Stadig flere søker til kirken hvor Jacques Hamel ble drept

Europa ble rystet da den franske presten, Jacques Hamel (bildet), ble drept av muslimske ekstremister som stormet en kirke i den franske byen Saint-Etienne-du-Rouvray i Rouen i juli. De skar over strupen hans foran alteret, mens presten knelte ned.

I følge rapporter som nettopp er blitt offentliggjort viser det seg nå at antall gudstjenestebesøkene har tatt seg kraftig opp etter det bestialske drapet. Da drapet fant sted var det bare en håndfull mennesker til stede i kirken.

Erkebiskopen av Rouen sier i et intervju med den kristne nettavisen Christian Today at lokalsamfunnet som sogner til kirken hvor pater Jacques var prest, fremdeles lever i frykt etter drapet, men at de finner trøst og styrke ved å søke seg til kirken og feire gudstjenestene der. Han forteller også at det er mange som kommer til de daglige messene.

La oss be for den lille byen og menneskene som bor der.

Jesus gir seg selv til oss

"Når vi innbyr venner til et måltid, gjør vi mye mer enn at vi byr dem mat for kroppen. Vi byr dem på vennskap, samvær, givende samtaler, fortrolighet og nærhet. 

Når vi sier. 'Værsågod ... ta litt mer ... vær ikke blyg ... jeg fyller i glasset ditt', byr vi gjestene på mer enn mat og drikke - vi byr på oss selv. Samhørigheten vokser fram og vi blir mat og drikke for hverandre.

På den mest fullstendige og fullendte måten skjer dette når Jesus gir seg selv i nattverden som brød og vin. Ved å gi oss sin kropp, byr Jesus oss det mest inderlige fellesskapet som er mulig. Det er et Gudsfellesskap."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen 

Erfaringer med bønn

For meg er bønn blitt mer og mer dette:

Den Hellige Ånd puster i meg og jeg ånder bønn. Bønnen er blitt sjelens åndedrett.

David skriver om dette i Salme 109,4:

"... men jeg er bare bønn." (Norsk Bibel 88)

Bønn er ikke først og fremst en anmodning om tjenester fra Gud. Ekte bønn handler om at man anerkjenner Gud, som kilden til alle tings opphav og åpner seg for det som Gud er i seg selv.

Bønn er å åpne seg for Den Hellige Ånd og slippe Ånden til, og Ånden som ber i oss er en ild som leger og øser ut nåde. Denne kjærlighetens ild er sterkere enn døden og alt mørke. Bønnen gir oss del i den ydmykhet som kreves for at vi skal vokse i kjennskap til Guds nåde og i vår totale avhengighet av Hans nåde og kjærlighet.

Vi trenger å slå av på farten. Også når vi ber. Bønn handler ikke så mye om ordene, som det handler om et samfunn, et vennskap med Ham som elsker oss.

Så pust inn og pust ut, tillat Den Hellige Ånd til å be i deg, gjennom deg.

Bønn handler om å lytte til Gud. Ikke etter budskap som vi skal formidle, men bare være nærværende, stille og samlet i Gud nærvær.

Billedtekst: Bildet er tatt for noen dager siden i det vakre landskapet som utgjør Øvre Strømstad bønnetun, som Kristi himmelfartskapellet er en del av. (Foto: May Sissel Hansen)

3500 tidligere muslimer døpt i Tyskland de siste to årene

De siste to årene har mer enn 3.500 tidligere muslimer som er kommet til tro på Jesus, blitt døpt i Tyskland. De fleste av dem kommer fra Syria, Iran og Irak, og de har en ting felles.

De har kommet til tro på Jesus i sine hjemland, men på grunn av de vanskelige forholdene de har levd under, har det ikke vært mulig å la seg døpe på sin tro og bekjennelse.

Det har tidligere vært reist berettiget kritikk mot dåp av nyomvendte muslimer fordi man har hatt mistanke om at det ikke er genuine omvendelser, men et påskudd om å få asyl. Men i de tilfellene de her er snakk om har de som nå er blitt døpt tatt bestemmelsen om å følge Jesus allerede i sitt hjemland.

Dåpstallene fra Tyskland viser at 2.500 er blitt døpt i frie evangeliske menigheter og mer enn 1000 i føderasjonen av pinsemenigheter. 850 er døpt i frie evangelisk-lutherske kirker og 700 i unionen av frie evangeliske menigheter, som baptister og brødremenigheter hører inn under.

Gud holder alt oppe

"Hvordan kan vi unngå å tape sjelen når alt og alle drar i ulike retninger? Hvordan skal vi holde alt sammen når vi stadig slites i stykker?

Jesus sier: 'Men ikke et hårstrå på hodet skal dere miste. Hold ut, så skal dere vinne livet.' (Luk 21,19-19)

Vi kan bare overleve i denne verden om vi setter vår lit til at Gud kjenner oss på en djupere måte enn vi gjør selv. Vi kan bare holde alt sammen når vi tror at Gud holder alt oppe. Vi kan bare vinne livet når vi hele tiden er forsikret om at hver liten del, ja, hvert et hår på vårt hode, hviler trygt i vår Herres fang. 

Med andre ord: Når vi lever i Ånden har vi ingenting å frykte."

Henri Nouwen (bildet) i boken "Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Min tillit til Gud

"Min tillit til Gud strømmer ut fra min erfaring av at Han elsker meg, dag ut og dag inn, uansett om det stormer eller er blikkstille, uansett om jeg er syk eller ved god helse, om jeg opplever nåde eller unåde.

Han kommer til meg der jeg lever og elsker meg som jeg er."

Brennan Manning (1934-2013) (her mot slutten av sitt liv, sterk svekket av sykdom). Foto: YouTube.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Menighet i Det indre Mongolia fikk nytt kirkebygg

30. august kunne lokale kristne i Det indre Mongolia innvie et helt nytt kirkebygg. Det skjedde i nærvær av 180 predikanter og troende fra nærområdet.

Den nye kirken ligger i Ejin Banner, som omfatter deler av Gobi-ørkenen. Det er elva Ejin som har gitt området sitt navn. Dette er et område på 114.606 kvadratkilometer, og har en befolkning på omlag 32.000 mennesker.

Evangeliet kom til dette området av Det indre Mongolia først i 1986. Det skjedde i forbindelse med en forretningsreise foretatt av tre kinesere fra henholdsvis Henan- og Heibei provinsen inviterte lokale innbyggere til et møte hvor de leste fra Bibelen og ba. Som et resultat av dette ble et plantet en menighet og det er denne menigheten som nå har fått sitt eget kirkebygg. Menigheten ble registrert i 2006 og har for tiden 40 medlemmer.

En lokal pastor talte om frelsens betydning da kirkebygget ble innviet. 18 pastorer og eldste stod for selve innvielseshandlingen.

Med djupe røtter i kjærligheten

"Når vi er urolige blir vi gjerne overivrige. Vi funderer på hva vi skal si når vi blir angrepet, hvordan vi skal reagere når man stiller oss spørsmål og hvordan vi skal forsvare oss når vi blir anklaget. Det er nettopp denne uro som får oss til å miste troen på oss selv og som etterlater i oss en lammende selvsentrering.

Jesus sier at vi ikke skal uroe oss i det hele tatt, men stole på at Han gir oss de ord og den visdom vi behøver. Det viktige er ikke at vi har en liten forelesning på lager, men at vi blir djupt rotfestet i Jesu kjærlighet, trygge i hvilke vi er i denne verden og hvorfor vi er her. Med hjertet nært Jesu hjerte vet vi alltid hva vi skal si når det blir tid for å si noe."

Henri Nouwen (bildet) i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et profetisk ord til den som er redd

"Jeg føler at dette ordet er for mer enn en person i dag:

Når du befinner deg i en skremmende situasjon, så vil Jeg beskytte deg:

'Herrens del er hans eget folk, Jakob er hans arvelodd. Herren fant ham i ørkenlandet, i den øde og hylende ørkenen. Han vernet ham, tok hånd om ham og voktet ham som sin øyenstein.'
(5.Mos 32,9-10)

Jeg vil beskytte deg. For Meg er du helt spesiell. Jeg omfavner deg med Min aldri sviktende kjærlighet. Når du er i fare eller behovstrengende vil Jeg ikle deg kraft og bre om deg med et varmt ullteppe som består av Mitt trøstende nærvær. Jeg vil sende Mine tjenende krigsengler, som vil vokte deg og omringe deg. Jeg vil sende Min Hellige Ånd til å trøste deg. 

