg holder på med på å be tidebønner, og at det er noe katolskt og helt forferdelig.

Jeg skal komme med en innrømmelse til - hold deg fast! Jeg har bedt tidebønner i Filadelfiakirken i Oslo! Akkuart - den menigheten som ble grunnlagt av selveste Thomas Ball Barratt! Der har de til og med hatt med seg en katolsk prest som har lært dem å synge tidebønnene! Ja, det er helt sant. I Filadelfiakirken. Er det noe rart at forfallet er stort.

Jeg vet ikke om jeg le eller gråte. Begge deler passer i grunnen.

Hva er tidebønner for noe?

Det er å be Guds ord!

Slik jødene gjorde, slik apostlene fortsatte å gjøre. Du husker sikkert historien om Peter og Johannes som gikk til Tempelet i Jerusalem ved den niende timen? Det var en av bønnetidene i Tempelet. Og slik har kirken fortsatt å be til visse tider på dagen helt frem til vår tid. Hva ber de? Salmenes Bok. Guds ord. Bønneboken Gud har gitt oss.

Så når den katolske presten kom til Filadelfiakirken for å lære pinsevennene å synge tidebønnene, så lærte han dem å synge Guds ord!

Så forferdelig er det!

Jeg kjenner jeg blir litt lei og oppgitt - og ikke minst trist - over så mye uvitenhet. Man danner seg forestillinger i sitt hode som har sine røtter i at man ikke vet hva man snakker om, men hører litt her og litt der og så er det katolskt og dermed farlig.

Og noen av de som går ut mot denne eldgamle bønnepraksisen med å be tidebønner blir ofte så sinte. De skal refse meg og andre som ber på denne måten. Vi må slutte med det. Vi må slutte med det de kaller 'snikkatolisering'. Vet du, jeg kommer aldri til å slutte å be Guds ord, selv om noen blir sint på meg. Og jeg kommer til å fortsette med å be morgen, midt på dagen og kveld.

Og når jeg er i dette moduset av innrømmelser, så skal jeg ta en ting til:

Jeg innrømmer at jeg tegner korsets tegn i panna til dem jeg ber for.

Jeg følger bare rådet til Martin Luther om å tegne seg med korsets tegn hver dag (morgen og kveld) - og ærlig talt - jeg synes det er er litt penere enn å klaske olje i panna på en person, på de som kommer fram til forbønn, slik enkelte av de som kritiserer denne praksisen gjør.

Så - nå er katta ute av sekken.

Billedtekst: Det finnes flere tidebønnsbøker på norsk - eller man rett og slett kan bruke Salmenes Bok slik de står i ens egen Bibel.

Liv og lære som samsvarer

Noen ord fra Romerbrevet har utfordret meg veldig den siste tiden. Apostelen Paulus skriver:

"Du som altså lærer en annen, lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikkke skal stjele, stjeler du selv? Du som sier at en ikke skal bryte ekteskapet, bryter du ekteskapet? Du som har avsky for avgudene, raner du deres templer?" (Rom 2,21-22 KJV) 

Det var dette med liv og lære, da. Samsvarer dette i våre egne liv? Lever jeg det livet jeg sier jeg lever og anbefaler andre å leve, eller er livet mitt bare ord? Er livet mitt fake news? Når vi er så ivrige etter å veilede andre, påpeke andres feil og mangler, ser vi da oss selv? Eller mangler vi speil i huset?

Hvordan skal vi bli mennesker med et troverdig vitnesbyrd om vi preker en ting, men lever et helt annet liv?

Den største testen på vår åndelighet finner ikke sted ute blant mennesker. På skolen eller arbeidsplassen eller i menigheten. Om livet ditt er troverdig avsløres i lønnkammeret ditt! Når du er alene med Gud kan du ikke spille en rolle. Da blir du avslørt. Ute blant mennesker kan du ta på deg en åndelig maske. Det kan du ikke når du er alene med Gud. Ute blant folk kan du snakke om dine seire, om hvor mye du ber og faster, men Gud vet hva som er sant.