Du er Min fryd, Min øyenstein. Rekk ut din hånd mot Meg nå, for Jeg er her, ventende, for å holde deg tett inntil Meg."

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Stadig flere evangeliske kristne rammes av den nye russiske anti-misjonsloven

Så langt er fem personer stilt for retten etter at den nye anti-misjonsloven ble innført i Russland. Tre av disse, hvorav to er utenlandske statsborgere er ilagt store bøter, men ingen er så langt blitt utvist fra landet. Stadig flere evangeliske menigheter er blitt oppsøkt av politiet. Det tyder på at de russiske myndighetene er fast bestemt på å implementere den nye loven raskt.

Det første kjente tilfellet vi kjenner til som er rammet av denne loven er baptistpastor Alekseij Telius i Nojabrsk, som er den største byen i det autonome området Jamalo-Nenetsk. Byen ligger omlag 560 kilometer sørøst for Salekhard og 870 kilometer nordøst for Tjumen. Her bor det rundt 100.000 mennesker.

Jeg nevner dette tilfellet fordi det er nokså spesielt. Fra enkelte hold er det blitt hevdet at denne loven opprinnelig var ment for å verne Russland mot terrorister. Da er det underlig at russisk terrorpoliti slår til mot en fredelig baptistpastor i en by i vest-Sibir. Nojobrask fikk først bystatus i 1982. Her er det nok ikke mange islamister. Nei, sannheten er nok heller den at den nye loven er et skalkeskjul for å slå ned på alt som truer Den russisk-ortodokse kirkes innflytelse i det russiske samfunnet. Som kjent er båndene mellom denne kirken og den russiske regjeringen og statsadministrasjonen sterke.

Pastor Telius fikk 5.000 rubler i bot og ble dømt for misjonsvirksomhet som strider mot loven. Enda en baptistpastor er blitt dømt. Denne fordi han har hatt møter i sitt hjem og innbudt folk som bor i nærområdet. Hvilket også strider mot loven.

I den russiske byen Tver ble en utenlandsk statsborger som er bosatt i Russland arrestert nylig. Det skjedde mens det ble forrettet dåp. Midt under dåpsseremonien stormet russisk anti-terrorpoliti lokalet og mannen ble senere dømt for å 'ha utført religiøse riter og seremonier'. Han skal også ha kunngjort møtet på Internett, hvilket er forbudt etter den nye loven. Byen Tver ligger i Tver Oblast, eller fylke. Den ligger der elven Tvertsa renner ut i Volga, og var opprinnelig bosted for kjøpmenn fra Novgorod, og ble en del av storfyrstedømmet til Vladimir i 1209.

Jeg er også kjent med at fire fotball-leire som Equmeniakyrkan i Sverige var involvert i ikke kunne bli gjennomført.

Billedtekst: Den russiske presidenten, Vladimir Putin, har skrevet under på den nye russiske anti-misjonsloven. Foto: Wikipedia/Kremlin.ru

Omtenksomhetens gave

Søndag fikk jeg en gave som berørte meg veldig. To gode venner dukket opp i forbindelse med gudstjenesten i Den frie evangeliske forsamling i Oslo, hvor jeg skulle tale. En av dem hadde med seg en kopi av dette bildet i stor størrelse. Jeg ble både glad og rørt. For omtanken og kjærligheten som ligger bak. Tenk at noen kan være så snill!  Gaven kom også på et helt spesielt tidspunkt, og ble en hilsen fra Far. Men det skal jeg kanskje fortelle om senere. Jeg har samme bilde som bakgrunnsbilde på mobilen min!

Og det er en helt spesiell grunn for det.

Serafim av Sarov har lenge vært og er fremdeles en stor inspirasjonskilder for meg.

"Erverv deg fredens ånd og tusenvis vil bli frelst," sa Serafim av Sarov. Et annet kjent sitat er dette: "Mennesket lever å få i eie Den Hellige Ånd."

Serafim av Sarov (1759-1833) levde på begynnelsen av det som er blitt kalt den åndelige vår i kirkens liv i Russland. I hans århundre blomstret klostrene og med dem liv, kraft og vitalitet. I løpet av hans levetid søkte tusenvis av mennesker seg til Sarov klosteret, dypt inne i de russiske skogene, for å oppsøke ham og få hans råd og veiledning i åndelige spørsmål. Serafim av Sarov var det russerne kaller en "starets", det vi ville kalle en åndelig veileder med karismatiske gaver. De som oppsøkte Serafim kom fra alle deler av det veldige russiske riket. Denne hellige mannen utstrålte Guds kjærlighet til alle som kom for å besøke ham, enten det var enkle bønder eller nobiliteter, legmenn eller legkvinner, munker, nonner eller biskoper. Bare det å være sammen med Serafim av Sarov styrket dem, oppmuntret dem og helbredet dem. Flere av de som kom for å se ham hadde av og til problemer med å se direkte på hans ansikt. Det strålte slik av Guds herlighet.

Serafim av Sarovs største bidrag til kirken er nok hans gedigne undervisning om Den Hellige Ånd. Få har som ham hatt evnen til å sette ord på Åndens gjerning. Men ordene til tross, hans undervisning om Den Hellige Ånd, kan bare bli forstått og grepet om man studerer hans liv. Her er ord og liv uløselig knyttet sammen.

Serafim av Sarov var en bønnens mann. I dagesvis kunne han knele ned ved en stein i skogen hvor han hadde sin lille bønnekoie og be uavbrutt. Først og fremst Jesusbønnen, men også bønner for alle som hadde bedt om hans forbønn. 

Den lille mannen levde også i pakt med skogens ville dyr. Det fortelles at bjørner kom for å bli matet av ham. En dag oppsøkte røvere hans lille bønnekoie, og slo ham helseløs i sin jakt etter penger. Serafim hadde selvsagt ikke noen penger. Derfor slo og sparket de ham. Etter dette brutale angrepet gikk han resten av livet krumbøyd og ofte med stokk.

Selv stiftet jeg bekjentskap med Serafim av Sarov i 1985, da jeg leste om ham for første gang. Siden den gangen har han fulgt meg mer eller mindre hele tiden, fordi jeg stadig har vendt tilbake til det han har skrevet. I bønnekoia mi er jeg så heldig å ha en spesiell billedcollage som omhandler hans liv. Den fikk jeg kjøpt en gang jeg var i Russland. Jeg ser ofte på den, fordi den er med å minne meg om denne mannens liv med Kristus.

Om morgenen 14. januar 1833 ble Serafim av Sarov funnet død på gulvet i sin bønnekoie, 73 år gammel.

Ledig for møter

Jeg har fått en ledig møtehelg 29.-30. oktober. Bots- og bededagen er søndag 30. oktober. Skulle det være en menighet som kunne tenke seg å invitere meg til å preke den dagen, så er det bare å ta kontakt: bjornolav58@gmail.com eller 90525875

Jeg er også åpen for å holde seminar lørdagen

Strategisk bønn for Russland - vil du hjelpe?

Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg følt et kall til de slaviske nasjonene, og det er ikke blitt mindre med årene, selv ikke etter at jeg fikk mine store utfordringer med mitt hjerte og mine lunger.

Visste du at omlag halvparten av verdens befolkning fremdeles ikke er nådd med evangeliet og at 93,5 millioner av disse lever i det som en gang utgjorde Sovjetunionen og Israel?

For å gi deg noe å tenke på denne mandagen: I 2015 ble 30 avsidesliggende landsbyer i Serbia og Mongolia nådd med evangeliet. Det førte til at to nye menigheter ble grunnlagt. Vi kan glede oss stort over dette, men det er en dråpe i havet. Jeg kjenner på en stor nød for alle de som ennå ikke har hørt. Gjør du?