Profeten Daniel fikk bokstavelig talt skriften på veggen. Der sto det disse forferdelige ord:

"Mene, Tekel, Peres." (Dan 5,25)

I denne sammenheng merker jeg meg at ordet "tekel" betyr: "veid på en vektskål og funnet for lett."

Måtte ikke det bli dommen over mitt liv! Herre, forbarme deg over meg.

I dag overlesses vi at lettvint åndelighet. Måtte vi alle drikke djupt av Ånden og leve troverdige liv. Ikke gape over for mye, men se at noe begynner å leve i våre liv. Og stelle godt med den planten. Vi er i desperat behov av en kroppsliggjort tro.

Gaven

"Kontakt med mennesker som er svake og som roper ut etter fellesskap er en av de viktigste tingene som gir næring til livet vårt. 

Når vi virkelig lar oss berøre av den gaven deres nærvær er, etterlater de seg noe verdifullt i våre hjerter. 

Hvis vi forblir på det nivået at vi skal 'gjøre' noe for mennesker, kan vi skjule oss bak den barrieren overlegenheten utgjør. Vi må ta imot de fattiges gave med åpne armer."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 186. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den daglige rytmen

Når man er frisk er det mange ting man ikke tenker så mye over. Da er de fleste tingene selvfølgeligheter. Når man blir syk og ikke har så mange utsikter til å bli bedre, heller verre, er det mange ting som blir annerledes. For eksempel kan noen hverdagslige ting bli ganske utfordrende: som å kle på seg, gripe om et vannglass og holde det uten å slippe det i gulvet, få på deg skoene, bare for å nevne noe.

Men så lærer man seg kanskje til å sette pris på alle de små tingene man får til. At livet ikke er så selvfølgelig - men en gave. En gave som må tas imot hver dag.

Jeg setter så pris på hverdagens gode rytme. Som for eksempel å brygge meg god kopp te om morgenen. Spise frokost. Lese Bibelen. Gjentagelsen av de samme tingene hver skapte dag. Den gode rytmen.

Så har jeg måttet innføre nye rutiner som passer til denne rytmen. Medisinene og sykdommene jeg har gjør meg trøtt. Kroppen må ha hvile. Så jeg holder på å lære meg ordet 'selvivaretagelse'. Det er et litt vanskelig ord, om man ikke har vært vant til det før, så en må øve på det. Jeg trenger å stelle godt med meg selv, så jeg finner et pledd og hvilen på sofaen er blitt en del av min daglige rutine. Det er også sjokoladebiten litt utpå ettermiddagen, sammen med en ny tekopp. Og jeg unner meg et daglig dikt.

Vet du, livet er på ingen måte selvfølgelig.

Om å kjenne Gud som Faderen

"Å kjenne Gud i et nært forhold som 'vår Far' er en ting. Men å kjenne Ham som Gud Faderen, kilden og opphavet til alle ting, er noe mer. Abraham hadde lært at ingenting kunne verken hindre eller hjelpe Gud. Han er allmektig."

- Watchman Nee i boken 'Forvandlet til Hans bilde', Logos forlag 1993, side 69.

Bildet er forøvrig et hittil ukjent bilde av den kinesiske husmenighetsledern. Hvor det er tatt, vet jeg ikke, men det er sannsynlig på en av hans Europa-reiser.

Det skal fortsatt være lov å evangelisere i Bolivia

Bolivias president, Evo Morales, sier nå at han nå vil tilbakekalle en ny lov som kriminaliserer evangelisering. Presidentens meddelelse kom etterat hundretusentalls bolivianske kristne har tatt til gatene for å demonstrere og mobilisert til bønn og faste.

Det er ikke bare Donald Trump som twitrer. Det gjør også Bolivias president. I en av sine twitter-meldinger nylig forklarer Morales at loven skal tilbakekalles. I følge nettavisen The Christian Post at myndighetene aldri kommer til å godkjenne lover som går imot det bolivianske folket. Nå vil han lytte til forslag fra alle kanter av landet, og i tweeten forsikrer han at han 'vil hindre forvirring'.

Samtidig anklager han opposisjonen for 'å konspirere' og 'destabilisere landet' gjennom feilaktige opplysninger og løgner.

Loven ble vedtatt i desember i fjor, og var utformet slik at det var ulovlig å drive med evangelisering. Brudd på loven kunne gi opptil 12 års fengsel. En rekke andre forhold ble også rammet av denne loven.

Den nye loven førte likevel til noe godt. Aldri før har landets kristne stått så samlet og det har vært arrangert dager med faste og bønn.

Bomber rammet kristent kvartal i Damaskus - ni mennesker drept

Ukjente gjerningsmenn bombet de kristne kvartalene av Damaskus mandag. Ni mennesker ble drept og 18 såret. Flere historiske kirkebygg ble rammet, deriblant en marionittisk katedral. I følge erkebiskopen, fader Samir Nasar, rammet en bombe soverommet hans tidligere denne måneden og han klarte så vidt å komme seg unna med livet i behold.

Selv om Damaskus er blitt spart for de krigshandlingene som har rammet Syria i den forferdelige borgerkrigen som raser, er byen et farlig sted. Her finnes IS og andre islamistiske terrorgrupper, og disse kontrollerer visse deler av byen.

I Damaskus finnes det en betydelige kirkelig representasjon, og kristne fra andre deler av Syria har funnet seg et ly i disse.

Ingen har foreløpig tatt på seg ansvaret for bombene som ble utløst mandag. Foruten de drepte og sårede slo de også ut elektrisiteten i det kristne kvartalet.

Den maronittiske kirken tilhører den østlige kirkefamilien og har full kommunion med Den romersk-katolske kirke.

Kristne i den syriske Afrin-regionen ber innstendig om forbønn

Kristne i den syriske regionen Afrin (se øverst til venstre på kartet), kommer nå med et desperat rop om forbønn. De ber også storsamfunnet om hjelp etter at Tyrkia med hjelp av jihadist-grupper har gått til angrep på kurdiske områder i Afrin-regionen.

De kristne har kunnet leve med en stor grad av frihet og trygghet i de kurdiske områdene i det nordlige Syria. Krigshandlingene de siste dagene har skremt mange.

"Som ledere for de kristne menighetene i det nordlige Syria, i byen Afrin, kan vi herved bekrefte at vi er under angrep fra Tyrkia," sier pastor Hakim Ali Ismael. Han er hovedpastor for et nettverk av menigheter i Afrin og Kobane. Han adresserer sitt brev til internasjonale kristne ledere, og legger til:

"Livene til våre kvinner og barn er i stor fare. Vi utsettes for tyrkiske flyangrep som slipper bomber. Vi er ikke i stand til å forsvare oss mot disse angrepene."

I følge pastor Hakim Ali Ismael bor det 200 kristne familier i det området som nå utsettes for bombardement. Afrin regionen er en isolert del av Den syriske føderasjonen hvis grenseområder kontrolleres av syriske opprørsstyrker og president Assads hærstyrker.

La oss be inderlig til Gud for våre venner.

37 år som misjonærer i Spania - nå blir de pensjonister

37 år av sine liv har de lagt igjen i Spania, ekteparet Connie og Dennis Byler. De har tjent som misjonærer innen Mennonite Mission Network, og har vært vitne til at anabaptismen har slått røtter der.

Det hele begynte ganske så smått. Som noen få såkorn lagt i jorda i forbindelse med en vekkelse innen en katolsk fornyelsesbevegelse på 1970-tallet. Ekteparet Byler hjalp til med å spa jorda rundt de skjøre plantene, og vanne dem og resultatet er flere livskraftige menigheter flere steder i Spania. Disse menighetene sender nå misjonærer til Vest-Afrika.