Med den nye Anti-misjonsloven som Vladimir Putin har innført i landet blir det ikke lettere å nå de unådde i det veldige russiske riket. Men det finnes fremdeles muligheter. Kjærligheten gjør oppfinnsom, og det er Kristi kjærlighet som driver oss. Vi vil fortsatt pleie våre kontakter i ulike sammenhenger fremover, det gjelder ikke minst kontaktene vi har med ulike bønnenettverk og bønnegrupper. På grunn av den nye loven, som setter så store restriksjoner, kan vi naturlig nok ikke fortelle hvordan dette arbeidet foregår.

Men skal vi lykkes trenger vi mennesker som vil stå sammen med oss i bønn og som kan støtte oss økonomisk. Støtten vil gå til å hjelpe bønnemisjonærer, nasjonale og fra utlandet, som kan besøke Russland for å be. Disse vil reise til små landsbyer og store byer for å be strategisk på disse stedene, holde bønneseminarer og hjelpe de lokale troende. Om du kunne tenke deg å støtte dette arbeidet så kan du gi din gave til White Fields Mission, som er vårt misjonsarbeide:

1604.04.04345

Baptister i Moldova innviet hjem for marginaliserte grupper i samfunnet

Det var stor glede blant baptistene i Moldova når ledelsen i landets baptistunion, sammen med pastorer fra hele landet samt gjester fra inn- og utland kunne legge ned grunnsteinen til det som skal bli et multifunksjonelt agronomisk senter.

En murvegg av provisorisk halm var satt opp for å synliggjøre det som skal bli et hjem for foreldreløse barn, eldre, enker og marginaliserte grupper i Moldova, et av Europas fattigste land.

Innvielsen (bildet) fant sted for bare noen dager siden. Den ble ledet av biskopen for Unionen av evangeliske kristne/baptistene, Ion Miron, som leste teksten fra Salme 121,1-2 i forbindelse med selve innvielseshandlingen: "Jeg løfter mine øyne opp til fjellene: Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper."

Men innvielsen av dette nye senteret har en stor drøm gått i oppfyllelse for baptistene i Moldova. Baptistunionen i Moldova teller 482 medlemmer med 19.578 døpte medlemmer.

Helligånden - lyset som lyser i vårt indre

"Hellige Ånd, Du gir lys i vårt indre, Du skinner i lykkelige dager så vel som i tider med prøvelser.

Når lyset ser ut til å bli borte, blir Du værende hos oss. Ditt nærvær former vårt indre. Det gjør det mulig for oss å gå videre bra begynnelse til begynnelse."

Bror Roger i boken: "I alle ting en stille glede". Utgitt av Verbum forlag i samarbeide med Norges Kristne Råd.

Stjal bøkene mine

Takk til dere som ba for meg i formiddag. Det var godt og åpent i Den frie evangeliske forsamling i Møllergaten 40 i Oslo i dag. Jeg talte om kraften i det å velsigne. Det er nå tredje gangen jeg er der, og jeg kommer gjerne igjen!

I forbindelse med kirkekaffen skjedde det noe jeg aldri har opplevd før.

Jeg hadde lagt frem 10 eksemplarer av min siste bo: "For Sions skyld vil jeg ikke tie" for å selge dem. May Sissel sto ved siden av for å betjene de som eventuelt ville kjøpe den. I det vi snur oss en annen vei forsyner en mann seg med ni eksemplarer og stikker dem nedi lommene på jakka si. Det var en god venn av oss som så hva som skjedde. Deretter går mannen bak i salen og setter seg for å spise kakene han også hadde forsynt seg med og drikke kaffen sin.

Jeg ser på ham, uten at han merker det. Så tar han bøkene ut av jakkelommene, og legger dem over i en veske han hadde med seg og legger så et håndkle og en avis over. Handlingen var med andre ord helt bevisst.

Jeg velger å gå opp til ham og spør ham om han vil kjøpe boken min. "Nei", svarer han. Det hadde han ikke tenkt.

"Hva med de bøkene du har i vesken din", spør jeg. Og får til svar at de hadde han tenkt å gi bort. "Og hvem skal betale dem", spurte jeg. Da åpner han vesken og gir meg fem av bøkene.

"Hva med de fire andre", spør jeg. Og så roter han ned i veska og gir meg de tilbake.

Ikke noe "beklager" eller "unnskyld". Han spiser opp kakene, drikker opp kaffen og går.

Ingen hadde sett den velkledde mannen før.

Nå er May Sissel og jeg straks på vei til søndagens andre gudstjeneste, denne gang i Raufoss baptistmenighet.

Å velsigne andre

"Å velsigne er å si gode ord. Vi må velsigne hverandre stadig. Foreldre må velsigne sine barn, barn sine foreldre, menn sine hustruer, hustruer sine menn, venner sine venner. I vår tid, som er så full av forbannelser, må vi fylle hver plass vi kommer til med velsignelser.

Vi glemmer så lett at vi er Guds elskede barn, og vi lar verdens mange forbannelser fordunkle våre hjerter. Derfor trenger vi å minne hverandre på at vi er elsket og minne oss om at andre også er det.

Det være seg om velsignelsen gis med ord eller med gester, høytidelig eller uformelt, trenger vi å leve velsignet.

Vi fristes stadig til å tro at vi lever under en forbannelse. Du eller jeg mister en venn, blir syke, råker ut for en ulykke, utsettes for en naturkatastrofe, krig eller noe som mislykkes som kan få oss til å tro at vi er verdiløse og blir straffet. Denne fristelsen til å tro at livet er fullt av forbannelser blir enda større når media hver dag mater oss med skildringer av menneskelig nød.

Jesus kom for å velsigne oss, ikke for å forbanne oss.

Men vi må velge om vi vil ta imot Hans velsignelse og gi den til andre. Velsignelser og forbannelser står alltid foran oss. Vi har frihet til å velge. Gud sier: Velg velsignelsene!"

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ungarn oppretter eget departement for å hjelpe forfulgte kristne i Midt-Østen

Den ungarske regjeringen har avsatt tre millioner Euro som skal brukes på forfulgte kristne fra Midt-Østen. Et eget departement skal jobbe med saker knyttet opp til en av historiens aller verste kristenforfølgelser. Ungarske myndigheter mener at den beste hjelpen de kan gi er å hjelpe dem i deres egne hjemområder.

Arbeidet har allerede startet opp. En skole er bygget i den kurdiske byen Erbil i Irak og mange flere prosjekter er under utarbeidelse som har til mål å hjelpe lidende kristne.

Tamas Török, tidligere ungarsk vise-ambassadør til Italia, er satt til å lede det nye departementet. Hensikten med dette departementet er å samle informasjon og analysere situasjoner hvor kristne blir forfulgt og så tilrettelegge tiltak.

Det var etter at Ungarns statsminister Viktor Orban nylig møtte pave Frans at han bestemte seg for å opprette det nye departementet.

Bhutan: Et normalt kristenliv i forfølgelse

"De gav meg et valg: fornekt Kristus, så kan du forlate fengslet og reise hjem: eller forbli en kristen og du må forlate Bhutan og gå i eksil."

Slik hadde det blitt for Markus (ikke hans virkelige navn), en bhutanesisk kristen jeg talte med på en treningsleir i det nordlige India for undergrunnskirken i Asia. På den tiden han ble stilt overfor dette ultimatum, hadde Markus vært i fengsel i nesten et år. Han hadde regelmessig blitt mishandlet av myndighetene, men hele tiden hadde han avvist å fornekte troen på Jesus. 

Den historien Markus fortalte begynte med hans egen omvendelse. Han var blitt invitert av en venn til å være med på et hemmelig menighetsmøte ute i ødemarken, ikke langt unna hans egen landsby i Bhutan. Når han kom frem dit ble Markus overveldet av en kraftfull, nesten håndgripelig følelse av sin egen synd og Guds nærvær. På dette møtet overga han livet sitt til Kristus.

Ganske raskt etter sin omvendelse, begynte Markus å forkynne for de andre i landsbyen og mange kom til tro på Jesus Kristus. Det var ikke lenge før myndighetene merket det som skjedde. De arresterte ham og satte ham i fengsel. Når han endelig sto overfor valget mellom å fornekte sin tro, reise hjem eller forlate Bhutan og gå i eksil, valgte han det siste. Han tok sin unge familie med seg og kom til en flyktningeleir i et av nabolandene mellom Kina og India.

Når jeg møtte ham levde Markus og tjenestegjorde Markus i flyktningeleiren, men han hadde reist til Nord-India for å være med på en treningsleir delvis ledet av vårt team fra Canada. 

I det jeg lyttet til Markus som fortalte sin historie, på jeg en avgjørelse. Før jeg forlot hjembyen min i Canada kom en gentleman i menigheten min med en sjekk til meg med et ganske stort beløp, som han ba meg om å gi til noen som jeg trodde ville ha mest nytte av den. 

Det var ikke en lett avgjørelse å ta. På reisen til Thailand og India hadde jeg besøkt ulike grupper og mange troende som jeg er helt sikker ville hatt god bruk for pengene. Men til slutt bestemte jeg meg for å gi en god del av pengene - ikke alt og jeg husker ikke hvor mye - til Markus, hovedsakelig for at mitt hjerte begynte å banke for ham og hans familie.

Men, når jeg ser tilbake, var det Markus som gav meg noe av langt mer verdi den dagen enn det jeg ga ham. 

Jeg har lest historier om trofasthet midt i forfølgelser før, men det som slo meg når jeg hørte Markus fortelle sin forunderlige historie var hvor utrolig normal han var. Han var ganske lik meg - en helt ordinær fyr, det var bare det at han var født i et helt annet land. Hvis det var noe unormalt med ham, så var det et resultat av Kristi nærvær i hans liv, ikke noe annet. Hvor sant er det vel ikke at "vi har denne skatt i leirkrukker, for at den veldige kraften kan være fra Gud og ikke fra oss selv." (2.Kor 4,7)

Jeg lever i et land med religiøs frihet, og for det er jeg svært takknemlig. Når det er sagt, har jeg ofte undret meg på hvordan jeg ville respondere om jeg sto ansikt til ansikt med det samme ultimatum for myndighetene i Bhutan presenterte for Markus. Ville jeg forbli trofast mot Herren, eller hvordan ville jeg te meg under press?

Det er da jeg tenker tilbake på hvor svært normal Markus var. I det jeg undrer meg over hans historie, blir det klart for meg at han ikke kom til Kristus, ledet andre til Kristus, eller forble trofast i en opprivende tid med prøvelser på grunn av noe han hadde i sitt naturlige jeg. Hans historie handler om en overgivelse til, og en tillit til, den Gud som lover å gå med oss gjennom enhver prøvelse og trengsel.

Denne erkjennelsen gir meg en djup oppmuntring, selv om min neste prøvelse vil helt sikkert se helt annerledes ut enn for Markus, så er det viktige at prøvelser vil komme. Og den samme Gud som satte Markus i stand til hans prøvelsestid vil også gjøre at "jeg skal bli stående." (Rom 14,4)

Skal jeg være ærlig så er det at lurer på hva jeg ville gjøre om jeg ble stilt overfor en slik prøvelse, litt misvisende, siden hver og en av oss står overfor en versjon av det samme ultimatum hver eneste dag - om å slutte fred med kjødet, verden og djevelen, eller forbli lojal mot Kristus, uansett kostnader. Hver og en av oss må velge om vi vil være barn av verden, eller velger "å leve som fremmede" (1.Pet 1,1) uansett hvilket land vi måtte befinne seg i. Det er bare det at for de troende som befinner seg i 10/40-vinduet, så er de umiddelbare konsekvensene av å velge det siste ofte mye mer synlig og mye mer blodig.

Av denne grunn kan vi alle dra en slik praktisk oppmuntring fra de modige troende i Asia og i 10/40-vinduet som jevnlig beviser sin vilje til å gi det endelige offer for sin Konge og vår. Det kan være at våre prøvelser ikke synes å være like, men løsningen er alltid den samme:

"med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre siden av Guds trone." (Hebr 12,2) 

Pat MacGibbon. Lærer, opprinnelig fra Canada. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. Artikkelen er hentet fra nettsiden til misjonsorganisasjonen "Tilbake til Jerusalem".

Saktmodige hjerter

"Erkjenn ditt desperate behov for Gud og bli fylt med gudfryktig saktmodighet. Ydmyk dere for Herren og Han vil løfte dere høyt opp. 

Mennesker som er vennlige, ydmyke og snille vil ofte avslutte godt uansett hvor betydningsløse de måtte synes å være og hvordan utgangspunket var.

Saktmodighet er en Åndens frukt som har gått tapt i vår aggressive, selv-sentrerte kultur. Fordi folk assosierer dette med svakhet, vil flesteparten ikke beundre andre for å være saktmodige. Og selv om det for enkelte synes som om det er svakhet, er den åndelige realiteten den at vi snakker om stor styrke. 

Saktmodigheten er en egenskap hos Den Allmektige Gud og en frukt av Hans Ånd som vi sårt trenger. Saktmodighet betyr at mens du har mulighet til å ta igjen med dine fiender, har du din ånd under kontroll, og velger i stedet å elske, vandre ydmykt og med ærefrykt for Gud, og du legger din sak fram for Ham.   

Saktmodighet er i virkeligheten kraften av selvkontroll. Saktmodighet er å bli hengende på korset når du kunne ha tilkalt legioner av engler som kunne ødelagt oss alle. Sann saktmodighet er KRISTUS - SØNNEN. De saktmodige er blant de som er så begunstiget at de vil dele Jesu arv på jorden."

'Salige er de saktmodige; for de skal arve jorden.' (Matt 5,5. Revidert oversettelse av 1930)

- Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Russisk sikkerhetspoliti slo til mot kristne barne- og ungdomsleire

Det kommer nå stadig flere eksempler på at Russland er i ferd med å sette ut i livet den såkalte anti-misjonsloven, som jeg har skrevet om ved flere anledninger her på bloggen.

I følge både Mission Network News og Mission Eurasia oppsøker russisk sikkerhetspoliti ikke bare pastorer og menigheter, men nå også kristne barne- og ungdomsleire.

Det var vært tradisjon for at flere av disse barne- og ungdomsleirene har vært besøkt av utenlandske forkynnere og ungdomsteam, og russiske myndigheter bruker nå den nye anti-misjonsloven til å slå ned på dette. Men like mye som den russiske staten frykter religiøs ekstremisme, frykter de utenlandsk påvirkning og ikke minst konkurranse opp mot Den russisk-ortodokse kirke. Som kjent er båndene mellom den russiske staten og Den russisk-ortodokse kirken sterke.

Flere kristne sommerleire er nå blitt stengt og de ansvarlige anklaget for illegal religiøs virksomhet. I Russland er det nå så ille at det er forbudt for kristne å samles i private hjem for bønnemøter!

Det var 6. juli i år at Vladimir Putin signerte den såkalte Anti-misjonsloven eller Yarovaya-loven. Bare to måneder etter dette begynner implementeringen av en lov som har svært vidtfavnende konsekvenser for evangeliske kristne. Det vi ser er sannsynligvis starten på en ny bølge av forfølgelse mot våre trossøsken.

Jesus - vårt hjertes lys

"Jesus, vårt hjertes lys,
Du legger ned i oss en lengsel
tilgjengelig for vår menneskelige skrøpelighet
- lengselen etter Ditt nærvær.
Selv om vi ikke alltid forstår,
ønsker vi å leve ut fra evangeliets vakre håp og der finne kraften til å begynne på nytt."

Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum forlag i samarbeide med Norges Kristne Råd.

Vil du ha med Den Hellige Ånd å gjøre må du slippe taket

De fleste liker å ha kontroll. Noen sågar stålkontroll. Men skal vi ha med Den Hellige Ånd å gjøre må vi våge å slippe taket, og la Han få ha kontrollen.

Det er en øvelse. Ofte i tålmodighet.

Hvor ofte forsøker vi vel ikke å få til resultater selv. Vi vil så gjerne se bønnesvaret, se endringene - raskt. Og så hjelper vi til.