"Jeg har vært så velsignet fordi jeg har fått lov til å drive med det jeg elsker," forteller Dennis Byler til Mennonite World Review. "Det handler om at jeg har fått delt Jesu kjærlighet gjennom undervisning, forkynnelse og skribentvirksomhet."

Han har undervist ved et protestantisk seminar i El Escorial i nærheten av Madrid, og han har også vært fødselshjelper når Kenosis Theological Seminary skulle grunnlegges. Dette teologiske seminaret var det første til å tilby undervisning i anabaptistisk teologi i Spania. Dennis Byler tilbød også nettbasert undervisning og redigerte The Messenger, et nyhetsbrev som utkommer en gang i måneden, og som binder sammen ulike nettverk av anabaptister i Spania og Latin-Amerika.

Ekteparet Byler har også arbeidet mye med å etablere Comunidades Anabautistas Unidas - Forenede anabaptistiske kommuniteter. For åtte år siden sluttet to små kommuniteter seg til dette nettverket.

Kona Connie har drevet mest med oppsøkende virksomhet gjennom å besøke familier, sykehus og hjem for døende. Hun har spesielt hatt omsorg for mennesker som er syke av HIV/AIDS og for barn hvis foreldre sitter i fengsel og for flyktninger.

Det var i 1981 at ekteparet Byler ble bedt om å ta over et arbeid som ble startet opp seks år tidligere. De menneskene de skulle hjelpe var blitt ekskommunisert av Den romersk-katolske kirke. Det finnes i dag ni anabaptistiske forsamlinger i Spania.

Billedtekst: Dennis Byler underviser i nytestamentlig gresk for en gruppe studenter. Foto: Ryan Miller/MMN

Connie Byler serverer tea for en gruppe flyktninger i ekteparets hjem i Burgos. Foto: privat

Å grue seg - og likevel være et Guds barn

Finnes det noen følelser eller sinnstemninger som er fremmed for Kristus? Kan man leve med fortvilelse og likevel være en kristen? Er ikke kristen tro synonymt med å være glad og lykkelig?

Jeg har tenkt litt i det siste på et ord vi finner hos Lukas. Jesus taler om sin lidelse og død og i den sammenheng bruker han et ord som passer så godt:

"Men en dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført." (Luk 12,50)

Gruer.

Det er ordet jeg dveler ved. Så er altså ikke den følelsen fremmed for Kristus. Også Han kunne grue seg. I møte med Getsemane og lidelse og død heter det om Frelseren: "angst og forferdelse kom over ham..." (Mark 14,33)

La oss slutte å spille helter. Det er lov å bli redd. Det er lov å grue seg. Det er normalt å fortvile når vi opplever situasjoner som blir for store for oss. Jeg opplever slike situajsoner og jeg blir redd og jeg blir fortvilet. Og likevel er jeg et Guds barn.

Jeg kjenner på avmakt. Men jeg kjenner ikke lenger på fordømmelse eller skyldfølelse for at jeg kan fortvile. Eller være redd. De lettvinte svarene holder ikke for meg lenger. Ikke de kristelige sjablongene. Bare livet holder. Det ekte. Med det mener jeg det som tåler livet. Tåler ikke troen livet, hva er troen verd da?

Jeg går til Kristus med min uro, det jeg gruer for. Jeg legger hodet inn mot brystet hans og hører hjertet hans slå. Da forsøker jeg å puste i takt med pusten hans. Den rytmen er god.

Visepresident Pence: Vi ber om fred for Jerusalem!

Det var sterkt å følge den direktesendte talen til visepresident Mike Pence (bildet) i Knesset i Jerusalem i dag, som når disse linjene skrives nettopp er avsluttet.