Men skal vi oppnå de evige resultatene, må vi slippe Den Hellige Ånd til, og det innebærer ofte at vi mister kontrollen.

Skal vi ha med Den Hellige Ånd å gjøre må vi være forberedt på det uventede!

Jeg elsker måten Lukas formulerer seg på når han skal beskrive hvordan Den Hellige Ånd faller på pinsefestens dag:

"Og plutselig kom det ..." (Apg 2,2)

Å ha samfunn med Den Hellige Ånd innebærer å leve slik at planene våre kan ryke, vi må være villige til å snu opp ned på ting der og da. Og slippe taket i vår kontroll med tingene. Det er ikke lett, men når du lærer Den Hellige Ånd å kjenne, lærer du også at det er Han som kan disse tingene, og ikke du.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å overtale mennesker om å bli frelst. Det har jeg sluttet med. Jeg har lært meg noe om de ulike prosesser menneskene er i og at Det er Ånden som overbeviser - ikke jeg. Når mennesker så er modne kan man gjerne ydmykt hjelpe dem videre på veien.

September som bønnerom

September er på mange måter min måned. Det har sikkert sammenheng med at jeg feirer min fødselsdag denne måneden. Men det er mer enn som så:

Jeg elsker de krystallklare morgenene med den skarpe lufta. Her hvor jeg bor har vi ikke opplevd det ennå. Fremdeles er det varmt.

Men jeg elsker også fargene. September kler seg så annerledes enn de andre månedene. Og viser med det andre sider av Gud.

Jeg har begynt å ta naturen i bruk som bønnerom. "Se på liljene på marken", sa Jesus. Det kunne disiplene ikke gjøre ved å sitte inne i et rom. De måtte ut.

Slik også med oss: September inviterer oss ut. Til å sanse.

Hva forteller denne måneden meg om Gud? Hvordan kan vi bruke det vi lærer og omgjøre det til bønn? Siden jeg ikke kan gå så langt lenger, har jeg tatt med meg dagboken min i sekken. Og jeg gjør det med en bestemt hensikt: beskrive det jeg ser når jeg setter meg på bønneplassen min! La bladene som begynner å falle av trærne fortelle meg noe om livets forgjengelighet. Og samtidig er de så vakre. Mot høst blir alt så fargerikt. Hva sier det meg - ikke bare om den naturlige årstidens skiftning - men om den indre årstidens skiftninger? Hvor befinner jeg meg i livet - i hvilken årstid?

Våger jeg å stanse opp der og la leve denne tiden til fulle? Eller skynder jeg meg videre og går glipp av det Gud har?

Portrettintervju med Dagen

Mange har spurt om å få lese journalist Stein Gudvangens intervju med meg i Dagen lørdag 6. august. Dagen har nå lagt ut dette intervjuet på sin nettside. Du kan lese det ved å trykke på denne linken:

http://www.dagen.no/Inspirasjon/KRISTENLIV/Hansens-himmelske-kapell-381761

Vidunderlige Hellige Ånd

Vidunderlige Hellige Ånd! Det er ordene jeg våkner med denne morgenen. Og jeg er virkelig forundret over den visdommen, den innsikten, den várheten som Den Hellige Ånd har, og som jeg har vært vitne til den siste tiden.

Når man lærer Den Hellige Ånd å kjenne er det ingen problemer med å overlate alt til Ham. Han vet best hvordan Han skal nå inn til mennesker. Berøre dem. Selv de djupeste lag av deres innerste vesen.

Jeg har levd med en altfor liten bevissthet om Den Hellige Ånds gjerning. Noen ganger har jeg følt meg litt beslektet med disiplene fra Efesos, som vi leser om i Apostlenes gjerninger: "Mens Apollos var i Korint, skjedde det at Paulus kom til Efesos, etter at han hadde reist gjennom de øvre distrikter. Der fant han noen disipler, og han spurte dem: Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen? De svarte ham: Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd." (Apg 19,1-2)

Så galt har det ikke vært. Jeg har visst om Den Hellige Ånd, og en tid etter at jeg ble en kristen i 1972 opplevde jeg en dåp i Den Hellige Ånd. Det er bevisstheten om Den Hellige Ånd som ikke alltid har vært like stor. Og det tok en tid før jeg forstod hva som ligger i ordene: "samfunn med Den Hellige Ånd" (2.Kor 13.13)

Jeg tror jeg ikke er alene om å ha en manglende bevissthet om Den Hellige Ånds gjerning.

Men i den siste tiden har jeg sett mer hvordan Ånden virker. Jeg har sett hvordan Han overbeviser om synd, rettferdighet og dom. Jeg har sett Ham berøre mennesker. Så stillferdig. Likevel så utrolig virkningsfullt. Jeg har sett Ham komme over mennesker og jeg har merket Hans HELLIGE nærvær. Jeg har sett Ham gjøre Jesus stor.

Kanskje var det derfor jeg våket med ordene: VIDUNDERLIGE Hellige Ånd?

"For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,10)

Det er mer å få!

Tre bønner av bror Roger

"Jesus, våre hjertes glede, når opplevelsen av ikke å leve opp til dine forventninger veller fram i oss, har du ikke da allerede gitt oss et svar? Du innbyr oss til å elske, slik som du har elsket oss."

"Hellige Ånd, du lys i vårt indre, du skinner i lykkelige dager så vel som i tider med prøvelser. Når lyset ser ut til å bli borte, blir du værende hos oss. Ditt nærvær former vårt indre. Det gjør det mulig for oss å gå videre fra begynnelse til begynnelse."

"All nådes Gud, når vi har vanskelig for å gi deg vår tillit, hvorfor skulle vi uroe oss. Det å være i din nærhet i fredfull stillhet er allerede bønn. Du forstår alt i oss. Selv våre sukk blir til en stille ydmyk bønn."

Bror Roger av Taize (bildet) i boken: I alle ting en stille glede. Verbum forlag i samarbeide med Norges kristne råd.

25 år gammel ungdomspastor setter nytt mot i kristne flyktninger i Erbil

En 25 år gammel ungdomspastor sprer håp blant fordrevne irakiske kristne i den kurdiske byen Erbil. Martin flyktet fra Karamles for to år siden sammen med sin menighet når terrorister fra IS inntok landsbyen hans.

I Erbil samarbeider han med britiske og irske menigheter og bringer nytt mot og håp til mange av de kristne flyktninger som oppholder seg i byen.

Martin er bare 25 år. Nå får han og en annen leder ved navn Thabet opplæring av Åpne Dører slik at disse to kan hjelpe de kristne flyktningene. Mange av dem kjenner sliter med traumer og i tillegg føler de seg forlatt av verdens kristne.

De kurdiske myndighetene har sørget for at de kristne flyktningene har tilgang til lokaliteter som både kan tjene som skole og kirke. Thabet forteller til Åpne Dørers britiske avdeling at det første de kristne spurte etter når de kom til Erbil var ikke etter mat, klær, en dusj, men etter en kirke.

For Guds trone dag og natt, del 5

Under en reise kommer Irlands apostel, Patrick, til en dal i nærheten av Bangor ved Belfast-fjorden. Da får han et syn. Han ser dalen fylt av et himmelsk lys og han hører et kor med himmelske røster som synger himmelske sanger. Og en hærskare av engler.

Fra da av var denne dalen kjent som "Englenes dal" (bildet).

Drøye 100 år senere grunnla en munk ved navn Camgall et kloster her.

Og hør nå! 3000 munker fantes det her. I over 300 år steg det uavbrutt opp bønner og lovsanger her, 24 timer i døgnet. Døgnet ble delt opp slik at man ba og sang seg igjennom Salmenes bok. Tidebønnene ble feiret av grupper av munker som avløste hverandre, slik at det gikk ikke et øyeblikk, verken dag eller natt, hvor det var noe avbrudd i lovprisningen.

Men ikke bare det. Fra "Englenes dal" reiste det ut misjonærer til Europa og de tok med seg bønneiveren og lovsangen! Med en gang de var på plass satte de i gang med kontinuerlig bønn og lovsang. Disse misjonærene forkynte evangeliet over store deler av Europa, og skarer kom til tro på Jesus.

En av dem var Columbanus, som sammen med 12 brødre dro fra Bangor til Sveits i år 590, hvor de grunnla et kloster etter samme modell.

Og munker fra Bangor grunnla tre klostre i Wales: Bangor Iltyd, Bangor Elwy og Bangor Wydrin. I Bangor Illyd var det over 100 mann som ba og lovpriste Gud dag og natt, i Bangor Elwy var det enda flere. Der var det 400 som innviet seg i bønnens- og lovprisningens tjeneste dag og natt. Hver av dem gikk en times skift.

Hvilken arv vi har å forvalte!

(fortsettes)

Et profetisk ord om å gå avsides med Herren

"Jeg føler at dette ordet er til noen i dag: Jeg elsker deg med en evig kjærlighet, og du har vist din kjærlighet mot meg her på jorden. Vit dette: mindre enn den tiden det tar å blunke, vil du tre ut av dette livet. Tiden er verdifull, og livet er skjørt. Fordi hvert minutt teller, ber Jeg deg om at du forblir en trofast tjener hvert åndedrag. Ting vil hurtig passere så Jeg vil at du skal holde fast ved det som består tidens test, forløs tiden for dagene er onde.

'Gjør det meste ut av hver mulighet for dagene er onde." (Ef 5,16) Den norske oversettelsen er: "... så dere bruker den dyrebare tiden godt, for dagene er onde." (2011-oversettelsen) "Så dere kjøper den lagelige tid, for dagene er onde." (Norsk Bibel 88)

Sett pris på det som virkelig betyr noe her og nå. Nyt hvert øyeblikk i Mitt nærvær, det er ikke bortkastet tid, men en klok investering, for i disse øyeblikkene vi har sammen vil Jeg øse visdom inn i deg, dirigere dine skritt til å bevege seg i Min vilje for å forandre verden. Det du mottar i Ånden vil vare i all evighet. 

Derfor, gå avsides med Meg for å hvile i Mitt nærvær, for det du sår i Ånden skal du høste i livet som kommer."

Steve Porter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Om å duke til fest

"Jeg har inderlig lengtet etter å dele dette måltid med dere..."

Jeg besøker mange menigheter i løpet av et år, men det er ikke så ofte jeg finner nattverdbordet så vakkert dekket som i Brumunddal baptistkirke. Det er duket til fest, en liten forsmak på Lammets bryllupsmåltid i himmelen.

Den som duker nattverdbordet i Brumunddal baptistkirke i dag følger en tradisjon fra den som gjorde dette før henne.

Menigheten har et gjennomtenkt forhold til det å feire Herrens måltid. Det er det dessverre ikke alle frimenigheter som har. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: jeg har vært med på mange stusselige nattverdfeiringer, med liten bevissthet om hva som foregår når vi bryter brødet.

En av de som var opptatt av at det skulle dukes til fest når Herrens måltid skulle feires var Edin Løvås. "Nattverdbordet skal være vakkert," sa Edin og mente at vi burde ha med en kalk og et brød som skal brytes. Løvås var av den mening, at vi burde ha med oss de symbolske elementene fra de første kristnes nattverdbord, og ikke frarøve de som deltar symbolikken.

For hva sier apostelen Paulus i 1.Kor 10,16?

"Velsignelsens beger som vi velsigner, gir den oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi blod? Fordi vi er ett brød, er vi alle en kropp. For vi har alle del i det ene brød."

Dette er en viktig tekst når det gjelder Herrens måltid.

Og vi burde gjøre som det står: Ha et beger som vi velsigner, slik de første kristne gjorde det. Og et brød som vi bryter.

Jeg har aldri likt oblater. Ikke smaker det godt, og det er ikke i nærheten av det bibelske måltidet som er selve utgangspunktet for det vi gjør. Det bibelske er at vi bryter et brød.

Edin Løvås var opptatt av at vi ikke fratar de som deltar i Herrens måltid den djupere meningen i det som skjer. Det er jeg enig med ham i.

Billedtekst: Det vakre nattverdbordet i Brumunddal baptistkirke dekket til søndagens nattverdgudstjeneste. Jeg var så heldig å få forrette. (Foto: May Sissel Hansen)

Om å finne en rytme

"Mange mennesker blir utbrente, kanskje fordi ubevisst, deler av dem avviser behovet for å hvile og finne en harmonisk livsrytme for dem selv.

I sin overaktivitet flykter de fra noe, noen ganger på grunn av djup ubevisst skyld.

Kanskje fordi de egentlig ikke vil slå røtter i et fellesskap og holde ut i det lange løp. De kan bli veldig knyttet til den funksjonen de har, eller for kontrollerende, eller ønsker å fremstå som perfekte. De har egentlig ikke lært hvordan de skal leve; de er egentlig ikke frie på innsiden; de har ennå ikke oppdaget visdommen i øyeblikket her og nå, hvilket kan bety å si 'nei' til folk."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 177. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

På randen av krig, del 6

Her er sjette del av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16. august, andre del onsdag 17. august, tredje del søndag 21. august, fjerde del mandag 29. august og femte del onsdag 31. august. Artikkelen er en gjengivelse av dagboken til Michael Waldner fra 1937:

21 mars: Den hellige dåpen vil bli forrettet i dag for fem personer som har bedt om å bli døpt. For dem vil det bli en beveget feiring, spesielt for en engelskmann som er overveldet av glede over å ha funnet et virkelig sant fellesskap som lever i fred, kjærlighet og enhet, likhet og rettferd, adskilt fra verden, uten selviskhet, osv.

23. mars: Reiste til byen Cirencester (3000 innnbyggere). Det er en veldig gammel by. Klosteret sies å være fra det 12. århundre. Vi så gamle hus og etter vårt skjønn hadde de ikke firkanter, linjer eller nivåer da de ble bygget, veggene er skjeve. David tok ansvaret for undervisningen. Han tok utgangspunkt i den lille boken til Ehrenpreis om Herrens måltid.

24. mars: Vi har hørt historien om han som tenner opp i ovnene på skolen, vaskeriet og hvor som helst det er nødvendig. Han vekker også alle som vil ha frokost. Jeg tok ansvaret for bønnesamlingen og snakket om kjærlighet.

25. mars: Tre personer fra Alm Bruderhof kom i løpet av natten.

26. mars: Langfredag. Jeg tok ansvaret for undervisningen med utgangspunkt i Jes 53.

27. mars: Vi dro til Cirencester for å kjøpe vin til feiringen av Herrens måltid. 3,7 liter til 5,25 USD. Det ble holdt et møte for gjester og nyankomne, og de talte om det som lå dem på hjertet.

28. mars - påske: Georg Barth tok seg av undervisningen, 2.Mos 12. Det var om kvelden. På morgenen hadde vi et møte med gjestene. Peter ba om tilgivelse. David formante ham.

29. mars: Om morgenen tok Michael Waldner ansvaret for møtet, 1.Kor 10. Våre kjære brødre og søstre var svært berørt i deres hjerter. Om kvelden tok David ansvaret for undervisningen og leste om Herrens måltid. Møtet varte fra klokken 19 til 23.00. Undervisningen berørte hjertene til våre kjære brødre og søstre så sterkt at mot slutten av møtet tok de hverandre i hendene og hilste hverandre med fred og enhet. Må Gud bli sterkere i blant oss. Brødrene omfavnet brødrene og søstrene omfavnet søstrene. Mange hadde kommet til vårt lille rom før Herrens måltid og spurte i ærefrykt om de kunne ta del det hellige kveldsmåltidet. 

6. april: Vi er blitt bedt om å komme til Rhön Bruderhof. Vi vil forsøke å hjelpe til der så godt vi kan. Naboene er blitt fiendtlig innstilt overfor dem. 

Vi besøkte noen ganger skolene i Cotswold Bruderhof, spesielt de minste. Vi møtte en mor der som hadde et barn på seks uker og hun ammet sitt barn. Vi spurte henne: Hva gjør du når barnet ditt gråter? Hun svarte: Om barnet gråter eller ikke, må vi holde ut de fire skoletimene. Det må vende seg til timeplanen.