USA's visepresident talte varmt om Israel, som et tre med djupe røtter, og som har velsignet verden på så mange måter. Ikke minst gjennom fremragende vitenskapsmenn som har vært opphavet til store fremskritt, ikke minst medisinsk, men også på en rekke andre områder.

Visepresident Pence tok frem Salme 122: "Be for Jeruslems fred", og gjentok også løftet fra denne salmen: "De som elsker deg, skal ha fremgang."

"Det kommer en dag, fredens dag, når Israels fiender er nedkjempet," sa Pence og "freden vil senke seg over Midt-Østen."

Det er ingen tvil om at medlemmene av Knesset møtte en djupt troende mann, som ikke bare gav dem et politisk budskap, men som talte ut fra sitt hjerte.

Men før den amerikanske visepresidenten slapp til forsøkte en gruppe arabiske advokater å protestere, men disse ble straks ført bort. Pence forsikret medlemmene av Knesset om at USA vil åpne sin ambassade i Jerusalem før slutten av 2019.

Pence nevnte også Iran i sin tale og forsikret medlemmene av Knesset at USA aldri vil tillate at Iran får atomvåpen. Han ba også palestinerne om å besinne seg og komme tilbake til forhandlingsbordet.

"Fred kan bare komme gjennom dialog", sa den amerikanske visepresidenten.

Israles president, Reuven Rivlin, var til stede under talen til Pence, og visepresidenten la hånden på hjertet sitt når presidenten reiste seg for å forlate Knesset, som et tegn på sin hengivenhet.

Foto:Wikipedia

Kirker åpnes og stenges i Egypt

To kirker i guvernementet Minya i Egypt kan nå drive sin virksomhet på lovlig vis for aller første gang. Lik hundrevis av andre kirker i Egypt, har de drevet sin virksomhet illegalt fordi de ikke har fått tillatelse til å bruke bygningene som kirker. Å få en slik tillatelse tar nemlig sædeles lang tid i det egyptiske byråkratiet. Det er mange prosedyrer man må igjennom. Men samtidig som kirker åpnes i Egypt, stenges andre av sikkerhetsmessige årsaker. Det siste kan i enkelte tilfeller være snakk om påskudd for å bli kvitt dem. Kristne står ikke i høy kurs i Egypt.

Det var tidligere denne måneden at al-Azra (Jomfru Maria) kirken og Mar Girgis kirken åpnet sine dører i landsbyen Sheik Alaa i Minya provisen fullt lovlig for aller første gang. Det til tross for at de ble bygget i 2015. Det har tatt lang tid å få de nødvendige tillatelsene.

I oktober i fjor tok koptiske kristne seg inn i disse kirkene og begynte å be. De ble straks trakassert av lokale muslimer. Det førte til at politiet stengte kirkene. Nå er de endelig åpnet igjen og denne gangen med myndighetens godkjennelse.

Det er det egyptiske nyhetsbyrået Egypt Independent som skriver dette.

La oss huske våre koptiske venner i våre forbønner.

Billedtekst: Den øverste lederen for den koptiske kirken i Egypt, pave Tawandros II.

Jeg er bare bønn - den indre bønnens vei

"Bønnen er ikke noe vi presterer. Den sanne bønnen finnes allerede der. På djupet av det døpte menneskets sjel finnes det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen. Og den finner sted inne i oss. 

Vår bønn består i å oppdage den, og lytte til den, og la oss ta i besittelse av disse tre Personenes bønn i vårt indre.

Dette innebærer at bønnen blir enklere.

Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei er at bønnen forenkles.

Uttrykket 'forrette indre bønn' kan lett misforstås. Sann bønn leder snarere til oppdagelsen av at vi 'er' bønn."