Vi besøkte også barneskolen. De har sekker med høy i som de legger på gulvet slik at de kan sove på dem.  Akkurat som hos oss. I Den øvre skolen fant vi 10 barn. De sang så vakre sanger, slike som: "Weil ich Jesu Schäflein bin" (Fordi jeg er det lille lammet til Jesus) og andre. Vi sang noen andre sanger og melodier. Vi besøkte også sy-rommet og fant søstre travle og harde til å arbeide, de både skar og sydde.

(fortsettes)

Ny Frelserkatedral skal stå ferdig i Bucuresti i 2018

Slik vil den nye 'Folkets Frelserkatedral' i Bucuresti i Romania se ut når den står ferdig. Selve byggingen tok til 15. desember i 2010 og den vil stå ferdig i 2018. Katedralen, som blir bygget i såkalt ny-bysantinsk stil, er sentralt plassert i Bucuresti, ved siden av det rumenske parlamentet, er kostnadsberegnet til 200 millioner Euro.

Byggingen av den nye nasjonale ortodokse katedralen vil få stor nasjonal og religiøs betydning. Etter kommunismens fall har Romania, i likhet med Russland, løftet frem en betydelig kristen arv. Det er ikke minst viktig i en tid hvor kristne blir forfulgt og hvor Islam gjør nye fremstøt mange steder og i mange sammenhenger. Den nåværende nasjonale katedralen er for lengst for liten.

Det var i september 1995, når Den rumensk ortodokse kirken feiret sitt 70 års jubileum som en fri kirke, at daværende patriark Teoctist kom med forslaget om å bygge en ny katedral, lik Frelserkatedralen i Moskva, som nettopp da stod ferdig. I Moskva heter den "Kristus Frelserkatedralen". Den gamle Frelserkatedralen i Moskva ble som kjent sprengt i luften av kommunistene. Patriark Teoctist så for seg en katedral som kunne romme 10.000 mennesker. 12. oktober 2004 sa det rumenske parlamentet ja til byggingen, og 29. oktober 2007 kunne den nåværende rumenske patriarken, Daniel, legge ned grunnsteinen og gi sin velsignelse til byggingen.

På tomten hvor Frelserkatedralen bygges var det tidligere et kloster. Restene av dette ble ødelagt da kommunistene tok over makten i Romania.

Den rumensk-ortodokse kirke er en av de såkalt autokefale - det vil si selvstyrende kirker - blant de østlig-ortodokse kirkene. En majoritet av rumenerne - for tiden drøyt 86 prosent - tilhører kirken. Det samme er tilfelle med et stort antall moldovere. Det er bare den russisk-ortodokse kirken som har større medlemsmasse enn Den rumensk-ortodokse.

Den kroppsliggjorte troen

I dag får Den romersk-katolske kirke en ny helgen. Akkurat det kjennes fremmed for en protestant. Vi er alle skapt i Guds bilde, og har vi kommet til tro på Herren Jesus som vår Frelser, er vi også hellige.

Men når det har sagt så har det opp gjennom kirkens historie fremstått skikkelser som har kroppsliggjort mer av evangeliet om Guds rike enn andre. De bærer med seg en hellighet som de som er rundt dem merker.

Det gjelder ikke minst den vevre skikkelsen, som i 1979 fikk Nobels fredspris. Når mennesker i hennes samtid ble spurt om hvem de forbandt med 'en sann kristen', så kom oftest navnet Moder Teresa opp. Hun var det nærmeste de kunne tenke seg som svarte til hvem som i praksis viste hva kristen tro er.

De hadde sett hennes uselviske arbeid for de fattigste av de fattige, de døende, i Calcuttas gater. Moder Teresa og hennes Barmhjertighetens søstre, ga de marginaliserte gruppene i samfunnet verdigheten tilbake. I Moder Teresas øyne var alle mennesker skapt i Guds bilde. Har du det utgangspunktet skjer det noe med deg i møte med mennesker. Da lærer du deg til å elske alle, slik Gud elsker alle.

Men det fantes sider ved Moder Teresa som var vanskeligere å svelge for en del: hennes utrettelige kamp for fosteret i mors liv. Det var helt naturlig for henne. Hun så menneskets hellighet fra fosterets unnfangelse til menneskets siste hvilested. Livet måtte vernes om.

"Den største fattigdom i verden er ensomheten og følelsen av ikke å være elsket", sa moder Teresa ved en anledning, og satte fingeren på vår egen samtids aller største problem.

Og hennes misjon var å bringe Guds kjærlighetsbrev ut til alle mennesker - uansett hvem de var. Hun ville fortelle dem, både med ord og med sitt eget liv, at alle mennesker er gjenstand for Guds ubetingede kjærlighet.

Så lenge hun levde var hun dette kjærlighetsbrevet. Men tro om hun ikke fremdeles er det. Hun vil leve i minnet til millioner av mennesker verden over som 'godheten'.

Moder Teresa kroppsliggjorde ømheten. Den moderlige ømheten. Vi trenger alle å berøres av den. Da blir vi mer menneskelige.

Så selv om jeg ikke kan dele troen på helgener i den betydningen den romersk-katolske kirke gjør, kan jeg glede meg over den kroppsliggjorte troen som gjør oss alle til litt mer menneske. Rausere, mer nådefulle, tilgivende.

Fem pinsevenner arrestert i Teheran

SISTE: Fem iranske kristne menn ble arrestert fredag 26. august. Arrestasjonen er først blitt kjent nå. De fem ble arrestert i forbindelse med en reise til Alborz-fjellene i den nord-østlige delen av Teheran. Deres koner og familier er bekymret for dem.

En av dem fem, Afshar Naderi, har vært arrestert tidligere. Det skjedde 26. desember 2014. Samme dag ble også pastor Victor Bet-Tamraz arrestert. Nå er hans sønn, Ramil, en av de fem som ble arrestert 26. august.

Victor Bet-Tamraz er pastor for Den assyriske pinsemenigheten i Teheran. Denne menigheten ble stengt av det iranske innenriksministeriet i mars 2009. Sammen med Naderi ble Victor Bet-Tamraz arrestert i forbindelse med at de feiret jul i pastorens hjem. Også en annen kristen iraner ble arrestert i denne forbindelse. De ble anklaget for illegal evangelisering og tilbrakte mesteparten av tiden de satt i fengsel i total isolasjon i det beryktede Evin-fengselet. Der satt de til de ble satt fri mot kausjon i februar og mars 2015.

Pastor Bet-Tamraz har forsøkt å finne ut hvor de fem sitter fengslet, uten å lykkes. Navnene på de tre andre er:

Hadi Asgari
Mohammad Dehnavi
Amir Dashti

Jeg oppfordrer bloggens lesere til å ta de fem med i deres forbønner. De også for ektefellene, deres familier og menigheten de tilhører i Iran.

Billedtekst: Pinsepastor Victor Bet-Tamraz leter nå etter sin sønn.

For Guds trone dag og natt, del 4

Har du hørt om Alexander Akimetes og 'de som ikke sover'?

Vi må tilbake til 380-tallet, og til en mektig bønnevekkelse. Til et sted ved den mektige Eufrat-floden. Da organiserte denne Alexander uavbrutt bønn. 20 år senere flyttet Alexander sammen med 70 munker til Konstantinopel, og der sluttet nærmere 300 andre seg til dem.

Denne Alexander, hadde blitt radikalt omvendt. Han var opprinnelig en offiser i den romerske arme, men ble en dag utfordret av ordene Jesus gav den rike unge mannen i Matt 19,21: "Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!" Alexander gjorde så. Han solgte alt han eide, gav det bort, og dro så ut i ørkenen. Der forble han i bønn og stillhet i syv år.

I Konstantinopel organiserte han de 300-400 munkene i en skiftordning, med uavbrudt bønn og lovprisning døgnet rundt. Det var dette som fikk folk til å kalle dem "Acoemetae-ordenen" - de som ikke sover.

Og hør nå!