- Wilfrid Stinissen i "Nar natten faller på - den inre bonens vag". Karmeliterna 2011. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"... men jeg er bare bønn." (Salme 109,4. Norsk Bibel)

Den frie forsamlingens fødselsdag

21. februar 1525 er en helt spesiell dag i kirkens historie, vel verd å minnes. På kvelden denne dagen kom femten menn og kvinner sammen i hjemmet til Felix Mantz i den sentrale delen av byen Zürich i Sveits.                                                       

Høsten året før hadde dåpsspørsmålet blitt aktualisert i konflikten mellom reformatoren Ulrich Zwingli og myndighetene i Zurich. Flere familier hadde vegret seg for å døpe sine barn og den 17.februar ble det holdt en offentlig debatt om dåpen. 27 år gamle Conrad Grebel, og sønn til en av byens ledende menn, deltok i en bibelstudiegruppe i kretsen rundt Zwingli. Grebel og de som var med i hans bibelstudiegruppe vr uenige i barnedåpen, og mente at kun troende kunne la seg døpe på bekjennelsen av deres tro på Jesus som Frelser og Herre. Byrådet i Zurich reagerte sterkt på dette og forbød Grebel og hans krets å møtes. De fikk også forbud mot å tale om dåpen. Byårdet bestemte også at alle barn som ikke var døpt måtte døpes innen åtte dager. Adlød man ikke denne ordren ville foreldrene og barna bli forvist.

Under stor beven og i inderlig bønn til Gud besluttet de som var tilstede i hjemmet til Manz denne kvelden å ta steget fullt ut ved å la seg døpe. En mann som het George Blaurock ba Conrad Grebel om å døpe ham. Etter å ha blitt døpt døpte så Georg de andre som var tilstede.

Den frie forsamlingen var igjen et faktum og den anabaptistiske bevegelsen så dagens lys. Så uansett dåpssyn burde det som skjedde denne dagen ha interesse for alle som ser betydningen av den frie forsamlingen.

Jeg har skrevet om dette i min bok: En tro verd å dø for, utgitt i 2012 på Frihet forlag.

Naturlig nok forbindes anabaptismen mest med dåp. Men det er flere karakteristiske tegn ved denne grenen av kirkens historie. Likeså viktig som dåpssynet er synet på kirken: den er fri fra staten og består kun av mennesker som troende.

Anabaptist var forøvrig et skjellsord. Det betyr 'gjendøper', men de så ikke selv på det som noen gjendåp. De anerkjente ikke spedbarnsdåpen som dåp. Derfor var det ikke snakk om noen gjendåp, når man døpte mennesker som var døpt som barn.

Anabaptistene betonet at en levende tro på Kristus måtte lede til et liv i Kristi etterfølgelse,og de tok avstand fra bruken av våpen, vold og krig og av å avlegge ed. Dette fredselskende folket ble likevel forfulgt av både katolikker, lutheranere og reformerte.

God respons på bønneseminar i Stathelle

Disse linjene skrives sent lørdag kveld. De er skrevet i djup takknemlighet over alt det gode som har skjedd denne dagen. May Sissel og jeg dro tidlig lørdag morgen til Stathelle, hvor jeg skulle ha et seminar om det hverdagslige bønnelivet. Det har tittelen: Vandring med hvilepuls, og er ment å gi praktisk veiledning til et lic i bønn - uten å ha dårlig samvittighet om at jeg skulle ha bedt mer.

Vertskap for seminaret var Livets Vann, som er en menighet tilhørende kirkesamfunnet Foursquare, som er en del av pinsebevegelsen. Men her var det mennesker fra andre kirker i området. Seminaret fikk god mottagelse. Mange kjenner seg igjen i undervisningen, gjennom de personlige historiene jeg deler. Håpet er at mange skal få hjelp til å senke skuldrene og finne hvilen i Gud. Nå har vi gjort avtale om at vi kommer tilbake neste år med et annet seminar, og at dette blir en årlig hendelse.

I morgen skal vi feire gudstjeneste samme sted, men da sammen med Bamble frikirke. Det blir flott. Gleder meg over å se igjen venner i begge disse to flotte menighetene.