Da de senere ble drevet ut av Konstantinopel organiserte Alexander et nytt kloster et annet sted og fortsatte som med bønnevakene. Klosteret han etablerte denne gangen, Gorman, lå ved munningen av Svartehavet. Her døde Alexander i år 430 e.Kr. Men munkene fortsatte å be. Antallet munker fortsatte faktisk å øke på. På slutten av 400-tallet var de over 1000 bedende munker som fortsatte å be 24 timer, syv dager i uken, 365 dager i året.

Johannes, den andre abbeden ved dette klosteret, grunnla enda et kloster. Dette lå ved Bosphorus-stredet, på den østlige siden, og ble senere i gjenfunnede dokumenter omtalt som "det store klosteret", moderklosteret til Acoemetae-ordenen. Det fantes et bibliotek her som det gikk gjetord om i hele Det bysantinske riket.

Flere steder langs Eufrat og i Persia ble det etablert slike 24/7 klostre hvor det altså pågikk bønn dag og natt.

Et annet sted som ble berørt av denne bønnevekkelsen var Sveits.

I år 515 grunnla kong Sigismund av Burgund i Frankrike, kloseret Saint Maurice i Agaunum i Sveits. Han fulgte bønnerytmen som Alexander hadde innført i sine klostre - de syv tidebønnstidene - som består av resitasjon av Salmene i Salmenes Bok, hymner og andre bønner.

(fortsettes)

Krigsfrykt i Ukraina - panikken brer om seg i enkelte menigheter

Den pågående styrkeoppbyggingen mellom Russland og Ukraina, som får liten oppmerksomhet her hjemme i Norge, fører nå til at enkelte gripes av panikk.

Fra flere baptistmenigheter kom det sent i går kveld meldinger om at menighetsmedlemmer forlater Ukraina, og reiser til USA hvor flere har familie. I en menighet var det så mange som 30 stykker som har reist. De er redde for et russisk angrep, og vil sørge for å få familien i sikkerhet.

I en annen menighet forlot en av diakonene menigheten, sammen med hele sin familie, mens en annen familie reiser neste måned.

Våre trossøsken i Ukraina og Russland trenger nå våre forbønner. Be om at de kan beholde roen og freden i en for dem kaotisk tid og at de ikke gripes av frykt. La oss også be om at freden mellom de to nasjonene opprettholdes.

For Guds trone dag og natt, del 3

Flere steder i Den Hellige Skrift kan vi lese om at Guds herlighet skal fylle jorden. Som hos profeten Habakkuk:

"For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn." (Hab 2,14)

Opp gjennom kirkens historie har vi sett hvordan Gud har gjestet enkelte steder, og fylt dem med sin herlighet. Disse stedene er blitt som små himmelriker på jord, hvor Guds manifesterte nærvær kan kjennes og oppleves. Kelterne snakket slik steder som 'thin places" - hvor himmel og jord møtes, og hvor det bare er en flortynn hinne som skiller det himmelske fra det jordiske. Vi snakker om steder som er blitt innbedt.

Det er en forbindelse mellom disse stedene som Gud på en helt spesiell måte gjester med sitt manifesterte nærvær, og menn og kvinner som våker i bønn dag og natt. Som kristne er vi bærere av Den Hellige Ånd. Apostelen Paulus uttrykte det slik: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære." (1.Kor 6,19-20)

Ireneus, den utrettelige forsvareren av den tro som ble overlevert apostlene og som var biskop av Lyon i det sørlige Frankrike, sa det slik ved en anledning:

"Guds herlighet blir synlig gjennom et menneskeliv som leves helt og fullt."

Ireneus levde i årene mellom 130 og 200. Han var greker av fødsel, født i en kristen familie i Lille-Asia, mest sannsynlig i byen Smyrna. I et brev forteller han hvordan han som ung ofte lyttet til Polykarp, lederen for menigheten i Smyrna. Denne Polykarp hadde vært disippel av apostelen Johannes, og etterlot uutslettelige inntrykk i den unge Ireneus. Ved Polykarps føtter møtte han sitt livskall.

Denne Ireneus ble så en inspirasjon for andre, blant annet for Martin av Tours.

Rundt år 371 ble denne Martin mot sin vilje utnevnt til biskop av Tours i Frankrike. Men det var ikke Martins ønske. Hans djupe lengsel handlet om å be. Derfor fikk han bygget seg en liten hytte syv kilometer fra Tours hvor han kunne trekke seg tilbake for å be.

Men han ble ikke her lenge alene. Snart hadde 80 menn sluttet seg til for å be sammen med ham. Og rundt Martin ble det bygget små monastiske kommuniteter, kommuniteter som har inspirert lignende bedende fellesskap i dag. Dette skjedde 200 år før ordet "kloster" kom i bruk. Disse 80 mennene ble av Martin satt inn i en fulltidstjeneste i bønn og lovprisning. Dag og natt. Og Guds herlighet gjestet Tours.

(fortsettes)

Dette er del tre av en serie som handler om å leve for Guds ansikt og i Hans nærhet. Første del ble publisert tirsdag 30. august, mens andre del ble publisert onsdag 31.august. 

... som brød

"Noen mennesker har en gave til å snakke til hele fellesskapet, andre til mindre grupper. 

De som føler seg ute av stand til å tale i det hele tatt tror ofte at det å tale krever stor kompetanse og et vell av ideer.

Men folk blir berørt av de enkleste ord - de som kommer med ydmykhet, sannhet og kjærlighet.

Det er ingenting i intellektuelt komplekse prekener som gir næring til hjerter; de kommer fra hodet og er sterile."

Jean Vanier i Community and Growth, side 175. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Nå begynner vi å merke følgene av den russiske anti-misjonsloven

Nå begynner vi å merke følgene av den svært kontroversielle og ikke minst altomfattende russiske anti-misjonsloven.

14. august ble amerikaneren Donald Ossewaarde, her sammen med kona, Ruth, fremstilt for retten i byen Oryol, som ligger omlag 363 kilometer sør for Moskva anklaget for å ha forbrutt seg mot den nye loven. Samme dag hadde tre politimenn kommet til huset hvor Donald Ossewaarde holdt en gudstjeneste. De som var til stede ble alle avhørt av de tre politimennene, mens Ossewaarde ble innbrakt til videre avhør og altså fremstilt for retten.

Donald Ossewaarde er baptist og tilhører de såkalte Independent baptists, eller uavhengige baptister. Ikke ulikt mange andre baptister i Russland eller USA. I Russland finnes både Den Allrussiske baptistunionen og uavhengige baptister, sistnevnte gruppe var de som ble mest forfulgt i kommunisttiden og som etter kommunismens fall har vegret seg for å la seg registrere nettopp fordi de var redd for at myndighetene igjen ville innføre restriksjoner på virksomheten til frie menigheter. De skulle vise seg å få rett.

Arrestasjonen av Donald Ossewaarde er ikke et enkeltstående tilfelle. Som jeg har skrevet på bloggen tidligere kjenner jeg til minst to baptistpastorer som er innbrakt til avhør hos det lokale politiet, etter at anti-misjonsloven trådte i kraft.

Pastor Ossewaarde ble av retten i Oryol ilagt en bot på 40.000 rubler eller drøyt 5000 kroner. Advokaten hans, som representerer Slavic Center for Law and Justice, rakk ikke frem for å forsvare sin klient.

La oss be for familien Ossewaarde og for alle våre trossøsken i Russland som nå står overfor svært store utfordringer. I følge den nye loven må all forkynnelse foregå inne i lokalet til en registret menighet, og det er ikke lov å invitere med seg mennesker som ikke er medlemmer av menigheten.

Billedtekst: Ruth og Donald Ossewaarde. (Foto: Svetlana Gusakova)

Om å sette pris på den andre

"Hvis vi begrenser oss til Guds verk bare i 'vår' gruppe eller 'vår' kirke, vil vi gå glipp av noe.

Kommuniteter eller fellesskap har mye å tilby hverandre. Men selvfølgelig, for virkelig å sette pris på det arbeidet Gud gjør i hjertene til andre samfunn og kirker, trenger vi å være godt forankret i vår egen - vi må ha tilhørighet.

Ellers risikerer vi å leve i forvirring, uten røtter."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 174. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.