Lørdagskvelden delte vi godt fellesskap med pastorparet i Livets Vann, Kirsten og Erik Jensen, to venner vi setter stor pris på.

Etter gudstjenesten setter vi kursen hjemover.

Foto: May Sissel Hansen.

Bygg indre broer

Bønnen er broen mellom det bevisste og det underbevisste i livet. Ofte finnes det en stor kløft mellom menneskenes tanker og handlinger og de mange bildene som stiger fram i hennes dag- og nattlige drømmer. Å be er å koble sammen disse begge sidene av livet ved å gå til den plass der Gud bor.

Bønn er sjelens arbeide, for sjelene er de helliges sentrum der alt blir ett og der Gud er hos oss på den mest inderlige måten.

Derfor må vi be uavlatelig slik at vi virkelig kan bli hele og hellige.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Til minne om'n Odvar

Je husker aua dine
rendene under dem var tunge, lik kongens, furene i ansiktet fortalte om nattevåk, børa var ikke lett for en statsminister.

Men du fylte stua di med pipa di,
og blåste en lang marsj i plysj og stas.
Skjorta di var rutete,
og raud.

Du elska Innlandshavet,
og lot deg forme av de rolige åsene
og potetåkerens vaiende gras.

Helt ælminnlig, en mann av folket
var du. Du verna om de små blomma,
og såg det vækks omkring deg.

I går fulgte vi deg til kvællshøgda,
sa’n Sigbjørn. Kvila er deg vel undt.
Snøtunge trær bøyer seg og sier:
Takk for vakta di. Du forma Norge
etter hjertet ditt.

(C) Bjørn Olav Hansen. Fredag 19.januar 2018

Foto: YouTube

Facebook og "kristen" ondskap

Facebook kan brukes til mye. Som f.eks å drifte egne nettsider som har til hensikt å skrive stygge ting om andre. De finnes flere slike 'kristne' sider. De er i grunnen de verste. Forrige uke hadde jeg privilegiet å ha et seminar under "Bønn for Oslo". Ikke alle liker det.

Fra en av disse 'kristne' Facebook-sidene hentes følgende:

"Det verste er kanskje at det "undervises i bønn" av avgudsdyrker og vranglærer Bjørn Olav Hansen."

"ERIK ANDREASSEN, HEGERTUN OG BJØRN OLAV HANSEN BEUNDRER OG BLIR BEUNDRET AV ANTIKRIST."

Når man bruker store bokstaver så Facebook skriker man. Men disse folkene har vel et stort behov for å skrike.

Sånn går nå dagan.

Årsaken til disse utblåsningene er vel at jeg har skrevet noen artiker om paven og at jeg har noen katolske venner. Mer skal ikke til i visse sammenhenger. En kunne fortelle meg at alt jeg skrev var bare katolsk! Den som følger litt med på bloggen vet at det ikke er sant.

Takk til dere som ber for meg. Denne helgen skal jeg til Livets Vann på Stathelle for å ha et seminar om bønn. Det er en pinsemenighet tilhørende pinseretningen Foursquare. Heldigvis er de ikke redd for å få besøk av en avgudsdyrker som beundrer Antikrist og som Antikrist beundrer!

Hellighet og skjønnhet

"Den vestlige kirkens tradisjon har for det meste tolket begrepet hellig som noe moralistisk. Hellighet er imidlertid ikke et spørsmål om aldri å begå synd, men består heller i å ha tillit til Guds barmhjertighet - som er mye større enn våre synder og som kan gi gjenopprettelse til den troende som har falt.

Den hellige er som en sang som stiger opp til Guds barmhjertighet og som trefoldig om Guds seier - tre ganger hellig og tre ganger barmhjertig. 

Hellighet er en nådens gave og forutsetter av oss en grunnleggende åpenhet, slik at vi kan fylles av den guddommelige gaven."

- Enzo Bianchi, tidligere prior for Bose kommuniteten i Italia. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen